Måned: november 2023

Abaddon er et ord brukt i Det gamle testamentet om dødsriket og i Johannes åpenbaring kapittel 9, vers 11 om avgrunnens engel. I senere jødisk tradisjon brukes abaddon om et straffens sted, reservert for de ugudelige.

(Store norske leksikon)

Min favorittfølelse er frykt. Vel å merke ikke til egen privat bruk, men som forskningsobjekt. Kanskje ikke engang så mye “selve frykten” som alt det snåle den får folk til å si og gjøre. Du vet. Galskap. Drap. Selvmord. Sånt skjer hver dag. Kanskje blir det meg, kanskje blir det deg, kanskje blir det trallalei. Jeg tror ikke det finnes noen dypere følelse enn frykt. Det er der vi finner selve primalskriket. Visse filosofer hevder at frykt for døden er hvor alt begynner. Vi føler oss levende men vi vet at vi skal dø. Dette skaper noen slags traumatisk spenning i sjelen som krever utløp i form av “livsaktiviteter”, særlig sex. Vi kan kanskje si at det haster med å komme i gang med livet og gjøre alle de tingene man har lyst til. Tikk takk. Tida flyr. Snart er det jul, så kommer våren. Like snart er det vinter igjen. Og sånn går årene, nesten uten at man merker noe. Alt er jo helt som vanlig.

Folk er ofte forbløffende spesifikke med hva de er redde for. Man skjønner at de har tenkt gjennom sakene. Hva om jeg forteller deg at alle menneskets fantasier om helvete er metaforer for et sted i livet, nærmere bestemt en sinnstilstand, og helt spesifikt det å la seg styre av sin frykt? Selv er jeg så langt som det er råd en ganske nøktern “biologist”. Det er som regel ikke nødvendig å introdusere noen metafysiske forklaringer for den menneskelige tilstand. Jeg tror ikke at det er “frykt for døden” som driver oss. Jeg tror det er den samme frykten som driver alle andre komplekse skapninger: Vi vil ikke bli fanget. Vi vil ikke bli tatt. Det er et overlevelsesinstinkt som er nødvendig i et livsmiljø hvor noen dyr jakter på andre dyr med det formål å drepe dem og spise dem. Siden kan vi ta tak i denne generelle – og nærmest instinktive – frykten og stykke den opp i mange mer spesialiserte “former” ved hjelp av vår fremdragende fantasi og forestillingsevne. La oss så blåse liv i dem og gi dem navn. Heisann Satan. Er du redd for Satan? Det burde du være. Han er en jævel.

Dette er selvsagt bare noe moderne vrøvl. Til og med Tut Ankh Amon er eldre enn Satan — og han døde på 1300-tallet, vel å merke på den andre siden av år null. Hva heter det nå for tiden? Før vår tidsregnings begynnelse. Ikke før Kristus, eller altså definitivt “før Kristus” så langt som tidsregning angår, vi bare kaller ikke opp “år null” etter kristendommens sentrale trosbegrep lenger. Det er i grunnen det samme for meg, poenget er jo at man klarer å tidfeste en ting på noe slags vis, men mange er mer følsomme enn meg med disse kulturgreiene sine. Uansett, det som teller her og nå er å påpeke at det ikke finnes noen konsistens i menneskers fryktobjekter. Satanskrekk er noe som kommer og går. For eksempel var det svært moteriktig på 80-tallet, før det roet seg igjen litt innpå 90-tallet. Man så for seg at det fantes en hemmelig og godt organisert undergrunnskult av satanister som begikk alskens avskyelige forbrytelser for å hedre avgudsbildet sitt. Sånt høres jo ganske spinnvilt ut. Det syntes også politiet, som vel er de fremste spesialistene på etterforskning som vi har i samfunnet, gi og ta noen veldig talentfulle journalister. De etterforsket mye. De fant ingenting. Hva skal man tenke om dette?

Selvsagt er det også sunn biologi å frykte for at barna skal bli tatt. De fleste skapninger har noe slags opplegg for å beskytte avkommet, eventuelt så lager de så mange av dem at et rimelig antall uansett vil unnslippe rovdyra. Dette siste er imidlertid lite aktuelt for mennesker (selv om man noen ganger må lure). Rovdyr vil jo ikke ha motstand, de vil ha mat. De leker ikke butikk. Det er bedre å gå for de som ser svake ut – altså enkle å ta – enn de det ser ut som om det vil bli mye jobb med. Dette er en vanlig fare i dyreriket og derfor også blant oss mennesker, som dessuten har utpreget kannibalistiske tendenser — i den forstand at vi “jakter på våre egne” for ymse næringsformål, men også av rituelle og religiøse årsaker. Som man sier, det er komplisert. Folk er imidlertid ikke dummere enn at de vet dette, i det minste på et ubevisst plan. Alle har jo hørt om “kidnapping”. I bokstavelig oversettelse: Bortføring av barn. Det er patologisk å gå rundt og hele tiden tenke på at dette er noe som kan skje, men det er like patologisk å kategorisk avvise muligheten. Derfor “gjeter” vi barna en smule når de for eksempel er på offentlige lekeplasser eller løper fritt rundt i parken. Sånne ting. Man venner seg til det. Det er verre med “frykten for at noe skal skje” og da mener jeg ikke bare kidnapping men også alt det andre, hva det nå enn er, hvor mye skal man fantasere om sånt?

Menneskets psykologi er veldig omstendelig og sær, men for å komme noe sted bør man etter min mening begynne med å kartlegge hvor man oppbevarer frykten sin. Den er jo der, et eller annet sted, men hvor? Jeg skal ikke begynne å ramse opp hvor mange eventyr og andre fortellinger – opp til og inkludert moderne kunstproduksjoner – som inneholder elementet “troll i kjelleren”. Jeg skal bare peke på det. Det finnes nesten alltid noen slags underjordiske ganger med “hemmelige ting” og det ene med det andre. Man behøver ikke å være doktor Jung for å klø seg i skjegget og si jaså? fortell meg mer om disse tankene. “Det underjordiske” – for ikke å si de underjordiske – er ikke noe vi fant opp i går, det er et eldgammelt tema. Det er så man blir fristet til å foreslå at disse “underjordiske gangene” egentlig handler om hjernens struktur, altså det Jung kalte “det kollektive underbevisste”. Litt på samme måte som det er en “kollektiv livserfaring” å ha to armer og to ben, med de muligheter som dette gir, så har den underbevisste del av sinnet – det er ofte vanskelig å lokalisere hva som sitter hvor i hjernen – en medfødt og allmenmenneskelig fysisk struktur som gir et visst spekter av muligheter (men som utelukker andre). Når man i fantasien fremkaller “bilder” så vil disse statistisk sett flokke seg rundt visse “elementer” eller “arketyper” som befinner seg på et dypere nivå enn den frie tanken vår. Etter mye om og men, her er poenget: Det å bli tatt – inkludert det å bli tatt av døden – er en frykt man finner i alle, uansett hvor komplekse de måtte være, det er et program som ikke lar seg styre noe mer enn man kan kontrollere sin egen hjerterytme. Hvis du nå innvender at alle kan drive opp hjertepumpa ved å tenke intenst på noe skrekkelig … så gikk du rett i fella mi. Det er hele poenget. Man kan drive opp sin egen fryktrespons på mange snedige måter, men da blir det litt som med hjertepumpa. Hvis man vil ha den ned igjen må man sitte ned, puste dypt, slappe av og alt det der — og på lignende vis må man moderere frykten med fornuften.

