Det ville vært interessant å se en sammenlignende studie av de som tror på helter og de som tror på konspirasjoner. I hvilken grad er dette overlappende? Det har lenge vært min hypotese at konspirasjonsfantasiene er en psykologisk selvforsvarsmekanisme. Pasienten ønsker ikke å konfrontere en kaotisk verden styrt av tilfeldigheters spill og krefter vi bare delvis forstår. Derfor “må” det finnes noen som står bak det hele, som styrer og organiserer, trekker i tråder, og så videre. Vi vet at menneskesinnet automatisk søker etter mønstre. Noen ganger fører dette til hallusinasjoner. Vi “fyller inn” detaljene i bildet med ting som kommer opp fra underbevisstheten.
Historisk idealisme er tanken om at de begivenheter som skaper verdenshistorien er styrt av idèer, eller rettere sagt mennesker med “store planer” som i kraft av sin vilje og sitt pågangsmot bevirker endringer i samfunnet. Historisk materialisme står i et motsetningsforhold til denne tanken idet man istedet postulerer at historien drives av materielle forhold, særlig økonomi, og at “heltene” er lite mer enn individer som så hva som var på gang og posisjonerte seg godt i forhold til de sosiale forandringene som skjedde. Resten er et spørsmål om propaganda. En viss overlapping finnes naturligvis, idet vi utvilsomt finner mange initiativtagere som har skapt og ledet ymse bevegelser, men det har aldri eksistert noen hær av rene fanatikere, de som melder seg inn i konflikten har alltid materialistiske mål. De vil ha betaling.
Fred og stabile forhold representerer livets kjedelige alminnelighet for mange. De fantaserer om at noe uvanlig skal skje, noe som vil gi dem anledning til å utføre edel dåd, eller i det minste grabbe noen slags betydelig skatt. Fred er livets hverdag pleide man å si for bare noen få hundre år siden, da mesteparten av livet til flesteparten av alle mennesker bestod av jordbruksarbeid, men krig er livets søndag. Derfor den utbredte tendensen til “krigsoptimisme” man typisk finner blant folk helt frem til Den første verdenskrig, når drepingen ble så grotesk at man for første gang forsøkte å etablere et internasjonalt konfliktråd med det formål å unngå mer av det samme. Imidlertid oppdaget man snart at viljen til å påføre nasjoner kollektivt straffeansvar – krigsskyld – ikke fungerte helt etter hensikten.
Følelsen av å ha muligheter er viktig for mennesker, selv om man eventuelt velger å ikke benytte seg av dem. Begrepet frihet assosieres til vanlig med å ha et assortement av ulike ting som man kan velge mellom. Det behøver ikke engang å være realistiske muligheter, poenget er at man føler seg fri til å gå hvor man vil og gjøre hva man vil, dersom dette skulle være hva man ønsker. Finansieringsspørsmålet til side, folk liker å føle at de kan ta ut skilsmisse, bytte jobb, flytte til et annet sted, legge ut på jordomseiling, hva vet jeg, selv om de aldri gjør noe av dette fordi de intuitivt forstår at enhver slik bevegelse vil medføre et enda mer trøblete liv enn det de allerede har. Men fantasien er fri. Det er ikke uvanlig å gå gjennom den normale arbeidsdagen full av dagdrømmer om andre ting man kunne gjøre. Spennende historier som man dikter seg selv inn i mens tankene vandrer hit og dit og kroppen går på autopilot innenfor en allerede innarbeidet rutine.
Alle mennesker må praktisk talt hvert eneste øyeblikk foreta valg – og dette er ifølge eksistensialistene skremmende, siden mennesket verken har eller kan ha noen normer å velge ut ifra. Virkeligheten er uforståelig, og ved stadig å måtte velge lever mennesker i angst – og denne angsten er uunngåelig. (Angst må ikke forveksles med frykt. Det er naturlig å føle frykt i farlige situasjoner, men angst er en type frykt som er kjennetegnet ved at den ikke har noen bestemt årsak.)
(filosofi.no)
Jean-Paul Sartre ble notorisk for sitt frihetssyn. Etter hans mening kan sann frihet bare bety et fullstendig fravær av alle normer og regler, til og med slike som man – mer eller mindre ubevisst – setter for seg selv. Sartre argumenterte for at frihet i virkeligheten er noe mennesker typisk søker å unngå, derfor organiserer de seg i samfunn motivert av ønsket om økonomisk forutsigbarhet. Et bedre navn på det vi ønsker er rettigheter, eller privilegier. Et fritt samfunn er i seg selv noe angstfremkallende, fordi frihet betyr uvisshet og uforutsigbarhet. Vi ønsker typisk både å forstå og kontrollere tingene i vår verden. Dette kan under visse psykologiske omstendigheter (paranoid psykose) medføre at vi dikter opp kontrollmekanismer som befinner seg “i skyggene”. Fordi det kan jo ikke være slik at ingen egentlig har kontroll over noe som helst og mesteparten av alt som skjer er vilkårlig. Dette er en uutholdelig tanke. Da er det bedre å konstruere en fantasi befolket av skjulte operasjoner og hemmelige sammenslutninger av mektige beslutningstagere.
