Man hører noen ganger folk si at vi lever i en postindustriell tidsalder. Ting er ikke som de var. Tjenesteøkonomien har vokst seg større enn industrien og sysselsetter nå et overveldende flertall av alle som står i jobb. Hva skal man tenke om dette? Vel, vi kan begynne med å si at man må være idiot for å tro at dette er bra. Det har alltid eksistert en tjenesteøkonomi, bare at tidligere var den uformell. Nå er den monetisert. Det har gått penger i såret. Det betyr i praksis at det finnes flere “gode jobber” i samfunnet. (Grovt sett går skillelinjen mellom om det virker mest fornuftig å dusje før eller etter arbeidsdagen.) Færre enn noensinne behøver å bli skitne og slitne på grunn av det de gjør. Flere enn noensinne tilbringer sin arbeidsdag i et luftkondisjonert kontorlandskap.
En jeg kjenner synes det er provoserende at folk kan leve av å spille fotball i en verden hvor bare èn prosent av menneskeheten kontrollerer mer enn halvparten av alt vi kaller verdier. Selv griner jeg på nesa av at det finnes “kraftmarkedsanalytikere”. Hvor får de pengene sine fra? De kaller det tjenester men det korrekte ordet er parasittvirksomhet. Tjenesteøkonomien kalles også tredjenæringen, hvor de to første er henholdsvis jord- og skogbruk (inkludert fiskerier og øvrig “havbruk”) som det primære og industridrift, bygg og håndverk som det sekundære. Sysselsettingen innenfor første- og andrenæringen var naturligvis vesentlig mye større før alt ble mekanisert, automatisert og rasjonalisert ned til hva det er i dag. Arbeidsledighet var ikke noe tema før det var mulig å “spare arbeid” ved å mekanisere og automatisere driften innenfor landbruk og industri. I den grad det fantes noen tredjenæring i for eksempel middelanderen så bestod denne av adelsstanden og deres hustjenere.
Steinalderen tok ikke slutt fordi de slapp opp for stein, som man sier. Det som skjedde var at folk begynte å tenke annerledes. Modernismen som kulturelt fenomen opphørte ikke fordi “det moderne” forsvant fra verden men fordi vi mistet fremtidsoptimismen i løpet av det tyvende århundre. Postmodernismen er kynisk og tildels misantropisk men likefullt moderne, kanskje i enda større grad enn noensinne. Hypermoderne og transhumanistisk er nærliggendse begreper, men teknologien inngir bare noen få og ganske spesielle typer en følelse av optimisme. De fleste har mer en litt urolig følelse av at dette bærer helt galt avsted. De kloke bekymrer seg for klimaproblemene mens de noe mindre kloke henfaller til paranoide vrangforestillinger rundt “ny verdensorden” og hva vet jeg. Hva som uansett er tindrende krystallklart er at menneskeheten som art befinner seg på, eller svært nær, et bristepunkt.
Hvis man på 80-tallet hadde kunnet peke på en skyskraper inne i et bysentrum og si at der på stedet oppbevarer de personopplysninger om alle som de samler inn gjennom overvåkning av alt vi sier og gjør … så ville det ikke vært noen ende på hva slags dystopisk spekulasjon det ville blitt, men slik er jo Facebook og Google. Nesten alle går rundt med en telefon som er permanent oppkoblet til nettet. Mer enn halvparten av verdens befolkning bor i urbane strøk og jobber innenfor tredjenæringen. En av de tidligste filosofene som definerte postmodernismen som begrep mente at vi i det store og hele har mistet grepet på virkeligheten. (Teknisk sett er mye av det vi kaller postmodernisme egentlig poststrukturalisme men la oss ikke være pedantiske.) Sett i forhold til “mennesket mot naturen” er dette utvilsomt riktig siden de fleste ville måtte streve fælt for å tilpasse seg en “vill” livsstil som jeger-samler og sikkert enda mer for å overleve på selvbergingsjordbruk. Det postmoderne mennesket tilegner seg ikke typisk et sett med praktiske ferdigheter med tanke på å løse et variert sett med praktiske problemer som oppstår, de spesialiserer seg innenfor tjenestesektoren slik at de for eksempel kan jobbe som kraftmarledsanalytiker innenfor et investeringsselskap. Slik har verden blitt. Hva blir det neste? Den som lever får se.
Det er ikke sikkert at man har en radiostemme bare fordi man har et radiofjes. Uansett hvordan det der blir er det vi kaller en forfatterstemme noe som ikke i utgangspunktet har lyd. Naturligvis er høytlesning av skrivestykker noe man kan gjøre, men det lyden man i så fall hører er ikke lyden av forfatteren men lyden av den som leser. En logisk sekvens av alfanumeriske symboler nedtegnet på papir (eller andre media) befinner seg i utgangspunktet ikke i den delen av universet som er fylt med lyd.
Skrivning og lesning tilhører “det åndelige rom” – nousfæren – sammen med tenkning og diverse annen cerebral materie. De sanseinntrykkene vi får fra for eksempel dans, musikk og billedkunst henvender seg til andre deler av kroppen mens det som beveger seg gjennom nousfæren må tilføres mening før det ankommer følelseslivet på samme måte. Forfatterstemmen er ikke strengt tatt noen “stemme” i den forstand, snarere hva man innenfor visse deler av psykologien kaller en gestalt. Altså et spøkelse om du vil. Noe formløst som oppstår i hodet som en funksjon av kodene.
Gjennom lang tid – mange tusen år – har menneskeheten hatt en tendens til å fetisjere “det som står skrevet” og betrakte det gjennom et magisk eller parareligløst prisme. Vi mennesker har et overtroisk forhold til tekst. Av denne grunn har vi fått blant annet hellige bøker, tabuord og dokumentkulten. Når noe er dokumentert regnes det som mer sant enn hvis det bare eksisterer på uformelt vis. Det står skrevet. Dette er en pussig form for paranoid vrangforestilling … men det er så alminnelig at vi banker tre ganger i bordet og kaller det vår virkelighet. Filosofer har inntil det kjedsommelige påpekt at vi kan ikke kjenne virkeligheten på noe direkte vis, vi er på godt og vondt prisgitt denne tåkedotten vi kaller menneskesinnet. Vi tolker det vi observerer med sansene og sammenligner det med alt vi allerede har i databanken vår slik at vi kan plassere det i en kontekst. Slik henger det sammen.
