Måned: november 2023

Denne musikksjangeren er ikke noe inkluderede kunstuttrykk. Her er det ingen som sier “hei sleng deg med da vel” til alle de møter, hele opplegget handler bokstavelig talt om det stikk kotsatte: å melde seg ut. Du skal ikke tro at du er velkommen. Du skal ikke tro at du hører hjemme noe sted. I utgangspunktet tenker man kanskje “tenåringsangst” om hele pakka – det var sånn jeg selv reagerte da det sto på som verst tidlig på 90-tallet – men dette er ingen holdbar forklaring på fenomenet. Svartmetall er et kunstnerisk uttrykk som handler om de mørke sidene av mennesket, javel, men det er også en veldig teknisk greie. Formalkravene er svært strenge. Det finnes mye man kan si om fansen men det betyr egentlig ikke noe mer eller mindre enn at det er mye man kan si om fotballfans — de seriøse utøverne av svartmetall er først og fremst musikere på et høyt nivå. De leker ikke butikk, de mener alvor. Dette er lidenskapen deres.

Vi må si noe om menneskers sanseapparat. For eksempel er lukt og smak noe som allerede er inni kroppen idet vi registrerer dem, i form av molekyler som går i nese/svelg-systemet og fremkaller reaksjoner, mens “følesansen” handler helt bestemt om ting som berører kroppen. Vi har “kontakt” med den tingen vi erfarer. Imidlertid er dette forholdet annerledes med syn og hørsel, selv om også disse teknisk sett handler om bølger av henholdsvis lys og lyd som berører sanseorganene våre og dermed skaper bilder i hodet. Vi opplever typisk kildene for lys og lyd som eksterne, altså noe som foregår “der ute” og som befinner seg på noe fysisk avstand fra oss. Naturen har forkoblet apparatet vårt slik at vi har en naturlig tendens til å forsterke lydbølger i mellomtoneregisteret, det vil si i det området hvor mennesketale typisk befinner seg, mens vi reagerer med en viss “protest” mot lyder i de svært høye og svært lave deler av skalaen. I tillegg har vi også et begrenset “sonisk register”, det vil si hvor mye lydbasert informasjon det er plass til i hvert tidsrom som forløper. Når det blir for mange elementer innenfor det soniske registeret klarer vi ikke lenger å skille mellom de ulike lydene, alt blir bare “grøt” eller noen slags industriell during som bryter ned illusjonen om at lyd er noe som skjer “der ute”. Man blir rett og slett druknet i en massiv vegg av lyd som omdefinerer selve virkelighetsopplevelsen mens det står på.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Ekstremmetall generelt går aktivt inn for å provosere det soniske registeret hos lytteren. Trykke litt mot grensene, kan man si. Men man trenger generelt sett litt svømmeundervisning for å ikke drukne i det mange opplever som “bare støy” og som de tilsynelatende har noen slags voldsom reaksjon mot, like mye i kroppen som i sinnet. Man trenger litt øvelse for å forstå hvordan svartmetallen jobber. Som han Jan Axel “Hellhammer” Blomberg – trommis i blant annet Mayhem – en gang sa: Det blir litt som med opera. Man må trene opp ørene litt for å lære å sette pris på hva musikkuttrykket handler om. Men det er helt greit at folk ikke liker det. Svartmetall er ikke for alle. Så kan man siden spørre om hva slags kunst som egentlig er “for alle”. Det høres jo mer ut som kunst som ikke er for noen. Smak er notorisk vanskelig å diskutere på noe saklig vis, men vi kan i det minste si at smaken har en tendens til å være forskjellig hos forskjellige mennesker, ikke uofte på ganske overraskende vis. Jeg trodde ikke du likte sånt. Hva kan man si? Folk er sære. Derfor bør man ikke prøve å “forstå” dem, det er bedre å bare trekke på skuldrene og konstatere at man liker det man liker og det er ofte ugreit å forklare eksakt hvorfor. Men nok om det. Tiden har kommet for litt mer snømåking. Den hvite jævelskapen ligger faen meg 70 centimeter høyt der ute og jeg er bare halvveis. Men før jeg går, her er noen nordamerikanske indianergutter som er inpirert av norsk folkemusikk:

Det er noe galt med våre idèer om gravitasjon. Dette er ikke akkurat noen sjokknyhet for de som interesserer seg for fysikk, men også de klør seg litt i skjegget over hvor man egentlig skal begynne med å utrede denne saken. Universet er klumpete. Dette kan vi jo se. Det er ingen jevn, glatt røre av “stoff” som brer seg stille utover det hele og fyller tomrommet med sin istigkeit, eller eksistens om du vil. Vi antar at hvis man stiller opp parametrene riktig så er universet isotropisk, det vil si at det ser “omtrent likt” ut uansett i hvilken retning man ser. På en stor skala er det stjerner, støv og galakser alle vegne, så langt vi kan se og enda litt til. Men hvorfor er det slik? Hvorfor blir det klumper i sausen? Mange spekulerer men ingen vet. Vi kan trygt regne med at det er mye vi ikke forstår.

