Forfatter: apecalypso

De lærde strides til en viss grad over spørsmålet om matematikk er en oppdagelse eller en oppfinnelse. Har naturen en matematisk struktur eller er dette noe som ligger i måten vi observerer ting? Det vi kan si med sikkerhet er at uansett matematikkens opprinnelse så er dens anvendelse grunnlaget for all menneskelig logikk. De som liker litt vitenskapssladder er sannsynligvis informerte om det menneskelige dramaet rundt “Principia Mathematica” og dets endelige konklusjon: Det finnes ikke noe fast fundament for matematikken. Alt henger i løse lufta. Eller sagt på en annen måte: All menneskelig tenkning eksisterer uavhengig av hva som finnes i naturen. Vi kan ikke kjenne “tingenes egentlige natur”, bare de aspekter vi kan observere. Følgelig kan vi heller ikke si noe sikkert om “virkeligheten”, bare hva vi tenker om den.

Vi skal ha dette i mente når vi vurderer hvor sårbare vi er for manipulasjon. 

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Det vi kaller ligninger (eller likninger) handler om likhetstegnet. Si for eksempel 2a = b som gir b = 4 dersom a = 2, og så videre. Med rene ord sier vi her at det som befinner seg til venstre for likhetstegnet ligner på det som befinner seg til høyre. Siden kan vi komplisere dette til en nærmest hvilken som helst grad så lenge det vi tilfører ligningen har den samme verdi på begge sider av likhetstegnet. Vi kan utbrodere med førti-femti tall på hver side, helt til det ser fullstendig ubegripelig ut for alle andre enn de som har en høyere utdannelse innenfor matematikk. Spørsmålet er hvorfor vi ønsker å gjøre noe slikt. Alle som har lært noe som helst om ligninger vet at veien til forståelse ligger i å forenkle ligningen så mye som mulig, helt til det fremkommer ikke-reduserbare tall og symboler (som i vårt eksempel 2a = b ender med 2 = 2). Svaret på hvorfor noen ønsker å komplisere ligningene handler om å kontrollere informasjon. Vi forenkler det vi ønsker å forstå mens vi kompliserer det vi ønsker å kontrollere. Poenget med dette er at når noe fremstår som “for vanskelig å forstå” er sjansen stor for at de fleste av oss ikke engang prøver, vi bare aksepterer den matematikken som blir presentert.

Hvilket leder oss til det berømte karbonfotavtrykket. Ganske kompliserte saker, men vi oppfatter det som “rom for handling” hvor de fleste av oss har anledning til å “gjøre noe” med det som oppfattes som et eksistensielt problem. Kildesortering, gjenbruk, sparetiltak. Det er mye å ta tak i … for de fleste av oss som lever i rike land har et forbruksmønster som ikke ligner grisen. Eller det ligner grisen? Poenget med hele propagandakampanjen er uansett at ansvaret for klimaproblemene skyves over på forbrukersiden mens de som faktisk skaper problemene får holde på som før. Det appelleres til forbrukernes skam, skyldfølelse og sosiale angst. Du er en synder. Det skapes et inntrykk av at det er forbrukerne som må ta regningen for å rydde opp i hele denne suppa mens de som høster profitten av det hele skal holdes sakesløse. Det som utgjør ligningen i dette bildet er “hele folket i arbeid = de rike blir rikere”. Når det siden påpekes at det å gjøre de rike rikere er selve grunnlagsproblemet i forhold til klimaet blir denne ligningen komplisert på en slik måte at “hele folket” blir nødt til å gjøre enda mye mer for at “de rike” skal kunne beholde sine komfortable fortjenestemarginer. I stedet for å ta de politiske grep som må til for å for eksempel redusere bruken av plastemballasje søker man å bevisstgjøre forbrukerne slik at de skal vaske plasten og levere den til gjenbruksstasjon. Dermed “skjer det noe” og alle er fornøyde. Ønsker man ytterligere helligdom for seg selv kan man kaste seg inn i kampanjer for å øke gjenbruken, redusere mengden matavfall, og så videre. På slikt vis kan man oppnå en varm og selvtilfreds følelse av at man er en miljøforkjemper som representerer selveste Moder Jord og større heltemot kan ingen forlange.

Det norske skoleverket klarer på en subtil måte å gjøre Ibsen forhatt ved å eksponere skolebarn for dypt psykologiske tekster de ikke har noen forutsetning for å forstå. Allikevel er han en historisk skikkelse alle synes de kjenner på et slags vis. Resten av verden betrakter Ibsen som modernismens far og ved siden av Shakespeare den viktigste dramatiker som skrev for teateret. “Et dukkehjem” – altså ikke selveste dukkehjemmet, men bare ett av mange – er det mest fremførte skuespill i verden. Selv bodde Ibsen i mesteparten av sitt produktive arbeidsliv utenfor Norge, men i en slags dialog med den dansk-norske kuturkrets som han tilhørte fra sine utenlandsbaser i henholdsvis Tyskland og Italia. Var Ibsen “typisk norsk”? Det er uråd å si. Vi kan anta at det var slik han ble oppfattet i utlandet (og forsåvidt fortsatt blir) men i praksis var han det man kaller en verdensborger og saksmaterialet hans var mer for typisk menneskelig å regne enn spesielt orientert mot “det norske”. 

