Måned: mai 2023

Verken jeg eller noen av de jeg vanket sammen med på det sene 70-tallet forsto den gangen hvorfor jeg hadde “drag på damene” ut over det normale, men det virker mindre mystisk i ettertid: Jeg snakket til dem på en normal måte, uten noe sexpress. Den dag i dag vil jeg påstå at det beste sjekketrikset er å ikke bruke sjekketriks. Glem alt det der. Det er i virkeligheten nesten ingen forskjell på kvinner og menn. De har også lyst, men risikobildet ser helt annerledes ut for dem, ikke minst risikoen for å pådra seg en innpåsliten tosk som aldri siden lar dem være i fred om de så mye som smiler til dem, og enda mindre om de faktisk ligger med dem. Folk sier at forsmådde kvinner er nærmest demoniske i all sin hevngjerrighet, men det samme kan man definitivt også si om forsmådde menn.

Dette har ikke noe med “rettferdighet” å gjøre — som i en forklaringsmodell hvor det er urettferdig at enkelte individer er mer attraktive enn andre. Jeg vil påstå at stikkordet er realisme, nærmere bestemt at man ikke lyver, bløffer og gjør seg til, men bare presenterer seg som den man er, inkludert alle de “svakheter” man eventuelt har. De kommer uansett til å oppdage dem fort nok. Av naturlige årsaker følger jeg ikke med på kjønnsmarkedet som “aktiv interessent”, verken på tilbuds- eller etterspørselssiden – jeg er jo forlovet – men alt det jeg likevel plukker opp tyder på at ingenting har egentlig forandret seg på dette området i løpet av de siste femti år: Det kvinner først og fremst etterspør er ærlige menn. Det er ikke viktig om de er rike eller pene. Selvsagt en fordel, men dette er ikke utslagsgivende annet enn hos et mindretall av “gullgravere” som prøver å få noen som har det på stell til å “kjøre dem på tjukken” sånn at de havner i en posisjon hvor de blir forsørget.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Som alltid må man regne med at alle man møter er nærmest latterlig nevrotiske når det kommer til sin egen seksualitet. Kanskje er det noe der. Jeg har aldri selv oppfattet sex som særlig dramatisk — men heller ikke noe som er attraktivt uten at det er “personlig intimt” i forhold til den aktuelle partneren. Jeg er sannsynligvis litt “demiseksuell” sånn sett. Upersonlig sex med fremmede er en ekstrem turnoff. Det er noe jeg kan gjøre, i teknisk forstand, men tanken om å gjøre det fremkaller bare noen slags mild irritasjon, ikke ulikt tanken om å sitte i kø hos Biltilsynet. Det ironiske med dette er at mens “sjekking” er enkelt for meg, så har jeg ingen interesse av det. Det bryr meg midt i ryggen om jeg er “attraktiv” i andres øyne, men dette er ikke noe nytt. Jeg har alltid vært sånn. Igjen må vi kalle det ironisk, for det virker som om denne egenskapen i seg selv er attraktiv. Imidlertid vil jeg ikke si det har noe med selvtillit å gjøre. Jeg er ikke følelsene mine, ihvertfall ikke noe mer enn det stedet hvor jeg bor er det lokale været. Sånn sett er det ofte vanskelig for meg å forholde meg til menneskers nærmest uutholdelige følsomhet. Herregud for et drama. Sjelden møter jeg noen som har selvdisiplin sånn sett. Mer typisk er at de bare flyr rundt og skriker, som om de er barn, eller dyr, eller hva vet jeg. Nevrotisk er det uansett. Slitsomt å forholde seg til.

Egentlig hadde jeg tenkt å si noe om telefoner da jeg begynte å skrive dette. Stikkordet var “tilgjengelighet” som etter at mobil ble vanlig har vært regnet som en selvfølge. Alle har jo alltid telefonen med seg, enten de er hjemme eller ikke. Men så begynte jeg å pusse og file litt på begrepet tilgjengelighet, før alt ble helt freudiansk da det gikk sex i saken. Poenget er at folk jeg kjenner typisk stønner over at jeg legger igjen telefonen hjemme når jeg skal noe sted. Hvorfor har du ikke med deg telefonen? har overtatt for det gamle spørsmålet om hvorfor jeg ikke tar telefonen når den ringer selv om jeg er hjemme. Jeg forstår ikke spørsmålet. Svaret er åpenbart at jeg ikke har lyst. Hvorfor skal jeg gjøre noe jeg ikke har lyst til? Jamen man må jo være tilgjengelig sier folk. Jeg bare trekker på skuldrene. De vet jo allerede at jeg ikke akter å ta telefonen hvis jeg ikke har lyst til det, så hva fanden er det nå vi snakker om? Det virker veldig komplisert å være så følsom. Det må jo koste mye tid, energi og frustrasjon. Stakkars folk, de har det ikke greit med følsa si. Men det er jo ikke mitt problem. Mitt eneste aktuelle administrasjonsområde er de affærene som utgjør mitt eget liv. Er jeg en psykopat? Ikke innenfor noen klinisk definisjonshorisont, men jeg fremstår sikkert litt sånn for de som opplever det som normalt å la følelsene styre livet. Hvordan kan du være så rolig om disse tingene? De vil vite hva “trikset” mitt er. Svaret er naturligvis at hvis mitt engasjement uansett ikke utgjør noen forskjell, så engasjerer jeg meg ikke. Jeg er ikke “kald”, jeg har et helt normalt følelsesliv, men jeg er svært disiplinert. Det er noe annet.

Altså, jeg skjønner jo at folk har forskjellig smak, så jeg forventer for eksempel ikke at folk skal dele min sans for Death og Darkthrone, men alle liker jo “noe” – selv om dette eventuelt er hva jeg vil synes er “cringe” og dårlig smak – gjør de ikke? Som vanlig vet jeg ingenting. Det finnes en nevrologisk tilstand som kalles musikalsk anhedoni og dette kjennetegnes ved at man rett og slett ikke opplever noe positivt ved å lytte til musikk. Hele konseptet fremstår som meningsløse lyder (og sikkert også jævlig irriterende) for slike individer. Søk på nettet antyder at det kan dreie seg noe under fem prosent av verdens befolkning. Det handler ikke om “smak”, det handler om nevrologisk atypi. Noen av oss er bare skapt annerledes. Det kan ikke forklares. De bare er sånn.

Det virker som folk lever helt fint med sin musikalske anhedoni, men noen ganger opplever slike individer noen grad av skyldfølelse fordi de ikke er i stand til å forstå hvorfor musikk er noe som gir andre folk glede og nytelse. Sånn sett observerer vi et velkjent fenomen. Sekundær skadevirkning handler om at man ikke opplever selve tilstanden som problematisk, vanskelighetene man erfarer handler om sosial tilpasning og følelsen av “å være annerledes” på en måte som virker ubegripelig for folk flest. Hvordan går det an å IKKE like musikk?!? Som vanlig når spørsmålet blir “hva er det som er galt med deg?” – uten at svaret er noe åpenbart – er de eneste ordene man tar med seg fra setningen at “det er noe galt meg meg, men jeg kan ikke forklare det”. Ikke verdens beste utgangspunkt i det sosiale spillet.

Som livslang musikkelsker – eller for å være mer presis, en elsker av den typen kunst som musikere lager – er min eneste klage på all den musikken som på en måte ligger i bakgrunnen av mye av livet at noen ganger er det ikke “bra”. Det er dårlig håndverk. Jeg liker det ikke av estetiske årsaker, som noen ganger kan forsvares objektivt med at dette er et glatt produkt uten sjel som bare er fremstilt for å mette et degenerert marked av drita halvtomsinger, men som regel foretrekker jeg å bare forklare det med smak. Alle forstår hva smak handler om. At man ikke liker noe er en helt streit forklaring. Ingen blir fornærmet, folk er jo forskjellige sånn sett. Men jeg må innrømme at for meg er det vanskelig å sette seg inn i sinnstilstanden til noen som på absolutt og kategorisk vis ikke liker noen form for musikk. Hvordan opplever de lydlandskapet de erfarer hver dag? Si for eksempel når de spiller pornojazz på telefonen mens man “rykker stadig fremover i køen” eller når de har noen slags dempet plingplong på et piano i bakgrunnen mens man spiser på en restaurant? Det er jo til enhver tid veldig mye “musikk” overalt hvor man går.

