Intuisjonisme er en teori som anser intuisjonen for det eneste sikre grunnlag for erkjennelse. Etisk intuisjonisme hevder at man intuitivt og umiddelbart skiller rett fra urett, godt fra ondt og så videre i en handling, ting eller tilstand, se George Edward Moore og Max Scheler. Moores intuisjonisme er forbundet med det syn at det grunnleggende verdibegrep «(moralsk) god» er et enkelt, spesifikt og uanalyserbart begrep, som derfor ikke lar seg utlede, konstruere eller tenke på basis av andre moralske begreper. Begrepet «(moralsk) rett» tenkes eller defineres derimot på basis av det usammensatte godhetsbegrepet.
Det går an å male bilder – man kan til og med bli en veldig dyktig kunstner – uten å vite hva man skal kalle bildet ovenfor, malt av Gary Mayer i 2021 under tittelen Rapture, som jeg er såpass usikker på hvordan man oversetter til norsk at jeg googlet mannskiten og fikk opp “henrykkelse” — men jeg føler at det ligger en religiøs dimensjon i det engelske ordet som ikke fanges opp av den norske oversettelsen. Skal vi ikke bare si at “rapture = (religiøs) henrykkelse” og la det bli med det? Hvorom allting er, Gary Mayer jobber innenfor stilarten abstrakt ekspresjonisme, av mange fremholdt som en vagt “politisk” motpol til sosialistisk realisme, hvor den førstnevnte er amerikansk og forbundet med individets kreative vilje til estetisk utfoldelse og fri ytring, mens den sistnevnte er sovjetrussisk og handler om en “sannferdig og historisk korrekt beskrivelse av virkeligheten” til støtte for en revolusjonær “folkets omstrukturering” under partiets ledelse.
Disse to motpolene – som det var mange av under den kalde krigen – kan kokes ned til diametralt motsatte syn på hva og hvem et menneske er: Abstrakt ekspresjonisme forutsetter at “jeg er spesiell” mens sosialistisk realisme forutsetter at “jeg er ikke spesiell”. Filosofisk sett kan man ikke få en større avstand i grunnsyn. Så hva handler dette om? Som alle vet er jo den frie viljen en illusjon, men folk er ikke desto mindre glad i tøyset. Det er lett å forføre dem ved å appellere til konseptuelt problematiske fantasier som “frihet” samtidig som man masserer ryggen deres og forteller dem at de er både spesielle, særlig talentfulle og det ene med det andre. Stikkordet er intimasjon. Personliggjøring. For å illustrere poenget må vi først stille et spørsmål: Hva er det skrekkeligste du vet? Det fæleste og mest fryktinngytende av alt? Død? Lidelse? Tap av nære relasjoner? Ondskap? Psykopater? Det finnes jo så mye sånt der ute. Noen liker mer “religiøse” motiver – som jeg antar vi også eventuelt kan kalle “mytologiske” – i form av fantasifigurer og monstre, type Dracula, varulv, troll, demoner, og så videre, opp til og inkludert selveste Satan; sjefen for alle onde prosjekter i verden.
Det viser seg likevel – når man presser folk på spørsmålet – at de er mest redd for at livet deres skal bli ødelagt. Du vet. At de mister kontrollen og blir hjelpetrengende på grunn av sykdom, skade eller noe annet; at “verdigheten” deres skal bortfalle på en total måte som er både pinlig og smertefull. Vi har for eksempel sett folk som har tatt livet av seg fordi de ikke klarer å akseptere sin nye virkelighet etter å ha gått konkurs, blitt tatt for underslag og den typen ting som knuser hele den vellykkede fasaden de har bygd opp. Nesten ingen er egentlig redd for nøkken, draugen, skogtrollet eller hva har du, ihvertfall ikke i voksen alder, men hvis vi intimiserer “det skrekkelige” slik at det handler om noe nært kommer det frem at de fleste fryktkomplekser kan tilbakeføres til dødsbevissthet. Folk vet jo at de skal dø, de har bare ikke noe konseptuelt forhold til greia. Det er vanskelig å fantasere om døden uten å henfalle til morbid spekulasjon. Hvordan ser man for seg en verden hvor man selv ikke eksisterer? Nesten alle konstruerer sin virkelighetsoppfatning “innenfra og utover” — det vil si med seg selv som den sentrale aktøren i opplegget. Av denne grunn er de som regel lite opptatt av historiske studier i enhver form og trekker typisk bare på skuldrene av hele greia. Hvorfor skal jeg interessere meg for noe som ikke angår meg? Forbløffende mange lever i “sin egen lille verden” uten å ofre noen oppmerksomhet på det store bildet. Jeg tror at mange av disse mistet vettet fullstendig under den nylige Covid-affæren, når alle mulige slags unntaksregler ble innført for å demme opp for den fremad rullende krisetilstanden, særlig i den tidligste delen mens det ennå var uklart hvordan virusets DNA-kode var strukturert og man ikke egentlig hadde noe behandlingstilbud i den forstand, helsepersonalet måtte bare improvisere så godt de kunne ettersom smittetilfellene tårnet seg opp.
Vi behøver ikke å gjenta hele regla om Covid. I ettertid måler vi ut ifra “dødelighetstall 1” – altså virusets statistiske og gjennomsnittlige dødelighetsprosent fordelt utover hele verden – og vurderer hvor vellykket de enkelte lands tiltak var ut ifra om man havner over eller under DT1. For USAs vedkommende havnet de på 1,3 mens Norge kom ut på 0,6. Slik er fasiten etter at alt er sagt og gjort. Hvorfor høyere dødelighetstall i USA enn i Norge? Det sier ikke fasiten noe om, men alle husker jo de spinnville typene som fornektet hele problemet, inkludert den gjenvalgte presidenten. Du vet. Han som en gang presenterte seg selv som “et svært stabilt geni”. Det går naturligvis an å le av sånt og kalle det fjollete, men da har man ikke tatt med i beregningen hva slags “utøvende makt” den amerikanske presidenten besitter. Ved et tidspunkt ble det bekreftet at Donald Trump var smittet av viruset — fordi han begynte å få symptomer, blant annet problemer med pusten, så de ekspederte ham til hospitalet og reddet ræva hans med “monokloniske antistoffer”, men hvis de ikke hadde hatt de rette folka som kunne gjøre de rette tingene øyeblikkelig så ville han kanskje ikke ha overlevd. Uansett hvordan det der blir, saken nå er at det ene individet som tok ansvaret for å behandle Trump den gangen har fått sparken. Ikke på grunn av noe som vedkommer arbeidsinnsats, resultater eller den typen ting, men fordi de har en greie gående med å sparke folk som jobber for staten — uten at det virker som om de har verken plan eller styring. De bare økser deler av det offentlige og sparker alle ansatte i noen slags nyliberalistisk blodrus, tilsynelatende under ledelse av “verdens rikeste mann” som åpenbart ikke har bedre ting å bruke arbeidstiden sin på enn dette korstoget mot alle bærebjelkene i hele statsapparatet. “Det kommer ikke til å ende bra” er en så selvfølgelig ting å si at man må lure på hvorfor ikke alle ser ut til å forstå dette. USA kom seg gjennom Covid fordi de har et jævlig bra forsknings- og vitenskapsmiljø, men nå ser det ut til at de forkaster alt dette til fordel for noen prosent skattelette til den rikeste tiendedelen av befolkningen. Herregud. Man kan bare lure på hva fremtidens historiebøker kommer til å si om denne perioden. Idiokrati?
Kiralitet er en asymmetriegenskap som er viktig blant annet innen kjemien. Et objekt eller system kalles kiralt om det skiller seg fra sitt speilbilde. Kirale objekter forholder seg til hverandre som en høyrehånd til en venstrehånd.
Jeg gikk på skolen sammen med en kis som hadde lært seg et artig sirkustriks: Han kunne skrive med begge hender samtidig, men det var speilvendt, det vil si at høyrehånden skrev “normal tekst” mens venstra samtidig skrev samme tekst bare speilvendt og i motsatt retning. Kan du se det for deg? Man starter “på midten” og skriver begge veier. Jeg kan gjøre det samme til en viss grad, men jeg behersker på ingen måte dette trikset. Saken er at han hadde blitt tvunget til å skrive med høyre hånd siden han var liten, men ellers var han venstrehendt i alt han gjorde. Et raskt søk på dette gir et tall på mellom 5 og 10 prosent venstrehendte blant befolkningen, så det er “relativt normalt” selv om det ikke er vanlig. Det er også liten til ingen kulturell varians i denne saken. Det ser ut til at alle folkeslag har den samme prosentvise fordeling mellom høyrehendte og venstrehendte individer, og i den grad man kan registrere noen forskjell virker det som om dette henger sammen med om kulturen definerer det som syndig å skrive med “den gale hånden”.
