Måned: november 2023

Vi må snakke om uttalereglene for bokstaven C. Når den står foran A og O skal den uttales som K, men når den står foran E og I skal den uttales som S. Vi sier jo kafè og Kolumbus, men vi sier også Sesilie, ikke Kekilie. Claro? Det finnes selvsagt mye mer – hva er vel en grammatikalsk regel uten unntak? – men dette holder for vårt formål her og nå, som er å snakke om kenotafer. Et ord som man kanskje burde skrive med C og derfor uttale “senotaf” slik som på engelsk, men hvem bryr seg om sånt? Ordet kommer uansett fra gresk og er en sammensetning av kenos (tom) og taphos (grav). Vi snakker altså om et “æresgravsted” som er lokalisert et annet sted enn de jordiske levningene etter den eller de som gravstedet er til minne om. Det finnes mange sånne som er reist for “den ukjente soldat” som gikk med i krigens kjøttkvern og som senere ble uformelt begravd eller som “forsvant” av andre årsaker, poenget er uansett at enhver krig er en tilstand av uorden som senere krever alle mulige slags opprydningsarbeider, inkludert det å forsøksvis identifisere flest mulig av levningene etter krigens ofre, enten de er soldater eller sivilister. Døde mennesker har ingen rang lenger. Det er minnene om de døde som blir sortert i et hierarki av verdighet som voktes over av særlig oppnevnte individer, til en viss grad også av offentligheten.

The Cenotaph er et krigsminnesmerke i gaten Whitehall i London. Den begynte som en midlertidig struktur bygd i tre og gips, designet av Edwin Lutyens, og reist i 1919 anledning en fredsmarsj ved slutten av første verdenskrig, men [på grunn av] de sterke følelser som vellet opp etter krigen ble den erstattet i 1920 med en permanent struktur og utpekt til Storbritannias fremste nasjonale krigsminnesmerke. En årlig National Service of Remembrance avholdes på Remembrance Sunday, den søndag som ligger nærmest 11. november (Armistice Day, det vil si Våpenhviledagen).

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

(Wikipedia)

Kenotafen i London ser ikke spesielt imponerende ut. Kort fortalt er det “bare en stein” som riktignok er formet og pyntet litt, men det er ikke noe naturlig turistmål som Berlins Brandenburger Tor, Triumfbuen i Paris, eller engang Nelsonstatuen i samme by. Kenotafen er ikke spesielt fotogen. Likevel har dette minnesmerket en enorm betydning for britene, som bruker det som samlingspunkt for sine årvisse minnestunder for alle de som noensinne har falt i krigen på vegne av Storbritannia. De som typisk samler seg der er ofte selv krigsveteraner og/eller deres pårørende. Seremoniene pleier å avvikles uten særlig mye pomp og drama. Det er jo ikke noen passende anledning for å “markere seg politisk” og denslags, så det har ikke egentlig noen nyhetsverdi heller. Vi kan si det er litt som å gå i noens begravelse: Hvis du selv er levende er du ikke hovedpersonen på stedet og du bør heller ikke prøve å bli det. Så langt så vel. Alle skjønner dette. Vanlig folkeskikk, ikke sant? Imidlertid ble ting litt annerledes i år. Diverse rabiate nynazister samlet seg til det de kalte en “motdemonstrasjon” ved kenotafen, selv om dem de angivelig demonstrerte mot befant seg et helt annet sted i tid og rom; på det nærmeste en kilometer og et par timer unna. Det var nemlig tillyst et demonstrasjonstog “noenlunde samtidig” som trakk hva de anslår var omtrent tre hundre tusen mennesker for å markere solidaritet med Palestina og forlange at Israel må stanse krigshandlingene i Gaza. Dette ble avviklet i relativt fredelige former, men altså på god avstand fra de som samlet seg ved kenotafen.

Så hva var det som skjedde? Som jeg har nevnt ved et par andre anleninger har britene nå en innenriksminister – Suella Braverman – som har vært litt fresk i frasparket med uttalelsene sine, blant annet hvor urettferdig det er at “eliten” angivelig favoriserer venstreorienterte saker mens de høyreorienterte må vansmekte i anonymitet, noe som også var hva de tidligere nevnte nynazistene ønsket å markere ved å møte opp som de gjorde og “overta” ved kenotafen med mannssterk makt og truende fremferd. Foreløpig er det for tidlig å si noe om hva slags etterspill dette vil få, men det kommer garantert til å bli “noe”. Storbritannia er fortsatt veldig politisk ustabilt etter Brexit, samt ikke minst et drøyt tiår med “økonomiske innstamminger” (austerity) som har kjørt landet fullstendig i grøfta. Det har åpnet seg et spillerom for den samme typen nasjonalistisk følsomhet som vi fikk i Norge etter EF-avstemmingen i 1972 og som på lang sikt har manifestert seg i Fremskrittspartiet og et par andre nyfascistiske tiltak uti det politisk brune området. Det fantes jo ikke noe til høyre for Høyre i Norge før Anders Lange og “hundeguttene” satte igang nazitiltaket sitt, forøvrig med pengestøtte fra daværende statsminister John Vorster i Sør-Afrika, som var Anders Langes “sugar daddy”. Politiske kommentatorer i Storbritannia spekulerer i hva som kan være Bravermans egentlige strategi, gitt at hun neppe er fullstendig fette idiot – som også er en mulighet, men ingen sannsynlighet – og de fleste er mer eller mindre enige om at hun ønsker å få sparken fra Rishi Sunaks fyllesyke regjeringsprosjekt, slik at hun kan innta en offerposisjon og jobbe derfra mot å bli ny partileder for Toryene — men for å få til dette må hun fristilles fra alle assosiasjoner til det som vel må være den svakeste regjeringen i Storbritannia noensinne, uansett parti. Det å få sparken ser jo bra ut så lenge man fikk det av en inkompetent sjef. Ihvertfall kan det spinnes på en måte som ser bedre ut enn det å tappert gå ned med den synkende skuta.

Som vanlig, vi lever i “interessante tider” preget av svært alvorlige problemer i den globale skala, hvor det å være løsningsorientert innenfor miljøpolitikken betraktes som et “venstreorientert” og femi sakskompleks, mens “ekte menn” sniffer diesel og fiser svart kullrøyk. Det hele er intet mindre enn surrealistisk. Suella Braverman beskrev – på forhånd – den tillyste Palestinademonstrasjonen som en “hatets marsj” og en ganske samlet høyrefløy i hele den engelskspråklige verden (men særlig – selvsagt – i USA) oppfordrer Israels statsminister Netanyahu til å “utrydde Hamas èn gang for alle” — noe som ikke engang virker realistisk i fantasien, langt mindre på noe praktisk politisk plan som ikke inkluderer organisert folkemord. Hvordan vil dette utvikle seg videre? Vi får vente og se.

Ovenfor ser vi det tyvende århundres mest skandaløse maleri Les Demoiselles d’Avignon – Frøknene fra Avignon (1907) – som imidlertid er noe de færreste frivillig ville ha hengt på veggen hjemme i stua. Kanskje noen ville hatt det “fordi det er en Picasso” men motivet har noe groteskt over seg som gjør at folk går i øyeblikkelig forsvarsposisjon, små barn begynner å gråte og det ene med det andre. Imidlertid er det meningen at det skal være slik. Altså brutalt og utleverende. Avignon i tittelen henspeiler jo ikke på den franske byen ved samme navn, men på Calle Avignon som ligger i Barcelonas gotiske kvarter og som på den tiden var kjent som den lokale horegata. Selv ønsket Picasso å kalle bildet “horene mine” – eller en variant over dette temaet – men hans venn kunstkritikeren Andrè Salmon overtalte ham til å gå for en mindre skandaløs tittel, som likefullt er åpenbar for de som kjenner sammenhengen.

Bildet handler om “blikket”. Du vet. Det som skjer i en mann når han betrakter en kvinne som først og fremt et seksualobjekt. Eller en vare om du vil. Noe som er til salgs for “den rette prisen” som igjen er et forhandlingsspørsmål. Kan man prute? Kan man klage på servicen? Vi vet at prostitusjon alltid har eksistert og at det alltid vil eksistere. Hva man rent personlig “føler” om saken er ikke relevant. Det kommer uansett til å finnes et “sexmarked” som i hovedsak består av menn som kjøper seksuelle tjenester av kvinner, opp til og inkludert det å inngå den typen ekteskap hvor det er underforstått at han kjøper opp og monopoliserer hennes sex-attributter. Hun får “økonomisk trygghet” mens han får eksklusiv disposisjonsrett over et attraktivt aktivum som styrker hans egofølelse. Den fine kona inntar sin plass blant alle de andre fine tingene som han har klart å skaffe seg i kraft av sine forretningstalenter — mens hun på sin side sikrer sin posisjon gjennom å bære frem et barn eller to. Handelen er således brakt til sin fullbyrdelse.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Sexkjøpsloven er en norsk lov som gjorde det straffbart å betale for sex, gjennom en endring av den daværende straffeloven – Almindelig borgerlig Straffelov – som trådte i kraft 1. januar 2009. Almindelig borgerlig Straffelov ble opphevet og erstattet av den nye lov om straff i 2015, og forbudet mot kjøp av seksuelle tjenester ble videreført som § 316 i den nye straffeloven. Sexkjøpsloven viser dermed i praksis til en bestemmelse i straffeloven i nåværende rett. Straffelovrådet foreslo i 2022 å oppheve bestemmelsen.

