År: 2022

I den grad det norske samfunnet før på fullstendig unyttige parasitter så er denne klovnen selve fotomodellen for konseptet. Hele hans liv har handlet om å grafse til seg rikdom og fordeler ved å “spille på systemet”. Dette er riktignok ikke forbudt og jeg har ikke engang noen seriøse moralske innvendinger mot at folk opererer i skyggene og kniper noen penger her og der gjennom sine manipulasjoner. Det er sannsynligvis bra for statens økonomiske og politiske immunforsvar at det finnes denslags parasitter i sirkulasjon. Problemet begynner når slike søker direkte politisk makt.

Indirekte politisk makt er noe de rike kultiverer gjennom mer eller mindre diskrète forhold til den politiske eliten. Slik har det alltid vært og slik må det nødvendigvis bli i et samfunn som består dels av offentlig, dels av privat sektor i arbeidslivet. Jeg er ingen konspirasjonsteoretiker. At det foregår samkvem mellom pengefyrster og politiske maktmennesker er uansett uunngåelig, så vi kan like gjerne ha det i det åpne. Vis kortene. Ikke vær sjenerte. Alle skjønner uansett hva som foregår … og hvis de ikke har faktisk kunnskap vil de bare dikte opp noe som i de fleste tilfelle ser mye styggere og verre ut enn det som faktisk foregår.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hvorfor har Øystein Stray Spetalen blandet seg inn i strømdebatten? Hva er hans strategi? Det virker i overkant dumt å vitse om at han kanskje har betalingsproblemer i forhold til de latterlig høye strømprisene vi har fått. Det virker også i overkant dumt å tenke at han har utviklet noen slags sentimental trang til å tale vanlige folks sak. Kort sagt, dette har noe med penger å gjøre. Han har noe å tjene på å kaste hatten sin inn i denne gjørmebryterarenaen. Men hvordan? Vi vet at de pengefyrstene som lyktes med å få gjennom Brexit-prosjektet i Storbritannia krever renter av de internasjonale kriminelle organisasjoner som vasker penger gjennom Bahamas, Turks og Caicos, via den såkalte City of London, som teknisk sett faktisk er en stat i staten og som har vært det i tusen år. Vi vet at det var dette segmentet av avskum i det britiske samfunnet som stod bak Brexit-prosjektet. Har Spetalen utviklet lignende ambisjoner på sine gamle dager?

Jeg er en stoisk filosof. Jeg er bare abstrakt interessert i slike ting, men som stoiker er staten min gud, hvilket gjør Spetalen og hans ymse lakeier og håndgjengere til blasfemikere. I utgangspunktet er jeg ferdig med disse typene ved det punkt når jeg føler kvalme over det vulgære i å fortsette å spise etter at man burde være vel forsynt med både kapital of fine, blanke ting på utstilling i det mausolèet de kaller sitt hjem. Det er noen slags form for manisk sinnssykdom som ligner religion i den forstand at perversjonen virker å være bunnløs. Jeg er ikke misunnelig, ihvertfall ikke noe mer enn jeg misunner en hvilken som helst psykotisk narkoman. Hva fanden er det de tror de er?

Spetalen er ett år eldre enn meg, hvilket betyr at vi har begge vokst opp i Norge innenfor den samme tidsperioden og bevitnet de samme tingene. Men der stanser likhetene. Han har brukt livet sitt på å jage etter penger. Jeg har brukt livet mitt på en slags Espen Askeladd-tripp gjennom de styggeste sidene av den menneskelige eksistensform. Det ironiske er at han virker mye mer bitter og hatefull enn meg, selv om han sover på silkelaken og lar seg bære på gullstol gjennom livet av et underdanig tjenerskap av fjols. Sånn kan det gå i denne verden. Vi starter alle sammen som skrikende pissbylter som fyller våre foreldre med angst og ender som kadavere nedi jorda. Særlig mye mer er det ikke verdt å si om den menneskelige tilstand, men noe skal man jo bruke denne tiden her på jorda til så man kan like gjerne fylle den med filosofisk spekulasjon rundt spørsmål som i utgangspunktet ikke lar seg besvare.

Moralfilosofi er ofte slitsomt å diskutere fordi folk tenker ikke typisk godt gjennom de posisjonene de antar i moralspørsmål. Ta for eksempel Matteus evangelium kapitel fem, den såkalte Bergprekenen. Der tilbyr Jesus et alternativ til “øye for øye” med sin “kinn for kinn” metafor. Vi har alle hørt den mange ganger: Hvis noen slår deg på det ene kinnet, snu da det andre til. Dette betyr i praksis at det er bedre å tilgi enn å søke hevn. I de fleste tilfelle også mer effektivt i forhold til å komme seg videre i livet. Så la oss si at noen slår meg på det ene kinnet. La oss si at jeg møter denne fornærmelsen med å snu det andre kinnet til, bare for å bli slått på det også. Da har jeg jo sluppet opp for kinn. Hva skal jeg så gjøre? Tilby dem ræva?