Hva er poenget med å tvinge folk som er venstrehendte til å skrive med høyra? Det vet jeg ikke. Jeg tror ikke dette skjer lenger heller, men folk på min egen alder kan ofte huske at det foregikk en viss grad av press på dette området innenfor skoleverket. Du vet. Som om det er noe opprørsk i det å skrive med venstra. At de gjør det bare på trass — men med litt konstruktiv disiplinering av barnet kan man trene dem opp til å gjøre det på korrekt vis. Høres dette rimelig ut? Kanskje ikke nå for tiden, men det må ha blitt oppfattet slik langt innpå 70-tallet i Norge: Om du vil tvinge med fryktens autoritet eller “hjelpe” med overbærende nestekjærlighet, utfallet blir uansett det samme: Håndskrivingen må læres på korrekt vis helt fra første stund. Læreren må gripe inn hvis en elev opplever det som “enklere å skrive med venstra” fordi dette er jo ikke korrekt. Man skriver fra venstre mot høyre. Derfor er det åpenbart mest anatomisk fordelaktig å bruke høyra, særlig hvis skriveoperasjonen skjer med den typen blekkpenn som søler og flekker når man berører papiret før blekket er tørt. Problemet handler om at noen av elevene behøver mer tid og øving enn de andre for å lære seg skrivekunsten, så man må bare være tålmodig men samtidig fast: Eleven må tuktes øyeblikkelig hvis de “jukser” og likevel bruker venstra, slik at dette ikke biter seg fast og blir en livslang uvane.
For lenge siden må mennesker ha opplevd det som urimelig vanskelig – nærmest som de beryktede mattetimene i nyere tids skoleverk – å lære seg lesing og skriving. Det var bare spesialister, såkalte skrivere, som behersket dette, og de ble som regel trent opp helt fra de var små. Om skriftlige kilder fra bronsealderen vet vi at mesteparten handlet om byråkrati og bokholderi, altså hersketeknikk i sin mest bokstavelige forstand. Folk flest oppfattet dette som magisk og farlig, slik at når folk tildels ennå går rundt med noen slags urimelig ærefrykt for “skriften” så handler dette etter alt å dømme om reminisenser fra en tid da skrivekunst ble betraktet omtrent som dagens mennesker ser på “kunstig intelligens” — det vil si noe komplekst som bare spesialtrente tekno-prester forstår seg på, men ikke desto mindre noe man oppfatter som et mektig element innenfor samfunnets orden. Skrekken for de skriftlærde – de som kan telle ting og risse runer – lever den dag i dag nede i menneskenes underbevissthet, bare at nå for tiden bruker vi den mest på de datafaglig sakkyndige. De som skjønner hva de driver med når computeren skal åpnes, diverse deler skiftes ut og den typen ting. De som kan gå inn i selve grunnkoden og tukle med programmene. Nesten ingen skjønner seg på sånt. De fleste plonker bare på tastene med to fingre, alltid og utelukkende “innenfor rammen”. Det skjer aldri at de åpner selve operativsystemet for å fikse noe som ikke er helt på stell nede i kjelleren. Folk henvender seg til IT-spesialister for sånt. Slik var det å forholde seg til “skriften” i bronsealderen også: At noe står skrevet er en ganske alvorlig sak. Vanlige folk kan ikke bare begynne og tukle med denne trolldommen uten at de risikerer uoversiktelige og sannsynligvis farlige konsekvenser.
Dette med at alle kan lese og skrive er et moderne fenomen som henger nøye sammen med at trykksaker ved et tidspunkt ble noe billig og allestedsnærværende — grovt sett fra 1500-tallet og fremover. Massepublikasjoner var rett og slett ikke mulig før menneskeheten fikk både billig papir og billig trykketeknologi. Bøker var dyre, sjeldne og alltid håndskrevne kunstverk før i tiden, så det medførte sjelden noen praktiske fordeler å kunne lese og skrive. En klassisk vismann assosieres den dag i dag med noen som er mer boklærd enn hva som er vanlig ute i samfunnet. Vi legger urimelig stor vekt på formell utdanning, selv om alle vet at dette til syvende og sist handler om “personegenskaper” som ikke nødvendigvis styrkes ved at de blir formalisert og tilpasset et system. For eksempel brukes ordet fagidiot om noen som har massiv teoretisk innsikt på et ganske begrenset område, men som er praktisk hjelpeløs ute i den virkelige verden med all sin uoversiktelige tvetydighet. Alle vet dette fordi alle kjenner noen. Menneskekunnskap er ikke noe man kan lese seg til, bare noe man tilegner seg over tid og via mye erfaring med mange forskjellige typer i mange varierende situasjoner. Tenk over saken. En forholdsvis vanlig feil som så å si alle begår – i det minste for en del av livet sitt – er jo dette med å “anta” ting uten at man har sjekket nærmere, særlig i forhold til hva man kan/bør forvente fra andre. Er det en selvfølge at alle kan lese og skrive? For Norges vedkommende er svaret sannsynligvis ja, fordi man gir jo ikke opp bare fordi et barn viser at de har vanskeligheter med skrivekunsten. “Spesialundervisning” er greia. Andre samfunn kan ha andre løsninger, la oss si for eksempel at slike elever tas ut av skolen og plasseres i arbeidslivet som “lærlinger” i de praktiske håndverksfagene eller noe. Jeg vet ikke. Alle kan fantasere fritt. En person blir jo ikke unyttig bare fordi de ikke har talenter for lesing og skriving. I seg selv betyr ikke dette noe mer eller mindre enn det å være “dårlig i matte”. Det er etter min mening bedre å utvikle de talentene man har enn å mase og svette over de man ikke har.
Vi beveger oss videre gjennom å poengtere at det er stor forskjell mellom dikterkunst og skrivekunst, selv om vi ofte finner begge deler i de samme individene. Historiefortelling er et svært mye eldre fenomen enn historieskrivning. Nesten alle kan jo snakke, selv om de er dårlige til å skrive. Dette med å “ha et språk” henger ikke i utgangspunktet sammen med skrift. Alle vet dette — og i den grad de ikke vet det så vil de raskt erfare forskjellen når de prøver å skrive ned en artig historie de har kommet på i fantasien sin og fint klarer å “fremføre” gjennom talespråket. Det blir noe helt annet. En skuespiller er vesensforskjellig fra en forfatter. Husketeknikk innenfor klassisk muntlige overleveringer støtter seg som regel på rim og rytme, mens en skreven tekst er nesten bare abstrakt. Fra gammelt av har vi i Norge snakket om “skaldskap”, som igjen støtter seg på to forskjellige nivåer av syntaktisk språkbeherskelse: Først og fremst det som ble kalt heiti, atså grovt sett “hva tingene heter”, men også kenninger, det vil si “hva tingene også er kjent som”. For eksempel heter det husbrann, men det er også kjent som at “den røde hanen kom på besøk”. (De spesielt interesserte kan utforske saken videre på egen hånd.) Det umiddelbart forståelige og det “assosiativt underforståelige” henvender seg til to forskjellige deler av menneskehjernen. Hvordan skal man for eksempel tolke ordet bjørnetjeneste? Det gir ingen mening uten at man er inneforstått med bjørnens rolle i norsk folkemytologi helt siden gammel tid, blant annet dette med at hvis man nevner bjørnens rette navn så påkaller man den, slik at folk sier “bamse” og denslags istedet. Hensikten med kenninger er dermed tildels å styre seg gjennom skjebnens slalåmporter uten å påkalle ulykke. I vår egen tid består dette i å snakke via metaforer når man tar for seg ting som er tabubelagte, for eksempel sex. Eller rettere sagt, ikke så mye selve handlingen som alt spillet rundt dette med å skaffe seg – og beholde – en seksuell partner. Folk sier mye gåtefullt når de prøver å få frem noe slags poeng innenfor denne kategorien av menneskelig virksomhet. Hvis man liker litt sadisme i hverdagen kan man bare late som man ikke forstår hva de mener og be dem utdype nærmere. Og nærmere. Etter en stund vil de begynne å svette og skjelve. Det betyr jo ulykke å uttale tingenes rette navn.
Vi avslutter med noen veldig flinke musikere, som slapp denne greia i 1984. Jeg strevde fælt den gangen med å forstå hvordan Tony Levin klarte å spille det innledende bassriffet, men tredve år senere lærte jeg at han brukte studiotriks. Han spiller bare annenhver note, etterfulgt av en umiddelbar repetisjon frembrakt gjennom en delayboks. Herregud.
Kunst er en fellesbetegnelse på menneskeskapte fenomener som blir laget for å dekorere og for å dele en opplevelse, fortelling eller følelse. Ordet kommer fra tysk «kunnen» – å kunne, dyktighet. Kunst dekker et stort mangfold av uttrykk, fra sang og dans (utøvende kunst), via diktning og skjønnlitteratur til maleri, skulpturer og arkitektur. Begrepet dekker både det å lage eller framføre kunstverket, tradisjonen det er laget i og institusjonene og mottakelsen av kunstverket.