Men fra det ene til det andre. Musikalsk anhedoni er bare en av mange varianser som finnes i menneskesjelen. Spørsmålet er til enhver tid om det er noe man kan leve med eller om man føler at man behøver piller. Hvorfor blir folk for eksempel narkomane? Jeg har ikke noe medisinsk faglig grunnlag for å uttale meg, men som uvitende privatperson er det mitt inntrykk at det ofte handler om “selvmedisinering”. Man opplever noen korte øyeblikk av relativ forbedring via rusmiddelet. Resten av livet er bare sorg og smerte. Og hemmeligheter. Det er ikke noe poeng i å “snakke med noen” om noe som ingen uansett forstår. Man føyer bare skam til skade. Tenk om man for eksempel ikke føler seg i stand til å innta noen av de “politisk korrekte” kjønnsrollene? Det pågår en nærmest usannsynlig voldsom propagandakampanje – sett i forhold til hvor lite og hvor privat dette problemet er – til fordel for kukk og fitte skal sammen sitte fordi dette er omtrent så langt som folk klarer å tenke når det gjelder seksualtematikk. De påpeker at det finnes to biologiske kjønn som åpenbart har designmessige egenskaper av typen “støpsel og stikkontakt”, slik at dette bør ikke være noe vanskelig rebusløp. De henfaller til oppgitt stønning og ruller med øynene – herregud – hvis og når noen mumler noe om det kanskje finnes noe “mer” enn bare utovertiss og innovertiss innenfor det seksuelle fagområdet. Er dette virkelig alt? Etter min mening bør det ikke være noe stort konseptuelt skritt fra det ene til det andre; hvis det finnes mennesker som ikke “føler” musikken så finnes det også mennesker som ikke “føler” den forventede seksuelle identiteten.

Dette er hva hele denne dustete transedebatten handler om: Biologisk kjønn er ikke noen deterministisk faktor i forhold til individets sosiale opplevelse av sin egen kjønnsrolle. Verken mer eller mindre. Vi bruker jo ikke begrepet gender på norsk, vi kaller det enten kjønnsidentitet eller kjønnsrolle, eller kanskje begge deler vekselvis, avhengig av kontekst. Jeg vet ikke om det finnes ennå, men jeg mener å huske at på 80-tallet så var Jens Stoltenberg innblandet i noe som ble kalt “mannsrolleutvalget” — som åpenbart mente noe mer med begrepet “mann” enn bare noen som har en penis, og slik er det vel fortsatt. Ihvertfall kjenner jeg selv ingen som ikke mener vesentlig mye mer med ordet mann enn bare simpelthen noen som er en “penisinnehaver”. Jeg vet ikke om Jens føler seg som en mann nå i dag, men han har i det minste sikret seg en vanskelig jobb. Det er jo noe, Mange mener det er “mandig” å konfrontere problemer og “være fast i fisken” under hva enn slags forhandlinger man må gjennom for å få livet noenlunde slik man vil. Men er ikke dette uniseksuelt? Alle må jo forholde seg til sine egne problemer i sitt eget liv, må de ikke? Kjønn – og ihvertfall kjønnsrolle – er som regel lite relevant. Noen skrev ganske nylig noe fjollete om hvordan “LHBT må forsvare seg mot Q” uten at de har den minste fette peiling på hva de snakker om, de bare “føler” ting på en totalt uansvarlig måte. Spørsmålet som alt dette koker ned til er hvem som bestemmer hva slags kjønnsrolle man skal spille i det sosiale samfunnslivet. Kan man – uten å selv ha en sittefitte der hvor ræva ender – oppleve seg selv som kvinne i forhold til samfunnet og det sosiale livet? Går det an å fungere som mann innenfor den kulturen man lever i selv om man har alt som kreves for å bli gravid, ikke minst de månedlige bløderegenskapene? Dette er veldig mystisk for mange. Var det ikke noe med musikk?

I kommunikasjon og samhandling vil man fokusere mer på hva man antar er meningen med hva som sies og gjøres, enn på hva som konkret blir sagt og gjort. Dette fører til at man også oppfatter, husker og reagerer på meninger mer enn på de konkrete fysiske stimuli. Dette begrenser seg ikke bare til menneskelig samhandling og kommunikasjon; ofte vil man gå lenger og lete etter en dypere mening i hendelser som ikke er intendert eller menneskeskapt, slik som når man spør etter «meningen» med uhell, sykdom og lidelse. Særlig eksistensialpsykologer har hevdet at alle har et grunnleggende behov for å finne meninger med livet og at emosjonelle problemer oppstår som reaksjon på manglende meningsopplevelse.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Som alle vet er en feiltagelse noe som følger av at en tidligere antagelse ikke utviklet seg slik man hadde tenkt. Siden kan vi spørre om hva som var “meningen” med denne antagelsen. Hva var dens funksjon, så å si. Folk har jo som regel en plan, her forstått som tanker om hva konsekvensene av egne handlinger vil bli (selv om det ikke alltid er særlig nøye gjennomtenkt). Der jeg vokste opp var det vanlig å si at folk hadde godt næringsvett hvis de på rimelig konsekvent vis var i stand til å trekke nytteverdi ut ifra det meste som hendte med dem. Ikke bare at “de ser positivt på ting” men mer konkret at de på noe slags mystisk vis er i stand til å snu nesten enhver situasjon til sin fordel. Det går jo ikke an å kalle ting flaks eller uflaks når det er et stabilt mønster som varer over lang tid og er gyldig under nesten alle omstendigheter. Så hva er det vi observerer? Vi kan selvsagt avskrive det hele med at vedkommende er “flink” — men sånn jobber ikke filosofer.

Selv ville jeg si at man som en hovedregel aldri bør gå inn i en “trang” situasjon uten å først ha minst to realistiske utgangsstrategier. Hvis man til stadighet opplever å bli “fanget” av ting man har sagt eller gjort kan dette skyldes at man har et lettsindig forhold til sannheten, her forstått som den nyttige lærdommen som man kan trekke ut av en feiltagelse — inkludert men ikke begrenset til en kritisk vurdering av eget vanemønster når det kommer til “antagelser”. Kanskje sannheten er at man ikke er så kompetent og velinformert som man selv tror? Det er til enhver tid og i alle sammenhenger ekstremt usannsynlig at man oppfatter ting riktig første gang. Man oppfatter “noe” og siden fyller man inn bildet med diverse elementer som man henter fra underbevisstheten. Hvis man ikke møter motstand antar man at denne vurderingen er korrekt. Hele denne prosessen tar omtrent et hundredels sekund. Vi kaller det oppfattelse og fabrikkinnstillingen i menneskesinnet er å tro at man oppfatter korrekt; noe som forsåvidt fungerer tilfredsstillende hvis man befinner seg uti den fraktalsuppa vi kaller naturen, men vi lever jo ikke i naturen. Vi er kulturskapninger. Vi lever i en labyrint med skarpe hjørner hvor feiltagelser medfører mentale skrubbsår.