Fremstilt som en naken ungdom surret til et tre, en stolpe eller søyle og gjennomboret av piler, ble Sankt Sebastian i renessansen et yndet motiv i maler- og billedhuggerkunsten og gradvis et ikon for homofile. Renis billedserie av helgenen ble så populær blant homofile at navnet Sebastian i litteraturen gradvis ble knyttet til menn med tvetydig seksualitet, slik som i Evelyn Waughs roman Gjensyn med Brideshead og Tennessee Williams’ skuespill Brått siste sommer, mens «Sebastian Melmoth» var Oscar Wildes dekknavn da han dro i eksil. 

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Mye kan sies om ikonet Sankt Sebastian, ihvertfall mye mer enn man kan si om den historisk-legendariske skikkelsen, som ble henrettet på sluitten av 200-tallet av Romas keiser Carinus fordi han var kristen og (mest) fordi han hadde prøvd å få flere med seg i dette. Generelt sett er han skytshelgen for diverse typer “ofre for urettferdighet” — men som sitatet fra Wikipedia ovenfor sier ble – og er vel fortsatt – Sankt Sebastian adoptert av de homofile til omtrent den samme grad som Melodi Grand Prix og Madonna. Det handler om “stil” og de signaler man sender ved å ta til seg og eksponere et utvalg stilelementer. På engelsk er det ganske normalt å snakke om en gay stil – til en slik grad at dette i praksis har blitt løsrevet fra selve den seksuelle legningen det opprinnelig var assosiert med – men jeg vet ikke i hvilken grad det skjer på norsk. Kan ting være “homsete”? Jeg mener å huske at det folk hang seg mest opp i var om ting var femi, og at “femi typer” ofte ble assosiert med homofili, men jeg tror ikke dette synet står like sterkt i dag.

Som en slags personlig betroelse skal jeg her og nå innrømme at jeg ofte får følelsen av å ha “sett alt dette før” — men på den annen side er jeg jo seksti år gammel; jeg har vært mange steder og sett mange ting. Så det er sikkert noe der. Hvem vet? Jeg har jo aldri prøvd å være noen annen enn meg selv og ser heller ikke for meg at dette noensinne kommer til å skje, så jeg vet ikke noe mer om det “de andre” ser og opplever enn hva de forteller meg, direkte eller indirekte. Som alle andre la jeg merke til at det fantes en historie om en de kalte Bamsegutt og allerede der stanser det for meg. Jeg kan ikke forholde meg til voksne mennesker som blir kalt “Bamsegutt” eller engang til de som synes at dette virker normalt ute i offentligheten. Det høres ut som et kosenavn kjerringa bruker på gubben sin når hun er hypp på å hoppe i høyet. Herregud. Ikke fortell meg noe mer. Du kan godt si at jeg ber om nåde. Jeg vil ikke vite noe om dette. Har vi ikke noe annet å snakke om? Ut fra det lille jeg så dreide affæren seg om en godt voksen mann og noen problemer han hadde hatt med utbetaling av uføretrygd og det ene med det andre. Hva skal man tenke? Alle vet at NAV er en overgrepsinstitusjon som er minst like skandaløs som de pedo barnehjemmene på 50-tallet, kastrering av samer og gud-vet-hva. Havner man først i klørne deres så slipper de deg ikke uten videre løs igjen.

Siden tilkom flere opplysninger. Bamsegutt fikk en dom for å ha tuklet med noen barn for tredve år siden, men det er uvisst hva dette betyr og ingen opplysninger om dette fremkom i den dokumentaren som NRKs Tore Strømøy laget om det som i utganspunktet fremsto som enda en historie om folk som har blitt urettferdig behandlet av det offentlige. Selv har jeg ingen sans for Tore Strømøy og det han driver med. Det er jo for fanden sosialpornografi. På en hånd kan man si at han prøver å hjelpe, men på den andre må man jo innrømme at det handler vel så mye om å lage “bra fjernsyn” — i den forstand at programmene får mye oppmerksomhet både i rene seertall og i debatten som følger. Kall meg hva du vil men sannheten er at dette blir for “følsomt” for meg. Jeg orker ikke å forholde meg til andre menneskers sosiale elendighet. Jeg vet at det finnes – nærmest til en hvor pervers grad som helst, folk er jo ofte noen ondskapsfulle jævler – men det er ikke noe jeg kan gjøre fra eller til med det. Hva tenker jeg? Gi mannen de pengene han trenger og slutt med å brette ut privatlivet hans i media. Hvis han også behøver medisinsk hjelp så sleng det med på lasset og flytt blikket til neste sak på dagsordenen. som helst ikke bør hete Rumpeguri eller Kosehans.

Gammaglimt er i utgangspunktet noe av det villeste som skjer der ute i verdensrommet. De er dødsskrikene til enorme spinnende stjerner som kollapser og blir til sorte hull. Idet massen i den fremmede sola pakkes sammen til en usannsynlig tett klump, skyter en supergigantisk gasstråle ut på hver side av stjerna. De lager et inferno av gammastråler som suser utover i evigheten. Står du i veien, blir du toast.

(Forskning.no)

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Et drøyt år senere begynner det å fremkomme interessante studier av det kosmiske objektet GRB221009A – også kjent som BOAT, “brightest of all times” – og det later til at det som skjedde var en vanlig supernova som gikk av for 1.9 milliarder år siden. Imidlertid er det jo som alle vet slik at universet utvider seg med omtrent tyve meter i sekundet per tusen lysår, slik at objektet befinner seg nå 2,4 milliarder lysår unna jorden. Det er kort fortalt svært langt unna oss – lyset flyr jo med en hastighet av 299.792,458 kilometer i sekundet – hvilket er en fordel, fordi energien som kom frem hit til slutt tilsvarer omtrent en middels solstorm, sterk nok til å gjøre skade på følsomme instrumenter og elektronikk som eventuelt står utsatt til. Dette bekymrer oss litt. Altså at noe som startet så langt borte kan ha så mye slagkraft igjen når det endelig kommer frem hit. Sånn er det. Man lever farlig hvis man lever i dette universet.

Spørsmålet er om det er noe poeng i å fortelle folk om dette. Har de ikke allerede bekymringer nok?

Som det ovenstående sitatet fra Forskning.no sier, vi ville vært toast dersom BOAT-eksplosjonen hadde skjedd bare noen millioner lysår unna. Det finnes ingenting noen kan “gjøre” for å redde verken seg selv eller noe annet i forhold til sånne energimengder. Alt som ville vært igen av jorda var en avsvidd ruinhaug uten liv og atmosfære. Vår eneste “trøst” er at vi ville neppe merket noe. Kan man se en innkommende geværkule som treffer deg midt i pannebrasken? Det finnes ingen vi kan spørre, men vi tipper at svaret er nei. Plutselig går alt i svart og det var det. Snipp snapp snute. Vil du vite mer eller hva? som fortellerstemmen i det norrøne diktet Voluspå sier. Folk er veldig geskjeftige med alt dette demente tøvet sitt. De vil ikke vite noe som helst — de vil bare kose, dulle og lalle videre i det barnslige fantasiriket som hodet deres lever i. Vi er bedre enn de andre dyra sier folk til seg selv, samtidig som atferden deres dokumenterer en helt annen historie. Sånn er det. De fleste mennesker er bare evneveike troll som innbiller seg at de forstår noe.