Jeg vet ikke om det er noen som følger denne spalten på vanemessig basis, eller om enhver leser er en tilfeldig slenger akkurat den dagen. Jeg har ingen datapunkter som jeg kan bruke til å lage noen slags oversikt — men dersom det er noen “faste” så vil de neppe bli overrasket av hva slags nettsteder jeg har bokmerket. Det hjertet er fullt av renner jo munnen over med, i den forstand at jeg har de interessene som er tildels overtydelige i kraft av de typiske emnevalgene mine. Som jeg har sagt mange ganger er det to ting som er viktige å få på bordet så tidlig som mulig når det er aktuelt å danne vennskap med noen: Hvor får de pengene sine fra og hva gjør de med galskapen sin? Når man vet dette om noen så “kjenner” man dem. Hvis ikke, ikke. Det med økonomien koker ned til et spørsmål om vedkommende er respektabel. Tjener de penger på en måte som man etisk sett kan leve med? Det er jo vanskelig å ha et avslappet forhold til noen som driver med ting man har problemer med, ikke sant? Man behøver ikke å kjenne alle detaljer om alt, men man trenger å vite at de ikke er kjeltringer som bøffer og føkker folk. Opplegget deres er solid. Å vite dette er en vesentlig del av det å vite “hvor man har” noen.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Spørsmålet om hvor folk får pengene sine fra er egentlig ganske likefrem. Analysen handler om hvorvidt de er “innenfor” de grensene man har satt for hva man synes er sosialt akseptabelt. Galskapsspørsmålet er mer interessant. Alle mennesker er jo fette sinnssyke når man først begynner å grave i psykologien deres. Men hva gjør de med dette? Hvordan avreagerer de? Hva slags strategier har de formet for å deale med det som foregår langs ytterkantene av sin egen psyke? Dette er også noe man behøver å vite for å vite “hvor man har” folk. For det er jo på ingen måte slik at alle til enhver tid er stabile og ved godt mentalt mot. Livet har sine svingninger. Hvordan takler man dette? Det kan være tildels ganske brysomt å forholde seg til folk som løper rundt og skriker så snart det er noe. I den grad man kan velge sine venner vil de fleste sannsynligvis velge sånne som er “passe modne” i forhold til sin aldersgruppe. Det er for eksempel deprimerende med godt voksne individer i førti- og femtiårene som oppfører seg som fjortiser når det kommer til vanskeligheter som de opplever i sine iiv. De jevnaldrende forstår dem ikke, og de unge forstår dem ihvertfall ikke. Det er forsåvidt greit å miste fatningen når man blir konfrontert men noe ekstremt, men det er mindre greit å bare hive all sans og samlnig på sjøen og fremføre noe slags teatralt følelsesdrama hver gang man slår seg i en tå. Det forventes av voksne og ansvarlige mennesker at de skal ha en viss selvkontroll. Altså, hva gjør de med galskapen sin? Hvor skjuler de husnissen? Hvis man ikke vet dette om noen så kjenner man ikke vedkommende, noe som kan bli et problem i en skarp situasjon. Vi må jo vite “hvor vi har” folka i våre liv, ikke sant? Dette er ikke noe urimelig krav å ta med i en “vennskapskontrakt”. Forstår vi hverandre? Jeg vet ikke om det er teknisk korrekt å si at folk er dine “venner” hvis du ikke kjenner det som ligger under den sosiale masken deres. Vi kan alltid diskutere hva ordene betyr, men det er vanskelig å finne noen “mening” når alt er vagt, utydelig og overfladisk.

Hvorom allting er, selv foretrekker jeg å kjøre min egen galskap “ut i sanden” gjennom å konfrontere spørsmål som grenser til hva som engang er mulig å vite. Jeg mener, når hodet virkelig knirker mens man forsøker å begripe hva fanden det er de snakker om. Jeg får den følelsen veldig sterkt når jeg konfronterer teoretisk fysikk. Herregud for et heavy materiale. Jeg er jo ikke akkurat noen matematiker heller, så strengt tatt er mesteparten av fysikken utilgjengelig for meg, men konseptualisering og visualisering er likevel gyldige metoder for å danne en forstandsbasert forståelse av tematikken. Så hva er greia med gravitasjon? Vi oppfatter det som en allestedsnærværende “attraktor” som får universet til å danne klumper. Siden tilkommer andre krefter som regulerer forholdet mellom atomene og så videre, men gravitasjon er på den samme tid både den mest kjente og den dårligst forståtte av disse “elementærkreftene”. Hva er det for eksempel som skjer i såkalte svarte hull? Det ser ut som om gravitasjonskraften løper løpsk og danner en region som ikke kommuniserer med resten av universet. Det som faller inn der kommer jo aldri ut igjen. Det virker fornuftsstridig at enorme masser – stjerner, planeter og hele sulamitten – bare kan slukes opp og forsvinne der inne — men på den annen side så har vel heller ikke universet noen forklaringsplikt overfor menneskene. Det har sin egen greie gående og det er neppe mulig å forstå “poenget” med det hele. Vi er jo bare dumme rassaper som lever på en ubetydelig planet helt i utkanten av “vår” galakse, så vidt vi er i stand til å se. Hva vet vi? Ikke mye, men vi vet noe. Og det er jo noe. Nok til å danne en viss grad av optimisme i forhold til å finne ut mer, men ikke på langt nær nok til å forsvare noen form for kunnskapsarroganse. Summen av alt vi ikke vet vil til enhver tid være uendelig stor. Dette må vi bare akseptere.

Med vulgært menes her sånt som går i balla og får rockefoten til å rykke. Alle skjønner hva det betyr. Det må være høyt som faen og det må være autoritært. Rockere scorer ingen poeng på å være nølende og beskjedne. Publikum er jo der for å bli voldtatt i øra av aggressive riff og rå rytmer, ikke for at noen skal hviske dem søte ord mens de klimprer på lyren sin. Alt til sin tid, liksom. Metallmusikk er et bedre soundtrack til en sadomasochistisk seanse enn til et romantisk opplegg for å forføre noen. Er vi enige så langt? Hardt, høyt og heavy er nøkkelordene til en vellykket publikumsopplevelse innenfor denne sjangeren. Dette er de tingene som “ligger i bunnen” og forener artister som ellers kan være tildels svært forskjellige — fra ekstrem instrumentalteknikk hos noen til en mer rå og rølpete stil hos andre. De må uansett levere varer. Jobben deres er å fremkalle en ekstatisk tilstand hos publikum, ikke å være “interessante” for en eklektisk elite.

Selv er jeg et barn av 70-tallet. Om noe var “heavy” på den tiden var et helt annet spørsmål enn det ble senere. Hardrock var et vanligere ord å bruke på det meste som hadde fuzza gitarer og aggressive rytmer, men det var forsåvidt alminnelig enighet om at Black Sabbath var de mest “heavy” av alle sammen, selv om også de i alle intervjuer og denslags stadfestet at det de spilte var “hardrock”. De gikk bare ikke inn for å sette noen hastighetsrekorder, for dem handlet alt om en “følelse” som de ønsker å behandle med et kunstnerisk uttrykk. Når de så ble spurt om de ikke kunne utbrodere dette litt henviste de ofte til oppvekstvilkårene sine i Birmingham, som på den tiden var den mest tungt industrialiserte byen i England og folk beskrev den som “rød om natten og svart om dagen”. Støy er jo en helt vanlig del av svært mange mennskers liv så det er bare naturlig at også dette går i gryta når man skal koke sin musikalske suppe. (Judas Priest er forresten også fra Birmingham, i likhet med halve besetningen i Led Zeppelin.)