(Wikipedia)

Jeg er – selvsagt – en av de som høstet mye pepper i diverse nettbaserte diskusjonsforum fordi jeg var (og er) en kategorisk motstander av “den nye prostitusjonsloven” som imidlertid har rukket å vokse opp til å bli en tenåring nå. Hovedargumentet mitt var (og er) at det svekker rettsvernet til de prostituerte. Når klienten – for dette er jo dypest sett et seksuelt klientforhold (søk på ordet “klientforhold” for å få det rette perspektivet) – i utgangspunktet er definert som en kriminell vil det naturlig oppstå en tettere “forståelse” mellom klienten og den eller de som befinner seg i en hallikposisjon, som jo også er (og alltid har vært) kriminelt. De har en felles interesse av at ting skal holdes skjult med alle nødvendige midler. Tenk over saken. Dette bør etter min mening være noe bortimot selvinnlysende. Slik jeg ser det handlet denne loven da den ble vedtatt om en “skjult agenda”, nemlig det å kunne bryte opp transaksjonelle aktiviteter mellom prostituerte og klientene deres uten å bli belemret med prosedyrene forbundet med det å ta ned personalia og kartlegge den prostituertes omstendigheter. De er jo “uskyldige” i forhold til sexkjøpsloven og kan i høyden tiltales for noen slags offentlig uorden, men vil i praksis sannsynligvis bare bli “bortvist fra stedet” som politiet ofte formulerer det. Du kan gå. Hvor eksakt de skal “gå” er jo ikke politiets problem. Det var slik på den tiden at kvinner som fikk oppholdstillatelse i ett Schengen-land fritt kunne reise til et annet, noe de også gjorde, på noen slags seksuell Europaturnè for å krafse sammen så mye penger som mulig så raskt som mulig — noe som forresten er hovedmotivasjonen til alle jenter som “selger seg”: Det er noe de realistisk sett kan gjøre for å bygge opp en kapitalbase som de senere kan investere i noen slags virksomhet i hjemlandet. Mange kan sikkert huske “de aggressive horene fra Afrika” som begynte å dukke opp i Oslo mot slutten av 2000-tallet. Det var de som var vardøgeret. Like etterpå kom denne, hva skal man si, litt Kafkaeske eller eventuelt Orwellianske loven. Siden den gangen har prostitusjon i Norge vært en av mange kriminelle undergrunnsaktiviteter som gjør diverse internasjonale røverbander rike.

Altså, jeg forstår hva de mener når folk sier at “prostitusjon er noe uakseptabelt som må forbys” men jeg er redd det havner i den samme kategorien som at “narkotika er noe uakseptabelt som må forbys”. Bare sett i gang du. Forby det så mye du vil — men tror du virkelig at dette er noe som hjelper ??? Det finnes et åpenbart problem med å forby sånt som folk uansett kommer til å gjøre. Det undergraver respekten for lovverket i sin alminnelighet, og ikke bare hos de som begår lovbrudd på vanemessig basis. Alle kan jo se at det er like lett å få tak i den ene eller den andre varen som det alltid har vært. Hvorfor gjør ikke politi og politikere noe med all kriminaliteten? Men hva skal de liksom gjøre da? De er jo bare “fem mann med en hest og en hagle” (som noen formulerte det for å beskrive den norske motstandsevnen da tyskerne kom i 1940). Ingen – eller ihvertfall ingen bortsett fra en håndfull pervoer – ønsker den typen politistat som ville være nødvendig for å avskaffe all kriminalitet i samfunnet, særlig innenfor sektoren “ulovlig sex og andre nytelsesmidler”. Selv tror jeg det ville være mulig å etablere et regime av fornuftige reguleringer – eller “trafikkregler” om du vil – men at et forbud bare medfører skarpere forhold blant de som er engasjert i slike virksomheter. Å gjøre dette til et spørsmål om moral er bare tåpelig. Hallo? Hvilken planet kommer du fra da? Det er litt vel ambisiøst å forlange at folk skal ha og utvise moralsk dømmekraft. Det beste vi kan håpe på er at de greier å finne ræva si når de ligger på magen og leter med begge hender. Om vi klarer å få folk til å i hovedsak holde seg innenfor rammene av lover og reguleringer vil det være et fantastisk bra resultat, men det greier vi ikke hvis vi insisterer på å lage idiotiske og livsfjerne lover og regler. Folk kjøper sex. Folk bruker dop. Dette vet vi. Spørsmålet er bare hva slags former virksomheten skal ha.

Eller rettere sagt, man kan dø av optimismens konsekvenser når man får i seg for mye brushodesaft, eller hvor det nå er folk får impulsene sine fra. Mot er bra. De fleste er enige om dette. Overmot er imidlertid litt sånn bob-bob. Noen synes det er stilig å se på når “prosjekter” går til helvete og folk skader seg – eller verre – mens andre holder seg for øynene fordi de har allerede sett nok sånt. Etter en stund er det ikke noe kult lenger å være den som alltid sier “hva var det jeg sa”. På nettet finnes det selvsagt rikelig med dokumentasjon av folk som har satt igang med et eller annet dumt som så siden har eksplodert mellom hendene deres, mer eller mindre bokstavelig talt. “Fail video” er en egen sjanger av underholdning som mange koser seg med. Mye er forholdsvis harmløst. Eller altså, det ser ut som om det gjør vondt men ikke som om de skader seg alvorlig. Dette må vel nærmest være en forutsetning for at moroa skal være harmløs. Andre ganger er jeg ikke sikker på om folk engang overlende stuntet, men videoen klippes før man blir noe klokere. Jeg så for eksempel en samling med klipp som ble kalt “Idiots In Traffic” og det var akkurat hva tittelen sier at det er, men noe av det var ganske drøyt.

Vi kan uansett si at menneskers urealistiske optimisme noen ganger ender tragisk. “Dette har jeg kontroll på” er sannsynligvis blant ti på topp listen over famous last words der ute. Ihvertfall er det mange som kjenner seg igjen i dumme ting som folk gjør fordi de ikke er klar over hva slags risiko de tar — og det ender med alskens au-au, kanskje til og med i et sykehusopphold. Hvis de er heldige. Foreløpig har vi bare snakket om “instant karma” av typen usikret stige som medfører en fallulykke og denslags, men hva med ting som bruker lang tid på å manifestere seg som konsekvenser? Bildet blir litt annerledes men prinsippet er det samme. For eksempel vil det for de fleste ta litt tid å etablere seg som alkoholiker, men alle vil få smake på skadevirkningene før eller siden hvis de begir seg inn på den veien. Det samme gjelder alle andre former for avhengighetsskapende misbruk av rusmidler. Det er forutsigbart hvordan det kommer til å gå, men det skjer såpass langsomt at man aldri får noen følelse av å være i fare. Det er som regel andre som oppdager at en person har gått seg fast i denne hengemyra, og selv da er det ikke sikkert at vedkommende vil godta at det har blitt slik. Jeg har kontroll. Personlig stolthet er bra på den samme måten som mot er bra. Ingen av dem er egenskaper som tjener deg godt hvis de får deg til å gjøre dumme ting.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Det var en gang noen barn som bestemte seg for å kaste stein på et stort vepsebol. Det var imidlertid vanskelig å treffe fra det det mente var trygg avstand, så det endte med at en av dem stilte seg like under og dæljet til vepsebolet med en pinne. Det falt ikke riktig sånn som de hadde trodd. Det hele var mer uryddig — men det var det liten tid til å filosofere over, for vepsen ble slett ikke glad for oppmerksomheten, de gikk rett og slett til angrep på barna med alt de hadde av krigsmidler. En av dem fikk over hundre vepsestikk, men alle ble kjørt gråtende til sykehuset for medisinsk oppfølging. Jeg var selv en av dem, men jeg husker ikke så mye av det. Jeg var bare fem år gammel. Det ga meg ikke engang frykt for veps ut over hva man bør kalle “sunn respekt for hvor mange de er og hvor fort de jobber”. Vepsebol er faen ingen spøk. De er noen ganske hissige typer. Det samme kan man si om mennesker. Har du noen gang fått juling? Da mener jeg ikke “jeg fikk en på trynet på en fest en gang” men skikkelig, systematisk og grundig bank av tre-fire stykker som vet hva de driver med og som bruker litt tid på jobben. Det har jeg. Det er ikke så farlig som folk frykter men det gjør selvsagt vondt. Der og da, dessuten lenge etterpå. Det er jo også poenget. Det er en “beskjed”. Det fins mer der dette kom fra. Så hva gjør du? Tar du poenget eller blir du sur? Sånn er menneskelivet. Man lever, man lærer. Dette er ikke en sånn historie der hvor alle ble venner etterpå og så levde de lykkelig alle sine dager, dette handlet mer om å “holde avstand” i forbindelse med noen forretninger. Hadde jeg gjort noe dumt? Ja selvfølgelig hadde jeg det, derfor gikk det som det gikk, men saken stanset der. Visse grenser hadde blitt etablert. Det er sånn man oppnår kunnskap om verden.