Min personlige erfaring er at det i praksis er umulig å stille opp en “kunstdefinisjon” som alle er enig med. Folk vil ha inn alle mulige slags forbehold og fotnoter. Jeg har litt sansen for Nerdrums synsvinkel – at kunstnere i utgangspunktet er særlig dyktige fagfolk/håndverkere – men jeg befinner meg faktisk et stykke lengre uti kålåkeren med mitt “egyptiske” syn på saken; kort fortalt at alt mennesker gjør og lager er “kunster”. Eller noe som ikke skjer naturlig, kan du si. Kulturen er jo først og fremst “et menneskeskapt fenomen” (jevnført til Wikipedias definisjon ovenfor), mens jeg skal gå med på at ting er litt her og der både i forhold til intensjoner og resultater, slik at det blir litt drøyt å dømme alt mennesker gjør i henhold til kunstneriske kriterier. Ikke desto mindre er det dette jeg gjør. Livet = kunsten.
Den umiddelbare konsekvensen av et egyptisk kunstsyn er at heslige ting blir noe intenst frastøtende, mens “bra utført arbeid” er den høyeste menneskelige verdi. Og da mener jeg ikke bare “bra nok” men det beste man klarer å få til, som bare er hvordan man jobber, på en vanemessig basis. Jeg opplever at folk er enig med meg på et slags emosjonelt grunnlag – alle setter pris på bra utført arbeid – men de henfaller likevel som regel til “profittorientert tenkning” som ikke støtter bedre resultater enn “bra nok”, fordi å holde på hinsides dette punktet er bare bortkastet tid, og tid = penger. Ergo, sånt gjør man ikke. Dermed ender vi selvsagt opp med et samfunn som er dypt preget av halvbra arbeid og generelt sjusk. Individer som har estetiske ambisjoner større enn det utilitariske prinsippet om “godt nok” henvises til kunsten. Det kommersielle arbeidslivet har ikke bruk for slike. Å bruke tid på pynting som ingen tjener penger på betraktes som syndig, uansett hva den som er på stedet og holder på med oppgaven synes er “estetisk nødvendig” for å bli fornøyd.
Visse møbelsnekkere og den typen folk har et ordtak: Det blir aldri nok finsliping med sandpapir. Mange små og store kunstnere kjenner seg igjen i dette. Når er et verk ferdig? Det er vanskelig å si. Ofte må man bare sette en strek fordi man har jo begrenset med tid i dette livet og det er andre ting som kaller. Et møbel kan for eksempel erklæres som “bruksferdig” og avhendes til den som skal ha produktet, selv om det teknisk sett er mulig å file mer på greia. Sånn er de praktiske realitetene. Nesten ingen har råd til å betale for et kobbel med fanatiske perfeksjonister på en byggeplass, så ting dreies uvegerlig i en “matnytting” – noen kaller det fornuftig – retning. Skal man ha det billig så kan man ikke samtidig få det bra. Alle skjønner dette hvis de tenker seg om litt. Prinsippet om “bra nok” dominerer nesten alle menneskers hverdag og praktiske liv. Man må rett og slett jobbe ut ifra de budsjettrammene man har — og legge seg på “den beste standarden man har råd til” heller enn “den beste standarden som er mulig å få til”. Siden har vi selvsagt også en kontingent av typer som bent frem driter i alt sånt. De vil bare tjene penger, som handler minst like mye om å kutte kostnadene som å prise seg høyt i markedet. Kan vi bruke billigere materialer? Javel, men så gjør vi det. Innenfor den horisonten hodet deres svever er dette definitivt det mest “fornuftige”.
I den grad det finnes noe formelt skille mellom håndverk og kunst så handler dette om penger. Håndverkere lever i en virkelighet hvor “teknisk ferdigstilling” av et håndverksprodukt handler om spesifikt juridiske og faglige standarder som alle følger prinsippet om “bra nok” — mens kunstnere er bundet av en visjon om perfekt estetisk gjenfortelling av det de har “drømt om å se” uten noen formelle rammer for hvor bra arbeid de behøver å levere. Mitt generelle inntrykk er at de ofte har vanskelig med å si seg “ferdig” med et arbeid. Det er vanskelig å gjøre en kunstner fornøyd. Prøv selv. De har som regel mye større ambisjoner enn evner — noe de typisk også vet selv. Jeg vil si at man har oppnådd mesterstatus når man klarer å leve med dette på en smidig måte, uten at man går rundt og er misfornøyd med sine egne resultater til enhver tid. Du vet. Selvkritikk som har kommet ut av kontroll. Det er ganske vanlig der ute, men det er også enerverende å leve med for de som omgås med perfeksjonister. Hvordan skal man forholde seg til sånt? Jeg kan si ut ifra min egen anekdotiske erfaring at det er vanskelig å leve i et parforhold hvor begge fungerer på denne måten. Alle vet jo at “noen er nødt til å gi seg” når uenigheter oppstår, som det alltid gjør. Menneskenaturen er velkjent slik sett. Egoet bakser i gjørma, som Raga Rockers sa i en av sangene sine (jeg husker ikke hvilken). Hvor “vanskelige” folk er har en klar tendens til å henge sammen med hva slags ambisjoner de har for seg selv og sine egne resultater, nesten mer enn noen andre hyppig forekommende personegenskaper. Hvis det ofte er stor avstand mellom det de prøver å få til og det de klarer å få til så lukter det trøbbel av situasjonen. Vedkommende vil sannsynligvis være misfornøyd både ofte og mye. Hva sier sannsynlighetsmekanismene? Dette vil gå ut over “deres nærmeste”.
Vi avslutter med litt “Japanese School-Girl Metal” (som sannsynligvis hører til sjangeren Visual Kai).
Jean-Luc Godard (1930–2022) var en fransk-sveitsisk filmregissør, og regnes som en av de mest betydningsfulle innen Nouvelle Vague, eller «den nye franske bølge» innen film.
Man hører stadig om folk som er betydningsfulle, ofte uten at man vet fletta om hvorfor. Hva var det de gjorde? Satt i sin kontekst kan det nevnes – for eksempel – at filmskaperen Quentin Tarantino (som alle har hørt om og de fleste liker) kalte produksjonsselskapet sitt A Band Apart, som er navnet på en Godard-film. Jeg har sett den men jeg eier den ikke. Svaret er fem. Jeg eier fem Godard-filmer. Spørsmålet dukket opp i en nettgruppe som jeg er løslig tilknyttet, hvor temaet var fransk film generelt, men noen sa noe morsomt: Filmkunnskap handler ikke om hvor mange Godard-filmer man eier. Er dette en sann eller usann påstand? Jeg vil si ingen av delene. Imidlertid kan man trygt anta at en person som eier et antall Godard-filmer sannsynligvis er kinofil, altså en som elsker kunstuttrykket film. Man må vanligvis være medlem i en filklubb – eksisterer Cinemateket i Oslo ennå? – for å bli eksponert for Godard, forsåvidt også resten av franskene som regnes med i “bølgen”; Truffaut, Rivette, Chabrol og så videre.
Jeg har allerede nevnt Tarantino, men andre amerikanske blodfans av Godard og gutta er slike som Scorsese, Coppola, Friedkin med flere, som alle satte sitt preg på 1970-tallet, og som folk dessuten også typisk vet hvem er, i det minste hvis de er filminteresserte. Poenget er at gruppen som samlet seg rundt tidsskriftet Cahiers du Cinema har hatt en aldeles enorm påvirkning på hele bransjen, om ikke direkte så ihvertfall som “ringvirkning”, fordi så mange store navn i filmens verden henviser til “den franske bølgen” som en vesentlig inspirasjonskilde. (Som en sidebetraktning kan vi si at det blir litt som når musikere oppgir å være påvirket av The Beatles. Jeg mener, hvem er ikke påvirket av dem?) Selv synes jeg ikke at amerikanerne har laget særlig mye interessant siden regissørenes storhetstid på 70-tallet. Noe har det selvsagt vært, men den store hovedtrenden har typisk vært preget av “studioprodukter” mer enn av les auteaurs. Jeg så nylig et intervju med – hva skal vi kalle ham? – kulturpersonligheten Seth Rogen. Der ble det snakket om en serie som snart kommer på markedet, hvor Rogen spiller en nyansatt “mellomleder” i et filmstudio. Greia er å harselere med Hollywood, de forskrudde typene og det selvmotsigende miljøet som preges av kræsjet mellom pengeinteresser og “kunsten”. De viste noen klipp — og av det lille jeg så var alt sammen mektig bra, så jeg tror dette er en serie jeg kommer til å følge.