Saken er at folk som ofte tar feil også ofte har en tendens til å være svært nærtagende. Skrubbsår medfører jo ømhet. Det finnes ingen som er så lett å krenke som en tosk, her forstått som “en ikke særlig verdensvant person” — som i noen tilfeller kan være et barn, men i andre tilfeller – det som vedkommer saken vår her og nå – er en voksenperson som bærer på “et såret barn” i sitt indre. Noe som må beskyttes mot verdens ondskap, og som derfor ikke er i bruk i vedkommendes dagligliv. Jeg pleier å kalle det følsa, men jeg er jo både komiker og poet, så ikke bare har jeg funnet opp et ord som rimer på pølse – noe som har vært etterspurt i alle år – jeg har også laget det slik at man ser for seg en godt stappet og fettglinsende hakkepølse når man konfronteres med det psykologiske komplekset som kommer til uttrykk når noen føler seg krenket uten at det foreligger noen saklig grunn til dette. Tidligere metaforer som beskriver det samme fenomenet har for eksempel vært ord som en byll på sjelen (som det stikkes hull i), altså noe som “verker” og som eksisterer “under trykk”, slik at hvis man punkterer byllen med skarpe ord så vil dette kanskje medføre en allerhelvetes tirade av bannskap og skjellsord. (Eller bare sarkasme hvis de er dannede.) I denne indignasjonen bor et nærmest eksistensielt krav på å “ha rett”. Noen ganger blir det voldelig. Imidlertid er ikke dette mystisk og det er ingen kompleks diagnose: Vi snakker om angst. Som altså – og dette er viktig – er noe helt annet enn frykt. Frykt er en organisk følelse som kommer og går ut ifra situasjon og omstendighet, som regel en svært nyttig følelse i menneskelivet, men angst er “det ømme skrubbsåret” som ingen har lov til å berøre. Frykt handler om “noe der ute” mens angst handler om “noe her inne”.

Er det virkelig nødvendig å definere hva ordet frihet betyr? Det virker sånn. Javel, så la oss gjøre det: Frihet er når ingen kan tvinge deg til noe. Verken mer eller mindre. Dersom noen – inkludert deg selv – har makt til å befale hva du skal og ikke skal gjøre lever du ikke i frihet. Selv forholder jeg meg til Sartre – eksistensialismens franske forfar – sine idèer om frihetsbegrepet: Det er en naturtilstand. Mennesker lever i frihet som fisk lever i vannet. Du merker stor forskjell når friheten opphører — mens folk vanligvis ikke reflekterer særlig mye over friheten mens de har den. De er jo fisk i vann. Det oppleves som en eksistensiell selvfølgelighet. Jeg kan gjøre som jeg vil. Konflikter kan selvsagt oppstå hvis to eller flere frie aktører opplever at de har gjensidig motstridende interesser, men dette er en del av pakka, det er ikke et tegn på at man har tapt friheten, bare at man er nødt til å faktorere inn flere mulige konsekvenser av noe man har tenkt å gjøre enn det man selv umiddelbart hadde ønsket seg. Likevel virker det ofte som om folk tror at frihet er en “positiv rettighet” som tilkommer dem også når deres frihetsfølelse kommer i direkte konflikt med andres opplevelse av å leve i frihet. Ta for eksempel begrepet ytringsfrihet. Det er så vidt jeg vet en grunnlovsfestet rettighet i Norge. Poenget med dette er å beskytte “politiske minoriteter” mot det vi kaller flertallsdiktatur, mer spesifikt at de som sitter med makten ikke har lov til å kvele opposisjonell kritikk mot både mål og metode i hva de nå enn har programfestet. Hva det dermot ikke betyr er at hvem som helst kan si hva som helst når som helst uten at dette skal pådra seg konsekvenser. Til hvilken grad en ytring kan regnes som en “handling” – i juridisk forstand – er selvsagt et litt kinky problem, men ikke verre enn at vi har fått til å etablere lover mot trusler, usaklige hatytringer, og så videre. “Bevisets stilling” handler som alltid ellers om dokumentasjon, vitnesbyrd og det ene med det andre; det er ikke nok at noen “føler seg krenket”, de må ha noe saklig å komme med.

Begrepet fritt samfunn er egentlig en absurd selvmotsigelse, siden hele poenget med samfunnet er å legge en demper på folks entusiasme når de skal ut og praktisere friheten sin. Vi har lover og regler fordi vi skal kunne leve med hverandre uten at det går på livet løs. Det er mer korrekt å snakke om et åpent samfunn, hvor reglene er tilgjengelige for alle (i en form det går an å forstå) og ikke minst like for alle, uten favorisering og uavhengig av folks sosiale posisjon (selvsagt med noe varians i forhold til i hvilken grad “tillit” er en del av jobbinstruksen hos den det gjelder; for eksempel er det verre hvis en politimann bryter loven enn hvis en vanlig sivilist gjør det). Jeg forstår ikke egentlig hvorfor noe av dette er vanskelig å forstå. Hvis man opplever storbylivet med alle sine mennesker og trafikkregler som begrensende i forhold til frihetsfølelsen har man anledning til å flytte hvor langt som helst ut på landet, til et sted hvor fremmedfolk sjelden ferdes, men det er ikke sikkert dette vil hjelpe. Alle vet hvordan det gikk da mannen ville fra nissen flytte. Som moralfilosof er det min oppgave å studere “forholdet mellom selvet og verden” innenfor en etisk horisont, men jeg har ingen offentlig stilling og føler ingen plikt i forhold til å rapportere til noen om hva slags konklusjoner jeg trekker ut ifra dette arbeidet. Når jeg likevel skriver om det – og publiserer på en svært obskur måte – er dette først og fremt fordi formuleringskunst er et nyttig hjelpemiddel i den daglige mentalhygienen. Jeg er ingen akademiker. Jeg har ingen agenda ut over det å bedrive “gartnerarbeid” i min egen mentale hage. Hvis det interesserer andre, fint. Hvis det ikke interesserer andre, også fint. Og sånn fortsetter det inntil videre ennå en stund, inntil jeg har avviklet forretningene mine her hvor jeg nå befinner meg slik at jeg kan bevege meg videre i livet. Eller altså, hva som enn gjenstår av min tid her på jorda.

Magiske handlinger kan utføres åpenlyst og med samfunnets godkjennelse (hvit magi) eller i det skjulte og med destruktive hensikter (svart magi). Videre kan magiske ord og handlinger tenkes å virke automatisk, ved sin iboende kraft, eller det forutsettes at bestemte guddommer eller åndevesener utretter det resultat man ønsker, og at magikerens rolle er å påkalle, eventuelt betvinge disse vesener.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Jeg kunne brukt et par avsnitt på å snakke om Alan Turing, systemteori, kaosmatematikk og “hagen med ganger som forgrener seg”, men det gidder jeg jo ikke. Jeg bare nevner disse elementene slik at de nysgjerrige selv kan etterforske saken. Vi lever i en svært kompleks verden som er sammensatt av “ting og krefter” mot et bakteppe av tid og rom. Imidlertid styres hele sulamitten av en håndfull etter måten ukompliserte matematiske ligninger. Når vi snakker om grensesnitt mener vi på en Mandebrot måte. Alt henger sammen med alt — og alle mønstre repeterer seg. Virkeligheten er en rekursiv funksjon. Men nok om det, over til dagens tema.

Magi er et ord vi noen ganger bruker om ting som virker, men vi vet ikke hvordan. Magi er også et ord vi noen ganger bruker om forunderlige opplevelser av ymse slag. Det var helt magisk. Dessuten har vi såkalt scenemagi, altså triks og tryllekunster i underholdningsøyemed, men dette bør kanskje heller kalles “illusjonisme”. Vi mener noe med ordet magi, men det finnes mildt sagt delte meninger om hva som er hva. Å si at alt er tøys og overtro er tøys og overtro. Det foregår definitivt ting i skyggene og det er ikke alltid enkelt å gjøre rede for årsak og virkning. Selv bruker jeg uttrykket svart magiker om slike som hjernevasker og slavebinder andre folk, slik at alt som er igjen av dem er et viljeløst verktøy som den svarte magikeren fritt kan disponere til varierende formål. Dette er den gamle betydningen av ordet zombie. Det ble hentet fra afro-karibisk kultpraksis, hvor det betegnet individer som via tortur, narkotika og suggesjon hadde blitt strippet for sin personlighet, for ikke å si hele sin menneskelighet, og omgjort til et “monster” i en trollmanns tjeneste, men ordet zombie betyr nå nærmest det samme som “vandød” på overnaturlig vis, slik at konseptet har faktisk blitt ufarliggjort gjennom overdrivelsens kunst.

