Måned: januar 2023

Winston Churchill var utvilsomt politiker til fingerspissene og vel så det. Den store kjendisstatusen oppnådde han selvfølgelig som leder for den britiske kontingenten av de allierte styrker som sto mot aksemaktene under Den andre verdenskrig, men før han kom så langt hadde han allerede et langt politisk liv under beltestedet. Vi skal imidlertid ikke dvele ved det, selv om det er mye å ta tak i. Poenget her og nå er at Churchill har blitt en legendarisk figur som folk siterer, parafraserer og misrepresenterer opptil mange ganger daglig. Det er ikke vanskelig å finne frem til korrekte Churchill-sitater. Det finnes opplegg for sånt på nettet. Det er for eksempel korrekt at Churchill en gang sa at demokrati er det verst tenkelige politiske system, bortsett fra alt annet vi har prøvd. Imidlertid er det ikke korrekt at han sa “det beste argumentet mot demokrati er en fem minutter lang samtale med en hvilken som helst gjennomsnittsvelger”. Dette er det noen andre som har funnet opp og senere presentert som Churchill-sitat, med andre ord en klassisk forfalskning.

Det går an å finne opp utsagn som “er i Churchills ånd” på samme måte som det går an å male bilder som “er i Edvard Munchs ånd” uten at man med dette har gjort noe galt. Imidlertid krysser man streken hvis man sier at dette faktisk er fremstilt av det eller det kjente navnet, selv om man vet at dette ikke er sant. Da begår man løgn på kriminelt vis, det vil si med overlegg (og sannsynligvis i noen slags vinnings hensikt). Det går også an å begå løgn fordi man er dum, eller kanskje vi skal si “naiv” for å ikke støte de stakkars hudløse analnevrotikerne som lar seg krenke like lett som kyske jomfruer besvimte under korsettets glansdager, poenget er uansett at man noen ganger feilsiterer noen fordi man ikke tar seg bryet med å kvalitetskontrollere informasjon før man formidler det videre. Slikt skjer alltid innenfor en kontekst av opportunisme og det handler alltid om at løgneren (eller svindleren) – som imidlertid selv kan være et offer i saken – tar til seg falskneriet som “god fisk” fordi det er noe de kan bruke på noe slags vis som de ser seg tjent med. Løgner sprer seg på samme måte som karamellpudding, det er fordi folk liker hvordan det smaker der og da. De bryr seg mindre om ernæringsmessige og medisinske hensyn. Nytelse er poenget.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Folk har ofte et veldig uryddig forhold til informasjon. Årsaken til dette er at vi alle generelt sett verdsetter “gode historier” høyere enn “sanne historier” når vi befinner oss i en typisk sosial pratesammenheng. Det beste er naturligvis hvis historien er både god og sann, men hvis vi må velge mellom de to har vi en tendens til å gå for ren underholdningsverdi. Dette er en tendens som man ganske ubevisst tar med seg inn i det det databehandlingsregimet man holder seg med — men mer alvorlig, når man velger hva slags informasjonskilder man fester tillit til. Vi velger den informasjonen som støtter vår sosiale posisjon, ikke minst den sosiale posisjonen vi mener å observere når vi ser oss i speilet. Utelatelse av “ubekvemme sannheter” og tendensiøs fremstilling av objektive fakta er helt alminnelige strategier slik sett. Det er som vanlig de klassiske dødssyndene det handler om, altså de menneskelige sjelsegenskaper som “leder til fortapelse”, blant annet hovmot og misunnelse, særlig når dette manifesterer seg som et misforhold mellom selvet og verden. Vi behøver ikke å blande Gud inn i bildet, alle vet at arroganse, løgnaktighet og kynisk opportunisme ofte kommer i flokk, og finner man det ene når man graver i et individ så finner man det andre, forutsigbart stratigrafert i forhold til vedkommende individs psykologiske utviklingshistorie, helt til man støter på “fast fjell” i form av dårlig sosialt tilpassede grunnholdninger, i verste fall det jeg kaller “kannibalisme”, det vil si viljen til å ernære seg på andre menneskers livskraft selv om man ikke rent fysisk og faktisk dreper, slakter og spiser dem — man “bare” suger profitt ut av dem på diverse manipulerende måter. Hvis vi skal bruke en landbruksmetafor snakker vi mer om “melkeproduksjon” enn om oppdrett av slaktedyr.

Selv er jeg hva man kan karakterisere som en jævel. Jeg er lokalkjent i helvete. Dette har sine årsaker men de er ikke interessante. Jeg er ikke interessant, jeg er bare “just another drittsekk” som passerer gjennom livet her på jorda. Poenget er at jeg har ikke store forventninger til mennesker. Hvis de “oppfører seg som folk” så er det bra nok for meg. Hvis de oppfører seg som kannibaler har vi imidlertid et problem. Han Ole som noen ganger tar ordet i sin egen blogg hadde en metafysisk betraktning jeg synes var litt komisk, ikke minst på grunn av listen med filmer som var listet opp i fotnotene, men det var “store hull” i hekletøyet hans slik sett Den klassiske B-filmen Soylent Green er en metafor for hvordan mennesker “spiser hverandre” ved hjelp av strukturelle tiltak innenfor økonomien. Nesten alle har (eller utvikler) en ganske god intuitiv forståelse for når de blir utnyttet, men de fleste aksepterer også dette som “en del av spillets natur” hvor man betaler tiende for muligheten til å skaffe seg en inntekt det går an å leve av. Spørsmålet er i praksis ikke hvem som tar hvilke andeler av inntekten, men om man sitter igjen med nok til å finansiere en akseptabel levestandard. Det som teller er jo árs ok friðar som man sa i gamle dager, men som vi nå kaller “fred og velstand”. Folk har det ikke typisk bedre i land med dårlig fungerende eller ingen statsmakt og det er all grunn til å betrakte med stor mistenksomhet alle som agiterer for å svekke staten gjennom “skattelette” eller hva de nå mumler om. De jobber nesten alltid til fordel for kannibalene. Samfunnet behøver strengt tatt ikke rike mennesker, men det er svært viktig at vi ikke holder oss en fattig underklasse som grobunn for alskens sosial nød og kriminalitet. “Det frie markedet” er bare en tåpelig narkofantasi som er klekket ut og videreformidlet av mindre begavede fjottniks som ikke forstår hvordan menneskenaturen fungerer.