Sier man geek på norsk? Nerd? Jeg vet ikke hva det tilsvarende norske ordet eventuelt skulle være, men folk som samler på frimerker og/eller vet navnet på alle hovedstader i verden kan være eksempler på typen. Det er ikke egentlig sære interesser, men de er ikke direkte populære heller. Du vet. Noen ganske innadvendte greier. Hvorom allting er, jeg har et par nerdete interesser selv, blant annet det å følge Criterion-kanalen på YouTube, hvor de har noe de kaller “på kammerset” (in the closet) og dette består i at diverse filmfolk – skuespillere, regissører, komponister – får fem-seks minutter på seg til å plukke fritt fra hyllene. Veggene i dette kammerset er nemlig pakket fulle av filmer. Vi ser rommet fra “den fjerde veggen” mens de tre andre veggene er hyller fra gulv til tak. Jeg gjetter på at det er sikkert tusen filmer tilsammen inne i bildet, så det blir litt vilkårlig hva de finner og de har heller ikke mye tid på seg, men alle finner noe som enten allerede betyr noe for dem eller som de har ønsket å se lenge. Greia er at Criterion er en slags hellig ku for de særlig filminteresserte blant oss. Det er enklere å ramse opp hva de ikke har enn alle navnene på alle klassikerne som er gitt ut på Criterion-labelen. Og de har som regel “et tonn” med ekstramateriale også. I det hele tatt hva man kaller en vellykket dag for de kinofile består i at man har tid til å fordype seg i en eller flere av de typiske Criterion-filmene, som i det store og hele sammenfaller med hva “alle” oppfatter som filmhistoriens største øyeblikk. Jeg gjetter litt nå, men jeg tipper at omtrent halvparten av alle filmene jeg eier – jeg kunne faktisk ha laget et slikt kammers selv, for vi snakker om flere tusen – er engelskspråklige, mens resten er fordelt ut over hele linja. Norsk er selvsagt “overrepresentert” men sånn blir det jo. Mye tysk, fransk, spansk og italiensk også. La oss bare si at “mye” er det operative ordet her.
Nå har jeg jo selvsagt samlet på filmer i flere tiår, pluss at jeg kjøpte en del samlinger på den tiden da folk var på det mest ivrige med å bli kvitt DVDene sine, for omtrent ti-femten år siden (pluss/minus), fordi på den tiden eide jeg en bruktbutikk for film, musikk og bøker. Altså noe jeg kan streke ut fra listen over “ting man bør gjøre i dette livet”. Jeg har vært bokhandler. Et klassisk yrke, får man vel nesten si, men dessverre litt utdøende langs kantene. Det virker jo som et opplagt trinn på den berømte karrièrestigen at man skal handle med bøker i voksen alder etter å ha omtrent vokst opp på biblioteket. Synes det på meg at jeg er en sånn som leser bøker? Jeg tror alle kan merke det. Jeg befinner meg til enhver tid med minst ett ben i kunstens verden. Sånn er det bare. Man bør leve i tråd med den legningen man har. Jeg trives dårlig i selskap med folk som ikke bare er uvitende om, de er også uinteresserte i estetikk. Jeg mener, jeg godtar mye sært så lenge folk i det minste har en stil som holder seg over tid. Du vet. En slags form for performativ “selvfremstilling” som balanserer støtt langs kanten mellom det jålete og det frigjorte. Man merker det jo på folk hvis de har brukt litt tid på å finpusse stilen sin. Man merker det motsatte også. Det er litt diskutabelt hva slags mening man skal legge i begrepet “dårlig stil” – mange mener dette bare handler om atferd – men etter min mening handler det om mangel på estetisk sans. Slett atferd er vel nærmest bare hva man må forvente fra noen som ikke bryr seg om “stil”. Sjusker man med det ene så sjusker man vel med det andre også. Virker ikke det ganske logisk da? Uansett – og digresjon til side – de som vet hva jeg snakker om er allerede enig med meg, men de som ikke vet noe om Criterion-katalogen anbefales å legge så mye tid i å utforske konseptet som filminteressen deres reflekterer. Det er rett og slett den beste filmsamlingen som finnes på det internasjonale markedet. Jeg vet ikke om det finnes noen som har sett alle Criterion-filmene, men selv synes jeg at omtrent alt jeg synes hører med blant “de beste filmene jeg har sett” finnes i samlingen deres. Det kunne vært en interessant greie å prøve seg på Criterion-kammerset, fordi etter alt å dømme er det samme faen hva man plukker fra hylla deres, det kommer uansett til å være noe bra.
Vi avslutter med – bokstavelig talt – disse “kara fra Sahara” som spiller psykedelisk rock:
Opplegget er som forventet: Når du ansetter en klovn må du forvente sirkus. Det vil ikke være korrekt å si at “ting er verre enn jeg hadde forventet” fordi jeg hadde strengt tatt ingen andre forventninger enn at dette kom til å bli evneveikt. Jeg vet ikke hvordan dumme mennesker fungerer. Hva er det neste de kommer til å gjøre? Det har jeg ingen idè om. Alt jeg vet er at idioter gjør idiotiske ting. Sånn har virkeligheten alltid virket. Man behøver ikke være noen Nostradamus for å spå om denne saken. Hva er det som driver de som tror på Donald Trump? Det er et halvinteressant psykiatrisk studium ute i felten, men ikke noe jeg har tenkt å engasjere meg i. Så vidt jeg kan se må man være enten idiot eller sinnssyk for å i det hele tatt føle noen slags form for aktelse for denne mannen. Dette er imidlertid det bekymringsverdige i denne saken. Hva kan til at så mange amerikanere – forsåvidt også mange i internasjonal sammenheng, men de har ikke stemmerett i USA så de teller forsåvidt ikke – synes det er en god idè å hyre inn en så evneveik klovn til å stå i en så viktig jobb? Min egen arbeidshypotese er at de tror ikke det er så viktig. De bare trekker på skuldrene.
Hvis jeg selv skulle ha “stemt med magen” så ville jeg neppe ha stemt Arbeiderpartiet – som jeg alltid gjør – men heller sannsynligvis ikke stemt på noen, fordi jeg blir jo kvalm av hele mannskiten. De lyver, snyter og gjør seg til for kamera, mens de prater dritt om hverandre bak ryggen. Ikke Arbeiderpartiet spesifikt, men politikere i generell forstand (hvor “mitt” parti selvsagt ikke er noe bedre enn noen andre). Imidlertid er det slik at vi må ha et styringsdyktig parlament som igjen regulerer en regjering utgått fra det parlamentariske flertallet, og så videre. Jeg gidder ikke å ramse opp hvordan dette fungerer. Det er barneskolelærdom. Poenget jeg skal frem til er uansett at man må stemme med hodet. Dette handler ikke om hvem man “liker” men om hvem man tror er best skikket til å styre landet. Hvem har dokumentert over tid og via håndfast handling at de skjønner hva de driver med? Det er spørsmålet. Dette er ikke kæmmiser som man skal “henge med”. Det er byråkrater som skal styre landet. Jeg vil ikke vite “hvem de er”, hvordan de føler seg, hva de liker og den typen ting, jeg vil bare vite at de er kompetente. Privatlivet kan de holde for seg selv. Er det ikke best slik? For meg må de gjerne skyte “papparazzi” som sniker rundt i hagen og den typen folk som ikke aksepterer normale grenser. Kanskje vil det oppstå noe slags gement skup på denne måten – si for eksempel noe seksuelt – men hvorfor denslags interesserer noen som helst er blant de ting jeg aldri har klart å forstå. Gjør de jobben sin på en bra måte? Javel, men så behøver vi ikke å vite noe mer om dem. Alle unntak fra denne regelen handler uansett om ting som er ulovlige — og de er således et juridisk (og/eller et sikkerhetspolitisk) problem som politiet (og/eller de hemmelige tjenester) må håndtere, forhåpentligvis på en ryddig måte; i den forstand at de fokuserer på saken, ikke på personen.
Det går an å si mye om hvordan lover brytes, konvensjoner smadres, politiske allianser kjøres i grøfta og det ene med det andre, men det er etter min mening nok å avskrive opplegget i dagen USA som fette dumt. Hva mer behøver du? Det var forutsigbart og det spiller seg ut innenfor horisonten av det morbid stupide. Presidenten selv er tilbakestående i både sosial og kunnskapsmessig forstand, mens alle hans håndlangere er nærmest for troll å regne. Hva kan gå galt? Det er vanskelig å si på forhånd. Alt vi kan fastslå er at det kommer til å bli stygt. Den mest interessante karakteren – uten at jeg vil karakterisere ham som interessant i seg selv – er utvilsomt multimilliardæren Elon Musk, som farer over statens funksjoner med motorsag. En av de mest seiglivede konspirasjonsfantasiene blant den evneveike høyresiden i politikken, også i Norge, er jo at statsapparatet er tjokkfullt av parasitter som stjeler og utnytter systemet. Dette forekommer selvsagt til enhver tid og på ethvert nivå av det offentlige, men det handler i så fall om vanlig vinningskriminalitet, på lik linje med for eksempel underslag i en privat bedrift, og må behandles deretter. Det beviser ikke noe som helst at man finner en kjeltring, uansett hvor man finner dem (og omstendigheter forøvrig), men ting får kanskje en annen karakter når folk går til valg – under normale demokratiske spilleregler – og ender med å hyre en forbryter til noen slags høy stilling. Hva kan man forvente fra en kjeltring? Intet av det som skjer i USA er overraskende, bare deprimerende. Det vi kan observere er en konspirasjon av troll. De samarbeider om å gjøre landet ulevelig for andre enn dem selv og deres forbundsfeller, både økonomisk, sosialt, intellektuelt og ikke minst emosjonelt. Før tre måneder har gått av Trumps andre presidentskap kan vi observere amerikanske flyktninger, særlig til Canada men også til Europa og andre deler av verden. Hva kan jeg si? Hvis din generelle plan er å beholde kroppen din mer eller mindre som den er nå over de neste par minuttene bør du helst trekke deg litt unna en åpenbart sinnsforvirret person som svinger rundt på en motorsag mens han utgyter keitete skrik.