Et svært alminnelig tankeeksperiment innenfor moralfilosofi er “togvognproblemet”. Du jobber for Jernbaneverket og står ved en sporskifter når en løpsk jernbanevogn kommer rullende. Du vet at hvis du ikke gjør noe vil den rulle rett inn i 17. mai-paraden og et ukjent antall mennesker vil bli drept og alvorlig kvestet. Imidlertid kan du velge å dra i håndtaket til sporskifteren, som i så fall med sikkerhet vil drepe noen kolleger av deg som jobber med noe lengre ned langs sporet. Hva velger du? Hvorfor gjør du dette valget? Det finnes ikke noe “korrekt” svar. Tankeeksperimentet er konstruert for å belyse tvetydigheten i moralspørsmål, derved at det å ikke gripe inn noen ganger kan ha alvorligere konsekvenser enn å gjøre et valg som påfører deg aktiv skyld for noen andres dødsfall. Heldigvis slipper de fleste å havne i et slikt dilemma.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Visse friskuser har introdusert enda et tankeeksperiment, nemlig det å reise tilbake i tid for å drepe Hitler mens han ennå var et spedbarn. Du vil åpenbart ha et forklaringsproblem når politiet arresterer deg for ugjerningen fordi folk generelt sett ikke ser med blide øyne på barnemordere. Bare du vet at du med dette har forhindret alt ettertiden gir Hitler mesteparten av skylden for. Ville du gjort det hvis du kunne? Personlig synes jeg togvognproblemet er perverst nok å tenke på, jeg behøver ikke å fantasere om barnedrap for å bevise min moralske prektighet. Min konklusjon blir dermed “non-lineær” fordi jeg mener det er moralsk forkastelig å konstruere tankeeksperimenter som krever av deg at du må gjøre noe fullstendig nihilistisk for å bli en helt i dine egne øyne. Gavrilo Princip – han som skjøt og drepte erkehertugen av Østerrike og dermed startet Den første verdenkrig – var jo overbevist om at hans handling var den moralsk korrekte. Mange andre ser med mindre entusiastisk blikk på hele den sivilisasjonsmessige katastrofen som denne krigen var.

Hitler eksisterte imidlertid ikke i et vakuum. Han var en mann av sin tid og bare en av mange mulige politiske skikkelser som stod klar til å overta i Tyskland og det er slett ikke sikkert at ting ville blitt noe bedre med en annen statsleder. Folk var litt i ubalanse generelt sett, hvilket bevises tydelig nok av at nazipartiet vant en tredjedel av stemmene i et fritt demokratisk valg og dermed sikret seg et legitimt grunnlag som de kunne bygge videre på, hvilket de ikke nølte med å gjøre. Folk visste at nazistene mildt sagt ikke var mors beste barn, men de stemte på dem allikevel. Hvorfor? La oss fortsette med understatements og si at det har vært litt spekulasjon rundt dette spørsmålet i ettertid. Det jeg tenker på som “mine skoledager” foregikk på 70-tallet mens folk ennå husket “krigen” (det var alltid bare en krig som gjaldt) og snakket om den inntil det kjedsommelige og enda lengre. Men nesten ingen var av den oppfatning at dette var noe som kunne gjenta seg. Forklaringene handlet som regel om at Hitler var noen slags spesiell form for ondt geni og at tyskerne var dårlige mennesker. Det var som tokomponents lim, som ikke virker uten at du blander innholdet fra begge tuber.

Krigen startet den 1. september 1939 med invasjonen av Polen, som trigget den gjensidige forsvarspakten med Storbritannia og Frankrike. Vi noterer oss at et medlem av Sverigedemokraterna mente at dette var noe man burde feire. Det lover jo godt for Sveriges fremtid, siden det ser ut til at dette partiet vil vinne et betydelig antall stemmer ved Riksdagsvalget om under en uke. Selvmordet er, som Albert Camus påpekte, egentlig den eneste virkelig interessante filosofiske problemstilling. Ihvertfall når det blir gjort med skadefryd, for å ramme noen andre med sorg og smerte. Når det blir så intenst viktig å skade og ødelegge for andre at man er villig til å ofre liv og lemmer for saken har ting antatt patologiske dimensjoner. Svenskene vet at de stemmer på et naziparti men de gjør det allikevel. Jeg vet ikke hvorfor, men de er åpenbart så desperate at de er villige til å gjøre – bokstavelig talt – hva som helst. Hvorfor har ting blitt så mørke? Jeg tror ikke det finnes noen enkel og likefrem forklaring. Feilslått sosialpolitikk gjennom lang tid i kombinasjon med øredøvende og kontinuerlig propaganda fra politiske løgnere er bare ett aspekt av bildet. Hat og misnøye er sterke følelser. Mye sterkere enn for eksempel gleden over at man tross alt har liv og helse i et land hvor frihet og muligheter er mer enn bare tomme ord. Folk er noen blodtørstige jævler som ikke uten videre vil slippe taket når de først har fått bitt seg fast i en eller annen død hest. Og da går det som det går.

Hvis man bor lenge nok på et sted begynner man å legge merke til ting. Andre ting enn de man først så da man ankom stedet. Dette virker som en rimelig påstand, gjør det ikke? Jeg synes det. Man danner seg et dypere inntrykk etter et par år enn hva man for eksempel får hvis man ankommer som turist og har to-tre uker på å utforske stedet. Er dette sunn fornuft? Etter min mening er det sunn fornuft. Men ikke alle er enige med meg. Imidlertid vet jeg ikke hva detaljene i argumentet deres eventuelt var, fordi jeg avviste det kategorisk. For meg virker det opplagt at det tar tid å bli kjent med et sted, men når man blir kjent så er ikke dette noe man kan ta feil av. Alle vet hvordan dette virker.

Hva saken rent konkret handlet om var Brexit, mens dette ennå var en nyhet. Avstemningen var mindre enn en uke gammel da jeg skrev i den engelske bloggen min at dette var hva jeg hadde forventet, ut fra den “stemningen” jeg mente jeg kunne observere på det stedet jeg bodde i England mellom årene 2007 og 2011. Problemer kom mot slutten av 2008 og de ble bare verre og verre, men i utgangspunktet var det tanken at jeg skulle flytte dit og drive med “eiendomsutvikling”. Altså det å kjøpe en eiendom, fikse den opp og selge med fortjeneste. Ikke akkurat noen innovativ idè men en klassisk forretningsmodell som for det meste alltid fungerer. Helt til hele markedet kræsjer.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hvorom allting er, etter å ha bodd i Thetford en stund dannet jeg meg en “følelse” for hva slags “politisk klima” som stort sett fantes på det stedet den gangen. Man hører ting. Man snakker med folk. Et mønster begynner etterhvert å danne seg. Tommelfingerregelen er i utgangspunktet at småbyene ute på den engelske landsbygda lener seg i konservativ retning på den politiske skalaen. Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men jeg antar at landadelen og alt det der har medført at man tenker annerledes der borte enn i Norge. De har for eksempel ikke noe som tilsvarer det norske Senterpartiet, som startet som et “bøndenes parti” og for en stor grad er det ennå. Uansett dannet jeg meg en følelse av at befolkningen i Thetford var ganske forbitret og ikke så rent lite forbannet på grunn av alle utlendingene som kom dit og tok seg til rette og det ene med det andre. Ofte påpekte jeg at jeg er jo faktisk en utlending … men det virket ikke som de var enige i det. For det første snakker jeg ganske godt engelsk og dette får man stort pluss i margen for. Dessuten var det å være norsk noe kvalitativt annerledes enn det å være for eksempel latvier, polakk eller portugiser. Uten at jeg ser helt hvorfor, men dette var hva folk sa.

