Måned: januar 2023

Informasjonsinnhenting resulterer i store mengder data, men denne informasjonen utgjør ikke etterretning som et produkt før den har blitt bearbeidet og analysert. Det er denne delen av etterretningsprosessen som skiller etterretning fra informasjon. Informasjon er all kunnskap vi kan tilegne oss, men etterretning er informasjon som møter fremlagte informasjonskrav og som har blitt bearbeidet og analysert for å møte disse spesifikke kravene. Etterretning som et produkt forekommer derfor først etter at hele etterretningsprosessen er gjennomgått.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Stort salg: Opptil 70 prosent på fritidsfavoritter

Mesteparten av alt etterretningsarbeid som skjer i denne verden handler om såkalt OSINT, det vil si “åpne kilder” (open source), i praksis at man følger med på alt som skjer i media, inkludert sosiale media. Hensikten med dette handler ikke så mye om å oppdage noe som om å følge med på hva som ligger der ute og hva slags oppmerksomhetsprofil ting har. Hvis det dukker opp noe interessant lager man en mappe på det og sender saken videre i systemet. I praksis det samme som journalister og etterforskere – både amatører og profesjonelle – gjør, bortsett fra det som er nevnt innledningsvis med “spesifikke informasjonskrav”. Etterretningsprodukter er ikke typisk beregnet på massepublikasjon. De er strømlinjeformet for å møte behovet til for eksempel statsministerens kontor eller utenrikstjenesten. Av denne grunn er det mye som blir rutinemessig stemplet som hemmelig, selv om informasjonen ligger åpent der ute. Det er fordi metadataene er hemmelige, det vil si at noen i det hele tatt bestilte et etteretningsprodukt i forbindelse med den eller den saken.

Begrepet kontraetterretning har fått en ny mening i internettets tidsalder, særlig når det gjelder strategisk utplassering av falsk informasjon for ymse formål. Det å være påvirkningsagent i 2022 minner litt om det å sitte i en bunker og styre et dronevåpen via satellitt. Man behøver ikke å ta på seg bukser for å gå på jobb, for å si det sånn. Alt skjer på skjermen. Man behøver ikke lenger å jobbe undercover og infiltrere fremmede lands samfunn for å nå frem til de påvirkelige individene man alltid vil finne i alle samfunn hvis man leter litt. Kaffe, sigaretter og en vigorøs formiddagsøkt på Facebook er hva det handler om i våre dager. Dette skulle gutta som var aktive på 60-tallet ha sett. Man kan skape opptøyer og endog borgerkrig i fremmede land bare ved å gå på internett og hisse opp grupper som allerede hater hverandre helt til det smeller. Yojimbo meets the Matrix kan man si hvis man er filminteressert. Fascinerende hva man får til med teknologi. Men det eldste spørsmålet av alle står fortsatt: Hvem tjener på dette?

De som fantaserer om konspirasjoner (selv om det teknisk sett ikke er konspirasjoner) stiller opp to falske grunnpremisser, enten bevisst eller ubevisst. For det første, de antar at det finnes noen som har kontroll. For det andre, de antar at de selv er i stand til å se og forstå hva som “egentlig” foregår hvis de bare finner den rette informasjonen. Ingen av delene er sanne, eller engang vagt sannsynlige. Spesialtrente eksperter på informasjonsanalyse – med tilgang til supercomputere i verdensklasse – kan jobbe døgnet rundt gjennom hele livet uten å noensinne forstå hva som “egentlig” foregår. Det er en jungel der ute. Det finnes alltid noen som har en plan som går til helvete og så har vi det gående. Det ene drar det andre med seg og før du vet det står hele hønseflokken og hyler. (Kan man si at høns hyler? Kanskje poesien eller teateret behøver hylende høns.) Grovt sett kan vi si at selve frontlinjen av “det som skjer” nesten aldri er under kontroll. Det at noe skjer betyr jo i seg selv at ting er i bevegelse, ergo ustabile. Kontroll er noe man har (eller ikke har) etter at festen er over og man er ferdig med å rydde. Da kan man evaluere resultatet. Det er først da det er aktuelt å konstruere et såkalt narrativ (som de påssmoderne sier), eller et etterretningsprodukt designet for massepublikasjon om du vil. En rapport. En uttalelse. Dette var opptakten, dette skjedde, slik ble resultatene, og dette er vår mening om saken. Så kan man stille spørsmål.

Det kan ikke gjentas ofte nok at menneskenes moderne – eller altså postmoderne – verden er et kaotisk arrangement. Denne galskapen lar seg ikke kontrollere — det beste man kan få til er å “surfe på de bølgene som kommer” og styre noen deler av sirkusopptoget til en viss grad og for en viss tid, men så skifter kaleidoskopet igjen og man har noe nytt som kommer. Og sånn går dagene. Som med alle kaotiske systemer er menneskesamfunnet “eksplosivt” — i den forstand at mange ting kan skje veldig raskt, basert i noe tilsynelatende smått og ubetydelig, men så baller det på seg. Teknisk sett kaller man det gruppekrystall når en idè – eller kanskje heller en besettelse – gjør at det oppstår en menneskemengde som inngår spontant forbund rundt dette formålet. (De som liker fysikk på roterommet kan observere hva som skjer når man slipper et krystallkorn ned i en mettet løsning. Gruppekrystaller er en metafor som handler om “forbindelseslinjer som oppstår spontant” og ofte tilsynelatende uforklarlig i ettertid.) Krystallen er det objektet som gjør at gruppen blir til en enhet. Individene gir slipp på sin individualitet for å “bli med på det som skjer” og hele opplegget kan utarte hvor mye som helst. Det finnes ingen farligere organisk skapning på denne jorda enn en opphisset menneskemengde. En noe mer rolig versjon er det vi kaller stokastisk terrorisme, det vil si når mange nok snakker lenge nok om en ting og tingen til slutt skjer. Agitasjon og propaganda vil gjenta og gjenta et mantra, hver dag og mange ganger om dagen, helt til det oppstår en “psykisk boble” hvor de som befinner seg inni bobla oppfatter det som normalt å for eksempel trakassere og terrorisere homofile. Så vidt de kan se er det jo alt alle snakker om hele tiden. Hva? Folk må jo tåle en spøk.

Bare falske profeter snakker om ytringsfrihet. De som har noe å si sier det, ytringsfrihet eller ikke. Det er dette som skiller ekte saker fra alt det dustete flåset folk driver med på nett. Ekte saker handler om ting som skjer i virkeligheten. Viktige ting. Informasjon som behøver å komme frem til de som bør oppdateres på emnet. Jeg vet ikke om det blir korrekt å kalle hatefull agitasjon for desinformasjon — jeg heller mer mot å bruke ordet “malinformasjon” siden det ofte handler om ondsinnede løgner, selv om det eventuelt bare dreier seg om et troll som bruker populære hatobjekter bare for å vinne klikk og følgere. Kanskje har de blitt hjernevasket av påvirkningsagenter, kanskje ikke, trollet er uansett den som velger å publisere malinformasjonen. Derfor har trollet i det minste et moralsk ansvar for konsekvensene av det de egger opp folk til å gjøre, selv om det skal mye til før det blir juridisk straffbart, eller rettere sagt bevisbart innenfor horisonten av en kriminell konspirasjon hvor noen har oppfordret noen andre til å gjøre noe straffbart på en nudge nudge wink wink type måte. Det blir for vagt, selv om de med bare minimalt godt trente øyne kan se hva som skjer.

Jeg har aldri følt meg komfortabel med å si ting på vegne av det såkalte folket. Riktignok kjenner jeg en del folk, men jeg vet ikke engang alltid hva de vil, selv om jeg klarer å gjette ganske godt ganske ofte. Det at man kjenner noen betyr jo at man til en viss grad kan forutse hva vedkommende kommer til å gjøre i slike og slike situasjoner, imidlertid øker feilprosenten dramatisk når man prøver å være spesifikk, det virker bare på et veldig generelt nivå. Dermed blir spørsmålet: Hvilke generelle ting kan man si om folkeviljen?

Filosofer og politikere mener sjelden det samme når de bruker ordet “folkevilje”. Filosofen studerer abstrakte relasjoner mellom konsepter og fenomener mens politikeren forholder seg til folkeviljen som noe konkret som man henter sin legitime autoritet fra — i den grad man bryr seg om slike smålige hensyn som legitim autoritet, noen ganger handler det bare om å snekre sammen “stemning for en sak” på et mer eller mindre korrupt grunnlag, ofte ved hjelp av desinformasjon basert i påstander om “hva folket vil” som man har dårlig dekning for.

Annonsørinnhold

Stort salg: Opptil 70 prosent på fritidsfavoritter

Ikke uofte har folk fortalt meg at jeg tenker for mye — akkurat som om det er noe jeg selv bestemmer over. Sier folk til Lars Monsen at han går for mye på tur? Eller til Lillebjørn Nilsen at han spiller alt for mye på denne jævla gitaren sin? Poenget er at folk må gjøre det naturen deres påbyr dem å gjøre. Hvis kroppen din ønsker å danse er dette hva du bør gjøre. På det samme vis bør du bare la det gå sin gang hvis hjernen din ønsker å tenke. I ethvert tilfelle – enten man søker formell utdannelse og trening innenfor et emneområde eller ikke – vil man over tid utvikle en metode, eller et uttrykk, basert i noen slags “nødvendighetenes disiplin” som selve virkeligheten krever.