Så langt så vel. Hva skjer i Amerika? Det har etterhvert kommer så langt at man må være ganske spesifikk med tid og sted for å klargjøre hvilken masseskyteepisode – altså når fire eller fler blir skutt og drept av samme gjerningsperson i den samme “økta” – man snakker om. De har jo opptil flere om dagen. Enkelte har opplevd det mer enn èn gang. Det finnes en klar følelse ute blant folk om at ingen steder er trygge steder lenger. Plutselig kan det komme noen med et miltært angrepsvåpen som skyter folk ned for fote, tilsynelatende uten mål og mening. Etter min mening lever man i en krigssone hvis man opplever dette som en aktuell mulighet i løpet av hverdagen. Den saken som går i nyhetene i dag handler om en mann fra Texas som på bilder fremstår som rikt dekorert med hakekors, SS-runer og det ene med det andre, selv om han er det man i USA kaller en latino — som tilsynelatende ikke gir noen mening før man vurderer utsagn som “Pinochet hadde rett”. Hva mener han med dette? Vel, han bar et jakkemerke som sier RWDS – i likhet med de såkalte Proud Boys som nylig ble erklært skyldige i høyforræderi tilknyttet kuppforsøket den 6. januar 2021 – som er et akronym for Right Wing Death Squad, noe som åpenbart er ment å bety akkurat det første og verste som man tror det betyr. Blant annet var jo Pinochet kjent for sine dødsskvadroner.

Hva slags typer er det som begår massemord? Jeg synes det er svært upassende å kalle motivene deres “politiske”. Suicidale er et bedre ord. Eventuelt kan vi klappe de to sammen til en konseptuell sølekake og betegne det som “selvoffer i sakens tjeneste” — fordi man må jo regne med å selv bli drept i løpet av en sånn berserkergang; og selv om man “bare” blir arrestert og satt i forvaring er jo livet over, i enhver praktisk forstand. Da blir det – for å blande Finn Kalvik inn i saken – aldri ride ranke og vuggesang, aldri Mikkel Rev og bæ bæ lille lam. En som får livstid i fengsel overlever jo i en rent teknisk forstand, men på en “vegeterende” måte. Man blir en potteplante. Utstøtt og hensatt på et lager hvor alt som skjer er at klokka går. Frihetsberøvelse er mer enn bare et ord. Uansett, hvis vi postulerer at en massemorder må regne med at livet deres er slutt i kraft av denne handlingen, og dermed er deres rolle i dramaet ferdig, gjenstår det etter min mening mye mer interessante spørsmålet: Hvem tjener på dette? Og eksakt hva består belønningen deres i? For å begynne et sted: Hvor høy IQ behøver man for å koble sammen mange masseskyteepiseoder med et stort antall skytevåpen fritt sirkulerende i samfunnet? De har nettopp vedtatt en lov i Texas som medfører at enhver borger kan sig fritt begive til nærmeste utssalgssted for militære angrepsvåpen, handle inn både våpen og ammunisjon, for så å spankulere fritt nedover gata med det ferdig ladde geværet i “hvilende beredskapsposisjon” — og politiet har ikke lov til å engang så mye som stanse ham og spørre hva fanden det er han planlegger med en sånn utrustning, så lenge han ikke “gjør noe”. Selveste konstitusjonen beskytter jo borgernes frie rett til å bære våpen, så da så. Tut og kjør.

Vi vender nå tilbake til de svarte magikerne. Hva slags sak er verd å dø for? Massemorderne i USA – og forsåvidt også alle andre steder, sånn som nå nylig i Serbia, men det er typisk i USA – må jo jobbe ut ifra den samme logikk som selvmordsbombere i Midt-Østen. Livet mitt er slutt men jeg skal ikke gå tomhendt herfra. Eller noe sånt. I den grad man kan tyde et “politisk” motiv ut ifra det materialet man i løpet av etterforskningen finner på personen, i kjøretøyet, på bopelen, i vedkommendes “sosiale media”, og så videre, må man se på hva slags kontakflate vedkommende har hatt og hva slags “narrativ” disse holder seg til. Har de mest ville fantasier av det mer eller mindre schizofrent paranoide slaget eller målbærer de velkjent tankegods av den typen som er vanlig på nettet, inkludert her på denne plattformen? Man sier jo at hvis det sitter en nazi ved et bord og det kommer ti andre som setter seg ved det samme bordet, så sitter det elleve nazier rundt dette bordet. Det er smittsomme saker. Når massemorderen sier rett ut at han var motivert av “jødene” og deres program for å utrydde den hvite rasen og erstatte dem med migranter fra sør — så må man jo være unnskyldt hvis man ser visse sammenhenger i suppa. Riktignok har de et gyldig argument når de sier at de “bare prater” og praktiserer sin ytringsfrihet, men hvor fette dum går det an å bli? Skal vi liksom bare late som om det ikke finnes gale – men “handlekraftige” – mennesker der ute som legger merke til stemningen ute blant folk eller hva det nå er de blir trigget av? Etter at han hakekors-ola i Texas hadde gjort greia si – var det i går? – uttalte guvernøren at alt vi kan gjøre er å vende oss til Gud og be om bedre tider, for det blir jo ikke aktuelt å gjøre noe med våpensituasjonen. Hva skal man tenke om dette? En massemorder uten militært angrepsvåpen er som en snekker uten elektroverktøy. Han vil få til å gjøre jobben, men det er tungvint og det tar lang tid. Et automatvåpen er mye mer praktisk. De selges jo overalt og man behøver ikke engang å vise legitimasjon.

Apokalypse betyr opprinnelig å avdekke noe. I religiøs sammenheng betegner apokalypse en tekst som varsler om verdens undergang, dommedag, sjelens skjebne etter døden og en fremtidig ny verden. Budskapet blir ofte formidlet av et overnaturlig vesen, vanligvis en engel. 

(Store norske leksikon)

Den vanlige norske oversettelsen av det greske konseptet apokalipsis er “åpenbaring”. Vi har for eksempel Johannes’ åpenbaring som alle kjenner fra bibelen; en bok som noen ganger blir kalt “apokalypsen”. Denne assosiasjonen har imidlertid dratt med seg en misforståelse som handler om den verdens undergang – eschatia – som selve åpenbaringen handler om, slik at når folk i dag snakker om at noe er apokalyptisk så mener de som regel at det representerer en eksistensiell trussel mot hele eller deler av menneskeheten, eventuelt at materialet man har foran seg handler om undergangstematikk slik sett. Apokalipsis eschatia. “En åpenbaring om verdens undergang.” Dette er selvsagt ikke hjelpsomt i forhold til å danne en rasjonell forståelse av menneskesinnets mekanikk.

Det er en subtil men svært viktig forskjell mellom noe man kan og noe man vet. Slik sett er “kunnskap” noe annet enn “vitenskap”. Grovt sett kan vi si at kunnskap er et apokalyptisk produkt – det kommer i kjølvannet av åpenbaringsinnsikt og er en “personlig” ting – mens vitenskap følger av analytisk abstraksjon, er ofte/gjerne uttrykt på matematisk vis, og eksisterer uavhengig av den subjektive forståelsesmekanikken. Dette er ikke sånn flisespikking som folk typisk bryr seg om, men det er viktig å kunne stille opp meningsfulle distinksjoner hvis man søker å trenge dypere ned i “sinnets hemmeligheter”. Som alle vet kan en millimeters avvik i den ene enden bli til mange meter i den andre enden av det som skulle vært en rett linje fra A til B så snart avstanden er stor nok. Kunsten å sikte riktig bør ikke undervurderes, særlig når man ikke kan se målet men er avhengig av aktiv navigasjon underveis.

Gnosis er et gresk substantiv i betydningen kunnskap, viten eller innsikt, men også erkjennelse. Begrepet ble benyttet blant ulike hellenistiske religioner og filosofier i den gresk-romerske verden under antikken. Det er fortsatt benyttet som filosofisk og teologisk begrep. Gnosis har gitt navn til gnostisisme, og bygger andre ledd av begrepene diagnose og prognose.