Kan vi ikke umiddelbart kontekstualisere en observasjon så kan vi i det minste sjekke ut “det som står skrevet” og på slikt vis danne oss et bilde av sammenhengen. Hånden er hva vi bruker til å gripe og holde fast et hammerskaft og på likt vis er forstanden hva vi bruker til å be-gripe og fast-holde ymse konsepter. Uansett skal det både hamres og jamres. Vi mennesker er kranglete og stupide aper som elsker angrepsvåpen av alle slag, enten det er eksplosive konsepter eller maskingevær. Alt er nyttig i den grad det tjener til å holde stillingen overfor den fienden som beleirer oss, slik at det som til slutt beseirer oss ihvertfall ikke skal være det vi ikke har prøvd. Og sånn går dagene.
I løpet av min karrière som håndverker – skal vi si fri og uavhengig murer – har jeg sett større variasjon i lunsjrom enn i typiske diskusjonstema på lunsjrommet. Det finnes uten tvil en “håndverkerkultur” som dikterer valg av tema og ikke-tema. Du kan jo selv regne ut hva som er mest sannsynlig: Korrekt bruk av motorsag eller kjønnsrollenes relevans i samfunnslivet? De som driver med praktisk arbeid vil instinktivt søke å vurdere alle saker ut fra deres praktiske aspekter. Derfor vil man på en praktisk måte avvise relevansen i å diskutere kjønnsrollenes relevans når det foreliggende problemet handler om å få noe gjort. Det finnes jobbproblemer og det finnes fritidsproblemer. Ikke bland de to. Bortsett fra enkelte episoder basert i “dårlige sosiale antenner” har det egentlig gått ganske smertefritt å øke andelen kvinner i håndverksfagene. Det finnes sikkert noen som synes det er ukvinnelig å jobbe som tømrer, anleggsgartner eller rørlegger, men selv de vil innrømme at det som virkelig teller er fagkompetanse.
Så … når og hvorfor er det relevant å blande kjønn og kjønnsroller inn i noe?
Jeg kan vagt huske at Jens Stoltenberg var innblandet i noe som handlet om menn og mannsroller en gang på 80-tallet. Jeg antar det er sånn man bygger opp en politisk karrière. Den gangen, og til en viss grad ennå, ble “mannsrollen” definert som en dialektisk motspiller til den nye kvinnerollen i et slags idealismens kabukiteater hvor det poetiske objekt var kunsten å omgås hverandre på en ikke seksualiserende måte. Vi som tilhørte, hva skal man si, den alternative kulturen gjorde narr av narrespillet hos borgerstanden (politikere tilhører alltid borgerstanden, uansett hvor de kom fra) siden det virker åpenbart at løsningen er å skifte tema. Når du snakker til en kvinne om “kvinnerollen” må hun nødvendigvis svare som kvinne, men hvis du heller snakker til henne som fagperson om fagrelaterte problemer har vi beveget oss videre i forhold til selve kjønnrolledebattens hensikt. Ne c’est pas? Det skal i utgangspunktet ikke spille noen rolle om du er han eller hun eller hen når saken handler om hvordan man skal få gjort en praktisk oppgave. Selv forstår jeg mindre om hva det vil si å være “mann” nå som jeg mangler bare noen måneder på å fylle seksti år enn hva jeg trodde jeg visste da jeg var tyve. Heldigvis synes jeg samtidig at det er svært mye mindre viktig nå enn den gangen. Det er ikke maskulint å bekymre seg for om man er maskulin nok. Og hva som er feminint (nok) er rett og slett ikke mitt problem.
Hvilket bringer oss til det berømte tredjekjønnet. De som ikke på uproblematisk vis kan defineres som mann eller kvinne. De har alltid eksistert og de kommer alltid til å eksistere, for naturen er veldig omtrentlig når den deler ut egenskaper til de som fødes inn i vår verden. Han var omtrent en mann som gjorde mange omtrent smarte valg i livet.Otto Weininger var den første forfatter jeg leste (“Kjønn og karakter”) som formulerte dette på en vettug måte ved å påpeke at det finnes både menn som er feminine og kvinner som er maskuline til en slik grad at den todelte og “dialektiske” kjønnsrollemodellen egentlig er absurd. Senere syntes jeg Camille Paglia hadde mange interessante tanker i forhold til individ, kjønnsroller og samfunn. Uansett, det hendte en gang i tiden at jeg satt ved et lunsjbord sammen med en som var lett bestyrtet over hvordan det ofte var umulig å se at en transkjønnet kvinne “egentlig er en mann” (det handlet spesifikt om noen ladyboys som han hadde møtt i Thailand) og en annen, mer verdensvant type, som smilte og humret mens han forklarte hvordan man kan se på hender, adamseple, skulderbredde, det ene med det andre. Mitt bidrag til samtalen var (naturligvis) å trekke inn Freud og penisangsten … fordi den frykten en mann føler for å bli penetrert og voldtatt av en erigert penis er ikke større, annerledes eller mer verdig enn den frykten kvinner føler for det samme, ofte med vesentlig mye større saklig grunn. Mens vi snakker om Freud kan vi forresten legge til at hans vektlegging på menneskets seksualitet er ikke fordi han syntes at dette området var det viktigste av alle menneskets psykologiske snurrepiperier, men fordi det var i denne sammenheng han fant de fleste og mest alvorlige nevrosene.
På engelsk skiller man mellom det homoseksuelle og det homososiale, men det ordet folk ofte bruker om de homofile er “gay”. Det norske ordet homofili danner egentlig en sematisk flaskekork på dette meningsområdet siden alt som begynner med “homo” på norsk umiddelbart får de seksuelt nevrotiske til å fnise, om ikke gå direkte inn i en slags kataton tilstand på argumentsfronten. Hvorfor heter det Homo sapiens når de fleste er hetero? De homososiale er alle de som foretrekker å ha mesteparten av sin sosiale omgang med individer av sitt eget kjønn. Det sier ikke noe om det seksuelle. Det er heller ikke fruktbart å påføre dem seksuelle motiver, men jeg antar det er mulig å finne psykologiske forklaringmodeller som handler om nevroser i forhold til kjønnslivet generelt og “det motsatte kjønn” spesielt. Allerede der blir det for komplisert for mange, at det finnes flere kjønn enn bare deres eget. Å introdusere enda flere vil bare medføre full mekanisk kræsj i hele tankeverket. Jeg tror ikke det er klokt å overvurdere folks evner til å forstå ting. Ambisjonen bør være å få dem til å godta at det finnes et uendelig antall siffer mellom tallene 0 og 1, så å si, og at det ikke er farlig på noen måte for dem å akseptere at individuelle menneskelige uttrykk har den samme endeløse karakteristikken av forskjelligartet mangfold. Hvis man har normalt bra syn bør man kunne telle fingrene på en hånd fra ti meters hold, men man må være noen slags overnaturlig falkøye for å kunne se fingeravtrykket. Allikevel vet vi at alle har forskjellige fingeravtrykk. Personligheten fungerer på det samme vis. Når og hvorfor er det relevant å blande inn kjønn og kjønnsroller? Det krever mer “nærhet” enn hva man bør ha på en gjennomsnittlig arbeidsplass. Jeg tror det på alle måter er forbudt i Norge å gjøre noens kjønn til en “greie” som man forfølger med jervens jaktiver. Alminnelig rettsfølelse i vårt samfunn tilsier at man skal la folk være i fred og passe sine egne saker. Vi holder oss på “en hånds avstand” som man sier. Vi kan telle fingrene men vi ønsker ikke å se fingeravtrykket.