Man kan gjøre mye besynderlig med kroppen og kalle det dans, men hvis man betrakter dans som fagområde, kunstuttrykk og fysisk disiplin så er det ikke til å komme forbi at det finnes en tradisjon som man kanskje bør se litt på. Kanskje man imponerer seg selv med koreografi som man dikter opp foran speilet hjemme, men det er ikke sikkert andre dansere engang gidder å ta deg seriøst nok til å kritisere det du har produsert. Sånt skjer. Alle har sett talentkonkurranser hvor enkelte individer har vært komisk urealistiske i forhold til hvor gode de er til å synge og danse som en popstjerne, til en slik grad at man kan egentlig bare være litt wow imponert over at de har klart å bygge opp denne illusjonen om eget talent uten at noen har stanset dem underveis. Hva slags venner har de?

Det samme kan vi si om kunsten å tenke. Det ble ikke funnet opp i går. Vi kan trygt fastslå at emneområdet er grundig utforsket av mange tildels svært kompetente individer gjennom historiens løp. Folk har skrevet bøker om kunsten å tenke. Det lønner seg å sjekke ut et utvalg av disse. Det er en umenneskelig oppgave å finne opp alt sammen på nytt. Det er også bortkastet tid. Hvis man vil bli en bedre danser bør man studere de som har danset før og lære av dem (ikke minst av feilene de gjorde) — og det samme gjelder kunsten å tenke. Sinnet er en emergent egenskap i kroppen, akkurat som “bevegelighet”. Vi kan bevege oss. Vi kan tenke. Begge deler på bra eller mindre bra måter. Jeg vil særlig anbefale de som føler noe slikt som jeg tenker, ergo er jeg en tenker å sjekke ut katalogen over det vi kaller “typiske logiske feilgrep” slik at de slipper å ved et uhell gjenta alt det gale som folk allerede har gjort.

Det som typisk preger kompetansebygging hos mennesker er at man i utgangspunktet sammenligner seg med alle de andre uvitende der ute, slik at når man har lært litt er man mange hundre prosent bedre enn dem — og på dette grunnlaget etablerer man ekspertfølelsen, som imidlertid blir søndeknust så snart man begynner å lære litt mer, helt spesifikt nok til at man oppdager hvor uvitende man egentlig er (enten fordi man møter veggen i en virkelighetstest, eller fordi man oppdager hvor mye dårligere man er enn de virkelige ekspertene i faget). Da kommer den fasen vi kaller “ydmykhetens bølgedal”. Også kjent som realisme. Derfra og ut handler det om en jevnt stigende kurve ettersom man bygger kompetanse på strukturert og planmessig vis. Dette mønsteret gjentar seg hos så å si alle, uansett sammenheng. Så lenge man er uvitende om noe vil ekspertise fremstå som “faglig selvsikkerhet” og man tenker at det handler bare om å lære faget, men det gjør det jo ikke. Eller rettere sagt, å lære faget bringer deg bare til startstreken. Ekspertise handler om ydmykhet foran oppgaven, selv om man kan det man gjør. Selv om man “har gjort det hundre ganger før” sjekker og dobbeltsjekker man alle ting som om man gjør det for første gang. “Faglig selvsikkerhet” er sannsynligvis den største feilkilden innenfor alle typer menneskelig virksomhet. Det er ikke noen god egenskap å ha. Livet er farlig. Det er når man blir nonsjalant med farlige ting at ulykker skjer — eller “avvik” som man sier med profesjonell sjargong. Eksperter kalles eksperter fordi de ikke har avvik.

Kan det være farlig å tenke? Åpenbart. Når man ferdes ute i metafysisk vind uten å bruke skjerf blir man forkjølet. Folk pådrar seg mange underlige idèer der ute, mange av dem sykdomsfremkallende — i den forstand at de medfører “avvik”. Da mener jeg ikke avvik i ytre fremtoning, personlig stil, vaner eller noe som helst annet som kan observeres direkte, men avvik i virkelighetsoppfatningen (som riktignok kan medføre hvor mange andre mer eller mindre synlige personlighetsavvik som helst). Erkjennelsesmekanikk er imidlertid noe man kan lære, på et helt abstrakt grunnlag. Kritisk tenkning er ikke fundamentert i følelser. Selvsagt har vi alle våre favoritter i forhold til hvordan vi skulle ønske ting var, men man skal ikke ha vært lenge i denne verden før man oppdager at ting sjelden er hva de ser ut til å være, eller rettere sagt, man har en tendens til å ta feil med sine “foreløpige konklusjoner” som man danner ut ifra førsteinntrykket. Det lønner seg ikke å insistere på at man umulig kan ta feil, basert i hvor sikker man føler seg, dette er typisk atferd hos idioter (som ikke er noe folk typisk “er” i utgangspunktet, men de blir det så snart de tror at noe er det beste menneskelig tenkning kan frembringe i forhold til et emne). Igjen vender vi tilbake til “ydmykhet foran oppgaven” som altså er kjennetegnet på ekspertise.

Er det noe poeng i å diskutere filosofi med folk? Det vet jeg ikke. Det varierer. Det er ikke noe poeng i å diskutere den typen ting som gjør at folk hisser seg opp og “går fra konseptene” som man sier. Det er jo konseptene vi eventuelt skal diskutere. Jeg møter mange mystiske tanker om hva som er poenget med diskusjoner. Går det an å “vinne” en diskusjon? Til det vil jeg si at folk som er opptatte av å “føle seg som vinnere” er tapere i utgangspunktet. De er sjanseløse i et spill som handler om å oppdatere sin egen database. Hvorfor skal man diskutere noe hvis ikke poenget er å lære noe? Hvis poenget er noen slags mano a mano konkurranseopplegg er det bedre å begynne med boksing. Det er der man havner til slutt uansett.

Gamle paragraf 140 i straffeloven var kjent som oppviglerparagrafen — Den, som offentlig opfordrer eller tilskynder til Iværksettelsen af en strafbar Handling eller forherliger en saadan eller tilbyder at udføre eller bistaa ved Udførelsen af en saadan, eller som medvirker til Opfordringen, Tilskyndelsen, Forherligelsen eller Tilbudet, straffes med Bøder eller med Hefte eller Fængsel indtil 8 Aar … Etter at straffelovsreformen fra 2005 trådte i kraft den 1. oktober 2015 dekkes denne kategorien av forbrytelser imidlertid av en eller flere av paragrafene i kapitel 20: “Vern av den offentlige ro, orden og sikkerhet”. (Se lovdata.no for detaljer.) Som en historisk kuriositet kan det nevnes at Einar Gerhardsen ble dømt for oppvigleri i 1921, i forbindelse med en tale han holdt til fordel for storstreik.

Hundre år senere har vi imidlertid øynene på USA og kuppforsøket den 6. januar 2021. Medlemmer av diverse nazigrupper blir i disse dager kjent skyldige for ‘seditious conspiracy’ og ordet sedition betyr jo oppvigleri, men amerikanerne har ingen forræderiparagraf som gjelder annet enn i krigstid, så deres “oppvigleri” er mye mer alvorlig enn vårt. Foreløpig foreligger ingen domsavsigelse, men det kan i verste fall medføre tyve års fengsel for hvert punkt de blir kjent skyldige i — slik at for eksempel en av lederskikkelsene, Elmer Stuart Rhodes (vi antar at det ikke foreligger familiebånd til Cecil John Rhodes) kan få mer enn seksti år, som i praksis blir livstid. Dette er seriøse saker og de som deltok i stormingen av kongressen er ikke lenger like flirfulle. Så langt har de imidlertid ikke rørt noen av bakmennene.

Annonsørinnhold

Stort salg: Opptil 70 prosent på fritidsfavoritter

Det er en litt sær samling av sirkusklovner, denne gjengen fra “alternativhøyre”. De ligner klassiske nynazister fra 80-tallet som har lest Jean Baudrillard, eller noe sånt. De omgir seg med en aura av “ingenting er sant og virkelig” — alt er en spøk helt til noe kan bevises. De snakker i koder og har et ironisk forhold til verden og virkeligheten. Hvem jobbet de for? Det er det store spørsmålet — som “alle” kan svaret på. Dette var på vegne av, og til fordel for, Donald Trump, som ikke hadde lyst til å forlate Det hvite hus. Derfor iverksatte han alt han kunne gjøre med lovlige midler, pluss altså hele denne 6. januar-affæren, men det er så langt uklart om han vil bli tiltalt for noe i sakens anledning og i så fall hva. Noe lignende skjedde jo i Brasil for et par uker siden. Jobbet de for Bolsonaro? Det var hva de sa, men at de sier dette betyr ikke at det kan bevises at han ga dem ordren, selv om han ofte og gjerne “ga inntrykk av at han ønsket å fortsette som president”. Jussen befinner seg så nært det politiske maktsentrumet i begge disse tilfellene at det i praksis ikke er noen forskjell. Hvordan håndterer man en kriminell ekspresident? Svaret på dette er at det blir politisk galt på kort sikt uansett hva man gjør, så det man må fokusere på er “historiens dom”, i praksis den historien man ville likt å lese hvis man levde hundre år senere. Jeg håper de betaler dem bra, de som skal avgjøre dette.