Som mange andre norsker synes jeg det er interessant å se hva utlendinger tenker om Norge og “det norske” så i sakens anledning så jeg på et videoklipp laget av en franske som hadde tittelen “Problemet med Norge”, mest kanskje av nasjonalmasochistiske årsaker, for å høre om vedkommende problem er det samme som jeg selv ser. Det var det ikke. Skaperen av filmsnutten var åpenbart opptatt av veier og samferdsel så han konkluderte etter mye om og men med at det er vanskelig å bygge veier i Norge, noe som ikke oppleves som banebrytende ny informasjon for noen som bor her, men poenget med at infrastrukturelle forhold dikterer det lokale kostnadsnivået er allikevel mottatt. Bananer er dyrere i Tromsø enn i Toulouse. Noe som var mer interessant å høre er at det per år foretas 30 millioner flyreiser i Frankrike mot 20 millioner i Norge. Vi flyr mer innenlands enn nesten alle andre europèere. Ikke som noen tror fordi vi har så jævlig mye fjell her – gjennomsnittshøyden i Norge er 400 meter mens den i for eksempel Spania er 600 meter – men fordi så snart man beveger seg utenfor regionen rundt Oslo er det dritlangt å reise nesten uansett hvor man skal. Man kommer seg ikke til Kirkenes sånn helt uten Widerøe. Som fransken sa, Norge nord for Trondheim er mest for et helt annet land å regne. Langt, smalt og knudrete. Snarveien går gjennom Sverige. Med mindre man søker en imponerende naturopplevelse er det bedre å ta ruta langs Østersjøen hvis man skal kjøre for eksempel fra Oslo til Hammerfest, som i avstand og kjøretid er omtrent det samme som fra Oslo til Malaga.

Turisme som vekstnæring er i Norge begrenset av prisnivået. Alle blir sjokkerte over hvor dyrt alt er og for eksempel bobilturister anbefales på det sterkeste å bunkre så mye som mulig i Danmark eller Sverige før de kommer hit. Imidlertid må man gjøre det man må hvis man bor i Skrukkefjord og alt man har å selge er en fin foss og noen krevende vandreruter i den lokale fjellheimen. Det finnes et segment innenfor turismen som handler om spesielle opplevelser mer enn det å sy sammen en finansielt forsvarlig familieferie … og det er disse som søker seg til Norge. Visse særlig kjente attraksjoner som Besseggen og Preikestolen, for ikke å si Lofoten, har i de senere årene tiltrukket seg så mange turister at de innfødte ikke lenger synes det er like stas som før i tiden å oppsøke noen av disse stedene, men det er naturligvis bra for guider som snakker fem språk og som kan ta seg betalt for å lose en gruppe søringer som har investert en million i kamerautstyr men bare en hundrelapp i fottøy. (En gang jeg kjørte fra Tuddal til Rjukan stanset jeg ved kiosken nedenfor Gaustatoppen og havnet i samtale med noen tyskere som jeg frarådet sterkt å gå opp til toppen i sandaler. Du har ikke lyst til å skade ankelen der oppe, et cetera.) Et problem med Norge som han fransken i den filmen overhodet ikke nevnte er at naturen her er pen men dødelig farlig. Særlig oppi høyden kan det i løpet av få minutter bygge seg opp et uvær som tar livet av deg hvis du ikke vet hva du driver med. Sånt har skjedd selv med lokalkjente folk. Jo lengre nord jo mer psykotisk ustabile blir de lokale vær- og klimaforholdene. Dette er ingen spøk. Bare spør han som skulle sykle fra Alta til Nordkapp i “gråvær”. 

Inkaenes undergang handlet mest om borgerkrigen mellom Atahualpa og Huescar. Los Conquistadores var bare en brikke i det politiske spillet og Francisco Pizarro var bare en fattig bondegutt fra Extremadura som ønsket å gjenta det hans slektning Hernan Cortez hadde fått til i Mexico noen år tidligere. Tilfeldighetenes spill var imidlertid til Pizarros fordel og slik endte Inkariket. Men før inkaene kom på banen hadde det vært mange andre høykulturer i Peru, gjennom flere tusen år, like langt tilbake som noe man finner i Egypt eller Mesopotamia. Dagens Peru er ikke like akterutseilt som de to andre på den sosialøkonomiske fronten men det finnes mye “rom for forbedring” også der. Per øyeblikket holder “store hatt” Pedro Castillo fortsatt på presidentembedet men hans stier er kronglete, som de noen ganger er i Sør-Amerika. Men nok om det.

En dokumentarfilm om kulturer fra før inkaenes tid i Peru viste noen bilder av gamle strukturer mens kommentatoren påpekte at her ofret de jomfruer til gudene sine … som om dette er noe folk gjør. Vi snakker jo om morbide ritualdrap med politisk vinnings hensikt. For meg personlig ligger det smått sjokkerende i at de ikke er sjokkerte og frastøtte av slike handlinger, de tvert imot omfavner disse gamle kulturenes bisarre tildragelser og forklarer dem med noe slags sentimentalt vås om at “det var dette de trodde på” … i stedet for å si det som er sant, at det var slik de lokale makthaverne den gangen terroriserte sine undersåtter til lydighet overfor programmet. Min personlige teori er at de gjør dette innenfor et underforstått tankeunivers av annerledeshet, at disse gamle kulturene ikke er mennesker som oss, med de samme tanker og følelser, ønsker og fryktkomplekser. Det er sant at de bygget imponerende strukturer og dannet en “stat” som eksisterte i en viss tid, men det er også sant at de praktiserte et aldeles usannsynlig fratøtende terror-regime mens de holdt det gående. Det ene unnskylder ikke det andre. Men toppen av latterlighet er å tenke at hvordan dette fremstilles har noe å si fra eller til for hvordan man oppfatter dagens peruvianske stat og befolkning.