Som betydelig influenser og verdensberømt blogger med mange millioner lesere vet jeg hvor viktig det er å være forsiktig når jeg velger mine ord, så la meg så beskjedent som mulig si at de kan kaste seg på kne og kysse meg i ræva. Hvem? Alle disse nye “folkebevegelsene” som gir seg ut for å representere noe mer eller annet enn sitt eget lille tarmgasskammer av en hønsehjerne. Pass dine egne saker, du din satan.
Når det er sagt så er det sant at det finnes mange og alvorlige problemer i samfunnet som folk generelt sett bør engasjere seg i og i det minste ta stilling til det som skjer. Gi temaet litt tid og oppmerksomhet. Sette seg inn i ting. Så langt så vel – jeg tenker, altså eksisterer jeg – men så kommer det gamle problemet med kråker på loftet. Spøkelser. Gjenferd etter døde tanker som reker rundt oppi hodene til mangelfullt informerte folk av den typen som har stor kapasitet for å tro på ting og som har like mange følelser om temaet som en overtent teaterskuespiller men som er fullestendig blottet for kritikk når det kommer til både informasjonskvalitet og egen kompetanse.
Web 3.0 og “informasjonsøkonomien” virker slik at alt er like gyldig og det eneste som teller er hvor mye oppmerksomhet greia di får. Driver du for eksempel en YouTube-kanal og hanker inn er million visninger per video som du publiserer så tilsvarer dette er inntekt på rundt femti tusen. Uansett hva du sier eller gjør. Det er ikke det viktige, den algoritmen som belønner deg måler ikke noe annet enn antall visninger (pluss at den vil stryke deg fra pengelista hvis du beveger deg inn i ømtålelige tema eller sier visse ord som er “flaggede”). Siden tilkommer andre variabler, som for eksempel hva slags demografisk gruppe du henvender deg til og hvilken kjøpestyrke de representerer. Økonomisk orienterte “investeringsvlogger” kan ta inn opptil det dobbelte av diverse prating om hobbyting som interesserer mange men som ikke representerer noen spesielt kjøpesterk gruppe.
Opplegget fungerer slik at plattformen selger reklameplass gjennom agenturer som strømlinjeformer informasjonsplasseringen på mest mulig presis måte for å oppnå best mulig pris. Si for eksempen et videoshow om “snekring i hjemmet” som er et glimrende sted å annonsere tilbud på elektroverktøy og denslags. De som produserer innhold til plattformen får siden en andel av kaka som tenderer mot å bli større jo mer populær vedkommende blogger, vlogger eller podkaster er. Men som en generell tommelfinger kan vi si at de som har “noen hundre tusen” lesere/seere vil tjene såpass at de kan leve av det. Og slik er det for mange, enten de er knivsmeder eller bakere av kaker, en som snakker om 70-tallsmusikk eller en som analyserer “bevegelser i markedet”. Din greie er din greie. Alt plattformen bryr seg om er at du har et publikum og at det går an å selge ting til dette publikummet. Dette går til en stor grad av seg selv. Du vil bli kontaktet av de foran nevnte reklameagenter når og hvis greia di tar av såpass at den blir interessant slik sett. Slik fungerer denne forretningen.
I den grad plattformen tar noen hensyn så handler disse først og fremst om risiko for at de skal bli saksøkt av noen, så av denne årsak er det ganske vanlig at en eller flere videoer man produserer kan bli “demonetisert”, det vil si man får ingen penger for akkurat denne produksjonen, og dersom dette blir et mønster kan man oppleve at hele kanalen mister reklameinntektene sine, eventuelt at man blir stengt ned. Plattformen tar ikke hensyn til politisk meningsinnhold eller fagmessige standarder ut over hva man med vanlig sunn fornuft bør kunne forstå. Det er helt greit for dem om alt er mannskit og lite mer. Løgn er ikke forbudt. Redaksjonelle standarder og kvalitetssikring av informasjon finnes ikke. De mest hjernebedøvede konspirasjonsfantasier noen hoster opp over morgenkaffen er i utgangspunktet like gyldige som godt gjennomarbeidede produksjoner om vitenskapstemaer. Juridisk sett har tradisjonelle medieplattformer som for eksempel dagsaviser, periodiske magasiner eller radio- og fjernsynsprogrammer et redaksjonelt ansvar for det de presenterer, men slik er det ikke for de internettbaserte “sosiale medier”, der ligger redaktøransvaret hos den som produserer innhold. Selve plattformen regnes som “passiv” og ikke mer klandreverdig for hva slags innhold som skapes enn hva papirfabrikken er for det som blir skrevet på arkene. Ihvertfall var det slik omstendighetene ble fremlagt da disse lovene ble vedtatt.
Noe vi vet med sikkerhet om mennesker er at “selvmoderering” ikke fungerer. Har de lov til å si og gjøre hva som helst så er “hva som helst” hva de vil si og gjøre, bare fantasien setter grenser for hvor galt det kan bli. Noen få nettsteder har prøvd ut slik policy og de har uten unntak og umiddelbart blitt fylt opp av pedoer, nynazister og grovt kriminelle galninger av alle slag. Ytringsfrihet er et fint ideal men i praksis fungerer det ikke. Ihvertfall ikke slik de tror, disse som har så mange følelser brusende inni seg at de ikke vet hvilket ben de skal stå på. Hvor enn de snur seg ser de troll og spøkelser, farlige sammensvergelser og “mønstre”. Selv har jeg vært en aktiv bruker av internett siden midt på 90-tallet og har sett det meste. Du må lete dypt i svartnettet for å finne sånt som var helt dagligdags i 1997. På den tiden var det store spørsmålet hvordan kan man tjene penger på nettet mens i dag omsettes det milliardbeløp hvert minutt av hver dag. De største selskapene i verden eksisterte ikke engang for tyve år siden. Om Twitter er verdt fire hundre milliarder kroner virker som et dustespørsmål stilt av et barn helt til man ser at dette tallet ble lagt på bordet av selveste kong Muskedunder av det digitale trylleriket for bare noen måneder siden. I dette århudret virker det som en etablert sannhet at en ting har den verdi som noen er villig til å betale, verken mer eller mindre, og denne sannheten fremkommer i form av tingens børsnoterte verdi, som igjen er en funksjon av hvor folk tror det er smart å plassere pengene sine akkurat nå. Alle har lyst til å komme seg inn i pyramidespillet på et så tidlig tidspunkt som mulig, men som alle burde vite så er det alltid for sent når du får tilbudet, uansett hva den sleske selgeren sier (og tro meg, han vil si det han er nødt til å si for å bringe salget hele veien hjem).