Kriminelle grupper har i alle år snakket sine egne sære kodespråk, både for å skjule informasjonens egentlige natur mens den er aktuell og for at ikke noe skal kunne bevises senere, litt på den samme måte som de er nøye med både fingeravtrykk og DNA-spor, alt som eventuelt kan brukes mot dem dersom operasjonen deres går i vasken. Ingen toppledere i kriminelle organisasjoner har sin egen telefon, sin private bankkkonto, og så videre, de gjør ingenting som etterlater seg noe slags bevisspor, eller ihvertfall unngår de dette så langt det lar seg gjøre, siden politiets etterforskningsmetoder selvfølgelig ikke er ukjente mysterier for de som driver kriminelle operasjoner på høyt nivå. Det har i alle år vært et “våpenkappløp” mellom politi og røver i så måte. Politiet utvikler nye metoder. Kjeltringene utvikler nye metoder. Og sånn går dagene i den bransjen. Etter at internettet kom har imidlertid deler av den politiske aktivismen, særlig blant de som bruker voldelige metoder, flyttet inn i denne skumringssonen (“twilight zone”) av hemmelige koder og alternative betydninger av ord. Hele poenget er at ting blir gjort, men det er i ettertid vanskelig å bevise at det foreligger noen kommandostruktur, langt mindre hvordan den virker. Handlinger blir isolert fra de som tjener på handlingene gjennom språklige støyfiltre som etablerer “troverdig nektingsgrunnlag” til en slik grad at det blir vanskelig å bygge noen sak. Dette er vanlig praksis blant alternativhøyre – altså postmoderne nynazister – nå i våre dager.

Hensikten med propaganda er primært å ta definisjonsmakten, sekundært å angripe definisjonsgrunnlaget. Fremstilling av “alternative fakta” handler ikke om at de skal være tvers igjennom troverdige i alle detaljer, bare om at det skal etableres tvil om “den offisielle historien” med alle metoder. Det må snakkes høyt og mye på en måte som appellerer til følelsene, særlig frykt og avsky. Enkle ting som mobben kan samle seg rundt som felles sak og som gir dem både mestringsfølelse og en sterk opplevelse av samhold. Noe senere i år kommer jubilèet for det såkalte ølstuekuppet i 1923 — som medførte at Hitler fikk nok påtvunget fritid til å skrive manifestet sitt. Det er ikke urimelig å sammenligne Trumps kuppforsøk for to år siden med ølstuekuppet. Ingen av dem hadde noen nevneverdig statistisk sjanse for å “lykkes” men følelsene hos mobben var virkelige nok. De er misfornøyde med tingenes tilstand og derfor villige til å “gjøre noe” av historisk betydning. De opplever etter alt å dømme en virkelighet dominert av vage konspirasjoner hinsides deres kontroll eller engang fatteevne. Elementær politisk forståelse – altså hvordan samfunnesmekanikken faktisk fungerer – virker å være mangelvare. Til gjengjeld har de sterk tro på både det ene og det andre, så de trekkes naturlig mot slike lederskikkelser som driter i hva folk tror så lenge de stemmer på dem. Derfor er de villige til å si nesten hva som helst, gjerne innbyrdes selvmotsigende ting fra dag til dag. Skape begeistring blant folk er hva det handler om. Bare bråkmakere blander inn hjernen, dette handler om en storslagen hjerteblomst i full technicolour. Sånt som gir deg lyst til å synge.

Begrepsparet kos og hygge betegner så å si livets små belønninger, stunder som er satt av til å prioritere velvære ute langs sidelinja av hva enn man ellers har å stri med i livet. Filosofisk sett er dette hedonisme helt i tråd med Epikurs læresetninger om hva som er viktig i dette livet og som profesjonell norskis tar man det som en selvfølge. Alle skjønner hva ordet kos betyr. Det er en sinnstilstand som er svært lite spesifikk i forhold til hva som er kos for hvem, siden dette varierer veldig, men det er ganske interessant at det ikke finnes noe engelsk ord for dette. Jeg så en førti minutters dokumentarfilm på engelsk om “dansk hygge” hvor de fremstilte dette nærmest som noen slags genial zen-buddhistisk livsholdning. De hang seg også opp at svensker typisk slutter å jobbe når arbeidstiden er over: De priotiterer fritid. De hadde ikke noe fra Norge, men min erfaring er at skandinaver stort sett forstår hverandre på dette området, mens for eksempel amerikanere får helt hakeslepp av slike frivole holdninger. Der regnes man som useriøs hvis man holder seg til arbeidskontrakten. Man må levere mer hvis man ønsker fremgang i jobben. De beste gir alt og hver dag kollapser de som en annen Bjørn Dæhlie like over målstreken i en haug av spastisk muskulatur, melkesyre, snørr og rævsvette. Slik er veien til suksess i Amerika. Ihvertfall ifølge legendene. I praksis er det hva mange er nødt til å gjøre for å overleve for eksempel på den minimumslønna man kan få i en “vanlig jobb” — og selv da er det ustabilt.

Jeg kan vagt huske at jeg var totalt klar for å jobbe gratis bare for å “få en fot innafor” i forhold til visse attraktive arbeidsområder da jeg var i tyveårene, men jeg ser ikke på det som aktuelt nå i dag. Jeg fyller 60 år om 42 dager. I den grad jeg har “jobbet gratis” på denne siden av år 2000 så har det handlet om husarbeid, pluss-minus noe dugnad og veldedighet på idealistisk grunnlag, men jeg vil kategorisk utelukke det å gjøre noe gratis for noen som tjener penger – eller om så bare “fordeler” – på grunn av det jeg eventuelt gjør. Hvis jeg leverer en ikke uvesentlig del av jobben vil jeg også ha en ikke uvesentlig del av belønningen. Er ikke det rimelig? Jeg synes det er rimelig. Det er faktisk useriøst å foreslå noe annet. I Norge tenker folk typisk at man “jobber for å leve” — det vil si slik jeg for eksempel ikke kjenner noen som opplever det som galt eller urettferdig å stå i en fornuftig lønnet jobb og tenke på dette som sitt økonomiske livsgrunnlag, mens det virker som om den alternative holdningen at man “lever for å jobbe” til en viss grad har bitt seg fast som noe normalt også her. Identitetsdannelse på bakgrunn av samfunnsfunksjon er et viktig element innenfor klassetenkningen. Man grumser det til med hva som er “fine jobber” og hva som er “fine mennesker”, samt ikke minst hvem som fortjener hva og på hvilket grunnlag. Riktignok har vi i Norge et samfunnssegment av ufordragelige rasshøl som tenker på seg selv som “bedre” enn andre mennesker, men det er for det meste på privaten, vi har ikke etablerte samfunnsinstitusjoner som systematisk fremstiller en elite av “ledere” innenfor både politikk, media og kommersielt næringsliv slik som for eksempel i Storbritannia, hvor de fortsatt har ganske middelalderske forhold når det gjelder “sosial bevegelighet”. Talent er bra å ha, men ingen nødvendighet, eller engang en fordel, i “kampen om toppjobbene”. Der handler alt om hvem du kjenner.

Annonsørinnhold

Lekre kjoler til alle anledninger

Som jeg gjentar inntil det kjedsommelige og vel så det, politisk stabilitet og økonomisk forutsigbarhet er de viktigste arbeidsoppgavene til en hvilken som helst norsk regjering. Vi behøver ikke “fremskritt”, vi behøver kontroll, det vil si kompetente folk som vet hva de driver med og som skjønner hva som er nødvendig for å få jobben gjort, uten noe dill og esoterisk utenomsnakk. Bortsett fra enkelte drømmere med mer ambisjon enn talent har folk flest i Norge ganske rimelige krav til livet. Kos og hygge er belønningen de forventer. Gull og grønne skoger er riktignok ikke noe man vil avvise, men dette er ikke hovedprioriteringen. Gi meg en normal arbeidsuke og en festlig helg, så kan jeg leve lenge på det viset. Imidlertid finnes som nevnt en “alternativ” måte å forholde seg til jobben og livet, som grovt sett består i å tenke at man har en karrière, ikke en jobb. Enhver “stilling” som man fyller i løpet av denne karrièren krever døgnberedskap — og det er uaktuelt å for eksempel reise på ferie uten noen åpen kommunikasjonskanal. Sånn er toppjobbene. Man må være forberedt på å avbryte alt annet, enten det er søvn, ferie, familietid, hva som helst, for å møte opp på jobb og aksle det ansvaret stillingen krever når det er en “situasjon” av noe slag. I utgangspunktet har de som lever for å jobbe en helt annen legning enn de som jobber for å leve. De er mer “rastløse” typer som krever dypere engasjement i mer krevende problemstillinger før de føler at de “gjør alt de kan” i forhold til ting som opptar dem. De liker seg best på ski nedad bratte bakker og for fulle seil når det er kraftig vind. Når det bruser i blodet, kan man kanskje si. Er dette kos? Ikke i noen konvensjonell forstand, men det er “tilfredsstillelse” i forhold til hva kropp og sjel forlanger. Siden tar de kanskje en ukes ferie nå og da, når det passer slik, for å drive med det alle andre synes er kos og hygge, slik at de er ikke totalt forskjellige, bare litt mer “sadomasochistiske” i forhold til hva slags nærkontakt de søker med de verste delene av verden og den menneskelige tilstand.