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

Det sies at journalisme er det første utkast til historieskrivning. Idealet er å beskrive det man kan observere uten å henfalle til føleri, moralisering eller spekulasjon. Dette er vanskelig og tildels farlig å få til mens ting pågår og aktørene ennnå lever … men det bør være rimelig greit fem tusen år senere. Det er ikke nødvendig med poetiske omskrivelser av fakta eller “forståelse” for den kulturelle konteksten. Drap er drap. Om det skjer i dag eller i steinalderen er det akkurat den samme type overgrep og de har alltid en “forklaring” på hvorfor de synes dette er nødvendig. Dette er ikke i og for seg selv interessant. Det kuriøse ligger i hvordan vi – som betraktere fra avstand – forholder oss til overgrepene. Jeg assosierer litt til den morbide fascinasjonen mange har for de psykologiske forholdene som frembringer lystmordere, som kan være mer eller mindre rituelle med oppleggene sine. For eksempel er det langt mellom kriminalromaner i dag som ikke inneholder noen slags utspekulert jævel av en seriemorder, gjerne også en eller flere etterforskere som lider av psykiske problemer eller alkoholisme. Livaktige skildringer av grove overgrep regnes som god fisk og sekunda ikke. Det er noe vagt pornografisk over det hele. Mennesker med i bunn og grunn kjedelige liv hengir seg til fantasier om tortur og drap, utført av det ene eller det andre skakkjørte individet, som kan være purk eller skurk, alt ettersom. Senere ser vi på fjernsynet og tar inn nyheter fra en stadig mer dystopisk virkelighet med politisk ekstremisme og klimaproblemer.

Krisa har kommet. Igjen. Eller rettere sagt, WHO (må ikke forveksles med bandet) har erklært at spredningen av apekopper er et kritisk medisinsk problem på verdensbasis. Hva skal man tenke? Folk har jo glemt pesten fra i fjor, i den grad de overhodet trodde det var noe virkelig. Alle kjenner en covidiot, folk som ikke skulle ha noen vaksine men som var helt klare for å bruke rumpemedisin beregnet på hest. Sic transit gloria mundi.

Dersom “barndommen” er alt du kan huske fra før du begynte på barneskolen så ble min tilbrakt i andre halvdel av 60-tallet. Det er skrekkelig lenge siden, men jeg kan huske at to av de mest skremmende tingene som fantes var det å gå til tannlegen og det å få sprøyte. Som barn vet man jo strengt tatt ingenting om noenting men man ser hvordan de voksne oppfører seg og innretter seg deretter. Hvem liker å få sprøyte? Riktignok har jeg senere i livet, på sykehusets postoperative avdeling, personlig bevitnet at folk har tigget om å få smertestillende sprøyte, men jeg antar at dette må betraktes som en unntakstilstand. I utgangspunktet er det vel bare narkomane som forbinder noe positivt med sprøyter. Muligens også diabetikere. Det er både drastisk og invasivt å stikke en nål inn i kroppen for å sprøyte inn noe slags jævelskap.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse til å sikre kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hvilket bringer oss til begrepet tillit. Foreligger det en tillitskrise innenfor helsevesenet når en stor andel – mange tusen – av befolkningen ikke har tillit til verken kompetansen eller intensjonene hos norske helsearbeidere? Kanskje er det så enkelt som at de har sprøyteskrekk men at de ikke klarer å se seg selv i speilet som voksenpersoner med psykiske problemer så de konstruerer en kompleks fantasi om hva som “egentlig” skjer hvor de selv har en mer heltemodig rolle i det hele. Dette virker som den mest rimelige forklaringen … men det hjelper strengt tatt ikke når problemet består i at de saboterer vaksineprogrammet. Hva som motiverer dem er egentlig sekundært.

Upassende som det kanskje er i en slik sammenheng skal jeg allikevel sitere bibelen på at den som sår vind skal høste storm (med en kryssreferanse til et annet bibelsted som sier at den som sår i sitt kjød skal høste fordervelse av kjødet) og si at den stormen som skal komme er mer som en flau fjert enn de apokalyptiske tildragelser de litt mer ville i blikket fantaserer om. Dødeligheten av covid har – ikke overraskende – jevnt over vært svært mye høyere blant de uvaksinerte. Det samme er naturligvis også tilfelle for ikke-dødelig utgang men med andre typer ettervirkninger, såkalt lang covid. Det hersker uansett ingen tvil om at mye uaktsomt drap (og selvmord) har fulgt i kjølvannet av de antimedisinske kampanjene vi har observert på natt. Mange har snakket om en pandemi av desinformasjon men menneskelig galskap var allerede noe endemisk. Uansett hvor fjernt noe virker for et normalt fornuftig menneske så vil man uten tvil finne støtte for det et eller annet sted på nettet. 

Paranoia defineres som feilaktige oppfatninger basert på gale slutninger om den ytre virkelighet, og som består hos den syke på tross av bevis på det motsatte.

Personer med paranoid personlighetsforstyrrelse er følsomme, sårbare og nærtakende. De oppfatter verden som uvennlig og farlig, er mistenksomme, alltid på vakt – og de forventer å bli utnyttet av andre. Mennesker med paranoid personlighetsforstyrrelser er ofte fiendtlige, irritable og vrede.

Sitert fra det som kom opp etter søk i Google på “paranoia definisjon”.

Førstnevnte sier hva paranoia er, sistnevnte hvordan det fremkommer som observerte symptomer. Den populære oppfatningen om paranoia er at man føler seg overvåket av “noen”, gjerne det lokale sikkerhetspoliti eller overvåkningstjeneste men like ofte CIA og andre internasjonale operatører, og dette kan riktignok forekomme men det er mye mer vanlig at man opplever seg som “urettferdig behandlet”, at man har rettigheter og krav som ikke blir sett, forstått og respektert. Noen er ute etter meg. Imidlertid bør vi aldri glemme den gamle sannheten: Hvis noe lar seg forklare med inkompetanse er det ikke nødvendig å introdusere “ond vilje” for å forstå det som skjer.