Frihet er et vanskelig tema. På den ene hånd må folk få bruke pengene sine som de ønsker, men på den annen hånd bør de bli advart mot alle denne verdens svindlere. Men hva kan man gjøre? “Verden vil bedras” som de sier. Imidlertid er det at de blir fralurt pengene sine et mindre problem enn når de blir radikalisert av oppviglere som agiterer for alskens vold og skadeverk. Inkludert ikke minst det å sabotere tiltak som blir iverksatt av helsemyndighetene for å takle en pandemi. Dette er en form for grovt uaktsomt drap som de bør arresteres, tiltales og straffes for … men her støter vi igjen på det fenomenet at plattformen ikke har noe redaksjonelt ansvar mens den som produserer innholdet kan forsvare seg med alt fra uvitenhet til mental sykdom, mens folk dør fordi de tror på det kvakksalverne sier. Helsevesenet overbelastes mens det alminnelige mentale klima ute blant befolkningen beveger seg i retning av paranoide vrangforestillinger. Det må riktignok innrømmes at jeg selv ikke er mors beste barn på det viset, jeg skriver på en brutal og provoserende måte som blir i overkant mye chili for mange, men jeg er etterrettelig … jeg serverer ikke løgner, bare synsvinkler som ikke nødvendigvis er de alle allerede kjenner. Ikke gjør kriminelle ting. Ikke gjør dumme ting. (Alle kriminelle ting er dumme men ikke alle dumme ting er kriminelle.) Skaff deg en kritisk sans som virker. Ikke tro på alt du hører, ihvertfall ikke alt du hører på nettet. Det som ligger ute befinner seg i oppmerksomhetsøkonomien. De driter i hvem du er og hva som skjer med deg, de skal bare ha mange klikk på greia si fordi det er dette de tjener penger på. Ofte er det lønnsomt å lyve fordi dette tiltrekker seg mer debatt og forhåpentligvis vil noen med stort publikum engasjere seg i greia di slik at du oppnår flere klikk fra alle de som vil “sette deg på plass” … hvilket bare kan skje hvis du får mye oppmerksomhet. Så derfor. Fordi innenfor oppmerksomhetøkonomien lønner det seg å ha mektige fiender som gjør at mange oppdager greia di.
Når jeg teller på fingrene kommer jeg frem til at det snart er tyve år siden vi skrev år 2003 og når jeg tenker tilbake virker noen ting fjernere enn de andre. Dette var det året da (forrige) krigen i Irak begynte. Den som handlet om masseødeleggelsesvåpen slik det ble presentert for verden av USAs daværende utenriksminister Colin Powell. Det mest historiske øyeblikket i hans karrière var da han med all sin kredibilitet fremførte disse løgnene foran FN slik at USAs daværende president George W. Bush fikk et godt nok påskudd til å tvangsinnføre frihet i den arabiske regionen.
Krigen i Irak – egentlig hele “krigen mot terror” – har gjort ubotelig skade på forholdet mellom de politiske styresmaktene og den stemmeavgivende befolkningen i hele den engelskspråklige verden. Begrepet uflaks finnes ikke i politikken. Det kommer alltid og på alle måter problemer som for en stor grad er uventede og som befinner seg utenfor det man egentlig hadde planlagt. Styring gjennom intensjoner beveger seg alltid og uten unntak i retning av styring gjennom konsekvenser. Slik er entropiens natur.
Men nok om det. Grunnen til at jeg snakker om året 2003 er at i løpet av den sommeren var jeg engasjert i et prosjekt med å oppføre hva man bare kan betegne som et tømmerslott – to hundre kvadratmeter grunnflate, tre etasjer – på Gaustablikk. For de som aldri har vært der og som ikke vet noe om stedet: Det er et hytteområde nedenfor Gaustatoppen i Telemark, mildt sagt preget av eksesser i forhold til alt man rimeligvis forbinder med begrepet “hyttetur”. “Hytta” jeg jobbet på var ikke engang spesielt stor for området. Et annet sted i nærheten holdt de på med å fly inn betong med helikopter, for å støpe fundament til parkeringsgarasjen man hadde prosjektert med i underetasjen av et enda drøyere byggverk. Tilfeldigvis var helikopterpiloten en jeg kjente fra før og han fortalte at de hadde varmekabler rund baut der oppe. Kunden hadde åpenbart hvor mye penger som helst for her ble det ikke spart på noe, verken under byggeprosessen eller i forhold til hva det vil koste å drifte faenskapet.
Problemet med slike ting er at vi lever ikke i en verden med grenseløse ressurser. Jeg har ikke fulgt med på hva som har skjedd siden men i 2003 pågikk det en ganske ilter debatt om hvordan det strømforbruket som det ble lagt opp til på Gaustablikk var en trussel mot strømforsyningen til tettstedet Rjukan, som ligger i dalen nedenfor. Man må jo bare riste på hodet av varmekabler i parkeringsgarasjen som ligger mas o menos på tregrensa i den norske fjellheimen. Du kan regne med litt snø i løpet av vinteren. At han ene rikingen klarer å betale for et perverst strømforbruk på “hytta” kan ikke betraktes som et isolert fenomen. Det lokale kraftselskapet kan ikke levere ubegrensede mengder med strøm, så da må noe gjøres på det politiske plan for å regulere denne galskapen. Per i dag ligger et gjennomsnittlig årsforbruk av strøm i en familiebolig av normal størrelse (cirka 120 kvadratmeter) på rundt 16.000 kilowattimer i året. Dette er noe lavere enn i rekordåret 1996, da dette tallet lå på mer enn 18.000, noe man regner med skyldes en kombinasjon av mer effektive elektriske apparater og bedre isolasjon av boligmassen. Før strømmen ble privatisert tidlig på 90-tallet var det vanlig å betale en vesentlig mye høyere pris for overforbruk så snart man begynte å bevege seg over et stipulert normalforbruk i boligen sin. Det er sannsynligvis nødvendig å gjeninnføre en lignende form for prisregulering av strømforbruket i privatboliger. Strøm er ikke noen valgfri luksusvare i et land som tilbringer store deler av året under frysepunktet. Vi kan ikke legge opp til en situasjon hvor noen del av befolkningen er nødt til å velge om de skal fryse eller sulte, men der står saken i dag.
