Hvis du ikke ennå har sett filmen “In Bruges” bør du sette av tid til å gjøre dette. Ikke vent. Det er en gryselig god film. Når det gjelder de som allerede har sett filmen så kan de godt se den en gang til. De vet hvorfor. Men nok om det. Dette handler egentlig om Bruxelles. Eller som man sier nå for tiden, Bryssel. Den andre byen i Belgia. Der har de blant annet minibank. Lang historie, men det var altså slik at jeg kom kjørende gjennom Belgia i en britisk bil, det vil si med rattet på gal side. Man venner seg til de rareste ting. Dette hendte for så lenge siden at man fortsatt hadde bruk for kontanter. Cashish. Det er visstnok bare kriminelle som bruker kontanter nå for tiden. Betjeningen i de fleste norske butikker ser på deg omtrent som du tilbyr deg å betale med reveskinn og røkt fisk når du trekker en elegant seddelklype av sølv opp fra lomma. Ingenting er som det engang var. Men nok om det,
Det finnes egentlig godt med bensinstasjoner langsetter motorveiene gjennom Europa, men alle land har sine særpreg. Min erfaring er at Tyskland har hinsides enhver sammenligning de beste bensinstasjonene. Betjeningen er høflig, alt er rent, ting virker, og det er faen ikke måte på hva de selger der. Dessuten har de alltid en minibank. Nema problema. Han belgieren – som snakket fransk – syntes imidlertid at spørsmålet mitt var var komisk. Hvorfor skulle det være minibank på en bensinstasjon? spurte han retorisk. Nei, si det. Må jeg inn i byen så må jeg inn i byen. Der er det sikkert nok av parkeringsplasser og gode greier. Sånn er det jo i byer. Verste byen jeg hadde bodd i og samtidig hatt bil var Barcelona, hvor jeg måtte leie langtidsplass i et parkeringshus som var ti minutter å gå unna der jeg bodde, dessuten var trafikken “interessant” — men det var før jeg prøvde å kjøre bil i London. Herregud. Men det gikk jo bra. Uansett, det er på tide å komme til poenget. Da jeg gikk på skolen lærte vi et det het Bruxelles, som det jo også vitterlig står på alle skiltene der, men nå skriver alle Brussel eller Bryssel. Er dette degenerativt? Jeg synes det. På den annen side er det ingen som skriver chauffeur, det heter da sjåfør.
Språk har sine egne evolusjonsmekanismer. Det er ikke rimelig – som mange liker å gjøre – å kritisere de som for eksempel er en generasjon eller to yngre enn deg selv og som bruker språket på er måte som skurrer i dine ører. Det er sånn disse tingene fungerer. Mye av den norske litteraturen som ble skrevet for hundre år (og mer) siden har et tildels ganske snålt språk (selv om mange av dem siden har blitt “fornorsket” i diverse lesebøker for skolebruk). Til og med jeg – som jo er en svært ung mann på alle måter – kan huske ord og uttrykk som ikke er i vanlig bruk lenger. Det spiller ingen rolle hva jeg synes er “korrekt”. Hvis jeg ønsker å bli forstått må jeg bruke det språket folk forstår. Siden kan det kanskje hende at temavalgene mine i seg selv noen ganger kan bevege seg i retning av det problematiske, men det er en annen kategori av hypotetisk misforstand. I hvilken grad det er vanlig å endre sin egen rettskrivningsnorm vet jeg ikke, men jeg tviler på det, selv om jeg har gjort det mange ganger. For tredve år siden var jeg riktignok ingen Andrè Bjerke, men jeg var mye mer “riksmål” i vendingene, hvilket i praksis betyr gammeldags og tildels dansk noen ganger. Men det var før. Nå er jeg påssmoderne. Det gjelder å følge med på moten.
Flåssåfi er nesten det samme som filosofi, bare at det foregår på trøndersk, som noen ganger beveger seg langt bort fra latin. Språket er laget for helt andre formål. For eksempel har trøndersk minst tyve forskjellige ord for det å være tøff i trynet — litt avhengig av “bevisets stilling”. Verb kan jo bøyes på så mange slags vis. Karsk, karskere, karskest. Ikke heng deg opp i at det teknisk sett er et adjektiv. Etter et par runder med det lokale hjemmebrygget mister de fleste uansett språket. Alt brytes ned til en strøm av lyder hvor pitch shift er de eneste meningsbærende variabler i kakafonien. Ållå-vållå-håttå-jåttå? Nænu-hædu-bættu-dættu. Hahaha. Det er ikke til å forstå. Bare si skål. Det fungerer hver gang, helt til tunga blir lam av det fryktinngytende giftstoffet de ruser seg på.
Trøndersk kultur er dårlig forstått utenfor Trøndelag og for det meste helt ukjent utenfor Norge, hvor man stort sett ikke bryr seg særlig mye om finmekanikken i norsk lokalpatriotisme. Imidlertid vil de fleste nordmenn nikke aksepterende til påstanden om at trønderdom er hva man kaller en “sterk identitet” — til en slik grad at dette er noe ikke-trøndere ofte vitser om. Det finnes liksom ikke noen som er “trønder light”, enten er man utrønsk eller så er man “veldig trønder”. Sånn har det alltid vært. Det vil alltid være et Trøndelag, eller ihvertfall like lenge som Dovre står stille (og vi følger med på utviklingen). Det er hva man innenfor antropologien kaller en dominant kultur, som i praksis betyr at alle som bosetter seg i Trøndelag blir “mer trønderske” på alle vis. Det forekommer aldri at det går andre veien.
Ordet kaill betyr strengt tatt egentlig “en gift mann” men oversettes ofte med gubbe — selv om den vage bismaken av “eldre” som til vanlig ligger i ordet gubbe (jevnfør “det å være gubbete”) ikke er en betydning man har i det trønderske språket. Her brukes måssåkaill (altså “mosegubbe”) om de som er gubbete, det vil si at den språklige arven etter Publilius Syrus, som man også gjenfinner for eksempel i navnet på rockeorkesteret Rolling Stones, havnet på noe slags vis i Trøndelag: Det gror ikke mose på rullende stein. Men dette kan selvsagt bare være en tilfeldighet, basert i generelle observasjoner av hvordan ting fungerer i plante- og mineralriket. For å kort oppsummere, vi har altså en fastboende og gift “familiemann” av det trauste og litt kjedelige slaget, men som får jobben gjort. Det er en måssåkaill. Imidlertid går det også an å være en flåssåkaill — under henvisning til at “flåssåfårrå” betyr “det å tenke på ting” (eller mer direkte oversatt “det å reise i sinnet”), slik at det vi har er en tenksom, vanligvis også pratsom måssåkaill, eller altså en flåssåkaill. Begge disse er velkjente trønderske arketyper. Forskjellen mellom dem består vanligvis bare i hvor mye de prater (kanskje også litt i typiske temavalg).