Mennesker regnes som intelligente skapninger i skolebokdefinisjonen. Det er mange årsaker til dette men den mest aktuelle for oss er at vi bruker intellektet til å orientere oss i den verden vi lever i og forholder oss til. Noen ganger overtenker vi ting. Her er noe å tenke på: Hvorfor finnes det ingen bytroll? I samtlige av våre gamle sagn og eventyr er troll skapninger som lever i skogen og på fjellet. De reker ikke rundt på brygga eller i restaurantstrøkene. Man finner dem ikke engang i drabantbyene. Til tross for at troll er nattskapninger finner vi dem ikke på nattklubb. Psykologisk sett er det ikke komplisert å forklare troll: Hjernen spiller oss et puss og vi blir skremt av formasjoner i omgivelsene som i dagslys ville vært helt udramatiske. Mørkeredsel er ikke bare tøys og barnsligheter, det er en form for ekstra årvåkenhet som kommer over oss når vi bare i begrenset grad kan bruke synet til å orientere oss.

Konspirasjonsteorier oppstår av lignende årsaker, blant mennesker som bare i begrenset grad kan bruke intellektet til å orientere seg innenfor saksmaterien som ligger til grunn for samfunnet og politikken. Det er svært ualminnelig at mennesker får noen trening i kritisk tenkning i løpet av skoleårene sine. Dette regnes som “høyere utdanning” som vanlige arbeidstagere ikke behøver for å kunne gjøre som de får beskjed om av sine overordnede. Det å forstå mer enn du behøver å forstå for å kunne utføre arbeidsoperasjonene regnes som subversivt innenfor den nyliberalistiske ideologien. De høyere hjernefunksjonene skal brukes på religion, ikke vitenskap. For mye “skolelærdom” medfører alltid at individet begynner å stille vanskelige spørsmål i stedet for å fokusere på jobben sin og overlate tenkningen til sjefene. Plutselig oppstår fagforeninger, krav om kontraktsmessig forutsigbarhet, det ene med det andre, og slikt kan true bedriftens lønnsomhetsprofil, som igjen kan trekke ned børsverdien. Sånt kan vi ikke ha. Religion trener opp folk til å være lydige mot “autoriteter” mens vitenskap forlanger analytisk tenkning og rasjonell bevisførsel. Derfor er vitenskapen selveste hovedfienden for de politiske kreftene på høyresiden. Derfor handler enhver strategi for overtagelse av samfunnsmakten innenfor høyrepartiene om en form for styrt avvikling av rasjonell tenkning og vitenskapsbasert disiplin ute i samfunnet. De er bedre tjent med paranoid overtro, rykter og konspirasjonsfantasier. Ting som gjør folk redde.

Det er ganske komisk hvordan høyreorienterte politikere til stadighet “oppdager” at det på universiteter og i media foreligger en til tider ganske sterk venstreorientert tendens i det alminnelige meningsmaterialet. Den åpenbare forklaringen, at all bra tekning drar i retning av venstre, faller dem selvsagt ikke inn. De tror det er en konspirasjon. De tror det er kulturmarxisme. De tror at konservative åndskrefter med vitende og vilje holdes utenfor den akademiske diskurs på grunn av venstreradikal territorialisme og en langsiktig plan om å forderve ungdommen og undergrave den hvite rasen, de kristne verdiene, våre stolte tradisjoner og alt det der. Men det handler bare om at den typen tenkning man må gjøre for å havne på den politiske høyresiden ikke holder mål innenfor de humanistiske vitenskapsfagene (det spiller imidlertid liten rolle fra eller til i fysikk og matematikk, hvor det man forholder seg til er strengt upersonlig). Til syvende og sist handler all høyrepolitikk om friheten til å være en drittsekk i det sosiale livet og utnytte andre mennesker for egen vinnings hensikt i det økonomiske. Eller om du vil, en tradisjonell måte å være menneske, hvor hardt arbeid og religiøs fromhet er hva man snakker om mens snyteri og dårlig informert arroganse er hva man praktiserer. Og sånn går dagene. Det er dessverre umulig for meg å respektere kristne, konservative og alt det andre rakkerpakket de har samlet sammen på høyresiden, for de er idioter. Men de har like så mye rett til å leve og mene hva de vil som meg, så der står vi litt fast. Hvordan skal man forholde seg til svinepelsene? Dette er grunnen til at vi behøver en sterk stat som tar jobben som siste meglerinstans i alle sivile konflikter. Vi behøver et tydelig lovverk som hådheves med fasthet og klokskap av mennesker som ikke har noen personlig interesse av den konflikten de skal bedømme. Dette er et absolutt minimum for å kunne ha et samfunn preget av demokratisk frihet, hvor alle (pluss minus noen skruboller som overtenker hele greia) har en realistisk mulighet til å bygge et rimelig bra liv, både sosialt og økonomisk.

Som mange har oppdaget, vi lever i ustabile tider. Krig og pest foreligger allerede, vi mangler bare hungersnød for full score i triaden. I mellomtiden står alt i brann der det er tørt og under vann der det er vått. Amerikanerne fortsetter sin Nürnbergprosess mens britene akkurat har valgt en slags dement hulder som sin nye statsminister (hun tror hun er en ny Margaret Thatcher men ligner mer på Björk, hvis Björk var en ork). De står uansett overfor en interessant høst i politikken. Nazi-Russland fortsetter med greia si mens italienerne er i ferd med å markere hundreårsjubileum for fascismen med å prøve èn gang til. Hva skal man si? Faen vet. Det eneste man kan gjøre er å holde hodet kaldt og gjøre det man må for å komme seg videre i livet, uansett hva slags absurde politiske sirkuskunster som foregår der ute. 

Jeg liker ikke å snakke om følelser og jeg liker ikke “følsomme” mennesker. Det er ikke noe teknisk problem med saken, jeg både forstår mine egne følelser og er i stand til å uttrykke meg ned til et hvilket som helst detaljnivå, jeg bare synes ikke det er relevant. Det er som å snakke om avføringsprosessen. Jeg forstår ikke hvorfor det er et relevant tema og jeg forstår enda mindre hvorfor noen er interesserte i den typen samtaler. Når og hvis det foreligger et medisinsk problem vil jeg eventuelt ta det med en medisinsk sakkyndig person men så lenge ting fungerer normalt føler jeg – helt uten ironi – at det sjelden eller aldri vedkommer noen hva du eller jeg eller Titten Tei føler eller mener om noe som helst, alt som teller er hva vi faktisk gjør (og ikke gjør). 