Når vi snakker om den helt store skalaen – altså globalt – ser vi selvsagt nå på noen langtidskonsekvenser av “døve ører”. For eksempel har vi i skrivende stund enda en makaber situasjon i den inntil det kjedsommelige pågående konflikten mellom israelere og palestinere. Hvis jeg var en konspirasjonsteoretiker ville jeg sagt at dette sannsynligvis handler om å så splid mellom USA og Saudi-Arabia, men hvem har noe å tjene på det? Verden er full av spørsmål. Ofte er svaret olje, men ikke alltid. Mye handler også om personlige ambisjoner. Hvor langt kan man tøye strikken? De som allerede har makt gir den sjelden fra seg frivillig. Som regel har de også opparbeidet seg et assortert utvalg av farlige fiender på sin vei mot makten, så de har egentlig ikke noen “gyllen fallskjerm” i vente hvis de mister grepet heller. Hva slags fristende pensjonsordninger finnes for en sånn type som Putin? Det er blant annet derfor ingen bør sitte med toppjobben i samfunnet særlig lenge. I prinsippet bør de sitte på oppsigelse fra dag èn – i den forstand at loven ikke tillater mer enn la oss si to valgperioder av fire år – og dette bør være noe alle vet og alle tar som en selvfølge. Makt ødelegger folk. Aldringsprosessen går raskere — og vi skal ikke engang snakke om de psykiatriske skadevirkningene. Hvis man ikke allerede var det vil man bli et monster når man venner seg til å ta beslutninger på høyt nivå. Alle gjør jo feil. Hva slags konsekvenser får de og for hvem? Problemene kommer når man venner seg til å “ofre” folk til fordel for “saken”. I det øyeblikket man *lærer seg å leve med det” har man blitt et monster. Men det skjønner nesten ingen før det er alt for sent.

Mange la merke til den varianten av israelsk flagg som hadde hakekors i stedet for davidsstjerne og som nylig ble hengt opp på et godt synlig offentlig sted i Oslo av ukjente individer som jeg antar må ha vært noen slags politiske aksjonister som ville få frem et poeng. Jeg vet ikke i hvilken grad det er straffbart å gjøre noe sånt – det kanskje kan dreie seg om “ulovlig opphenging av reklamemateriell” eller noe annet som er av formell karakter siden “kunstneriske uttrykk” i hovedsak er tillatte selv om de er provoserende – men vi kan i det minste fastslå at det er et utslag av dårlig smak. Herregud. Hva skal det være godt for? De som “ser poenget” så det allerede på forhånd, mens de følsomme hysterikerne som bare skriker kommer uansett aldri til å se noe. Vi kan godt lage ordet nazijøde og si at det betegner en israelsk nasjonalist som betrakter arabere som undermennesker og fantaserer om folkemord – det finnes faktisk ganske mange sånne – men jeg tror ikke det hjelper. Folk klarer alltid å rasjonalisere atferden sin, både før og etter det som skjer, uansett hva slags uhyrligheter de begår mot andre mennesker. Les litt historie. Sånt skjer hele tiden.

Krigståke er et bedre ord å trekke inn i samtalen. Det vil si usikkerhet om egne evner, motstanderens evner og ikke minst hensikter, samt alt annet som vedkommer raske beslutninger basert i mangelfull informasjon innenfor krigens situasjonsdynamikk. Fæle ting skjer, som igjen leder til enda flere fæle ting, og så videre. Dette er – eller bør i det minste være – et velkjent fenomen. De som beveger seg rundt på bakken med skytevåpen mellom hendene er sannsynligvis ganske skvetne og løse på avtrekkeren. De er jo i akutt livsfare — og denne situasjonen blir ikke bedre etterhvert som de beveger seg lengre inn i fiendens område. Man behøver ikke å være noen Nostradamus for å forutse hva som kommer til å skje: Mange ikke-stridende vil falle. Det er ikke meningen at dette skal skje, men det skjer alltid allikevel. Har man først trådt ut på gulvet for å danse en czardas så kan man ikke bare trekke seg ut igjen før orkesteret slutter å spille. Som alle vet komponerte italieneren Vittorio Monti sin “Czardas” i 1904, opprinnelig for klaver, mandolin og violin, basert på den ungarske folkemusikken knyttet til vertshusmiljøene (ordet “csarda” betyr mer eller mindre det samme som veikro) — og som er en arvtager etter verbunken, musikk som ble brukt av Habsburgerimperiet – altså det vi også kaller “Østerrike-Ungarn” – til å rekruttere soldater ute på landsbygda. Temposkiftene i musikken er jo designet slik at danserne kan demonstrere sin fysiske sprekhet. Det går ganske fort i svingene til tider. Er man ikke i god form slipper man fort opp for pust, men det er å foretrekke at dette skjer på dansegulvet heller enn på slagmarken. Eller i senga, for den saks skyld. Den dag i dag er mye dansing beregnet på å vise sin kapasitet for me fucky fucky long time for de som eventuelt skulle være interessert i dette. Sånt forekommer jo.

Czardas ligger i klang og toneart ikke svært langt unna klezmer – også kjent som “jødisk bryllupsmusikk” – hvor jeg også har inntrykk av at mye handler om å drikke alkohol og danse til man ikke klarer mer. Hvilket minner meg på at det jeg liker minst med “Israeldebatten” er når de blander sammen kategoriene jøder og israelere. Det er jo ikke det samme. Riktignok finnes tanker om at “den jødiske staten må forbli jødisk” (så vidt jeg vet har alle jøder krav på israelsk statsborgerskap dersom de ønsker dette) slik at det virker lite aktuelt å integrere en ganske tallrik arabisk (og muslimsk/kristen) kontingent i en såkalt ènstatsløsning, men samtidig virker den nå tredve år gamle Osloavtalens tostatsløsning overhodet ikke realistisk. Problemets kjerne er uansett at palestinernes situasjon ikke er holdbar, noe den forsåvidt heller ikke har vært siden 1948. Hva man må gjøre for å bringe orden i dette forholdet vet ikke jeg. Det er jo heller ikke mitt problem. Alt jeg kan gjøre er å be de verste krigshisserne om å dempe inntaket sitt av Møllers Tran en liten smule før de begynner å snakke. Det går sannsynligvis ikke an å utrydde Hamas. Hvordan skulle i så fall dette skje i praksis? Før i tiden snakket man om PLO men det virker ikke som om de eksisterer lenger. Ble de utryddet? Eller var de så tett knyttet til personen Yassir Arafat at de ikke kunne eksistere etter at han døde? Jeg vet ikke. Jeg følger ikke så veldig nøye med på tilstandene i Midt-Østen. Hele greia ligner på en håpløs helvetesmakt — men det er ikke jødenes feil, ikke engang “israelernes” i generell forstand, dette handler om politiske veivalg. Først og fremst de veiene man velger nå, når ting er som de er. Noe annet man ikke behøver å være noen Nostradamus for å spå om er at selv om de eventuelt “utrydder” Hamas – hva nå enn dette måtte bety i praksis – så vil det komme noe nytt, som neppe kommer til å være noe bedre alternativ. I går var det PLO, i dag er det Hamas. Hva blir det i morgen? Det vil vi ikke se før orkesteret stopper å spille.