Det er litt uklart for meg hvordan eksakt det å utvinne Bitcoin virker men det kreves omlag 1500 kWh å gjennomføre en transaksjon. Hele kryptomarkedet sluker like mye strøm som et middels europèisk land. Det er vanskelig å se for seg noe mer nihilistisk i dagens verden, men næringslivet stiller seg entusiastisk til tanken om å tukle med tryllepenger mens skogene brenner, så da blir det slik. Jeg husker verken hvem eller hvor, men noen skrev på 80-tallet en tulleartikkel om hvordan “privatbilisme” var den dominante filosofiske idè i det tyvende århundre. Artikkelen var godt argumentert og rikelig krydret med eksempler på privatbilismens seier over alle andre normative hensyn i våre moderne samfunn. Det kan ha vært en amerikaner. Jeg husker som sagt ikke, men jeg vet at de der i mye større grad enn noen andre land har lagt opp til at folk skal eie og bruke bil. Mange steder i USA er det i praksis uråd å føre et normalt liv uten at man disponerer minst èn bil. Kollektivtransport betraktes enten som “sosialisme” eller som noe bare fattige mennesker benytter seg av og det finnes ingen større skam i USA enn det å være fattig. Den herskende klassens metafysikk påbyr at “hardt arbeid” blir belønnet med økonomiske privilegier, slik at når man analyserer årsaksrekken bak hvorfor noen har dårlig råd vil man ende med den konklusjonen at de er late, dumme eller politisk subversive motstandere av pengesystemets rettferdige natur. Alle vet at målet på om du er flittig, dyktig og ellers et bra menneske er hvor mye penger du har.
Privatbilisme er naturligvis ikke noen filosofisk idè men det er en livsstil. Alle har det man innenfor populærpsykologien kaller en “egoboble”, et slags operasjonsrom som man bærer med seg overalt hvor man ferdes og som handler om følelsen av å eie alt man har rundt seg, eller i det minste at man har både rett og makt til å påvirke det som skjer. Enhver er konge i sitt eget hjem men dette “hjemmet” er ikke et sted, det er en følelse. Bilen er en slags fremskutt operasjonsbase i dette bildet. Man tar med seg den selvfølgelige “hjemmefølelsen” ut i bilen og dermed til det sted hvor man kjører med denne bilen. Det virker urimelig at noen andre skal kunne diktere bilbruken din. Du er jo “hjemme” selv om du beveger deg langsetter offentlig vei. Gode og lovlydige individer som “jobber hardt” og gjør ting riktig skal ha råd til å eie og bruke bil. Dette handler om frihet, som igjen handler om bevegelighet, valgmuligheter og selvbestemmelsesrett. Hvem har rett til å blande seg inn i mine private saker og fortelle meg at jeg ikke kan bruke femti tusen kilowattimer i året på å varme opp hytta hvis dette er noe jeg ellers har råd til i mitt eget, private liv? Den mest fundamentale av alle konspirasjonsteorier er den om at staten er en ond parasitt som lever av å snylte på skikkelige menneskers rettmessige fortjeneste. Høyrehønsen har ikke mye vett og det lille de har investerer de i programmer for å bryte ned og ødelegge enhver ordning som etableres med tanke på juridisk og sosial rettferdighet i samfunnet. Snyltere! skriker høyrehønsen når de kan observere noe som ikke er tilrettelagt for å gjøre livet rikere for Christian Fredrik og Hans Preben fra Bygdøy og Bærum. Som god ateist kan jeg bare henvise til Matteus’ evangelium, kapitel 7, vers 1-5, når Jesus i sin såkalte Bergpreken sier at man bør ta ut bjelken fra sitt eget øye før man kritiserer splinten i sin nestes øye, noe som utlagt i klartekst betyr at det onde man kan se i verden er en refleksjon av det onde i en selv.
Kua gir oss melk og ost. Høna gir oss egg. Fra markens grøde høster vi årets avling og i skogen utvinnes tømmer. Regn og vind, jord og solens skinn. Så lenge livet vokser er det ingen nød. Alle får meningsfullt arbeid. Ingen behøver å sulte. Slik har det vært i mange tusen år. Så kom fremskrittet.
Pastorale fantasier er nesten alltid alt for idylliske. Selv det vanskelige fremstår som romantisk. Nesten ingen moderne mennesker har noen realistisk idè om hvor maten deres kommer fra og hva eksakt som må til for å fremstille det daglige kaloribehovet til Norges befolkning, noe i overkant av elleve milliarder kilokalorier (som skal utvinnes av et jordbruksareal på ti millioner dekar).
Klimaforholdene i Norge gjør det i praksis umulig å overleve som vegetarianer uten at man støtter seg tungt mot industri og transportnæring. Det er et overklassefenomen. Vi behøver både fiskerier og utmarksbeitende kjøttdyr for å dekke kaloribehovet hos den norske befolkningen dersom matvareimport bortfaller som aktuelt alternativ. Dette er noe som kan (og sannsynligvis vil) skje i løpet av kort tid. Først vil vi kunne observere at prisene stiger kraftig på det internasjonale matvaremarkedet. Siden vil tilbudet for en stor del bortfalle. Det hjelper lite å ha penger når det ikke finnes noe til salgs.
På barneskolen lærte vi ideologiske sanger til jordbrukets pris. Kua mi jeg takker deg. Hva kua tenker, eller om den tenker, er uklart. Spiller det noen rolle? Vår nymoderne verden er utenkelig uten et sterkt mekanisert og automatisert jordbruk. Dersom vi bare hadde hest og menneskelig muskelkraft ville for det første mange flere bli nødt til å steppe inn for å få jobben gjort og for det andre ville alt bli absurd mye dyrere. Men slik var det for bare hundre år siden. Kanskje vil det bli slik igjen. For øyeblikket dekkes omtrent halvparten av det norske kaioribehovet gjennom matvareimport (i tillegg blir det importert mye dyrefor). Norsk jordbrukspotensiale blir underutnyttet. Prisene på det vi kan kjøpe fra utlandet gjør det ulønnsomt. I mellomtiden forvitrer det agrokulturelle kunnskapsgrunnlaget. Det vi ikke vet har vi ikke vondt av.