Men livet er jo først og fremt en emosjonell erfaring vil noen kanskje innvende og jeg er til en viss grad enig. For meg personlig er livet utvilsomt en emosjonell erfaring som er ulik alle andres, men dette er paradokset som forener oss alle: Vi føler virkeligheten enten vi forstår den eller ikke. Dette er imidlertid ikke særlig hjelpsomt hvis formålet er kommunikasjon. Vi behøver et språk og et begrepsapparat som på tilstrekkelig vis kan fange opp og transportere mening og da er det tilstrekkelig ambisiøst å jobbe seg frem til en felles klarhet om sak, uten at vi skal komplisere bildet med detaljerte utredninger om det følelsesmessige beslutningsgrunnlaget hos alle involverte individer. Dette gjelder i alle sammenhenger som involverer flere enn ett individ. Vi må bare akseptere at det er umulig å gjøre rede for eksakt hva man føler, langt mindre hvorfor, på en måte som ikke er egnet til misforståelse. Imidlertid kan vi redegjøre for hva vi har tenkt å gjøre. Vi kan redegjøre for hva vi ønsker og hvordan vi tenker å gå frem for å komme dit. På dette grunnlaget kan vi bygge (eller avvise) en fremdriftsplan for samarbeid, når og hvis det foreligger felles interesser. 

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Jeg vet ikke hva folk forventer av livet. Mer enn halvparten av tiden handler det om å gjøre hva som er nødvendig, uansett hvordan man personlig føler seg der og da. Det er vanlig – også en stor fordel – at vi mennesker handler raskere enn vi føler, så kommer ymse reaksjoner i etterkant, og hvis det ikke var slik ville vi være en enda mer tragisk art enn hva vi allerede er her på jorda. Følelser er treg materie. Det tar lang tid å fordøye dem og bryte dem ned til nyttige bygningsmaterialer. (La oss skyte inn at med “følelser” mener jeg her den komponenten av ens personlige identitet som føler ting, ikke situasjonsavhengige stemninger som kommer av ytre impulser, slik man for eksempel kan føle frykt på grunn av noe man sanser eller vårdagens fryd av den samme årsak.) Det er svært alminnelig blant mennesker å ha et uryddig og tildels selvmotsigende følelsesliv og det er psykologens profesjon å ta tak i dette og rydde opp i elendigheta hvis man har havnet i et uføre man ikke finner ut av på egen hånd. I den grad man opplever at “noen” (en selv inkludert) har selvdisiplin så handler det alltid om at de forstår og behersker sine egne følelser. De klarer å holde hodet kaldt og gjøre det som er nødvendig selv om de opplever indre stormtilstander. Dessuten klarer de fremfor alt å ikke gjøre noe forhastet før de har flere og bedre data og holdepunkter for de valgene de fatter. Slik er livet. Det er ingen søndagsskole men vi kjenner ingen bedre alternativ enn å holde orden på ting og komme seg videre, i den retningen man har tenkt seg, så godt man kan. 

Bildet ovenfor ble knipset i Charlottesville, USA under arrangementet “Unite the Right” den 11. og 12. august 2017, mens presidentskapet til Donald Trump fortsatt befant seg i en tilstand av stigende rus. Blant hakekors og sørstatsflagg fant man også “rødhatter”, det vil si Trump-tilhengere fra den såkalte MAGA-bevegelsen (“Make America Great Again”) som selv tilsynelatende aldri var i noen tvil om at de tilhørte en revolusjonær bevegelse på den politiske høyresiden, som i praksis betyr fascisme, nazisme eller hva man nå måtte ønske å kalle det. Peronisme, falangisme, putinisme, det betyr uansett alltid det samme: Makten vinnes gjennom vold og holdes gjennom overvåkning og statsterrorisme rettet mot marginale samfunnsgrupper og opposisjonelle.

Her hjemme markerer vi i dag at det nå er 11 år siden en høyreradikal terrorist bombet regjeringskvartalet og angrep Arbeiderpartiets sommerleir for ungdom på Utøya. Det kan argumenteres for at han var et sterkt sinnforvirret individ som sannsynligvis burde vært psykiatrisk pasient ved et mye tidligere tidspunkt, men det er ikke korrekt å si at han var en “ensom ulv”. Han befant seg trygt plantet i en kontekst av nettbasert debatt som ennå pågår der ute, i den samme form og med de samme argumenter. I ettertid har dette miljøet frembrakt et antall lignende gjerningsmenn i andre land, noen av dem med eksplisitte referanser til det som skjedde her i Norge i 2011. Faren er på ingen måte over. De som drømmer om en eller annen slags variant av nazistisk styresett har i likhet med den perverse bevegelsen som Adolf Hitler skapte støtte i omtrent en tredel av befolkningen, også i Norge. Denne andelen synes å være konstant.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse til å sikre kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Selv holder jeg tre ting som absolutt avskyelige politiske elementer, til enhver tid, overalt og uansett hvordan de fremkommer på det praktiske plan, og disse er henholdsvis kristendom, kapitalisme og korrupsjon … så la de som forstår seg på sjelens matematikk regne ut omtrent hvor sjarmerende jeg finner USA. Allikevel er jeg svært lite begeistret for “anti-amerikanisme” fordi dette er en skivebom i forhold til problemets natur. Det var ikke “tyskerne” som iverksatte naziprosjektet fra 1920 til 1945, det var en ganske liten gruppe individer som vant frem politisk ved å love alle mennesker alt de ønsket seg, men først og fremst lovet de å gjenreise Tyskland, gjøre nasjonen sterk og mektig igjen, gi folket deres stolthet tilbake. Selvfølgelig fantes det mange ideologisk overbeviste nazister men flertallet av de som ble med på galskapen var økonomiske eller sosiale opportunister som så en sjanse til å forbedre sine egne vilkår ved å melde seg inn et parti som åpenbart var i sterk fremgang. Historikere er stort sett enige i at det som skapte fenomenet Hitler var først og fremst de “normale” politikernes illusjon om at de ville kunne kontrollere ham gjennom det normale spillet i Weimarrepublikkens parlamentarisme. Vi vet nå at dette var en grov feilvurdering av både personen Adolf Hitler og nazibevegelsens fanatiske karakter. I ettertid har det vært mye spekulasjon rundt hvem, hva, hvor, når og hvorfor … men hvis man ikke forstår at de som i dag stemmer på Fremskrittspartiet ville vært nazister hvis dette var et aktuelt alternativ så kommer man aldri til å forstå noe av det som skjedde.

