Måned: november 2023

Altså, egentlig heter han Suppiluliuma men jeg er så dårlig med disse utenlandske navnene at jeg bare sier Suppelima. Han var konge av Hattusha – som ligger omtrent en tre timers kjøretur østenfor Ankara i Tyrkia – og det var på hans tid hetitterfolket begynte å betrakte herskerne sine som ihvertfall delvis guddommelige. Ikke “selve personen” – de var jo ikke idioter – men stillingen. Du vet. Rang og ansvar. Formell posisjon i autoritetshierarkiet. Sånne ting. Det var viktig for dem å poengtere at kongen over hele riket sto over for eksempel en tilfeldig oppkomling av en bydelsguddom langt uti provinsen når det gjaldt å fatte vedtak i teologiske tvistemålssaker. For selv om vi snakker om et rike så drives det jo i praksis som et “foretak” så vi kan si at på Suppelimas tid foregikk det en formell maktoverføring fra styret til konsernsjefen. Utvidede fullmakter, ville vi kalt det nå. Sånt som skjer når man lever i interessante tider, fordi Suppelima var sjef i Hattusha samtidig med at Akkenaten tok over i Egypt, og det ble jo et helvetes leven.

Som alle vet tok han Kong Akke og sparket hele presteskapet for Amen og erkjærte at fra nå av handlet alt om Aten. Fra vårt perspektiv ser det ut som å bare endre en bokstav, men Amen var jo “solens mystiske sjel” mens Aten var selve solen. Den første krever en stab på mange tusen for å utrede og administrere, mens den andre er noe alle kan se uten videre. Sånn at egentlig handlet denne dypt politiske beslutningen om å sparke presteskapet som var viet til Amen, avvikle hele foretaket deres og ta all styringen – samt ikke minst budsjettet deres – selv. En svært radikal handling. Kong Akke var veldig hatet av veldig mange både i sin samtid og lenge etterpå, sikkert ennå i dag av noen. Den typen sosiale reformasjoner som medfører at mange mektige individer mister den fete stillingen sin skaper som regel mye støy. Sånn er det fortsatt. Samme opplegg, men med en ny form for innpakning. Vi har fortsatt alle mulige slags “foretak” som ikke uofte havner i noe slags karakterdrevet drama preget av mye skrik og skrål. Folk vil jo ha penger og makt.

I året 1350 før vår tidsregnings begynnelse var Egypt allerede et to tusen år gammelt rike, sånn at opplegget deres var “de gamle pengene” i regionen. Ansienniteten deres var ubestridelig, men det betyr jo ikke at man bare sitter og venter når de viser svakhet. Suppelima la merke til alt oppstyret rundt kong Akke og bestemte seg for å ta over deler av det egyptiske administrasjonsområdet i Syria. Sånn gikk det til at den mye omstridte – og svært rike – handelsbyen Karkemisj havnet på hetittiske hender helt frem til den store bronsealderkollapsen i år 1177. Da så etter en femten års tid han kong Akke måtte pakke, stikke og føkke sin vei ned til Tuat – det mørke egyptiske dødsriket – ble det enda mer rabalder der borte. Det endte som alle vet med at han Kong Tut kom på tronen, men før ti år var gått ble også han drept. Jaktulykke, sier de at det var. Fæle ting skjer noen ganger når konger går på jakt. Imidlertid etterlot han seg en enke som het Anke og hun var overhodet ikke begeistret ved tanken på å gifte seg på nytt med “en fra tjenerskapet” (som i hennes øyne var alle andre menn enn hennes egen bror, far eller onkel, slik skikken var i de kretser). Men Anke fikk en tanke. Hvorfor ikke skrive til Suppelima og be om å få en av sønnene hans? Han hadde jo så mange av dem. Dessuten var han en gud, akkurat som faren hennes, så dette må ha virket som et smart opplegg for hun Anke.

Det samme tenkte sikkert Suppelima, etter å ha først forsikret seg om at dette ikke bare var kødd. En fot innenfor hos foretaket Egypt? Ja takk, mer enn gjerne. Så han sendte en sønn som het Zann men han kom aldri frem og han kom heller aldri hjem. Ingen vet hva som hendte med ham, men nesten alle tror at den handlekraftige egyptiske politikeren Ay – som senere giftet seg med Anke og selv ble farao – på noe slags vis lyktes med å spore opp reisefølget hans Zann, drepe dem alle sammen og begrave hele elendigheta uti Negevørkenen. Men ingen kan bevise noe, så der står saken den dag i dag. Henlagt av alle andre enn de særlig interesserte, som i praksis betyr historikere. Såkalt vanlige folk har nok med seg selv. Kanskje de vil gå og se filmen hvis for eksempel Ridley Scott steller i stand noen slags storslagen action in the ørken men det er ikke typisk sånt som man fisker etter på nettet. Poenget med denne fortellingen er at menneskelige ambisjoner, i likhet med alskens politisk renkespill, ikke er noe nytt under solen. Altså Aten, som de sa i Egypt. Nå har vel solen neppe øyne, og selv om den hadde hatt øyne ville den neppe fokusert dem på jorden. Aten utgjør jo 98% av all massen i solsystemet, og av de siste to prosentene stikker Jupiter av med havparten mens resten er fordelt på røkla. Inkludert oss. Vi er veldig små, selv de “største” blant oss.

Den normale språkfølelsen folk typisk har overfor ordet udyr er at det betyr noen slags vanskapning. Noe monstrøst. Kanskje til og med noe skremmende og farlig som “finnes der ute” men vi vet ikke hva det er. Sjøorm. Nøkk. Varulv. Bigfoot. Chupacabra. Det er ihvertfall ikke noe normalt dyr som vi har kartlagt og forstår. Kanskje det er mennesker. Det skjer jo minst like ofte at mennesker som har gjort særlig grove og avskyelige forbrytelser blir kalt udyr som at vi bruker dette ordet om noe man finner i naturen. Mange spennende kriminalfortellinger har blitt diktet om sånt som befinner seg i gråsona mellom psykiatrien og det overnaturlige. Du vet. Marerittets hjem. Der udyret bor.

En alternativ definisjon av begrepet udyr som jeg fant da jeg søkte på det var – komisk nok – ville dyr. Det utemmede og ukontrollerte. Selv er jeg jo av den stikk motsatte oppfatning: Dyr er sånne skapninger som lever på sine egne premisser mens udyr er sånt som mennesker har avlet frem og som ikke ville klart seg i naturen på egen hånd. Udyr har ikke noe “naturlig hjem” — de er noens eiendom. Sånn ser det ut for meg. Andre ser ting på andre måter. Ingen av oss “har rett” i ontologisk forstand, vi har bare forskjellig syn på en sak. Det er ikke personlig. Det behøver ikke å være noe problem. Jeg hater verken hunden eller dens eier, for å si det slik. Jeg hater konseptet. Imidlertid betyr ikke dette noe mer i praksis enn at jeg selv ikke ønsker å ha noen omgang med dyr. Hva andre gjør er jo ikke mitt problem.