Gresshoppesvermer drives fremover ved at de som er foran prøver å flykte fra de som kommer etter. Alle biologiske skapninger som tømmer ut det lokale næringsgrunnlaget går inn i en kannibalistisk fase. Det finnes rett og slett ikke noe annet å spise, så de kan velge mellom å flykte eller å gå løs på hverandre. Menneskehetens kannibalisme består i økonomisk utnyttelse. Slaveri. Mennesker blir holdt som husdyr og brukt til å få ymse typer arbeid gjort. Er man heldig blir man behandlet som en hund, det vil si som en “venn” (som allikevel må sitte når eieren sier sitt), men man kan også bli behandlet som ku eller høne. Alt dette er veldig organisert. Som det gamle ordtaket sier: Man kan gjekjenne skomakerens barn på at det er de dårligst skodde. En vanlig fagarbeider har sjelden råd til det han selv fremstiller i løpet av arbeidsdagen. Alt han kan produsere går med til å finansiere dagliglivet. Svært få i dagens Norge har råd til å ta seg tre måneder fri fra jobben, i den grad dette engang er tillatt i kontrakten deres. Sånn har det blitt, vi er for mange til å leve som jeger-samlere, eller engang som selvbergende jordbrukere. Vi er ved dette tidspunkt avhengige av at det finnes et organisert samfunn, fordi det eneste alternativet er økonomisk kannibalisme i frislepp.
Et av de viktigste punktene på sjekklista for å være en pretensiøs promp er at man ofte og helst i dårlig passende sammenhenger siterer Nietzsche. Han har jo fyrt av mange bredsider med kortfattede fyndord rundt “den menneskelige tilstand”, så det er mye å ta tak i. Det som ikke ødelegger meg gjør meg sterkere er for eksempel en fundamental sannhet om erfaringens natur (selv om det er mager trøst mens man opplever vonde og vanskelige ting). Gud er død er imidlertid hans mest beryktede (og for mange dypt sjokkerende) påstand, som i et ikke ubetydelig antall tilfeller har medført skadefryd når folk kan påpeke at det er vanskelig å si noe om Gud, men Nietzsche er definitivt død.
Hva han mente å påpeke var -naturligvis- noe mer enn teologisk polemisering rundt livsfunksjonenes beskaffenhet hos overnaturlige skapninger. Vi er alle barn av vår tid og i Nietzsches samtid skjedde det store endringer i samfunnet. Den moderne verden var i ferd med å bli født, men all sin teknologi, rasjonalitet og vitenskapelig analytiske holdninger til menneskelivet. Darwin, Freud og Marx var dominerende skikkelser innenfor den akademiske debatten. Det Nietzsche observerte var at den formen for metafysisk ekstase som i tidligere tider var en del av folkelig religion hadde blitt avviklet til fordel for “den rene fornuft” (man bør helst vite litt om tysk filosofitradisjon for å se hele bildet her). Han kalte det “drapet på Gud” og var sterkt fokusert på å undersøke betydningen av dette i forhold til det menneskelige sjelsliv.
Selv synes jeg det bare er to filosofiske tradisjoner som er verdt å undersøke og disse er henholdsvis den greske og den tyske. Resten er lite mer enn støy og søppel, med visse individuelle unntak. Bare idioter leter etter “nytteverdi” i filosofien. Det handler ikke om å finne svarene på livets mysterier men om å formulere bedre spørsmål. Hvis Nietzsche hadde levd hundre år senere ville han kanskje ha vært fan av Led Zeppelin men fordi hans tid var 1870, ikke 1970, festet han sitt håp til Richard Wagner. Tanken var at musikken ville fylle det hullet som “gudsopplevelsen” etterlot i sjelen etter at menneskene myrdet Gud. Under fremførelsen av musikkverker gis man anledning til å oppleve “henrykkelse” – i den forstand at man “mister seg selv” – og bli en del av et felles rituelt spill som i praksis handler om transcendental erfaring.
Imidlertid var Wagner i teorien noe annet enn Wagner i praksis. Nietzsche kunne ikke observere det han lengtet etter å se i det pyntede og sedat stillesittende publikummet fra borgerklassen. Hans visjon var en rockekonsert. Han ville se et ekstatisk publikum, ikke et analytisk tenkende og lyttende sett med passive tilskuere som er på stedet like mye for å gjøre seg til for hverandre som for å nyte opplevelsen. Interessant nok er dette ofte også det fremste hatobjektet hos mange “nyere” teaterteoretikere, de vil at publikum skal oppleve noe med kroppen, ikke bare hodet. Alt det vi ikke forstår er per definisjon evig og endeløst, men også noe som kan erfares direkte gjennom religionen eller kunsten uten at våre rasjonelle sider blir blandet inn i det hele. Estetikken som prinsipp følger sitt eget sett med regler for engasjement. Det er fåfengt å forklare hva man elsker slik sett og enda mindre hvorfor. Hjertet vil ha det hjertet vil ha. Noen liker det ene, noen liker det andre. Til sist handler det om hengivelse.
Flyvertinnen sier det er ikke lov å ta med hunder på flyet. Fantomet svarer (med isrøst) det er ikke en hund, det er en ulv. Dermed burde den saken være ute av verden. Hvem har sagt at kognitiv dissonans ikke virker? Fantomet startet som eget tegneserieblad i Norge i 1964. Jeg vet ikke om det fortsatt blir utgitt. Jeg følte meg alltid skeptisk til hele konseptet men leste bladet allikevel, helt til langt inn på 80-tallet. Tegneserier var stort på den tiden. Alle leste dem og de ble byttet frem og tilbake.
Det er litt uklart hvor eksakt Fantomets hodeskallegrotte befinner seg. De sier Bengal men det er jo i India, mens man får et mer “afrikansk” inntrykk når man leser serien. Hvem vet? Det som uansett er klart er at serien først så dagens lys i USA i 1936 og det var mildt sagt andre tider den gangen. Fantomet var den første superhelten som brukte “skøytetrikot” (originalt var den lilla men i Norge ble den gjort blå) med underbuksa utenpå, men den fysikken som på dette viset ble tydeliggjort lignet mer på hva man kanskje forventer å finne hos en friidrettsutøver enn de anabole vanskapningene man tegner nå for tiden. Men nok om det.
Fantomet ville ikke ha funnet seg i det de planlegger i Kongo. Prosjektet handler om å rive den lokale regnskogen slik at man kan åpne opp for oljeboring i området. Stort mer motstrøms er det vanskelig å bli i dagens verden. De sier at Kongo har bruk for penger nå og velger å prioritere dette fremfor “å redde verden”. Foreløpig er de på det stadiet når man begynner å hente inn anbud på de blokkene for oljeleting som er lagt ut, men det er så langt uklart hvem som vil påta seg ansvaret for å få disse ugjerningene gjort. Equinor sier i en kommentar at de ikke har noen planer om å gå inn i området. Vi får se hva som skjer. Det finnes ingen mangel på skruppelløse mennesker i verden.