Psykose defineres som en tilstand av forvirring og/eller alvorlig forstyrret virkelighetsoppfatning. Alle voksne mennesker kjenner, har møtt, eller i det minste hørt om individer som det “klikka for” slik at de begynte å oppføre seg på skremmende og bisarre måter, fremkaste rare tanker om verden, menneskene og sin egen rolle i det hele — og i det store bildet er slike ting “ganske vanlige”. Det handler som regel om at de har vært under stress og press gjennom lang tid, i noen tilfeller også om arvelig disposisjon (særlig ved schizofren sinnslidelse), og det sammenfaller sånn noenlunde med det man i tidligere tider kalte “nervesammenbrudd” (som man hadde ganske dårlig forståelse for – men desto mer overnaturlig frykt – ute i den alminnelige befolkningen). Den eneste effektive kur vi kjenner mot psykotisk sinnslidelse er stabile forhold med bra næringsopptak, mye ro og hvile, samvær med “normale mennesker” — og selvsagt noen grader av separasjon fra det som virket psykosefremkallende i utgangspunktet. Vi kan si det er et sammensatt symptombilde og en like sammensatt terapeutisk strategi. Det går som regel relativt bra når pasienten får adekvat behandling, men noen blir aldri helt “seg selv” igjen etterpå. Høres dette fornuftig ut? Da skal vi flytte blikket over på noe mye mer interessant, som er kollektiv psykose – også kjent som folie à deux – det vi si når psykosen rammer flere mennesker (minst to) på “synkronisert” vis. I praksis som regel at man har tatt til seg de samme vrangforestillingene og derfor utviklet de samme stressymptomene, som selvsagt virker gjensidig forsterkende (“bekreftende”) innenfor den aktuelle gruppen. Dette er hva vi typisk forventer å finne for eksempel i en sær religiøs kult eller i visse konspirasjonsmiljøer.

Imidlertid er mye av det vi betegner som normalt fette psykotisk når vi begynner å se nærmere på sakene. Her ligger en pussig egenskap ved språket. Det vi på norsk kaller “sunn fornuft” heter jo “common sense” – altså alminnelig fornuft – på engelsk. Men det finnes så langt jeg kan se ingen klar forbindelse mellom det sunne og det alminnelige og dette er et problem. Man kan være sunn uten å være alminnelig — og omvendt. Alle ser dette hver dag. Hvis man må velge mellom de to virker det umiddelbart som et klokere valg å satse på sunnhet heller enn alminnelighet, men det er kanskje bare meg. Andre kan ha et annet syn på saken. For meg handler ikke dette om å “ha rett” men om å observere menneskelig atferd – inkludert min egen – og skrive rapport om det jeg finner, med eller uten forslag til hypotese om hva det er som foregår. Imidlertid vet jeg – og alle andre voksne mennesker, over hele verden – at utsagnet “verden er gal” er noe av det mest vanlige å høre folk lire av seg i frustrerte øyeblikk. Dette er interessant. Hva betyr det? Selv er jeg jo alminnelig i den forstand at jeg ikke har særlig høye tanker om mine medmennesker, eller kanskje mer presist formulert det menneskeheten som helhet “driver med” og som gjennom mange “ringer i vannet” type dominoeffekter leder oss frem til det samfunnet vi har. Jeg antar at dette er hva de mener når de sier at verden er gal, altså menneskenes samfunn, for selve verden er jo verken her eller der i forhold til mentale prosesser og de handlinger disse leder til. Verden bare er, så er det et åpent spørsmål hvor mye av den vi forstår. Selv vil jeg si “ikke særlig mye” men mer enn ingenting. Jeg vil faktisk karaktersisere det som en psykotisk vrangforestilling når vi tror at vi har forstått noe. Det beste vi kan få til er en foreløpig teori — og selv de er ganske shaky på mange måter. Vi forandrer og oppdaterer dem jo til enhver tid, etterhvert som vi får tilgang til mer og bedre informasjon. Sånn fungerer vitenskapen, som er det eneste vi har som ligner på “sunn fornuft”.

En sandwich er en matrett bestående av to avlange, påsmurte brødskiver med pålegg mellom, for eksempel skiver av kjøtt, ost, grønnsaker og lignende. En variant er club sandwich, som er en sandwich med to lag pålegg mellom tre brødskiver. Betegnelsen sandwich sies å være oppkalt etter John Montagu, den fjerde jarlen av Sandwich, britisk statsmann og lidenskapelig kortspiller. Ifølge en anekdote fra 1762 fant han ikke tid til å spise under et timelangt cribbage-spill, og ba derfor tjenestepiken å legge maten mellom to brødskiver. Hans medspiller krevde også «brød som Sandwich». I 1765 avviser Montagus biograf denne fremstillingen, og skriver isteden at jarlen trolig oppfant sandwichen for ikke å måtte avbryte arbeidet ved skrivebordet. En opprinnelig sandwich bestod av en enkel skive salt oksekjøtt lagt mellom to skiver toast.

(Wikipedia)

Det funker ikke helt på norsk, for her bruker vi andre ord, men det har i de engelsktalende landene lenge pågått en forbløffende intens og emosjonell debatt om det er korrekt å kalle en hot dog for en sandwich. Som typisk er i denne typen ordskifter – svaret er ikke opplagt, men det er enten ja eller nei – så er de respektive sidene svært engasjerte og drapstrusler skal ha forekommet. Jeg har ikke selv observert dette, men det ville ikke forbause meg om det var sant. Ihvertfall bruker ja-siden og nei-siden ofte ganske nedsettende ord om hverandre. Begge er jo overbevist om at de har rett, så da antar jeg alt fortsetter som før inntil de finner noe annet å krangle om. Du vet hvordan folk er. Det spiller egentlig liten rolle hva man kaller faenskapet, men det er viktig for dem å “ha rett”. Pølse i brød er vel hva de fleste kaller det her i Norge. Eventuelt pølse i lompe (som i prinsippet er en tortilla-wrap — bare for å kaste frem noe). Enkelte vil ha både brød og lompe, og det heter tradisjonelt en spessial. Der stanset begrepet “gatekjøkkenmat” for de fleste nordmenn helt til langt innpå 80-tallet, bortsett kanskje fra noen vafler og sånt. Pizza, hamburger og resten av opplegget kom senere. Jeg husker at karakteren Tjoms fra tegneserien Skipper’n pleide å mase om “biffsmørbrød” i de tidlige utgavene på norsk. J. Wellington Wimpy som han opprinnelig het var jo en hund etter hamburgere, men ingen visste hva dette var i Norge på 70-tallet, så de valgte å kalle det noe annet. (Hvorfor de ikke valgte karbonadesmørbrød vil vel forbli en gåte.) Men er det en sandwich? Begrepet hamburger er uansett godt etablert her nå.

Det henger noe patologisk over det å bli så engasjert i “sandwichdebatten” at man truer folk på livet fordi de ikke en enig med deg, men jeg antar dette er den vanlige omgangstonen på internett, selv om “saken” er såpass latterlig. Hva tenker jeg selv? Er en hot dog en sandwich? Dette er ikke viktig for meg. Amerikanerne kalte det faktisk en dachshund frem til år 1901, da avistegneren Ted Dorgan valgte å kalle det hot dog fordi han ikke greide å stave (det tyske) ordet dachshund — og siden har det vært slik. Selve ordet pølse på norsk brukes ikke bare om det (mer eller mindre) spiselige produktet men også nærmest hva som helst som er “pølseformet”, selv om det ikke har noe med mat å gjøre. Opprinnelsen til ordet er uviss, men noen gjetter på at det kommer fra middeltysk pole som betyr en ertebelg. Statistikken viser at det er i Norge folk spiser mest pølser, men gjennomsnittelig ti kilo – tilsvarer omtrent 200 pølser – per person per år, noe jeg synes høres veldig mye ut. Det er jo på ingen måte den sunneste maten man får tak i, men som noen sier: Det enkle er ofte det beste. Selv kjenner jeg folk som jobber som kokk på ganske prestisjetunge steder men som heller kjøper seg en spessial i pølsebua enn å spise på jobben. Hva sier det om forseggjort restaurantmat? Kanskje ikke egentlig så mye. Det handler sannsynligvis mest om å skifte til sivilt tøy og komme seg ut av det helvetes kjøkkenet etter enda en stressende dag. Resten er enkel matematikk. Hvem liker vel å ta med seg jobben hjem?