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Uansett, på 80-tallet kom jo MTV og det ene med det andre, poenget er at det visuelle uttrykket ble mer påtrengende. Samtidig begynte man å sortere ting i sjangere, noe de har fortsatt med opp til og inkludert den dag i dag, hvor vi har et aldeles absurd utvalg av alskens metall, for ikke å si det enda større begrepet rock, men til forsvar for dette må det i rettferdighetens navn sies at det publiseres mer enn hundre tusen album hvert år som alle kaller seg “metall” så det er sikkert greit med et mer avgrenset søk. Imidlertid gjelder fortsatt de gamle reglene: Hvis du ikke får publikum til å “oppleve noe” – eventuelt “bli engasjerte” eller hva vet jeg – så vil du neppe lykkes som metallartist. Dette handler jo om veldig ufiltrert appell til “noe” hos de som liker denslags — men hva? Paradoksalt nok er metallpublikummet, til tross for sine noen ganger ganske skremmende fremtoninger, de absolutt snilleste musikkelskerne, ihvertfall sett fra synspunktet til arrangører, vakter og andre som håndterer arrangementene på bakkenivå. En konsert med Taylor Swift har sannsynligvis flere kinkige utfordringer for de som jobber på stedet enn en typisk metallkonsert. Galskapen hos rockere har en tendens til å være mye mer kontrollert enn hos sånne som mister hodet og går helt bananas på grunn av en popartist. Ihvertfall er dette min erfaring.

Uten at jeg kan bevise dette “føler” jeg at det er en viss overlapp mellom de som liker metall og de som liker skrekkfilmer, hvilket bringer oss tilbake til Black Sabbath, som de fleste krediterer som stamfedrene til heavy metal. De het egentlig Earth og spilte slik bluesrock som var så vanlig i England på den tiden, men så gikk de og så en skrekkfilm regissert av Mario Bava, som hadde “Black Sabbath” som engelsk tittel, og dermed tok de dette navnet og gikk inn for å istedet spille “skrekkmusikk” som skulle være så skummel som mulig. Bluesrock er jo typisk litt sånn ratta-ratta-ratta hei og skål men hvis du vil at ting skal være skumle må du tenke annerledes. Jeg nevner dette for å understreke at det er rimelig å anta at de som liker skrekkfilmer også vil like skrekkmusikk. Tanken har vært der hele tiden. Metallartister har da heller ikke sjenert seg for å bruke omtrent alt tenkelig og utenkelig av “skrekkeffekter” både i musikken og i den offentlige profileringen sin forøvrig, noen ganger til omgivelsenes paranoide overreaksjon; jevnfør den evindelige “satanismedebatten” som har eksistert like lenge som denne kunstformen og som av og til blusser opp igjen. Hvorfor liker folk skrekkfilmer? Jeg vet at mange slett ikke gjør det, men jeg vet også at denne sjangeren lever ganske trygt — ihvertfall hva dens popularitet angår. Folk vil jo stadig forby kunstuttrykk som de selv ikke liker, eller opplever som uinteressante av andre årsaker. Og definitivt sånt som provoserer dem. Da blir det låt i folk. Jeg skjønner ikke at det går an å like det der, det er jo bare bråk. Siden freser de litt og smeller med noen dører. Verden går videre.

Noen ganger setter man seg ned og tenker gjennom fortidens synder. Jeg har mange sånne. Blant annet var jeg det man kaller “en allsidig idrettsmann” og betraktet vinteren som en mulighetenes årstid. Men nå skjønner jeg ikke engang hvordan man kan tenke slik. Herregud. Vinteren er jo så mørk. Og så kald. Det verker i kroppen og mesteparten av døgnet ser man jo faen ingenting. Jeg har blitt en føkkings pyse og jeg er ennå ikke eldre enn seksti. Hvor er jeg om enda ti år, liksom. Jeg liker ikke denne prognosen. Jeg må sannsynligvis plassere meg på et sted som har lite behov for snømåking. Førti centimeter er jo hva som venter på meg når det en gang slutter å snø der ute, kanskje litt over helgen. Foreløbig sier værvarselet “mye snø” meg gul varseltrekant og greier. Allerede er det sånn at bilen min bare er en bulk i landskapet noen hundre meter utenfor døren, i likhet med noen hagemøbler og denslags som også buler opp fra det hvite teppet der ute, og som jeg vet hva er bare fordi jeg vet hvor jeg satte dem. Akk ja. Sånn har det blitt. Det skal visst komme enda tyve centimeter før det gir seg en gang utpå søndag ettermiddag eller mandag. Jeg er med andre ord “innesnødd” i ordets mest bokstavelige forstand. Ingen brøyter veien her mens snøen ennå faller, det gir ingen mening. Livet på landet er romantisk, dere.

Hukommelsen er en pussig fyr som er flink med detaljene men som totalt glemmer hvordan ting føles fra gang til gang. Det må jo være sånn man tar vinter etter vinter på strak arm; freser, spytter og banner over alt merarbeidet som tilkommer på grunn av dette opplegget med sterke sesonger som liksom markerer seg langt uti det ekstreme mens det står på. Jeg skulle for eksempel gjerne ha sluppet den uka med tredve grader vi typisk har her i strøket hver sommer og avstemt dem mot den uka med minus tredve som pleier å inntreffe sånn omtrent ved nyttårstider. Hvorfor kan det ikke bare være mellom femten og tyve grader året rundt? spør jeg meg selv retorisk mens jeg går rundt og tar sorgene på forskudd fordi jeg vet at dette blir den første av en serie seriøse snømåkejobber som kommer denne vinteren. Tvi vøre! Sånn er livet. Om det hamrer eller hamres, like fullt så skal der jamres som vår venn Peer Gynt sa under en av de omstendige viderverdighetene sine. Bukk fra oven og bukk fra unden stangedes i den samme stunden. Egentlig er det bra at snøen legger seg tidlig. Det bringer en form for temperaturmessig stabilitet og “stillhet” (som sannsynligvis er en illusjon). Det er forsåvidt et verre alternativ når vi har uke etter uke med barfrost. Det eneste vi fikk denne gangen var èn dag med femten minus, som til gjengjeld var ganske skrekkelig. Hvordan kan man glemme sånt fra år til år? Wirklichkeitunterschlagung som tyskerne sier. Hjernen underslår virkeligheten med all sin entusiatiske positivitet. Herregud for et system. Jeg vet jo at det er el niño i år; værefenomenet utenfor vestkysten av Sør-Amerika som har dominoeffekter kloden rundt. De sier at det betyr mildere temperaturer men mer nedbør i den skandinaviske regionen, noe som stemmer så langt.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Morgenrutinen min handler om å glufse innpå noen kopper kaffe mens jeg pløyer meg gjennom dagens sensasjonelle nytt fra fjern og nær. I dag fant jeg noe om “ultraprosessert mat” som fikk meg til å fnise. Ernæringsfysiologisk sett er det ingen tvil om at dette er kryptonitt for både kropp og sinn. Man blir slapp, feit og sløv av det. Dette vet vi. Det finnes ingen saklig basert tvil om saken, derimot har vi et litt interessant emosjonelt område som folk liker å gå inn i når slike tema skal debatteres: De blir indignerte fordi de blir fortalt hva de burde og ikke burde spise av “eksperter” som ikke tar hensyn til kosebehovet. Saken er jo at ultraprosesserte matvarer er fremstilt av en helt annen kategori av eksperter, som har eksperimentert seg frem til hva slags stoffer som umiddelbart trigger senteret for lystfølelse i hjernen. På mange måter kan vi faktisk si at slik “industrimat” er mer designerdop enn næringsmidler. Logikken er som for alt annet dop: Få kundene hekta på det du selger sånn at de kommer igjen og igjen for å få stadig mer av denne formen for kos. Eller med andre ord: De er rett og slett jønkiser, som på jønkisers typiske vis insisterer på at de har forbruket sitt under kontroll. Jeg trenger denne kosen. De er matvrak.