Jeg har hatt hva man kan kalle varierende suksess med påstanden “mennesket er et dyr som lever i naturen”. Av årsaker jeg ikke helt klarer å forstå reagerer mange veldig emosjonelt på dette, som om det betyr noe for dem hva jeg kaller dem. Og hva er det vi sier om sånt? Nettopp. Det er hva vi kaller “å ta en Gjertrud” – dama protesterer litt for mye, synes jeg – som er en berømt komisk situasjon fra Hamlet av Shakespeare. Det skal ikke være nødvendig å protestere heftig mot noe som er åpenbart usant. Slapp av Gjertrud sier vi da. Men det er ikke sikkert at de forstår hva vi mener. Kanskje de bare blir sure. Saken er uansett at biologisk sett så tilhører menneskeslekten dyreriket og naturen er det samme som fysikken. Vi er underlagt fysikkens og biologiens lover — men psykologisk sett er vi ganske fristilt, i den forstand at vi blir ikke automatisk straffet selv om tenker noe helt urealistisk. Jeg mener, hvis du prøver å fly så vil du – gitt at du overlever – ikke prøve flere ganger fordi sånt er straffbart i henhold til naturlover som i seg selv er både anklager, dommer, jury og bøddel, og som reagerer øyeblikkelig. Sånn er det å være et dyr som lever i naturen: Hvis man vil leve må man ikke gjøre ting som ikke går an.

Mennesket er beryktet for å tøye grensene for det mulige. Ting vi alle med den største selvfølgelighet gjør i dag ville vært utenkelige for bare to hundre år siden. Det mest håpefulle noen kan si om tingenes tilstand i øyeblikket er sannsynligvis at det vi gjør i dag kommer også til å være utenkelig om enda to hundre år. Det finnes tross alt en yttergrense for hva som går an. Mennesket har “tøyet strikken” så langt det går på flere problematiske områder samtidig i forhold til ressursforvaltning og det vi kaller “bærekraftig utvikling”. Forvaltning er jo strengt tatt noe helt annet enn utplyndring av naturgrunnlaget så langt (og så raskt) som vi har kapasitet til, ved hjelp av venturekapital og det ene med det andre. Det at noe kan bygges ut betyr ikke at det bør bygges ut. Naturen er stor men den er ikke uendelig stor. Altså, alle kan se at hele mannskiten er i ferd med å gå til storhelvete på en veldig grundig måte og vi har ikke mye tid på oss. Staten bør ved den tidligst mulige anledning etablere en tilskuddsordning rettet mot å få flere til å etablere seg med småskalaprosjekter innenfor landbruk og matproduksjon. Det vil bli kjekt å ha den dagen det blir ustabile forhold på det internasjonale matvaremarkedet. Vi vet ikke eksakt når den dagen kommer men vi vet at den kommer — og at det begynner med en rask serie av store prisøkninger. Siden blir det ujevn forsyning av visse matvarer vi per i dag importerer. Det er for eksempel dårlige prognoser for grunnvannsnivået i Almeriadistriktet i Spania – “Europas største drivhus” – hvor oppimot halvparten av all grønnsakseksport innenfor Schengenområdet kommer fra. Så snart de får tilbakeslag av saltvann fordi de har pumpet seg ned til under havflatens nivå er det kroken på døra for dem. De har kanskje ti år på seg men neppe mer.

Rovdrift er lønnsomt for noen få, her og nå, men alle taper på det i lengden. Opplegget blir perverst fordi det er basert i perverse idèer om menneskets rolle i naturen — og kanskje enda mer om naturens rolle i menneskelivet. Alle vet jo at som individ har man bare en ganske begrenset levetid på seg, så man tenker og handler innenfor “en rimelig tidshorisont” og det er i utgangspunktet ikke noe galt i det, men vi har jo også et ansvar for “de som skal komme etter oss” som noen politikere av og til sier. Saken er at vi allerede har gjort pemanent skade på mye av det som tidligere tiders romantikere kalte “naturens overflødighetshorn”. Hva skal vi gjøre med dette? Nei, si det. Jeg vet ikke. Kanskje de kommer opp med noe genialt på COP 28? (“Conference Of the Parties”) Eller altså, vi observerer jo gang etter gang at folk i Norge lar seg overraske av “plutselig vinterføre” utpå senhøsten så det er vel rimelig å anta at den samme mekanismen styrer vårt forhold til klima og miljøproblematikk. Glasset er jo ikke fullt før det renner over.

Siden jeg faktisk har blogget lengre enn de fleste – jeg har bare aldri vært tro mot noen spesifikk plattform – har jeg sett det meste i forhold til hva som typisk skjer innenfor “den sosiale dimensjonen” av det hele. Flame wars – og er ikke flammekrig st tøft begrep? – var (og er) helt normal atferd mellom mennesker, det vil si når man går i strupen på hverandre med diverse gjensidig utskjelling i skriftlig form, og sånt har eksistert siden lenge før internettet kom. Hvem kan vel for eksempel glemme den store stampegrøtkrigen som Asbjørnsen – han med eventyrene – startet i 1864? Den er jo ikke formelt avsluttet ennå. Vi har ingen offisiell norsk standard for stamping av grøt. Fagområdet preges av det rene anarki. Sånt virker veldig forargende på de som vet hvordan korrekt grøt skal lages. Jeg mener, kan du tenke deg? Det må være veldig frustrerende å vite best, men samtidig oppleve at ingen hører på deg, de bare gjør som de selv vil. Herregud. Jeg er glad for at jeg ikke har noen meninger om noe som helst. Så lenge de ikke blander meg inn i tullekukeluringen sin så kan folk gjøre hva fanden de vil for meg. Sånn sett er jeg en kardemommemann. Ikke fordi jeg er “tolerant” – for det er jeg jo på ingen måte – men fordi jeg er uinteressert. Andres opplegg er ikke min bisniss. Jeg vil ikke vite noe om de praktiske detaljene i livet deres. Det er tankene deres – i den grad de har noe slikt – som interesserer meg. Spesifikt hva de tenker om diverse filosofiske emneområder. Altså ting som det går an å lære noe av.