Som alle vet er tittelen på denne posten også tittelen på en roman fra 1976, skrevet av Doris Lessing. Kort fortalt handler boka om en fyr som mister hukommelsen, blir lagt inn på sykehus og deretter drar på en “indre reise” til deler av selvet som ikke er tilgjengelige under vanlige omstendigheter. Vil du vite mer? Les den føkkings boka. Hva dette handler om er noe helt annet, som midlertid er beslektet med temaet på flere ulike måter, blant annet fordi vi skal snakke om begrepsparet anabase og katabase slik de forekommer som psykologiske mekanismer tilknyttet samspillet mellom selvet og underbevisstheten. Det var en mann som het Xenofon. Hans krav på berømmelse ligger først og fremst i det å være han andre som skrev om filosofen Sokrates – altså i tillegg til hovedkilden Platon – i sin passende titulerte bok “Erindringer om Sokrates”. Imidlertid skrev han også verket Anabasis om det persiske felttoget til “de ti tusen” som var greske leiesoldater i tjeneste hos Kyros den yngre og bidro til hans kampanje mot sin eldre bror Artaxerxes 2, som endte – for Kyros’ vedkommende – men at han ble drept i slaget ved Kunaxa like ved hovedstaden Babylon i år 400 før null. Men for hopelittene – altså Xenofon og gutta – hadde eventyret bare så vidt begynt. De sto jo plutselig med det problemet at de var en fiendtlig gresk hær som befant seg langt pokker i vold inni Persia. “Anabasis” handler om opplevelsene deres mens de kjempet seg nordover til Svartehavet og deretter hjem til Athen. Det var jo en interessant erfaring for dem. Typisk sånt som man prater om resten av livet — men også sånt som andre prater om. Nærmere bestemt Aristoteles. Han var eleven til Platon, som igjen var elev av Sokrates, samtidig med Xenofon. Og hvem var eleven til Aristoteles? Jo det var Aleksander, han som senere ble berømt som “den store”. Han satte i gang et lignende felttog til Babylon.

Ordene anabase og katabase betyr henholdsvis oppstigning og nedstigning. I gresk dagligtale på den tiden brukte man anabasis om det å legge til land med et skip og så bevege seg oppover i landskapet, mens katabasis var det motsatte, det vil si å ta seg ned til kysten fra et fjellområde. Men i en psykologisk kontekst heter det anabase når man “stiger” og katabase når man “synker”. Man kan for eksempel ha noen anabasiske målsettinger, som i så fall krever at man “gjør et løft” som individ og menneske for å oppnå det man begjærer, eller man kan på motsatt vis ha “katabasiske prosesser” i underbevisstheten som drar deg ned i forhold til motivasjon, humør og fysisk form. Henger du med så langt? Toppers. Vi fortsetter. Såkalt kognitiv samtaleterapi handler om å jobbe seg frem til en bedre bevissthet om slike ting, som nesten alle sliter med å håndtere i hverdagen. Som han Bjørn Eidsvåg synger om: Vet ikke forskjell på opp og ned. En livsopplevelse som oppstår når og hvis man ikke ser forskjell på anabasiske og katabasiske energier. Vertigo. Det er forresten også tittelen på en film av Alfred Hitchcock, men den handler om høydeskrekk, eller rettere sagt den følelsen en person med høydeskrekk får når de allikevel av noen slags grunn blir nødt til å konfrontere fobien sin. Dette skjer jo som alle vet med karakteren til Jimmy Stewart i filmen. Siden går det som det går. Hallo. Dette er Alfred Hitchcock. Hva forventer du? Uansett, poenget mitt er at man kan trene seg opp til å bli mer anabase-orientert i hverdagen. Jeg vil ikke bruke ordet “positiv” fordi det handler ikke om lykkefølelse – og ihvertfall ikke om “politisk korrekte holdninger” – men om å innarbeide et mer konstruktivt vanemønster. Det vi si å på svært praktisk vis gå for de tingene som “løfter” det bevisste selvet mens man samtidig identifiserer, sirkler inn og eliminerer den indre katabasen. Altså tingene som “trekker deg ned”.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Egentlig ganske opplagte greier, kan du si, men som vanlig er det ikke bare bare. En hjemløs person som tigger på gata kan ikke “bare” få seg en jobb. Man må ta tak i det mest nærliggende problemet først. Det går i praksis ikke an å stå i en jobb på normalt vis hvis man ikke har noenlunde ordnede boforhold. På lignende vis må man være – eller bli – ærlig mot seg selv før man kan lære “forskjellen på opp og ned”. De fleste har jo noen ganske urealistiske idèer om seg selv, både på godt og vondt. Dette vanskeliggjør opprydningsprosessen i forhold til hva slags ting som trekker i hvilken retning. For eksempel kan man oppleve seg selv som en grei og hjelpsom person som “stiller opp” mens man i virkeligheten er en naiv tosk som blir utnyttet av svindlere. Eller man kan tenke på seg selv som en patetisk og håpløs person mens man i virkeligheten er et helt vanlig menneske som det ikke er noe spesielt med. Nesten alt folk gjør er motivert av psykologiske “skript” som igjen henger sammen med et større “narrativ” — eller verdensforklaring om du vil. Hvordan man skriver seg selv inn i denne “forklaringen” har alt å si for hvordan man typisk erfarer hverdagen sin. Hvis man ønsker “et bedre liv” – hva nå enn det måtte bety – bør man begynne med å analysere hvilke psykologiske skript man bruker, samt ikke minst hvorfor. Før man kan oppnå kontroll over dette problemområdet må man bringe noen slags orden inn i bildet. Eller klarhet som folk også kaller det. Altså det å bli “klar over noe” som inntil dette øyeblikk har vært en ubevisst prosess. Et vanemønster. Paradoksalt nok er det å oppnå selvdisiplin noe bortimot umulig å få til på egen hånd, eller ihvertfall så vanskelig at man kan like så godt skaffe seg en lærer i utgangspunktet, for å spare tid. Helst en filosof, eller i det minste en psykolog. Hvis de kaller seg guru, sjaman eller life coach bør man imidlertid styre unna. Sånne er nesten alltid bløffmakere. Du vil være bedre tjent med å ta timer hos en sangpedagog eller en danselærer. Seriøst. Dette handler jo om anabase og katabase. Det er ikke oppbyggelig for selvet å gå i tjeneste som økonomisk melkeku for sjarlataner. Les heller en bok. For eksempel den til Doris Lessing.

Jeg har forholdt meg til værvarslinga fra yr.no i mer enn ti år nå. Opplegget deres er godt nok til sitt formål, noe som innenfor min variant av spillteoretisk strategi er “optimalt”. Jeg behøver jo ikke noe som er bedre enn godt nok. Dessuten pleier forbedringer å bli mer kostbare jo mindre pragmatisk nødvendige de er. Tenk over saken. Det å bli “best” er en konkurranse mellom et utvalg kandidater som allerede er nær toppen innenfor sitt område. Det koster dem relativt sett enorme energimengder å forbedre seg ganske lite, slik at man kommer til et punkt når ting “koster mer enn de smaker” og i en verden av praktiske problemer kan dette identifiseres som når noe er godt nok.