Passiv aggresjon regnes ikke som noen selvstendig personlighetsforstyrrelse, men som en av mange psykologiske forsvarsmekanismer man særlig finner hos ellers “veltilpassede” individer som på grunn av kulturelle tabuer fortrenger negative følelser til fordel for noen slags “tilgjort positivitet” som kan være ganske forvirrende (og/eller frustrerende) å forholde seg til. Alle som har levd noen år og vært litt rundt omkring har sannsynligvis møtt noen sånne. De ekstra heldige er (eller har vært) i et romantisk forhold til en konfliktsky partner som har mangelfullt utviklede evner til å “si fra når det er noe”. Istedet prøver de til enhver tid å “glatte over” og late som ingenting mens de samler opp og internaliserer all sin negativitet inntil de når et kritisk punkt slik at en psykotisk reaksjon inntreffer. Passivt aggressive individer kan bli hvor ondskapsfulle som helst, men på en smilende måte. Fenomenet opptrer gjerne i kombinasjon med et knippe andre teknikker som de har utviklet for å beskytte sin egen fantasi om at de er “et bra menneske”. Den klassiske klisjèen om borgerfruer som spiser nervetabletter for å opprettholde sin fine fasade faller innenfor denne kategorien.

Søkeordet for de spesielt interesserte er “psykologiske forsvarsmekanismer”. Det finnes ganske mye stoff om dette på nettet. Imidlertid skal vi her og nå ikke analysere hva disse teknikkene består i, men heller spørre hva de forsvarer seg mot. Generelt sett handler det om hva vi ofte kaller (på engelsk) the VUCA problem – hvor akronymet VUCA står for volatility (ustabilitet), uncertainty (usikkerhet), complexity (kompleksitet) og ambiguity (tvetydighet) – altså typiske egenskaper ved selveste virkeligheten, som man jo er nødt til å forholde seg til hver dag enten man liker den eller ikke. Motsatt har vi slike egenskaper som vi ofte oppfatter som positive personlighetstrekk hos mennesker, altså at man er stabil, selvsikker, tydelig og konsistent. Som vi ser er disse egenskapene prinsipielt uforenelige med virkelighetens tendens til å være uforutsigbar og omskiftelig, hvilket sannsynligvis er årsaken til at de er så forføreriske. Si for eksempel hvordan folk fantaserer om å være sammen med en romantisk partner som “er deres stabile punkt i tilværelsen” enten denne partneren selv føler seg slik eller ikke (som regel ikke, det er bare psykopater og narcissister som opplever seg selv som fullkomment stabile). Vi forventer at folk skal være “seg selv” slik vi synes at vi kjenner dem, uten å reflektere over hvilket mesterstykke av selvdisiplin dette krever hos dem.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Kulturkrig (etter engelsk culture war), også kalt kulturkamp, er en kamp mellom grupper som er sterkt uenige i kulturelle, sosiale, politiske og etiske verdier i et samfunn. Konfliktene kan handle om gamle og nye levemåter og andre ideer som oppleves som viktige for felleskulturen i vid forstand. Motsatte syn på grunnleggende holdninger fører ofte til følelsesladde ytringer og polariserte debatter. Begrepet culture war er spesielt kjent fra politisk konservative i USA. Der har høyreorienterte grupper de siste tiårene ment at deres egne «tradisjonelle verdier» er under angrep fra progressive og radikale miljøer på den liberale venstresiden. Ifølge høyrepopulistiske politikere og meningsbærere handler «kulturkrigen» om å forsvare «nasjonalkonservative verdier» såvel som «vestlig ytringsfrihet og sivilisasjon». Flere kjemper mot «politisk korrekthet», «kanselleringskultur» og «woke», en politisk kultur som mange konservative mener er overfølsom for diskriminering og historisk urettferdighet.

(Wikipedia)

Som jeg alltid sier: Det ligger i sakens natur at “konservativ tenkning” i beste fall er noe evneveikt vås, i verste fall direkte agitasjon til fordel for vold og maktovergrep. Alle konseptene deres er jo det datateknikerne kaller hyllevarer, altså standardiserte løsninger som tar lite hensyn til individuell varians og behov for spesialtilpasninger. Konservatismens tradisjonelle motpol er det radikale, eller progressive, som handler om kontinuerlig optimalisering av løsninger — eller Bayesiansk metodikk om du vil. De konservative ønsker at virkeligheten skal være stabil mens de progressive vet at den ikke er det. Løsningen innenfor den såkalte kulturkrigen har så langt vært svertekampanjer mot vitenskap og “ekspertise” men på en passiv aggressiv måte. Jeg er ikke antivaxer, jeg bare liker ikke Big Pharmas vaksiner. Fantasier om skjulte netteverk og hemmelige konspirasjoner røper et underliggende ubevisst behov for at i det minste “noen” har styring og kontroll med hva som foregår, selv om det er en netto negativ situasjon. Nettopp fordi de konservative i det store og hele er evneveike troll mangler de selvsagt evnen til metakognitiv selvrefleksjon og det er derfor svært vanskelig å realisere det store forbedringspotensialet deres. Som alle vet må man jo erkjenne at det finnes et problem før man kan gå i gang med løsningsarbeidene, men det er ofte bent frem umulig å få folk til å innse at det er de selv som er problemet — som for eksempel da en bekjent av meg erklærte midt i sin syvende skilsmisse at “det er umulig å leve sammen med kvinnfolk” (selv om vi kan observere at mange klarer det helt fint) og jeg spurte ham om han kan se hva alle hans skilsmisser har til felles. At han var tilstede i dem alle er det åpenbare svaret, men det var ikke dette han sa. Istedet foreslo han at det må ha vært noe galt med alle de kvinner han har hatt et forhold til. Dette kunne han jo se helt tydelig. Siden ble han tenksom og lurte på om det kanskje kunne være noe i kulturen. Kanskje skyldes det feminismen?

Problemet med kulturkrigen er at den progressive siden ligner på kunstløpere som konkurrerer om elegant kroppsbeherskelse på skøyter, mens de konservative ligner dem som fylles med begeistret stolthet bare fordi de klarer å holde balansen sånn noenlunde ute på isen. Eller med andre ord, premissene for hva de betrakter som “god tenkning” er vesensforskjellige. Det skyldes ikke noen “organisert kampanje mot konservative tenkere” når de ikke blir invitert til å holde akademiske foredrag ved høyere læringsinstitusjoner. Årsaken ligger i at de er banale og uinteressante. Men igjen, dette evner de selvsagt ikke å se selv. Derfor blir denne “debatten” som den blir.

Hvis vann er en bra ting, er ikke mye vann enda bedre? Dessverre er det ikke slik det fungerer. Litt sør for der jeg bor finnes noen ganske store “flomsletter” som noen ganger oversvømmes av vårflommen, men ikke hvert år. Ikke i 2023, for eksempel. Imidlertid medførte uværet Hans som kom i august at hele driten sto under to meter vann i en liten uke. Dette kverket selvsagt potetavlingen. Jeg vet noen som sikkert bantes stygt over dette, men jeg antar folk var forsikret. Ødeleggelsene på infrastruktur og eiendom kom jo på flerfoldige milliarder kroner. De sier at dette opplegget med mye vann som kommer inn fra sørøst er veldig uvanlig i Norge, hvor de store nedbørsmengdebne typisk faller i vest, mens østlandet i realiteten befinner seg i en regnskygge som gjør at tørke som regel er et større problem for landbruket i denne regionen en kraftig regn og oversvømmelser. Men i år hendte altså dette. Mange ble berørt av uværet Hans. Forsikringskrav etter skader på private hus og hjem alene kom på nesten to milliarder. Noen vil aldri kunne flytte hjem igjen. Boligene deres ligger så utsatt til at neste gang noe lignende skjer – og vær du trygg, dette er den nye normalen – vil de ikke få noe igjen på forsikringen.

Saken er at en varmere atmosfære bærer mer fuktighet. Dette betyr i praksis at alle værhendelser blir mer intense. Mer vind. Mer nedbør. Hetebølger og oversvømmelser om hverandre. Sånn er det med den saken. Dette lar seg på ingen måte stanse, det må bare gå sin gang. Vi er allerede førti år for sent ute med å avvikle fossile brennstoffer i forhold til en god overlevelsesprognose for kulturen vår, men skadedyra i denne sammenhengen, for eksempel de norske styresmaktene, fortsetter å utvinne og omsette jævelskapen. Selv om vi vet at det kommer til å kverke oss alle, eller ihvertfall flesteparten av oss, etterhvert som “systemene” vi baserer vår livsstil i bryter sammen. Det er slett ikke sikkert at vi har noe fungerende samfunn om tyve år — og det virker heller ikke som om folk har noen realistisk idè om føkka vi egentlig er allerede, fordi alle laller jo bare videre tilsynelatende uten noen som helst planer om å endre livsstil. Det er litt som hvordan snøen hvert år kommer som en overraskelse på folk – den samme panikken kan observeres hvert eneste år – bare i mye større skala. De er ikke forberedt. Eller rettere sagt, de best forberedte har kanskje proviantreserver for en måneds tid men selv dette er uvanlig. (Jeg er vel omtrent der selv, men et langtidssammenbrudd i forsyningskjeden til det lokale supermarkedet ville raskt bli et stort problem.) Jeg er ikke paranoid av natur, men jeg merker at det er litt frustrerende når så mange tilsynelatende er så lite “på bølgelengde” med virkeligheten. Ingen ønsker å forandre noe som helst. Vi klamrer oss til “det vi er vant til” med begge armer og begge bein.