Slik jeg ser det ligner de som for eksempel søker seg til utenriksdepartementet og diplomatkorpset motivert av “tjeneste” på noenlunde det samme vis som de som søker en militær karrière. Det handler ikke om “æren” men om tilfredsstillelsen man finner i tjenesten. Enhver annen innstilling er en gal innstilling. Dette er upersonlig. Man identifiserer seg mer med “det man gjør” enn med “hva man er”. Tilfredsstillelsen ligger i å gjøre en god jobb med viktige saker, ikke i noen slags form for ros eller kos som venter i andre enden. Hvis man ikke har denne legningen bør man ikke begynne i en slik jobb. Derimot er det stor åpning for å drive freak show med personligheten sin i det private næringsliv — og skulle ikke engang det være nok kan man bli kunstner. Jeg synes ikke i utgangspunktet noe om “karismatiske” politikere. De beste av dem fremstår som regel som litt mer kjedelige typer, som man ikke klarer å se for seg at det ville vært noe morsomt å ha med seg på fest. Det ville blitt for mye pinlig taushet. Nå finnes det ingen formelle krav til politikere, men med mindre man bare er et troll som ønsker å rive ned samfunnet så velger man jo de som er dokumentert kompetente og troverdige i den forstand at de sier “ingen kommentar” heller enn å lyve om ting. De som ikke ser særlig spennende ut men som får jobben gjort med nesten skremmende effektivitet er de vi helst vil se i toppjobbene. Personlig skulle jeg ønske det var større avstand mellom politikere og (private) næringslivstopper i Norge. Begge bør være “flytende”, men som olje og vann. De blander seg ikke når det er normale tider, bare når det rister kraftig rundt ørene, altså når det av den ene eller andre grunn oppstår unntakstilstand. Som for eksempel akutte helsetiltak når en pandemi kommer. Da må man jo sette alle andre hensyn til side for å få kontroll over situasjonen. I praksis krigsberedskap. Det bør etableres en nasjonal dialog rundt denne saken. Hva gjør vi neste gang det kommer en pandemi? Erfaringene med den forrige var “blandede” for å si det forsiktig.

Fermis paradoks er paradokset om at man ikke har sett spor av vesener fra andre kloder i Melkeveien, til tross for at den består av 200 milliarder stjerner og at kanskje 20 milliarder av dem har planetsystemer. I 1950 skal fysikeren Enrico Fermi ved et raskt overslag ha kommet frem til at det er stor sannsynlighet for at det finnes et stort antall andre sivilisasjoner der ute, og så ha utbrutt: «Men hvor er alle sammen?»

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Fysikere er noen ganger forbløffende dårlige filosofer. Jeg antar at det motsatte sikkert også er tilfelle, men filosofi er en mer grunnleggende form for mental disiplin enn fysikk (som tidligere var kjent som “naturfilosofi”) og handler mer om å studere menneskesinnet enn de tingene menneskesinnet selv studerer. Navleforskning om du vil. Fysikerne bruker kikkerten til å se på stjerner. Filosofene ser på kikkerten. Saken handler om at ingen kunnskapsmengde innenfor fysikk kan lære deg noe om menneskesinnet — mens på den annen side kan noe kunnskap om fysikk eventuelt støtte eller svekke visse hypoteser om “hvor tankene kommer fra”.

Fermis paradoks er ikke noe paradoks, det er et affektert spørsmål som forutsetter et sett med naturstridige ting. Hvorfor må det finnes noen der ute? Jeg er selv vitalist i den forstand at jeg tror det finnes liv overalt hvor liv kan finnes, men det er ikke dette vi leter etter. Riktignok vil det være interessant hvis vi finner “biosignaturer” i andre stjernesystemer (for eksempel en stabil forekomst av oksygen), men det er ikke dette det handler om. Det vi leter etter er bevissthet. Finnes det noen vi kan prate med? Noen på den andre siden av gjerdet så å si? Vi er nervøse som en mindreårig jomfru foran et tvangsekteskap. Vil de behandle oss bra? Det er jo så mye som kan gå galt. Hvis de er fæle av natur vil alt som allerede var problematisk bli veldig mye verre. Vi kan bare håpe at de er snille, sånn som oss.

Folk som følger litt med på astronomi og sånt har kanskje fått med seg at James Webb Space Telescope (JWST) fikk seg en karamell i et av speilene sine ganske tidlig etter at alt var foldet ut og rigget opp. “Noe” kom flyvende og traff det, slik at det nå har oppstått en permanent skade, som imidlertid ikke har noen stor praktisk betydning. Grunnen til at jeg nevner det her er for å illustrere et poeng: Det vi kaller det tomme rommet er på ingen måte tomt. Det er tjåkkfullt av all mulig slags rusk og rask som flyr formålsløst i alle retninger. “Fullt” er kanskje ikke det rette ordet, men det er såpass at man må ta det med i beregningen, noe de da også hadde gjort med JWST. Ingen ble overrasket da det skjedde. Man må regne med sånt, som betyr at man også med et romskip må regne med å bli truffet av partikler når man ferdes gjennom det ikke helt tomme rommet i stor fart. Det å reise til andre stjerner krever stor fart. Lyset bruker fire år til den nærmeste av dem og lyset flyr fortest av alt. Hvis vi klarer å gasse opp til en tredjedel av lysets hastighet – som vi tror er teknisk gjennomførbart – vil alt som treffer oss komme inn med over hundre tusen kilometer i sekundet, mer enn nok til at det synger i pannebrasken hvis det treffer oss, slik at vi bør ha på oss godkjent vernehjelm der ute. Dette er et stort problem. Vi må ha noe slags skjold til beskyttelse mot alskens støv og småstein.

Problemet med mennesker er at vi fantaserer mer enn vi har godt av, mens vi er sjelden mer enn middels kompetente med klønefingrene våre. De fleste av oss vet ingenting og kan ingenting, dessuten er vi late og sutrete. Er middagen ferdig snart? Vi verken bør eller kan reise til noe annet sted og bosette oss der enn denne jorda. Dette er vårt siste og endelige bestemmelsessted, både som individer og som art. Dersom noen slags “fremmed rase” kom hit fra en annen stjerne betyr bare det at de kan gjøre noe slikt at de står så langt over oss i den typen utvikling at de vil se på oss slik vi ser på bevere. Artige hus de lager. Vi kunne ikke gjøre mer fra eller til med hva de eventuelt ønsket enn vi kan gjøre med hva vinden vil. Jeg antar de ville ha “kommet i fred” på samme måte som vi kommer i fred hvis vi kjører til Nordkapp for å ta en selfie. Bryr vi oss om hva måkene tenker? Sannheten er at vi ville ikke ha brydd oss om tankene til måsen selv om vi hadde visst hva de var. Det er vi som bestemmer. Det blir slik vi vil. Dette er en typisk menneskelig innstilling. Samfunnene våre er organisert slik at nesten alle får smake litt på begge ender av makten, noen riktignok mer enn andre. Det å bestemme er viktig. Viktigere enn kunnskap. Alle må få være med på leken. Livet i denne verden er et rebusløp som handler om å finne diverse sjekkpunkter for erfaringen og få klippet kortet sitt på vei mot mål. Dette burde du prøve. Saken er at vi bryr oss ikke engang om hva vi selv tenker.

Hvor kommer tankene fra? Det vet vi strengt tatt ikke. Alle har hørt om Sigmund Freud, men den andre psykologiens far het William James og han sa en gang dette: Jeg skal begynne min karrière som innehaver av en fri vilje med å velge å tro at jeg har en fri vilje. Det er, som man sier, selvforklarende. Vi er fri til å tenke hva vi vil. Senere kommer eksistensialistene og påpeker at det er nettopp denne friheten vi frykter. Vi vil ha grenser. Friheten gir oss angst. Det er alt for mye av den, vi vil bare ha en passende mengde, en plass til oss selv. Noe vi forstår. Et sted hvor vi kan føle oss hjemme. Det som foregår der ute er jo … galskap. Ihvertfall mest av sånt som man ikke har lyst til å være med på. Interessant nok virker det som kretsen av “fremmedhet” er nor organisk som vi har til felles med alle andre dyr. I enhver biologisk forstand er jo frykten en svært nyttig følelse — og på noe slags vis må den jo være strukturert hvis den har et biologisk opphav. Den må “virke” på en måte som er formålstjenelig, hvilket impliserer forutsigbarhet. Før man er så langt “hjemmefra” – i mental forstand – at man begynner å bli virkelig redd finnes en spenningssone som er veldig tiltrekkende. Alt vi liker å utforske ligger der. Det trygge hjemmet er “kjedelig” men når vi beveger oss litt inn i det fremmede blir ting “spennende” — mens hvis vi går for langt blir ting skremmende. Da lengter vi hjem. Der er det godt å være. Siden går dagene og så plutselig lengter vi ut igjen. Utforske ting. Oppleve noe. Se verden. Dette er forutsigbart. Det er også sannsynligvis noe av det som driver “fremskrittet” innenfor kuturen og teknologien. Mer om dette senere.