Grunnen til at det er slik er at enkelte internasjonale firmaers behov for å tjene store penger på å selge ultraprosessert mat blir vurdert som mer politisk høyverdig enn befolkningens behov for å unnslippe diabetes, fedme og tarmkreft. Så da så. Det blir som det blir. Når de snakker om å “tilrettelegge for næringslivet” mener de i det store og hele å lette på reglementet sånn at grådige og hensynsløse mennesker skal få anledning til å maksimere profitten sin. Du vet. Aksjeutbytte og det ene med det andre. Bonuser. Det må jo være lov å tjene penger i dette landet, sier de. Og hva svarer folket når tiden er inne for å velge neste Storting? Gi oss fettbakst med sukkertopp. Tankene går til den salige Marie Antoinette og hennes øyeblikk av plutselig politisk innsikt: Folket vil ha kake. Eller altså, ordet “kake” er her et symbol for begrepet nytelse, som vel er hva ordet kos betyr når man legger det på den ligvistiske obduksjonsbenken for å analysere hva det er laget av. Hva er det folk mener når de snakker om kos? Hvorfor synes de det er “kos” å spise sukret industriavfall? Det er ikke til å begripe. Jeg klarer i det minste ikke å se noe annet enn narkomani når folk bæljer i seg litervis med kunstig søtet boblevann hver dag, mens de ellers ernærer seg på lyst brød og rødt kjøtt — og så lurer de attpå til hvorfor de pådrar seg alskens helseplager i relativt ung alder? Herregud.

Norges forhold til EU beskrives av politiske kommentatorer i Storbritannia som et tungrodd, svært byråkratisk og kostbart alternativ til fullt medlemsskap i unionen, men mange favoriserer likevel en slik tilnærmelsesmåte for å komme seg ut av den situasjonen med “selvmord i sakte film” som følger av Brexit. Vi holder i mente at det diplomater betegner som et optimalt resultat er når ingen av partene er fornøyd med løsningen men alle aksepterer kompromisset, noe som forsåvidt beskriver tilstanden både hos de som er for og imot EU her hjemme. Vi har “tilpasset oss” virkelighetens pragmatikk, men vi har også beholdt noe av den nasjonalromatisk brystsvulmeriske patos som ga oss resultatet “nei til EU” – med et svært knapt flertall – etter forrige forlkeavstemming om saken i 1994. Bare politiske masochister tror det er en god idè å holde en ny avstemming om saken; realistene tenker typisk at dette er et komplekst spørsmål som folk rett og slett ikke forstår og det burde derfor aldri ha blitt forelagt det såkalte folket for avgjørelse. Politikerne feiget ut da saken var aktuell på 70-tallet og det har siden ikke vært mulig å overvinne “bygdedyret” i denne litt pinlige affæren.

Brexit ble solgt inn som en idè om “nasjonal selvråderett” akkurat som i Norge, men i praksis er det selvsagt bare et spørsmål om å fravike gjeldende standarder for EU-regionen slik at et fåtall rike mennesker kan øke profitten sin noe. Nasjonalisme har aldri vært noe mer eller noe annet enn en bøtte full av luft som man kan suge ned i lungene og oppleve som romantisk lystgass når man skal tinglyse sin identitet, men det betyr ingenting i den virkelige verden. Vi må uansett følge gjeldende standarder for å kunne selge ting innenfor EU. Det dreier seg jo om et marked på en halv milliard mennesker som befinner seg så å si på dørstokken vår både hva import og eksport angår. Faktisk er det mange land som ikke engang har noen grenser mot EU-regionen som går for å få det godkjente CE-merket på varene side, fremst fordi dette er nødvendig for å selge varer til EU-land (og assosierte medlemmer som Norge), men også fordi dette er de høyeste standardene som gjelder noe sted i verden, så man kan liksågodt legge seg på dette ambisjonsnivået hvis man først skal drive seriøs butikk. Nasjonal identitet er riktignok en “ting” men den befinner seg i et annet univers av mening enn for eksempel standardene for hva slags kjemikalier man kan benytte i landbruket og hva slags tilsetningsstoffer som går i mat.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Som nevnt ved enkelte anledninger har jeg bodd i Storbritannia i noen år, nærmere bestemt i småbyen Thetford som en gang var viktig – den var til og med hovedstad i England en stund – men som nå regnes som nærmest litt tilbakestående. Jeg registrerte at de innfødte var skeptiske til “utlendinger” på en veldig relativ måte. Å være norsk er sjeldent et problem i noe utland, særlig ikke hos britene — som liker å fantasere litt om gamle dager, vikinger og det ene med det andre. Imidlertid skal man helst ikke være polakk, litauer eller portugiser, og definitivt ikke fransk eller tysk. Britene har noen historier om det tyvende århudrets verdenskriger som lener seg tungt til deres egen fordel, som “de som på uselvisk vis reddet Europa fra tyskerne (opptil flere ganger)” men som senere ikke har fått den takken de fortjener. Dette narrativet strekker seg videre inn i fortiden til Det britiske imperiet og Den industrielle revolusjon, inntil ting etterhvert blir ganske grumsete og folk bryter ut i allsang. Alt dette var viktige elementer i årsakskomplekset som ledet til Brexit, men intet av det er relevant i forhold til prosessen med å utvikle en paneuropèisk modell for smarbeid og sikkerhet på det praktiske nivå. Kultur, vitenskap og handel er hva det virkelige liv handler om. Arbeid og familieliv. Feriereiser. Sånne ting. Å synge nasjonalsanger i fylla har aldri vært til noen form for hjelp. Det er forsåvidt greit hvis vi akkurat vant en landskamp i fotball, eller når det er noen slags flaggdag, men det er ganske trasig når det ellers er umotivert i forhold til dagsaktuelle begivenheter. Man ser liksom litt skrått på en bordsetning med sånne. Hvordan vil dette utvikle seg? Vi har så ymse erfaringer. Noe av poenget med EU er også å tone ned sånne ting, til fordel for den formen for regional stolthet man fortjener hvis man for ekempel har utviklet noen slags egenartet delikatesse. Parmaskinke. Bordeauxvin. Sånne greier. Gjerne Hardangerbunad for den saks skyld. Trøndersk hjemmebrent. Vi er ikke fine på det, dette handler om ekte vare som er som det er ute i den virkelige virkeligheten. Som noen en gang sa: Vi må tenke globalt men handle lokalt. “Verdenslandsbyen” finnes forsåvidt allerede på nettet, men folk har en tendens til å være redde og forvirrede når vi tar det ned til individets nivå.