Semitter er folk som snakker de ulike språkene tilhørende den semittiske språkgruppen, som i dag inkluderer blant annet arabisk, hebraisk og amharisk. De er hovedsakelig bosatt i Midtøsten, Nord-Afrika og på Afrikas Horn. Semittiske folkegrupper har spilt en viktig historisk rolle når det gjelder kultur og religion. Begrepet «semitt» har sin opprinnelse i det gamle testamentet, fra Sem, navnet på en av Noas sønner. Ifølge bibelsk stamtavle er Noas tre sønner Sem, Ham og Jafet stamfedre til de semittiske, hamittiske (afrikanske) og jafittiske (indoeuropeiske) folkegruppene. «Semittisk» ble først brukt av den tyske historikeren August Ludwig von Schlözer i 1781, opprinnelig i forbindelse med de språkene semittene talte.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Det norske skoleverket gjorde hva man må betegne som “et hederlig forsøk” på å kristne meg, men det bet ikke. Sannsynligvis mangler jeg det genet som gjør folk religiøse. Da jeg begynte på barneskolen i 1969 hadde vi ikke bare skole på lørdager – og forsåvidt også “søndagsskole” selv om dette strengt tatt ikke var en del av det offentlige skoleverk – men vi hadde også ganske strenge repressive tiltak som lærerstanden kunne bruke etter eget skjønn og forgodtbefinnende. Noen ganger ble man sendt “på kontoret”. Andre ganger måtte man sitte igjen. Men det som først og fremst var skremmende var å bli satt i skammekroken. Det var et veldig isolert og eksponert sted som ble hengende ved deg også etter at du ble sluppet fri, fordi det ble vel signalisert ganske entydig fra lærernes hold at det var greit å erte og plage de som havnet i skammekroken. La dem virkelig føle på skammen, liksom. Sånn er det jo. Noen trenger bank for å forstå.

Hva skal man kalle de som liker å disiplinere barn? En pedo-sado? Jeg vet ikke, men det virker ikke psykiatrisk sunt. “Vilje til makt” finnes selvsagt i alle mennesker, men maktgrunnlaget blir kanskje litt tynt hvis det bare er basert på å terrorisere småunger. Likevel er det noe. Det er mer enn ingenting. Derfor kan man anta at slike posisjoner tiltrekker seg de pedo-sado personlighetstypene. Var det ikke noe sånt som var greia i diverse klassiske barnehjem også? Ungdomsfengsler? Begrepet straff inneholder mye interessant psykiatri. Det er selvsagt en drømmejobb for de med sadistiske tilbøyeligheter hvis de kan få manøvrert seg inn i en posisjon hvorfra de kan “ta den ut” – mer eller mindre bokstavelig talt – overfor de som ikke bare er for små og svake til å ta igjen, men som også fortjener slik rettmessig straff som blir tildelt dem fra Guds utnevnte representanter her på jorda. Å rasjonalisere det man gjør, nærmest uansett hvor perverst det er, har jo aldri vært noen sak for skapninger som er så intelligente som menneskene. Vi har talenter. Derfor er vi spesielle.

Hvorom allting er, det hendte en gang på 70-tallet – vel, egentlig flere ganger, men dette er historien om èn av dem – at jeg ble kommandert til å sitte i skammkroken fordi jeg stilte for mange spørsmål. Barn er jo fæle sånn noen ganger. Hvorfor ditt og hvorfor datt, liksom. Kan de ikke bare holde kjeft og godta en voksenavgjørelse uten så jævlig mye mas? Herregud. Hvor mange ganger skal man måtte si noe? Ingen har endeløs tålmodighet. Barn går på skolen for å lære A, B og C. Hvis de har ambisjoner om flere bokstaver i alfabetet, så å si, så må de gå på biblioteket og finne ut av det selv. Læreplanen går bare så dypt inn i materien, liksom. Noe mer er det ikke tid til. Napoleon bla bla. Så var det noe på Eidsvoll. Hurra for 17. mai. Vi vant krigen — etter mye om og men, ikke minst heltemot og edel dåd. Hør etter gutt og ikke mas. Men jeg klarte ikke å forstå at antisemittisme ikke handler om semitter. På biblioteket fant jeg ut at joda, slik var det. Antisemittisme gjelder alle de semittiske folkeslagene – de kaller dem typisk “MENA-folk” nå for tiden – men jødene ble betraktet som særlig farlige semitter fordi de var så integrerte – som betyr det samme som infiltrerte – i alle vestlige samfunn på den tiden da antisemittisme ble regnet som saklig og fornuftig politikk. Nasjonalisme var jo en viktig del av det modernistiske prosjektet. Folket var like viktig den gangen som “markedet” er nå, det vil si at det ble stadig trukket frem som alle tings ultimate målestokk og politiske attraktor.

Kristendom, jødedom og islam er de semittiske religionene. De er alle fundamentert i mer eller mindre den samme forretningsidèen, med en allmektig skaper som har en plan og det ene med det andre. Til syvende og sist danner de rammeverket for autoritære politiske bevegelser, hvor prinsippet om enevoldsherskeren “ved Guds nåde” ikke fremstår som noe urimelig. Her i vesten er bibelen mindre relevant enn den vel har vært siden keiser Konstantin bestemte at den skulle skrives. For det er jo ikke slik at “de tre store” bare er semittiske religioner, de er også hellenistiske i sine fundamenter. For å forstå hva dette betyr må vi imidlertis legge ut på en lang vandring og det gidder jeg ikke, så de særlig interesserte får gå på biblioteket og finne ut av det selv. Alt vi trenger å vite her og nå er at Roma var klar for en Kristus Pantokrator av det konstantisnske slaget. Altså en som “hersker over alle land” som de sier i salmen. Siden skjedde jo A, B og C over en drøy periode på tusen år, før vi etterhvert kommer til den såkalte opplysningstiden, hvor bibelen fortsatt sto sterkt som autorativ kilde til kunnskap om alle ting men folk hadde begynt å stille flere spørsmål. Filosofi og vitenskap sto politisk mye sterkere enn noensinne, fordi de brakte jo resultater i form av sosial og teknologisk erkjennelsesteori. Boktrykkerkunsten hadde frembrakt lesestoff nok til at folk oppfattet det som smart å lære seg til å lese og skrive. Man kunne fortsatt klare seg uten, men det ble litt som å klare seg uten internett nå om dagen. Man ble stående utenfor samfunnet på mange måter. Det var på denne tiden antisemittisme ble etablert som fenomen.

Jødeskrekk finnes sannsynligvis fortsatt både her og der i verden, men ikke på samme måte som i år 1800. Da var det litt som hvordan folk frykter muslimer nå i dag, men i tillegg var det jo slik at man kunne ikke uten videre se at folk var jøder. Da kan du jo selv tenke deg hvor engstelige folk ble. Det finnes skjulte fiender av vår sivilisasjon midt iblant oss. De er kamuflert som vanlige folk. Det er klart at sånt gjør inntrykk på deg. Når betydningdfulle individer til stadighet gjentar og gjentar at man må være på vakt mot den skjulte fienden så vil jo folk typisk opparbeide seg et vaktsomt sinn. Eller en vardhug som det heter på gammelnorsk. Et sinn i alarmberedskap. “Vardøger” sier vi nå og med det mener vi et varsle om noen eller noe som skal komme. Denne følelsen kan etablere seg innenfor kulturen som en “vedtatt sannhet” om nødvendighetenes metafysiske arbeidsmetoder, som for eksempel hvordan personen Adolf Hitler passet perfekt i rollen som “en mann av folket” som fremkommer på historiens teaterscene fordi skjebnen ønsker det slik. Han var ikke noe produkt av elitens avlsprogram, slik vi kjenner det gjennom historisk inngifte innenfor kongefamilier og andre, han bare liksom steg opp fra det store folkedypet akkurat som en litterær karakter i en modernistisk roman. Sult av Hamsun er et perfekt eksempel. En sånn type var han. Ingen fortid, ingen ære, uten “et godt navn”, intet mål, ingen mening, bare en av mange anonyme soldater som ble herdet av sine erfaringer under Den første verdenskrig. Saken er jo at Hitlers tid i Wien, etter at han flyttet hjemmefra men før han dro i krigen som tysk soldat, var en tilværelse som handler mye om å “gå og sulte i denne underlige byen” og bo på et billig mannsherberge i Medelmannstasse, som forresten var eid av faren til Karl Popper. Det bodde også både Trotskij, Stalin of Tito i perioder, men det blir en digresjon. Imidlertid er det et poeng at Wiens borgermester på den tiden hert Karl Lueger og han sa en gang wer Jude ist bestimme ich — altså at det er han som bestemmer hvem som er og ikke er jøde. Dette skal visstnok ha gjort inntrykk på den unge Hitler. Fikk han idèer? Hvem vet.