Først nå kommer vi til poenget. Her om dagen snakket jeg på telefonen med noen som bor i Trøndelag og da dukket det opp en neologisme, altså et nyord. Ihvertfall var det nytt for meg. En eller annen skjemtegauk har satt sammen ord og kommet opp med flåssåmåsså, det vil si “filosofisk mose”, som virker å ha etablert seg som et vanlig ord for marijuana – altså cannabis – i slike miljøer hvor man har behov for å snakke om slikt. Det er jo litt komisk. Jeg vet ikke hva man eventuelt skulle sagt på østlandsk. Flosemose? Jeg tror ikke ordet “flose” betyr noe, ihvertfall ikke det samme som flåsså, så da er det i grunnen ikke noe morsomt, det er bare babbel. I beste fall et nødrim som man kan slenge inn i en linje hvis man står fast, men som alle vet blir det vanskeligere og vanskeligere å kommunisere med omverdenen jo flere slike ting man gjør. Det viktigste er jo å bli forstått, er det ikke?
For drøye tyve år siden ble jeg skilt etter å ha tilbrakt ti år sammen med en danser. Tida flyr. Først virker det som en selvfølge at “dette er den rette for meg” men så begynner tidens tann med gnaget sitt. Ting skjer, ord blir sagt, det ene med det andre, så kommer en dag når man erkjenner at det er best for alle at man skiller lag. Det grunnlaget som man i sin tid etablerte forholdet på har forsvunnet og man klarer ikke å enes om noen realistisk kurs videre, ihvertfall ikke som par — og da er det jo ingenting igjen. Hva skal man si? Det er vanskelig å forklare hvordan disse tingene virker, man må nesten erfare dem selv for å forstå det. For å vri litt på Tolstoj: Alle lykkelige forhold ligner på hverandre, men alle ulykkelige forhold er ulykkelige på hver sin måte. Djevelen er, som man sier, i detaljene.
Som skilt middelaldrende mann gjorde jeg det tradisjonen påbyr. Jeg tilbrakte noen år som mannhore. Det er når man danser som en sommerfugl rundt alle de vakre blomstene, men stikker av som en skremt rev når de begynner å stille krav. Man må jo beskytte sin frihet, som til å begynne med oppleves som noe fint og blankt men som snart nok begynner å ruste. Dermed ender man der hvor man var helt til å begynne med i det store spillet om livet og kjærligheten: Totalt utenfor. Ikke fordi det mangler “tilbud” men fordi dørstokkmila noen ganger er lang som et lysår. Vil jeg egentlig være i et forhold? Jeg følte meg ganske sikker på at svaret var ja de jeg i min første ungdom begynte på denne veien, men senere følte jeg meg mye mindre sikker på hva fanden det var jeg egentlig drev med. Hva er poenget med å bli eldre hvis man ikke samtidig blir klokere?
Etter noen år som eneboer uti den ville skogen, så å si, skjedde det jeg trodde var umuliggjort på grunn av fortidens synder og så videre, men du vet hvordan det er, plutselig kommer en uventet følelse av at du “selvfølgelig må være sammen med denne personen” på en måte som verken kan forklares eller motsies. Så da blir det slik. Ironisk nok var det som brakte oss sammen at vi begge var like sikre på at det definitivt og helt sikkert ikke var aktuelt for noen av oss å etablere noe parforhold med noen. Enkelte mennesker er laget for å være alene. Dette har ikke noe å gjøre med at man ikke er ettertraktet, det er mer av praktiske årsaker. Livet blir enklere når man slipper å forholde seg til nykkene hos et annet menneske til enhver tid. Dette er helt sant. Flere forhold handler sannsynligvis om selskap enn om lidenskap. De savner hverandre mer fordi de føler seg utrygge alene enn fordi de har virkelig lyst til å være sammen. De som ikke blir redde på grunn av livets farer, det store ukjente og det ene med det andre, har ikke det samme behovet for “selskap”. Slike ting snakket vi om. Det er ganske komisk. Disse helvetes skjebnemaktene spinner nettet sitt på finurlige måter.
Jeg vet lite om hvem som leser de tingene jeg skriver og publiserer på denne plattformen (blogg.no). Det eneste jeg vet er at det er ikke mange. Det går egentlig ikke an å si at noen som publiserer innhold her har mange lesere, kanskje med unntak av den aller øverste linja av bloggtoppen, men selv ikke de har mer enn “noen få tusen” som de sannsynligvis har hatt mer eller mindre fast følge med over noe tid. Det er for lite varians i topplista til at det kan skyldes at et slikt antall mennesker besøker denne plattformen på jakt etter noe å lese, slik at min hypotese må bli at de rekrutterer leserne sine på andre plattformer enn denne, de bare linker hit. Det inntrykket jeg har dannet meg er at det neppe er mer enn et par hundre tilfeldige turister som kommer innom her på grunn av “åpen nysgjerrighet”. Resten er stamklientell i den forstand at de allerede følger sine favoritter på andre kanaler.
Ifølge åpen statistikk som man kan finne på nettet er det stipulert at omtrent 150.000 mennesker leser en eller flere blogger hver dag, men det finnes ingen tall som ligner på dette her på plattformen, selv om den fremholdes som “Norges største bloggportal” — så, hvor er de alle sammen? Jeg har ikke inntrykk av at det finnes mange plattformer som denne, slik at det handler ikke om konkurranse om noe som helst, annet enn de to-tre tusen faste følgerne man må opparbeide seg for å etablere seg blant overklassen i topplista, men de finner man neppe som “streifkunder” på denne plattformen. Det sies at ting var veldig annerledes for ti år siden (og mer). Noe skjedde. Sluttet folk å lese blogger? Det å lese har vel strengt tatt aldri vært følsomt for “trender” — enten liker man det eller så liker man det ikke. Hva skjedde? Som kulturelt fenomen ligner det på sivilisasjonskollapsen i sen bronsealder hvis det virkelig er sant at det en gang vanket hundre tusen lesere her. Folk slutter jo ikke å lese nettinnhold selv om de voinger hit og dit i forhold til hvilke nettsteder som er de mest interessante.