Her er et spørsmål: Hvorfor tror du Elon Musk har vært så ivrig med å støtte fascister i Europa? Hvorfor er han ikke bare fornøyd med å være en slags USAs Crassus – relativt til Trumps rolle som Cæsar – i den amerikanske republikkens solnedgang? (For kontekst, hvis du ikke allerede vet, vennligst benytt Google-apparatet.) Svaret handler om EU og deres regler for å beskytte folks privatliv. De samsvarer ikke med de amerikanske teknomilliardærenes visjon om fremtiden, så de må angripes og om mulig utslettes, men ingen andre i Europa er dumme nok til å tro på pisset deres enn fascistene – som typisk opplever seg som “forfulgt og utsatt for sensur” – slik at dette utvikler seg på en fullstendig forutsigbar måte. Ethvert vettugt menneske vet for eksempel at den typen “alternativ” som partiet Alternativ für Deutschland tilbyr har allerede blitt prøvd ut nok til å vite at det ikke fungerer. Men de er de eneste tyskerne som “holder med” Elon Musk og tror at han er noen slags messias som har kommet for å hjelpe. Herregud. Det vi kan si om kunstig intelligens er at det er “intelligent” på samme måten som en lommekalkulator, bare oppskalert og utvidet til å omfatte “mer” enn bare basale matematiske operasjoner. Imidlertid har opplegget møtt veggen ved dette tidspunkt. Problemet er at de har allerede støvsugd nettet for “treningsdata” slik at nå går maskinvarene løs på hverandre. Betyr ordet feedback-loop noe for deg? Det er ganske viktig for en performativ gitarspiller i musikalsk sammenheng. Fenomenet har også andre kreative applikasjoner, men det er imidlertid ubrukelig i enhver form for “intelligent” sammenheng. Bla bla, det ene med det andre, du kan lese deg opp på saken selv, problemet er uansett at en feedback-loop er et degeneratict fenomen i forhold til universell entropi. Kort fortalt: Sånne spiraler går alltid nedover i enhver kvalitativ forstand. Litt som å være på stranda og kaste en neve sand opp i lufta mange ganger. Beholdningen din vil minke. Alle vet dette.
Noe annet som alle vet – eller burde vite – er at det er noe fundamentalt galt med verdisettingen av Tesla-aksjer; men ikke bare dem, det samme gjelder Nvidia, Alphabet, Meta og øvrige aktører i spillet om kunstig intelligens. De lyver — og fordi de lyver er de i likhet med alle andre løgnere bekymret for hva konsekvensene kan bli “når folk finner ut”. Sannheten er at de har bare en datamaskin. Det er alt. Avansert og kraftfull, ja bevares, men det er basically bare en traktor som kan pløye mye åker i løpet av en dag, relativt til å dyrke frem nye ting. Imidlertid har vi dette berømte markedet som til enhver tid forventer at noe slags mirakel skal inntreffe. Denne naive troen er det alle spiller på. Folk er idioter. Dette er hva de har satset alt på. Hvis folk faktisk er idioter kommer de til å vinne, men hvis folk klarer å ta seg sammen og innse hvordan virkeligheten virker – og ikke virker – så kommer hele korthuset til å styrte sammen og gå opp i flammer. Teknoaksjene er uansett aldeles groteskt overpriset, slik at vi snakker i realiteten om en oppskalert versjon av “dot-com-bobla” som kom sent på 90-tallet. Problemet den gangen var at ingen visste noe som helst om internett, bare at det fantes muligheter, som i prinsippet er det samme problemet nå i dag. Hvem vet noe om kunstig intelligens? Folk fantaserer bare, men dette er noe som kan utnyttes. Det går an å lure dem til å satse alle sparepengene sine på noe slags evneveikt jåss. Opplegget er i seg selv klassisk, bare “produktet” de tilbyr er oppjustert for dagens seneste science-fiction fantasi. Bla bla og jada jada, jeg gidder ikke å messe masse om dette. Folk får bruke det lille hodet de har. Kanskje vil de med litt anstrengelse klare å forstå at Elon Musk er ikke deres venn. Han er ingens venn. Det går ikke an å krafse sammen så mye penger uten at du har gjort noe virkelig stygt, mer enn bare èn gang. Hvor går grensene? For meg selv er det enkelt. Det er den samme gamle fienden som alltid: Folk som lyver, snyter, jukser og bedrar. Jeg har nulltoleranse for sånt. Hvis vi skal kunne leve i fred med hverandre – gi og ta litt personlig håndgemeng når “det er noe” – er det absolutt og kategorisk nødvendig at vi skaper og vedlikeholder et samfunn av lover, under auspisiet om at “loven er lik for alle”.
Her er dagens gåte: Hva får du når du blander alkoholisme og individualisme? Svar: Et alkoholavhengig individ. Vi definerer dette som en tilstand – la oss kalle det en tvangsforstyrrelse – hvor pasienten opplever det som nødvendig å drikke alkohol “for å føle seg normal”; slik at dette går ut over vedkommendes fysiske og mentale helse. Den skarpe leser gjenkjenner umiddelbart funksjonsprinsippet som er i normal bruk innenfor dagens psykiatri: At man ikke skal behandle noen som “fungerer” selv om de kan være både her og der i virkelighetsoppfatning og sosial atferd. Eller sagt med andre ord: Folk skal ikke sykemeldes – langt mindre legges inn på hospital – før det virkelig klikker for dem. Først må vi prøve ut ymse former for medikamentbasert terapi, altså i praksis “piller”. Du vet. Noe som stabiliserer pasientens emosjonelle berg og dalbane — eller etablerer en “flatlinje” som grunnlag for videre kommunikasjon, om du vil.
Jeg er ikke fornøyd med begrepet alkoholavhengighet, rett og slett fordi dette er ingen presis dagnose. Det er noe annet som foregår med pasienten. Alkoholbruken er bare en mestringsmekanisme. Egenmedisinering som det også kalles av noen, særlig i de mer tankefulle øyeblikk. Alkoholisme er mye mer presist, ikke minst fordi det trekker en upersonlig linje mellom individet og det faktum at alkohol er et allestedsnærværende fenomen i vår kultur. Det handler ikke så mye om dem og deres personlige svakheter som om det å henfalle til konformitet. Som alle vet er imidlertid det å bruke alkohol som “egenmedisinering” overfor psykiatriske problemområder jevngodt med “å pisse i buksa for å få varme” fordi dette blir jo ikke bedre over tid. Selve problemet befinner seg nemlig et helt annet sted: Pasienten lever på en måte som føles så “gal” at de opplever behov for å “bedøve” deler av seg selv. Når det gjelder de mer detaljerte sidene av alkoholens somatiske skadevirkninger skal jeg ikke si noe, for det har jeg ikke noen greie på, men det bør være enkelt å finne mye om saken på nettet, slik at den nysgjerrige leser oppfordres til å utforske saken på egen hånd. Min interesse er som alltid av en mer filosofisk karakter. Hva betyr all denne lidelsen? Hvorfor så mye bent frem suicidal atferd?
La oss se på alkohol som nytelsesmiddel. Moralsk sett er det ingen forskjell på lysten til å “justere formen” med noen drinks og den samme lysten projisert over på kokain, heroin, hasj eller hva har du. Det er uansett og prinipielt sett samme sak, bare med noe ulik metodikk. På NRK.no sin tekstside leste jeg noe om at de finner skremmende mye kokain i norsk kloakkvann, som kan være et tegn på at stoffet er mye mer vanlig å bruke enn det er vanlig å tro. Hva betyr dette? Ikke så mye fra eller til for alkoholens posisjon i rusmarkedet, vil jeg tro. Jeg har heller inntrykk av at kokainbruk inspirerer til enda mer – og enda mer utagerende – bruk av alkohol, rett og slett fordi kunstige stimulanser holder folk våkne lenger slik at de ender med å drikke mer enn de ellers ville ha gjort. Når det er sagt så har jeg vondt for å se noe som kan erstatte alkoholens poisisjon som universelt “festmiddel”. Når ble noen sist invitert til noen slags “voksenfest” hvor det ikke fantes alkohol på bordet? Sånt skjer bare ikke. Eller rettere sagt, det skjer ikke uannonsert. Alle antar som en selvfølge at hvis de er invitert på “fest” så skal det drikkes — med mindre noe annet er avtalt på forhånd. De fleste tar vel gjerne også med seg en flaske vin, en sixpack eller noe. Ihvertfall husker jeg dette som normalt fra mine egne mest festpregede år i dette livet. Det sosiale ritualet med å oppleve en stigende alkoholrus sammen ligner ikke på noe annet i menneskelivet. Mange opplever det som svært provoserende at noen ønsker å forby dette, fordi de liker greia så godt. Hvordan skal man ellers “få igang festen” spør de. Visst er det sant at noen ikke tåler dette, men er det i seg selv noen saklig grunn til å ta ifra de som tåler det helt fint denne enkle, universelle og svært godt utprøvde gledeskilden?