Det at man selv aldri har drept noen betyr ikke at man er fritatt for skyld hvis man er på nett og gir sin aktive eller passive støtte til det høyreradikale idèkomplekset. De som egger opp sånne typer som han norske massemorderen slipper kanskje unna i en strengt juridisk analyse men at de har et moralsk ansvar for ugjerninger som blir gjort i “bevegelsens” navn kan det ikke være noen tvil om. Groteske ugjerninger rettet mot de man opplever som sine politiske motstandere er ikke impulshandlinger utført av gale individer som plutselig forekommer når situasjonen ellers tillater det. Det er en logisk konsekvens av at hatefull retorikk og “krigsspråk” har blitt normalisert i de kretser hvor man ferdes. Før eller siden vil et individ med lavere terskel for voldshandlinger og mer støy i sine private tankeprosesser ta opp den stilltiende utfordringen som ligger i at mange snakker høyt og lenge om “nødvendigheten av å gjøre noe” mens ingenting skjer. Greta Tunberg fortalte en gang i et intervju at hun var motivert av utsagnet “noen må gjøre noe” (med klimaproblemene) og siden hun korrekt konkluderte med at “jeg er noen, så kanskje jeg kan gjøre noe” ble det som det ble. Det har lenge eksistert en uformell “klimabevegelse” som etterlyser “handling” og på det samme vis har det i enda lengre tid eksistert en nazibevegelse som tenker det samme (uten sammenligning forøvrig). Det vil fremkomme individer som “tar ansvar” (hvordan de enn tolker dette i praksis) når det allerede foreligger en bevegelse hvor mange snakker mye men lite ser ut til å skje på det praktiske plan. Helt til helten vokser ut av folket på mytologisk vis, noe man hører om inntil det kjedsommelige på den vanlige norske barneskole.

Ville du blitt med i nazibevegelsen hvis du levde for hundre år siden? Vi vet at dette var det året da Mussolini “marsjerte mot Roma” og dermed oppnådde regjeringsmakt med sitt program om å gjenreise den italienske storhet og stolthet, noe som inspirerte Hitler til å iverksette sitt “ølstuekupp” i 1923. Fordi det er nesten uråd å forestille seg hvordan hverdagen ville sett ut hvis man levde for hundre år siden blir det urimelig å spekulere i hva man ville ha gjort, men generelt sett bør man være mistenksom mot de som svarer nei uten et øyeblikks nøling. Selv er jeg usikker men jeg tviler. Forutsatt at jeg ellers var den samme, mentalt og emosjonelt, virker det mer sannsynlig at jeg ville ha stått sammen med Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht, eller rettere sagt den bevegelsen de representerte, men jeg vet ikke dette. Jeg bare antar det. Antimilitarisme, ateisme og radikal individualisme funker dårlig sammen med autoritære bevegelser og enda dårligere sammen med det totalitære. Den filmen men James Dean som på norsk har tittelen “Rotløs ungdom” heter egentlig Rebel Without A Cause (opprører uten sak) og ved et tidspunkt blir hovedpersonen spurt hva det er han er så sterkt imot. What is it that you’re so against? Han svarer “vis meg hva du har”. What have you got? Grunnen til at jeg ikke tror nazismen vil kunne ta over USA ligger mer i den filmen enn i at jeg har så sterk tro på at demokratiet deres er tilstrekkelig robust. Men de kan lykkes med å finne støtte i omtrent en tredel av befolkningen, akkurat som i Norge. Eller Tyskland. Eller som vi ser i dag, Ungarn og Polen. Storbritannia. Italia (enda en gang). Denne gangen er det imidlertid ikke jødene de har festet blikket på i sin jakt på hvem som har skylden for all elendigheta, det er innvandrere, muslimer, feminister … men at de hater marxister er akkurat som forrige gang. Hitlers første jobb etter Den første verdenskrig var som sivil spion for den militære generalstaben. Hans oppdrag var å kartlegge kommunister ute i samfunnet. Det var dette førte ham i kontakt med Anton Drexler og Det tyske arbeiderparti. Siden gikk det som det gikk.

Jeg har en venn fom er forretningsmann. Han er veldig selvstendig av natur og jegning og som om ikke det var nok har selve livet trent ham opp til å være skeptisk når folk sier at de skal ta seg av noe, levere innen en viss tid, få et problem ut av veien, slike ting. Som mange har lagt merke til, det hender at folk ikke gjør det de sier at de skal gjøre, hvilket i og for seg er bedre enn å gjøre noe galt, men det er likevel et relativt konstant element i livet og noe man må være oppmerksom på hvis man stiller seg slik at det man har planlagt henger på at noen holder det de har lovet.