Er det ikke interessant hvordan det går an å være bestiser for eksempel i spørsmål som handler om musikksmak, men fem minutter senere havne i regelrett nevekamp over noe slags “politisk” tema som ingen av partene uansett har makt til å gjøre noe med? Som regel er det en grov feil å kalle det politikk når det man egentlig er uenig om er et fundamentalt moralfilosofisk spørsmål. Realistisk sett handler politikk om regelverk for sosial og økonomisk omgang mellom mennesker på samfunnsnivå, samt noen pengesaker, mens det vi vanlige sivilister som regel havner i konflikt over er atferdsproblematikk på et mikronivå som politikken ikke engang forholder seg til. Er det greit at folk kler seg snålt og snakker om ting jeg ikke forstår? Dette er et moralspørsmål. Mer spesifikt et spørsmål om hvilken rett man har til å danne meninger andres atferd, såfremt dette ikke er noe man blir påtvunget på utilbørlig vis. Så lenge de ikke gjør noe ulovlig eller “urimelig provoserende” skylder man samfunnskontrakten å holde fred med andre. Ferdig diskutert. Dette er plikten. Den henger nøye sammen med rettighetene. Det er etter min mening urealistisk å stille opp noen moralfilosofi som ikke tar utgangspunkt i plikten. Vi kan ikke begynne med å snakke om rettigheter og privilegier noe mer enn vi kan begynne med å snakke om fortjeneste. Først må vi se på investeringen. For eksempel den gode gamle matematiske formelen som sier at hvis andre menneskers respekt er den avkastningen man ønsker å høste så er det å oppføre seg respektabelt den investeringen man er nødt til å foreta. Grovt sett kan vi si at plikten er en form for sivilt lederskap som det forventes at alle voksne og ansvarlige individer skal ta i enhver situasjon. Det vi alle ønsker er jo fred og velstand. Orden på forretningene. Den typen ting. Det er ikke urealistiske drømmer og uoppnåelige ting, det er en rimelig standard for gemeinsom livsførsel.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Alle nettplattformer – inkludert denne – har en eier som ofte har kommersielle interesser. De selger jo annonseplass. En del av opplegget er at de kan garantere så og så mange “nettminutter” med eksponering foran blikket til antall lesere slik og slik. Hvordan det fungerer er åpenbart. Nettstedets annonseverdi defineres av dets aktivitet. Ytterligere segmentering av kundegrupper er bra, men ikke i utgangspunktet nødvendig. Alt som har en viss trafikk har også en viss reklameverdi. Det følger av dette at alt som øker trafikken også vil øke plattformens inntektspotensiale. Derfor er en viss grad av “konflikt” ønskelig av kommersielle hensyn. Sånt skaper spenning. Engasjement. Sånne ting. Sånn fungerer oppmerksomhetsøkonomien. Det er du som er produktet. Det er de minuttene du bruker til å lese, lytte til og observere ting på nettet som blir høstet, pakket om og solgt som “oppmerksomhetsminutter” til reklameagenturene. Min egen blogg har jevnt over liten, men ganske stabil interesse, noe jeg tolker som at mange av de andre bloggerne leser meg men få av følgerne deres. For eksempel var jeg i dag oppført på den store poengtabellen sammen med Ole med ordet og Heidi på tur som alle hadde enogfemti visninger i løpet av siste døgn (men de to andre virrer mer opp og ned enn meg). Ole er litt koko, men Heidi er normal. Hva man skal si om meg er et åpent spørsmål. Jeg liker å skrive. Kommer det frem? Temavalgene mine og skrivestilen generelt er ganske variert men likevel forutsigbar. For eksempel så liker jeg å føkke med syntaksen. Grammatiske aksebrudd kan gi artige effekter. Du vet. Surrealisme. Ganske sære greier egentlig men det er jo en frivillig sak om man vil utsette seg for all den tvetydige “”meningen” jeg konstruerer i denne bloggen. Man må ikke lese det, men om man gjør så bør man ikke forvente at det er forståelig. Jeg legger ikke vekt på sånt. Jeg skriver mer for min egen underholdnings skyld enn for leserens. Jeg verken forlanger eller forventer noe fra dem.

Kaosteori er en beskrivelse av visse ikke-lineære dynamiske systemer som er følsomme for små endringer i startvilkårene. Kaotiske systemer vil oppføre seg tilsynelatende tilfeldig med en eksponentiell spredning av feil, selv om systemet er deterministisk på den måten at systemet er godt definert og ikke inneholder tilfeldige parametere. Eksempel på slike systemer er atmosfæren, solsystemet, platetektonikk, turbulens, økonomi, folkevekst og mange forskjellige dissipative strukturer. Systemer som er matematisk kaotiske, er deterministiske og har dermed en viss orden. Denne tekniske bruken av ordet kaos strider mot vanlig språkbruk der ordet kan bety total uorden. I tillegg til å ha orden i form av å være deterministisk, har kaotiske systemer vanligvis godt definert statistikk. Været er kaotisk, mens klimastatistikk ikke er det.

(Wikipedia)

Et menneske er ikke en ting men en dynamisk prosess som begynner med unnfangelse og ender med forråtnelse. Deler av prosessen er noe av tiden administrert av “det bevisste selvet” men mesteparten er automatisert og styres av “koder” i den genetiske strukturen. Faktisk kan vi si at mennesker er gode eksempler på slike dissipative strukturer som er nevnt ovenfor, det vil si “et termodynamisk åpent system som opererer utenfor og ofte langt unna termodynamisk likevekt i et miljø som det utveksler energi og materie med” (sitat Wikipedia), eller sagt på en annen måte: Vi eksisterer i samhandling med det biologiske miljøet vi befinner oss innenfor. Vi puster luft, drikker vann, spiser mat, utskiller avfallsstoffer, og så videre. Disse livsprosessene definerer oss som skapninger. Til tross for hvor relativt alminnelig det er så virker det urealistisk å hevde at vi egentlig er noen slags åndsvesener når alle kan se at hvis livsprosessene i kroppen opphører, så opphører også vedkommende “person” å eksistere, ihvertfall så langt en uavhengig observatør er i stand til å se. Kanskje opplever den avdøde noen slags fortsatt eksistens på noe slags metafysisk nivå, men dette går ikke av å vite før man prøver selv, noe som kommer til å skje tidsnok. I mellomtiden må vi forholde oss til den menneskelige tilstand slik den er, ikke slik vi skulle ønske at den var.

Mesteparten av alt mennesker gjør er fette dumt. Det er slik naturen har laget oss. Vi er nysgjerrige skapninger som liker å tukle med ting og “eksperimentere” uten at vi nødvendigvis forstår hva vi gjør eller hvorfor vi gjør det. Det bare klør i fingrene, liksom. Dessuten har vi lyst til å “se hva som skjer”. Senere pusler vi kanskje sammen en rasjonell forklaring rundt det hele, men i utgangspunktet er vi ikke formålsdrevne. Vi improviserer oss gjennom situasjonene etterhvert som de oppstår, ofte som “utilsiktede konsekvenser” av noe vi gjorde uten å ha full oversikt over alle elementer. Med et blikk til Lagrange (og forsåvidt også Hamilton) – de nysgjerrige vil finne informasjon på nettet – kan vi si at dynamikk er en fundamental egenskap ved universet, altså at “ting skjer” (og etterhvert som de skjer påvirker de hverandre i komplekse kjeder av årsak og virkning). Livslyst er et begrep vi forbinder med trangen til å “gjøre ting”, som i praksis og på detaljnivå kan bety nesten hva som helst, men som i det store bildet alltid handler om å bevege seg, bruke sanseapparatet og “erfare omgivelsene” på samhandlende vis. Det er naturlig for mennesker å ha – riktignok med ganske varierende grad av individuell varians – “virkelyst” i livet ut over det å bare forholde seg til de biologiske nødvendighetene. Når vi snakker om interesser så mener vi ikke “interessen av å holde seg i live” men diverse ting det går an å gjøre med de evner og talenter som man har. Utforske mulighetene, kan du si.