Et annet sted hvor gode råd begynner å bli dyre er i Storbritannia. Hele skithuset synker jevnt og trutt mens en følelse av angst, avmakt og økonomisk desperasjon biter seg fast i befolkningen. Mat. Bolig. Strøm. Prisene er ute av kontroll. Storbritannia hadde allerede et problem med forfallsområder preget av økonomisk og sosial slum og når distriktene nå har mistet all EU-støtte virker det duket for en retur til statusen som “Europas syke mann” fra før de meldte seg inn i 1973. Det er vanskelig å se noen farbar vei i noen som helst slags retning som har en lykkelig slutt. De kloke forbereder seg på minst ti år med forfall og ustabile forhold. Det er ikke usannsynlig at forfatningen vil falle og medføre både skotsk uavhengighet og irsk gjenforening. Vi får se. Det som foregår akkurat nå er aktiv politisk selvskading uten at det engang virker som noen har noe direkte å tjene på det. Kanskje en håndfull oligarker men ihvertfall ikke folket.
Hele poenget med penger er at det finnes en konstant etterspørsel etter mer av dem. Uansett hvor mye penger folk allerede har finner de alltids plass i lommeboka for enda flere. Sånn er det bare. Lik det eller ikke lik det, men selve motoren i våre moderne samfunn er folks daglige jakt på mere penger. La oss si at det på et slags gjennomsnittsnivå koster omtrent ti tusen kroner i måneden å drifte et individ i det norske samfunn – og da snakker vi bare om det aller nødvendigste. Følgelig er man på en eller annen slags måte nødt til å skaffe disse pengene slik at man kan betale seg gjennom de fortkommende livsnødvendigheter. (Tallet er forresten tatt ut av løse lufta og er alt for lavt for realistisk bruk, men ti tusen er enkelt å matematisere med så da blir det slik, for dette eksempelets formål.)
Vi kan betrakte penger som verdens mest populære produkt. Alle vil ha det og ingen får nok av det. De som føler at de alltid har litt i underkant av hva de egentlig behøver (som er det mest vanlige) fantaserer om hva de ville gjort dersom de hadde “nok” mens de som føler at de har nok penger fantaserer om hva de ville gjort hvis de hadde mer fritid. (Eller tid i det hele tatt, fordi det er ikke alminnelig å føle at man har nok penger før man kommer opp i femtiårene.) Det er ikke i seg selv spesielt vanskelig å bli rik, men det er ikke gratis. Det koster alt du har av tid, energi og opperksomhet i mange år, helt til du glemmer at det går an å leve på noen annen måte. Etter min personlige mening er penger både en genial oppfinnelse og det mest perverse mennesker noen gang har iverksatt. Genialt fordi et universelt betalingsmiddel som forenkler varebytte og annen transaksjonell atferd demokratiserer det økonomiske spillerommet, perverst fordi menneskenaturen fortsatt først og fremst drives av frykt og begjær. Vi er ikke halvguder, vi er aper som organiserer oss etter mønster av insektkolonier og kaller dette fremskritt. Problemet ligger ikke i pengesystemet som prinsipp men i hvordan vi har latt dette utvikle seg til å bli alle tings målestokk. I dagens samfunn spiller det mindre rolle hvordan man har skaffet penger, det som teller er at man har dem. Det finnes en tid for moral men denne tiden er ute hvis man sulter og fryser. Den er også ute når man har utviklet pengenarkomani, en slavetilstand som handler om en konstant og desperat jakt på penger “nok” til å finansiere en livsstil som er ute av kontroll.
Narkomani er sjelden noen fordel for den narkomane men det er svært bra for de som leverer denne tjenesten. Når kunden din er avhengig av deg kan du til en stor grad selv bestemme hva slags fortjeneste du skal ta ut. Når produktet ikke er prissensitivt, det vil si når det å ikke handle med deg ikke er noe aktult alternativ, betyr dette i praksis at du vil ta ut så mye som du kan uten å prise deg ut av markedet. Mat. Bolig. Strøm. Vi kan polemisere og snakke om noen slags “alternativ livsstil” hvor man omdefinerer alle sine behov og strukturerer livet på uvanlig vis, men bare et fåtall har slike privilegier. Nesten alle er nødt til å skaffe de tidligere nevnte ti tusen kroner hver måned bare for å holde det gående. C’est la vie. Den normale måten å skaffe penger er å ta en jobb hvor man får utbetalt en lønn som ikke bare dekker det nødvendige men som også finansierer en “toppøkonomi” hvor man føler at man har rimelig bekvem valgfrihet. Allikevel er det ikke mange som vil tåle mer enn to-tre måneder uten inntekt før problemene begynner å tårne seg opp. Under den nylige pandemien var det en nedstengningsfase hvor det fremkom mange interessante ting, fremst av dem “nødvendighetsyrkene” … særlig innenfor helsevesen, dagligvarehandel, transport og renovasjon, som også typisk tenderer mot å være lavtlønnede yrker, hvilket bare nok en gang beviser at jo mer nødvendig et yrke er for selve samfunnets fremdrift, jo lavere status har det. Det finnes ingen som jobber flere timer for lavere lønn enn de som gjør det mest nødvendige. Vi fikk kort fortalt en grell demonstrasjon av pengesystemets perverse aspekter. Hele opplegget er rigget til fordel for de som strengt tatt ikke gjør noe produktivt arbeid, de bare manipulerer systemet til sin egen fordel. Når ingen går på jobb finnes det heller ingen de kan snylte på og hele “tjenestesektoren” kollapser under sin egen vekt.
For drøyt tyve år siden bodde jeg i Barcelona en stund. Spansken min var ikke særlig god på den tiden så jeg leste britiske (noen ganger norske) aviser som jeg kjøpte på Las Ramblas. Det var to personer (egentlig mange flere, men det er bare de to som gjenstår) på den tiden som var nye ansikter i en slags verdenskulturell sammenheng og disse var henholdsvis Vladimir Putin og JK Rowling. Begge har senere vist seg å være drittsekker i verdensklasse, men den gangen hadde jeg et optimistisk syn på hva de representerte. Rowling fordi jeg syntes det var artig med en forfatter som lyktes i jobben etter å ha strevd på et eksistensminimum i mange år (selv om jeg ikke personlig liker “fantasy” sjangeren, jeg liker ikke engang Tolkien) og Putin fordi jeg syntes det var på tide at Russland fikk en leder som hadde en edru fremtoning.