Filosofisk sett består problemstillingen i hvorfor et så destruktivt og livsfarlig stoff som alkohol har blitt – og er fortsatt – et så populært festmiddel. Selv om vi ser helt bort fra medisinske skadevirkniger i selve kroppen og sinnet, så vet jo alle at folk “finner på mye galt i fylla”. Ting skjer. Mye kan man ta med humoristisk sans, men mye er også svært lite morsomt uansett hvilken synsvinkel man inntar. Fæle ting skjer også. Behøver vi noen eksempler? Jeg tror ikke det. Alle voksne mennesker har sett noe, vært innblandet i noe, eller – for de mest uheldige – de har blitt rammet av noe. Selv politiet har etter hva jeg hører aller øverst på drittlisten sin “det å forholde seg til drita folk”. Det er det verste de vet. Samtidig tipper jeg at det inngår i repertoaret over “verdens mest forutsigbare ting” at de vil bli tilkalt til et sted hvor det foregår noe som involverer folk på fylla. Hva tror du? Jeg mener vi kan anta dette: Politiet gruer seg til å måtte “håndtere fyll” av akkurat de samme årsaker som alle andre. Fordi ingen kan si på forhånd hvordan ting vil utvikle seg. Mye kan skje veldig raskt. Jeg mener, vi trenger bare å skumlese dagens nyhetssaker med ganske blasert blikk for å finne noe som sannsynligvis har å gjøre med en eller annen drita dust, eller hvorfor ikke flere. Det er alltid noe. In vino veritas (i vinen finnes sannheten) er et gammelt romersk ordtak som kan tolkes i mange retninger. Er det slik at folks “sanne ansikt” kommer frem når de når et visst stadium av alkoholrus? Min konklusjon er at jeg vet ikke. Dramatiske personlighetsforandringer er slett ikke uvanlig, noen ganger på en nærmest “Doktor Jekyll og Mister Hyde” måte; i den forstand at en som ellers er snill, mild og omgjengelig plutselig utvikler nærmest demoniske trekk. Med meg selv skjer lite annet enn at jeg blir snøvlete, fnisete og ganske dustete for en stund, men så sovner jeg. Imidlertid har jeg kjent individer som “tar helt av” og som derfor kanskje bør unngå alkohol. Hvis dette er deres sanne ansikt så foretrekker jeg løgneren.
Generelt sett er vel de fleste enige om at hvis man får “tenning” så har man et problem. Du vet. Når det ikke finnes noe sånt som bare ett glass vin, fordi når de først får smaken på tunga så må det drikkes til man stuper. Altså enten null tempo eller flatt jern og fri eksos, rett til helvete, med hele stasen hengende ute og spyflekker på skjortekragen. Kjenner du noen? Selv har jeg møtt mange, men ved denne alderen – jeg er 62 år – foretrekker jeg å holde litt avstand til de mer “lett bevegelige” typene, så det blir vel korrekt å si at den daglige omgangskretsen min ikke inkluderer slike. Selv har jeg ikke vært “dritings” på kanskje tyve år – jeg vet ikke helt – fordi jeg liker ikke følelsen. Det er for risikabelt. Man har jo ingen kontroll over noe som helst, som kanskje er noe av hele poenget: Det sosiale ritualet med å “drikke seg opp” sammen vil vise mange sider – kanskje noen de ellers ønsker å skjule – hos de man gjør det med. Ikke fordi alkohol på noe slags vis fungerer som sannhetsserum men fordi det blir vanskeligere å holde orden på alle løgnhistoriene når man er på stigende alkoholrus. Når det blir “stemning” blir det jo gjerne også fleiping, skryting og det ene med det andre. La oss bare kalle det historiefortelling. Joviale saker, ganske bokstavelig talt (Jove er en annen stavemåte for Jupiter, som var hovedguddom i det romerske systemet). Som alle vet er det fort gjort å si noe i fylla som man kan komme til å angre på senere, ettersom det blir både “misforstått” og tolket i verste mening. Den typen ting. Det man sier i fylla er ikke nødvendigvis sant i den forstand at dette er noe man går rundt og tenker på til vanlig, men det er i det minste sant at man “har dette i seg” på noe slags vis. For eksempel er det forbløffende vanlig at folk blir fascister i fylla. Det vil si at de ser enkle løsninger på komplekse sosiale problemer og føler seg krigerske nok til å sette i gang med oppgaven. Fullstendig normalt. Nå skal det ryddes opp. Filosofisk sett blir spørsmålet hva som bor i alkoholen og hva som bor i individet, som en to komponents reaksjon mellom kjemikalier. Det mest interessante spørsmålet i denne sammenhengen – vi er jo på nett alle sammen nå, ikke sant – er imidlertid om folk sitter hjemme og drikker alene, før de blir “frigjorte” nok til å skrive kommentarer de aldri i verden ville ha sagt høyt hvis de var edru og sammen med andre folk.
Vi avslutter med noe jeg oppfatter som et godt bilde av det ekte Tyskland:
Snart kommer Valentinerdagen, som aldri tradisjonelt sett har vært en ting i Norge, men er det nå. Hva er greia? Det må være noe katolsk. Så vi søker. Wikipedia sier at Sankt Valentin er helgen for kurtise, epilepsi og birøkteri. Så litt honning hører åpenbart med til greia. Hvor epilepsi kommer inn i bildet er imidlertid uklart for meg. Jeg antar det ved et tidspunkt var noe slags saksmøte hvor diverse ansvarsområder ble distribuert mellom ulike “departementer” innenfor himmelens byråkratiske struktur. Spiller det noen rolle? Opplegget er hva det er på teorisiden. Det de fleste bryr seg om er hva ting betyr i praksis. Er det for eksempel “farlig” overfor kjæresten å glemme at det er Valentinerdag? Man skal til vanlig holde orden på bursdager, jubileum og denslags, så jeg antar folk har merket av datoen i filofaxen. Hva vet jeg? Det er jo lenge siden jeg brydde meg om hvordan almuen holder orden på levetiden sin.
Termometeret i kjøkkenvinduet mitt sa det var atten kuldegrader der ute da jeg gikk for å starte bilen, børste av den snø og så videre. Nokså brutal temperatur men også helt vanlig i februar her omkring. Heldigvis slipper jeg mye triksing og miksing for å få igang mannskiten, det er bare å starte med nøkkelen. Nema problema. Som alle vet er jo atten kalde litt i grenselandet for hva en gammel dieselbil kan håndtere uten motorvarmer eller andre tiltak, særlig etter at den har stått stille i fire-fem dager og således befinner seg i bunnfryst tilstand. Da blir det et poeng å kjøre en såpass lang tur at bilen blir gjennomvarm og batteriladinga topper seg før man hensetter den for enda en uke uten bruk. En bil som ikke startes og kjøres ofte er jo strengt tatt ikke “velholdt”. Det er noe med det. De er designet for daglig bruk under varierende forhold men liker dårlig å bare stå der uten å få noen oppmerksomhet. Jeg burde sikkert ha satset på elektrisk bil, men det finnes ingen pålitelige sånne i den prisklassen jeg opererer innenfor, og siden budsjettrealisme trumfer alle andre hensyn blir det som det blir. Jeg leker faen ikke butikk heller. Det blir ikke aktuelt med noe som jeg ikke vet kommer til å starte og ellers fungere “som normalt” selv når det er seriøs kulde ute i verden. Hvilket bringer meg til poenget her: Det er ikke romantisk med blåkald fullmåne i februar i Østerdalen, selv om det teknisk sett kan kalles vakkert.