Her er hunden begravet, som man sier. Hva er mulig og hva er ikke mulig? Mennesker opplever typisk en tilstand av ufrihet når de føler at de har muligheter de ikke kan benytte seg av på grunn av konformitetskrav innenfor kulturen. Alle skjønner jo at man må “tilpasse seg” de andre og samfunnets kjøreregler, men kravene må være rimelige. Du bestemmer ikke over meg. De fleste føler intuitivt at “Kardemommeloven” bør være den gjeldende moralske standard i samfunnet: Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre som man vil. Hvis folk generelt sett kunne få til noe såpass avansert ville vi hatt færre problemer. Imidlertid er det dessverre slik at vi ofte er noen sadistiske jævler som fryder oss over andres ulykke, liker å være vanskelige troll, og synes at alle andre bør gjøre det vi vil, ikke det de selv ønsker. Da går det jo som det går. Konflikter, ufred og det ene med det andre. Helt normale ting. Selv ser jeg for eksempel ikke noe håp for et samfunn som ikke har en godt utdannet, kompetent og effektiv politistyrke. Det oppstår rett og slett alt for mye tøv mellom mennesker som vil eskalere ut av kontroll hvis ingen er der til å sette ned foten og si “nok er nok” mens leken ennå er god. Eller er det noen som har andre erfaringer? Jeg tror ikke det. Det å “gjøre hva man vil” inneholder alt for ofte temaet forbrytelse og straff, det vi si at man enten planlegger å forbryte seg mot noen eller å straffe dem. Nelson Mandela sa en gang at mens han forstår trangen til å hevne seg mot de som har gjort deg urett så er ikke dette hjelpsomt i forhold til den politiske målsettingen om å bygge et stabilt samfunn. Denne i bunn og grunn moralske posisjonen sammenfaller med lidenskapsløs forretningspraksis, som tilsier at det ikke er god butikk å søke hevn. Det er en distraksjon som flytter oppmerksomhet og krefter bort fra de områdene hvor de behøves mest.

Når folk snakker om frihet så mener de typisk såkalt negativ frihet, det vil si “frihet fra” hva enn det er de opplever som undertrykkende. Etter min mening er dette den eneste relevante bruk av frihetsbegrepet. Det de kaller positiv frihet, det vil si “frihet til” å si eller gjøre hva man vil, gå og kle seg som man vil, leve alternativt og det ene med det andre, er som konsept bedre dekket av ordet makt. Eller hvis man er sjenert i forhold til et såpass “skittent” begrep som makt så kan man kalle det rettigheter eller til og med privilegier. Utlagt blir dette altså at man har makt (eller rett) til å leve som man ønsker – ikke “frihet til” men “makt til” – dog bare så lenge man har frihet fra autoritære strukturer som søker å detaljstyre livsstilen til samfunnsmedlemmene. Det går ikke an å “gi” noen frihet. De må selv gripe friheten. Ta initiativet. Alt man kan gi folk er rettigheter og privilegier. Spiller det noen rolle hva vi kaller ting? Det er viktig hvis vi ønsker å forstå hverandre. Spørsmålet er bare om det er dette folk typisk ønsker. Hvis vi for eksempel (og istedet) ønsker å kontrollere hverandre så er vi bedre tjent med at ingen skjønner noe som helst — at de bare er opptatt av sine egne vinningsformål og tar lite hensyn til andres ve og vel. Postmoderne propagandateknikk handler følgelig om å angripe og oppløse selve realitetssansen hos “stemmekveget” som man frir til med fagre ord og feite løfter. “Når alt blir like gyldig så blir alt likegyldig” som noen ganske lakonisk sa om saken. Hvis vi ikke engang klarer å enes om en felles plattform for hvordan vi skal definere virkeligheten blir det selvsagt vanskelig å utarbeide slike praktiske planer og strategier som vi behøver for å få ting gjort. Da ender vi bare med folk som løper rundt lik hodeløse høns og skriker — i en konkurranse om å bli sett og hørt. Det hele er i grunnen ganske deprimerende, men det er der vi har havnet. Dette er den menneskelige tilstand. Vi er idioter.

De facto autoritet er evnen til å påvirke andres handlemåte eller oppfatninger, for eksempel i kraft av indre egenskaper eller den anseelse man nyter, og som har til følge at folk retter seg etter en. Ikke bare personer og institusjoner, men også for eksempel skrifter hvis innhold man tillegger faktisk vekt eller retter seg etter, har sin autoritet de facto. På tilsvarende måte kalles en person en autoritet innen et visst fagområde om hans utsagn om faktiske forhold innen dette område uten videre prøving blir godtatt.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Det virker som om alle forstår men ingen kan definere hva eksakt “lederegenskaper” består i. Mange snakker om karisma, som heller ikke er enkelt å utdefinere som teori — men man gjenkjenner det når man ser det. Enkelte individer bare er sånn. Vi kaller det magnetisme – som regel personlig, men noen sier også at den er “dyrisk” – fordi folk flokker seg rundt dem. Sånt har vært velkjent hvor lenge som helst, men i våre dager blir det vitenskapelig studert. Ikke fordi man ønsker å forstå fenomenet men fordi man prøver å finne ut om det kan “brukes” og i så fall hvordan. Er det noe som kan læres? Derom strides de lærde. I mellomtiden organiserer alskens sjarlataner alskens kurs og seminarer innenfor fagområdet “personlig utvikling” særlig rettet mot dem som er født med en litt uheldig kombinasjonen av store ambisjoner men små talenter. Det vil si Salieri hvis man utdefinerer det innenfor Mozartfilmens univers av mening.

Visse nettbaserte personligheter kalles influensere fordi de har mange følgere som forholder seg ukritisk til dem. Ikke ulikt det parareligiøse forholdet folk noen gang etablerer til stjerner innenfor idrett, film og popmusikk. De digger dem og følger dem i håp om å på noe vis selv få oppleve noe av magien. Jeg må her og nå innrømme at jeg forstår ikke dette. Atferden er fundamentalt fremmed for meg. Jeg har aldri møtt eller hørt om – eller engang noensinne vært i stand til å fantasere frem noen idè om hvordan dette skulle arte seg i praksis – så mye som et eneste menneskelig individ som virker beundringsverdig. Herregud. Er folk gale? Vi er jo bare aper. Hva jeg derimot har påtruffet ved ymse anledninger er folk som har gjort noe beundringsverdig. Noe forbløffende, inspirerende, motiverende, den typen ting. Tiden, stedet og den store skjebnen i sin alminnelighet kom sammen i en “der og da” type konstellasjon som gjorde at de traff perfekt med noe de gikk inn for å gjøre. Bare spør dem. De vil sannsynligvis si noe som betyr omtrent det samme for å forklare hva som skjedde. Heltedyrkelse er ikke bra verken for den som dyrkes eller flokken av ukritiske følgere. Men kan det brukes til noe?