Den britiske statsministeren Rishi Sunak synes matematikk er viktig. Når han snakker om det kan man tydelig høre at dette er noe han har sterke følelser rundt. Han har tenkt på saken mange ganger. Imidlertid er ikke dette noe han burde snakke om på den måten. Jeg er i utgangspunktet helt enig med Sunak, matematikk er viktig, men ikke så viktig at det krever noe programtiltak på statministernivå. Skolene klarer for det meste å levere matematikkutdanning på alle nivåer, hans jobb er å ikke stå i veien for lærergjerningen slik sett. Det minner litt om hvordan den forhenværende prins Charles noen ganger hadde en tendens til å uttale seg med mer lidenskap enn intelligens.

Man får nesten litt vondt av Rishi Sunak, denne keitete nerden av en britisk-indisk overklassegutt som er nesten smertefullt out of touch med den befolkningen han er satt til å styre … men så må man ta med i beregningen at han har faktisk bedt om dette selv. Hans egne ambisjoner har brakt ham til piskepålen (“the whipping post”) og nå får han så de ganske store ørene flagrer, fra alle kanter. Hvorfor ville han ha denne jobben? Han er allerede i klassen for de såkalt superrike, det vil si at det går nesten ikke an å bli kvitt alle pengene, privatøkonomien er på størrelse med statsbudsjettet i et gjennomsnittlig U-land av moderat størrelse. Hva er det som motiverer ham?

En av de britiske historikerne som var store innenfor genren Den andre verdenskrig, muligens Beevor eller Trevor-Roper, skrev en gang om Stalin at det var like usannsynlig at en georgier skulle bli statsovehode i Russland som at en inder skulle bli det i Storbritannia. (Jevnfør de holdningene til Georgia som man typisk finner blant russere, eller holdningene til India/Pakistan som man typisk finner hos briter.) Vel, nå er vi der. Rishi Sunak har gjort det umulige i så måte. Er dette hva det handlet om? Min favoritt blant britiske komikere er (selvsagt) Frankie Boyle, som har hatt et fjernsynsprosjekt kalt “New World Order” en stund nå (ligger på YouTube). Slik formen er i så mange slike show er han selv ordstyrer for et panel av kolleger, altså andre britiske komikere, og opplegget handler om å improvisere frem morsomheter på stående fot i forhold til diverse aktuelle samfunnssaker. En av gjestene som er britisk-indisk (eller kanskje pakistansk), muligens Romesh, jeg husker ikke akkurat, sa at Rishi Sunak i den sivile toppjobben i Storbritannia var en slags stolthet med bismak, fordi på den ene side er det bra at “en av dem” rydder vei i forhold til hva som oppfattes som realistisk mulig i miljøet, men på den annen side er dette nesten det verste som går an å få til i forhold til verdensfjern overklassementalitet, uansett hvor i verden de kommer fra.

Mens kulturdebatten pågår forfaller det britiske helsevesenet i en alarmerende takt. Folk kreperer i ambulanser – i den grad man får tak i ambulanser, mange tar den ut i familiebilen – mens de venter på å slippe inn på hospitalet. Du rykker stadig fremover i køen. Det har blitt vanlig å ha en egen lege som driver triage på parkeringsplassen, det vil si hente ut de mest akutte så de kan komme på avdelingen og ellers holde liv i røkla. Et stipulert tall for hvor mange som dør “på parkeringsplassen” på grunn av kapasitetsproblemer – de slipper rett og slett ikke inn på sykehusene før noen andre blir dimittert, kapasiteten er fette sprengt – er fem hundre personer i uka. Dette skjer akkurat nå, i disse tider, det herrens år 2023. Hele opplegget er jo for faen fullstendig Charles Dickens. Det går nå på trettende året med Tory-partiet i regjeringsposisjon, og de har praktisert “austerity” (et engelsk ord som betyr både strenghet og nøysomhet, nærmest til en masochistisk grad) innenfor økonomien like lenge, i praksis “nedskjæringer innenfor offentlig sektor” samtidig som de av nødvendighet – jobben må jo gjøres – setter ut oppgavene til private aktører og ender derfor med å betale dobbelt så mye for tjenesten av hva man bare kan karakterisere som ideologiske årsaker. Det er ikke sant at det private næringslivet fungere mer effektivt, eller at de har mer kompetente folk enn hva de offentlige tjenester bygger opp over tid og uten å være belemret med kortsiktige lønnsomhetskrav.

De kaller det allerede winter of discontent, som i 1979. Dette er nå etablert på folkemunne, bare at alle mener det er mye verre denne gangen. Hele skithuset står i flammer, så å si, og brannvesenet har blitt lagt ned “av austeritetshensyn”. Det er jo ikke lønnsomt å ha en masse folk “på vakt” som for det meste bare sitter der og venter på at noe skal skje, det er bedre å kjøpe tjenester etterhvert som behovene oppstår. Margaret Thatcher (alle toryers store helt) sa en gang at det finnes ikke noe slikt som et samfunn, det finnes bare individer — som er hva Nietzsche ville kalt en fundamental misforståelse av forholdet mellom selvet og verden. Riktignok er det sant at “samfunnet” ikke eksisterer på den samme fysiske måte som individene, men det er et ord vi bruker for å beskrive det abstrakte “rommet” vi alle befinner oss i som sosiale skapninger, hvor vi blant annet samhandler på ymse vis. Capisce? Dette er samfunnet, som er noe annet enn staten. Jeg forstår at det blir mye å holde rede på for de som opererer med de mest rudimentære tankemåter man finner der ute, nærmest en slags tenkekunstens “First Price” vareserie, men det er viktig at man holder orden på disse begrepene når man har staten som arbeidsgiver.