Nyhetene i disse tider er fulle av propaganda og vrøvl. Har de noensinne ikke vært det? Folk er jo fette sinnssyke — men hvis de puster dypt et par ganger sånn at følsa deres slutter å dirre, så kan de fleste i det minste la seg overtale til at det prinsipielt sett er like galt å drepe barn og sakesløse sivilister av alle folkeslag, selv om alle naturligvis er mest bekymret for sine egne familiemedlemmer, venner og nærmeste. Man er ikke antisemitt fordi man påpeker at situasjonen i Gaza ikke ser bra ut for Israel. Siden kan man si at språkbruken i resten av verden går en kule varmt når folk skal beskrive den nærmest desperate frustrasjonen de føler i forhold til enda mer dårlig nytt fra denne regionen, som har vært ganske konstant urolig så lenge jeg kan huske — hvilket er lenge nok til å huske at det å reise til Israel for å jobbe i kibbutz var noe folk gjorde, ikke ulikt det å dra på språkreise i noe måneder, før ting forandret seg inn mot 80-tallet og Israel ble til en “bad guy” i bildet, kanskje som en del av den verdensomspennede “høyrebølgen” som oppsto på denne tiden. Storbritannia markerer om to dager den såkalte Armistice Day – våpenhviledagen – etter den 11. november 1918 da fiendtlighetene under Den første verdenskrig opphørte. Samtidig er det varslet en markering av “solidaritet med Palestina” i form av et demonstrasjonstog som av innenriksministeren Suella Braverman beskrives som en hatets marsj, mens lederen av det britiske Arbeiderpartiet – altså den politiske opposisjonen – Keir Starmer har sagt at han vil avskjedige og ekskludere alle partifeller som går ut offentlig og krever at Israel må ta initiativ til en våpenhvile. USA har samtidig bevilget 140 milliarder dollar i økonomisk hjelp til Israel, men uten å kreve noe. Israel kan gjøre som de vil med pengene. Amerikanerne ser jo Israel – eller rettere sagt jødene – som offer i denne saken, så da så. Tingene går sin gang.

Hva gjør man når man er konfrontert med noe ubegripelig? Man kan jo gå noen runder til med greia og se om man blir noe klokere, men ved et tidspunkt må man bare sette ned foten og si nok er nok. Det er ikke noe jeg ikke har forstått når det kommer til personen Donald Trump. Han er en møkkamann. Ferdig snakket. Dette visste jeg allerede for førti år siden og intet har forandret seg. Han er den samme. Jeg er den samme. Og verden har bare tilsynelatende forandret seg (men den er egentlig den samme). Det jeg ikke forstår er personkulten som har oppstått rundt Trump. Det er jo for fanden religiøst. Hva er det de ser i ham? Seriøst, alt jeg klarer å se er en evneveik fjøsnisse som ikke har noen forsonende karaktertrekk overhodet. Vi må sannsynligvis snakke om “en komplett idiot” i ordets mest bokstavelige betydning. Likevel ser det ut til at tilhengerne hans har et “messiansk” forhold til ham, så hva er det som foregår?

Det er ikke sant at Winston Churchill en gang sa at “det beste argumentet mot demokrati er en fem minutters samtale med en hvilken som helst gjennomsnittsvelger” men det er sant at mange påstår at dette er et Churchill-sitat. Uansett hvem som fant opp denne setningen så sier den noe folk typisk oppfatter som “sant”: Folk stemmer ikke på de politikerne som er objektivt sett best skikket til å gjøre jobben, men på dem som de liker, hvilket er verken her eller der i forhold til saklig kompetanse. Det er jo ikke nødvendigvis noe motsetningsforhold mellom det å være kompetent og det å være “likandes”. Sannsynligvis er det bra å være begge deler, men det viktigste er at politikere har peiling på hva de driver med. De skal jo styre landet. En på alle måter voksen oppgave. Da nytter det ikke å stille med barnetro og fine forhåpninger, man må forstå seg på mennesker. Les Machiavelli. De samme reglene for makt gjelder ennå.

Den eneste valuta som har noen vekt i et demokrati er stemmer. Hvis ingen stemmer på deg spiller det ingen rolle hva slags gode idèer du eventuelt har. Derfor gjør politikere hva de kan – og må – for å vinne flest mulig stemmer. Eller som vi tåkefyrster sier: Ting blir som de blir fordi folk er som de er. Ser du? Finnes ikke mystisk i det hele tatt. Tvert imot er det – eller bør i det minste være – åpenbart at når det eneste som betyr noe er hvor mange stemmer man får så vil de politikerne vinne som er dyktigst til å “vinne folks hjerter”. Jeg foretrekker å tenke slik, fordi jeg er vant til å ikke forstå hva folk ser i de partnerne de velger. Politikk er romantikk. Forelskelsen og dens optimistiske energi. Jeg kjenner greia men jeg er alt for kynisk til å tro på folk som snakker mye om alt de har tenkt å gjøre. Det er ikke sånn verden fungerer. Hvis man ikke har en solid porsjon sunt næringsvett i tenkamentet sitt – i praksis betyr det som regel skepsis – så kommer man til å bli rævkjørt av alle som har noe å selge på den politiske markedspassen. Hva er det Trump-tilhengerne tror at han skal gi dem? Hele opplegget er veldig mystisk. Noen sier at “han er vårt beste håp” — men håp om hva? Frihet fra elitens makt sier en annen. De lever i sin egen verden og Trump har på en eller annen måte klart å appellere til “noe” i denne gruppen av velgere. Det er ikke noe å le av. Meningsmålinger viser at han ligger omtrent jevnt med sittende president Biden når folk blir spurt hvem de ville stemt på hvis det var valg i dag, til tross for all negativ publisitet rundt diverse rettssaker, et kuppforsøk og det ene med det andre.

Det er ikke sannsynlig men det er heller ikke utenkelig at Donald Trump kan bli gjenvalgt som USAs president. Jeg må egentlig legge hodet i hendene og grøsse litt når jeg minnes hvordan jeg en gang tenkte at Ronald Reagan var det verste de ville klare å finne der borte. Herregud. Han er – eller var – et dydsmonster i forhold til den gauken de har klart å spa opp nå og som ikke engang vet hvordan man skal oppføre seg som folk. Skadevirkningene etter Reagans ideologisk motiverte privatiseringsorgie ligger fortsatt igjen som kosmisk bakgrunnsstråling i det amerikanske samfunnet. Trump sikter mot å eliminere resten av alle reguleringer som holder privat grådighet i noenlunde sjakk. Det norske partiet Høyre ville sannsynligvis bli betraktet som noe på ytterste venstre fløy i USA, hvor de strengt tatt ikke har noen vestreside. Ingen alternativer til det nyliberalistiske prosjektet. Markedsstaten er det eneste de klarer å se. Selvsagt er dette i praksis fascisme, like så mye som Hitlers “slavestat”, men det er ikke industrifascisme, det er fundamentert i triksing og miksing med aksjer og “fond”, hvor budskapet er at alle kan (og bør) være med på orgien. Dette opplegget med kryptovaluta var vel toppen av kransekaka når det kommer til naive idioters selvmordsprosjekt i finansmarkedet. Hvor bra kunne det i beste fall gå, liksom. Saken er at selve “den amerikanske drømmen” er å leve som noen slags udugelig parasitt som bare mottar avkastning på investeringer. Men verden fungerer jo ikke sånn. Ingen verdier “bare oppstår” på spontant og uforklarlig vis. Noen betaler alltid for alt det som andre får gratis — og da mener jeg ikke helse- og sosialbudsjettet til staten. jeg mener fortjenestepostene i finansmarkedet. Der hvor de store og feite parasittene sitter og suger blod.