De har nettopp hatt valg i Argentina. Nå har de en president som heter Javier Milei. Jeg vet ikke engang hva jeg skal si om denne klovnen. Folk får se på nyhetene og tenke selv, men det som får meg til å klø meg i hodet av uforstand er hvorfor noen tror at det vil hjelpe på noe vis når man er i en vanskelig situasjon å søke lederskap hos det verste trollet som er tilgjengelig der og da. At noen “ligner på Donald Trump” ser ikke for meg ut som et kompliment uansett hvordan man snur og vender på innfallsvinkelen. Trump er jo både stygg, dum og eldgammel, noe man forresten også kan si om USAs sittende president Joe Biden, altså at han er eldgammel. Dum er jo Biden på ingen måte, han er sannsynligvis den mest durdrevne forhandlingspolitikeren de har for øyeblikket der borte — og stygg? Det blir et smaksspørsmål. Objektivt sett så ser Biden “normal” ut mens Trump er objektivt heslig, med dette forvridde kroppsspråket sitt og det aldeles usannsynlig fæle håret. Herregud. En voksen mann som begynner å miste håret bør møte dette med å barbere hodet tusen ganger før han vurderer å etablere en hentesveis. Er det overhodet noen som mener noe annet? Det er kanskje ingen stor sak, men faktum er at hvis du har en høy offentlig stilling med stor eksponering og enda større ansvar så bør du ha – eller legge deg til – en “seriøs” fremtoning som virker beroligende på folk. Man blir jo nervøs av folk som omgir seg med en aura av “uberegnelige” energier (og tildels også personell). Men de har altså en betydelig mengde entusiastiske følgere, disse trollene. Det er bemerkelsesverdig. Eller altså, det støtter min teori om at de menneskene som lever nå er de mest talentløse noensinne. “Peak evolution” inntraff så vidt jeg kan se for omtrent ti tusen år siden. Siden har det gått nedover med arten vår. Det er ille nok å følge kloke menn på en ukritisk måte. Ingen er ufeilbarlige.

Kunstig intelligens er informasjonsteknologi som justerer sin egen aktivitet og derfor tilsynelatende framstår som intelligent. Som fagfelt er kunstig intelligens en sammensmelting av datateknikk, logikk, matematikk, psykologi og nevrovitenskap. Dyp læring er en metode hvor man bygger et nevralt nettverk med mange lag. For hvert lag man legger til, økes beregningskraften til hele systemet. Forenklet sett kan man si at hvert lag lærer en annen måte å forstå informasjonen på, som en abstraksjon av det lavere laget. For eksempel i et dypt nettverk som forsøker å identifisere objekter i et bilde, vil de lavere lagene gjenkjenne enkle former, for eksempel kanter, mens de høyere lagene gjenkjenner mer abstrakte former, for eksempel et ansikt. 

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Den kunstige intelligensen folk typisk har hørt om er ChatGPT som er utviklet av selskapet OpenAI. Nummeret som følger navnet til den nyeste maskinutgaven deres henviser til det som er nevnt ovenfor, altså at hver oppdatering av modellen er “hundre ganger kraftigere enn den forrige” — eller noe i det nabolaget. Da mener vi prosessorkraft som forsåvidt også er en god – og upersonlig – definisjon av begrepet intelligens. Hvor mye kan denne intelligensen gjøre på èn gang? Det er det store spørsmålet. Altså “kapasitet”. Eller hvor raskt den er i stand til å lære noe nytt og implementere dette elementet i den logiske kjeden. Folk er allerede tildels mektig imponert av alt den offentlig – åpent – tilgjengelige utgaven får til. Nå i dag er det for eksempel mulig å lage en helautomatisk blogg. Det er bare å gi maskinen en kommando, la oss si “skriv tusen ord om temaet golf”, så vil man få det man etterspør. Deretter kan man justere og redigere etter smak før man publiserer det som en post i bloggen. Nema problema. Da har man spart arbeid og kan fokusere mer energi på sitt egentlige mål, som er å fungere som agentur for et utvalg varer og tjenester — mot et rimelig honorar. Man skal jo leve.

Det er ikke vanlig blant mennesker å operere med konsise definisjoner. Begrepsgraut er en sammenkokt masse av objektive faktapunkter, anekdotiske egenerfaringer, rykter og paranoide vrangforestillinger. Vi er veldig “omtrentlige” i vår omgang med informasjon og det er helt vanlig å lyve – både for seg selv og andre – om hvem vi er og hva vi egentlig driver med, til fordel for en konstruert “sosial sannhet” som vi har etablert nærmest som en “legende om selvet”. Eller en saga om du vil. Det ansiktet vi hver dag presenterer overfor omverdenen og andre mennesker er ikke det samme ansiktet som vi hver dag ser i speilet. Denne tvetydige “dobbeltheten” i menneskenaturen er ikke en feil, det er sånn ting er lagt opp for oss. Alle lever med noen grad av dissonans mellom “hva de føler seg som” og hva de blir oppfattet som av en uanvhengig observatør. Sånn blir det når man på død og liv skal ha en personlig identitet og det ene med det andre. Vi er jo typisk svært forfengelige skapninger. Vi er svake for smiger og følsomme overfor kritikk. Du vet hvordan det er. Vi liker kos. Vi liker ikke ubehag. Dette virker som et passende tidspunkt å fremsette et utsagn med tre røde streker under: Intelligens og bevissthet er ikke det samme. For eksempel er det vi kaller “sosial intelligens” etter min mening bedre benevnet som “sosial bevissthet”. Altså at man er våken, oppmerksom på “energien i rommet” og sensitiv (eller “empatisk”) i forhold til de tilstedeværende personlighetene og deres konfliktpotensiale. Det å være intelligent og det å være bevisst har i utgangspunktet ikke noe med hverandre å gjøre. Alle kan jo se at det å være supersmart ikke i seg selv er noe tegn på at man er “flink med mennesker” — snarere tvert imot.

Hvorom allting er, det har nettopp vært litt drama i koseklubben OpenAI – som formelt sett er en veldedig stiftelse med sterke begrensninger på hvordan de kan sjonglere med pengene – og diverse eksperter på fagområdet kunstig intelligens mener at denne helgen har vært den formen for vendepunkt som man senere vil se tilbake på og si “der begynte hele greia”. Mennesker er jo som de er. Alle som har det minste fittehår av filosofisk innsikt kan se at denne gjengen er kanskje flinke matematikere og teknologer, men filosofisk sett er de bleiebarn. De stiller ikke de rette spørsmålene. Kybernetikk defineres som vitenskapen om atferden hos dynamiske systemer og hvordan man kan automatisere disse prosessene. Kunstig intelligens faller formelt sett innenfor denne kategorien, bare at her handler det ikke om å styre industrielle prosesser, formålet deres er å sette bort diverse “tenkearbeid” til maskiner som kan håndtere algoritmebaserte logiske prosesser vesentlig mye raskere enn selv en svær skokk av flinke “tenkere”. Den mest åpenbare filosofiske problemstillingen knyttet til denne saken er selvsagt spørsmålet om hvorfor vi behøver slike maskiner. Hva er det vi prøver å oppnå? Hvor er det vi skal? Hvem tjener på dette og eksakt hva er det de tjener? Det virker jo litt drøyt når det ultimate samfunnsformål har blitt å gjøre milliardærer til trillionister, eller hva fanden det heter når privatmennesker kontrollerer formuer på størrelse med et middels statsbudsjett. Og det er før vi engang begynner å snakke om hva slags militære applikasjoner som finnes – foreløpig bare i teorien – for kunstig intelligens. Jeg vet ikke hva andre ser men selv ser jeg ikke noen vei videre som ikke leder til noe slags dystopisk helvetesscenario. Beklager, men sånn er det. For noen dager siden fortalte jeg noen hvorfor jeg aldri har søkt noen akademisk karrière. Det er fordi uansett hva slags gode intensjoner du måtte ha så fungerer gravitasjonskraften i samfunnet slik at alt man gjør medfører “bedre våpen” i hendene på sånne typer som Netanyahu, Erdogan og Putin. Eller sagt på en annen måte, jeg ser det ikke som noen god ting å effektivisere et system som er ræva i sitt grunnleggende formål. Jeg skal faen ikke bidra til å gjøre de rike og mektige enda rikere og mektigere. Opplegget er jo perverst.