Research from a wide range of disciplines including psychology, cognitive science, neuroscience, and economics, suggest that humans have limited cognitive resources that can be used at any given time, when resources are allocated to one task, the resources available for other tasks will be limited. Given that attention is a cognitive process that involves the selective concentration of resources on a given item of information, to the exclusion of other perceivable information, attention can be considered in terms of limited processing resources.

(Wikipedia)

Begrepet “attention” i det engelske språket betyr ikke eksakt det samme som oppmerksomhet på norsk, vi må legge til et “aktivt” element av vaktsomhet for å danne den samme kategori av mening i semantisk forstand, men mye ligger allerede i ordet “oppmerksomhetsøkonomi” (som imidlertid ikke ennå er et leksikalt begrep på norsk). Hvis man er rimelig oppegående vil man få de rette assosiasjoner, nemlig at en persons oppmerksomhet er et begrenset gode som ikke klarer å håndtere særlig mange ting samtidig, spesielt ikke i et miljø hvor det er mange aktører som konkurrerer om denne i utgangspunktet begrensede oppmerksomhetskapasiteten. Man er nødt til å etablere noe slags regime for prioritering — og det er denne “prioriteringsnøkkelen” som er reklamebyråenes hellige gral.

Overdose er et annet ord som kommer med sitt eget sett av assosiasjoner. Narkoøkonomien er den andre formen for strukturert menneskelig virksomhet som ligner mest på oppmerksomhetsøkonomien, med den ikke uvesentlige forskjell at overdosene hos sistnevnte ikke kommer med ordet “dødsfall” i andre enden, overdose på informasjon er noe folk har fått når de “makser ut” kapasiteten sin og ikke lenger klarer å tenke klart. Den kritiske sansen deres visner og dør i møtet med “det de liker å høre” like så sikkert som at alle andre hensyn visner og dør hos en heroinist når de har fått tak i en “pose” med dop. Avhengighet – inkludert det typiske atferdsmønsteret med unnvikenhet og løgner – er et kjent begrep fra narkoøkonomien, men som egenskap hos mennesker har det et mye tidligere psykologisk innslagspunkt. Man behøver ikke dop for å bli en junkie. Det er nettopp derfor det å komme seg ut av narkoavhengighet handler forholdsvis lite om å “bli nykter” men veldig mye (for ikke å si bare) om å etablere et helt annerledes vanemønster.

Kritisk sans er kryptonitt for de som fisker etter menneskers oppmerksomhet, derfor tar de gjerne og ofte avstand fra vitenskapelig metodikk og rasjonell analyse til fordel for et følelsesstyrt regime av tro, håp, lengsel og denslags. Fiskeren bruker jo agn og det er ikke bra for fiskeriene når fisken gjenkjenner og derfor avviser agnet. Poenget er ikke å levere noe nyttig eller underholdende, poenget er å få et stort antall klikk (og/eller mange “følgere”) fordi det er dette som eventuelt kan omsettes til reklameinntekter. De som fremstiller innhold på de mange nettplattformene som finnes der ute (inkludert denne, altså blogg,no) konfonteres hver dag med dilemmaet rundt hvor mange klikk og følgere de behøver for å havne på listetoppen — og det følges med på bevegelser i markedet med en intensitet som man ellers må til de som driver med børs og penger for å finne maken til. Dette er jo latterlig men det er også slik plattformene er formatert. Det er meningen at man skal fokusere på tall som strengt tatt ikke er relevante for andre enn de som jobber med å plassere reklame — mens selve plattformene i størst mulig grad søker å bli automatiserte pengemaskiner uten noen redaksjonell visjon hinsides “popularitet”. Over tid vil det sannsynligvis fremkomme større grad av “aktivt eierskap” på plattformsiden, men internettet er ennå veldig ungt og preget av “cowboymentalitet”, eller kanskje vi heller skal si “gullgravermentalitet” slik denne ble glimrende fremstilt av Humphrey Bogart i filmen “Skatten i Sierra Madre”. De tror det finnes et Eldorado et eller annet sted inne i denne informasjonsjungelen og investerer milliarder av tryllepenger på å jage drage, men til syvende og sist er ikke nettet noe mer enn et kommunikasjonsverktøy. Verden er – som alltid – ikke magisk.

En gjennomsnittlig menneskehjerne har 86 milliarder nevroner — og alle er kvanteportaler, eller altså de ligner ikke “logiske porter” av den typen man finner i computere, hjernekapasiteten hos selv et mindre begavet individ er helt sinnssykt langt hinsides noe vi får til å lage på kunstig vis, man opererer med tallet èn exaflop, eller en milliard milliarder logiske operasjoner hvert sekund, og vi bruker totalt 25 watt på å drive dette perverse monsteret av et databehandlingsredskap (som likefullt er en fjerdedel av hele operasjonen, som går på 100 watt). Det er imidlertid ikke stort av dette vi får til å styre med viljens hjelp. Selvet er jo bare en drøm pakket inn i en drøm. Det beste er å lalle videre, eller ihvertfall det mest behagelige. Det å våkne er i seg selv en ubehagelig prosess og man får ingen “belønning”, alt man har foran seg er en strevsom arbeidsdag. Hvis man vil ha nytelse er det vesentlig mye smartere å tulle seg inn i dyna, snu bredsiden til verden og drømme videre. Den våkne verden føles nesten aldri bedre som erfaring enn de fine tingene man gjemmer i sitt indre tryllerike. Hvis man ikke er av en slik priviligert avstamning at man kan betale seg gjennom det man møter er det mye bank å få ute i realitetenes rike.