Poenget her er uansett at jeg skrev i bloggen min etter Brexit-avstemningen i 2016 at dette resultatet var akkurat så galt som jeg hadde trodd at det skulle bli, ut fra den følelsen jeg fikk mens jeg bodde i England. En som kommenterte mente imidlertid at jeg ikke kunne si noe slikt uten å bevise at tingene forelå på denne måten. Que? Hvordan beviser man at man føler det man gjør? Det går an å “føle uråd” og siden konkludere med at det bare var noen slags forbigående paranoid krampe i tenkamentet men når man har rett så har man rett. Det er nesten alltid bedre å ta feil på den sikre siden av en sak enn å ta stor risiko når man har en følelse av at dette ikke kommer til å gå bra. Hva kan jeg si? Forretningsdrift handler mye om teft og intuisjon. De som tror at bedriftsøkonomi alltid er en rasjonell disiplin har ikke studert forholdene ute i felten, der hvor beslutningene blir tatt. Det å ha “en følelse for markedet” betraktes som både normalt og ettertraktet, selv om det ikke er basert i statistisk analyse av målbare forhold. Til sist handler det om å ha rett oftere enn man tar feil. Bare de som aldri gjør noe er i en posisjon til å aldri ta feil. Etter min mening er dette konvensjonell tenkning.

Brexit var og er politisk selvskading på høyeste nivå. Hvem har noe å tjene på dette? Muligens en liten gruppe av svært rike mennesker som opererer innenfor “det oversjøiske samlebåndet for internasjonal pengevask” men ihvertfall ikke det såkalte folket. Visse konvensjoner blir regnet som “politiske sannheter” og en av disse er at man aldri melder seg ut av en fordelaktig handelsavtale, selv om man ikke liker trynet på de man handler med. Så lenge begge parter gjør gode forretninger på opplegget så lar man det være som det er. Noe annet er at man aldri innskrenker folks frihet i fredstid, slikt er nesten alltid ensbetydende med politisk selvmord. Bare de særeste av særinteresser ønsker at det skal bli vanskeligere å for eksempel komme seg gjennom alle de rævkløende irritasjonsmomentene forbundet med flyreiser, for å ta noe av alt britene nå for tiden beklager seg over. Vi blir behandlet som et tredjeland når vi reiser innenfor EU. Que? Det var jo dette dere ønsket. Man kan ikke både melde seg ut og beholde alle fordelene medlemmer har. Det gir ingen mening. Hvis du sier opp forsikringen din så kan du ikke etterpå klage over at de nekter å utbetale premiesummen når huset ditt brenner. Ting har konsekvenser.

De som snakker om sjølråderett er etter min mening mentalt forstyrrede. Når rådde du sist over noe som helst? Vi lever i en svært kompleks og sammensatt verden hvor ikke engang høyt utdannede eksperter som jobber full tid hver eneste dag med disse tingene har full oversikt over alt som snurrer, piper og knirker i det politiske maskineriet. Vi må forholde oss til den virkeligheten vi faktisk lever i, uansett hvordan vi skulle ønske tingene kunne være. I ettertid virker det som om mange gamblet på at hele EU ville gå i oppløsning etter at Storbritannia meldte seg ut, hvilket ville ha plassert dem i en fordelaktig lederposisjon, men slik gikk det jo ikke. Snarere tvert imot. EU fremtår som styrket etter Brexit. Riktignok er det plenty problemer, men sånn er verden. Helvete er andre mennesker som Jean-Paul Sartre sa i skuespillet “Ingen utvei”. Det er uråd å bli klok på hva de egentlig vil alle sammen. Derfor bør man være forsiktig med å “tro” det ene og det andre, men samtidig ser man jo det man ser og hører det man hører. Siden tenker man sitt. Brexit var ingen overraskelse for meg. Og som vanlig er det slik at de som har størst grunn til å si “hva var det jeg sa?” også er de som føler minst tilfredsstillelse over å si det.

Ved dette tidspunkt er jeg vesentlig mye eldre enn jeg noensinne har vært før. Faktisk til en slik grad at jeg begynner å gjenkjenne i meg selv slike ting som mine besteforeldre typisk pleide å formane for meg da jeg ennå var en ung hanekylling. Dessuten er det noe med at den tiden jeg husker som den mest “intense” i mitt eget liv, som noenlunde sammenfaller med tenårene og de tidlige tyveårene, befinner seg så langt unna dagens virkelighet at det like så godt kunne vært for hundre år siden.

På 80-tallet mente man med “politisk korrekthet” det at man stemte med partilinjen selv om man som individ muligens hadde et annet, eller mer nyansert synspunkt. Slik er det ikke lenger. Det ser for meg ut som det man nå for tiden kaller “politisk korrekthet” er noenlunde det samme som man før i tiden kalte vanlig høflighet. Eller kanskje man mener det at toleransen for uhøflig og brautende atferd har blitt mindre. Uansett ender vi med at jeg føler intenst ubehag over å bevitne de som klager over at verden har blitt for politisk korrekt for deres smak. De vil helst uten konsekvenser kunne mobbe og trakassere andre på fullstendig usaklig grunnlag, for eksempel at de går eller kler seg rart, de har en pussig dialekt, ordlegger seg kunstig, ler på de gale stedene, eller tusen andre små ting som folk liker å plukke på.