Hvorom allting er, ved et tidspunkt begynte yr.no å oppgi ikke bare selve temperaturen, men også hva den “føles som”. Saken er at man merker forskjell på ti grader når det er tørt og vindstille og ti grader med regn og blåst. “Opplevd temperatur” fra en menneskelig synsvinkel er noe annet enn den tempetauren man måler med et instrument som ikke har noe følelsesmessig preferanseområde. Denne morgenen i Østerdalen oppgis på yr.no å ha en målt temperatur på minus fjorten, men det “føles som” minus tyve. Jeg skal ikke krangle. Det føles faktisk jævlig kaldt der ute. Jeg har erfart verre kulde men minus tyve er kaldt nok for meg. Du merker jo ganske raskt at hvis man ikke holder seg i bevegelse når det er så kaldt risikerer man å pådra seg frostskader. Sprengkulde er stressende for kroppen. Noen minutter går bra for de fleste, men når timene begynner å gå entrer man en svært reell faresone.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Spørsmålet er hva resten av vinteren vil bringe. Så snart det faller under minus femten eller deromkring lønner det seg å holde konstant fyr i vedovnen i dette gamle huset, men dette kommer med sine egne avveininger. Man forbruker jo fyringsveden ganske faderlig fort når det går oppimot hundre liter i døgnet (løslig målt i forhold til volumet i den store typen bag fra Biltema), men hva skal man liksom gjøre da? Jeg har aldri vært av den tapre typen som bare finner seg i all slags jordisk lidelse med et tålmodig smil. Faen heller. Jeg hater å fryse. Det gjør meg veldig anspent og aggressiv. De andre vintertingene har jeg god nok kontroll på. Du vet. Vinterdekk og den typen ting. Snømåking. Feite frø på fuglebrettet. Det vanlige, må vi vel nærmest si, siden det typisk blir vinter hvert år i Norge, særlig i Østerdalen. “Vær beredt” som speiderne sier. Det er det beste. De intelligente ser på kalenderen og kalkulerer ut hva som lønner seg i forhold til hva slags tidsskjema og budsjettrealiteter de har å jobbe med, mens de mer spontane personlighetstypene etterhvert oppdager at været forandrer seg slik at de blir nødt til å handle. Alle jeg kjenner har litt av begge deler i seg. For eksempel utsetter mange alt som har med jula å gjøre til langt uti desember selv om handelsstanden tydeligvis starter sin egen form for festing allerede i oktober. Sånn har det blitt. Aldri er det fred å få. November er snart slutt og da kommer alt det helvetes maset som desember måned er full av. Og hva sier vi da? God jul. Selv om vi vet at hele driten bare blir dyrere og dårligere for hvert år som går. Lenge leve ironien.

Fra mine egne skoledager sakser vi et minne som imponerte meg allerede den gangen og som har fortsatt å henge på en prominent plass i den personlige lærdommens magiske univers. Altså, saken er at jeg gikk på videregående sammen med et antall individer som kom fra det vi kaller priviligerte kår, med rike foreldre og det ene med det andre. De lider ingen nød. De kjenner ikke engang noen nød, i den forstand at de vet ikke hva det er. De har sikkert noen slags abstrakt definisjon av konseptet men de har ikke noe personlig erfaringsmateriale som kan danne grunnlag for egentlig forståelse. Kanskje de fikk det senere. Hva vet jeg? Men der og da var de bortskjemte barn med urealistiske idèer om sin egen viktighet i verden. Det memet vi skal frem til er et kort men betydningsfullt utsagn. Jeg hadde reist det argument at selv lærdom som ikke der og da fremstår som “noe man kommer til å få bruk for i livet” har sin nytteverdi fordi det bidrar til å forbedre evnen til å tenke i sin alminnelighet. Jeg behøver ikke å lære å tenke, var et motargument som kom. Jeg kan bare betale noen for å tenke for meg. Først trodde jeg det var en morsomhet. Jøss. Fyren har jo litt sans for humor. Men så ble det etterhvert klart at dette var hans alvor. Han betraktet virkelig lommeboka som viktigere enn hjernen. Er det dette folk mener når de snakker om materialisme? Jeg skal ikke engang snakke om hvor klein sikkerhetspolitikk det er – noen kan ta fra deg pengene, men ingen kan stjele evnene dine – istedet skal jeg benevne det som åndsfattigdom av verste slag, det vil si den man havner i fordi man er lat.

Til forsvar for slik tankegang er det å si at verden til en viss grad fungerer på denne måten. Hvis man mangler kunnskap om noe men har penger så kan man alltids hyre inn en spesialist til å utrede saken og bidra med slike råd i forhold til prosjektstyringen som er nødvendig. Dette er faktisk en bent frem intelligent måte å forholde seg til problemstillingen, men det var ikke dette han mente. Denne historien blir alt for lang hvis jeg skal gå inn i noen dypere karakterskildring, så jeg skal bare henvise til stereotypisk “rike barn” og deres tro på at pappas penger – som de antar ved et tidspunkt vil gå i arv og bli deres penger – er et tilstrekkelig maktmiddel i en verden hvor de allerede er vant til å få det som de vil. Forsåvidt ganske troskyldig, men også klysete. Saken er jo at ingen bare “kommer til rikdom” – om vi ser bort fra de som vinner i lotto og lignende – og for å akkumulere en stor privatformue er man nødt til å utvikle et sett med personegenskaper som vi ikke her og nå skal ramse opp, men en av dem er teft. Altså evnen til å se muligheter og handle raskt når sjansen byr seg. Vi kan si at dette er en form for beredskap — som umiddelbart fører til spørsmålet om man er født sånn eller har blitt sånn. Vi observerer jo “askeladdhistorier” om folk som startet med et objektivt sett dårlig utgangspunkt men som senere “jobbet seg opp” og endte med en stor privatformue. Vi observerer også hvor mange historier som helst om at barna til de rike setter formuen over styr fordi deres lidenskaper handler om å bruke pengene, ikke skape dem. Hvilket leder oss til den konklusjon at det er ikke egentlig pengene det handler om, men den personlige ærgjerrigheten og det indre “suget” etter å forbedre sin sosiale posisjon. Mange går rundt med en følelse av at de fortjener mer – eller bedre – enn hva de typisk får i livet, men bare noen få har viljestyrke og handlekraft til å gjøre noe med saken. Jeg vil si at den avgjørende skilnaden går langs den litt mystiske egenskapen vi kaller næringsvett. Hva er det og hvor kommer det fra?

Intuisjon (fra latin: intueri, «å vurdere», «å se inn i», «granske») er en umiddelbar forståelse, innsikt eller fornemmelse av en sak eller situasjon, uten hjelp av refleksjon, erfaring eller resonnement. Intuisjon er således ofte betraktet som en form for indre erkjennelse, tidvis vurdert som virkelig klarhet eller forståelse. Tilfeller med intuisjon er preget av stort mangfold; imidlertid er de prosesser hvor de skjer vanligvis ukjent for tenkeren i motsetningen til rasjonell tenkning. Et syn på intuisjon er at det er ekspertise innenfor et felt, formelt eller uformelt, basert på tidligere erfaring. Lang tids erfaring fører til læring av gjenkjenning av mønstre som danner maler (templates) – ansamlinger av detaljer ved situasjonen eller problemet. Ved å samle detaljene i maler trengs mye mindre analyse, og prosessen fram til en løsning går langt raskere. Dette gjør også prosessen ubevisst, ettersom den automatisk følger innlærte mønstre. Dette fører til holistisk heller enn lokal prosessering; eksperten danner et helhetlig bilde raskt, heller enn individuell analyse av alle detaljer.