Referanseartikkel på Wikipedia: Sistema Iberico

Hvis man ser på et kart over Spania legger man merke til at Madrid ligger omtrent i midten. Vi starter der og trekker en linje ned til Valencia, nede ved middelhavskysten, så derfra og opp til Zaragoza, hovedstad i regionen Aragon, videre opp til Bilbao innerst i Biscayabukten, før vi vender tilbake til Madrid. Når vi har gjort dette ender vi med en rombeformet figur som inneholder Europas tynnest befolkede region, med mulig unntak av Sapmi (Lapplandsregionen lengst nord i Skandinavia). Det koker ned til hvordan man trekker opp linjene.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Hvis man går til artikkelen som er linket ovenfor og klikker på det bildet som er gjengitt vil man få opp et billedgalleri som man kan bla seg gjennom og observere at mye er forskjellig men mye ser også tildels ganske “norskt” ut i denne fjellregionen som ligger inni den romben vi streket opp nylig. Tar man seg i tillegg bryet med å lese teksten (på engelsk) vil man legge merke til at det har vært en sterk tilbakegang i befolkningstall innenfor denne regionen siden helt tilbake til Spanias store moderniseringsprosjekt utover 60-tallet. Poenget vi skal frem til er at dette har påvirket det lokale eiendomsmarkedet. Ting går billig, tildels gratis. Hus trenger folk, som sangen sier.

Forlatte landsbyer og ruiner er noen ganger gjenstand for “spesielle vilkår” dersom noen i det hele tatt ønsker å bo der, sette ting i stand og skape noe på det viset, men hvis man skal ha noe som er umiddelbart beboelig, med normale og fungerende fasiliteter, bør man beregne et budsjett på omtrent 300.000 for et objekt i de lave prisklassene. (Nettstedet idealista.com – som finnes på spansk og engelsk – anbefales for utforskning av markedet.) Generelt sett finner man de beste tilbudene i landsbyer og småbyer hvor det sannsynligvis vil være problematisk hvis man ikke snakker spansk, men det finnes også mer “turistvennlige” områder med internasjonalt preget miljø (som i sin tur naturligvis driver opp prisene igjen, men de vil fortsatt ligge milevis under det man må betale langs kysten og i de store byene).

De advarer folk om at det er vinter i disse områdene av Spania, men hvis man er vant til norske forhold er det bare en søt valpevinter de har der, det er ingen fullvoksen og mannevond rottweiler sånn som her i Østerdalen. Herregud. Vinter? Humbug. Jeg tilbrakte en hel vinter litt her og der i Spania en gang. Det er et stort land som har veldig variert klima ut fra hvor i landet man havner, samt ikke minst hvor mange meter over havet man befinner seg på (gjennomsnittshøyden i Spania er omtrent 600 meter, mens den i Norge er omtrent 400 meter). Ved sørkysten har man i høyden litt ruskete vær mens man kan finne både tyve og tredve minusgrader i Picos de Europa og de andre høye fjellene i nord (man må riktignok jobbe for saken, men det er mulig). Mest av alt er Spania et veldig gammelt land. Det har aldri vært noen istid der, eller i det minste ikke innenfor noen tidshorisont som er relevant for mennesket som art. Litt avhengig av hvor fri man er når sånt skal defineres har det bodd “folk” i Spania i halvannen million år — og de har satt spor etter seg, for de som vet hva de skal se etter. Hvem har noen interesse av å reke rundt i ville områder av Spania for å se hva de finner? Bare sånne som meg. Det virker mer fornuftig enn å sitte på en strandbar og hive innpå paraplydrinker, men for all del, hver sin smak.

Det virker som en selvmotsigelse å snakke om at “ekstremisme har blitt vanlig” siden det ekstreme per definisjon ikke kan være vanlig, men jeg synes allikevel jeg får dette inntrykket fra verdensnyhetene — noe om at grensene har flyttet seg i forhold til hva folk flest oppfatter som normalt og at “radikalisering” er noe som har skjedd med alle etter at sosiale medier på internett ble en ting det er vanlig å drive med. Folk snakker visstnok om (og til) hverandre på måter som ville vært fullestendig uakseptable for tyve år siden. Hva har skjedd?

Etter min mening har vi – altså menneskeheten som sådan – kommet til et punkt hvor terskelen er lavere for å “si ting høyt” (i den forstand at folk publiserer tankene sine på nettet) særlig når det er noe man er misfornøyd med, men kanskje ikke egentlig har noen makt til å gjøre noe fra eller til med, fordi dette gir noen slags tilfredsstillelse det og da. Eller for å si det på en annen måte, jeg tror ikke folk plutselig har blitt noe galere enn de alltid har vært, jeg tror de bare snakker mer om “det som foregår inni dem” enn noensinne før og at den eneste grunnen til at det har blitt slik er at nå finnes det plattformer for slike ytringer, altså det som før var relegert til “samtaler på bakrommet”.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Noe annet jeg tenker er at dette er en overgangsfase. Ser man på min egen generasjon – de som ble født på 60-tallet – så mistenker jeg at så mange har holdt kjeft så lenge om så mye at når man først trekker pluggen ut av den flaska så slutter det ikke å sprute ord ut av dem før de føler at de har fått sagt alt de synes det er viktig å si, mens de som er så unge at de har vokst opp med internettet som en selvfølgelighet virker å ha et mye lavere pratebehov slik sett. Nettet er en del av deres normale dagligliv, ikke noen ny og ukjent verden av endeløse muligheter som plutselig har åpnet seg for dem. De er ikke imponerte, for å si det slik. De er heller ikke “ekstreme” på noe vis som ikke har vært vanlig blant unge mennesker til alle tider og på alle steder. Jeg tror det er de godt voksne som preger statistikkene for det ekstreme.