Jeg husker at en “politisk bevisst” person var en som hadde lest seg grundig opp på politisk teori, samfunnsfag og historie, motivert av et ønske om å delta i samfunnsdebatten. Det var en selvfølge at de som havnet på ledernivå i partiene var både særlig begavede og særlig godt orienterte om både historiske forhold såvel som sin samtids store problemstillinger. Jeg husker folk pleide å si “jeg har ikke greie på politikk” når de meldte seg ut av den typen ordskifte, men nesten ingen gjør dette lenger. Nå sier man eventuelt “jeg liker ikke politikk” og antyder på dette vis at man har studert saken og funnet den uverdig. Kanskje er det “politisk korrekt” i våre dager å betrakte alle som like kompetente til å mene noe om for eksempel landbrukspolitikk og samferdsel, selv om de aldri har brukt så mye som et minutt på å sette seg inn i noen av delene. Eller noe som helst annet, for den saks skyld.

Om meg selv tenker jeg at jeg er politisk inkompetent selv om jeg er en ganske god filosof. Jeg vet ikke noe om “hva man burde gjøre” med alle problemene i samfunnet og er i grunnen glad for at jeg ikke må bære på noe slikt ansvar. Så vidt jeg kan se preges politikken av de samme grunnproblemene som man finner overalt: Det er aldri nok tid, penger eller kunnskap. Ofte må man handle i blinde fordi det er høyst uklart hva som “egentlig foregår” men man er nødt til å gjøre noe, man kan ikke bare låse seg inn på soverommet og gjemme seg under dyna. Verden venter ikke på noen, den fortsetter bare å snurre rundt og rundt på en aldeles ubarmhjertig måte. I mellomtiden er vi nødt til å improvisere frem det beste vi klarer å få til med de ressursene (og budsjettene) vi har. Jeg kan se hvordan et slikt miljø av alt for mye å gjøre til enhver tid mens man alltid må ta raske beslutninger på stående fot kan være tiltrekkende på en viss mennesketype men selv har jeg ikke nerver til denslags. Jeg har drevet forretninger innenfor “det private næringsliv” og det var spennende nok for meg. Ting blir annerledes når alt man gjør har store ringvirkninger for mange andre enn bare en selv.

Hva jeg stemmer er preget av at jeg først og fremst er en praktisk mann. Jeg satser på store partier som har mye å tape på å pluselig bli ustabile i svingene. Jeg kunne stemt Høyre men jeg orker ikke borgerskapets diskrète nedlatenhet. Jeg kunne stemt Senterpartiet men det er fullstendig uaktuelt å støtte noen som er EU-motstandere, om så bare i teorien. Sannheten er at jeg har aldri stemt på noe annet parti enn Arbeiderpartiet og ser ikke helt hvordan dette skulle kunne skje heller. Tøysepartiene og ekstremistene passer ikke for meg. Det er ikke bra med slike miljøer som preges av “stor fisk i et lite vann” … og slike som lover mye har enten ikke peiling på hva de driver med eller så lyver de. Kanskje til og med begge deler. Og la oss ikke engang snakke om de revolusjonære. Politisk stabilitet er min hovedprioritet.

Etter min mening er de to hovedproblemene i dagens politikk, slik den blir diskutert ute blant befolkningen, uærlighet og føleri. Kanskje er de til syvende og sist det samme problem, men la oss holde dem adskilte for nå. Uærlighet handler som vanlig om løgner. Det er litt interessant å diskutere om det er løgn når man tror på det selv, men problemet blir uansett at man føler seg både kompetent og informert uten at man er noen av delene. Føleri består i at man “føler” hva som er rett og galt basert i slikt som man umiddelbart kan observere. Kyniske politikere vet hvordan de skal spille på folks svakheter slik sett. Den eneste valuta som teller innenfor demokratisk parlamentarisme er stemmer. Man må på noe slags vis sikre seg at folk stemmer på deg. Hvis ikke kommer du ikke engang ut av startgropa uansett hvor flink og talentfull du ellers måtte være. Den korteste veien til topps innenfor politikken er å “skape engasjement” gjennom å appellere til det verste i folk. Si det de ønsker og høre og lov dem alt de begjærer. I prinsippet det som visstnok er djevelens strategi, hvis man har sansen for slike metaforer. Om det som er “politisk korrekt” oppleves som et problem for deg bør du sannsynligvis oppsøke noen slags kognitiv samtaleterapi. Samfunnet består av individer som alle er forskjellige men som har en felles interesse av å overleve dagen og fortsette med hva de enn drev med også i morgen. Folk vil ha liv, frihet og mulighet til å utforske interessene sine. Det finnes ikke noen verdier eller tradisjoner som har høyere rang enn dette.

Bildet viser “den kosmiske veven” og avstanden som er angitt – 125 megaparsec – tilsvarer noe over 400 millioner lysår. Det er ikke så nøye om vi er eksakte med disse tallene. Avstander på en slik skala er uansett absurde å forholde seg til for så små og trege skapninger som oss. Imidlertid er det interessant å observere at den kosmiske veven har en struktur som er forbløffende lik nevronene i hjernen. Betyr det at universet er en hjerne? Og i så fall, hvem sin hjerne? Hva tenker den på? Dette ser ut som spørsmål i den forstand at ordene følger en grammatikalsk struktur som også brukes for intelligente formål, men det første man gjør i enhver vitenskapelig sammenheng er å skille det vi kan vite fra det vi ikke kan. Alt vi kan si er at den kosmiske veven har en struktur som ligner hjernens. Dette er en observasjon. Hva dette siden betyr er et spørsmål som ikke kan besvares før det lar seg gjøre å stille opp et eksperiment som kan bevise det ene eller det andre.