Så vidt jeg kan forstå er det Egmont som eier blogg.no og det gjør de åpenbart på en så passiv måte som mulig, hvor det optimale må anses som at ingen behøver å gjøre noe annet enn å passe på at reklamekontraktene blir oppfylt. Resten går av seg selv. Alt er veldig uhipt, det er noen slags mellomting mellom et sterkt nedbemannet samlebånd på fiskefingerfabrikken og kafèen til samvirkelaget i ytre Jokkmokk. Altså ikke noe sted noen oppsøker uten at de allerede har et ærend der. Det folk typisk snakker om her på samvirkelaget er dagliglivets mange små ting. Strømprisene. Melodi Grand Prix. Hvem som ligger med hvem. Det vanlige. Selv er jeg mest tiltrukket av den typen innhold som ligner vagt på det jeg selv fremstiller — altså at man i det minste prøver å komme med interessante saksopplysninger om ting som man selv åpenbart liker. Gjerne også noe om det man misliker av og til, men dette bør helst ikke være hovedfokuset. Det å være “sensasjonell” er ikke det samme som å være interessant. Sensasjoner går fort over, selv om de fanger oppmerksomheten der og da, det blir som han der britiske roadien fra filmen “Wayne’s World” som var veldig wow imponerende første gang med alle detaljene og forviklingene i det som etterhvert viste seg å være den eneste historien han hadde å fortelle. Om og om igjen. Samme gamle leksa.
Det er ikke urimelig å si at jeg er en profesjonell fremstiller av nettinnhold. Man kan diskutere kvaliteten men ikke kvantiteten. Stilen min er allerede etablert. Enhver kan finne kontinuitet i “arkivet” mitt på blogg.no. Er jeg forutsigbar? Både ja og nei. Hvordan jeg typisk ordlegger meg er forutsigbart, men det er noe varians i temavalg. Jeg henvender meg i utgangspunktet til “alle” — men det er neppe alle som synes noe særlig om produksjonen min. Dette er imidlertid ikke noe problem. Folk kan tenke akkurat hva de vil (det gjør de jo uansett). Hvorfor skriver jeg slik jeg gjør? Vel, det er slik jeg tenker. Det er slik jeg snakker. Ergo er det også slik jeg skriver. Personligheten min er ferdig med å forandre seg. La gå at jeg var litt følsom for trender og viste anlegg for narcissitisk forfengelighet på 80-tallet, men det er lenge siden nå. Toget har på alle måter gått når det gjelder “stil” — både inni og utenpå. Jeg synes ikke selv at jeg er noen interessant type. Imidlertid har jeg noen interessante historier, pluss litt talent (og ikke minst erfaring) med å sy sammen språk og formuleringer. Mye av det er riktignok i de dype skoger mye av tiden, men det kommer av at jeg liker å bryte med begreper som er vanskelige å forstå. Det er et større poeng for meg å være konsistent i uttrykket enn å være “forståelig”. Det jeg produserer er kanskje ikke stor kunst men det er min kunst.
Fra min synsvinkel ville det være en stor fordel om blogg.no fikk en mer aktiv eier. Plattformen fremstår i sin nåværende form som veldig daff og uengasjerende (annet enn noen ganger på negativt vis, når folk misbruker mangelen på moderatorkontroll til å fremstille løgner og hatpropaganda). “Indre initiativ” blant innholdsprodusentene er sjelden noen god idè, det ender nesten alltid med klikkdannelser og alskens intrigemakeri. Initiativ til diverse kampanjer og denslags må komme fra et redaksjonelt hold som per i dag ikke foreligger. Slik sett fungerer det passive eierskapet som en dødsspiral for selve forretningen blogg,no, fordi hvis dette ikke allerede er lavmålet så er det vanskelig å se at det kan gå noen annen vei enn ytterligere et trinn ned på aktivitetsstigen — og det er ukjent hvor mange trinn det finnes før bunnen er nådd, gitt at plattformen en gang visstnok var noe av det heiteste på den norskspråklige delen av nettet.
Alle yrker kommer med sine egne risikoprofiler. Kokker blir feite alkoholikere. Leger blir morfinister. Noen mister fingrene mens andre mister vettet. Livet er farlig, slitsomt og uforståelig. Deretter dør du. I mellomtiden får man imidlertid prøve å gjøre det beste ut av de betingelsene man har blitt tildelt. Det er for eksempel en underlig tid vi lever i akkurat nå. Galskapen har blitt normal.
Han som er avbildet ovenfor heter Howard Phillips Lovecraft. Han oppfant kosmisisme, som er en litterær genre preget av “angsten for det store kosmiske ukjente” — mer spesifikt og filosofisk relevant for individet, den tanke at menneskeheten (og dermed alle menneskelige individer) er fullstendig uten betydning på noen som helst måte. Kosmisisme er ikke antihumanisme eller såkalt menneskehat, det er verken mer eller mindre enn en erkjennelse av at begrepet “mening” er en illusjon vi skaper som noen slags trøst.
Bloggerlivets fremste risiko består i at man eksponerer seg for “det som er der ute” på en måte som gjør at man kan bli tatt. Ikke fordi “noen kommer og tar deg” (selv om det riktignok også kan skje) men fordi den store kosmiske tomheten kan finne en vei inn i sinnet ditt gjennom ting som ligger ute på nettet. Dette er ikke en person, eller en ting, eller engang en form for “energi” — det er selve dypet, det som Nietzsche snakket om da han beskrev hvordan “avgrunnen stirrer tilbake inn i deg” og manifesterer seg som en altoppslukende tomhetsfølelse. Et tap av alt som man tidligere forbandt med ordet livsmening. Det er ikke angst. Det er ikke depresjon. Det er ingenting. De som kjenner på dette snakker alltid sant når folk spør hva som er i veien med dem. “Det er ingenting” svarer de da.