(Wikipedia)

Etter min mening er “rike menneskers næringsvett” til forveksling likt det vi kaller det kriminelle instinktet, som man er nødt til å opparbeide seg for å overleve i særlig harde og farlige miljøer. La oss si for eksempel i et klassisk fengsel, som av denne grunn ofte blir karakterisert som “forbryterskoler”. I motsetning til dette står trygg oppvekst i et villastrøk hvor man venner seg til at komfort og privilegier er “rettigheter” som man har på en selvfølgelig måte. Jeg kan bare betale noen for å tenke for meg. De som vokser opp i farlige slumstrøk med fattigdom og alskens sosial elendighet blir tidlig voksne. De er nødt til å utvikle en “gatesmart” stil for å i det hele tatt overleve. Dette gjør dem til en “rev i hønsegården” hvis de noensinne kommer seg inn i et forretningsmiljø som favoriserer slike personegenskaper. (Forøvrig et ganske velkjent tema innenfor litteratur, film og serier.) De forventer jo verken hjelp, takk eller belønning. De vet – fra beinmargen og ut – at i den grad de har noe så er det fordi de skaffet seg makten til å ta det. Du vet. Gripe dagen og det ene med det andre. Det er jo slik i vår tid at de færreste har noen egentlig kontakt med naturen, men til gjengjeld snakker folk ganske mye om “den urbane jungelen” og slike ting, som nærmest må karakteriseres som kulturens mørke felt, eller underverdenen om du vil. En eksistensiell sone hvor “overlevelse” fra dag til dag ikke er noen selvfølgelighet. Selv ser jeg på dette med et humoristisk blikk. Det er jo slik innenfor biologien at en art som er i ferd med å tømme sitt naturlige habitat for de nødvendige ressurser for overlevelse vil henfalle til en kannibalistisk fase hvor de begynner å betrakte hverandre som et realistisk næringsgrunnlag like før arten kollapser og dør ut; et fenomen som sammenfaller ganske nøyaktig med introduksjonen av “sivilisasjon” blant menneskene. Nå er jo begrepet tid noe svært relativt. Femti år er mye for et individ mens vi ikke engang registrerer det når vi snakker om “historien” som sådan — og det er helt meningsløst i forhold til “geologisk tid”.

Som art er mennesket flere millioner år gammelt, som “kulturskapning” noen titusener av år, mens som siviliserte ikke mer enn omtrent 5000 år, hvorav de siste 200 har vært særlig destruktive. Per i dag er vi den dummeste og mest materielt inkompetente utgaven av mennesker som noensinne har eksistert. Folk løper rundt med “håret i brann” og bare skriker. På mange måter ganske skremmende greier, men det er hva det er. Biologiens regler omfatter også oss. Fantasien vår er ganske fristilt fra virkelighetens harde krav, men kroppen vår lever og dør i en eksistensiell sone som mange nekter å forholde seg til. “Den noble uvitenhetens vei” består i å ta avstand fra alt det skitne og dyriske som – bokstavelig talt – utgjør selve kjøttvekta i vårt liv; til fordel for noen slags vrangforestilling om at vi er “åndelige” skapninger som har blitt særlig utvalgt av overnaturlige makter til å bestemme her på jorda. Alskens lallende idioter preker om sånt i eininga, mens underverdenen går sin skjeve gang. Den materielle virkeligheten vinner alltid til slutt. Fysikken fungerer. Det er vanskelig å se noe håp for menneskene slik som ting har blitt, men kanskje noe vil endre seg. Vi får følge med og se hva som skjer.

Denne historien begynner i Sahara. Året er 1970. Spansk Sahara er i ferd med å avvikles og en lokal konflikt om hvem som skal overta hva utkrystalliserer seg. Hovedaktørene er “Den Sahrawi-arabiske demokratiske republikk” (SADR), en uavhengighetsbevegelse representert av Polisario-militsen, og dessuten statene Marokko og Mauretania, til noen grad også Algerie. Fra Norge ser det ut som en av mange tildels uforståelige “afrikanske konflikter” som oppsto i kjølvannet av kolonitiden. Hvem vet hva de krangler om? Det er jo ingenting der. Bare sand. Det har gått litt i bølger, men konflikten ligger der ennå. Noen formell løsning foreligger ikke. Det virker som en sånn ting som man tar ad notam i tilfelle man har tenkt å reise i regionen. Det er et konfliktområde så vær varsom. Men ellers tenker man ikke over saken. Jeg mener, det er jo ingen nyhet at det er uroligheter i Vest-Sahara. Det har pågått siden året 1970. Hva skal man liksom mene om dette? Man har ikke ubegrenset kapasitet for fokus og oppmerksomhet. Vi må konsentrere oss om aktuelle nyheter og “glemme” alt sånt som virker stillestående og lite løsningsorientert.

Jeg skjønte faktisk ikke hva konflikten i Vest-Sahara handlet om før langt innpå 2000-tallet. Da oppdaget jeg at over åtti prosent av verdens fosfatforekomster befinner seg i Marokko og Vest-Sahara — som gir dem noe nokså nær et verdensmonopol på èn av de tre bokstavene NPK som man vil finne på enhver sekk med kunstgjødsel. Nitrogen, Phosphorus, Kalium. Svært viktige varer på verdensmarkedet, kan man trygt si, siden alle matvarer som det handles med i stor skala er fremstilt i et industrielt landbruk som krever store mengder kunstgjødsel til enhver tid. (Bærekraften i denne metoden er et tema for seg selv som vi skal la ligge her og nå. Verden er jo som den er, ikke som den burde være.) Du kjenner sikkert følelsen. Aha, tenker man. Så det er altså hva de slåss om. Penger. Er det ikke alltid penger? Herregud. Rettigheter til å drive mineralutvinnelse og det ene med det andre. Skulle du ha sett. Så snart man har hørt det virker det så opplagt. Nå er jo ikke fosfater gull i den forstand – det er ikke noe sexy stoff, det pleide å bli fremstilt av fugleskit, men alle de gamle “guanoøyene” er brukt opp og uttømt – men i virkelighetens verden er fosfat en absolutt nødvendighet mens gull er fjas og luksus som bare har en relativ verdi. Jeg mener, de færreste tenker på pynt når sult er det for hånden værende problem.

Fra min personlige historie bringer vi inn det element at min formelle utdannelse er innenfor økonomi. Da jeg var i den alderen var interessene mine – som de forsåvidt er ennå – historie, språk og kunstfag, men økonomi var det som var “forventet” av meg — og fordi jeg hadde gjort en handel med foreldrene mine – hvis jeg kler meg pent, oppfører meg som folk og møter opp på skolen så skal de betale for en egen leilighet for meg – så hadde jeg sterk egeninteresse av å “innfri forventninger”, fordi det å ha sitt eget sted er en enorm sosial fordel i de sene tenårene. Hvorom allting er, konsekvensen av det hele er at jeg nå har et litt sært forhold til økonomi som fag. På den ene hånd synes jeg det er omtrent like respektabelt som astrologi. Dette gjelder særlig når de ber økonomer si noe om fremtiden. Det er svært cringe. På den annen hånd gir en viss innsikt i “skoleøkonomi” gode verktøy for etterforskningsarbeid og politisk analyse. Det er ikke et unyttig fag, det er bare fette misbrukt av alle svindlere og bløffmakere der ute. Generelt sett følger jeg ikke noen på nettet som prater om “penger” – hvor de kommer fra og hvordan man kan få tak i mer av dem – men jeg har et par faste som fremstiller interessant innhold fra en mer sosialøkonomisk og statsvitenskapelig innfallsvinkel. En av disse publiserer videoer på YouTube og kaller seg “Economics Explained”. For et par dager siden kom han med noen aldeles måpende nyheter: I Norge har man oppdaget like store eller større forekomster av fosfat som i Marokko og Vest-Sahara. Hæ? Hvordan er det mulig at jeg ikke har hørt noe om dette?