Alle fornuftige mennesker har en god forståelse av begrepet gravitasjon. Hvis man kaster noe opp i lufta vil det falle ned igjen, med mindre det lander oppå noe annet, for eksempel et tak eller en berghylle. Dette skjer hver gang, uansett hva slags ting vi kaster oppover og uansett hvor vi er. Newtons lover handlet om å stille opp en enkel matematikk for hvordan dette fenomenet virker både i liten og stor skala. Det er den samme kraft som får eplet til å falle som holder planetene i bane rundt sola. Siden kom Einstein og påviste at denne matematikken fungerer også hvis vi definerer gravitasjon som en geometrisk egenskap ved selve universet snarere enn en “kraft”. Det er dette vi kaller generell relativitet og det finnes knapt noen mer gjennomtestet og så til de grader bevist teori som den generelle relativitetsteorien. Bildet ovenfor er naturligvis en computemodell som er fremstilt på bakgrunn av astrofysiske observasjoner og utregninger. Dette er den beste modell vi for øyeblikket har basert i det vi for tiden vet om den materielle verden og dens egenskaper.

Vitenskap er en materialistisk disiplin. Filosofisk sett er det imidlertid ganske normalt å postulere et dualistisk verdenssyn, hvor man på den ene hånd har alt det materielle og på den annen har “bevissthet”. Tanken er at menneskesinnet befinner seg i en annen dimensjon enn de materielle tingene i verden. Vi kan ikke verken bevise eller motbevise en slik påstand, følgelig er den ikke vitenskapelig i sin natur, men vi kan operere “som om” menneskesinnet ikke er en emergent egenskap som utgår fra materien, eller nærmere bestemt, at “det abstrakte” er noe som oppstår innefor enhver tilstrekkelig kompleks struktur. Dersom menneskesinnet er en egenskap som utgår fra materien vil dette øke sannsynligheten for at den kosmiske veven faktisk er en hjerne. Dersom menneskesinnet imdlertid er metafysisk av natur må vi derimot betrakte all materie som “død” med mindre den er befolket av en “sjel”. Disse er elementære inferenser vi trekker ut av modellene. Det er ikke noe filosofisk problem å jobbe med begge modeller samtidig, både den materielle og den metafysiske, men et materialistisk grunnsyn har en tendens til å fremkalle harme i mennesker som ønsker å være “noe mer” enn bare en tilfeldig sammenrasket samling av atomer og molekyler, hvor selveste selvet muligens bare er en illusjon. Der står Den Store Sivilisasjonskonflikten i dag.

Begrepet ateisme blir meningsløst når vi går dypt nok inn i filosofien, mest fordi begrepet religion også mister all sin mening. Newtons lover virker naturligvis også på den skala hvir man finner den kosmiske veven, det er bare at denne matematikken ikke er særlig praktisk å jobbe med i en slik sammenheng. Menneskets virkelighetsopptaning er uløselig knyttet til vår biologiske arts materielle behov for overlevelse og formering. Noe “mer” er vi ikke programmert for. Hjernevirksomheten vår handler om algoritmiske predikater, det vil si vi har evnen til å tro at ting B vil skje dersom vi gjør ting A. Siden kan vi bevise eller motbevise dette gjennom forsøk. Dette er svært nyttig når vi skal planlegge våre strategier. Det trekker imidlertid med seg mye søppel. Overtro er all tro som verken lar seg bevise eller motbevise og som heller ikke har noen universell nytteverdi. Imidlertid kan vi utnytte menneskers overtro og få dem til å gjøre alskens sirkuskunster for vår egen fornøyelses skyld. Man kan også gjøre gode forretninger på dette grunnlaget. Det mennesker “tror” er muligens den sterkeste faktor som motiverer oss til å handle på den ene måte i stedet for på den andre måte. Noen ganger har vi så sterke “overbevisninger” at det får oss drept. Sånt skjer hver dag i vår gale verden. Manikèisk dualisme postulerer at det finnes både en god og en ond gudsmakt i universet. Men dette var så provoserende for pavekirken at de gikk inn for å utrudde dette kjetteriet, blant annet gjennom det såkalte Albigenserkorstoget mellom årene 1209-1229 i Languedoc, Frankrike. En manikèer ville sannsynligvis se på den kosmiske veven og si at dette er ondskapens hjerne. Materien er ond. Ånden er god. “Den sanne Gud” befinner seg på et helt annet sted. Et åndens sted. De krangler om dette ennå.

Vitenskapen utelukker ikke at det kan finnes “noe mer” enn det vi er i stand til å observere. Det er imidlertid uvitenskapelig å blande dette inn i de undersøkelsene vi gjør med det formål å forstå den verden vi kan observere. Siden er det noe omdiskutert hva som er og ikke er “ekte vitenskap”, en skillelinje som etter min mening bør gå langsetter om noe lar seg bryte ned til fysikk eller ikke. Følgelig blir biologi en ekte vitenskap mens psykologi er “noe annet” … la oss kalle det en spesialutgave av etisk filosofi. Antivitenskap er noen slags politisk holdning som finnes ute blant folk. De er særlig fokuserte på humanistfagene og raljerer mye med alskens studier som blir publisert, hvor man med statistiske metoder søker å påvise det ene eller det andre i en befolkning. Til og med fysikken kødder de med noen ganger. Spesielt fornøyelig er det når de evneveike går til angrep på usikkerhetsrelasjonen og andre egenskaper ved kvantemekanikken. Det er aldeles uutholdelig for de antivitenskapelige når man trekker på skuldrene og sier “det kan vi ikke si noe om” når det etter deres mening bør være åpenbart hva som er hva innenfor atomfysikken. De har tildels veldig sterke følelser om dette. Vi konfronterer egentlig et grunnleggende filosofisk problem her. Hva er det menneskelig mulig å vite? Og hva slags kriterier legger vi til grunn for det å vite noe? Det tar målrettet og kontinuerlig innsats over lang tid å tilegne seg god disiplin på det mentale område. De fleste velger å flyte rundt i halvsvime uten å egentlig vite noe om noe … men de har tro. Og de vil forsvare det de tror på med tildels ekstreme metoder.