(Wikipedia)

Selv opererer jeg ikke med fenomenet “åndelighet” – jeg anser det som overtroisk sludder – og det følger av dette at “åndelig innsikt” ikke er noen virkelig ting. Dette er viktig å understreke når jeg bruker ordet gnosis. Det betyr “kunnskap som åpenbares” som et ledd i en prosess hvor det ene følger av det andre i en årsakskjede. Gnostisk innsikt er imidlertid ikke vitenskap og har ingen forbindelse med vitenskapelig metodikk, men vi kan godt si at hypotesedannelser noen ganger handler om “gnostikk”. Det er for eksempel ingen mangel på oppdagelser som har blitt basert i plutselige øyeblikk av innsikt, eller til og med ting folk har drømt. Det virker rimelig å anta at dette er underbevisstheten som rekker opp hånda og sier noe, men på en litt mystisk måte, som gjerne fremkommer som “aha-opplevelser” helt utenfor kontekst, mens man har tatt pause fra selve arbeidet og engasjert seg i noe helt annet. Plutselig kobler man det ene sammen med det andre og opplever et øyeblikk av plutselig innsikt. Det er dette som er apokalypsen. Når man ser noe som før var tilslørt og utydelig. Det finnes mange uttrykk vi bruker om dette fenomenet. Det gikk et lys opp for meg. Man “skrur på lyset” i et mørkt rom, slik at plutselig kan man se ting.

For noen år siden var jeg medlem av et forum som var dedikert til “intelligens” — hvor flesteparten av medlemmene var diverse former for akademikere, slik at mange følte seg åpenbart støtt da jeg erklærte meg enig med poeten John Keats i at Newton var ikke den første i en serie “nye vitenskapsmenn” men heller den siste i en serie old school alkymister og magikere. Dette er bannskap i kirkerommet for dem. Newton regnes jo som en av gigantene fra opplysningstiden og nevnes støtt samtidig med Galileo og Kepler som veivisende banebrytere og det ene med det andre; det mange imidlertid ikke vet er at Newtons etterlatte skrifter inneholder vel så mye spekulasjoner om magi og alkymi som “vitenskapsorientert materiale” slik at det er etter min mening ikke urimelig å hevde at han var minst femti prosent filosof. Han var i tillegg kristen, men på en “alternativ” – kjettersk – måte, som strekker seg helt tilbake til hellenistisk tid, det vil si såkalt gnostisk kristendom, som søker “gudserfaringen” – teopati – fremfor “gudstroen” – teologi – et forholdsvis vanlig tema gjennom hele middelalderen, men fremmed for dagens mennesker — bortsett altså fra et ganske lite knippe med sære filosofer. Dette med opplysning har jo vært et filosofisk tema siden Platons dager. Det finnes hvor mange metaforer som helst om “uvitenhetens mørke” som man overvinner med “fornuftens lys”. Man skal ha vokst opp bra langt vekk fra andre folk hvis man aldri har hørt noen slags versjon av dette.

Hvorom allting er, jeg er fortsatt litt forbløffet over den nyeste nazipropagandaen jeg har funnet – se den forrige posten jeg skrev for mer kontekst – hvor de virkelig “står på hodet og driter i vinkel” for å disse – diskreditere – selve opplysningsprinsippet. Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket. Det er alltid den samme gamle leksa. Alle disse avskummene fetisjerer tvang og autoritet, noe som til syvende og sist koker ned til overgripermentalitet. Det å ta seg til rette uten å be om verken tillatelse eller tilgivelse. “Den sterkes rett”. Som alle vet var det Herbert Spencer som oppfant sosialdarwinismen da han spekulerte rundt hvorvidt Darwins teori om artenes opprinnelse ikke også kunne brukes til å beskrive den økonomiske dynamikken i samfunnet. Senere har dette blitt plukket opp og omformulert mer eller mindre for gjenbruk innenfor blant annet nyliberalistisk ideologi, hvor “det frie markedets konkurranse” er ment å fungere som evolusjonært prinsipp og grunnlag for hvem som “fortjener å overleve” i den økonomiske jungelen. Et fritt marked er en selvregulerende mekanisme. Problemet med fri konkurranse er at dette favoriserer psykopater — av mange definert som “godt kognitivt fungerende men moralsk degenererte individer”. Det er ikke noe poeng i å kaste bort verdifull levetid på å fingranske den politiske taksonomien på høyresiden: De er parasitter og avskum alle sammen. De driver ikke med arbeid, de driver med penger. De har ikke et sosialt liv, de har et maktspill. Og så videre. Innslagspunktet befinner seg moralfilosofisk sett ved spørsmålet om det er greit å opprette og vedlikeholde et predatorisk forhold mellom selvet og verden. Hvis svaret på dette er ja så handler resten bare om semantikk. Hva slags høyrepolitisk skapning er man? Narrativet er fritt.

Det ligger litt i sakens natur at noen som driver med fascistisk propaganda på nettet vil forholde seg fiendtlig til fenomenet opplysning. De har jo ikke noe å tjene på at folk er opplyste og kunnskapsrike, kritisk tenkende og i stand til å hevde sin individuelle integritet. Fascister og annet rask på den politiske høyresiden vil ha folk som er lette å lure, svindle, utplyndre og terrorisere. Sånn må ting nesten være hvis man skal kunne leve av å ta fra andre og gi til seg selv. Nazipropaganda henvender seg til frykt, hat og forakt — men også til en metafysikk som handler om “det fortapte paradiset” og arbeidet med å gjenopprette “balansen”. Det går ikke an å ha særlig høy intelligens hvis man skal tro på myten om den kosmiske balansen – herregud – men hvis man nå likevel har mer enn to viklinger på den mentale spolen sin, så må man eventuelt skremmes eller bankes til lydighet. Silkehøyre er hva vi får så lenge folk tror på bløffen om samfunnsklasser som er organisert på hierarkisk vis og er happy med å legge seg på kne og kysse ringen til herskeren. Fascisme er hva vi får når borgerskapet blir nervøse for å miste privilegiene sine. Det handler til enhver tid om det samme, men metodikken skifter ut ifra hva slags politiske grunnforhold som råder ved akkurat det tidspunktet. En høyremann skal ikke arbeide. Han skal leve av å sette andre i arbeid. Med sin vilje skal han påtvinge verden sin visjon. Han skal være en leder og en helt, noen man kan og bør se opp til. En som fortjener respekt — og ikke minst penger. Sånn vil de ha det, men det er vanskelig å få det sånn hvis tjenerskapet begynner å utvikle “egne idèer”.

‘Klok av skade’ eller ‘Av skade blir man klok’ er et ordspråk som betyr at man lærer av å ha gjort feil, slik at man unngår å gjøre feilen igjen. Ordspråket i sin nåværende form er trolig en forenkling av det latinske ‘Felix, quem faciunt aliena pericula cautum’, ‘Lykkelig den som blir forsiktig av andres skader’; og er en kombinasjon av sitater fra Publilius Syrus, Terentius og Plautus.

(Store norske leksikon)

Flere ordspråk skal være: Guds kvern maler langsomt. Vi observerer at drøyt to år etter opptøyene tilknyttet kuppforsøket i USA begynner det å falle tunge dommer i saken, nå senest fjorten års fengsel for blant annet skadeverk og vold mot politiet, men det har ennå ikke blitt avsagt dom mot de som er kjent skyldige i “seditious conspiracy” som jeg antar tilsvarer mer eller mindre høyforræderi på norsk. De som føler for å utforske saken kan gå på lovdata.no. Jeg gidder ikke. Jeg ser ikke hvordan vi kunne fått en tilsvarende sak i Norge — fordi hele prosessen med maktskifte på regjeringsnivå er fundamentalt annerledes, og vi har aldri valg av statsoverhode her.