Det sirkulerer en statistisk graf rundt der ute, som påviser at alle generasjoner som ble født på 1900-tallet har vist en tydelig tendens til å bli mer politisk konservative ettersom de har blitt eldre, bare ikke Gen Y – også kjent som millenaristene (definert av Brookingsinstituttet som de født mellom 1981 og 1996) – de har demonstrert en tydelig tendens til å bli mer venstrevridde med årene. Riktignok er jo selv de eldste blant dem ikke stort over førti år gamle, så det er fortsatt rom for mange endringer, men det er likevel påfallende hvor annerledes kurven deres er fra alle de andre, som viser liten varians i forhold til tendensen mer alder = mer politisk konservative holdninger. Alle som har kommentert dette tror det har sammenheng med internettet, også jeg. Det virker i utgangspunktet “biologisk fornuftig” at jo mindre fremtid man har igjen, jo mer ønsker man å bevare nåtiden slik den er, men Gen Y bryter altså dette mønsteret. Noe har snudd, ihvertfall på et statistisk nivå.

Generelt sett bør man ikke føle tilfredsstillelse på andres vegne, det er jo umulig å vite hva de selv tenker og føler ut over hva de sier, som ikke nødvendigvis er hva de egentlig tenker, sånn er jo mennesker, men jeg kunne ikke unngå en distinkt følelse av jesss… da de ga Nobelprisen i “fysiologi og/eller medisin” til Svante Pääbo – avbildet ovenfor i taus samtale med en av sine studieobjekter – for hans arbeid med å kartlegge genomene hos arkaiske mennesketyper, som blant annet har medført at vi nå vet at rundt tre prosent av genomet hos alle moderne folkeslag som ikke er innfødte afrikanere består av arvegods fra neandertalerne. Svante Pääbo fortjente Nobelprisen.

Filosofisk sett er det naturligvis alltid et aktuelt spørsmål hva slags skapninger vi mennesker er, men etikken i det hele er mye mer vag enn genetikken. De harde vitenskapene stiller med materielle bevis der de humanistiske fagene bare kan presentere argumenter, og ikke alltid på noen helt overbevisende måte. Det vi ofte observerer hos mennesker er jo at de kanskje oppfører seg som folk så lenge ting er normale, når det er fred i landet og det ene med det andre, men de slår over til å bli som ville dyr når krisa kommer. Da er det hver mann for seg og alle er sin egen lykkes smed. Som alle vet, det har skjedd mange stygge ting oppigjennom menneskehetens historie.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Si om du for eksempel startet ditt eventyr i denne verden med å bli født i Ukraina for hundre år siden. Da ville du rekke å bli nesten ti år gammel før Holodomor begynte i 1932. Det var kort fortalt en katastrofal hungersnød som tok livet av millioner. Årsaken til at dette skjedde er fremdeles omdiskutert, men min personlige hypotese er at det handlet om inkompetanse. (Man bør som kjent aldri introdusere noen teori om “ond vilje” for noe som lar seg fullstendig forklare med idioti.) Dette var på Stalins tid. Han var veldig selvsikker på en slags måte som jeg forestiller meg man må til visse romerske keisere for å finne maken til, og han likte ikke å bli motsagt. Kort sagt, moderniseringsprogrammet hans var en administrativ og logistisk katastrofe som hadde perverse ringvirkninger.

Har du hørt om bezbozhnikerne? (“De gudløse”.) Dette var flokker av omstreifende barn som hadde gått fullstendig over i Lord of the Flies mode og de gikk til angrep på alt og alle som kunne drepes og spises. Dette var en konsekvens av Holodomor. Folk har jo næringsvett. De ser at det er slutt på all maten så da spurte de seg skal vi ikke bare slakte et av barna? sikkert under den logiske horisont at hvis de klarer seg så kan de alltids lage flere barn. Bezbozhnikerne var barn som hadde unnsluppet denne skjebnen, eller skal vi heller si rømt hjemmefra fordi mor og far ble kannibaler. Hjemmet ble oppløst. Det gikk ikke bra med flesteparten, men noen overlevde, blant annet de som ble arrestert og hensatt i hva som for dem relativt sett var en luksuriøs sovjetisk fangeleir under Stalin. De fikk mat og en seng. Luksus. Han som ble født i 1923 og som overlende Holodomor ved å havne i fangeleir ville vært 20 år gammel da nazistene kom. Ikke lenge etter ble de tilbudt amnesti mot å verve seg til tjeneste ved fronten.

Fra det ene til det andre. Det var ingen søndagsskole å være soldat i Den røde hær på den tiden. Men hvis de overlevde dette også ville de noe senere bli sendt tilbake til fangeleiren, bare at nå ble de betraktet som suki, et ord som betyr hunn-hund, men på norsk ville man brukt ordet fitte som nedsettende betegnelse av samme kaliber, om “en mann som lar seg føkke av myndighetene” og dermed havnet de nederst på rangstigen i Stalins fengsel. Men der ville de jo ikke være, så derfor hadde man i Sovjetunionen på 50-tallet det som ble kalt sukikrigen innenfor fengselsvesenet. Dette skulle komme til å få stor betydning førti år senere, da kapitalismen kom til Russland. Som man kan se av den dystre forhistorien til den profesjonelt kriminelle klassen i Sovjetunionen er det rimelig å regne med at selv de mildeste blant dem var temmelig hardkokte råskinn. Folk blir ikke generelt sett “bedre mennesker” av å utsettes for prøvelser, selv om mange liker å fantasere om dette og dikte seg selv inn i en slags tragediens kontekst. Man kan ikke overleve i helvete uten å bli en jævel. Det finnes ingen romantikk i dette. Det finnes heller ingen vei tilbake. Jævler vet ting om livet som “vanlige mennesker” knapt kan forestille seg. Hva kan man gjøre? Det som har skjedd har skjedd. Mange prøver men det lar seg ikke viske bort selv med de sterkeste rusmidler.