De som følger denne bloggen gjør det hovedsaklig i stillhet. Det er jo ikke så mye å si. Men jeg har i det minste “min egen stil” som ikke egentlig ligner på noe annet — og en del av denne er at jeg alltid henger på en sang helt til slutt. Hvorfor ikke? I så måte gir smaken min best utbytte for de som liker typisk 70-talls hardrock (med litt sans for prog også), men det stanser jo ikke der. Den stilen bare representerer et slags nullpunkt som jeg alltid vender tilbake til. Du vet. Sentimentale ungdomsminner og det ene med det andre. Sånt som man opplever noe slags kick av i den alderen har en tendens til å bli hengende.

En av mange filosofer som har behandlet temaet musikk er vår venn Friedrich Nietzsche (1844-1900). Han var opptatt av hvordan religionen hadde gått tapt for folk til fordel for en travel livsstil preget av finansiell snusfornuft. Han mente særlig mysteriene — som man ikke kan bli fortalt men som man opplever i “den sakrale stemningen” i for eksempel gotiske katedraler og ikonografisk kunst. Den moderne verden har tatt livet av – eller ihvertfall veldig seriøst “dempet” – de imponerende dimensjonene i det vi kaller kirkekunst. Man kan selvsagt besøke slike steder og beundre estetikken men man kan aldri bli grepet på det samme vis som folk ble i enklere tider. “Gud er død” konkluderte Nietzsche med. Siden polemiserte han rundt dette med hvem som skal påta seg den nå ledige oppgaven med å gjøre inntrykk på folk slik som deres opplevelse av “Gud” i de overdådige kunstarbeidene pleide å gjøre.

Musikken mente Nietzsche var hva og hvem som måtte steppe inn på banen og gjøre Guds arbeid. Det vil si bevege folk på en emosjonelt direkte måte, uten å preke og intellektualisere. Du vet. Bare blåse på dem bakoversveis. Folk liker sånt. Det har noe sadomasochistisk over seg å gå på en konsert og “forsvinne” i helhetsopplevelsen. På Nietzsches tid var det mest heavy de hadde symfoniorkestere, kirkeorgel og kor. Kort sagt Wagner. Men det tok liksom ikke helt av slik Nietzsche hadde sett for seg. Han var jo hundre år for tidlig ute. Nå for tiden er det helt vanlig – og har vært det i femti år – å oppsøke steder som gjør noe ganske spesifikt med det menneskelige sansesystemet. Det handler om at vi har et sonisk metningspunkt for når musikken går fra å føles som “noe som kommer utenfra og som man hører med ørene” til å bli en dump følelse som “går i kroppen” nesten som om man blir fysisk massert av lydbølgene. Opplevelsen endrer karakter, kan du si. Det er dette som er poenget med massivt volum og brutal musikk. Man blir rett og slett overkjørt.

Det finnes en lang historie om hard rock og heavy metal som vi ikke skal dykke ned i her og nå. Vi skal heller ikke dvele ved den korrelative statistikken svenskenes tidligere statsminister Carl Bildt trakk frem og slo i bordet i noen slags diplomatisk sammenheng, som viser at jo mer “metal” et samfunn er jo bedre økonomi har de, uten at han reiste noen påstand om det er det ene som påvirker det andre eller omvendt. Ganske interessant er det uansett. Psykologiske forsøk viser entydig at “bråkete musikk” er bra for din mentale helse. Så snart man kommer i “kroppsfølelsesmodus” begynner det å skje ting med hormonene. Dette er hemmeligheten bak såkalt “headbanging”. Det er ikke dans i den forstand, men det ligner. Bare at det kommer “ut av deg” som en følge av at du “tillater” musikken å gi deg en kroppslig erfaring. Dette er litt komplisert å forklare, men enkelt å gjøre. Vi observerer da også at hard rock og heavy metal – men alle sine kryptiske undersjangere som har tilkommet med årene – er noe som treffer et stort publikym over hele verden, uavhengig av språk og andre kulturelle elementer ellers. Folk blir typisk “grepet av opplevelsen” som musikken gir dem. Dette er hele forklaringen.

Var det noen som sa kryptiske undersjangere? Vil man ha streit, rettfrem metal så bød man gå for Judas Priest. De var i året 1975 det første band i verden som kalte seg selv et “heavy metal band” og de holder gudfader meg på den dag i dag. Jeg har ihvertfall ikke hørt noe annet, Hva skal man si? Rolling Stones holder jo på fortsatt og jeg tror det blir vanskelig å slå akkurat den rekorden. Men det blir en digresjon. Det vi skal snakke om er noe nyere. Deathcore. Kort fortalt: Først var det punk så kom hardcore. Samtidig var det metal og de havnet en eller annen gang i senga og avlet frem metalcore. I mellomtiden hadde metal gått til å først bli thrash metal og deretter death metal. Deretter gikk det som det måtte gå — og der er vi nå. Deathcore regnes som “ekstremmetall” og kjennetegnes kort fortalt av musikalske prestasjoner fra en annen verden. Jeg mener, herregud. Vokalarbeidet er heller ikke hva man vil kalle “typisk menneskelig”. Denne sjangeren er på ingen måte lett tilgjengelig. Ørene trenger litt øvelse. Sånn sett kan man sammenligne det med mye annen musikk som man ikke forstår før man har jobbet seg litt inn i sakene. Det kommer etterhvert. Uansett, nå kommer åpenbart noen eksempler.

Toxic positivity or positive toxicity is dysfunctional emotional management without the full acknowledgment of negative emotions, particularly anger and sadness. Toxic positivity is a “pressure to stay upbeat no matter how dire one’s circumstance is”, which may prevent emotional coping by feeling otherwise natural emotions. Toxic positivity happens when people believe that negative thoughts about anything should be avoided. Even in response to events which normally would evoke sadness, such as loss or hardships, positivity is encouraged as a means to cope, but tends to overlook and dismiss true expression.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Metainformasjon kan for eksempel være når man legger merke til at konseptet “giftig positivitet” på Wikipedia bare finnes oversatt til gresk og vietnamesisk. Dette var aldri noen problemstilling da jeg bare skrev på engelsk. Alt er annerledes nå. Ikke bare er norsk et helt annet språk enn engelsk, vi tenker også helt annerledes i Norge enn i de engelsktalende landene — men dette er ikke informasjon man har tilgang til hvis man ikke har “kodenøkkelen” – det vil si språkforståelsen – som åpner døren til de dypere lag av mening som språket et designet for å transportere fra person til person. Ta for eksempel problemstillingen ovenfor. Det er da vel ingen i Norge som serøst forventer at folk skal være positive? Eller altså, det er fint hvis de er det, men om ikke så er ikke det noe stress heller. Ting må gå sin gang. Den typen sosial entusiasme – meg jovial ryggklapsing, omfavnelser og det ene med det andre – som er normalt blant amerikanere vil ikke fungere i Norge. Det har tvert imot vært mange antydninger til debatt om “intimitetstyranni” her hjemme, etterhvert som grensene mellom emosjonelt privatliv og offentlig opplysningplikt om “hvordan man føler seg” – som om det noensinne har noen betydning for noe – har blitt utfordret av sikkert velmenende mennesker i mange ulike sammenhenger.