Jeg tror det er vanskelig å se “historisk” på ting hvis man ikke har noen grad av oversikt over historien, som man jo ikke kan få hvis man ikke tar seg bryet med å studere historisk tematikk og bygge seg opp et helhetlig bilde av hvordan ting ble som de er i dag. For det er på ingen måte tilfeldig at menneskeheten står til knes i mannskit, ihvertfall ikke mer tilfeldig enn hvordan det går med individer i sine liv: Mye kan sikkert forklares med tilfeldigheter og flaks/uflaks, men mye handler også om hvilke veier man valgte ved et tidligere tidspunkt. Det er aldri noen tilfredsstillende forklaring at man “ble grepet av øyeblikkets energi”. Man havner et sted fordi man har beveget seg i denne retningen. Vi må se på de lange linjene – eller de historiske tendensene om du vil – og legge mindre vekt på øyeblikkets emosjonelle paroksysmer.

Er det overraskende at en bande med nynazister havner i fengsel med lange dommer? Nei, det synes jeg ikke. Dette virker faktisk som en av de to mest sannsynlige utgangene av en karrière som naziaktivist. Den andre er at man “slår kontra” og blir til en av disse nyfrelste typene som er ekstremt ivrig med å ta avstand fra de tingene man pleide å tro på. Advare de unge mot de argumentene man selv lyttet til og den typen ting. Å slutte med nazisme er på mange måter som å komme ut av en kult: Det er vanskelig hvis man ikke har noe annet å gå til; hvilket er et rekursivt problem fordi så mange av de som havner i nazimiljøene havner der nettopp fordi de ikke har noe annet nettverk. Det som er spesielt med nazisme er jo at det er et holistisk system, som foregir å representere “et alternativ til alle de andre politiske partiene” (som selvsagt ingen er fornøyd med), og som henvender seg til den menneskelige tilstand som opplevd erfaring, ikke som teori.

Jeg har studert fenomenet nazisme – heunder inkludert også alle andre former for fascisme, falangisme, peronisme, og så videre, altså hva vi kan kalle “revolusjonære bevegelser på den politiske høyresiden” – siden lenge før jeg utviklet noen selvstendig politisk bevissthet. Det handlet i utgangspunktet om at Den andre verdenskrig var et svært levende minne for “de voksne generasjonene” da jeg var liten, og noe man snakket minst like mye om som “trusselen fra Sovjetunionen” (som var den andre store greia i oppvekstårene mine). Fordi jeg oppdaget tidlig at folk som regel lyver og bløffer – og hvis de mot normalt skulle snakke sant, så overdriver de og fordreier sakens fakta – forsto jeg at jeg var nødt til å selv ta ansvaret for min egen utdannelse. Det er ekstremt uforsvarlig å overlate sånt til folk som har et lettsindig forhold til fakta. Derfor startet min livslange vane med å dobbeltsjekke – minst èn gang – alt folk forteller meg før jeg begynte på barneskolen. Det er ikke noe personlig. Alle lyver, som regel uten å vite det selv. De “tror” på ting. Og da går det som det går.

Straffen for å bruke noen dager på å lese seg opp på samtidens mange trender innenfor “det postmoderne alternativhøyre” – som er hva vi kaller denne sekkeposten i dag – er at den jævla algoritmen til Google og YouTube oppfatter dette som “interesse” så det er faen ingen ende på hvor mye mer av det samme de foreslår. Herregud. Jeg skjønner hvorfor så mange havner i hølet sånn sett. Nazistene er som noen slags “First Price” varelinje som tilbyr en billigere og mer lettfattelig “løsning” på alle verdensproblemene: Det er de andre sin skyld. Siden starter en lang avhandling om ditt og datt — i dette tilfelle ble interessen min fanget av at vedkommende innholdsprodusent hadde en snedig omskriving av et essensielt prinsipp fra “Opplysningstiden” – altså epoken fra 1688 til 1789 – som er at fornuft og sensibilitet må fungere som et arbeidende par, som modererer og tempererer hverandre, slik at ikke fornuften blir kald og hjerteløs, men også slik at “hjertets stemme” ikke tar overhånd og frembringer impotent sentimentalitet overfor alle vanskelighetene i livet. Den vanlige tesen var at “fornuft og følelser må vandre hånd i hånd” — men denne luringen hadde laget en vri, slik at nå het det at “fornuft og tro må vandre hånd i hånd”. Klassisk.

Siden var det mye snakk om både det ene og det andre, før dette poenget fremkom: Kritisk tenkning er en hersketeknikk som bare brukes av et utvalg “falske religioner” for å ta fra individet troen på at det finnes en sannhet som de personlig kan kjenne og forstå. Hver gang man hører ordet “kritikk” vet man at man forholder seg til en falsk religion. Livets sannhet handler om personlig erkjennelse av Guds sannhet, slik den fremkommer gjennom teologien. Det var mye mer men poenget koker ned til at kapitalisme representerer individets frihet på en unikt sann måte — så i og for seg vanlig amerikansk bibelkapitalisme, bare med den interessante varians at akkurat denne innholdsprodusenten hadde ganske rabiate motforestillinger til frimurere, illuminati og hele den greia, som jo er klassisk gammelnazisme: Han droppet til og med navnet George Soros mange ganger. Du vet. Verdensjødedommen. Kulturmarxistene. De kommer for å sette en sprøyte på deg. Det finnes en hemmelig sammensvergelse av globale eliter som prøver å innføre en ny verdensorden som blant annet handler om “folkemord på den vestlige sivilisasjon” (han var svært nøye med å ikke snakke om raser) gjennom massiv import av “fremmedkulturelle”. Hvis man skal se hele pakka som er særoppgave til noen slags skole, så ville jeg gitt dette arbeidet en solid firer som politisk propaganda. Jeg har sett bedre, men ikke mye bedre. Mesteparten av det den politiske høyresiden fremstiller er jo direkte evneveikt.

Som alle vet var Filip 4 konge av Frankrike fra 1268 til 1314. Det var på denne tiden litt kontroversielt å kalle seg “konge av Frankrike” og den første som gjorde dette var Filip 2 “Augustus” i året 1190. Både før og etter ham var “frankernes konge” den normale tittelen, som folk flest forholdt seg til. Dette kan synes en bagatellmessig detalj, men juridisk sett er det vesensforskjellig om du hersker over et land eller et folk (eller i praksis begge deler, slik som det siden ble). Uansett, Filip 4 – også kjent som “den smukke” – hadde et problem. Han følte seg ikke helt som herre i sitt eget hus, som man sier. Det er dyrt å være smukk. Sånn er det fortsatt. Alle influensere på nett som lever av sin skjønnhet har et budsjett som ligner det Napoleon trengte for å invadere Russland.

På Filip den smukkes tid var det Tempelherrene som var den helt store kløen i ræva for franskekongen. De var rike. De var mektige. De drev med alle mulige slags forretninger. De hadde et godt rykte. Filip var sjalu. Selv hadde han jo ikke noe annet enn sitt pene ansikt. Penger bare renner bort mellom skjelvende fingre når man har et utseende å ta vare på. Eller en profil som vi ville sagt i våre dager. Hva eksakt må man gjøre for å vinne og beholde følgere? Filip var pen, men han var ingen tosk. Han var en av de der som er både onde og pene. Du vet hva jeg mener. Typen finnes den dag i dag. Alle møter dem før eller siden, med mindre de selv er en av dem, sånn som meg. Kunsten er uansett å være smart og snekre sammen komplekse intriger — så dette var hva smukke Filip gjorde.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Skjebnen ville det jo slik at det kristne “Jerusalemriket” de hadde etablert under korstoget i 1099 ble nedkjempet og utslettet av muslimene i året 1291. Alle trakk seg tilbake til Kypros og Tempelherrenes stormester Jaques de Molay reiste sporenstreks til Frankrike for å samle støtte til en ny kampanje for Jerusalemrikets sak, men der ventet Filip og han hadde helt andre planer. Han var en tålmodig jævel også, som bygget opp alle sine opplegg veldig metodisk og grundig, sånn som politikere gjør, slik at han hadde bred støtte da han gikk til aksjon og arresterte alle Tempelherrene i Frankrike i 1307. Støtten begynte umiddelbart å vakle, men Filip ventet ikke. Han drepte dem alle. Sånn må det jo bli hvis man vil ha noe gjort. Gjør det selv og gjør det med det samme. Hele greia var en veldig grim affære.