Hva vil det si å være en “ekte mann”? Dette er ikke et spørsmål som har opptatt meg mye siden tidlig på 80-tallet, som sammenfalt med de sene tenårene mine, men det var og er et spørsmål som mange forholder seg til på ulike vis, siden det synes å være en alminnelig tanke at “et menneske med pikk” ikke er noen holdbar definisjon. Det finnes forventninger ut over det å være penisinnehaver. Noe psykologisk, eller muligens noe moralfilosofisk, det handler uansett om et sett med ganske vage standarder som i sum total ender med at man i det praktiske liv blir betraktet som “en av gutta” og dermed oppnår respekt som “mann” … noe som synes ganske viktig når man er 18-20 år gammel og skal prøve seg i det virkelige liv for første gang. Det livet man ser fremover mot består jo mest av rykter før man selv har vært på stedet og undersøkt saken, så kan man siden tro eller ikke tro på det man hører, det er uansett et faktum at folk ofte sier ting som “han er ingen ekte mann” om noen som ikke holder mål i forhold til ymse slags sannhetens øyeblikk når det materialet man er laget av skal prøves ut, enten man der og da forstår dette eller ikke. Man vil uansett opparbeide seg et rykte. Det sosiale området handler mye om hva folk tror om deg. Hva slags tillit og tiltro de synes du fortjener. Slike ting. Standardene varierer med lokale forhold rundt om i verden men det finnes definitivt kulturelle koder som regulerer hva man oppfatter som en “ekte mann” og atferd som avviker sterkt fra dette vil medføre at folk oppfatter deg som tvilsom og de vil dermed behandle deg annerledes enn om du oppfyller alle punktene på den kulturelle sjekklista for å være “en av gutta”.
Hva som er galt med Putin virker ikke som et tema verdt å diskutere. Den jævelskapen han har satt i gang i Ukraina kan bare ende med Russlands totale kollaps. Eller for å være mer eksakt: Russisk imperialisme må avvikles en gang for alle. Det er sant at de ikke er det eneste verdensproblemet i denne dystre kategorien men det er de som er problemet akkurat nå. Heldigvis er det ikke min jobb å finne veien ut av denne stupide labyrinten av løgner og “historisk ambisjon” men i den grad det finnes noen snarvei så handler denne om å avsette Putin og starte forhandlinger om krigsskadeerstatning og øvrige betingelser for å normalisere situasjonen. Russland er ikke mer eller bedre tjent med det som skjer enn Ukraina. Ikke på kort sikt og særlig ikke på lang sikt. Det å krige om territorium er ikke mer sosialt respektabelt enn å fise i heisen. Uansett hva slags rykte du hadde før dette skjedde så er det dette du vil bli husket for i ettertid. Hvilket bringer oss til hva som er galt med JK Rowling. Det finnes to typer litterær suksess. En som handler om å bli husket av evigheten og en som handler om å være stor i sin samtid. Noen oppnår begge. Selv kan jeg naturligvis ikke si noe om fremtiden uten å spå og som alle vet er fremtiden det aller vanskeligste man kan spå om, så jeg feiger ut og sier at JK Rowling har blitt en så stor forfatter som noen rimeligvis kan forvente å bli hva gjelder leserantall og internasjonale horder av fans som rollespiller Harry Potter, sover i kø for å skaffe seg det nyeste og heiteste, og så videre. Hun er tungt etablert som “navn” og hun er også milliardær – i pund – på grunn av salgstallene. Uansett hva hun skriver vil det bli solgt i millionopplag. Men, som Putin, vil hun bli husket av historien som bare en drittsekk. Hvorfor? Fordi hun har valgt å dø på den haugen vi kaller trans-ekskluderende radikal feminisme (TERF). Kort fortalt handler det om å definere begrepet “kvinne” ut fra en slags biologisk mystisisme som fokuserer på reproduksjonsorganene – i praksis det samme som å definere menn som “mennesker med pikk” – heller enn å vurdere kvinnerollen som et element innenfor kulturen. Din kvinnelighet sitter i fitta, ikke i hodet, og ihvertfall ikke i atferden din.
Jeg må tilstå at jeg egentlig aldri har filosofert over hva det vil si å være en “ekte kvinne” siden dette virker å ligge langt utenfor mitt fagområde. Jeg er jo uansett ikke noen kvinne … og når det kommer til “kvinnetype” er det vanskelig å tyde min personlige historie på området kjæresteri. De har vært tildels veldig forskjellige, så jeg kan bare konkludere med at jeg tiltrekkes av “personlighet” mer enn “type”. Og som vi alle vet blir personligheter bare mer og mer forskjellige jo nærmere vi studerer dem, selv om det naturligvis er enkelt å stille opp en sjekkliste for hva som må foreligge for at vi skal oppfatte folk som “ekte” menn eller kvinner. Uansett er det vi ser på litt avstand nesten alltid noe annet enn det vi finner når vi etablerer et personlig forhold, enten dette er som venn, eller seksualpartner, eller hva som helst annet slags personlig forhold det går an å ha til noen. (Som man ser, jeg stiller meg skeptisk til begrepet “upersonlig sex” og oppfatter dette mer som en form for personlig kontakt som ikke inkluderer de mentale og emosjonelle delene av personen.) Uansett må det sies at blant alle de mennesker jeg påtreffer i den vanlige sosiale hverdag så skjer det nesten aldri at jeg opplever kjønnsorganene deres som aktuelle områder å utforske. Hvis de ser ut som menn og kaller seg menn så er dette nok for meg. Siden kan jeg i mitt stille sinn mene det ene eller det andre om atferden deres, i forhold til “standarden”, men hva de har i trusa er for de fleste formål noe abstrakt. Ikke noe jeg ønsker å berøre verken som tema eller i fysisk forstand. Noen ganger møter man hva som åpenbart er “menn i kvinneklær” (eller det motsatte) men de få gangene dette skjer opplever jeg det ikke som støtende, ubehagelig eller personlig fornedrende på noen måte å bare forholde meg til hvordan de ønsker å bli tiltalt. Ikke minst fordi dette er mest praktisk. Det er jo for fanden ikke mitt problem å regulere atferden til voksne mennesker, eller andres barn for den saks skyld. Behøver jeg å forstå folk for å forholde meg til dem? Nei på ingen måte. Og dersom de siden oppfører seg på måter jeg ikke ønsker å assosieres med er det også mer praktisk å bare fjerne meg selv fra bildet enn å starte et prosjekt for atferdsendringer hos mennesker som ikke er meg selv.