Hvis informasjonen virkelig stemmer – og det virker det som den gjør – snakker vi om et økonomist potensial som er større enn oljen selv i sine beste dager. Vi snakker om titusenvis av milliarder gjennom hundrevis av år. En veritabel pengefabrikk  — som ingen snakker om. Det er jo ikke gull. Folk skygger litt unna når de hører ordet gjødsel. Jeg jobber med landbruk er ikke et bra utsagn hvis man for eksempel prøver å oppnå samleie. Sexy varer burde i prinsippet være et eget studieområde i gråsona mellom økonomi og psykologi. Men det får bli en helt annen kålåker, det som er temaet her og nå er de norske fosfatforekomstene og det faktum at “ingen” vet noe om dette. Jeg er jo gammel nok til å huske at oljen var litt av en nyhet i sin tid, og selv om vi har vent oss til dette i stor grad så vet folk typisk om at Norge er et land som utvinner og selger petroleumsprodukter på verdensmarkedet. Fosfatsituasjonen er helt annerledes, sannsynligvis fordi det snakkes ganske lite om matproduksjon; hvor maten vår kommer fra, hva slags stoffer som brukes til å fremstille matvarer, hva slags etiske standarder som gjelder, og det ene med det andre. Det er et stort fagområde som det paradoksalt nok er liten egentlig interesse for. Så lenge det finnes ting å få kjøpt på supermarkedet er folk fornøyde. Noe mer ønsker de ikke å vite. Ihvertfall ingen kjedelige – og ofte grusomme – detaljer fra produksjonsprosessene. Det er jo noe som heter “å miste matlysten” som noen ganger inntreffer når man for eksempel vet for mye om hvordan pølser blit laget. Sånt må ikke undervurderes.

Åpenbaring er et teologisk begrep som finnes i mange religioner. Dets innhold er derfor like forskjellig som det finnes religioner. I alminnelighet kan åpenbaring sies å være det hvor religionen framtrer som et virkelig, eller ektefølt, forhold fra Gud til mennesket. Et slikt forhold kan ikke bevises på en vitenskapelig måte, og åpenbaring kan derfor kun oppfattes og formidles som tro. I naturreligioner var det som regel stammens eller gruppens sjaman som åpenbarte den høyeste viljen som naturens variasjoner, tid for seremonier, ofringer og lignende. Sjamanen var under selve åpenbaringen i en form for transelignende tilstand i kortere eller lengre varighet.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Som alle kan se fremkommer min typiske sans for humor derved at jeg velger motivet “Åpenbaringens engel” av William Blake (1757-1827) som illustrasjon til en post om åpenbaringenes tvilsomme provenans. Hvor kommer de fra? Hvem opplever dem? Hva er åpenbaringer? Vi tar altså utgangspunkt i at et individ har en ekte opplevelse av noe som senere blir tolket som “en melding fra høyere makter” men at det varierer fra den ene kulturkretsen til den neste hvordan man forklarer det som skjedde. Noen ser engler, andre ser naturånder, dessuten finnes de som bare “hører stemmer”. Disse distinksjonene er egentlig ikke relevante, det som foregår blir ikke interessant før åpenbaringen distribueres til et større publikum som velger å tro at informasjonen de blir presentert for kommer fra en guddommelig kilde. Dette er jo det viktige overgangsleddet. At den som opplever åpenbaringen selv tror på den er verken her eller der. Hallusinasjoner forekommer. Det gjør også uvanlige naturhendelser. Det gnistrer og spraker oppi det stakkars sjuskete tenkamentet til folk. De ser noen “syner”. Helt normalt. Det interessante spørsmålet er hvorfor det neste leddet tror på historien.

Ved hvilken alder er det normalt å utvikle kritisk sans? Småbarn tror jo for eksempel på alt foreldrene deres sier, men dette snur ved et visst tidspunkt. Jeg vil uten å kjenne til noen tall eller forskning på området tippe at ved 6-7 års alder har de fleste oppdaget at det er helt normalt å prate som om man har greie på alle tingene i verden uten å ha den minste fette peiling på noe som helst. Sånn er menneskene — og det må man bare forholde seg til som best man kan. De er ikke onde, ihvertfall ikke hele tiden, men de er konstant og uhelberedelig dumme. De kan ikke noe for dette selv. Alle de voksne er sånn. Dette er en vanlig holdning blant “store småbarn” som søker sammen i alskens Mikke Mus-klubber for å holde på med hemmelige ting som de senere imidlertid typisk mister interessen for når pubertetens hormonforandringer kommer. Selvsagt er det variabelt, men vi kan ganske løslig si at de fleste gjennomgår 5-6 år av sitt liv når den viktigste kilden til informasjon er de andre barna. Det vi kaller barndommens rike er en mental tilstand som fremkommer i takt med at man danner sine første anslag til en selvstendig personlighet — det vil si at man føler helt tydelig at man “er noen” men man har ingen makt til å gjøre noe. Litt humoristisk kan vi si at barneflokkene som danner seg er “uformelle terapigrupper” som kommer sammen for å diskutere sin eksistensielle tilstand — og forme teorier om hva som foregår, både i nabolaget deres og i verden ellers.

Det finnes til enhver tid et antall mennesker i verden som er klin kørke koko. De hører stemmer og de ser syner. Vi skal imidlertid ikke dvele ved dette, men holde oss innenfor registeret for hva som er (relativt) normalt. Hvis man tar sine “åpenbaringer” fra individer som åpenbart ikke er helt i vater, så har man jo et åpenbart problem, ikke sant? Vi vet at sånt skjer men dette er den enkle forklaringen på hvorfor noen danner “gale meninger” uten å selv teknisk sett være “gale mennesker”. Det som ser ut til å skje er at man betrakter verden med et så kritisk blikk som man får til og derfor oppdager man noen ting som man “henger seg opp i”. Jeg ser hvordan det henger sammen nå. Problemet er bare at man tar alltid feil. Alltid. Man ser selvsagt noe men det forekommer rett og slett aldri at man ser hele bildet. Likevel kan man noen ganger forme en slags entusiasme for det man tror er sannheten på lignende vis som da man befant seg i barndommens rike og baserte sin kvalitetssikring av informasjon på hva som “føltes riktig”. Som alle vet begynner jo kritisk tenkning med selvkritikk, som i praksis handler om å alltid anta at man tar feil og først etterforske alle sannsynlige årsaker til at man tar feil før man overhodet tar stilling til “betydningen” av det man tror at man observerer. Hvis noe virker åpenbart så er dette alltid og uten unntak bare fordi man ikke har oppfattet saken korrekt. Det er noe man overser. Er det noe viktig? Det vet man ikke. Man overser det jo. “Åpenbaringen” man erfarer skygger for alt annet. Hvis informasjonen man forholder seg til virker kaotisk, tilfeldig sammenrasket og lite oversiktelig er den mer sannsynlig enn hvis den fremstår som godt organisert og fornuftig. Jo “bedre” en historie er jo mer sannsynlig er det at folk lyver. Eller eventuelt at man lyver for seg selv fordi man vil jo helst ha en ryddig forklaring. Men livet i denne verden er en grisete affære. Vi kommer aldri til å se mer enn bare deler av “den egentlige virkeligheten” og det er urealistisk å tro at man noensinne kan forstå noe.