Hvorom allting er, britene sliter litt nå om dagen. De beveger seg i retning av stagflasjon, som er når økonomien har stagnert men det er fortsatt høy inflasjon. Alle føler skvisen, bortsett fra de som tjener penger på faenskapet. Vær du trygg. Det er alltid noen. Regjeringen Sunak har ikke på noe vis vist seg som mer kompetent eller visjonær enn regjeringene Cameron, May, Johnson eller Truss, og Rishi Sunak selv fremstår som forbløffende dårlig til å kjenne sin politiske besøkelsestid. Det går kort og godt ikke så bra for den konservative regjeringen som har sittet med makten siden 2010, med et varierende utvalg statsministre etterhvert som de har kannibalisert hverandre underveis. Den eneste grunnen til at Sunak blir sittende ser ut til å være at ingen egentlig ønsker å være partileder mens skuta synker, det er bedre å vente til man er i opposisjon og kan bygge en etter måten stabil plattform for sitt kandidatur. Den dag i dag er Brexit den mest betente enkeltsaken i det britiske parlamentet — først og fremst fordi ingen egentlig vet hva Brexit er, det vil si hva vedtaket betyr i praksis, bortsett fra de som allerede forsto det før vedtaket ble fattet, og som advarte mot konsekvensene, både de åpenbare og de mer eller mindre “sannsynlige”, men de ble som vi vet overdøvet av det drita fulle koret som sang nasjonalsanger. Som i den norske EU-avstemmingen delte Storbritannia seg omtrent på midten – med nærmest pervers regional varians – og vedtok Brexit med et svært knapt flertall — og “en gang for alle” hvis vi skal tro på de som fortsatt føler seg entusiastiske i forhold til resultatet. Midt i suppa sitter de som forstår at dette er et betent tema som må behandles sensitivt og over tid, som en “EU-tilnærming” etter for eksempel den norske modellen. Det er vanskelig å se hvordan Labour (altså det britiske arbeiderpartiet)  skal kunne føkke opp neste valg, men de gjør så godt de kan med den umusikalske politikken i forhold til inneværende Gaza-konflikt, det skal de ha. Noen snakker om det kanskje bør dannes en Lib-Lab regjering etter neste valg, altså et samarbeid med Liberaldemokratene, noe som uansett skjer ute i distriktene, men dette ligner på det vi i Norge kaller “å bære staur” (som spriker i alle retninger) og er neppe noe stabilt alternativ. Jeg antar vi får vente og se.

Francisco de Goya var en spansk maler og raderer, den betydeligste av Spanias malere etter Diego Rodríguez de Velázquez. Han var virksom rundt 1800 og utviklet seg til å bli en samfunnskritisk billedkunstner. Goya hevdet hensynsløst personlighetens frihet for sitt tanke- og følelsesliv og satte seg ved dette ut over alle akademiske regler. Han øvde enorm innflytelse på Europas senere kunst, både gjennom sin voldsomme uttrykkskraft, sine dynamiske komposisjoner og gjennom den impresjonistiske malemåte og suverene anvendelse av akvatinta-teknikker i de grafiske blad.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Før eller senere i livet oppdager nesten alle mennesker at det ofte er litt distanse mellom det folk tror de ser og det som faktisk finnes der ute. Det er vanlig å bruke ord som filter eller solbriller om denne psykologiske mekanismen. Han har rosabriller på er for eksempel noe man kan si om noen som virker litt i overkant positiv i forhold til en vanskelig situasjon — og folk vil typisk forstå hva man mener. Det er vanlig å tro alt for godt om sine medmennesker og ikke minst om seg selv. Dette fikser vi. Imidlertid er det også vanlig å være alt for negativ i forhold til verden og de muligheter man har. Alt går til helvete. Saken er jo at uansett hva man har å stri med og uansett hvordan det går så er disse minuttene som tikker avgårde selve det stoff som livet er laget av. Det er ikke bra å dømme for mye. Dømmekraften er sjelden så god som man tror (eller håper) at den er. Med mindre omstendighetene er slik at man er nødt til å handle øyeblikkelig så er det alminnelig akseptert at det smarteste er å vente på mer og bedre informasjon før man bedømmer en sak. Eller sagt med andre ord: De smarte venter så lenge som mulig med å forme sin mening om “det som foregår” basert i en sunn antagelse om at de sannsynligvis ikke vet nok om saken.

På den annen side hører vi stadig om det å overtenke noe. Et eksempel mange sikkert kan relatere til er hvordan man skal oppføre seg når man skal på en førstegangs date med noen man liker godt. Man har jo ikke lyst til å si eller gjøre noe galt. Slapp av og bare vær deg selv er et råd man typisk vil få hvis man spør noen, men dette er sånn omtrent det siste man ønsker å høre. Hvem fanden skulle man liksom ellers være? Det er jo dette som er problemets kjerne: Du vet at du liker noen men du vet ikke om denne andre liker deg. Enn om vedkommende synes at du er teit og kjedelig? Folk tenker ofte sånne ting om seg selv. De synes kanskje at de bør gjøre en “anstrengelse” for å fremstå som mer interessante og verdensvante enn de egentlig føler seg, med den åpenbare konsekvens at samtalen blir “anstrengt”. Hvis man tenker gjennom saken er det jo ikke urimelig å anta at dating-partneren har gått gjennom en lignende prosess med å stramme seg opp og presentere sine beste sider heller enn sitt “normale selv”. Så sitter man der da, som to andre mennesker enn de man egentlig er, og gjør seg til for hverandre. Denne tematikken er så velkjent og så lett å identifisere seg med at vi godt kan kalle det et billig komisk poeng i diverse filmer og serier — som for eksempel i situasjonskomedien Friends som gikk fra 1994 til 2004 og var en stor suksess. Da serien ble lagt ned var dette fordi skuespillerne som serien var bygget opp rundt rett og slett var blitt for gamle til å være troverdige “unge voksne” som bodde i kollektiv og fungerte som en familie av barnløse og (relativt) ubekymrede venner. Sånn går det med oss alle.