Moral er de normene, verdiene og holdningene som avgjør hva som er rett og galt eller godt og dårlig. Det er viktig å skille mellom en deskriptiv og en normativ bruk av begrepet moral. I sin deskriptive betydning brukes moral om normene, verdiene og holdningene som faktisk aksepteres og forsøkes praktisert av et individ eller en gruppe. I en normativ betydning brukes moral om det sett av moralske normer som vi “burde” følge. Begrepet etikk betegner ofte teorier om moral – det vil si moralfilosofi – selv om det også noen ganger brukes synonymt med moral. Ingen av disse bruksmåtene er faste, verken blant fagfolk eller i dagligspråket.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Stort salg: Opptil 70 prosent på fritidsfavoritter

Når vi snakker om etiske standarder mener vi naturligvis moralske prinsipper som er satt i system. Ofte, men ikke alltid, er standarden formulert som regel, som igjen kan håndheves mer eller mindre strengt avhengig av forbrytelsens alvorlighetsgrad. Imidlertid er det ikke hjelpsomt å blande sammen juss og moral. Lover handler ikke om moral, men om politikk. Formålet med lovene er at samfunnet skal fungere, ikke å oppdra voksne mennesker og/eller danne meninger om atferden deres. Påtalemyndigheten tar ikke hensyn til moralspørsmål selv om de fleste lover i sin ytterste konsekvens handler om moral, de forholder seg “teknisk” til bevisførsel og annet som vedkommer saken, det er i liten grad rom for “meninger” om tiltaltes personegenskaper (selv om man i noen grad innhenter psykiatrisk sakkyndige vurderinger av tiltaltes mentale kompetanse, dersom det foreligger tvil om dette aspektet av saken).

La oss for eksempel se på utsagnet “du skal ikke stjele”. Nesten alle reagerer med varierende grad av sinne og frustrasjon når de oppdager at de har blitt bestjålet. Ringvirkninger oppstår. I praksis betyr dette at vi har en ustabil situasjon som kan balle på seg på mange måter og det er derfor politisk nødvendig å ha et generelt forbud mot å bare forsyne seg av sånt som ikke er ditt. Staten er nødt til å gripe inn gjennom sine maktinstrumenter, altså politi, påtalemyndighet, kriminalomsorg og hele sulamitten. Vi kan ikke tillate en situasjon hvor private “ordner opp selv” med hva de enn måtte synes er høvelige metoder for slikt. Banke butikktyver på bakrommet, hva vet jeg, man hører jo om sånt. Selvtekt (i den grad det kan bevises) straffes nesten like hardt som voldtekt (i den grad det kan bevises), men det møter en helt annen grad av aksept og forståelse ute blant befolkningen. Man føler seg jo både forulempet og eksponert, sårbar og utrygg, når fremmedfolk har vært i hjemmet ditt og tatt seg til rette på måter som krenker selve “hjemmefølelsen” og din personlige integritet. Det handler ikke om verdisaker som går tapt, det handler om at man har blitt “invadert av fiender”. Det er en ekkel følelse som ofte skaper tanker om hevn.

Jeg har selv opplevd “grovt innbrudd” mens jeg bodde i Oslo (pluss et par “normale”, det vil si jeg la ikke engang merke til det først), i den forstand at de ikke bare stjal mange ting, de lagde også et helvetes rot av tømte skuffer, veltede hyller og det ene med det andre. Det tok mange dager å bare rydde opp etter illgjerningsmennene og jeg var veldig sint ganske lenge etterpå, selv om jeg fikk igjen på forsikringen uten særlig mye om og men (jeg tok mange bilder av situasjonen og ringte politiet — som imidlertid aldri kom til stedet, de bare tok opp forklaring over telefonen). Det hele var jo veldig brysomt. Var det virkelig nødvendig å ødelegge så mye? Heldigvis hadde de ikke pissa i sengen eller noe sånt. Jeg har hørt om dette også. Folk er fæle dyr noen ganger. Også jeg. Det kom mange fantasier om å banke driten ut av de som hadde gjort dette, særlig mens jeg sto der og kostet opp knust glass, jord fra potteplanter og annet fra gulvet. Men ville jeg gjort det hvis jeg fikk sjansen? Neppe. Det fremstår bare som enda mer bryderi med saken. Det er bedre å tenke på det som en “naturkatastrofe” hvor den naturen vi snakker om naturligvis er menneskenaturen. Som art er vi programmerte til å være tyvaktige opportunister og utnytte alt og alle som kommer i vår vei; mennesker, dyr, ting og situasjoner. Det kalles kleptoparasittisme og vi mennesker er ekspertene her på jorda innenfor denne kategorien av generell biologisk overlevelsesstrategi.

Når vi snakker om rovdyr – og særlig en såkalt apex predator (det finnes ingen “over” i næringskjeden) – tenker vi på ulv, jerv, isbjørn og andre ville dyr som ikke kunne valgt noen annen strategi selv om de eventuelt hadde “ønsket” dette, deres eneste mulighet er å jakte på andre dyr, drepe dem og spise dem. Mennesket er en mye mer allsidig skapning som nyttiggjør seg av et bredt spekter av næringsmidler, ikke minst gjennom kultivering — altså en mer planmessig utnyttelse av et slikt næringsgrunnlag som det lokale miljøet tillater, via den typisk menneskelige danning av komplekse samfunn hvor slike abstrakte konsepter som moral oppstår og blir debattert. Det finnes ingen moral i naturen. Der handler alt om “nødvendigheter”. Også menneskenaturen er i utgangspunktet amoralsk, begrepet moral kommer ikke til noen egentlig anvendelse før vi må forholde oss til “kulturelle konstruksjoner” som krever mer avansert sosial atferd enn å orientere seg etter “det man har lyst til akkurat der og da”. Hvis man bor alene i en hytte på fjellet, langt vekk fra folk, vil man kunne oppføre seg “naturlig”, men hvis man i noen forstand deltar i samfunnet må man oppføre seg “kultivert”, og den aller laveste standarden for dette er at man respekterer samfunnets lover. Den moral man eventuelt har i tillegg kommer oppå denne minimumsstandarden. Det er så å si servicedelen av normal atferd. “Du skal ikke stjele” finnes som juridisk regel, det vil si lov, mens det er et moralsk valg om man vil etablere en høyere etisk standard enn dette. For eksempel er det mange slags manipulasjonsteknikker man kan bruke for å tilegne seg eiendom og penger som ikke teknisk sett er ulovlige, men som heller ikke bærer vitnesbyrd om noen moralsk standard hinsides Machiavellis prinsipper. For eksempel foregår det mye stygt både på leiemarkedet for boliger og i den “uformelle” delen av arbeidslivet. Folk blir utnyttet på det skammeligste.

Eiendomsfølelse er et psykologisk interessant fenomen, som slett ikke alltid overlapper jevnt med “eiendomsrett” (som også er gjenstand for ganske detaljerte lovbestemmelser). Det blir spekulativt å si noe om hva som motiverer dyr, selv om det virker som de danner tilknytning til både andre dyr (det vil si mennesker), steder og ymse gjenstander forøvrig, dessuten er jeg lite begeistret for det å sammenligne atferd i mennesker med atferd man finner hos dyr. De som gjør dette har aldri rent mel i den filosofiske posen sin. Ingen dyr har så vidt vi vet vår kapasitet for å danne abstraksjoner og basere våre beslutninger i disse. Dette er noe vi kan gjøre, i den forstand at vi har evnen, men det skorter noen ganger på viljen. Selvsagt finnes det evneveike individer som på genuint vis ikke forstår abstrakte konsepter som moral, eller engang lover, de tar kun utgangspunkt i hva som fysisk går an å gjøre med kroppen, men da snakker vi jo om utviklingshemninger. Ethvert noenlunde oppegående og selvstendig tenkende menneske forstår hva begrepet moral betyr. Vi er kanskje ikke enige om enhver detalj av verken deskriptiv eller normativ moral, men vi diskuterer ikke om moral er noe som faktisk eksisterer, bare om vi bruker den eller ikke, samt hvordan dette spiller seg ut (eller bør spille seg ut) i den praktiske verden. Hvis vi betrakter moral som metafysisk fenomen kan vi si det er en slags form for frivillig moderasjon av vår kleptoparasittiske natur. Det gode mot det onde om du vil. Vi ser noe fint og blankt så vi får lyst på det, men vi vet at vi ikke bare kan ta ting vi finner, sånn helt uten videre. Moralen sier at dette er “galt” — og selv om vi eventuelt velger å ignorere moralen forstår vi med ren instrumentalfornuft at det vil bli “konsekvenser” hvis vi bare går rundt og forsyner oss av alt vi ser.

Noe jeg har hørt mange forbitres mye over gjennom tidens løp er det demokratiske prisippet om èn person = èn stemme. De innvender at stemmen til enhver emosjonelt drevet idiot som vil ha brød og sirkus her og nå teller like mye som stemmene til de som har lagt ned mye innsats på å forstå hva som foregår i verden og hvorfor vi ikke alltid kan få det som vi vil — hvilket grovt sett er forskjellen på barn og voksne når det kommer til hva de har lyst til og hvordan de ser for seg at ting skal ordne seg til deres fordel hvis de bare maser nok. Det å være voksen er jo ingen beskyttet tittel, alle som overlever til å bli atten år gamle har oppnådd juridisk voksenstatus, med stemmerett og resten av pakka. Juhu. Nå blir det fest.