Doomscrolling har så vidt jeg vet ikke noe eget norsk ord som brukes i oversettelse så jeg foreslår endetidsspaning — ordet beskriver uansett det å tilbringe godt i overkant av en sunn mengde tid på å studere negativt nettinnhold, inkludert men ikke avgrenset til ymse slags dommedagspropaganda og konspirasjonsfantasier, med den følge at man “mister livsmotet”, et typisk kosmisistisk symptom. Det betyr at man har blitt fylt av den tomheten som var hva man egentlig fryktet hele tiden. Hva man siden gjør er gjenstand for stor individuell varians. Noen trekker seg tilbake fra samfunnet og det sosiale liv. Andre slenger på en ekstra kriger og søker kontakt med miljøer som planlegger for et liv etter apokalypsen, hvordan man nå enn ser for seg at dette skal skje. Mulighetene er mange.
Nettavhengighet er et ord alle intuitivt bør forstå. Det er for eksempel når man blir urolig for “hva som foregår” etter bare noen få timer uten å ha sjekket computeren, brettet, telefonen, eller hva man nå bruker for å utløse disse hormonene som gir den formen for velvære en typisk narkoman søker. Nettvennene er de eneste som forstår meg. Ikke langt herfra kan man observere at det å skrive blogg ikke først og fremst handler om å skrive, det er en sosial aktivitet for mange. For andre virker det som det er noen slags “misjon”, en metafysisk operasjon som handler om identitetsskapende selvfremstilling men også om “bekreftelse” på at man eksisterer, man er noen og det betyr noe at man er den man er — men i virkeligheten er dette et tidlig stadium av kosmisisme. Først handler det om å etablere “positive følelser” på et eksistensielt plan. Deretter blir det et spørsmål om å beholde dem. Alt for sent forstår man at den nytelsen man følte innledningsvis bare var et åte, et lokkemiddel som lovet deg noe spesielt, men som aldri gjorde noe annet enn å ta fra deg det livet er laget av: Tiden din.
Folk utvikler seg til å bli klikkslaver på samme vis som de utvikler narkomani. Har man sett det ene så har man det man behøver for å forstå det andre. Lovecrafts kosmisisme handlet om “verdensrommets dyp” mens den nettbaserte nykosmisismen handler om oppmerksomhet i både innkommende og utgående form, nærmest som et mentalt åndedrett, pust inn, pust ut — vi er her for deg sier vennene på nettet. Kom til oss. Bli en av oss. Det er fint her inne. Her finnes ekte samhold.
Det er en subtil men ganske betydelig forskjell mellom det å “føle livet” og det å “føle seg levende”. Hvis man er normalt mentalt og emosjonelt utrustet vil man “føle livet” hvis man for eksempel blir betatt av “naturopplevelsen” i skogen eller på enga, når man seiler på Mjøsa, hva vet jeg, poenget er at man glemmer alt annet, man glemmer seg selv, man bare “føler livet” på en stor måte, mens det å “føle seg levende” er noe man typisk synes at man ikke får nok av i dagliglivets rutinepregede orden. Denne underdekningen medfører gjerne en vag form for stress, eller utålmodig kløe etter “noe” som man ikke riktig kan definere, og den strategien man ofte velger for å håndtere slike følelser er diverse former for stimulanser, hvorav nettbaserte utløp for egen indre uro er en av mange muligheter. Folk flest bor jo i byer. De lever i en labyrint av former som domineres av glatte flater, rette linjer og skarpe hjørner. Dette er ikke et sted hvor man “føler livet”. Alt er kunstig, alt er menneskeskapt, og selv det som ikke er menneskeskapt blir styrt og regulert av et korps med vaktmestere. Internettet er så å si bymiljøets åndelige dimensjon. Hit kommer folk for å finne mening, men de finner ingenting. Tomhet. Kosmisisme.
For å illustrere hva konseptet “folk er forskjellige” betyr må vi trekke inn begrepet avstand. På langt hold ser alle nokså like ut, men dette forholdet endrer seg mer og mer ettersom vi beveger oss nærmere og kan observere flere og flere individuelle særheter. En alminnelig erfaring blant folk er at når det først oppstår konflikt i svært nære forhold har ting en tendens til å bli veldig stygge veldig raskt — man har jo ikke i utgangspunktet den samme interesse for de som er langt der borte som de som er rett ved siden av deg. Det er et paradoks men samtidig også noe eminent forståelig: Jo mer like to individer er, jo mindre toleranse føler de for de forskjellene som gjenstår.
Alle har selvsagt lest Beowulf slik at de forstår hvorfor jeg lurer på hva slags skapning Grendel er (eller var), selv om man på snusfornuftig vis kan si “avkommet etter en vanhellig forbindelse mellom menneske og monster” — det jeg rent konkret lurer på er hvordan de kom på denne historien til å begynne med. Man regner med at det ble nedskrevet for første gang ved hoffet til kong Offa av Mercia mot slutten av 700-tallet, men at det har eksistert i en muntlig form før dette, uten at det lar seg gjøre å si noe om hvor lenge. Det er også litt pussig at Beowulf betraktes som et engelsk – litt viktig å poengtere at de ikke mener britisk her – nasjonalepos, selv om handlingen foregår mest i Danmark (men også i den noe større “Østersjoregionen” som jo er Nordens middelhav). Visse topologiske særheter i landskapet som beskrives utelukker dagens Danmark, som jo er ganske flatt, men på den tiden var både Skåne og Vestfold regnet som deler av Danmark, så det er ingen inkonsistens i detaljene slik sett. Stor er imidlertid fristelsen for å assosiere Grendel med grenskene, altså stammefolket som Grenland er oppkalt etter. Kanskje aner vi konturene av en gammel konflikt mellom “den kristne eliten” (dansker) og “den hedenske urbefolkningen (grensker)? Anglerne kom jo fra Danmark og sammen med de tyske sakserne skal de angivelig ha erobret England i løpet av det urolige (og “mørke”) 5-600-tallet, etter at Roma kollapset og det derfor var fritt frem for alle ambisiøse erobrere.