Men nok om det. Illustrasjonen ovenfor er et maleri av Francisco Goya og i midten ser man den såkalte geita fra Mendes, som også er kjent som Baphomet, en litt mytologisk uklar figur som ble fremkastet i saken mot Tempelherrene, redusert til en “geit” avbildet inni Salomos segl – også kjent som et pentagram – med noen hebraiske skrifttegn og greier, men som i dag er et registrert varemerke for Church of Satan. Det er delte meninger om saken, men selv tror jeg det handlet om en skrivefeil. Sånt er typisk menneskelig. Det skulle egentlig stå Mahomet i sakspapirene, det vil si Muhammed, som i islams profet og alt det der, altså i klartekst at Tempelherrene ble beskyldt for å være muslimer, eller for å være muslimers allierte, det var uansett en svært alvorlig sak sånn som krigslykken sto akkurat da. Det talte ikke til deres fordel at Tempelherrene hadde lagt seg til alskens “orientalske” vaner mens de var i Jerusalem, sånn som å kle seg i silkebukser og røyke hasj. Sånt skal visstnok ha skjedd med FN-soldater som har vært utplassert langs denne kyststripen helt frem til vår egen tid.

Men hvem bryr seg om sånt? Livet går videre — helt til det slutter å gå.

Dette er min post nummer 600 i denne bloggen. Det tok omtrent et år, inkludert en periode i den juniorligaen som ble kalt “miniblogg” men som ikke eksisterer lenger. Som alle med grunnleggende forståelse for aritmetikk kan se: jeg har skrevet – i gjennomsnitt – mer enn èn post hver dag, men til gjengjeld holder jeg meg til fjasete og fjollete tematikk som ingen bryr seg om. Dessuten en sang. Det er alltid en sang. Er ikke musikken den vakreste av kunstene? Jeg synes det. Og det er jeg som bestemmer her, så da blir det slik.

Om jeg har en agenda er et spørsmål som ikke kan besvares på en sann eller usann måte, følgelig er det meningsløst. Mesteparten av det jeg – og forsåvidt også alle andre – vil karakterisere som mitt “selv” lever ikke her på jorda, eller noe annet “sted” for den saks skyld. Det som kan observeres er bare en skygge — men ikke tenk på det. Bevissthet er et fenomen ingen kan forklare, heller ikke jeg. Det finnes et ganske interessant studieområde som kalles panpsykisme – at bevissthet er en fundamental egenskap ved universet – som de spesielt interesserte kan grave hvor dypt som helst i. Det skal for ordens skyld nevnes at det er vel så mange nevrologer og psykiatere som er panpsykister som det er filosofer og kunstnere. Men materialet er ganske svimmelt i alle sine konsekvenser, det skal de ha.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Men nok om det. Denne plattformen handler om oppmerksomhet, og den er formatert til fordel for et slags “hunger games” opplegg som ikke er til fordel for noen på leverandørsiden – altså de som skaper innhold – ikke engang de som tar spillet om topplisteplasseringer på dødsens alvor. Imidlertid vet de som kjøper reklameplasser “noe” om hva de får for pengene når de betaler for å bli profilert inn i konkurransen om å bli sett. Og sånn går dagene. Bloggere skriver om seg selv, det de spiser, lider av, tenker, reflekterer over, hater eller elsker (det er ofte det samme), frykter, forakter, mener, sympatiserer med, hva enn har du av mulige permutasjoner innenfor begrepet “oppmerksomhet”. De som skriver blogg er kort og godt historiefortellere. Selv synes jeg det er en genial idè å ha et “offentlig torg” på denne måten. Imidlertid er ikke akkurat denne plattformen særlig hipp og interessant — mest fordi den ikke prøver å være det. Den har ikke “aktivt lederskap”. Det finnes ingen styring på noe slags vis. Ingen redaksjonell profil. Egentlig minner blogg.no mest om et av disse lageroppleggene hvor man betaler en sum hver måned for en binge med en hengelås inni en gammel låve eller noe, så får man komme og gå som man vil så lenge eieren får sitt.

Jeg skjønner ikke hvorfor bloggplattformen er så jævlig dårlig som den er men jeg velger å skylde på eierens manglende engasjement. Jeg tror ikke Egmont for eksempel er villig til å investere i en heldagsstilling for noen til å moderere, profilere og markedsføre plattformen mot et lesende publikum som tross alt finnes der ute, man må bare kile dem på den rette måten. (Når det er sagt så er jeg ikke selv interessert i noen slik stilling, jeg er alt for “kreativ” som type til å lede systemiske tiltak.) Vi kan snakke om hvordan norsk er et lite språkområde, men det er hva det er, kanskje finnes det så mange som ti millioner norsktalende (og lesende) mennesker i verden, men neppe nevneverdig mye mer. Hovedtyngden av dem i Norge, men nest flest faktisk i USA, hvor det finnes ganske store og aktive samfunn av mennesker som er engasjert i diverse “norske” ting, blant annet det å snakke norsk. Vi kan si at mye av dette er “rollespill” – de har ingen peiling på livet i Norge som sådan, annet enn hva de får gjennom media – men det er likevel noe. Men nok om det. Sånt kommer uansett ikke til å skje. Dette er en profittmotivert forretning, ikke et kulturelt tiltak. De driter i om det er norsk eller engelsk eller whatever så lenge de tjener penger på det, men som en hovedregel kan vi trygt anta at norsk språk – i global målestokk – alltid er rettet mot en ganske liten gruppe av spesielt interesserte. Så for folk velge å tenke hva de vil om at norsk svartmetallmusikk er hva som mer enn alt annet har kaldsolgt norsk språk som konsept – noe de gidder å bruke seriøs tid og innsats på å lære seg – i den nyere tid, selv blant folk som ikke selv har noen interesse av å flytte til Norge for å bo her. De er på alle måter turister men de er etter min mening verd å ta vare på.

Hvorom allting er, alle vet at uansett hva enn krigen ellers måtte handle om, så er min jobb å forsvare det norske språket. Jeg vurderer folks verdi ut ifra hvor godt de kan snakke norsk. Jeg er ekstremt arrogant på dette, og minst like nådeløs: Jeg ståker og måker ut de kråker jeg råker i språkåkerens tåker. De som genuint og oppriktig ikke kan norsk – som regel fordi de er utlendinger – forventer jeg ingenting fra, men hvis du er født og oppvokst i Norge og du ikke har noen kognitiv eller lingvistisk funksjonshemning, så dømmer jeg deg som verdig (ganske sjeldent) eller mindreverdig (gjelder de fleste) som språkartister, på den samme måte som jeg ikke gidder å se etter hva som skjer hvis en danser åpenbart ikke har noen faglig trening eller engang “ærlig uvitenhet” i forhold til dansekunstens tradisjoner, alt handler om lite annet enn å markedsføre seg selv som produsent av innhold på nettet. Jeg mister interessen. Knips. Så fort. Jeg har så langt i livet – og jeg har vært verden rundt og sett mye rart – aldri møtt et interessant menneske. Vi er alle stupide aper. Imidlertid er det sånn at noen av oss får til å synge fint, eller tegne bra, eller skrive og formulere seg godt, du skjønner hva jeg mener, og dette er verdt å samle på. Har vi en kultur som oppfordrer til kreativitet? Jeg synes ikke det. Komfort og konformitet er de hellige svin på skogen i dagens Norge. Vi er rike, så vi oppfører oss som om vi er rike, hvilket på det praktiske nivå betyr at vi er svin. Det finnes åpenbart ingen gode rike mennesker, ettersom det ikke finnes noen gode måter å tilegne seg perverse pengemengder. Hvis det var en enkel og ærlig sak, som for eksempel å “arbeide hardt og investere smart” så ville alle gjort det. Saken er – som den alltid har vært – at man er nødt til å rævkjøre og kannibalisere folk for å bli rik. For de fleste så stanser det på et etisk plan, det har ikke noe med innsatsviljen å gjøre.