Jeg ser ikke for meg at det ville vært “trygt” å ta på seg en t-skjorte med hakekors og sprade rundt i gatene noe sted i Europa, men særlig ikke i Tyskland, hvor de har gode grunner til å ta denne jævelskapen veldig alvorlig. Amerikanerne betrakter derimot dette som en rettighet og henviser til sitt første grunnlovstillegg, om retten til fri ytring i det offentlige rom. Prinsipielt sett har de et poeng. I enhver sammenheng hvor man observere noen bære et tydelig hakekors, for eksempel på klærne sine, er det overveiende sannsynlig at dette er ment som en provokasjon. Det er meningen at folk skal reagere, gjerne med å føle seg ubekvemme. Det vi observerer er sosial sadisme. 

Særlig juridisk beskyttelse av retten til fri politisk samfunnsdebatt er en hjørnestein i demokratiet. Det er dette ytringsfrihet handler om. Man skal kunne fremme sitt politiske syn med de midler som er tilgjengelige for alle uten å frykte represalier fra statsmakten. Imidlertid kan man ikke oppfordre til ulovlige handlinger og man beveger seg også inn i en gråsone når man “agiterer” og pisker opp folks frykt og fordommer mot den eller den samfunnsgruppen som de ikke liker, la oss si for eksempel jøder. Det fungerer nesten alltid bra å trekke frem “jødene” som noen slags forklaring på all forjævliseringa man kan observere ute i samfunnet. Eller kulturmarxister som de sier på det postmoderne nazispråket når de mener “verdensjødedommen og dens medsammensvorne”.

De fleste rimelig fornuftige mennesker vil gå med på at hvis man praktiserer en veldig aggressiv kjørestil i trafikken, holder konsekvent 20-30 over fartsgrensene og tar store sjanser under forbikjøringer og så videre, så kommer “noe” til å skje før eller siden. Det beste for alle, også for vedkommende sjåfør, er hvis politiet stanser dem og på noe vis får til å korrigere denne atferden, men det er også enkelt å se for seg at dette kan ende i en såkalt trafikkulykke, som heller bør kalles “voldelig trafikkhendelse” fordi det er jo strengt tatt ingen ulykke når alle kan se det komme. Dødelighetstallene for slike trafikkhendelser øker dramatisk når hastigheten blir høy. Man skal ikke regne med å overleve hvis man for eksempel treffer en elg mens man kjører i 130 på riksveien. Tørt og fint føre med god sikt. Er vi enige så langt? Den formen for sannsynlighet som vi observerer i slike tilfeller kalles stokastikk. Vi kan ikke forutse hvor, når og hvordan, men vi vet at “noe” vil skje.

Da jeg gikk på gymnaset – nærmere bestemt Oslo Handelsgymnasium, jeg var og er en “sånn” type – hadde jeg et jakkemerke av det runde slaget man kaller buttons (det er “knapp” på engelsk og jeg har aldri forstått hvorfor vi ikke også kaller det knapp på norsk) som sa “Forby Kristelig Folkeparti!” — som selvsagt var, for å holde oss til engelsken, en pisstake i forhold til dette spesielle politiske partiets formyndermentalitet, som er noe man riktignok finner i alle partier men særlig hos dem. Slik er de den dag i dag. Sist gang de fremmet noe skandaløst var da de for et par år siden mumlet noe om å innskrenke retten til selvbestemt abort for gravide kvinner, som har vært lovfestet siden 1978. Det vil sannsynligvis komme “mer av det samme” (og lignende ting) så lenge de eksisterer, så kan vi ikke bare forby dem? Herregud som de ville ha elsket det, martyrdom og det ene med det andre. Det interessante var at jeg ble aldri bedt om å ikke bære provoserende elementer i fremtoningen min under skoledagene, men jeg måtte stå ved siden av pulten og argumentere for synet mitt mange ganger. Er De anarkist? Man var ikke dus med lærerne på den skolen den gangen. Men nei. Jeg er ikke anarkist. Jeg er humorist.

Det generelle problemet jeg har med høyrehønsen er at de er dumme som brød og de blir fascister i fylla. Da kommer det frem. Ting de har gått og tenkt på. Altså, beviset for puddingen ligger i dens spiselighet, som de sier i England, det handler ikke om at folk oppfører seg anstendig i medgangstider, det handler om at de blir til nazier når det gjelder. De har ikke fjernet muligheten for ta hele samfunnet i en mye mer voldelig og tvangspreget retning. De tenker på ting. For å være veldig tydelig på dette: Dumme mennesker tenker ikke bra. Og beviset ligger i at de identifiserer seg som “konservative” men holder seg med noen temmelig radikale meninger. Det er litt groteskt. Så vidt jeg kan se koker det til syvende og sist ned til økonomisk kannibalisme — altså at de ernærer seg ved å snylte på andres arbeid, noe som selvsagt ikke lar seg forsvare innenfor noen etisk horisont med indre logisk konsistens, så vi ender med å forklare det på “magisk” vis. Det er sånn de frie markedskreftene vil ha det. Virkelig? Vi bare “lar det skje” liksom? Enhver som har IQ nok til å forstå hvordan skolisser fungerer bør ha evnen til å se at når vi etablerer spilleregler som favoriserer psykopater, så får vi en psykopatisk samfunnstype.