Mer spesifikt, den delen jeg liker best av Snorres klassiske kongesagaer er Ynglingesagaen, som også fremkommer som henvisning i Beowulf-eposet. Vage historier fra nordisk bronsealder og enda mye eldre er kodet inn i teksten. På en tid da Danmark allerede hadde en fastboende befolkning lignet Norge mest på dagens Grønland — en massiv isbre med en delvis isfri kyststripe som var gode jaktmarker på sesongmessig basis, men knapt noe levelig sted om vinteren. I noen tusen år, mens havnivået var drøye hundre meter lavere verden rundt, fantes det også en ovelapp mellom Doggerland (som senere “sank i havet” ettersom innlandsisen smeltet) og norskekysten. Vi vet at det finnes store mengder veldig interessant arkeologi etter kystbefolkninger fra sen istid som nå står under hundre meter vann. Imidlertid er det et håpløst prosjekt å “gjøre søk” når vi verken vet hva vi leter etter eller hvor vi skal lete, så vi må nøye oss med de tilfeldige funn som blir gjort som en bivirkning av annen undervannsvirksomhet, blant dem fiskerier og geologiske kartlegginger av havbunnen. Forhistorien er som navnet antyder en tid før folk hadde begynt å føre dagbok, så å si, slik at vi vet ikke hva slags tanker de hadde, ut over hva som er rimelige inferenser vi kan trekke ut fra de materielle gjenstandene vi finner. Fiskere tenker på fiskerier. Jegere tenker på jakt. Den typen ting. Dessuten foregår et veldig interessant arbeid med å kartlegge “historiske DNA-spor” som allerede – om enn på en ganske “grov” måte – kan gi oss mye informasjon om vår “personlige forhistorie”, ut fra hvilke genetiske mutasjoner vi deler med hvilke folkegrupper fra hva slags deler av verden (selv om mange blir dypt sjokkerte over hva de oppdager på dette viset). Hva jeg rent konkret mener er at det finnes kommersielle aktører på nettet og ellers som tilbyr genetiske tester for privatpersoner, som ikke er “veldig presise” men de sier noe om hva slags bølger av folkevandringer som våre individuelle forfedre kom rekende på — som i Norges tilfelle aldri kan være eldre enn 10-12.000 år, fordi landet var rett og slett ikke bebodd før på denne tid. Drøye fem hundre generasjoner er et betydelig stykke tid for individet, men det er ingenting i forhold til hele menneskehetens historie. Sjansen er imidlertid omtrent 70% for at man tilhører DNA-haplogruppen Yamnaya (som opprinnelig kommer fra den pontiske steppen, altså Ukraina og videre østover) hvis man tenker på seg selv som “etnisk norsk”. Vi kaller dem “stridsøkskulturen” (mer av gammel vane enn fordi dette er et relevant kallenavn) og de brakte bronsealderen.
Men alt dette er en digresjon. Poenget mitt er at folk er forskjellige og at det finnes årsaker til dette som ikke er “mystiske”. Ta for eksempel den herostratisk berømte underbevisstheten og hvordan den herser med oss. Hvem er du når du sover og drømmer? Mitt eget svar på dette spørsmålet er at jeg er definitivt meg selv, men samtidig en slags annen versjon. Det ligner ikke på beruselse, ihvertfall ikke noen form jeg kjenner (jeg hører imidlertid mange fortellinger om tunge hallusinogener). Skal vi ikke bare kalle det “en alternativ bevissthetstilstand”? Det foregår jo tildels ganske mye rart når man drømmer. Det virker ikke som om det finnes noen distinkte grenser for hvor snåle ting kan bli. Noen ganger opplever jeg at jeg har “styring”, i den forstand at jeg kan flytte blikket, bevege meg i mange retninger, påvirke objekter jeg kan observere, og så videre, mens andre ganger føles det som å være en passiv tilskuer til “noe som skjer”. Jeg opplever aldri mareritt — men på den annen side så er jeg vel egentlig aldri redd ute i den virkelige verden heller, så det ene er sannsynligvis forbundet med det andre. Det interessante spørsmålet med drømmesøvn er etter min mening til hvilke grad mange av våre mest “dype” historiske elementer kommer fra dette området av den menneskelige tilstand. For eksempel sier de i Beowulf at Grendel “bor i myra” og myrområder regnes i de fleste myter som et liminalt område, det vil si grensen mellom forskjellige verdener, eventuelt forskjellige bevissthetstilstander. Sjamanens jobb var i de dager å fungere som los, eller veiviser, i den labyrinten som oppstår der hvor disse verdenene møtes. Vi finner også det vi nesten må tolke som menneskeoffer i myrområder, for eksempel den såkalte Tollundmannen fra Danmark, som åpenbart hadde blitt myrdet på overdrevent vis før han ble senket nedi myra. Mange tusen år senere fisket de ham opp igjen og undret seg over hva, hvordan og hvorfor. Hva er det folk ser der ute? Hva er meningen med å gjøre noe slikt? Men de døde er tause. Vi får ingen svar.
Hvor var jeg? Jo, folk er forskjellige. Jeg spør ingen om tillatelse til å mene at Frank Zappa er en av de mest betydelige musikerne som har eksistert i min samtid. Det folk typisk misliker med Zappa er sannsynligvis akkurat det samme som jeg liker, det vil si den tilsynelatende kaotiske labyrinten av musikalske “leitmotifs” som bølger og bukter seg i alle retninger som en levende jungel av lyd. Det er vanskeig å se for seg hva Zappa så for seg under den kreative prosessen, men det kan ikke herske noen tvil om at han var en sær type. Definitivt ikke noen “populistisk” artist (selv om han hadde noen liste-hits, som han selv moret seg over og beskrev som “arbeidsuhell”). Hva var det han så der ute? Alt vi kan gjøre er å lytte til hvordan han beskriver det, i den grad vi har “øre” for denslags.
Det finnes et ord man noen ganger hører. Bolemonster. Som de to herrene på bildet ovenfor, de har fått i seg litt for mye av gud-vet-hva og nå ligner de ikke engang på mennesker lenger. Menneskekroppen er ganske plastisk, i den forstand at gjennom ymse program for trening og disiplin kan man prestere ganske mange ting, men fortsatt bare et begrenset utvalg av ting. Vi kommer til et punkt hvor man må begynne å snakke om kroppsmodifikasjon mer enn egentlig “trening” i den forstand. Kirurgi og kjemikalier er neste nivå. Men hva gjør man ikke for skjønnheten? Selv om dette er et vagt begrep som etter min mening ikke kan komme til anvendelse når man skal beskrive de to på bildet. Tvert imot, dette er uskjønt og hele fremtoningen skriker om en som ikke forstår når nok er nok, hvilket alltid er vanskelig å forholde seg til, uansett hva folk er hekta på. For 50-60 år siden lignet “kroppsbyggere” mer på dansere eller turnere. Men nå? Jeg sier ikke mer.