Jeg har ingen tålmodighet med tull og tøys.

Folk vet når de lyver og bløffer.

Forvent ingen nåde.

Realisme er i filosofien det synet at den ytre virkeligheten eksisterer uavhengig av vår bevissthet. Den såkalte naive realismen mener virkeligheten er slik den fortoner seg for sansene. Den kritiske realismen mener at sansenes virkelighetsbilde først må korrigeres. Det motsatte av realisme kan sies å være idealisme.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Tanken om at det finnes et autentisk selv som eksisterer i en dimensjon hinsides kjønnsrollene er en idealistisk fordom. Jeg vil begynne med å sitere noe som selveste vittigper – Oscar Wilde – en gang sa: Det er bare overfladiske mennesker som ikke dømmer andre etter utseendet. Hva jeg mener med dette er at folk er nesten alltid svært selvbevisste i forhold til hvordan de presenterer seg overfor verden og “de andre”, slik at hovedtyngden av all nyttig informasjon man kan få om noen man møter for første gang vil ligge i deres selbstdarstellung; altså hva de velger å fremstille, som kan være mer eller mindre “ferdig formet”, men det er alltid formet. Det er ikke naturlig. Alle vet dette. Det er jo derfor så mange fremhever deres spontanitet og “naturlige væremåte” når de skal beskrive det sjarmerende hos barn og dyr. Deres uskyld, kan man si med andre og mer moralfilosofisk orienterte ord, ligger i at de har (ennå) ikke lært å lyve og gjøre seg til.

Visse terapeuter håver inn ikke ubetydelige mengder cashish på grunn av myten om det autentiske selvet. Jeg forkaster dette. Det finnes ikke noe sånt som et autentisk selv, alt vi har er den identiteten vi bygger med de midlene vi har, og/eller finner underveis. Vi kan sikkert si at man “utvikler” sin personlighet etterhvert som man vokser til, men vi kan også si at man skaper den, basert i akkurat de samme fakta. Her befinner vi oss litt uti myra, siden spørsmålet om fri vilje kontra en deterministisk skjebne sannsynligvis vil fremkomme som preferanse ved dette tidspunkt. Er det “meningen” at man skal bli den man blir, eller er det produktet av de valgene man selv tar? Det virker jo åpenbart at man har frihet til å velge hva man skal mene, hvordan man skal snakke, hva slags “stil” man skal anlegge i klesveien, og så videre. På den annen side er det jo slik at vi kan føle oss mer eller mindre komfortable og “som oss selv” basert i ganske små variabler både i hvordan vi fremstiller selvet og hvordan dette blir anerkjent (eller ikke) av verden og de andre.

Som jeg tidligere har nevnt finnes det ulike teknologier for identitetsdannelse, hvor de tre modellene vi bruker er henholdsvis oppriktighet, autensitet og profilering. Uten at jeg selv har spurt “alle” om dette er det mitt inntrykk at “alle” først og fremst oppfatter seg som en person, dette med kjønnsidentitet er noe sekundært, som først og fremst betyr noe som ytring overfor andre mennesker. Hvem jeg er overfor meg selv er ikke nødvendigvis hvordan andre ser meg, men det er mye viktigere hva jeg selv mener om dette. Andres dom får bli som den blir, jeg må først og fremst stå til rette for anklageren i speilet. Andre folk kommer og går men jeg blir jo aldri kvitt meg selv. Sånn er det å være menneske. Man føler at man er “nødt” til å være på en spesiell måte som man føler er “sann” selv om det finnes andre måter å forholde seg til mer eller mindre den samme saken. Man opplever typisk en tiltagende grad av “indre ubehag” jo lengre bort fra “seg selv” omgivelser og omstendigheter forlanger at man skal bevege seg — selv om det kan være hvor normalt som helst for “de andre” å uttrykke seg på måter som man selv ikke føler seg komfortabel med. Det ligger noen frø til konflikter i dette jordsmonnet.

Individualisme er en typisk “autentisk” måte å tilnærme seg identitetsdannelsen. Kjenn deg selv og vær sann mot deg selv. Dette er ingen rolle, dette er selve eksistensens virkelighetsfornemmelse. Hvem er jeg? Hva bør jeg gjøre? Vel, vi kan for eksempel foreslå en spillteoretisk tilnærmelsesmåte, basert i Bayes-statistikk for kontinuerlig oppgradering av grensesnittet mellom selvet og verden. Da profilerer vi selvet på en måte som omtrent tilsvarer hvordan kunstige intelligenser blir trent. Eller vi kan for eksempel fordype selvet i hva det enn betyr å være en “mann” – som jo er en velkjent kjønnsrolleidentitet med noe kulturell varians i forventningsbildet – og praktisere oppriktighet i fremføringen av denne rollen, kanskje som hvordan visse skuespillere lovpriser den smått mystiske “metoden” for å bli den karakteren som fremkommer på kinolerretet. Alt ligger i et troverdig detaljarbeid. Hvordan man står, går og ytrer seg, det ene med det andre. Det finnes så mange slags idèer om hva “det mandige” består i — men det virker uforsvarlig å postulere at noe av dette er naturlig. Det er en kultivert form for stil som man føler seg komfortabel med. Noe man kan forsvare uten å måtte gå til ytterligheter. Alle kan se at jeg er en mann. Det ville være teknisk mulig å fremføre selvet gjennom andre roller, men dette ville ikke føles komfortabelt, og slett ikke autentisk. Det måtte i så fall bli burlesk komedie.

Når folk snakker om identitetspolitikk så mener de spesifikt en idèretning som utviklet seg i løpet av 60- og 70-tallet, men dette var det første “mainstream” anslaget mot tradisjonelle identiteter, samt ikke minst alle deres innebyggede antagelser og fordommer. Ved dette tidspunkt er det å oppgi at man er “en tradisjonell mann” ikke mer troverdig enn å påstå at man er “en tradisjonell Inka-indianer”. Man kan egentlig bare smile og si javel, som du vil. La dem leve i fred med fantasien sin, så lenge de ikke gjør noen skade. Det er en rolle og spillet handler om å være oppriktig. Spilleren “vinner” når han blir anerkjent som mann av omgivelsene sine. Så langt, så vel. Alle er fornøyde. Problemene kommer – som vanlig – når vi bringer dogmatikken inn i bildet. Mange henviser til biologi og kaller dette realisme, men det er ikke korrekt. Det biologiske argumentet om XX og XY kromosomkoder som grunnlag for kjønnsidentitet er idealistisk svermeri. Alle vet at det finnes feminine menn og maskuline kvinner, bare for å begynne et sted. Dessuten finnes det definitivt “androgyne” individer som man ikke umiddelbart kan plassere i kategorien for menn og kvinner. De ser ikke engang ut som seksuelle skapninger noen ganger. Er dette et problem? Uansett hva vi selv og hver for oss mener om dette så lever vi alle nå i en postmoderne tidsalder hvor spillet er over i forhold til “tradisjonene”. Det blir ikke aktuelt å innskrenke menneskelige individers frihet til å danne hva enn slags identitet de føler seg komfortable med. Du vet at idiotene klamrer seg desperat til halmstrå når de kommer med slike definisjoner som at “kvinner er mennesker som kan føde barn”. Bortsett, får man anta, fra de som av ulike årsaker ikke kan, eller engang vil, ta på seg oppgaven med å dyrke frem et fremmed menneske inni sin egen kropp. Å si at moderskap er hva som danner en kvinne er et ganske nazi argument. På den tiden da dette var en alminnelig oppfatning var det også vanlig å si at en mann er ikke en mann før ham har vært i krigen — men ingen psykiatrisk sunne mennesker ville i fullt alvor si noe sånt nå i dag, særlig ikke de som faktisk har vært i krigen. De er ganske enstemmige på at dette ikke er en erfaring noen bør lengte etter.