Jeg liker ikke fattigfolk. De er stygge og de lukter vondt. Dessuten sutrer de. Jeg hater sutring. På den annen side så liker jeg ikke rikfolk heller. Behøver jeg å si hvorfor? Ingen liker rikfolk – ikke engang de selv – selv om mange smisker med dem. Det kan ofte se ut som om jeg ikke liker “folk” i generell forstand – hvilket til en viss grad er sant – men det handler ikke så mye om menneskers eksistens som om hva de gjør med sine liv, eller rettere sagt ikke gjør: De tar ikke ansvar. De har ikke noe forhold til begrepet “menneskeverd”. De har verken selvdisiplin eller skamvett og da går det som det går.  Det vil si, det går til helvete. Men når det er sagt så må det i rettferdighetens navn også sies at det er ganske “tricky business” å etablere og administrere en sunn persona – åpenbar referanse til en film av Bergman – i en verden som først og fremst etterspør dramatiske følelser og rollespill. Altså det vi noen ganger kaller sosialpornografi. Vi er jo først og fremst dyr. Følgelig gjør vi som alle andre dyr og danner kompliserte spill rundt fordelingen av sosiale privilegier og hvem som har rett til å formere seg med hvem.

Kjærlighet til penger er roten til alt ondt som de sier i bibelen. Seriøst. Alle vet dette så vi behøver strengt tatt ikke å spørre om for eksempel hvorfor vi har et knippe med ganske dustete kriser gående, sett i lys av at vi angivelig er en art av intelligente skapninger. Det går som det går fordi vi har satset på andre aspekter av den menneskelige form enn intelligensen. Jeg mener, se deg rundt. Ser dette smart ut? Jeg tror ikke det. Jeg møter nesten aldri noen som ikke har minst èn høne å plukke med “det som foregår” der ute i økonomisk forstand. Dette er ikke noe som egentlig vedkommer deres egen økonomiske status, det folk – i generell forstand – bekymrer seg for er at pengehensyn trumfer alle andre hensyn. Finansministerens ord veier tyngre enn helseministerens. Likevel er det jo slik at denne kjærligheten til penger ikke er et sunt forhold. A toxic relationship kaller de det på engelsk, altså når man riktignok er veldig lidenskapelig engasjert i partneren, men “alt blir helt feil” allikevel, på måter som i beste fall “bare” går på nervene løs og i verste fall utarter til vold, drap og selvmord. Alle skjønner hva dette betyr. Om de ikke selv har vært i traktene så har de i det minste hørt om sånt. Sett det på film, lest om det i en romantisk roman, hva vet jeg. Poenget er at temaet finnes — og det er noe destruktivt. Folk elsker penger på samme måte som heroinisten elsker stoffet sitt. Det starter bra men det ender som regel “alternativt”. Etter en stund skjønner man jo at man er en slave nå. Man bare må ha det, hvis ikke kommer en gru som ikke kan beskrives med jævlige nok ord. Personlig undergang er til enhver tid bare et par dager unna. Alternativet til dette jaget er ikke noe alternativ. Man behøver det man behøver, ferdig snakket.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Heroin som stoff har blant annet den pussige egenskap at stoffet i seg selv – bortsett fra den avhengighetsskapende kjemien – ikke har noen direkte fysiske skadevirkninger på organismen. Man kan i prinsippet gå på heroin hver dag hele livet og være “helt fin” gitt at stoffet er rent og at man inntar det under ellers hygieniske omstendigheter. Dette representerer middelklassedrømmen hvis vi overfører bildet til forholdet mellom folk og penger. Altså tanken om en materiell tilstand hvor man får sine behov dekket og betaler for dette med en rimelig innsats på en eller annen jobb — at man har en “arbeidsgiver” som betaler lønn under ordnede forhold. Eller altså at man får teknisk ren heroin som man inntar på hygienisk vis. Da går alt bra. Problemet med fattigdom er jo at folk blir jønkiser. Desperate stoffslaver som ikke skyr noe som helst for å skaffe neste dose. Som vi nettopp sa, når alle andre hensyn enn pengehensyn må vike. Åpenbart er dette noe som medfører en perversjon av intelligensen, i den forstand at man flytter fokus fra “livets egentlige innhold” og over på en slags form for jaktinstinkt hvor alt handler om å se muligheter og handle raskt. Man kan bli rik på to måter. Det enkleste er å bli førdt sånn. Men for å bli rik må man ofre alle andre hensyn og bare fokusere på forretningene. Selv da er det ikke sikkert at man vil lykkes, men hvis man ikke gjør dette kommer man garantert ingen vei. Man må være (eller bli) “gatesmart” og man må ha (eller utvikle) “blikket” som skiller de som ser (og handler) fra de som bare vimser rundt (og dagdrømmer). Topologisk sett er det lite som skiller rikfolk fra gatenarkomane. Begge er avskum men på hver sin måte. Akkurat som hvordan innenfor topologien er en kopp og en smultring matematisk sett den samme formen, gitt at selve koppen som vi drikker av bare er en irrelevant utvekst på den ene siden av hanken innenfor topologien. Det er hullet vi holder i som gjør koppen til en smultring. Det er den pengeorienterte atferden som gjør fattige og rike ganske like. Alt handler om penger. Alt måles i penger. Det eneste man gjør er å jakte på mere penger. Man får aldri nok. Man klarer ikke engang å konseptualisere fenomenet “nok”. Det er en følelse som man aldri har erfart. Alt man har er en sult som ikke lar seg tilfredsstille.

Kort fortalt: Anstendige mennesker driver ikke med penger — på en høne-og-egg måte. Det er uanstendig å “drive med penger”. Om man er født sånn eller har blitt sånn er et annet spørsmål. Man blir uansett skitten på en måte som ikke går av i vask. Det er ikke respektabelt. Det skaper fattigdom. For eksempel beskrives Norge nesten av alle som et rikt land hvor det er underforstått at fattigdom ikke eksisterer som noe annet enn et livsstilsvalg, eventuelt konsekvensene av udugelighet. Til dette er det å si at mye henger på definisjonene. Jeg husker at FN regnet “to (amerikanske) dollar hver dag” som grensen for ekstrem fattigdom – altså det slaget som går på livet løs i forhold til ernæring og denslags – som med dagens kronekurs tilsvarer 23 kroner hver dag. Med mindre man aktivt jaktet, fisket eller noe så tror jeg at man ville ha krepert ganske raskt med et slikt husholdningsbudsjett i dagens Norge, hvor dessuten boligen har en tendens til å sluke vesentlige deler av alle de penger man tjener. Det er for eksempel vanskelig å se for seg hvordan man overlever som uteligger om vinteren. Sovepose og telt virker ikke realistisk over langen, selv om de fleste som er i noenlunde god form sikker ville ha utholdt noen dager. Poenget jeg skal frem til er at alle ting koster og i et høykostland som Norge kan man erfare “fattigdomspresset” selv om man i en global målestokk sitter ganske godt i det. Det er som jeg allerede har påpekt når man blir hensatt i en stilling hvor man aldri “har nok” i forhold til hva som er normalt ellers i samfunnet. Man blir til en pengenarkoman på evig jakt etter de dosene man behøver. For å overleve må man ofre og gi slipp på rammene som holder “det normale” på plass og bare godta så mye stygt og dumt at man blir preget av det. Fattigdom oppfattes typisk som først og fremst en økonomisk tilstand, men jeg påpeker altså at det foreligger en høne-og-egg dynamikk på “det topologiske plan”. Problemet er en usunn relasjon til penger. Hvorfor problemet eksisterer er et annet spørsmål. Så, hvorfor?

Blant slike klassiske sosiale brølere som folk begår finnes den med å sitere Nietzsche uten å ha den minste fette peiling på hva han prater om, for eksempel utsagnet “Gud er død (og det var vi som drepte ham)” er ikke ment som et uttrykk for religiøs pietisme, det er snarere en polemisk innledning til fremstillingen av Nietzsches kunstsyn. Han var jo en tidlig postmodernist slik sett, som rettet pekefingeren mot visse problemer innbakt i det modernistiske konseptet, hvorav materialistisk snusfornuft etter hans syn allerede var godt i gang med å robbe mennskesjelen for dens visjonære “åndelighet” (som folk ofte velger å leve ut i dialog med noen slags mer eller mindre organisert religion) og gjøre folk til dårlig mentalt fungerende nytelsesslaver innenfor et “system” som ivaretar alle deres materielle behov men som ikke engang anerkjenner den menneskelige søken etter “noe høyere”.

Borgerskap, også bourgeoisi eller bursjoasi, som begrep brukes som betegnelse på den velstående, eiendomsbesittende, men ikke-adelige mellomklassen og etter hvert overklassen i det kapitalistiske samfunnet. Borgerskap er i Norge opprinnelig en fellesbetegnelse for de beboere i en kjøpstad som hadde løst borgerbrev, dvs. handelsmenn, håndverkere og skippere, til forskjell fra adelige, embedsmenn og bønder samt arbeidere, leilendinger og husmenn. Handelsborgere hadde rett til å inn- og utføre alle tillatte kjøpmannsvarer innen- og utenlands – en rettighet kalt «handelsfrihet».