Jeg var på mitt mest treningsfanatiske tidlig på 80-tallet, på den tiden man begynte å se stadig flere bolere, men det var fortsatt noe nytt. Den dag i dag skjønner jeg ikke hva det er som får folk til å utsette seg for den massive belastningen på organismen det jo må være å bygge opp flere titalls kilo muskelmasse i løpet av bare noen måneder, men flere jeg kjente valgte å slå inn på den veien. Jeg har et enkelt syn på tilværelsen slik sett. Sirkelen av ting man kan gjøre vil alltid være større enn sirkelen av ting man bør gjøre. Hvis man er usikker bør man satse på det alternativet som gir færrest alvorlige langtidskonsekvenser hvis man føkker opp noe, som jo skjer av og til, uansett hvor nøye man tror man har planlagt saken. Alle vet jo at det finnes ingen plan som overlever sitt første møte med virkeligheten. Jeg vet ikke hva som skjedde med “de store gutta” fra 80-tallet, men jeg tviler på at de lever lenger. Eller om de gjør det, så er de sannsynligvis belemret med alskens medisinske plager som kommer tyve år for tidlig på grunn av alt det gale de gjorde for alle de årene siden.
For lite trening er sannsynligvis et sunnere alternativ enn for mye, alt sett under ett. Det er jo ikke bra når skinnet sitter så stramt over alle de harde muskelknutene at man ser ut som et fenalår. Ihvertfall synes jeg at dette er frastøtende — men så liker jeg jo heller ikke egentlig noen form for “skjønnhetskonkurranse” enten det handler om mennesker eller dyr. Alle sånne opplegg har noe nevrotisk over seg som noen ganger drar i retning av det perverse (og med “pervers” mener jeg her noe som er psykoseksuelt, men på en passiv-aggressiv måte). Det er den samme gamle regla om å “prøve alt for hardt”, det blir veldig fort en parodi på seg selv, særlig når de åpenbart ikke forstår hvor grensen går mellom skjønnhet – som handler om “fri bevegelsespoesi” – og dekorasjon (altså alt som handler om hår, sminke, klær og denslags). Men igjen, som romerne sa, De Gustibus Non Dispotandum — man kan ikke diskutere smak. Noen liker det ene, noen det andre. Og slik er det sikkert like greit at ting forblir.
Min foretrukne nyhetskanal på norsk er NRK.no. I dag har de en sak om “mannsproblematikk” (som i praksis nesten alltid betyr unge menns streving med å finne seg til rette i den såkalte mannsrollen) hvor de introduserte noe jeg ikke hadde hørt om før. Sigmamannen. Den litt mystiske og innadvendte halvbroren til alfamannen (som mange hevder ikke egentlig eksisterer, det er bare et myteomspunnet mannsideal ingen uansett greier å leve opp til uten å ta skade av det). Det begynner å bli mye å holde rede på i de varierende identitetenes univers, men foreløpig går det greit. Det jeg ser er riktignok bare et forhandlingskort, som om de som for ti år siden ville kalt seg alfa nå har slengt et tilbud på bordet; at de skal ta på seg noen byrder av sosial forståelse mot at de fortsatt får være “han som er kul og tiltrekkende”. Har vi et salg?
Alfa er naturligvis meningsløst uten at man er alfa for noen, si at man er sjef på jobben, familieoverhode, leder i den lokale velforeningen, det ene med det andre, men man er ikke alfa alene, da er man i så fall sigma, det vil si en som driter i hva de andre gjør, han har sine egne greier og går sine egne veier. Hva er vel kulere enn det? Noe alfa og sigma har til felles er imidlertid at de begge oppleves som attraktive av kvinnene, eller ihvertfall er dette hva unge menn tror. Eller ihvertfall er dette hva jeg – en ganske gammel mann – tror at unge menn tror. Skal vi ikke bare spørre hva Sigmund Freud tenkte om saken? Det er ikke realistisk å tro at seksuelt begrunnede nevroser er noe som noensinne vil forsvinne fra menneskehetens glassmenasjeri av ømme diskusjonstemaer, men det ville være en fordel om vi alle i det minste kunne prøve å være ærlige om hva vi er, samt ikke minst om hva vi ikke er. Som dette: Vi er bare mennesker. Vi er ikke fantastiske. Det man eventuelt synes er beundringsverdig hos ekte eller oppdiktede karakterer der ute er bare stjernestøv og alveglitter. Det er ikke virkelig.
Blant de mest klassiske grafittier i Oslo noensinne var en som jeg mener å huske at noen hadde sprayet på en vegg sånn omtrent midt i det daværende horestrøket et eller annet sted – dette var på 80-tallet – som sa la de små barna komme til seg selv — som naturligvis er en vri på bibelverset Lukas 18-16, hvor Jesus sier “la de små barna komme til meg” — så vi bør vel oppfatte det som en generell kritikk av en bestemt type formyndermentalitet som man noen ganger finner innenfor barneoppdragelse og pedagogikk, kanskje mer før i tiden enn nå, men det å la folk danne sine egne meninger og identitetsbærende holdninger som best de kan, slik naturen har utrustet dem, er et eviggyldig prinsipp som jeg ikke ser noe poeng i å diskutere. Eller hvis jeg skulle diskutere “slike tema” så ville jeg alltid og uten unntak falle inn i en klassisk jungiansk posisjon som handler om individuasjon som den eneste form for “objektiv livsmening” som gir noen mening, det vil si la de små barna komme til seg selv, en perfekt formulering. Hva kan man være for en partner hvis man ikke er ærlig mot seg selv? Livsløgner er ensomhetsdrivende mekanismer, for folk er som regel våkne nok til å intuitivt oppfatte at “det er noe som ikke stemmer i denne historien” selv om de ikke alltid klarer å sette fingeren på noe bestemt sted. Dermed begynner de å stille spørsmål. Siden baller det bare på seg.