Er det urettferdig at folk ikke må avlegge noen slags kompetansetest før de får lov til å være med på å bestemme hva slags regjering vi skal ha? Jeg har hørt dette argumentet, men jeg klarer ikke å se for meg hvordan noe slikt skulle kunne arrangeres i praksis. Jeg synes ikke engang at det er noen god idè. Jeg  heller mer mot tanken om å innføre stemmeplikt, slik at man for eksempel mister pass og førerkort hvis man ikke stemmer ved valg (man kan imidlertid stemme blankt dersom “fuck you” er holdningen man har til det hele). Etter min mening er det et større demokratisk problem at noe rundt tredve prosent av befolkningen ikke gidder å stemme ved valg enn at de som gjør det kanskje ikke alltid forstår den fulle rekkevidden av det de gjør.

Annonsørinnhold

Lekre kjoler til alle anledninger

Personlig ønsker jeg å se en sann representatsjon av “folkets vilje” når det er valg — selv om jeg ikke føler noe slags håp om at de skal begynne å drive butikken med slike standarder som jeg ville foretrukket. Det er nok for meg hvis de holder seg edru, tar jobben seriøst og ellers styrer klar av korrupsjon og underslag, det ene med det andre, de vanlige tingene. Stødig og etterrettelig styring med orden på bokholderiet. Politisk stabilitet og økonomisk forutsigbarhet er det mest ønskverdige poltiske resultat, men for å få til dette må vi ha kompetente folk som er mer gira på å gjøre en skikkelig jobb enn å flagre rundt i media og delta i alskens debattprogrammer. (Imidlertid ville jeg likt å se direktesendt strømming av politiske debatter på stortinget og andre steder som tradisjonelt har vært åpne for publikum.) Når det gjelder fjernsynsdebatter og den typen ting så ser jeg ærlig talt ingen nytteverdi. Dette er undeholdningsprogrammer. Seerne ville helt sikkert foretrekke om de kastet tomater på hverandre heller enn å prate, men det antas innenfor det politiske miljøet at det er viktig å vise ansikt i media for å vinne stemmer. Denne avveiningen ville imidlertid slå noe annerledes ut dersom det ble stemmeplikt.

Hva slags forhold folk har til seg selv preger hva slags forhold de har til andre. På seg selv kjenner man andre. De som er kjipe og sadistiske mot andre har ofte også et problematisk forhold til seg selv. De som har et avslappet forhold til egne feil og svakheter er også mer tolerante overfor andres. Dette er ikke astrofysikk, det er elementær psykologi. Det er ikke vanskelig å forstå. Alt som finnes i personligheten har ved et tidspunkt havnet der av noen slags årsak, ofte hinsides individets egenkontroll, kanskje til og med hinsides bevisstheten deres. Et vanlig terapiopplegg handler om å kartlegge disse tingene og bringe en strukturert orden inn i hva pasienten selv opplever som kaotisk.

Når vi snakker om terapi ser vi for oss en prosess som handler om å avvikle det uønskede og bevege seg i retning av det ønskelige. Man går fra tilstanden syk til tilstanden frisk, via et behandligsopplegg som tjener dette formålet. Eller sagt på en annen måte, terapi er “noe man gjør”, det er ikke noe som bare skjer av seg selv. Behandling er et verb. Imidlertid er alle helsespørsmål notorisk vage, særlig de mentale. Hva er det man prøver å oppnå? “Helseproblemer” er et ord som ikke egentlig sier noe som helst. Hele livet er jo et helseproblem. Det man typisk opererer med som sunnhetsmålestokk innenfor vår kulturkrets er om man fungerer — altså i hjemmet, på jobben, innenfor kretsen av familie og venner, og så videre. Hvis man ikke klarer seg på egen hånd er man per definisjon behandlingstrengende.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Jeg kjenner personlig et antall individer som er hva man kaller “sosialt vellykkede”, ihvertfall tilsynelatende. Problemet deres er imidlertid at de får angst av å være alene med seg selv. Opplegget deres handler om “høy aktivitet” med mange jern i ilden og liten tid til å tenke særlig dypt eller lenge gjennom “filosofiske spørsmål”, de er alltid på vei et eller annet sted, utrustet med en liste over ting de behøver å gjøre, og slik går dagene for dem. De forteller meg mer eller mindre rett ut at det verste de kan tenke seg er å bli “fanget” i en alenesituasjon uten ting å gjøre, si for eksempel om de ble arrestert og plassert i isolat (eller en hvilken som helst annen variasjon over dette temaet). Dette er etter min mening et veldig interessant fenomen. Innledningsvis tenkte jeg at de kanskje ikke egentlig liker seg selv. Det er lett å forstå hvorfor. De er overfladiske mennesker som skjuler sin eksistensielle tomhet bak en støvsky av “aktiviteter”. Det er opplagt at de vil bli svar skyldig hvis situasjonen fremkaller “selvransakelse” — men etter å ha tenkt gjennom saken èn gang til har jeg landet på en annen konklusjon. Jeg tror at de rett og slett ikke kjenner seg selv og at de er redde for hva de vil finne dersom de begynner å grave i sjelen.

Noen skrev noe her på blogg.no om den klassiske fjernsynsserien Twin Peaks — som gjorde et tildels dypt inntrykk på ganske mange, over hele verden, ikke minst på grunn av karakteren Bob, som var et av fjernsynsseriens mange geniale fortellergrep. Bob var jo Lelands alter ego, altså far til Laura Palmer, slik at det vi kan hale på land i andre enden av den surrealistiske fortellingen virker å være en tragisk historie om incestuøst seksuelt misbruk som etterhvert endte med drap, plassert i en større kontekst av klassisk småbyondskap. For å låne litt fra Twin Peaks: Jeg postulerer at folk er redde for å være alene fordi da kommer Bob. Altså det Carl Jung kalte skyggen, som er de deler av selvet som man ikke vil ha noe med å gjøre, så man transporterer disse egenskapene over på den ytre verden gjennom projeksjon. Men som mange stadig påpeker – omatt og omattatt – det går ikke an å se noe “der ute” som ikke allerede befinner seg i vårt eget indre. Det er ikke de andre som er onde, det er du. Dette er hva Bob handler om. Leland Palmer hadde kompartementalisert skyggen sin så grundig at han opplevde den som en utvendig person, et slags overnaturlig fantom som stadig dukket opp for å plage ham og true hans ellers stabile identitet som respektabel besteborger i småbyen. Klassisk David Lynch sier “alle” som allerede var en fan av denne regissørens arbeid.

Vi lever i nyliberalismens storhetstid, hvor folk blir perverst rike på å drive med hva som essensielt sett bare er fjas og tull. Globalisering av økonomien har medført den såkalte “elefantgrafen” over hvem som har tjent mest (og minst) på dette. Det ser ut som en halvsirkel som buler oppover fra del laveste nullpunktet – fattige mennesker i allerede fattige land – via “ryggen” av elefanten som utgjøres av middelklassen i de voksende økonomiene – for eksempel “BRIK” landene — Brasil, Russland, India, Kina – som har profitert enormt på opplegget. Aldri har så mange blitt “løftet ut av fattigdom” som i løpet av de siste tyve årene. Men så kommer “snabelen” der hvor kurven dupper nedover mot bunnen igjen, før den stiger brått. Disse to siste bevegelsene representerer henholdsvis de lavtlønte klassene i det som allerede var rike land, og til sist de aller rikeste — slik at de største taperne i globaliseringsspillet er det som pleide å være arbeiderklassen i industrilandene, for jobbene deres har blitt eksportert til “land med lavere lønnskostnader” og de er ikke mentalt forberedte på det som er nødvendig for å hevde seg innenfor “den nye økonomien”, de vil at alt skal bli slik som det engang var, men det kommer jo ikke til å skje, slik at de står fast i en forbitret posisjon preget av følelser rundt hvordan noen slags konspirasjon har ødelagt livsgrunnlaget deres — de har selv ingen av alle de mulighetene for sikker jobb med bra lønn som tidligere generasjoner opplevde som normalt. Hvem har skylden for dette? Her kommer et antall agiterende nazibloggere straks på banen og peker på “innvandrerne” og andre syndebukker som høyrepolitikerne liker å skylde på, for det kan jo aldri være markedskapitalismen som er problemet. Og ihvertfall ikke dem selv. De er jo uten synd. De gjør så godt de kan.