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

(Wikipedia)

Et betydelig flertall av alle Norges innbyggere er i dag borgerlige, i den forstand at de “forvalter eiendom” – typisk sin egen bolig – og følger med på forhold innenfor politikken som har innvirkning på deres private formuesforhold. Vi kan si at de er mikrokapitalister som har en sterk egeninteresse av “vekst i eiendomsmarkedet” og det ene med det andre. Pyramidespillet fungerer bare etter sin hensikt så lenge prisene på boliger følger en stigende trend. Folk føler at de investerer så de forventer selvsagt noen slags form for avkastning, hvorav den mest direkte og forføreriske er når de opplever en økonomisk verdistigning. Motsatt opplever de en dramatisk bevegelse i retning av personlig ruin hvis for eksempel renta stiger, eller hvis andre forhold bevirker at “markedet faller” og de risikerer å bli sittende med en bolig som har høyere lån enn hva boligen er verd som kapitalobjekt. Sånn er forretningslivet. Det er et spill som handler om å ta pengene fra hverandre med alle de metoder som er lovlige (men de ulovlige vil også komme i betraktning hvis man føler at man kan slippe unna med det). Som alle vet er ikke denne verden utelukkende befolket av vinnere. Vi har også den andre kategorien. Hvordan blir man en taper? Det mest åpenbare svaret må være ved å engasjere seg i et spill som man ikke gjør det særlig bra i. Om man har uflaks, spiller dårlig eller ikke forstår reglene har ikke noe å si i dette bildet; poenget er at man går inn i noe på “stigende rus” men så blir man tygd opp og spytta ut.

Filosofer lever ikke i den samme verden som alle andre. Vi ser naturligvis de samme tingene som alle andre, men mentaliteten er avvikende hos de som “filosoferer” mer og oftere enn hva folk typisk gjør. Filosofi handler jo ikke så mye om å “finne svar” som om å formulere bedre spørsmål. Hva kan vi vite om denne tingen i henhold til hva slags kriterier? “Materiell snusfornuft” – som i prinsippet er en svært dekadent holdning – påstår at tingenes nytteverdi bør være hva vi vurderer deres “verdi” etter. Jo mer nytting noe er, jo høyere verdi har det for oss. Det virker som litt borderline galskap å fornekte nytteverdi som et betydningsfullt aspekt av livsverdiene, men det er også banaliserende, eller fordummende om du vil, i forhold til hvordan mennesker fungerer, når man opphøyer tingenes nytteverdi til deres ultimate målestokk For eksempel virker det jo ikke som noen mentalt helsebringende situasjon å stå i en jobb som man hater “fordi man trenger pengene” men folk aksepterer dette som ganske normalt. Mange jobber i vårt samfunn ville rett og slett ikke ha blitt gjort – ihvertfall ikke til den prisen – hvis folk følte at det å ikke gjøre dem var et aktuelt alternativ. Hvis de bare kunne gå sin vei uten å stå overfor nokså umiddelbar økonomisk ruin som en konsekvens av dette så ville de uten tvil ha gjort det. Mange såkalte “arbeidsgivere” – altså, hva fanden er det de gir, de er jo bare kjøpere av arbeidskraft – utnytter dette forholdet, og de gjør det i så grov grad som det lokale rettssystemet tillater. Det er ikke forbudt. Det å holde seg med høyere etiske standarder enn straffelovens rammer er egentlig en luksus som ikke i seg selv styrker markedsposisjonen til et kommersielt foretak. Det handler i så fall om fetisjverdi. For eksempel hvordan mange har blitt trent opp til å se på seg selv som “bedre mennesker” hvis de velger varemerke så og så, la oss si på grunn av miljøprofilen til vedkommende firma. Problemet er imidlertid ikke om man er involvert i “etisk forsvarlig varehandel”. Problemet er varehandel. Eller rettere sagt, pengesystemet.

Narkomani handler i mine øyne mer om maniske tvangshandlinger enn om “stoffavhengighet” (som i seg selv er et symptom, ikke en årsak til situasjonen, selv om det naturligvis ikke hjelper). Folk blir hekta, som man sier, på atferdsmønstre vel så mye som på dop. De havner i en rekursiv loop, litt som hva man ser når man holder et speil både foran og bak seg, det blir en uendelig kjede av speilbilder inni speilbilder som har en viss fjetrende kvalitet. Man føler kanskje på noen slags eksistensiell dobbelthet, som om man både er seg selv og “noen annen” og som om livet er noe som skjer på litt avstand, noe man ikke riktig deltar i, ihvertfall ikke slik man ønsker. Jeg prøver å skrive men det kommer bare skum som Cesar Vallejo sa i et av sine dikt (som jeg imidlertid ikke husker navnet på). Pengenarkomani er en tilstand folk kan havne i når de forteller seg selv at tingenes pris er identisk med tingenes verdi, som er hva den tidligere nevnte Nietzsche betegnet som nihilisme. Eller de kan bli tvunget inn i en pengenarkoman tilstand på grunn av økonomisk knapphet – altså “fattigdom” som vi kaller det – slik at det å jage etter penger blir tilværelsens dominante innhold. En sosialist vil typisk karakterisere fattigdom som et samfunnsproblem, mens en borger vil typisk oppleve det som “etterspørsel etter arbeid” — det vil si en økonomisk mulighet for noen med forretningsteft. Hvordan blir man en taper? Vel, man må først og fremst ha noe å tape. Man må ha “noe” som man siden velger å “satse” i en spillsituasjon. Opplegget i det moderne Norge er at alle trenger penger. Hver dag. Hvordan skal de få tak i dem? Det normale svaret er å skaffe seg en jobb, det vil si å lokalisere en oppkjøper av arbeidskraft som kan bruke deg til noe. Gjerne noe man har lyst til å gjøre, men dette er ikke det viktigste elementet i bildet hvis man ikke har noe annet å satse i spillet enn livet, det vil si arbeidskraften. Når vi snakker om “arbeidsplasser” så er dette enda mere politisk tryllespråk, så å si, fordi vi snakker jo egentlig om inntektskilder. Man får betalt lønn slik og slik for å være på et sted og utføre oppgaver sånn og sånn. Hvorfor gjør man dette? Typisk fordi man behøver bolig, mat, klær og så videre, men bare i mindre grad fordi man opplever det som meningsfullt. Og her er problemets kjerne. Fremmedgjøring. Man har ingen “Gud” i sitt liv, intet “høyere formål” enn å bare være et ledd i den økonomiske næringskjeden. Hva er selve poenget med å leve? Hvis man ikke ganske umiddelbart kan besvare dette har man etter min mening et alvorlig problem, som i videre forstand betyr at samfunnet har et problem. Fattigdom er når man ikke har noen andre verdier enn de som kan måles i penger.

Nietzsche betraktet musikken som religionens arvtager i menneskenes liv. Man oppsøker ikke lenger gotiske katedraler for å få et kick, man går på konsert. I begge tilfelle handler det om å oppleve noe vakkert, hvordan man nå enn måler denslags. Forsåvidt mente Nietzsche kunsten i en videre forstand, men blant skjønnkunstene er jo musikken den mest umiddelbare, det vil si den som på det mest direkte vis henvender seg til vår emosjonelle tilstand, uten å først ta veien om vår “dømmekraft” eller kritiske sans. Om man rent konkret liker musikken man erfarer er egentlig ikke viktig, man føler uansett dens påvirkningskraft på en måte som appellerer direkte til vår opplevelse av identitet og “tilhørighet” — på godt og vondt. Det finnes ikke noe mer borgerlig enn “lysten til å eie sin egen bolig” men heller ikke noe mer bohemsk enn det å hengi seg til en musikalsk lytteropplevelse. Mye annen kunst fremkaller alskens forsvarsmekanismer i folk, men musikken – gitt at man liker den – snakker direkte til “noe høyere” i oss. Jeg er i prinsippet ikke særlig kritisk til andre menneskers smak i denne sammenhengen, så lenge de ikke prøver å påtvinge meg noe, det som er viktig er at de har evnen til å elske noe på en uhemmet måte. Og da mener jeg ikke noen føkkings hund (eller engang andre mennesker), jeg mener noe kunstnerisk. Noe som har en helt annen form for verdi enn alt det man innskriver i husholdningsbudsjettet. Og der setter vi strek for denne gangen, med et stykke musikk som man fritt kan velge å like eller mislike, eller hva det nå skal være.