Konklusjonen må etter min mening bli at man bør prøve å være tydelig på hva man ønsker (og ikke ønsker) fra et forhold til et annet menneske, gitt den forutsetning at man har noen slags kontroll over hormonenes brunstvrinskende påvirkningskraft. Men for at dette skal være mulig må først være “rimelig enig” med seg selv om hva man vil — som kan høres enkelt ut men det har nesten alltid en tendens til å bli komplisert. Imidlertid kommer man skjevt ut fra hoppkanten hvis man baserer seg på ting man finner på nettet. Fordi alle mennesker er forskjellige går det ikke an å bli ekspert på annet enn veldig generelle og statistiske sannheter om mennesker. Hvis vi skal inn i den intime sonen er det dessverre slik at “all bets are off”. Derfor er det best å tenke at man er “jomfru” i forhold til alle man aldri har hatt seg sammen med, fordi man vet jo strengt tatt ingenting om dem slik sett. I beste fall vet man litt om “ting man ikke bør si og gjøre” hvilket hjelper litt, men bare litt. Man ender uansett alltid med å si og gjøre noe dumt, bare på en ny og interessant måte. Jøss det var en morsom variant. Noe som aldri er morsomt er imidlertid den varianten som handler om å svindle folk for penger, basert i deres seksuelle nevroser, frustrasjoner og generelle uvitenhet. Markedet er stort og det kommer nye hele tiden så man går aldri tom for kunder, men selv om det høres ut som en selvmotsigelse er det beste sjekketrikset nesten alltid at man ikke prøver så hardt. Debes estar tranquilo, mi amigo.
Godwins lov ble formulert av Mike Godwin i 1990 og sier at jo lenger en internettdiskusjon pågår, jo større blir sannsynligheten for at noen vil blande inn Hitler og nazismen. Det komiske er at denne “loven” – egentlig bare en bemerkning om hvordan noe synes å dukke opp på lovmessig (forutsigbart) vis – ble formulert ti år før det ble vanlig å ha internett hjemme i stua. Siden det ikke er lenge igjen før alle som kan huske en verden uten internett er borte og begravet skal jeg her og nå bekrefte at ja — folk var idioter før i tiden også, men man la ikke like godt merke til det som man gjør nå. Det var ikke like vanlig å diskutere alt mellom himmel og jord opptil flere ganger daglig. Selvsagt hadde man ymse ordvekslinger her og der, men ytterst få var involvert på noen måte som opplevdes som personlig og viktig. I den grad man var kaut på å debattere samfunnsforhold kunne man melde seg inn i et politisk parti eller noe sånt. Det fantes utløp.
Selv kjente jeg bare to slags Godwin før Mike dukket opp med denne loven sin, som har medført pavlovsk trening (søk på Ivan Pavlov) av alle som er på nett, slik at hvis noen i dag sier Godwin så vil noen annen straks svare Hitler. Eller omvendt. Godwinfeil er et alminnelig ord for å kalle folk nazi uten at det finnes noe saklig grunnlag for dette, alt man mener å si er egentlig bare din jævla kødd men det lyder liksom mer legitimt å bruke offisielt anerkjente busemenn fra menneskehetens historie for å illustrere hva man føler, slik at hele saken har antatt en karakter av å “rope ulv” slik som i Æsops gamle fabel om skøyergutten som ikke fikk noen hjelp da ulven faktisk kom for å ta sauene hans, fordi han hadde moret seg med å skremme de andre så lenge at de hadde mistet sensitiviteten sin for slike rop om hjelp. Moralen i historien handler åpenbart om skadeverket man gjør når man avgir falsk alarm så ofte at folk slutter å høre på deg.
William Godwin (1756-1836) er enten mest kjent som far til anarkismen eller far til Mary Woolstonecraft den yngre (hennes mor var den kjente feministen ved samme navn), som senere giftet seg med poeten Percy Bysshe Shelley og skrev boka “Frankensteins monster”. Så med andre ord, en familie av kjendiser, slik at det var litt uklart hva det å “ta en Godwin” betød før Mike kom på banen i 1990. Betyr det å gifte seg med en feminist? Skrive en bok om politisk rettferdighet? Avle frem en datter som finner opp en ikonisk horror-karakter? Heldigvis ikke noe så komplisert, alt det betyr er å begynne å snakke om nazister selv om det ikke er noen nazister inne i bildet, poenget er nesten alltid å kalle noen noe som er så jævlig at de vil bli støtt og provosert – og ikke minst gå i forsvarsposisjon – dersom de tar det alvorlig — og dermed har man lyktes med sin egentlige strategi, som er det gamle og velkjente “skifte av tema”. Vi må snakke om nazismen. Jeg er enig på prinsipielt grunnlag, vi må definitivt snakke om nazismen, på en “aldri glemme” type måte, men for guds skyld, ikke hele jævla tiden.
Nazisme er jo ikke noen sammenhengende og logisk konsistent politisk ideologi, det er mer noen slags degenerativ mental sykdom som rammer den politiske høyresiden på samme måte som leninisme rammer de med venstrevridde sympatier. Fellesnevneren består i at de synes det er på tide å bruke makt, som man sier, det vil si at man nå betrakter vold som et aktuelt virkemiddel. Vil du ikke så skal du. Det handler i sin hverdagslige form om tvang under trusler som, litt avhengig av om man bruker røde eller blå briller, kan oppfattes enten som fascisme eller kommunisme, men det er som regel bare vanlig idioti. Eventuelt i systematisert form, for eksempel det man møter hos ymse offentlige etater som man av ymse årsaker er nødt til å forholde seg til. Nesten hver gang noen tenker jævla fascist (det lønner seg sjelden å si det man tenker høyt når man føler seg provosert) så tar de en Godwin. Det samme gjelder hvis de tenker det samme, bare at nå bruker de ordet kommunist. Vi har ingen av delene innenfor norsk statsforvaltning og bare ganske lite av det ute i befolkningen. Riktignok kan man trekke opp noen generelle hypoteser, for eksempel at man med større sannsynlighet vil finne individer med fascistiske sympatier innenfor politiet enn som helsearbeidere på sprøytebussen, men man scorer ingen poeng på IQ-testen for dette.
Den andre Godwin jeg kjente før Mike ble det mest berømte individ med dette navnet var Godwin jarl (av Wessex) som var far til Harald den andre av England — altså han som ble konge etter at danskekongen Knut døde (etter å ha samlet seg så mye makt at vi nå bare kaller ham Knut den mektige) og som opplevde noen travle uker i år 1066, da han først marsjerte til Stamford Bridge for å drepe norskekongen Harald Hardråde (og dermed fastsette en sluttdato for den såkalte vikingtiden), deretter marsjerte han til Hastings for å konfrontere William av Normandie, som medførte at han selv døde der. Britene tenker på normannerne som fransker, men vi i Norge vet at de kom herfra. De gikk til arbeidet sitt med samme innbitte fasthet som vi senere finner for eksempel hos Gro Harlem Brundtland, som jo var typisk norsk i alle sine holdninger til oppgaven — hvis vi har en jobb å gjøre, så gjør vi jobben uten å klynke. (Forsåvidt også uten hensyn verken til oss selv eller andre, men det blir jo en digresjon.) Det vi bør fokusere på er hvorfor det ikke oppfattes som en fornærmelse å bli kalt viking. Vi skal ikke være så pertentlige at vi henger oss opp i at ordet viking er et jævla verb, det vil si det er noe man kan gjøre, ikke noe man kan være, men vi skal påpeke at de som eventuelt fortjente å bli kalt “vikinger” ikke akkurat var bedre mennesker enn en gjennomsnittlig nazist, det ligger jo i navnet at de er forherdede drapsmenn og røvere. Jeg antar vi bare må trekke på skuldrene og si at sånn er det bare.