Noe annet som livet har i vente for oss alle er døden. Vi skal selvsagt til Matthew Perry som spilte karakteren “Chandler” i serien og som nylig døde i en alder av 54 år — som er alt for ungt til å komme som en følge av “naturlige årsaker” så det har vært litt spekulasjon. Hvis jeg har oppfattet det riktig – jeg følger ikke veldig nøye med – så ble dødsårsaken oppgitt å være drukning. Hæ? Hjemme hos seg selv? Det er vanskelig å ikke mistenke at han var rusa, særlig med den personlige skandalehistorien han hadde i forhold til alskens rusmidler. Men det spiller egentlig liten rolle. Det essensielle faktapunkt i bildet er at han er død nå. Sånt skjer noen ganger med relativt unge kunstnere som har havnet i klemma mellom det å være en offentlig velkjent person – slik at de i praksis ikke kan gå i fred for folk som har lyst til å hilse på dem og prate med dem – og det å ha mere penger enn hva som strengt tatt er sunt for deg. Som bibelen sier bør alle be om å bli fritatt fra både rikdom og fattigdom. Jeg kan ikke bevise dette, men det er mitt inntrykk at folk typisk er mest lykkelige når de verken har for lite eller for mye, snarere tvert imot. De har så de klarer seg, eller altså såpass at de ikke behøver å gå rundt og være stresset over alskens pengesaker, men de har ikke så mye mer enn alle andre at de stadig er utsatt for omgivelsenes hat og misunnelse. Det er noe patologisk over det å fortsette å jobbe for det å øke sin formue selv om man allerede har mer enn man noensinne vil kunne “bruke opp” — og det er også ussel hjelp å gi sine barn når man lar dem bli “født rike” og derfor uvitende om den formen for virkelig liv som fremkommer for eksempel i slike kunstneriske arbeider som serien Friends; hvor det skjer både det ene og det andre, men vennskapet seirer til slutt. Rike barn stiller med et handicap. Det er mye vanskeligere for dem å unnslippe foreldrenes gravitasjonsfelt slik at de kan bygge opp et selvstendig liv. “Pappas penger” er en overgrepsmekanisme som har svært destruktiv effekt på psykologien hos de unge. Folk har en tendens til å misunne de rike, de vakre og de talentfulle — men de reflekterer sjelden over hva slags handicap dette kan være. For eksempel vil en “modellpen” jente typisk venne seg til helt fra barnsben at ethvert mannfolk i omgangskretsen vil smiske og skjemme henne bort, noe som vil gjøre henne svakere og mer lunefull enn hun ellers ville ha blitt med en “normal” personlighetsutvikling.

En ting som er litt i tiden er hvordan mange synes at de ser psykopater bak hver en busk, så å si. Etter min mening bør vi imidlertid trekke opp en skillelinje mellom “diagnosen” psykopati (som teknisk sett ikke er noen diagnose per se, men et personlighetsavvik som fremkommer gjennom vedkommende individs atferdsmønster ifølge visse sjekkpunkter) og det å oppføre seg psykopatisk av ideologiske, sosiale eller andre årsaker, for eksempel mange mannfolks fantasi om å være “harde menn” som på usentimentalt vis får tingene gjort uten å sutre over sitt lodd i livet. Det som man på engelsk kaller toxic masculinity og som vi kan oversette med det norske begrepet møkkamann. Alle har sikkert møtt noen på sin vei gjennom livet. Psykopati er uansett en emosjonell mangelsykdom som folk enten kan være født med eller pådra seg på grunn av emosjonell understimulans i løpet av oppvekstårene. Sosial sadisme er også en form for psykopati, altså når man fryder seg over andres ulykke og/eller har “noen” – individer eller en gruppe – som man har lagt for hat og ønsker å påføre sorg, ydmykelse og smerte i den grad man har muligheten til dette. Ondskapens arbeiderklasse er jo de mange små, trofaste slitere som hver for seg ikke gjør noen stor og bemerkelsesverdig innsats for å gjøre verden til et verre sted å være, men de leverer hver dag noen små, infame stikk rettet mot dem de hater, og i total sum utgjør de den suverent største massen av denne verdens ondskap. Imidlertid føler de det ikke slik selv. Selv synes de at de har rett til å hevne seg litt når anledningen byr seg fordi de har jo selv blitt påført sorg, ydmykelse og smerte. Sånn er naturen. Til og med sadisme og personlighetsavvik former en slags næringskjede. Men hvem snakker om sånt? Bare kunstnere og filosofer. De er jo ikke normale. De ser en helt annen verden enn alle andre.

Jeg tror ikke de som fantaserer om at jorda har vært besøkt skapninger fra rommet egentlig forstår hvor store avstander vi snakker om. Jeg mener, lyset flyr med en hastighet av nesten tre hundre tusen kilometer i sekundet og lyset bruker fire føkkings år på å tilbakelegge distansen mellom vår sol og den nærmeste andre stjerna. Det er veldig mange mil det, Hedda. Du bør ha et kjøretøy som beveger seg hurtig for å rekke frem i løpet av et normalt menneskelivs varighet. Dessuten vet vi ikke engang om den stjerna – Proxima Centauri – har noen planeter som ligner på vår i systemet sitt. Sannsynligvis ikke. Så hva skal vi der å gjøre? Hvor skal vi lande? Og hva slags skapninger er det som eventuelt skulle ha vært her? Samt ikke minst; hvorfor? Dette henger ikke på greip. Jeg klarer ikke å se selv det minste lille fnugg av sannsynlighet for at skapninger fra andre stjernesystemer har vært her, og vi vet med sikkerhet at sånt ikke finnes på noen av de andre planetene eller månene i vårt eget solsystem, så konklusjonen må bli at ingen har vært her. Det er bare oss. Det er selvsagt uråd å kategorisk utelukke at det eksisterer – eller har eksistert – andre skapninger som har utviklet en teknologisk sivilisasjon som ligner på vår egen, men vi har så langt ikke observert noe som tyder på det. Dette kalles Fermiparadokset. Burde det ikke være “noen andre” der ute, gitt hvor enormt stort (og eldgammelt) universet er?