Solidaritet er navnet på den naturlige tendens man eventuelt har til å ville hjelpe naboen når det er åpenbart at de står fast med noe og kunne behøve en håndsrekning, uten at man tar med i vurderingen om dette “lønner seg”, det er bare noe man gjør fordi det virker som noe man bør gjøre. Noen tar dette alt for langt slik at de ender med å “ønske å hjelpe” også når folk ikke vil ha noen hjelp, men de fleste har normalt utviklede sosiale antenner, slik at de tar betydningen av ordet “nei” ganske kjapt. Behøver du hjelp? Nei. Bang. Ferdig diskutert. Det som teller er at man i utgangspunktet har viljen til å bistå de som “har mistet siste bussen hjem” så å si. Det er ikke naturlig for mennesker å “konkurrere” på den sosiale arena, det er naturlig å bistå sine nærmeste, som igjen vil bistå sine, og så videre, som ringer i vannet, inntil vi i praksis ender med et “bistandssamfunn” heller enn et “konkurransesamfunn”. Folk starter ikke bedrift for å konkurrere innenfor et segment av markedet, de gjør det fordi de mener de kan levere noe som folk vil ha til en slik grad at de betaler for det. Det er jo for faen kriminelt å gjøre alt man kan for å skvise ut alle andre som opererer innenfor det samme markedssegmentet, eller rettere sagt, det er dette som er selve det kriminelle instinktet, et etisk vippepunkt mellom vanlig næringsvirksomhet og økonomisk kannibalisme. Broen mellom det ene og det andre er det vi kan kalle “prinsippløs opportunisme”. En mentalitet hvor “det som lønner seg” tar presedens foran “det som er riktig innenfor en etisk horisont”. Det er i aller høyeste grad et spørsmål om skalering, hvor små og mellomstore bedrifter tenderer mot å ha et annet fokus enn de store, og vesensforskjellig fra de virkelig store og multinasjonale “investorene”, det vil si slike som “kommer inn på eiersiden” og omstrukturerer virksomheten slik at den i størst mulig grad genererer fortjeneste til eierne uten å la seg distrahere av andre hensyn.

Jeg er inneforstått med Marx (Hegel og Kant også, for den saks skyld) og oppfatter vel mest “antimarxisme” som likeverdig med og på samme intellektuelle nivå som “antidarwinisme” — det er en del av hele pakka som handler om å bortforklare strukturelle samfunnsforhold som favoriserer de som eier kapitalen mens de mer eller mindre svinebinder alle andre ved hjelp av gjeld og prisdrivende knapphet innenfor logistikkjeden. Jeg vil imidlertid ikke beskrive meg selv som marxist. Er De anarkist? Jeg er ikke hegelianer heller, eller engang platonist (selv om der er bortimot umulig å unngå Platon). Økonomisme fungerer ikke for meg. Selvfølgelig er økonomien viktig, men det er ikke “det viktigste” i noe normalt menneskeliv. Man ønsker en viss standard, men så slutter man å etterspørre penger når man har kommet dit. Det er jo for fanden noe fundamentalt galt med sånne som bare blir mer sultne jo mer de spiser, men høyrehønsen glorifiserer denne “eierklassen” som bare vil ha mer og mer. De oppfatter dette som selve motoren i samfunnet, som ironisk nok er en veldig marxistisk idè.

Mye tyder på at vi nå lever i en krenkelseskultur hvor en subjektiv opplevelse av å ha blitt krenket i visse tilfelle gis presedens foran både intensjoner hos den som skal ha sagt eller gjort noe støtende og det andre tilstedeværende har observert. Dette kan for eksempel skje på et utested hvor noen med sitt blikk kan få noen annen til å føle seg både krenket og provosert. Folk kan være veldig følsomme noen ganger, stakkars. Du så på meg på en måte jeg ikke likte. Noen ganger oppstår slagsmål på dette grunnlaget.

Dette “hudløse selvet” er et ganske interessant karaktertrekk som har masochistiske overtoner. Trangen til å klage ligner den pipingen dyr noen ganger gir fra seg når det blir litt for mye for dem på noe slags vis. Hvor kommer dette fra? Det er ofte vanskelig å forutse hva som kan komme til å “trigge” menneskelige individer og bevirke fullstendig væromslag i følsa deres. Det er stor varians fra person til person. Det er til og med stor varians i en og samme person noen ganger, avhengig av situasjonens betingelser forøvrig.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Lik mange andre jeg har møtt gjennom livet har jeg en nesten allergisk aversjon mot offermentalitet og foretrekker en viss avstand til de som i større eller mindre grad bygger sin identitet på “krenkelser” de mener å ha blitt utsatt for, og ikke minst den berettigede harme de mener at krenkelsene gir grunnlag for. Livet er bare ikke langt nok. Saken er at det gikk ikke bra med noen av de jeg kjente for tredve år siden som aldri utviklet evnen til å le av seg selv. Ikke fordi de er latterlige – selv om mennesker generelt sett er latterlige skapninger – men fordi dette er en nødvendig overlevelsesteknikk i en verden man aldri kommer til å forstå.