Nordmenn beskrives vekselvis som “kalde” og “private” av utlendinger som har tilbrakt noe tid her. Sannheten er vel heller at den norske stilen ligger tettere opp mot en slags “materiell realisme” enn den amerikanske, som handler mye om hva slags dream man identifiserer seg med. Det finnes jo i utgangspunktet ingen grunn til at man skal være verken vennlig eller uvennlig mot folk man ikke kjenner, så heller enn å være “positiv” er det vel fortsatt sånn at folk foretrekker både å møte andre og selv bli møtt med nøytral høflighet. Typisk vil man observere et håndtrykk, øynene møtes og så avgir man et kort nikk, slipper hånden igjen og det var det. Presentasjon slutt. Ikke noe stress. Det ingen skjønner er jo hva noen ekstra dimensjon av positivitet eventuelt skulle bestå i. Er det ikke best at vi bare kommer til saken? Siden kan det jo hende at vi blir nærmere kjent og da kommer kanskje en passende tid for å snakke om meninger, hva man føler om ting og så videre. Men det er litt dårlig stil i Norge å starte med å sprenge grensene mellom det private og det saklige. Hvem oppfører seg sånn? Hva er det de vil? Folk blir vaktsomme heller enn å slappe av og la ting utvikle seg i sitt eget tempo. Dette er ikke uvennlighet. Det er heller ikke noe personlig. Det er bare sånn som det er naturlig å oppføre seg mot folk man ikke kjenner, for alle vet jo at folk kan være noen fæle jævler, selv de som ser helt normale ut og oppfører seg pent. Sånt vet man ikke før man vet det. Derfor venter vi — og ser hva som skjer. Det der med at “folk man ikke kjenner er bare venner man ennå ikke har møtt” er noe forbanna vås. Hvem er det som finner opp sånt? Det høres jo ut som noen slags psykotisk vrangforestilling. Bakvendt paranoia = en sykelig tro på at alle vil deg vel.

Perfeksjonisme er trang til å prestere (gjøre noe) fullkomment. I sin mest uttalte form kan perfeksjonisme være uttrykk for en psykisk lidelse (tvangslidelse, obsessiv-kompulsiv lidelse) eller personlighetsforstyrrelse (oftest tvangspreget personlighetsforstyrrrelse) hvor personen ikke makter å fravike urimelig omstendelighet og pertentlighet selv ved ubetydelige detaljer.

(Store medisinske leksikon)

Alle har hørt den om hvordan en manglende hesteskosøm medførte at hele kongeriket gikk tapt. Det er en lang regle som i sin opprinnelige form muligens stammer fra den tyske poeten Freidank på 1200-tallet, men den har senere dukket opp i mer eller mindre utbroderte versjoner hos mange andre, blant annet George Herbert og Benjamin Franklin. Poenget er omtrent det samme som når vi på norsk sier at en liten tue kan velte et stort lass. Ikke alle detaljer er “ubetydelige”. Småting som man overser med et pyttsann det er ikke så nøye kan senere komme tilbake som fullvoksne problemer og føkke deg i ræva, som Shakespeare ville ha sagt. Mye menneskelig erfaring kretser rundt “bondeanger” i forhold til at man ikke gjorde noe med en sak mens den ennå var liten og søt. Sånn kan det gå. Selv foretrekker jeg å si det på denne måten: Hvis du er ute på tur, kjenner at du har lyst til å pisse og har en helt grei mulighet for å få det gjort bør du gjøre det med en gang, fordi trangen til å pisse kommer ikke til å forsvinne men det gjør kanskje de helt greie mulighetene. Snakker jeg av egen erfaring? Kanskje, kanskje ikke. Hva som imidlertid er sikkert er at jeg har rett. Jeg har alltid rett.

Mens vi snakker om ordtak kan vi jo ta med det gamle italienske som Voltaire senere oversatte til fransk og populariserte: Det beste er det godes verste fiende. Hvor god er for eksempel verdens beste pastasaus? Svaret på slike ting er at situasjonsbetinget relevans avgjør hvor bra noe kan bli. Den beste pastasausen er den som er ferdig til middagen skal serveres. Nå regnes vel ikke pasta som haute cuisine men det er likevel mange som liker det vel så godt som “smaksvitenskapen” de driver med på Noma, Maaemo og slike steder hvor kokkene nerder ut i det ekstreme. Det er mye som skal stemme for at man treffer begrepet “perfeksjon” i forhold til sitt daglige kostholdsregime, men man bør definitivt prioritere “timing” høyere enn det å hele tiden gjøre ting “interessante”. Altså, saken er at kjæresten min påstår at jeg lager verdens beste pastasaus. Du har jo restaurantstandard på alt du lager sier hun — mens jeg selv er litt kritisk fordi min egen smak har utviklet seg lite siden på 80-tallet, jeg har bare blitt mer rutinert og selvsikker med tiden. Det er fortsatt “middelhavskjøkkenet” som gjelder for mitt vedkommende, og i den grad jeg for eksempel bringer inn noen elementer fra indisk eller thai så fremstår disse mer som “fusion” enn som de selvstendige kjøkkentradisjonene de er og representerer. Alt ser ut til å natulig henfalle i retning av noe sørfransk eller italiensk for mitt vedkommende. Det bare blir sånn. Olivenolje, eddik, chili, hvitløk og tomat. Presto pronto. Sett i gang, få det gjort og server mens det ennå er varmt. Med revet parmesanost på toppen. Gjerne også en salat ved siden av. Sant å si vet jeg ikke hva jeg skal gjøre hvis noen spør meg om å lage “noe norsk”. Eller altså, jeg ville sikkert gå på nettet og undersøke hva Arne Brimi mener om saken. Se om det er noe som virker “norsk” i opplegget hans. Jeg mistenker jo ham også for å være utdannet i henhold til “fransk tradisjon”.

Skuggan är ett omedvetet komplex, definierat som undertryckta och förnekade egenskaper hos det medvetna. Skuggan har både konstruktiva och destruktiva sidor. Den är destruktiv i betydelsen att skuggan består av allt det den medvetna personen inte vill acceptera hos sig själv. Den är motsatsen till våra medvetna egenskaper. En godhjärtad människa skulle exempelvis ha en otrevlig och ondskefull skugga.

(Wikipedia)

Det er ikke min feil at det ofte er tynt med norske artikler om interessante temaer. Svensk får duge noen ganger.

Som alle filosofer betrakter jeg såkalt “psykologisering” med nedlatende forakt. Det er banalt, tilbakestående, evneveikt og så videre. Se bare på den stakkars hulkende gråtekjerringa Jordan Peterson, som vel må være den mest internasjonalt berømte psykolog for tiden. Han skapte seg et navn som selhjelpsguru for naziene – bevisst eller ubevisst – hvilket selvsagt er saklig grunn god nok til å sitte i en krok og gråte for resten av livet. Noen tilgivelse er jo ikke aktuelt. Han har gjort det han har gjort og det må han bare leve med. Sånn fungerer det for oss alle. Guds dom er den du allerede avsoner, enten du forstår dette eller ikke.