Mens vi nærmer oss hundreårsjubilèum for Mussolinis såkalte “marsj mot Roma” (det var aldri noe slikt) i oktober 1922 tar vi oss tid til å minnes at et av de fremste kjennetegnene ved et fascistisk styresystem (et noe misvisende konsept, men det er hva det er) er at man blander sammen statsmakt og næringsliv. En utpreget iver etter å privatisere driften av offentlig virksomhet går hånd i hånd med ønsket om å svekke demokratisk kontroll og oversikt over hvor langt det private næringsliv har lov å gå i sin jakt på stadig mer profitt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

En privat eiet bedrift er en ofte lokal men noen ganger global innretning som i prinsippet har føydalt styresett. Et råd av fyrster utpeker en diktator som blir gitt ansvaret for å lede de livegne, altså ansatte som er avhengige av jobben sin for å finansiere livet. Det har siden tidlig på 60-tallet vært vanlig å ha en type driftsstruktur som fokuserer på vekstbaner som gjøres opp kvartalsvis. Dersom diktatoren, som vi kaller enten administrerende direktør eller daglig leder, ikke lykkes med å oppfylle kravet til kontinuerlig vekst i økonomien vil vedkommende vanligvis bli skiftet ut med noen som kan. Om bedriften over noe tid (flere år) viser flat eller negativ vekst vil den som regel bli nedlagt.

Næringslivets Hovedorganisasjon i Norge (NHO) er et semi-politisk tiltak som er innstiftet med det formål å drive lobbyvirksomhet, det vil si de jobber mot å påvirke politiske beslutningstagere til fordel for sine medlemmer, det vil si bedrifter som jakter på fortjeneste. NHO driver med både negativ og positiv propaganda. Negativ, for å skape angst og usikkerhet rundt ethvert systemisk tiltak som ikke er til fordel for den klassen av mennesker som lever av kapitalinntekter. Positiv, for å støtte opp under og glorifisere alt som er med på å forbedre stillingen til de profittjaktende samfunnsklasser. Egentlig er det hele svært banalt og forutsigbart.

NHO har nylig avholdt en skjønnhetskonkurranse mellom Norges kommuner hvor alle har blitt målt i henhold til et sett med kriterier som NHO selv har valgt. Det handler ikke uventet om en metrikk som viser om kommunen er et attraktivt sted for kapitalinteressene. Kategoriene de måler er næringsliv, arbeidsmarked, demografi, kompetanse og kommuneøkonomi. Rådataene henter de fra SSB og NAV. Med liten skrift anføres det forbehold at undersøkelsen ikke sier noe om de enkelte kommunenes faktiske næringslivsvennlighet eller om stedet oppleves som en plass hvor det er godt å bo for kommunens innbyggere. For dette såkalte Kommune-NM er jo bare artig, ikke sant? Noe positivt som inspirerer til konkurranse og edel dåd. Øverst på lista havner alle de store byene. Nederst finner vi småkommuner i nord.

Saklig kritikk mot dette påfunnet er at Kommune-NM bare konkurrerer i grener som virker attraktive for den type folk som først og fremst er opptatte av hvor mye penger det går an å tjene. De måler ikke ting som trivsel, oppvekstvilkår for barn, frisk luft og adgang til fri natur. Alt handler om entusiastisk massasje av profitten. Vi kan følgelig konkludere med at hele greia bare er nihilistisk vrøvl, innpakket i en type språk som er ment å gjøre makkverket respektabelt. Hvilket jo er kjent stil hos NHO. Det er ikke etter min mening noe galt i å måle inntjeningsevne og næringslivspotensiale i norske kommuner, men de går over streken når de later som om dette betyr noe som helst for noen andre enn de som jager hvileløst etter penger og mere penger. Kanskje jeg er urettferdig. Kanskje NHO er evneveike i forhold til alle ting som ikke handler om å til enhver tid grafse til seg profitt, uansett hva som eventuelt må ofres i denne Moloks tjeneste.

Imidlertid tror jeg at de vet hva de gjør, hvilket i praksis betyr at de er onde. De er “motkrefter” som stiller seg i veien for et politisk arbeid med å forbedre levevilkårene til befolkningen. De vil ha penger. Etter NHOs syn er det viktigere at næringslivet opplever vekst og profitt enn at en kommune er et sted hvor folk trives, hvordan man nå enn skulle kunne måle dette (et ja/nei-spørsmål virker som en åpenbar metode). Det er en viktig del av NHOs propaganda å skape et inntrykk av at alle andre er avhengige av pengefyrstenes nåde. Hvis næringslivet forlater bygda blir det sveltihel og uår. Men dette er naturligvis bare vrøvl. Den ene fyrsten er ikke mer viktig enn den andre. Til syvende og sist er de alle parasitter som ser etter en vertsorganisme de kan slå seg ned på og utsuge for livskraft. De har aldri vært noe annet og kommer heller aldri til å bli noe annet. Men de er dyktige til å drive propaganda, det skal de ha.

Tory-partiet har valgt. De satser på Tin Lizzy og forkaster “Dishi Rishi” Sunak.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Herregud.

Om Liz Truss er det å si at hun fremstår som politisk tilbakestående. Vi får se hva som skjer. Å sammenligne henne med Maggie Thatcher er uansett fullstendig bak mål. Den beste de kunna ha valgt av den gruppen med evneveike troll de hadde å velge mellom var imidlertid etter min mening Peggy Mordaunt, men hun røk ut i forrige nomineringsrunde.

Det virker på sin plass å gratulere Labour-partiet med denne seieren.

Man kan undres på hvor mange ganger CIA har slått pannebrasken i skrivebordet av irritasjon over at de gjorde den greia med Mohammed Mossadeq i 1953. De fikk Reza Shah Pahlavi en stund … men så ble alt mye verre en noen skulle ha trodd. Det beste ville ha vært å la demokratiet gå sin gang, men oljeselskapene ble engstelige for at noen skulle beføle dem midt i profitten sin, så da ble det som det ble.

