Hvor ofte bør man inkludere frasen “etter min mening” i det man sier? Det er jo i utgangspunktet åpenbart at den som snakker nødvendigvis må snakke ut ifra seg selv og det er således umulig å komme med annet enn “sin egen mening” med mindre man eksplisitt siterer det noen andre har sagt (som i så fall er deres mening, som du har gjort til din, ergo “din mening” i alle fulle fall). Jeg bruker denne frasen ganske ofte selv, fordi det er en vanlig konvensjon å overbetone det selvfølgelige for å dermed signalisere at man er mentalt frisk.
Imidlertid er det – etter min mening – mer enn 99,99% sannsynlig at et hvilket som helst tilfeldig utvalgt menneskelig individ fra hvor som helst i verden er råtten inn til beinet i tenkamentet sitt. Normaltilstanden i vår art er å være mentalt syk. Sinnet utsettes for aggressive infeksjoner fra psykiske patogener overalt og til enhver tid. Det finnes ikke noe annet generelt program for mental helsepleie enn et system av mer eller mindre uformelle kulturelle konvensjoner som vi kaller “det normale” og som nesten ingen noensinne er godt synkronisert med.
Noe som alltid er like komisk er når diverse alternativ medisin snakker om at det eller det remediet “styrker immunforsvaret”. Du har ikke lyst på et styrket immunforsvar. Et annet ord for dette er allergi. Det du behøver er et balansert immunforsvar, som i somatisk forstand best kan oppnås gjennom et balansert kosthold (som ikke gjør kroppen til en slagmark mellom giftstoffer, slik at mye energi kontinuerlig må brukes på å gjenopprette normaltilstanden). Imidlertid er jeg definitivt en tilhenger av alt som styrker det mentale immunforsvaret, særlig når det gjelder kvalitetssikring av informasjon, i praksis et bedre system for å bedømme troverdighet enn det man får på “naturlig” vis.
De som noen gang har reist med fly har sett personalet gå gjennom sikkerhetsinformasjonen. Nødutganger, redningsvester og denslags. En av tingene de alltid nevner er at når oksygenmasken slippes må man umiddelbart ta den på, men de sier også alltid at man må ta på seg sin egen maske før man begynner å hjelpe noen annen. Dette er en god metafor for mental helse. Hvis man ikke selv er i likevekt er det ikke mye man kan gjøre for andre, om man aldri så mye ønsker å hjelpe. Man kan jo ikke bringe noe annet inn i situasjonen enn det man faktisk har og hvis det man har er tvangsatferd basert i et assortert utvalg av vrangforestillinger så er det ikke hjelp man bringer til bords, det er mer skade. Kan man ikke engang hjelpe seg selv – ta på din egen oksygenmaske først – så kan man ihvertfall ikke hjelpe noen andre.
Et mentalt sunt individ vil oppleve seg selv som liten og ubetydelig mens verden er stor og for det meste ubegripelig. Dette er en ganske bra beskrivelse av de objektive forhold. Samtidig forstår de mentalt friske at de må vedlikeholde seg selv før de starter noe prosjekt for å gripe inn i noe annet menneskes mentale liv. Derfor er “det viktigste mennesket i verden” alltid dem selv. Det er jo der alt begynner og slutter. Om man har kapasitet til overs etter å ha korrigert sin egen sinnssykdom kan man eventuelt påta seg noe ansvar for en eller to andre, kanskje både tre og fire hvis man er eksepsjonelt sterk som individ, men ingen kan “redde verden” slik sett, og i den grad man virkelig tror dette så må det tolkes som et symptom på vrangforestillingslidelse. Altså gale idèer om forholdet mellom selvet og verden.
Problemet med mentale prosesser er at man kan ikke se dem (hvis man ikke vet hva man skal se etter) så i utgangspunktet fremstår alle mennesker som like (eller like lite) troverdige. Hvis man for eksempel hadde meldt seg på et kurs (og betalt en betydelig sum penger for det) for å bli orientert om ernæringsfysiologi og hverdagslige treningsrutiner for bra vedlikehold av kroppen ville man sannsynligvis føle seg både snytt og provosert hvis kurslederen var en svært overvektig persom med pustevansker som svettet mye og hadde problemer med å gjøre seg forstått med ord. Troverdighetsproblemet er åpenbart. Imidlertid er det mindre åpenbart når gale mennesker snakker om mental helse, som regel under henvisning til de tidligere nevnte kulturelle konvensjonene. At noe er normalt betyr ikke automatisk at det er sunt. På det individuelle nivå er det nesten ingen som er “normale”. Det finnes ingen universell likevektstilstand. Alle har forskjellig bakgrunn og forskjellig erfaringsmateriale, men de kan jo ikke jobbe med noe annet enn det de har, derfor blir alle løsninger unike løsninger.