Referansepunkt: Store norske leksikon

Sator-arepo-formelen er et akrostisk palindrom – blant mye annet – fordi forbokstavene danner et eget ord (har man mye tid til overs kan man for eksempel søke på akrostikk innenfor Shakespeare-forskningen) og fordi formelen er den samme baklengs som forlengs. Hva den sier, som tekst, er at “såmannen Arepo holder hjulene i gang” (ortodoks tolkning), noe avhengig av hva man mener “Arepo” betyr, personlig liker jeg idèen (fordi det gir mening innenfor konteksten) om at det er en latinisert versjon av Harpokrates, det vil si Horus, eller Horusbarnet (altså den oppadstigende og derfor “reinkarnerte” solen), men det er mange og delte meninger om saken. Hva man imidlertid er enige om er at Arepo er et hapax legomenon, det vil si et ord som bare forekommer èn gang innenfor en språklig kontekst.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Vi har fysiske bevis (fra Pompeii) for at formelen må være eldre enn år 62 (på grunn av det store jordskjelvet som kom 17 år før selve vilkanutbruddet i år 79 som begravde Pompeii fullstendig), og man regner med at den har en hedensk og hellenistisk opprinnelse, selv om de tidligste kristne tok den til seg under presumpsjonen om at Jesus er den “såmannen” formelen snakker om. Litt spekulativt kan vi anta at de kanskje betraktet den som noe slags profeti, men det vet vi strengt tatt ikke noe om, alt vi kan si er et Sator-arepo-formelen var en av mange mystiske ting som sirkulerte blant folk uten at det på noen måte er klart hva slags mening og betydning datidens mennesker la i dem. Det er uansett verdens eldste kryptogram som ymse folk fortsatt jobber for å løse, på ulike vis og med ulike motiver. Det mest interessante aspektet med hele saken er imidlertid – fra mitt synspunkt – hva slags sosiologisk lys den kaster over posisjonen til kristendommen før keiser Konstantin gjorde den til romersk statsreligion, eller med andre ord: Denne religionens gnostiske røtter.

Det er ikke urimelig å snakke om “et hellenistisk kontinuum av idèer” som ikke ville ha eksistert dersom ikke Aleksander Filipovic – på folkemunne kjent som “den store” – hadde gjennomført sitt store prosjekt, det vil si å samle det man på den tiden betraktet som “hele verden” til ett rike, som riktignok bare varte helt til striden rundt arverekkefølgen splittet opp erobringene hans til mer eller mindre hva de var før han kom på banen, under ledelse av de sterkeste blant hans tidligere generaler, men det var bare i politisk forstand. Byen Aleksandria var allerede etablert som sentrum for “verdens lys”, altså det man på det mentale plan kaller “opplysning”, og Aleksandria beholdt denne posisjonen i et halvt tusen år, mer enn lenge nok til å etablere en betydelig mengde med (relativt sett) nye trender som ganske grovt sett var det kvantum av informasjon som ble “gjenoppdaget” under den italienske renessansen, før de endte med å danne selve fundamentet for alt vi kjenner som modernisme. Men som alle vet, mye skjer i løpet av noen tusen år. Mer enn noen rekker å få med seg.

Jeg oppdaget kamakselen som barn. I en vanlig bilmotor er kamakselen det mekaniske prinsippet som overfører stempelbevegelsene fra sylinderen til drivakselen, slik at hjulene går rundt. Det var imidlertid ikke der jeg fant min første kamaksel (eller strengt tatt var det “veiva”). Det var på rokken. Uten at jeg strengt tatt vet noe om saken vil jeg tippe at ikke mange bruker rokk i våre dager. Kanskje noen slags eksklusivt hundre prosent håndlagede saker hvor dette i seg selv er en gimmick, slik at man kan kreve tre ballesteiner og halve ryggen som betaling for en veldig spesiell genser (det finnes alltids et marked for “eksklusive” ting som koster sjokkerende beløp uten at de på noe vis leverer noe “mer” enn produkter man kan få kjøpt for en tiendedel av prisen) – om man unnskylder en liten tur gjennom kålåkeren – men selv kan jeg altså huske at oldemoren min brukte rokk. Det så så enkelt ut når hun gjorde det, men selv hadde jeg store vanskeligheter med å få hjulet til å spinne i et jevnt tempo. Man må trampe til i akkurat det rette øyeblikk og slippe opp i akkurat det rette øyeblikk. Rytmesans, med andre ord. Det var ikke noen alminnelig egenskap blant unge norske gutter på 60-tallet. Imidlertid kunne jeg se hvordan mekanikken fungerte. Det var jo genialt. Senere oppdaget jeg at oldefaren min hadde en slipestein som fungerte på samme vis. Hvorfor ikke? Begge de to var jo født på 1800-tallet, lenge før det ble vanlig med motorer og strøm. Det handlet om trampekraft i gamle dager.

Så å si alle motorer vi bruker i dagliglivet snurrer — og verden ville ikke vært hva den var uten et antall hjul som går rundt. Siden har vi hvor mange gir, akslinger og kraftoverføringer som helst, som i det store bildet danner grunnlag for produksjonen, og slik har det vært siden langt tilbake i bronsealderen. Diverse snedig bruk av hjul er en forutsetning for massefremstilling av standardiserte produkter innenfor enhver økonomi. Det er også grunnlaget for enhver automasjon. Spørsmålet er hvor man henter drivraften sin fra. Å trampe på rokken for å spinne garn – eller om det er en slipesten man kvesser ljåen på – er vesensforskjellig fra det å brenne drivstoff for å drive en motor gjennom trykket fra selve forbrenningen (eventuelt indirekte gjennom å fremstille damptrykk). Bruk av motor gjør naturligvis mye tungt arbeid enklere og ikke minst raskere, men det er ikke gratis. Ved et eller annet punkt i prosessen er det alltid “noen eller noe” som betaler prisen for det vi synes vi sparer (i forhold til tid og krefter) for å få noe gjort ved hjelp av jotunkrefter som vi henter ut fra jordas indre, bokstavelig talt. Men hva kan man gjøre? Vi lever i den verden som finnes, ikke den vi skulle ønske fantes. Og sånn går årene.