Bildet ovenfor er knipset den 12. april 1934, da Adolf Hitler var på cruise i Sognefjorden. Det var imidlertid ingen lysttur, poenget med reisen var å gjennomføre en serie møter og forhandlinger med toppledelsen i den tyske marinen. Det handlet om både kommandostrukturer og oppbygging på materiellsiden, men detaljene fra denne turen er dårlig kjent. Det hele er litt mystisk — men vi vet jo at disse typene var veldig raseorienterte og betraktet Norge som noe slags “åndelig hjemland”, en tanke som fortsatt svever rundt i det nazistiske tankeuniverset. Man får mye gratis i slike miljøer bare fordi man er norsk, siden “alle” tenker på Norge som et veldig hvitt land, noe vi har til felles med Irland. Noe annet vi har til felles er at bortimot en fjerdedel av befolkningen i begge land utvandret til Amerika i løpet av 1800-tallet. Ingen andre land har like stor prosentvis andel av utvandrere på den tiden da det å etablere seg i USA var noe man gjorde. På den annen side hadde ingen andre europèiske land like mye fattigdom og nød på den tiden som Irland og Norge. Helt frem til det begynte å boble i oljerikdommen var vi nærmest et U-land i økonomisk forstand. En netto råvareleverandør uten selvtendig kompetanse på teknologisiden.

Gjennom årenes løp har jeg lest noen bøker om nazismen generelt og personen Adolf Hitler spesielt. Som mange har påpekt, det kunne ha vært noen annen som tok føringen over den populistiske og radikale bevegelsen som oppsto i Tyskland etter Den første verdenskrig, men dette er bare et gyldig poeng i den grad det understreker at nazismen handlet ikke bare om Hitler, “noe lignenede” ville ha oppstått også uten ham, fordi dette var noe i tiden, det handlet om hva slags fremtid folk drømte om — og til en stor grad fortsatt gjør. Nå er det imidlertid slik at Adolf Hitler ble rikskansler – hans formelle tittel – i Tyskland den 30. januar 1933. En måned senere brant Riksdagen og nazistenes kampanje for å ta til seg all makt brukte denne hendelse for alt hva den var verdt, pluss enda litt til. Problemet den gangen var det samme som det er den dag i dag. Disse typene lekte ikke butikk. Imidlertid tok ikke folk dem på alvor før det var for sent. Også i Norge. Den senere ministerpresident ved Guds nåde Vidkun Quisling var generelt sett betraktet som en litt patetisk skikkelse før krigen kom. Han var forræder til fingerspissene. Han reiste til Tyskland og ba om deres støtte til å gjennomføre statskupp i Norge, men Hitler ville ikke det. Han ønsket et nøytralt og stabilt Norge, først og fremst fordi Tyskland hentet jernmalm fra Kiruna via Narvik og ønsket ro rundt dette, men så skjedde Altmark-affæren i Jøssingfjorden og dermed skiftet Hitler mening. Han bestemte seg for å ta Norge før britene gjorde det.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Det er vanlig – og slett ikke urimelig – å beskrive Hitler som en demonisk skikkelse. Jeg tror ikke folk typisk tenker på ham som “et vanlig menneske”. Det er noe mer. Noe annet. Var han gal? Livsstilen han hadde i Wien før han reiste til Tyskland og vervet seg til Den første verdenskrig lignet litt på det hovedpersonen i “Sult” av Knut Hamsun gikk gjennom, til og med slutten er en lignende idè. I noen år var den unge Hitler en sultende kunstnerspire som hadde problemer med å skrape sammen nok til å betale for mat og ly, intet med noen slags rimelig standard. Han var en fattig stakkar. Han ble ikke respektert, ikke engang lagt merke til. Men vi vet at han tilbrakte en god del tid på biblioteket, hvor han leste det som gikk for å være populærvitenskapelig litteratur på den tiden. Han hadde intellektuelle interesser og kunstneriske ambisjoner, men han lyktes ikke med noe av dette. Ingen muligheter åpnet seg for ham. Slik sett lignet han på gudene vet hvor mange “lidende unge kunstnere i storbyen” til alle tider (bortsett fra at han aldri rørte alkohol) helt frem til han dro i krigen. Det var da han skjønte hvor han hørte hjemme. Er det noe galt med deg hvis du ikke er redd når du er i krigen? Sannsynligvis. Du befinner deg jo i dødelig fare til enhver tid og sånt vil typisk slite på nervene hos normale folk. Men Hitler utviste visstnok eksemplarisk mot, om ikke direkte dødsforakt. Han fikk ihvertfall medalje for tapperhet. Og etter krigen ble han vervet av etterretningen for å holde et øye med “kommunister” og annet som rørte seg blant alle de tidligere soldatene og ellers i samfunnet.

Det går ikke an å si annet enn at Hitler var en helvetes dyktig politiker. Han gikk rett i strupen på folk med budskapet – i den grad det var noe slikt der – og appellerte uten skam eller blygsel til primalraseriet i folk. Altså det følelseskomplekset som når det organiserer seg spontant kan bli til for eksempel en lynsjegjeng eller en mobb som gjør skadeverk på eiendom, men som når man får den inn i marsjerende geledd blir en nærmest ustoppelig krigsmakt. Naziårene i Tyskland er et bemerkelsesverdig historisk avvik fra det normale i denne stormakten innenfor kultur og vitenskap. Folk ga rett og slett opp fornuften til fordel for et på alle måter vanvittig politisk prosjekt. Samtidig var det ikke akkurat noen mangel på folk som så hva som skjedde og sa ifra både høyt, tydelig og mange ganger, men det var jo fremgang i økonomien, gode tider for de ambisiøse og det ene med det andre, folk ønsker ikke typisk å lytte til en festbrems. Det var entusiastiske tider. Flagg og opptog, stor stas for hele befolkningen — vel, bortsett fra “de uønskede”. De smarte blant dem rømte landet, mens de mer urealistisk optimistiske prøvde å holde lav profil og vente på bedre tider, som imidlertid aldri kom. Det ble bare verre. Sett på lang avstand i tid og rom er det lett å se at hele naziprosjektet var suicidalt. Det kunne ikke ende på noen annen måte enn med fullstendig undergang. “Seier” er aldri noe aktuelt alternativ når du gjør virkeligheten til din fiende, da snakker vi bare om litt varians i graden av katastrofe. Men folk trodde på greia mens det sto på. Det gjør de ennå, mer eller mindre. Hva er nazisme? Det er når høyrefolk begår væpnet revolusjon. Og det ender alltid med at alle dør, som er hva som typisk skjer når man fornekter realitetene: Det går ikke an å styre mennesker med tvang. Man kan skremme dem for en stund, men snart venner de seg til dette også og da har man ikke noe mer å komme med. Revolusjonen spiser sine barn.

Det går an å spinne mye ull rundt definisjoner, men det gidder jeg jo ikke. Fascisme, nazisme, falangisme, peronisme — det er uansett “autoritær høyrepolitikk” vi snakker om. Nazi burde egentlig være et verb. Det er noe degenerativt som skjer med borgerklassen når de blir engstelige nok. La oss si hvis de for eksempel opplever “familiens stilling i samfunnet” som truet. Eller “retten til privat eiendom” og alt det andre som er typiske politiske kjepphester hos høyrepartier. Kommunisme var lenge et ord som skremte pisset ut av folk sånn sett. Det var imidlertid alminnelig enighet om at Sovjetunionen ikke egentlig hadde noe beundringsverdig å komme med, så dette var aldri noen realistisk trussel i Norge. Litt verre var det en stund med de som digget Kina, de var ganske ustabile, si for eksempel sånne som han Pål Steigan. Hva holder han på med nå for tiden mon tro? Sikkert noe trollete. Who cares. På den tiden jeg vokste opp var Kinakommunistene litt fryktet. De ble ikke regnet som helt i vater. Væpna revolusjon? Herregud. Nå i våre dager har vi imidlertid nazibloggere. De gjør alt de kan for å hisse opp folk. Hva kan vi skremme dem med? En av hjørnesteinene til naziene har alltid vært antimarxisme, ofte med et voldelig uttrykk. En annen hjørnestein er rasisme, tidligere i form av jødeskepsis, nå i form av islamkritikk. Det føles veldig sant! Ikke sant? Kombinasjonen av disse er “erstatningsteorien” (best formulert av Jean Renaud Camus) som kort fortalt handler om at “konspirasjonen” prøve å skifte ut den innfødte europèiske befolkninger – det vil si de hvite – med alskens svartinger som de særlig importerer fra muslimske land. Ikke særlig originalt, men det funker fortsatt på de som like å høre denslags historier. Vi andre kan bare riste på hodet. Hva skal man si?

Det neste hjørnet av nazismen er det heterofile monogamiet som institusjon. Seksuelle avvik tolereres ikke. Man får eventuelt klare seg uten og leve som enslig. De som tror noe annet har røyka sokkene sine. Det er ikke snakk om annet enn at den alliansen som er nødvendig å bygge for å vinne frem med autoritær høyrepolitikk er nødt til å inkludere “de ekstremkristne” — og de skal ikke ha noen slags homofili eller abort eller noe av denslags. De homofile som gruppe representerer ikke noe stemmetall som veier tyngre enn kristenfundamentalistenes tusener på tusener av hardbarkede moralister, derfor kan man ofre homsene for å vinne kristengunsten. Sånn er politikken. Sånn var det forresten forrige gang også. Ernst Röhm, sjefen for Sturm Abteilung (SA), som var Hitlers gatesoldater helt frem til han ble rikskansler, da ble de ikke bare overflødige men direkte brysomme, så han fikk de mye mer organiserte og disiplinerte Schutz Staffeln (SS) til å drepe alle lederne av SA og spre røkla for alle vinder — men altså, det poenget jeg skal frem til er at Röhm var homo, på en sånn der hårete mann med ridestøvler og pisk type måte. Det var faktisk påskuddet Hitler brukte til å ta dem med. Uansett, nazismen som bevegelse var mildt sagt på familiens side i den store kulturkampen. Uansett hva slags status som “gamle venner” de hadde så ble alle avvikere systematisk ryddet unna med alle midler. Ren rase, rent samfunn. Målet var alltid krystallklart. Metoden var ekstase og narkotika. Både Hitler selv og bortimot hele hæren gikk på Petrivin, det vi nå kaller metamfetamin, men den gangen var navnet Stukapiller. De holdt deg gående — og dette er hele hemmeligheten bak det umenneskelige tempoet tyskerne hadde med sin blitzkrieg type fremrykning. De sov jo ikke på ukesvis.