Jeg kjenner ingen detaljer rundt den saken nazikrapylet gråter om denne ganger og det interesserer meg forsåvidt ikke heller. Men jeg vet at jeg fikk gode karakterer i rettslære i 1980 og 1981 fordi jeg var nøye med å sjekke det faktiske lovgrunnlaget heller enn å suge argumenter fra min egen ofte noe tvilsomme rettsfølelse. Straffelovens § 185 av 2005 er en revidert utgave av straffelovens § 135 a av 1970, som igjen er en utvidelse av § 135 fra 1961, hvor ordlyden den gang ble endret på grunn av en bølge av antisemittisme i Norge sent på 50-tallet. Selve § 135 ble imidlertid innstiftet i straffeloven av 1902, med ikrafttredelse fra 1905.

Siden det ikke later til at noen vet hvorfor anmeldelsen mot Facebook-imamen ble henlagt er min spekulasjon like god som noen annens og jeg tipper det handler om “standing”. Hvem leverte anmeldelsen og hvorfor gjorde de det? Mere gjetning, men jeg tipper at vedkommende var motivert av “prinsipper”, som igjen betyr at politiet eventuelt måtte ha lagt almennpreventive hensyn til grunn i en sak hvor det ikke har kommet inn noen anmeldelse fra den fornærmede part. Presedensen i dette er følgelig “grumsete” og nytteverdien er uklar.

Den såkalte rasismeparagrafen har bare blitt brukt noen få ganger, mot nazister som kom med hatytringer mot jøder og “fremmede”. I den grad paragrafen kan sies å være spesielt designet blir dette i forhold til antisemittisme. Denne gangen ser det imidlertid ut til at nazipakket bæser om at loven er for alle i den forstand at de synes det er urettferdig at bare de blir dømt for rasistiske hatytringer. Har De hørt den før? som Rolv Wesenlund pleide å si. Selvmordskulten er som vanlig deprimerende banal.

Når du starter en krig med alle midler mot en fiende du selv har valgt — i dette tilfelle “muslimer” — bør du komme med noe slags mål, et tilbud om noe, eller i det minste en skarp definisjon av hva som er den ultimate hensikten med den krigen du har tenkt å føre. Hvis ikke blir man nødt til å anta at det du ønsker er å drepe dem alle sammen. Dessuten er det jo slik at når “alle muslimer” er dine dødelige fiender så utelukker dette et konstruktivt samarbeid med de moderate muslimene som har en felles interesse med deg av å ta ut de ekstreme slik at alle vi andre kan passe våre forretninger og leve i fred og velstand.

Friedrich Engels oppfant begrepet Sozialer mord – sosialt drap – om det vi kan observere når mennesker blir hensatt i stuasjoner som vi vet med sikkerhet vil forkorte livene deres og forringe livskvaliteten på den tiden de får. For eksempel de som tjenestegjorde under den første delen av opprydningsarbeidet etter Tsjernobyl-ulykken i 1986. Soldater ble gitt valget mellom to minutter i Tsjernobyl eller to år ved fronten i Afghanistan. Dette var en grusom ting å fremlegge for naive tyveåringer. Ingen av de som valgte to minutter i Tsjernobyl overlevde, mens mange kom hjem fra fronten etter kamp mot Mujaheddin, Al Quaida og andre grupper som amerikanerne organiserte og finansierte.

Under den nylige coronapandemien oppstod en “motstandsfront” som, når all mannskiten skrelles vekk, presenterer argumentet om at vi må akseptere at gjennomsnittlig to av hundre smittede dør for at vi andre skal kunne fortsette å leve “som normalt”. Naturligvis hadde ikke alle et bevisst forhold til dette argumentet, men mange sa faktisk rett ut at to prosent dødelighet er akseptable tapstall. Det er uansett bare de gamle og de som allerede er syke, svake eller “genetisk uheldige” som blir rammet. Vi andre vil ikke erfare stort mer enn en influensa, om engang dette. Nå er imidlertid sykdomsbildet noe mer komplekst enn dette, fordi det finnes såkalt “lang covid” som av åpenbare årsaker ennå ikke er godt kartlagt i verken forekomst eller konsekvens, men det fremstår som en kronisk lidelse som er tildels invalidiserende. Den pandemien som begynte i det små i 2019 pågår fortsatt på verdensbasis og mange tusen mennesker dør hver dag.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Et alltid like interessant tema er trafikkdøden. Jeg kan umiddelbart tenke på et antall individer i mitt eget liv som døde i trafikkulykker. Om man ferdes langs en nesten hvilken som helst vei som innbyr til fart og spenning vil man kunne observere forskjellige slags markeringer av at akkurat der mistet noen en gang livet. Det er rimelig sikkert at tapstallene i trafikken ville falle ned mot ganske nær null dersom vi halverte fartsgrensene på norske veier, men dette skal folk ha seg frabedt. Det betraktes åpenbart som akseptabelt med både trafikkdød og alvorlige personskader for at de skal kunne nyte fartsvinden der de durer frem. Man hører til og med om de som vil ha både 150 og det som verre er som toppfart på motorveiene. Alle synes jo at de selv er flinke sjåfører. Dessuten har de dårlig tid. Det er nødvendig å kjøre fort.

Den gangen Engels oppfant begrepet sosialt drap var han fokusert på de forferdelige arbeidsforholdene innenfor produksjonsindustrien midt på 1800-tallet, men begrepet har i ettertid fått sitt eget liv. Senere har mye blitt gjort for å sikre arbeidsforholdene og lovfeste en minstelønn slik at det i det minste går an å leve av det farlige, skitne og kjedelige arbeidet, men ingen bør ha noen illusjoner om hva arbeidsgiversiden ville gjort i forhold til “sparetiltak” (som i praksis betyr mer profitt til dem selv) dersom lovverket tillot dette. En fullblods psykopat vil ikke engang se problemet. Folk dør. Javel. Hva så? Alle dør til slutt uansett. Det er ikke mitt problem, jeg er her for å tjene penger. Hvis folk ikke liker jobben kan de bare gå og finne seg noe annet å drive med. I denne bedriften leker man ikke butikk!