Det ligger noen slags lovmessighet i det at når man som norsk nordmann fra Norge møter nesten hva det skal være av mennesker som bare snakker engelsk, så kommer de til å trekke vikinger inn i samtalen. Det er fette sekkert, som mange av oss foretrekker å si, ikke under henvisning til det kvinnelige kjønnsorganet, men til ordet fett, altså “det er en feit sannhet” på østlandsk. Vikinger er noe alle har hørt om, spørsmålet er bare hva de har hørt og hva dette får dem til å forvente fra din side. Selv har jeg jo et “typisk norsk” utseende. Jeg kunne stått modell både for Gustav Vigeland og typiske propagandaplakater for nazistene. De forventer ofte at jeg skal være “veldig viking” — og det ville jeg sikkert også vært hvis jeg levde for føkkings tusen år siden, men mye vann har rent ned elva siden de dager. Vi har utviklet bedre sosiale omgangsformer enn mannedrap og blodhevn (selv om sånt fortsatt forekommer, det skal ikke stå på det, poenget er at dette er ikke hva folk typisk forventer når det oppstår en konflikt). Den moderne samfunnkontrakten handler om plikten til å ivareta freden. Du skal ikke gi noen en på trynet bare fordi de irriterer deg. Dette er den viktigste konstruktive samfunnsplikten som vi alle har. Hvor viktig er dette? Vel, det finnes mennesker som ikke synes det er noen stor sak å få en på trynet, jeg er selv en av dem, men etter hva jeg kan bedømme er ikke dette vanlig, snarere tvert imot. Imidlertid er ikke dette noe jeg liker, det er bare en dyd jeg mistet for så mange år siden at jeg nesten ikke kan huske hvordan det var å være redd for å bli slått i ansiktet. C’est la vie, som franskene sier.
Norge regnes blant de stedene i verden som sannsynligvis vil klare seg best gjennom de neste hundre år. Så … hurra? Atmosfæren er et stort og komplekst system som ikke egentlig lar seg forutsi i noen stor grad, vi kan bare snakke om statistisk sannsynlighet basert i ting som allerede har vært, hele regnestykket blir feil hvis vi for eksempel trigger noen slags løpsk kjedereaksjon som endrer grunnleggende faktorer i klimamodellene, som for eksempel hvis Golfstrømmen slutter å strømme “slik den alltid har gjort” (men egentlig bare i omtrent fem millioner år) og dermed holde Atlanterhavskysten, inkludert Norge, varmere enn den ellers ville ha vært. Det er ikke bra hvis dette skjer.
Hvis jeg kan velge mellom å forholde meg til late mennesker som ikke har lyst til å bevege seg og engstelige typer som stresser rundt hele nabolaget mange ganger hver dag, lik fuglehunder som ikke klarer å sitte stille, må valget lande på de trege. Stressulf er i det lange løp en mye mer irriterende – og dessuten farlig – type enn Sløvejon (selv om ingen av dem er noen jeg ville hatt lyst til å ha med meg i krigen). Så å si alt mennesker gjør er enten stygt eller dumt, ofte begge deler. Vår netto status i naturen er å være skadedyr. Omtrent som en sverm av gresshopper som legger alt øde på sin vei. Dette er ikke det eneste talentet vi har, men det er det eneste vi bruker. Derfor er de som aldri utretter noe bedre mennesker enn de som alltid har “mange jern i ilden” og sterk trang til å gjøre alskens ting hele tiden.
Det er vanskelig for meg å forstå hvorfor så mange presumptivt voksne og ansvarlige individer er så helvetes følsomme hele tiden. Det skal liksom ingenting til for å få dem til å falle sammen i sårsnufsete hulking over all den urett hvor-for de søker sin vederkvegelse i utryddelsen av alt slikt som volder ubehag, særlig andre mennesker og deres ukorrekte væremåter. Hva gjør man når det klør? Man klør seg selvsagt, men dette er ikke fullt så enkelt når de kløen man føler sitter i andre menneskers kropper. De oppfører seg jo på måter som gir kløe. Er det ikke slik det henger sammen da? Vi ser på nyhetene og prater sammen. Ofte er det akkurat som det klør på et sted man ikke klarer å nå uansett om man geberder seg som et annet slangemenneske. Det hjelper ikke engang å flytte blikket, for saken har allerede marsjert inn i oppmerksomhetens landskap og plassert sinnsroens faste borg under beleiring. Gjort er gjort, sett er sett. Hva gjør vi med sånt som vi ikke har lyst til å vite? Plystrer en munter melodi og later som ingenting?
Jeg tror det er noe der. Det er mye angst i vår postmoderne verden — og det er bare toppen av isfjellet. Avhengighet er et mye større problemområde, det vil si fanatisk fokus på noen slags fetisjaktivitet, for eksempel en holistisk immersjon i livsstilen til en narkoman, enten man bruker ekte dop eller atferden handler om “ritualisering som mestringsmekanisme i forhold til psykiske problemer”, for eksempel en lidenskapelig fordypning i religiøse mysterier eller et hvilket som helt annet avgrunnsdypt høl som man kan forsvinne nedi, det er i så måte ikke uvanlig å danne avhengighet i forhold til psykoseksuelle elementer av livet, så som idoldyrkelse (eller dets ikonoklastiske motsetning) og flokkdominans gjennom tiltrekningskraft (som på individnivå fremkommer som forfengelighet). Folk er opptatte av noen ganske bisarre ting noen ganger. Hva skal man tenke om dette? Selv oppfatter jeg mennesket som en pussig art av nevrotiske aper som har tildels store problemer med å sortere fantasi fra virkelighet. Derfor går det som det går.