Selv er jeg en outsider i den forstand at jeg er ikke særlig interessert i “økonomisk virksomhet” ut over det å skaffe penger nok til å holde en viss standard på tingene, få regningene betalt og så videre. Jeg er en nesten latterlig dårlig forretningsmann og grunnen til dette er at jeg blir verken interessert eller engasjert av de tingene som man bør være opptatt av for å lykkes i det store pyramidespillet om penger og posisjoner. Av natur er jeg mer “mental” enn man bør være for å bli en dugelig pengehamster. Dette tok litt tid å oppdage, litt mer tid å forstå, men mest tid å akseptere. Man er som man er. Det er ikke nødvendigvis galt det som er annerledes. I en samfunnsmodell er våre forskjeller vår styrke … men de kan også være en kilde til konflikt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse til å sikre kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Som filosofen sier, jo mer like to individer er jo mer irriterende blir de forskjellene som gjenstår. Når man er svært forskjellig fra noen andre virker “det jeg ville ha gjort” lite relevant mens når vedkommende person er nesten helt lik deg på alle måter blir det nærmest litt provoserende når de plutselig gjør noe du overhodet ikke kan identifisere deg med. Eller hvis de mener noe som virker helt på jordet. Det er blant annet derfor ymse slags familiekonflikter kan bli så ondartede. Som individer havner vår evne til toleranse i konflikt med våre ønsker for hvordan vår verden skal være. Vi godtar på et intellektuelt plan at alle har rett til å være som de er men i en dypere og mer emosjonell forstand føler vi at folk plikter å være slik vi synes at de skal være. Det er ikke bra når søsken, nære venner og egne barn plutselig endrer atferd, omgangskrets og tankesett på måter som er vanskelige å forstå. 

Folk behøver ikke hjelp like ofte som de behøver handlingsrom, tid til å tenke seg om og frihet til å gjøre det som er det beste for dem. Uavhengig av hva du måtte tenke. I en gitt situasjon hvor noen velger et annet alternativ enn det du ville ha valgt er du ikke hjelpsom når du tilbyr dem assistanse med å nå frem til de erkjennelser du synes ikke foreligger i bildet. Dette er i praksis motstand. Hvilket noen ganger selvsagt kan være en god ting men som en hovedregel bør man ikke gi andre mennesker uoppfordrede og gratis råd om hva de bør og ikke bør gjøre. At noen forteller deg om planene og tankene sine betyr ikke automatisk at de ønsker kritikk eller diskusjon, det er som regel mest fordi de har behov for å høre hvordan tingene lyder når de sier dem høyt. I mitt eget tilfelle tror jeg folk liker å diskutere økonomiske planer med meg mest fordi jeg er så uinteressert i hele konseptet. Det å generere overskudd ser for meg helt likt ut som det å øke kroppsmassen. At noen som veier hundre kilo har lyst til å veie to hundre kilo betyr ikke at dette er et heldig valg, langt mindre at det er noe jeg ville ha gjort, men det er hva de ønsker. Da blir det slik, uansett hva jeg tenker. 

Mange beundrer de som har samlet mye rikdom og mange fine ting. Ikke jeg. Alt jeg kan se er en feit vanskapning som sitter på toppen av en haug med verdiløst fjas og lager lyder som ligner på de som kommer fra et esel. På et eksistensielt plan, må det legges til. Som Buddha sa (jeg tror det var Buddha, men det kan også ha vært Jesus): Hvis du eier flere ting enn hva du enkelt kan bære med deg er det tingene som eier deg. Du er bare en vokter av denne samlingen med bisarre gjenstander. Et vanlig borgerhjem i dagens kultur ligner faraos grav, i den forstand at man har laget til et arrangement av ting – nærmest en scenografi – som fremstiller legenden om de som bebor dette mausolèet. Dette er basen og utgangspunktet for livets teater og vi vet at samfunnet er et rikt samfunn når hele sulamitten kjøres på fyllinga etter at folk dør. Gravgodset blir ikke lenger røvet, ihvertfall ikke i sin helhet. “Rydding av dødsbo” er et konsept som er så vanlig (av åpenbart naturlige årsaker) at det er en egen bransje som et antall mennesker lever av, gjerne i sammenheng med at de driver bruktbutikk. I vår tid skraper vi ut det som er på innsiden av pyramiden før vi puseer opp og selger. 

Det er ofte bedre å ikke vite noe. Mer naturlig. Spør man etter nyheter er det faen ingen grenser for hva slags elendighet som kommer frem. Sånn er det. Gode nyheter er når det ikke finnes særlig mye å si. Livet går sin gang. De greiene der. Hvem orker alt det jævla maset? Dagens beste øyeblikk handler om ro. De er ikke mange men de er dype. Gi ulvens søster alt stresset. Nervelidelser er ikke nytelser.

Ta for eksempel karbonfotavtrykket. For noe møl. Jeg tror det var Ogilvy & Mathers som kom opp med idèen, men det var uansett BP – British Petroleum – som betalte for kampanjen. Tanken var å flytte forbrukernes oppmerksomhet bort fra det industrien gjør og over på det de selv gjør (og ikke gjør). Trikset er velkjent fra religion. Gruvedrift i psykologien handler om å lokalisere og utvinne skam og skyldfølelse, slik at man kan hamre og banke på menneskesinnet inntil det lar seg forme til lydighet. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse til å sikre kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er i virkeligheten ikke særlig mye vi som forbrukere kan gjøre fra eller til med disse tingene. Det beste vi kan gjøre er “minst mulig” av alt. Få ned aktivitetsnivået på alle plan, særlig det økonomiske. Bruk tiden på å romstere rundt i naturen med ting som er gratis å gjøre istedet. Nesten alt mennesker gjør er både stygt, dumt og skadelig, men hvis vi kan fjerne det skadelige fra bildet har vi levert et bra bidrag. Hvordan kan vi vite hva som er skadelig? Enkelt. Hvis det koster penger. Jo dyrere jo verre.