Som alle kan se viser ikonet ovenfor Sankt Dominic Savio, skytshelgen for alle ungdomsforbrytere. Du vet hvordan katolikkene er. Synder og deres forlatelse er en stor transaksjonsindustri — som er bygget på en grunnvoll av “typisk menneskelig atferd”. Det er jo vanlig å utvikle en livsstil hvor man samler opp inntrykk og impulser, så bearbeider man og nærmest “gjærer” disse i den følelsesmessige trykkokeren inni sjelen en stund før man endelig agerer ut den emosjonelle materien på noe slags eksplosivt og dramatisk vis. Som alle sier: Det som går inn må komme ut. Helt ordinært. Årsak og virkning, sånne ting. Populærpsykologene på 80-tallet kalte denne atferden “frimerkesamling” og det handler om at man erfarer ganske mye ubehag i løpet av en vanlig dag, som man typisk internaliserer i underbevisstheten fordi man ikke har tid til å reagere der og da, eller kanskje fordi det er upraktisk, folk står i veien og det ene med det andre, konsekvensen er uansett at man etterhvert topper opp kapasiteten man har for å “holde kjeft og se en annen vei” – eller vi kan ta den om dråpen som til slutt får begeret til å renne over – slik at det ser ut som om man kanskje overreagerer på èn ganske liten ting, mens det som egentlig skjer er at hele den emosjonelle forstoppelsen forløser seg, slik at man for eksempel begynner å gråte, vifter med armene og skriker litt, eller eventuelt påfører seg selv fysisk smerte for å overdøve de sterke bølgene av “følelsesenergi” – eller frustrasjon om du vil – som går i retning av det mentalt overveldende.

Hva slags skapning er mennesket? Meningene er delte. Selv betrakter jeg vår art som en kategori av opportunistiske tyveaper som i tillegg er veldig skvetne. Typisk menneskelig atferd er å ta det som man synes at man kan ta, basert i et sett med kriterier som har stor individuell varians. Vi er ikke typisk opptatt av hva som er “rett og galt” men av hva som er mulig. Hvis vi ser noe vi liker og vi enten allerede har eller der på stedet former en følelse av at vi bare kan ta det, så kommer vi til å ta det. Dette er forutsigbart. “Evolusjonær psykologi” er noe folk snakker om på nettet. Selvsagt bare magisk tenkning og piss hele greia, men de har et poeng som er verd å ta til seg: Vår fysiske form er et produkt av vår livsstil gjennom millioner av år. Det menneskelige sanseapparat og bevegelsesregister er spesialtilpasset en tilværelse som tyv. Ikke i juridisk forstand, men på et biologisk nivå. (Jussen kommer ikke før mye senere.) “Det naturlige mennesket” er kjeltring til fingerspissene og vel så det. Vårt naturlige instinkt er å ta alt vi har lyst på. Både sånt som er matnyttig og sånt som bare er til pynt. Vi liker jo å “lage arrangementer” i omgivelsene. Dekorasjon og ornamenter. Sånne ting. Om så bare arrangere noen småstein med foten mens vi står og venter på noe, eller klusse noe med tusj på veggen i et offentlig toalett. Vi har en veldig virketrang i forhold til å flytte rundt på ting og arrangere dem på måter som gir oss noen slags tilfredsstillelse der og da. Jeg kaller oss tukleaper og noen ganger også pynteaper. Vi tukler med ting og vi pynter våre omgivelser. Det har ikke noe formål, det er bare noe vi gjør.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Den sapiente menneskehjernen er åpenbart et biologisk oveflødig organ som er mer til skade enn nytte, både for individer og for samfunnet. Sånn sett er den en påfuglhale, det vil si en attributt som bare lar seg forklare via seksuell seleksjon: Større hjerner med mer fantasifulle egenskaper i forhold til tukling og pynt har vært selektert for innenfor den menneskelige formeringsprosessen gjennom svært lang tid. Det er rett og slett mer sexy med såkalt intelligens enn uten. Den har en slags gravitasjonskraft som gjør at mennesker søker sammen i fellesskap som etterhvert når et tilstrekkelig metningspunkt til å manifestere en distinkt kultur. Derfra og ut handler livet – som for ethvert annet dyr – om konkurransen for å oppnå fordelaktige samleier, men innenfor kulturens rammer. Noen kaller dette en metaorganisme, altså noe i likhet med en bikube eller en maurtue, hvor man ikke egentlig har individer men funksjoner, eller det vi kaller “roller”, som de enkelte deltagerne i kulturen trer inn i og fyller på mer eller mindre eksemplarisk vis. Det er derfra vi har slike typiske fantasier som at “samfunnet er lik en kropp” hvor alle organer må fungere i et konstruktivt samarbeid for at samfunneskroppen skal kunne leve. Den filosofiske etikken rundt det hele er gjerne fokusert på plikten, eller “tjenesten”. Det å være født inn i et samfunn medfører skyld. Ikke i den forstand at vi er “skyldige” men at vi “skylder” hverandre å etterleve samfunnets normer, regler og lover, både skrevne og uskrevne. Dette er gjeld, altså “det som gjelder”. Hvis vi ikke tilpasser oss det som gjelder blir vi forbrytere. Da kan en rekke ting skje, generelt sett ingen av dem utpreget gode ting. Folk har som regel en ganske god intuitiv forståelse for disse tingene, men det kan være problematisk å formulere. Kanskje ville ting vært enklere hvis man fokuserte mer på kritisk analyse i grunnskoleverket og mindre på alskens røverhistorier om krig og heltedåd. Og definitivt mindre på absurd sludder som religion og politiske ideologier. Folk mister jo for fanden det lille vettet de har.

Etter min mening er den største menneskelige synd det å se seg selv som “utenfor naturen” og en fremmed skapning på jorda. Da har man jo mistet grepet helt. Når man virkelig ikke skjønner – på en ukomplisert måte – at “fra jord er man kommet og til jord skal man bli” så å si. Det er jo fette galskap. Likevel er det ganske vanlig å føle seg fremmedgort i denne postmoderne og teknologisk fetisjerende tidsalderen. Ting digitaliseres og og omformes til en “app” på smarttelefonen i den grad dette overhodet er mulig. Folk blir fanget i en loop slik at hver dag er eller blir en hvileløs jakt på “mer” av det man synes man behøver og som “livet handler om” — et atferdsmønster som er ganske likt både hos fattige og rike, men av forskjellige årsaker. Mange utvikler destruktive personlighetstrekk på den dyssosiale skalaen, det vil si psykopati, i løpet av sin kamp for å posisjonere seg godt innenfor kulturen. Vi kan si at dette typisk begynner med en tendens til å se andre mennesker som “funksjoner” (eller roller) innenfor kulturen (eller samfunnskroppen) heller enn å se dem som individer. Dette er imidlertid ikke psykopati i noen klinisk forstand, det er et innlært handlingsmønster av nærmest ritualmagisk karakter, hvor man “stripper” folk for deres menneskeverd og egenart, for å erstatte disse med et sett målbare krav til “ytelse” innenfor “funksjonen”. Sånn fungerer dette fjollete fjøsnisseriet. Det er banalt gjennomsiktig og skammelig evneveikt, men det er sånn folk blir trent til å oppføre seg helt fra de er små. Skoleverkets formål er ikke å utvikle individets personegenskaper slik at de kan bli den best mulige versjon av seg selv og finne sin plass i verden på dette grunnlag, men å tilpasse folk til den etterspørsel som finnes i den aktuelle samfunnsøkonomien. Da går det som det går. Man ender med å vandre gjennom tilværelsen som et frimerkesamlende spøkelse som av og til overveldes av følelser.