Psykiatrisk sett er det en litt interessant vrangforestilling når man fantaserer om space aliens som har kommet til jorda i noe slags ærend som blant annet omfatter det å bortføre folk for å undersøke dem ombord i stjerneskipet sitt. Mange er fette overbevist om at dette er noe som har hendt med dem. Andre mener på det mest bestemte at de har observert farkoster som ikke kan være av jordisk opprinnelse, eller i så fall må det være en del av noe slags hemmelig våpenprogram. For eksempel var jo den beryktede Area 51 i Nevadaørkenen i USA et sted hvor man testet ut hemmelig stealth-teknologi for jagerfly, men det er lenge siden nå. Det mest nærliggende å tro er at dette dreier seg om gale mennesker. Totalt koko og pling i bollen. De har sikkert erfart “noe uvanlig” men så har fantasien løpt løpsk med dem. Det er slett ikke uvanlig å hallusinere. Alle gjør det jo hver eneste dag. Det er sånn hjernen fungerer; den lager et bilde basert i både innkommende data fra sanseapparatet og relevant hukommelsesmateriale forøvrig. Noen ganger går det surr i systemet og man “får opp” et indre bilde som ikke har noe som helst å gjøre med noe — og dette er en egenskap som typisk tiltar i folk ettersom de blir eldre og svekkes både mentalt og fysisk. Jeg vet hva jeg så er ikke et utsagn som nødvendigvis betyr noe. Folk “ser syner” stadig vekk. Det gnistrer og spraker i koblingene deres og de blir aldeles ville i blikket når de snakker om “det som hendte med dem”, selv om det objektivt sett ikke var noe. Hvorfor er mennesker slik? Det vet vi strengt tatt ikke, men vi vet blant annet at det er stor individuell varians for hvor “følsomme” de er overfor ting som hender helt i randsonen av det sanseapparatet er i stand til å oppfatte. For eksempel reagerer noen veldig sterkt på infralyd – som lav during, buldring og denslags – som kan fremkomme i en rekke forskjellige sammenhenger og være ganske plagsomt for enkelte, mens andre ikke registrerer noe som helst. Videre så vet vi at lukt kan trigge både det ene og det andre i minneapparatet, dessuten kan man ha “en av de dagene”, slik at når mange slike ting i “randsonen” inntreffer samtidig så kan kanskje hjernen reagere noe slags usannsynlig “drømmebilde” heller enn å være fokusert på nyttige sansedata i omgivelsene. Plutselig får man en følelse av at det foregår noe “overnaturlig” og reagerer med et anfall av paranoid angst som bare forsterker opplevelsen. Hva er det som skjer nå? Imidlertid vet vi at hvis noe påvirker sansene våre så tilhører det naturen, eller altså “den fysiske virkeligheten”, og den eneste overnatur vi kjenner er den som finnes i psykologien. Er du skvetten av type? I så fall ser du sannsynligvis oftere syner enn de som er jevnt over rolige og uredde.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Etter min mening er de moderne fantasiene om romvesener ikke vesensforskjellige fra gamle tiders fortellinger om folk som ble tatt av troll og det ene med det andre, lokket inn i berget av huldra, hva vet jeg, det finnes mange sånne “vitnesbyrd” – mer eller mindre preget av den aktuelle lokalkoloritten – fra over hele verden og så lenge mennesker har eksistert. Hva skal man tenke om dette? Noen velger å tro at det finnes en parallell dimensjon befolket av fremmede skapninger som noen ganger samhandler med “vår virkelighet” mens andre – som altså er den gruppen jeg tilhører – velger å tro at menneskehjernen ikke er noe presisjonsinstrument. Folk tar ofte feil er en leveregel man bør tilegne seg og forholde seg til så tidlig som mulig, ikke minst fordi man selv tilhører denne kategorien. Har du tatt feil før? I så fall må vi vel kunne si at konseptet er etablert. Det finnes ikke noe prinsipielt hinder for at det kan skje igjen. De som har prøvd “syre” og andre psykedeliske stoffer vet i det minste at virkelighetsoppfatningen ikke er eksakt og ufeilbarlig. Hjernen er en underlig innretning som mildt sagt virker på mange mystiske måter. Som nevnt finnes det en rekke stoffer som ser ut til å endre de elektrokjemiske prosessene der inne, dessuten har vi dokumentert mange snåle reaksjoner på mekaniske traumer (skader) og sterke psykologiske opplevelser. Sistnevnte kan forresten ofte bli holdt skjult for “den våkne bevisstheten” og bare trigges av omstendigheter som ligner på “det som skjedde den gangen” (som man ikke engang husker) og man kan formelig bli overveldet av følelser som kaskaderer mot et sinn som reagerer med å gå i alarmberedskap. Sånt er slett ikke uvanlig. I det minste må man etter min mening sjekke ut alle slike muligheter før man går til den ytterlighet å introdusere noen slags overnaturlige skapninger eller romvesener fra fremmede solsystem. Generelt sett kan vi si med rimelig sikkerhet at de har aldri vært her og vi kommer aldri til å reise dit hvor de eventuelt måtte befinne seg. Verdensrommet er rett og slett alt for stort og dessuten er det et ganske dødelig miljø av stråling og alskens faenskap der ute, som atmosfæren beskytter oss mot til daglig. Har du lurt på hva som vil skje med et romskip som treffer en stein på størrelse med et fingerledd når man kommer i mange millioner kilometer i timen? Jeg mener, man må som sagt fly fort for å komme til stjernene. Med dagens teknologi vil det ta 6-7000 år å sende en farkost til Proxima Centauri, så som man skjønner må vi få faenskapet til å gå tusen ganger raskere, og så videre. Sånt er enklere å si enn å gjøre.

Ordtaket er av ukjent alder og opprinnelse, men det henspeiler på det faktum at mesteparten av alt man hører er bare bøff og slarv; ting folk sier fordi de ikke vet bedre, fordi de har ondsinnede planer og driver med en ryktekampanje, eller fordi – mest vanlig – de opplever enhver form for stillhet som “pinlig” og søker instinktivt å fylle tomrommet med “sånt som folk snakker om”. Det gamle ordet saga betyr “det som blir sagt” (om den og den, eller det og det), for eksempel betyr Saga om Olav Tryggvasson “det folk sier” om ham. Altså ikke nødvendigvis det som er sant, men definitivt det man har hørt. Ordet rykte betyr noe av det samme (senere blir jo en persons rykte til en persons ettermæle). Det er med andre ord mange gode grunner til å forholde seg skeptisk til detaljene i en sagafortelling. Riktignok er det slik at en løgn ikke er troverdig hvis den ikke i det minste inneholder et element av sannhet, men dette elementet kan godt ligge i en moralfilosofisk dimensjon som ikke egentlig vedkommer selve fortellingens faktagrunnlag, si at man for eksempel “gir kred” for noe folk aldri har sagt eller gjort bare fordi dette støtter karakterprofilen til den som sagafortellingen handler om. De fleste fortellinger har jo et poeng. Den om Olav Tryggvasson har åpenbart det poeng å fremstille denne historiske skikkelsen på en interessant måte, slik at han senere blir husket og snakket om og dermed får en slags evig liv i menneskers hukommelse.