Fra et lokalt perspektiv virker det mer realistisk å satse på den gresk-ortodokse Valentinerdagen som er den 6. juli. Da er det rimelig gode sjanser for at været ikke virker direkte avskrekkende på livets erotiske energier. Man forfryser normalt sett ikke tissefanten i juli, for å si det slik. Det skal mye til. Ellers har vi jo det som kalles den geografiske klesgrensen, som imidlertid ikke er noen skarp grense, det er bare en veiledende tommelfingerregel, som postulerer at fenomenet klær blir en livsnødvendighet hvis man bor nord for den 40. breddegrad — som går et sted mellom Valencia og Barcelona, hvis jeg ikke husker helt feil. Sør for dette kan man typisk være mye ledigere i tøyet, siden man ikke først og fremst kler seg for å ikke fryse — gi og ta litt varians gjennom året. Var det ikke plutselig femten varmegrader i Tromsø her om dagen? Sånt er ikke normalt, men det er ikke direkte uhørt heller. Alle slags værtyper driver og vanker langs kysten, mens det er ganske usedvanlig – og litt creepy – hvis det kommer vårstemning i februar her i innlandet. Eller for å være helt presis, det som kalles “den innlandske fjellregionen”. Teknisk sett den mest vestlige del av sibirsk taiga. Alle vet at Røros og de traktene er bortimot så kaldt som det blir noe sted i Norge sør for Finnmarksvidda. Jeg vet lite om hvordan dette spiller seg ut i Sverige, men jeg innbiller meg at kulde og snø av “innenlandsk” type er hva de har der over også, bortsett fra akkurat langs kysten. Saken er at det har dukket opp en ny type “folk som fikser hus” videoer på YouTube, som kort fortalt er utlendinger som satser på Sverige. Blant de beste boligpriser i Europa, hevdes det. Dermed får vi de samme karakterene som også fremstiller dokumentarer om sin fremgang med oppussing av bolig i Portugal, Spania og Italia, bare at nå er de i Sverige også. Herregud. Vet de ikke at det er seriøs vinter i Sverige?
Mennesker er – med noe individuell varians – ganske flinke til å lære ting, særlig når det ikke egentlig finnes noe annet valg på grunn av situasjonen man har satt seg i. “Vinn eller forsvinn” blir noen ganger den typen holdning man må innta i hverdagen, for å håndtere et antall praktiske problemer man i utgangspunktet ikke har gode forutsetninger for å mestre. Du vet. Når det er mye som kan gå galt — og man ikke er helt sikker på hva “riktig” er heller. Det er ikke stygt å le av folk som kløner når de selv velger å legge det ut på nettet, som “underholdningsmateriale” eller hva vet jeg. Noen av dem har så mange følgere og sponsorprodukter at de sannsynligvis lever av det, ihvertfall delvis. De vet hva de gjør på PR-siden selv om kløninga ser ekte nok ut. Man ser jo fort om en håndverker har rutine eller ikke. Jeg vet ikke helt hvordan man eventuelt kan late som om man er inkompetent. Går det an? Jeg tror folk vil røpe seg nesten øyeblikkelig. Hendene går jo på autopilot når man er flink med et fag. Det skal ikke være nødvendig å “tenke” når man vet hva man driver med (selv om det naturligvis kan bli aktuelt å avveie forskjellige alternative fremgangsmåter ut ifra lokale forhold). For eksempel, hva mer behøver jeg å vite om vinteren ved dette tidspunkt i livet? Jeg ser ikke for meg at noen skal komme med “noe nytt” som ikke alle allerede vet: Det blir snø. Det blir kaldt og mørkt. Ofte glatt som faen langs veien også, sånn som i dag. Uansett hva fartsgrensen er så blir det ikke aktuelt å ta noen lang nittigraders sving med hastighet femti eller mer når det er sånt føre. Jeg har vært i grøfta før. Jeg savner ikke følelsen. Aktuelt toppdekke på veien i dag er en usalig miks av salt, snø og strø — som er tildels veldig “blankt” her og der. Atten kalde. Alltid like interessant.
Da jeg kom til butikken satt det dæven døtte meg en kis på benken utenfor og suttet på en sigarett. Litt skjelvende og blå var han, men jeg antar han hadde det fint med seg selv der han satt. Butikken ligger sånn til i landskapet at det alltid er et par grader kaldere på parkeringsplassen utenfor der enn hvor jeg bor, uten at jeg kan si noe mer om dette enn at det er et observert og konstant faktum. Hvorfor det er slik får noen andre svare på. Selv tar jeg bare til etterretning at kisen på isen åpenbart var så desperat etter en røyk at han måtte sitte ute i et par-og-tyve kalde for å få det gjort. Herregud. Det ville ikke sett like kørka ut hvis han sto oppreist og var litt mer løs og ledig i kroppsspråket. Sånn som bildet presenterte seg var det nærmest et litt sosialpornografisk bilde på menneskelig miserabilitet. Noe desperat og forknytt skjelvende ute i den arktiske kulda for nytelsens skyld, som jeg antar er hva de på engelsk kaller a mixed message. Jeg vet hvem det er, sånn mer eller mindre, i den forstand at dette er en såkalt bygdeoriginal som “går sine egne veier” og ikke bryr seg så mye om hva andre folk synes. Det samme kan sikkert sies om meg også, bare at jeg er mye feigere, eller hva det heter når man går langt for å slippe og fryse. Det blir ihvertfall ikke aktuelt å sette seg på noen benk utendørs i sånn kulde. Hvor viktig kan det være å røyke? Hvis han venter på noen finnes det sitteplasser inne også, men han satt altså der ute og så gal ut. Jeg kan ikke forklare det. Jeg vil ikke vite noe. Vi er “på hils” så jeg bare hilste og gikk forbi. Heldigvis ble det ikke noe forsøk på å etablere samtale. Han hadde sikkert blitt avvist av flere. Folk ønsker jo ikke typisk å stå stille utendørs når det er såpass kaldt. Har jeg noe ansvar for å “ta vare på hverandre i samfunnet” og den typen ting? Ikke faen. Gud hjelper den som hjelper seg selv, som folk sier, og Gud er jo min store rollemodell i dette livet. Det betyr i praksis at jeg ikke tilbyr noen omsorg. Heller ingen forklaringer. Mine veier er – som det heter – uransakelige. Har jeg ikke lyst så har jeg ihvertfall ikke tid. Sånn er det med den saken. Mine ærender i butikken er alle av transaksjonell karakter.
Det er mange slags kontaktsøkende typer der ute. Hvis man ikke passer på vil de suge seg fast i deg og forlange din oppmerksomhet hver gang man møter dem. Jeg liker ikke sånt. Selvsagt hilser jeg på de jeg møter, men jeg har ikke lyst til å høre livshistorien deres, ihvertfall ikke mens det er tyve kuldegrader. Prioriteringene blir helt feil. Jeg er jo verken vennlig eller uvennlig. Uinteressert er som regel det korrekte ordet. Jeg lar folk være i fred — og forlanger det samme fra dem. Hvordan kan det være et problem? Folk tar ting alt for langt med fjasete mas om forbrødring, nestekjærlighet og det ene med det andre. Det er nok i massevis at man passer sine egne saker og ikke starter noe jævelskap. Nesten alle er fornøyd med det. Det fremste sivile samfunnsansvar er å ivareta freden. Hvis man får til dette er det nesten fritt frem for alt annet man kan engasjere seg i — riktignok innenfor rimelighetens grenser. Hva ønsker du å fokusere på? Dette er stoffet som livet ditt består av; altså din oppmerksomhet, som er et slags brukergrensesnitt i det interaktive forholdet mellom selvet og omverdenen. Mens man flytter blikket – så å si – tikker også tiden avgårde, slik at i den grad vi skal kvantifisere konseptet oppmerksomhet så kan vi stykke det opp i tidsenheter. Kan jeg få noen minutter av din tid? er for eksempel en klisjèmessig standard innledning til et salgsfremstøt, uansett hva det rent eksakt er de har å komme med. Så langt vet du ikke mer enn at noen ber om din oppmerksomhet. Jeg er jo som jeg er slik at jeg vil typisk svare med et motspørsmål: Handler dette om et forretningstilbud innenfor fagområdet prostitusjon? Alle svarer nei. Da er jeg ikke interessert, ha en god dag. Jeg vet ikke om de følger meg med blikket etterpå. Jeg er jo ikke interessert. Men så langt har ingen prøvd å følge opp. Det virker jo ikke klokt. Er de eller er de ikke på jobb? Det er bedre å satse på nestemann. Som den gamle jungelparagrafen sier: Jeg behøver ikke å løpe fortere enn løven, bare fortere enn nestemann. Det er sånn man overlever. Man behøver ikke å være sterkest, bare “ikke svakest” så går resten seg til i henhold til de normale prosedyrer for artenes evolusjon.