Det som ødelegger oss mennesker som art er all geskjeftigheten vi assosierer med begrepet sivilisasjon. Hierarkiske maktstrukturer, bruk av energi og maskinbaserte økonomier, Hvordan vi skal komme oss forbi dette problemet er en gåte jeg ikke kjenner svaret på men hva som imidlertid er helt sikkert er at hvis vi ikke klarer å avvikle det vi kaller sivilisasjonen kommer vi ikke til å overleve som art. Et bra sted å begynne er erkjennelsen av at vi aldri kommer til å bebo andre planeter enn jorda. Her er vi født og her skal vi dø. Vi er ikke “på vei”, vi har ankommet vår siste destinasjon.

Det er vanskelig å forklare at de papirlappene folk står med i hånden er ikke penger, det er papirvaluta, eller valutapapirer, rent teknisk sett er de vel gjeldsbrev, mens det vi kaller penger for det meste bare eksisterer i en slags åndelig forstand. Noe like under femti milliarder kroner eksisterer i form av valuta, omtrent halvparten av dette er tusenlapper og noe over ti prosent er skillemynt. Med andre ord, mindre enn ti tusen kroner per norsk innbygger eksisterer som “fysiske penger”. Mesteparten av alt som står skrevet opp som verdier i offentlige registre og ellers utmåles i så og så mange norske kroner, som er en flytende valuta i den forstand at den er ikke forankret i noen fast standard, for eksempel så og så mange gram gull, men den norske kronens verdi og gyldighet som betalingsmiddel garanteres av Norges Bank, som eies av staten, og alle vet at staten er rik som faen så dette går så det griner. 

https://www.norges-bank.no/bankplassen/arkiv/2019/hvordan-skapes-penger/

Bransjeforeningen for norske eiendomsmeglere kalles Eiendom Norge og de anslår at den samlede verdien av norsk eiendomsmasse er i samme størrelsesorden som Oljefondet (henholdsvis 10,3 og 11,6 tusen milliarder) mens gjeldsandelen av dette er på under førti prosent så slik sett er det en “solid økonomi”. I tillegg finnes gud-vet-hva av regnskapsførte aktiva i bedrifter og et betydelig ressursgrunnlag for alskens vekst i industri og andre næringer. Hvordan vi enn snur og vender på det er det vanskelig å si annet enn at Norge er et rikt land … bortsett fra at mange ikke opplever det slik. Fra deres synsvinkel består hverdagen av et evig slit for å få endene til å møtes. Dette ser vi reflektert i begrepet “brutto finansiell husholdningsformue” hvor Norge befinner seg på samme relative nivå som Slovenia, Hellas og Estland, langt bak våre naboland Sverige og Danmark. I tillegg har vi en mye høyere gjeldsgrad enn de to, slik at “netto finansiell husholdningsformue” blir omtrent fem ganger så høy i de to nevnte landene. Vekst i gjeld regnes ikke som et problem så lenge boligmarkedet fortsetter å stige, men hvor høyt kan det egentlig stige? Noe av svaret ligger i befolkningsvekst. (Ethvert gjennomsnittlig livsløp i “den vestlige verden” representerer økonomisk aktivitet som forbruker og skattebetaler i størrelsesorden hundre millioner kroner per hode.) Demografisk vekst vil medføre okt etterspørsel etter alle typer varer, ikke minst boliger, og klimaproblemene i sør gjør at vi må regne med en dobling i norsk folketall over de neste femti år, i form av klimaflyktninger som i det minste for deler av året vil måtte trekke nordover for å i det hele tatt overleve de varmeste månedene. Hvordan dette vil utspille seg i praksis gjenstår imidlertid å se, men så lenge Norge har såpass sterk befolkningsvekst er det liten grunn til å bekymre seg for at boligmarkedet skal kollapse.

Din ungdom er gitt deg til odel og eie sier sangen, men det er ikke sant. Det ligner mer på en tidsbegrenset leasingkontrakt. Det er noe variabelt i forhold til individuelle personegenskaper men alle starter med et kvantum livskraft som man kan skalte og valte med som man lyster. Noen er “eksplosive”. De brenner veldig sterkt en stund og imponerer alle mens det står på men de varer ikke særlig lenge. Andre er mer på det jevne og bruker kreftene sine på normalt vis, slik at de står i jobb jevnt og trutt over omtrent førti år før de pensjonerer seg og tilbringer noe tid på denne måten før de til sist takker av. Variasjonene er store blant folk men til sist går det uansett samme vei med oss alle. Vi kan si noe om det men vi kan også la være. Det blir uansett bare svada for det er ingen som vet hva dette “betyr”. Vi skal her og nå bare fastslå at det er mest lønnsomt for staten hvis man holder seg frisk, lever lenge og jobber mesteparten av livet, hvilket som regel også er hva folk selv ønsker. “Fortsatt liv” er det overlegent mest populære alternativet blant alle aldersgrupper, i den grad de føler at dette er noe realistisk valg. Selv de som sterkt og ofte føler at dette livet i denne verden må være noen slags straff tenderer mot å foretrekke “fortsatt liv” hver gang de har muligheten til å velge noe annet. Ungdommen kommer og går men livet består. Din ungdom er et dikt av Arne Paasche Aasen som jeg kan huske representerte en av mange konflikter med lærerstanden som jeg hadde i løpet av skoleårene mine. Jeg vet ikke til hvilken grad diktanalyse fortsatt er noe man driver med i norskundervisningen, men sånt er ikke enkelt hvis man av natur er rasjonalist og sterkt føler at “ungdommer” er slike som verken er barn eller voksne, de er noen jævler som plager alle andre med alt det faenskapet de finner på. Etterhvert ble jeg imidlertid ungdom selv og derfor vesentlig mye mindre rasjonell på alle måter, men dette visste jeg ikke mens jeg ennå var en førpubertil jypling som labbet rundt på hjerneloftet med alt for store sko.