Fjæra som ble til fem høns er et annet ordtak som handler om dynamikken i muntlige fortellinger. Det som står skrevet er åpenbart ikke like enkelt å “justere” slik at det litt fetisjistiske folholdet folk noen ganger har til “skriften” grunner sannsynligvis i dette forholdet. Likevel finnes antikke bøker – altså fra før boktrykkekunsten ble oppfunnet og man laget kopier for hånd – ofte i mange ulike versjoner ettersom den som laget kopien muligens følte et behov for å “justere” noe som ble sagt i boka, kanskje for å imøtekomme ønsker og politiske behov hos den som betalte for jobben. Det var jo ikke billig å få laget en kopi av en bok i antikkens tid. Men på den tiden var det minst like viktig å vise status – både for seg selv og andre – gjennom sitt eierskap av bøker som det i dag er å ha en fet smarttelefon med mange “apps”. For det vi kaller “folket” var det imidlertid liten grunn til å engang lære seg å lese og skrive, fordi det fantes rett og slett ingen “skrifter” tilgjengelig for dem — bortsett fra en og annen epitaf, altså gravskrift av typen “Gunnar reiste denne steinen til minne om far sin, Sigurd” utført i runer. I den grad det fantes “folkelige bøker” i middelalderen var dette gjerne det vi kaller svartebøker om alskens mystisk metafysikk og magiske triks, men også praktiske råd om helberedende urter og det ene med det andre. Lese- og skrivekunsten var en elitistisk aktivitet som typisk ble betraktet med en viss ovetroisk ærefrykt blant den alminnelige befolkningen. Det som står skrevet står som det gjør til evig tid. Ingen har makt til å “justere” fortellingen lenger. Alle som lever føler jo ofte et behov for å “endre forklaringen sin” alt ettersom ting og omstendigheter forandrer seg, men dette kan man altså ikke gjøre når det er skrevet ned, og for godt mål undertegnet av vitner og påført stempel og segl av myndighetene. Da har bordet fanget. Eller ordet fanget, eller hva man nå skal si. Ganske farlige saker i en tid når “det folk sier” om deg (og slekta di) avgjør det meste i de fleste sosiale sammenhenger. Imidlertid begynner den moderne tid med prinsippet om billige trykksaker som går fra hånd til hånd, eller “massemedia” om du vil, slik at det å kunne lese blir plutselig interessant på en helt ny måte.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Jeg skal ikke oppfordre noen til å telle hvor mange mennesker de ser hver dag som står med nesa nedi telefonen sin, særlig ikke de som bor i byene, men det virker ukontroversielt å påstå at det er “mange”. Til en slik grad at noen oppfatter det som et problem. De bekymrer seg for “sosiologiske skadevirkninger av overdreven telefonbruk”. Andre utvikler noe som ligner på det hater/elsker-forholdet en alkoholiker har til drikken. Dette er det seneste punkt i utviklingen av menneskeartens forhold til språklig kommunikasjon. Vi har forlengst passert det tidspunkt da skriften ble noe meningsløst, om ikke et forurensende element i et normalt menneskeliv. Viktigheten av ord som står skrevet på papir eller andre media er sterkt devaluert. Tror folk på alt de leser? Det må i så fall skyldes noen slags mental skade eller sykdom. Normalt sunn fornuft påbyr en viss grad av skepsis. Ryktespinn og intrigemakeri er like vanlig som det alltid har vært blant folk og det betyr lite om noe er sagt eller skrevet for hvor mye man bør tro på påstanden. Gi og ta noen lese- og skrivevansker så kan jo “alle” uttrykke seg skriftlig nå for tiden. I den grad de føler ærefrykt for “sannheten” så er det heller når de snakker ansikt til ansikt med noen enn når de er på nett. Det som en gang ble kalt “informatikkens firefelts motorvei” har nå tilløp til kødannelser innenfor kategorien pissprat. Hvem kunne ha forutsett noe sånt? Vi har fått en internasjonal travbane for kjepphester. Hypp hypp. Norsk språk er selvsagt et “sterkt filter” som begrenser hvor massivt et tema kan bli, men dette forholdet er helt annerledes på engelsk — som imidlertid er et språk “alle” lærer på norsk barneskole, så da så. Kan vi observere temaer på vandring? Kan vi observere et visst “innsig” av elementer fra engelsk språk (med sitt aktuelle innhold) innenfor et moderne norsk ordskifte? Dette er selvsagt retoriske spørsmål. Norsk er et utrydningstruet språk som bør stå på rødlista om det ikke allerede gjør det. Folk synes typisk at engelsk er et mye kulere språk så de tilegner seg noen fraser som de siden strør rundt seg som magisk alveglitter. Og da mener jeg ikke akkurat Shakespeare, mer et slags flippete gatespråk. Yo motherfucker. Hey hey wassup? Og så gjør de et eller annet rart med hendene. Sånn har det blitt. Saga om Olav Tryggvasson må vike plass for The Wire. Dagens virkelighet har helt andre formalkrav til gatekompetanse, så de forteller helt andre historier om “sånt som folk gjør”.

Det er ærlig talt vanskelig å ikke henfalle til det dystopiske når man skal beskrive den menneskelige tilstand i 2023. Riktignok har vi fått noen fine og blanke ting som folk ikke hadde i middelalderen, men til gjengjeld har vi ofret nesten alle sjanser for å oppnå sjelefred. Mange føler ganske sterkt at “ting er ute av kontroll” men de er ikke alltid enige om hvordan problemene bør løses, eller engang om de kan løses. Man hører jo så mye jævlig hver eneste dag. Hvem vet hva som venter rundt neste hjørne? Hvis man ikke er litt “på tuppa” øker man sjansen for at man selv vil bli et tall i offerstatistikken. Imidlertid er sannheten sannsynligvis at folk aldri har væt så trygge som nå, ihvertfall ikke i Norge, så hva handler all dramatikken om? Fortsettelse følger…