Problemet med rikdom er at det går ikke an å bli rik på eget arbeid, man må utnytte og manipulere systemet på noe slags vis … og et eller annet sted i dette bildet må man – bevisst eller ubevisst – ta stilling to hva som er et akseptabelt antall drepte for at man selv skal kunne leve et liv i relativ luksus og komfort. Hvor mange synes du det er greit å drepe? Tallet null er ikke et aktuelt alternativ. Mennesker må dø hver dag for at vi som er rike (alle nordmenn, selv de fattige, er rike i verdensmålestokk) skal kunne nyte godt av våre privilegier. For eksempel vet vi at luftforurensning dreper men vi gjør det likevel. Global oppvarming dreper men vi slutter ikke å brenne fossilt drivstoff av den grunn. Så lenge det finnes noen grader av separasjon mellom oss selv og “det som dreper” klarer vi med litt spenstig psykologisk akrobatikk å slå oss til ro med at alt er helt greit. Jeg gjør ikke noe galt. Alt jeg kjøper er etisk kvalitetssikret så langt som jeg kan rå med.

Og sånn går dagene.

Det er dødfødt å diskutere smak. Hva er i så fall grunnlaget for enighet? Smak er ikke sak. Noen liker det ene, noen liker det andre. Slik vil det alltid være, uansett hvor mye vi diskuterer det. Det går an å stille opp objektive kriterier for hva man anser å være en god film, men det  er ikke sikkert at man engang vil være enig med seg selv etter å ha målt en rekke filmer opp mot disse kriteriene.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg er ikke spesielt høyt utviklet innenfor faget filmentusiasme. Riktignok har jeg litt kunnskap om navn, stilperioder og denslags, men det er langt igjen til fullformet film-nerd. La meg si det slik: Hvis jeg går på en filmfestival så vet jeg hva jeg går til men jeg er ikke en som alle de andre er på fornavn med. Jeg liker film. Det er sant. La oss stanse der for vårt formål denne gangen og heller komme til poenget.

Å lage en dokumentarfilm handler åpenbart om å dokumentere noe. Det er ingen fantasifortelling. Ut over dette finnes det ingen spesielle krav til verken form eller temavalg. Derfor kommer de i en rekke forskjellige varianter basert i individuell tilnærmelsesmåte. I den grad jeg har noen “ideologiske krav” til dokumentarfilmformatet så er disse arven etter den sovjetiske filmregissøren David Abelevich Kaufmann (1896-1954), bedre kjent som Dziga Vertov. Kort fortalt handler det om å la kameraet gjøre jobben.

Alle jobber ut ifra et sett med prinsipper. De tilhører det vi kaller “produksjonsverdiene” og handler ganske mye om hva slags budsjett man opererer med, men ikke bare dette. Vertov’s Man With A Movie Camera fra 1929 nevnes stadig som “en av de beste filmene noensinne” i sammenhenger hvor smak blir diskutert og forskjellige slags kåringer og premieringer foregår. For eksempel på filmfestivaler. Eller når et utvalg kritikere kommer sammen for å fremstille lister over ting man “burde se i løpet av livet”. (Hvis jeg satt og tenkte gjennom saken en stund ville jeg sikkert kunne komme opp med “hundre filmer alle etter min mening bør se” og denne listen ville lignet ganske mye på de som alle andre ville laget, så for dette formålet er det nok å vise til ting som allerede finnes.)

“Kamerabevissthet” hos de man filmer er ofte et problem innenfor dokumentargenren. Dziga Vertovs ambisjon var å “fange sannheten” på film og da blir det et problem når folk poserer og gjør seg til for kameraet. Imidlertid er det interessant i disse smarttelefontider å tenke på Vertovs gamle visjon om at alle kunne bære med seg et kamera slik at de fikk dokumentert viktige ting som hendte, mens de hendte. Ikke så rent få har tjent ganske seriøse pengesummer på å selge unike dokumentaropptak de fanget på telefonen sin fordi de tilfeldivis var på et sted mens noe hendte. Derfor mener jeg at vi allerede har vært godt innenfor Dziga Vertovs visjon av “mann med kamera” i mange år. Det er riktignok anneledes utstyr enn hva han så for seg, men det tekniske er ikke poenget. At vanlige sivilister fungerer som kameraoperatører i en dokumentarsammenheng er hva som teller. Når du ser noe, film det har vært en helt vanlig holdning ganske lenge.

Jeg skrev dette fordi jeg ikke orket å se ferdig noe slags “doku-drama” om Karlamagnus — Karl den store — som i utgangsåunktet ligger solid plassert innenfor min interessekrets, men når produksjonsformatet begynner å irritere meg hjelper det ikke om dokumentarens temavalg er aldri så interessant. Det er flere ting å plukke på. For eksempel det å bruke skuespillere til å dramatisere deler av materialet. Det som helt spesifikt irriterer meg med dette er at jeg vet sånn omtrent hva det koster med slike innslag og pengene kunne etter min mening vært bedte brukt på andre ting. Noe annet jeg misliker ganske intenst er hva jeg tenker på som “David Attenborough-problemet” … det vil si når enten regissøren selv eller et annet medlem av produksjonsstaben, kanskje til og med en innleid skuespiller, omtrent hele tiden befinner seg i bildet og snakker, peker og forklarer. Pero por que? Dette er en ganske vanlig teknikk innenfor filmdokumentar men jeg liker det dårlig.

La kameraet gjøre jobben. Ikke plasser noen i bildet som ikke er en del av det temaet man søker å belyse. Det er greit å intervjue øyenvitner og andre som “var der da det skjedde” og som derfor har noe interessant å si i relasjon til selve temaet, men hvorfor fanden er regissøren selv inne i bildet? Selfie-dokumentar kan godt være noe som andre liker men for meg virker det slik at jeg unngår å se dem fordi jeg liker ikke å bruke verdifull levetid på ting jeg allerede i utgangspunktet vet at jeg ikke kommer til å like. Dette sjalter i praksis ut nesten alt som er blitt produsert for eksempel av BBC, men det er greit. Det finnes fortsatt mer enn nok av slikt som jeg liker.