Hvordan kan man jobbe for nazistene nå i dag? Vel, man kan for eksempel jobbe med propaganda. Fiendebilder og slike ting. Antivitenskap. Det finnes mye å ta tak i. Poenget er å hisse opp folk og få dem til å stemme på høyrepartiene, helst de ekstreme. Det er alt. Dette er hele planen. Short and sweet. Det beste våpenet de har er “innvandrere” — som naturligvis er en meningsløs kategori, men det er det man må si hvis man ikke har lyst til å si svartinger, og det kan man jo ikke gjøre. Borgernorge har sine grenser. Men alle forstår hva som blir sagt. Så langt har det ikke vært noe særlig klima for å gå til angrep på “LHBT-personer” (eller hele “bevegelsen” som sådan) i Norge, men vi ser at dette er etablert praksis blant høyrebevegelsene i andre land, særlig i USA (som mange norske nazibloggere åpenbart henter mange ord og uttrykk fra, i tildels klein oversettelse). Det lukter litt svovel av Kristelig Folkeparti noen ganger, men de norske høyrepartiene har valgt å holde hva vi må kalle en sosialliberalistisk linje. Så langt. Så får vi se hva slags politisk hestehandling som blir nødvendig senere. Men det er liten grunn til å være optimistisk — den nyliberalistiske politikken er ikke bra for andre enn en håndfull rike mennesker og tjenerkorpset deres, men dette er en ideologi som ser fin ut på papiret — ikke minst fordi det er en salgbar form for pragmatisk antimarxisme, hvilket er et viktigere poeng både for ideologene og de nyttige idiotene deres enn om det er en økonomisk politikk som faktisk er bra for dem selv. La oss slippe markedskreftene løs! Hvor galt kan det gå?

Politisk sett tilsvarer jeg mer eller mindre en sosialdemokrat — hvilket er en merkelapp som ikke spiller noen stor rolle fra eller til, jeg har uansett aldri stemt på noe annet parti enn Arbeiderpartiet og jeg vurderer spørsmålet om jeg burde prøve noe annet til å ligge på samme sannsynlighetsnivå som at jeg vil prøve å godta idèen om en flat jord (med osteklokke over). Med andre ord: Det er et urimelig spørsmål. Jeg ligger under for den lasten man kaller vitenskapelig tenkning og føler intet behov for konverteringsterapi. Er dette det samme som sunn fornuft? Det vet jeg ikke. Jeg tror ikke det, eller rettere sagt, jeg tror at sunn fornuft er den grunnmur man bygger et hus av vitenskapelig tenkning oppå. Eller ikke. Noen liker å bo i telt. De er så å si jegere og samlere i det intellektuelle landskapet.

Forleden dag havnet jeg i en diskusjon (på engelsk) rundt hvorvidt Marx var tilhenger av statsmakten. Det var ikke sånn det begynte, men det var dette ja/nei-spørsmålet diskusjonen hengte seg opp i. Jeg er litt pervers noen ganger. Jeg ble værende der bare fordi jeg syntes dette var utrolig komisk. Med andre ord, jeg digget underholdningsverdien. Hvorom allting er, illustrasjonen ovenfor viser en typisk politisk diskusjon på engelsk i disse tider. De politisk utdannede vil gjenkjenne alternativet til høyre som utjamningspolitikk som så å si er hentet fra blåboka for kommunistisk teori: Fra hver etter evne til hver etter behov. Det andre alternativet er en mer naiv likhetstanke, eller spesifikt den likhetstanken – et ideal fra den franske revolusjonens dager – som Marx argumenterte mot i utgangspunktet. Det er ikke nok å gi alle det samme utgangspunkt og de samme spilleregler. Noen krever aktiv støtte og beskyttelse fra statsmaktens side for å oppnå “likhet”. Og alle trenger beskyttelse mot røvere og skruppelløse individer som ikke skyr noenting.

Annonsørinnhold

Stort salg: Opptil 70 prosent på fritidsfavoritter

For en stund siden var det noen som kommenterte til noe jeg skrev og i kommentaren ble ordet rosablogger nevnt, men jeg finner ikke igjen kommentaren så jeg antar at vedkommende slettet den. Jeg har ihvertfall ikke gjort det — men det er ikke vesentlig på noe vis. Poenget er uansett det samme. Da jeg skulle besvare kommentaren måtte jeg slå opp begrepet “rosablogger” for å være sikker på at det var det jeg trodde at det var, og det var det. Jentete jenter som skriver om enda mer jentete jenteting. Totalt utenfor mitt område, både hva angår interesse og kompetanse, men det ga meg idèen til den infrarøde bloggen (som for de som har interesse av okkultisme tilsvarer fargen nigredo på den alkymistiske fargeskalaen). Det vil si en skrivestil som er litt “hinsides”. De som typisk liker det jeg produserer vil neppe også føle at rosablogger appellerer til dem (og omvendt). Jeg beskriver en tankeverden, ikke et privatliv. Det man finner her kan ikke egentlig brukes til noe, ut over kanskje det å sparke i gang en tankerekke eller to. Hvorfor jeg skriver er fordi det er noe jeg liker å gjøre, slik andre for eksempel kanskje liker å strikke, eller male akvareller. Det handler uansett om “mønstre”.

Det blir alltid feil når jeg prøver å være imøtekommende. Jeg føler meg som en løgner. Jeg er jo ikke imøtekommende, jeg er en kunstner. Det jeg lager er ting som ikke i utgangspunktet er laget for å bli populær eller vinne venner og følgere, det er estetiske stiløvelser innenfor genren etikk — basert i hva jeg selv mener er en “ganske god” forståelse av hva slags skapning mennesket er og hvorfor vi har havnet der vi er i dag, som art og som “medlemmer av kulturen”. Det har jo vært litt historie. Jeg slutter meg til Søren Kierkegaards betraktning om at livet må leves forlengs og forstås baklengs. Det som ligger foran oss ser ganske kaotisk ut med et stort antall åpne muligheter, men det som ligger bak oss har en slags nødvendighetenes logikk innbakt i seg — og dette er hva historikere søker, enten de er fagfolk eller amatører (som meg). Hvorfor ble et som det ble? Tanken er at det kanskje går an å lære noe om hva vi ikke bør gjøre når vi studerer det folk allerede har gjort. Men det er uansett et gjørmete område preget av natt og tåke. Mennesket har et dårlig rykte, selv blant sine egne. I løpet av året 2022 var det for eksempel 648 masseskyteepisoder i USA — definert i en lov fra 2013 som drap på fire personer eller mer uten at det foreligger noe klart motiv, hvilket for eksempel utelukker familiemassakrer (med eller uten selvdrap til slutt), det handler bare om den typen hendelse når noen “går berserk” med skytevåpen på offentlig sted, noe som ofte ender med at gjerningsmannen (det er nesten alltid menn) selv blir drept der på stedet. Det er prinsipielt sett den samme logikken som skaper selvmordsbombere. Hvorfor gjør de dette?

Normale mennesker – og da bruker vi ikke noen særlig høye standarder – vil være enige om at man har kommet ganske langt inn i galskapen når man plukker opp et skytevåpen og går løs på tilfeldige ofre (vel, mer eller mindre, noen ganger er de spesifikke med “type” men det er nesten aldri noe personlig, de kjenner ikke ofrene fra før). Dette er ikke noe som skjer over natta. “Spontane massemordere” virker ikke som et sannsynlig konsept. De må ha vært gjennom dette noen ganger i hodet før de bestemmer seg for å gjøre det i virkeligheten. Hvor kommer disse tankene fra? Når man begynner å fantasere om å myrde fremmede mennesker bør man etter min mening oppsøke psykiatrisk hjelp. Da er det noe som spiller surt et eller annet sted inni det hornorkesteret man kaller personligheten sin. Etter min mening bør man kurere voldsmenn ved hjelp av sterke hallusinogener og såkalt “extasy” — altså metyldioksymetamfetamin (MDMA). Helst før de griper til våpen, eller aller helst før de går løs på andre med tørre never, hvilket aller aller helst handler om noe i oppdragelsen, kanskje i skoleverket, om det ikke handler om en oppvekst preget av rusede og emosjonelt manipulerende foreldre som man vil “ta igjen for” ved å ta noen andre. Sånt skjer jo ganske ofte i det ellers hyggelige og velordnede borgerlandet Norge.