Bibelen har sin salmenes bok, hvor salme 23 handler om “å vandre i dødsskyggens dal” – altså erfare menneskelivet – men forfatteren føler ingen frykt fordi han har tillit til Gud. Der har vi noe vi kan ta tak i. Et annet kjennetegn ved filosofer er at de oppfatter det ikke nødvendigvis som et problem å snakke om guder og overnaturlige makter. Saken er jo at når folk oppfører seg som om gudene eksisterer, så eksisterer gudene, om ikke annet så i det minste som “psykologiske realiteter” som er viktige elementer i folks beslutningsprosesser. Ateisme er slik jeg ser det en naturlig konsekvens av å innta et lidenskapsløst forhold til “idèene”. Eller sagt på en annen måte: Jeg er verken for eller mot Gud på den samme måte som jeg er verken for eller mot månen. Hva fanden angår det meg om Gud finnes? Herregud. Noe så banalt. Jeg antar at hvis Gud finnes og vil meg noe, så har han evnen til å si fra. At han ikke gjør dette tar jeg – som man sier – til etterretning. Det virker som om at hvis man ønsker å få noe gjort så må man gjøre det selv. “Ikke spør om min hjelp” er de signalene jeg får fra Gud, hvilket er rimelig nok med den arbeidsmengden det må innebære å administrere hele universet. “Bare stol på at jeg vet hva jeg driver med.”

Som alle kan se koker dette ned til at det er ikke relevant om Gud eksisterer eller ikke. Noen velger å ha tro, men for meg ser dette ut som smiskende og klynkende atferd. Stram deg opp. Tørk tårene og knytt nevene, som kvinnesaksaktivistene sa på 80-tallet. Livet kommer med visse selvstraffende aspekter. Det ser for meg ikke mer sannsynlig ut at Gud vil komme og hjelpe deg i et knipetak enn at regjeringen vil gjøre det. Er det kanskje ikke sant at alle blir født med et sett talenter og egenskaper? Javel, så får man bruke disse som best man kan og siden gi seg selv slik takk eller utakk som man fortjener.  Eller enda bedre; lære av det som skjer i livet. For noen dager siden var jeg i et møte med noen personer. Jeg sa at noe viktig som alle bør vite om meg er at jeg er en drittsekk. Hvorfor sier du det? ble jeg møtt med. Vel, åpenbart fordi jeg ikke vil at det skal komme som en overraskelse ved et senere tidspunkt. Du er allerede informert om dette saksforholdet. Og enda viktigere: Du vet at jeg allerede vet om det, så du behøver ikke å fortelle meg det når du endelig ankommer perrongen for åndelige høyhastighetstog med det mentale damplokomotivet ditt. Skal vi gå i gang med dagsordenen? Jeg har mye sånt på lager. Eller sagt på en annen måte: Jeg er en drittsekk. Hvorfor prøve å skjule det? Alle oppdager det uansett. Imidlertid er jeg ikke en kjedelig drittsekk, mer en slags “gjøgler” på den epistemologiske teaterscenen. Saken er at når man “vandrer i dødsskyggens dal” så bør man ved et så tidlig tidspunkt som mulig utvikle humoristisk sans. Ser man nøkternt på verden så kan man jo le eller gråte av akkurat de samme tingene for akkurat de samme årsaker. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Det er best å le. Uansett hvor “mørk” humoren eventuelt blir er den alltid en bedre energi å jobbe med enn angst og forvilelse.

Skyggen var et begrep som Jung lånte fra Friedrich Nietzsche. Denne ideen representerer den skjulte personligheten som hvert menneske har. På utsiden ser de fleste av oss ut som (og tror at vi er) gode og hyggelige mennesker. Det er imidlertid deler av oss som er undertrykt. Dette er arvelige instinkter som vold, sinne og hat noen ganger skjuler. Skyggearketypen eksisterer ikke bare hos enkeltpersoner. Grupper av mennesker (sekter, religiøse grupper, politiske partier) kan også ha en skyggearketype. Disse gruppene kan til enhver tid vise sin mørke side for å rettferdiggjøre voldelige handlinger mot menneskeheten. Jo mer vi undertrykker skyggen, jo mer destruktiv, lumsk og farlig blir den. Ifølge Jung, når vi undertrykker den, kan den “projisere” seg selv og vises i form av nevrose eller psykose. 

(Utforsksinnet.no)

Som alle vet er filosofiens første bud kjenn deg selv. Du skal ikke tro at du er mors beste barn, for å parafrasere Janteloven. Det onde du ser der ute er allerede inni deg. Det er jo derfor du i det hele tatt kan se det. Ondskapen din blir sterkere jo mer du fornekter den. Jo mer du prøver, jo mer skal du feile. Ting har kommet langt når man begynner å fantasere om dødsstraff og folkemord. Enda lengre når man agiterer for hat og overgrep mot andre. Visse politiske grupperinger prøver å slå mynt på folks uvitenhet om “den psykologiske skyggen” gjennom å introdusere og fremby den eller den syndebukken. De har skylda for samfunnsproblemene. Noe som nesten alltid kjennetegner de som har kommet seg ut av ekstremistiske politiske miljøer og/eller apokalyptiske religiøse sekter er at de senere sliter med å forstå hvordan de kunne havne der de havnet. Vel, det er ikke akkurat noen kosmisk gåte. De var motivert av frykt. “Aktivisme” handler jo alltid om å komme noe man er redd for i forkjøpet — enten fryktobjektet er reellt eller bare et fantasifoster. Miljøaktivister er redd for at vi alle skal drukne i ekskrementene etter kapitalismens grådige tendens til å spise opp alt den ser, mens naziaktivister frykter at “den hvite rasen” og “vestens kulturarv” skal gå tapt på grunn av MENA-folk som kommer innvandrende med det formål å “snikislamisere” samfunnet vårt. Begge disse er hellig overbevist om at de har rett og at “saken” deres er verd å kjempe for. Ingen av dem skjønner at de selv er et verre alternativ enn det de påstår at de kjemper mot. For det er jo slik at hvis man slåss mot “makta” og vinner, så blir man til det man sloss mot. Revolusjonen spiser sine egne barn, som journalisten Jacques Mallet du Pan påpekte i 1793. Ting spant jo litt ut av kontroll i Frankrike en stund, noe som dannet grunnlag for at den mye myteomspunnede Napoleon kunne komme på banen og skrive om hele Europas historie.

Siden jeg begynte med å sitere bibelen passer det vel å avslutte med Forkynneren, som sa at “intet er nytt under solen”. Det som har vært er det som skal komme, og de som tror at noe aldri har skjedd før er bare plaget med mangelfull erfaring. Som jeg stadig sier: Historien gjentar seg fordi menneskenaturen forblir den samme. Materielle omstendigheter har i virkeligheten ikke så mye å si. Det er bare distraksjoner. Hva dette skjebnedramaet til syvende og sist handler om er at alle som blir født og overlever oppvekstvilkårene sine har lyst til å leve, erfare ting og delta i diverse livsaktiviteter. Alle har lyster og håp, ønsker og drømmer. Alle er redde. Alle skal dø. Og hva slags suppe kan vi koke med slike ingredienser? Mye ganske uappetittelig men også noen bra ting.