Bekymringenes sum er konstant

Er det ikke det ene så er det noe annet. For å gjøre en lang historie kort: Det er aldri fred å få. Man går aldri tom for problemer. Ihvertfall ikke før man går tom for kapasitet til å løse dem innenfor en rimelig tidshorisont. Sånn er livet — men hva skal man gjøre? Det eneste frie valget man realistisk sett har er å fortsette så godt man kan så lenge man klarer å holde det gående. Ingen har lyst til å bli gammel og skrøpelig men det eneste kjente alternativet frister enda mindre. Der står saken for de aller fleste. Og klokka sier tikk takk.

Hvem henvender folk seg til når de skriver blogg? Jeg opplever ofte at jeg ikke skjønner hva de prater om. Alt ser veldig “privat” ut for meg. Som man roper i skogen og det ene med det andre. Selv føler jeg ikke at jeg har den korrekte typen personlige problemer, eller rettere sagt, det er ekstremt uvant for meg å klage over ting. Det hjelper jo ikke. Hva om jeg har vondt i en fot? Hva så? Vennligst ingen blomster til hjemmet som de skriver i dødsannonsene. Sympati er ikke bra for fordøyelsen min. Jeg blir feit og slapp av det.

Mens vi snakker om fedme: Det er alltid et kostholdsproblem. Imidlertid har ordet matvrak forsvunnet fra det norske språket etter at “alle” begynte å bli gode og runde utover på 80-tallet, det vil si samtidig med at ordet kos sluttet å være hemmelig kode for seksuelle overgrep og heller ble utviklet i retning av et folkelig belønningssystem basert i sukkerprodukter, hurtigmat og dorsking foran fjernsynet utover kvelden, selvsagt støttet av matvaregigantenes fremvekst som markedsregulerende fenomen. Vi fester hver dag nå som vi har det så bra.

En velformet vitenskapelig teori er når man med så få ord som mulig beskriver hvordan et observerbart fenomen virker, samt i noe mindre grad kanskje noen filosofiske betraktninger rundt hva dette betyr. Ta for eksempel gravitasjon. Den best kjente men dårligst forståtte “kraften” som regulerer universets tilstedeværelse. Jeg sier “kraften” med gåseøyne fordi de fleste er bare vant til å tenke i forhold til Newtons mekanikk, mens Einsteins generelle relativitetsteori beskriver gravitasjon som en geometrisk egenskap ved “romtiden” – altså en amalgamasjon av tid og rom – hvor tilstedeværelsen av massive objekter “bøyer” romtiden.

For tiden har vi the James Webb Space Telescope – JWST – som er designet for å fange opp svært svake og eldgamle lyssignaler ute fra dypet av romtiden. Disse fotonene – altså lyspartikler – har vært på reise “hitover” (retninger mister tildels sin mening i denne målestokken) i mer enn 13,5 milliarder år, slik at de er forskjøvet i fargespekteret til langt inn i det infrarøde (og er således usynlige for øyet, men ikke for det tekniske spesialutstyret de har fylt JWST med). Resultatet av alle våre anstrengelser når det kommer til denne affæren er selvsagt mange nye spørsmålstegn, noen av dem ganske intense. Det vi ser er jo slett ikke hva vi forventet å se. Det er “for mye av alt” der ute.

Først og fremst sikter jeg til det de nå kaller de seks oligarkene — noen svært massive objekter som er bare fra 2-500 millioner år gamle og i henhold til de nåværende reglene for orden og oppførsel i universet har de ikke hatt tid nok på seg for å vokse seg så massive så raskt. Hva skal man tenke? Konklusjonen må bli at det åpenbart er noe vi ikke forstår. På den annen side har vi aldri helt forstått hvordan det kan finnes supermassive svarte hull heller, med opptil mange milliarder ganger så stor masse som sola. På en måte stemmer det ene med det andre; “noe” usannsynlig digert og voldelig må uansett ha foregått for å frembringe det vi observerer. Kanskje de aller tidligste stjernene var så mye større enn alt vi har sett siden at de bare kunne eksistere i for eksempel tusen år – som er ingenting, bare et blink i kosmisk sammenheng – før de kollapset til svarte hull som siden bare har fortsatt å vokse gjennom å “spise opp” alt som kommer i nærheten av dem.

De som kan huske slutten av 1800-tallet vet hva jeg snakker om når jeg sier ordet vitenskapsoptimisme. Folk var veldig gira på alt det nye og moderne. Det fantes et veldig fremtidshåp. Selv de som var nødlidende kunne se at det fantes “muligheter” selv om de ikke var innenfor deres rekkevidde akkurat der og da. Hvem føler optimisme i dagens verden? De som har drevet firmaet A/S Ny Økonomisk Verdensordning har jo kjørt mannskiten på trynet ned i grøfta (og deretter jokka det ihjæl). Det har riktignok blitt et høyere antall svært rike individer enn det noensinne har vært, men om vi ser bort fra akkurat dem, akkurat nå, så har alt blitt mye verre for alle, siden det jo spiller fette liten rolle om man er rik eller fattig hvis lufta smaker giftig og vannet gir deg diarè.

 

 

Bruker ikke "sosiale media". Har ingen interesse for "sosiale media".
Posts created 1301

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Related Posts

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top