Rikdom som definert begrep er litt her og der, men den konvensjonelle betydningen er vanligvis en materiell tilstand av overskudd eller overflod, store eiendommer, makt til å betale for alt man måtte ønske seg, og så videre. I slik forstand var Mansa Musa – kongen av Mali på 1300-tallet – definitivt en rik mann. Den rikeste av dem alle, ifølge noen. Imidlertid levde han jo som nevnt i Afrika på 1300-tallet slik at uansett hva slags midler han eventuelt kontrollerte hadde han ikke tilgang på noen av dagens helt alminnelige mod cons (moderne komforter) slik at det blir litt som å være det vakreste kadaveret på likhuset. Det er selvsagt en tittel som noen kan oppnå, men som ingen egentlig ønsker seg.
Dessuten er det jo slik at uansett hvor mye penger du har så kan du jo aldri spise deg mer enn mett. Du kan kjøpe tusen brød men ikke fortære mer enn ett av dem. Så hva skal du gjøre med de 999 andre? Her støter vi på selve poenget med å være rik: Du kontrollerer tusen brød i en verden full av sultne mennesker. Det betyr i praksis at du kan få dem til å gjøre ting for deg. Du vet. I bytte mot et brød. Sultne folk etterspør jo sånt. Ved dette tidspunkt bør vi kanskje spørre om hva som stanser dem fra å bare ta fra deg alle brødene med makt. Svaret er at du må spille dem ut mot hverandre. Altså på noe slags vis gjøre det tydelig at bare du kan distribuere brødene på et ordnet og rettferdig vis.
Et menneskelig samfunn er en kompleks greie, men i prinsippet koker alt ned til fordeling av goder. Hvem skal få hva og hvorfor? Ti mann som er fanget i en livbåt langt til havs vil neppe godta at bare èn av dem på vilkårlig vis skal bestemme over alle disponible ressurser med mindre han med noen temmelig slu argumenter klarer å overbevise minst halvparten av dem om at dette er den klokeste løsningen, gitt situasjonen de befinner seg i. Resten er bare nødt til å godta det som flertallet vedtar. Politisk makt handler om strategiske allianser og slik har det alltid vært, uansett hva slags “system” de ellers opererer med. Et tilstrekkelig antall mennesker – et demokratisk flertall om du vil – er nødt til å støtte deg som leder for at du skal kunne bestemme over samfunnets ressursfordeling. Det er forutsigbart at dette bare vil skje hvis de føler at du vil gjøre jobben bra, som i praksis betyr at du vil gi alle alt de behøver — eller alt de fortjener.
Økonomisk teori dreier seg ofte om “eiendom” men jeg selv er mer fascinert av konseptet “fortjeneste”. Du vet. Det er jo mye mer emosjonelt fundamentert. Hva fortjener du? Hva fortjener de andre? Hvordan avgjør vi slike ting? Hvis vi har en bedrift ligger fortjenesten i det overskuddet vi har klart å skape med virksomheten. Hvis du er en lønnsslave som jobber for andre så fortjener du – i henhold til enhver normal rettsoppfatning – den lønna som er avtalt for ansettelsesforholdet. Muligens noe mer hvis innsatsen din har vært særlig lønnsom over en periode, men aldri noe mindre. Ute i samfunnet er det mange slags idèer om hvem som fortjener hva og hvorfor. Hva slags rettigheter fortjener vi? Livet er enkelt hvis man er en av de ti som er fanget i livbåten langt ute til havs. Da fortjener hver og en sin utmålte rasjon av mat og vann som sannsynligvis bør være så sparsommelig som mulig, gitt situasjonen de er i. Men hva om man lever i et rikt samfunn? I vår verden finnes det et antall “tapte sivilisasjoner” hvor samfunnsordenen åpenbart har gått under, men uten at selve befolkningen har dødd ut. Hvorfor har dette skjedd? Mellom årene 1250 og 1150 før vår tidsregnings begynnelse skjedde det vi kaller “den sene bronsealderkollapsen i den østlige middelhavsregionen”, da både mykenerne, hetittene, hurritene og assorterte folkeslag forøvrig opphørte å eksistere som selvstendige statsdannelser. Bare Egypt overlevde blant de “gamle rikene” i regionen. De lærde strides om hvorfor dette skjedde — men selv heller jeg mot den sammensatte teorien om at et allerede hardt anstrengt ressursgrunnlag ikke tålte en lokal klimaendring som strakk seg over noen tiår, slik at når snøballen først begynte å rulle så trakk det ene det andre med seg inntil hele mannskiten ramlet sammen.
Folk sier ofte at historien gjentar seg (med mindre vi studerer den og lærer noe av den), men jeg vil si at det eneste som virkelig gjentar seg er menneskenaturen. Folk har ikke forandret seg i noen vesentlig grad på to millioner år så langt jeg er i stand til å se — selv om “materielle tilstander” har kommet og gått i takt med endringer i naturgrunnlaget og vår tilpasningsevne ut ifra hva situasjonen krever. Hva fortjener du? Hva fortjener de andre? Dette er ikke spørsmål som har universelle svar. I likhet med alle andre som har studert disse tingene vil jeg påstå at politisk stabilitet er bare mulig i en samfunnsmodell som ikke favoriserer store økonomiske og sosiale ulikheter i befolkningen. Hva som er “tillatt” er mindre viktig. Det er jo ikke noe poeng i seg selv å kveste de mer velstående blant oss, men det er ekstremt viktig at vi ikke lar fattigdom, analfabetisme (inkludert grov uvitenhet forøvrig) og “vanemessig småkriminalitet” bite seg fast i noen del av samfunnet. For eksempel er det ikke vanskelig å finne folk som hater Amerika – seriøst – og som føler skadefryd over at de nå er i ferd med å gå under. De har jo ingen venner i verden, fordi alle kan se korrupsjonen. Keiseren har ingen klær på. Derfor er det heller ingen som har noe hastverk med å hjelpe dem. Folk vil heller “vente og se”. USA har jo selv valgt å hyre inn en narcissistisk sosiopat og senil seksualforbryter som president. Det har aldri vært noe aktuelt alternativ at det kunne gå bra. Det eneste spørsmålet er hvor jævlig det kommer til å bli når snøballen begynner å rulle for alvor.
Vi avslutter med litt “tradisjonell heavy metal” som ble sluppet i går, men som godt kunne vært fra året 1980.
