Prøver å finne meg sjæl

Uansett hva annet han der Finn Bjørn Kalvik har skrevet, fremført eller på andre måter måtte være kjent for, så er det sangen “Finne meg sjæl” jeg først og fremst forbinder ham med. Det er ikke Finn Kalviks feil, dette er det kosmiske forsynet som har bestemt at han skulle bli en kjent visesanger i Norge synkront med at jeg vokste opp og fylte femten år samtidig med at den sangen ble sluppet løs — og ikke bare i hans egen fremføring på radio, TV og ellers, men også som “følsom visesang for ungdommen” som ble plukket opp av alle som hadde ambisjoner om å klimpre litt på en nylonstrenget gitar og ule frem sin eksistensielle angst. Jeg hatet driten. Føkke fitta fytte fakk faen. Er det der virkelig nødvendig? Herregud for noe ulidelig jævelskap de fyller ungdomsskolen med. Dette er sonisk tortur. Å høre på den helvetes kukskrukken som synger om sjelen sin eller whatever. Kan vi ikke heller sette på noe AC/DC?

Dertil kommer at jeg strengt tatt aldri har forstått hva det å “finne seg sjæl” betyr. Er han villfaren? Kan han ikke bare gå dit han sist var da han med sikkerhet kan huske at han hadde kontakt med seg sjæl og lete der? Jeg tror det han egentlig mener er å skape seg selv, det vil si finne frem til hva han liker og ikke liker i dette livet og siden ta ting derfra. Eller “bli voksen” som folk også kaller det. Du vet. Danne identitet og hele den bøtteballetten der. Det er jo den oppgaven vi alle står overfor når vi er i tenårene. Bortsett fra at Finn Kalviks tenåringstid – fordi han er født i 1947 – foregikk tidlig på 60-tallet, mens det fortsatt fantes håp i verden. Mye skjedde mellom 1962, da han var femten år, og 1978, da jeg var det. (Mye har forsåvidt skjedd siden også, men det vedkommer ikke denne saken.) Hva hørte unge folk på i 1962? Elvis? Det var jo litt i tidligste laget for Beatles og hele den bølgen der, men noe må det ha vært.

I et engelsktalende forum jeg en gang pleide å frekventere var det en gang noen som spurte hva som var den mest “heavy” sangen fra folks fødselsår. Siden jeg er født i 1963 må det bli “Louie Louie” med The Kingsmen, som alle senere har laget en coverversjon av. Motörhead, Iggy Pop, Black Flag, you name it. (Strengt tatt er vel versjonen til The Kingsmen også en cover, men la oss ikke bli pertentlige.) Riktignok var fuzzboksen oppfunnet på den tiden, men folk hadde ennå ikke utviklet de matematiske formlene som senere ga oss heavy rock. Vi kan gi og ta litt i forhold til når det “tok av” men da året 1970 kom var det ihvertfall et faktum at bølgen var i gang — og den pågår ennå. Det er ganske artig å se intervjuer med “de gamle gutta” og høre om hva det var som påvirket dem til å lage musikk som i prinsippet hermer etter industristøy i lydbildet sitt og diverse science fiction og skrekkfilmer i det lyriske uttrykket. Men det er bra at noen gjorde den jobben. Det hjalp mange av oss til å “finne oss sjæl” — et sted langt. langt borte fra alle koselige visesangere.