Noen ganger diskuteres det om mennesker er “flokkdyr” som automatisk tilpasser seg hva enn det er “flokken” krever av dem, for eksempel i klesveien, språkføringa, hårstilen, hilseritualene og andre elementer som signaliserer hvilken gruppe de assosierer seg med. Til dette er det å si døh. Alle vet dette. Særlig de som angivelig har “sin egen stil” er veldig bevisste på hva gruppens krav består i — og de besvarer dette med protest. Du vet. Ungdomsopprør og det ene med det andre. Helt vanlige greier. Dialektisk materialisme, om du vil. Jeg har jo tatt fatt på de beryktede sekstiåra nå, som betyr at jeg har vært litt rundt og sett noen ting. Skal vi kalle det livserfaring? Jeg har ikke noe tall på hvor mange som var rabiate opprørere på 80-tallet som er godt etablerte samfunnsstøtter nå i dag. La oss bare bruke ordet “mange”. Dette er ikke noe statistisk, men et anekdotisk poeng. Til og med jeg – med rykte for å være en ordentlig jævel – fremstår i nesten enhver sammenheng som en godt avbalansert, for ikke å si flegmatisk upåvirkelig “konservativ eldre mann” overfor folk som jeg møter (inkludert – selvsagt – mine egne barn). Nærmere bestemt den håpløse typen som folk gir opp alle forsøk på å overbevise eller selge noe til i løpet av få minutter. Hva tror du? Jeg kan kunsten å drepe all entusiasme og nøler ikke med å bruke det. Vi kan kalle dette “grensesetting på et tidlig stadium” og det er forsåvidt karakteristisk for alle som har levd en stund. Felles for denne gruppen er at vi har alle vært litt rundt og sett noen ting, inkludert mye som vi ikke har lyst til å se flere ganger. Det handler om å “se hvilken vei det bærer” og si ifra med èn gang. Venting er en dårlig idè. Jeg mener, hva skjedde forrige gang du satte noe på vent? Problemer som utsettes har en ekkel tendens til å fordoble seg ganske raskt. Man slipper ikke unna likevel, så det beste er å luke ugresset vekk mens det ennå bare er spede spirer. Om man i det hele tatt lærer noe av å bli eldre så er det at den tiden som kommer senere vil behøves for å håndtere sine egne og helt nye problemer, som man ikke kan forutse akkurat nå. Noe vil det alltid bli. Uansett hvor god styring man eventuelt har på sitt eget opplegg så er man jo ikke alene i verden, sånn at du må regne med “begivenheter” i fremtiden som kommer til å behøve energi, fokus og oppmerksomhet — slik at konklusjonen blir at hvis man samtidig drasser på en masse gamle greier som man har utsatt så vil man raskt komme på alvorlig etterskudd og miste følelsen av å “være tilstede i tiden”. Dette skjer med et antall godt voksne mennesker. De klarer ikke å tilpasse seg alt det nye som skjer på en smidig måte fordi de sitter fast i en masse gamle og utdaterte opplegg som gjør dem tunge og trege i responsene. Selv har jeg det definitivt sånn med musikksmaken min. Jeg behøver strengt tatt ikke noe som er nyere enn fra 1980, men synes likevel at det har blitt laget mye interessant siden også. Men hvis jeg må velge…
Kjærlighet fra Gud springer like ut er det en sang som begynner med. Da jeg gikk på barneskolen avsluttet vi alltid siste time med å synge en salme. Barna sto ved siden av pulten og sang i kor. Ha takk o Gud for dagen var en annen vanlig sang. Ganske perverst, egentlig. Hva fanden betyr “kjærlighet fra Gud” egentlig? Blir ikke det bare en oppskalert versjon av uttalelsen “statsministeren har sympati for situasjonen” og denslags politikerflesk? Enten er Gud oppmerksom på alle menneskene på individnivå – i så fall må man stille spørsmål ved de etiske standardene i opplegget – eller så går hele universet mer eller mindre på autopilot, og i så fall er det samme gamle treskeverket som alt annet byråkrati. Det vil si at ting fungerer på “statistisk” vis, sånn at overflatebildet ser ganske ryddig og organisert ut, men på detaljnivået er ting mer kaotisk og vilkårlig. Det er mange grunner til at jeg ikke er religiøs, men det handler kanskje først og fremst om at jeg ikke er redd. Eller for å være mer presis, at frykten ikke har noen makt over meg. Det neste som må anføres er at jeg føler meg ikke kompetent til å mene noe om de guddommelige affærer. Jeg holder meg til tekniske diskusjoner rundt faglige løsninger på murerproblemer når jeg skal være skråsikker. Jeg vet hvordan man bygger en grunnmur, mens jeg kan bare spekulere rundt hva universet betyr, hvorfor det ene heller enn det andre og slike ting. Elektrodynamikk mellom kosmiske objekter i bevegelse på Higgs-skalaen. Altså hva galaksene driver med i løpet av sine milliarder av års levetid. Jeg har dårlig grunnlag for å gi råd i sånne saker, er hva jeg mener. La Gud passe sin jobb, så skal jeg passe min. Mange sier at vi her i Norge lever i en kristen kultur – og dette er årsaken til at ting er som de er, i positiv forstand – men jeg vil heller snu det på hodet og påstå at Norge er i det store og hele en sekulær kultur hvor ting er som de er – i positiv forstand – på tross av kristelig påvirkning. Eller altså, det går an å peke på historiens faktiske gang og si at Norge er et kristent land i Europa, på lik linje med alle de andre som kommer ut av det som en gang ble kalt “kristenheten” (Christendom), men dette er i beste fall bare et svært vagt argument, som går rett på trynet i grøfta hvis man studerer det på kritisk vis. Det koker ned til at kristendom – i likhet med alle andre religiøse institusjonstiltak – er eksessivt. Vi behøver det rett og slett ikke for å forklare historiens gang, menneskenaturen og hvorfor ting er som de er. Som historisk kraft er kristendommen et politisk element. Et tvangsmiddel. Hva det eventuelt er/var “meningen” at det skulle være er verken her eller der. I en faktabasert tolkning av historien bryr vi oss ikke så mye om hva folk på den eller den tiden tenkte og trodde, vi ser bare på de materielle resultatene som ligger igjen etter det de gjorde.
Det hender noen ganger at de ikke viser ting på forsiden, men de publiseres likevel “ute av syne” for andre enn de som oppsøker bloggen min spesifikt. Jeg vet ikke hvorfor. Det kan være overskriften, bildet, selve teksten eller musikken. Det er ihvertfall “noe” som ikke slipper gjennom, av årsaker jeg ikke kjenner.
For å spole seg frem til de forbudte — link nederst på siden.
Dette er et passende øyeblikk for å se – eventuelt se igjen – Charlie Chaplins første egentlige lydfilm fra året 1940, The Great Dictator, bare kalt Diktatoren på norsk. Poetisk ironi har jo medført at symbolet X tjener som hakekors i dagens samfunn, mens Chaplins opprinnelige XX symboliserer det engelske ordet doublecross, som i dagligtalen betyr svindel, eller det å svike noen. Selv tenker jeg imidlertid mer på Dos Equis, som er et meksikansk ølmerke. Eller hvorfor ikke det nye symbolet på postmoderne kvinnesak? Hele mannskiten har jo gått trill rundt i løpet av de seneste hundre år, fra å først handle om “frigjørelse fra den biologiske definisjonen” til nå å handle om skarp insistering på bioogiske parametre som fundament for kvinnens rolle i samfunnet og familien. Godt jobba, må man kanskje bemerke.
Hvor ofte bruker du ordet tullkuk? Skjønner du hva ordet betyr? Vi snakker om en bestemt mannstype, eventuelt hvilken som helst mann som følger et bestemt atferdsmønster. Det er ikke en person man kan ta seriøst og følgelig heller ikke noen man kan respektere. Etter å ha definert noen som tullkuk blir det rett og slett syntax error å forholde seg til dem som om de er normalt voksne og ansvarlige mennesker. Dette handler ikke om fiendskap men om en form for folkelig “umyndiggjøring” som tilkommer useriøse individer på organisk vis. Ikke egentlig utfrysning – selv om dette også skjer noen ganger – men en form for “sivil degradering” som alle bør være kjent med: Dette er en tosk. En tullkuk. Det går an å ha sosial omgang med dem så lenge man holder det lett og overfladisk, men du vet allerede hvordan det kommer til å ende hvis du involverer en tullkuk i noe slags seriøst prosjekt som krever kompetanse og tillit.
De fleste noenlunde normale mennesker har en tullkuk i omgangskretsen, kanskje også i famlien, kanskje til og med fler enn en. Det kan til og med hende at de liker vedkommende – de forteller artige historier, gjør underholdende ablegøyer, hva vet jeg – men de kommer definitivt ikke til å be om tullkukens råd i alvorlige spørsmål. Sånn er det med den saken. Hva tenker du? Skjønner du hva jeg sier? Jeg snakker om rasjonell atferd. Hvem kan man stole på i denne verden? Det er et spørsmål alle må ta stilling til. Allerede når man går ut av ungdomsskolen er det vanlig å ha dannet seg noen ganske bastante meninger om saken — som siden typisk vil bli moderert litt hit og dit av diverse erfaringer man gjør i det tidlige voksenlivet, men etterhvert som folk etablerer seg som selvstendig operatør i samfunnet så gjør vi dette innenfor en ganske klar horisont av forståelse for hvem som er “våre” folk og hvem som representerer “motstanden”. Det går neppe an å være “tolerant” på den måten at man like glad i alle man møter og aldri føler “instinktiv avsky” overfor noen man møter for første gang, basert bare i personlige preferanser om god folkeskikk og den typen ting.
Hva jeg sier er at det er psykiatrisk nødvendig å forme kategorier innenfor livsstrategien. God mental helse krever at man har og bruker et system for hurtig klassifikasjon av alle fenomener som man observerer. Helst bør man utvikle et nokså “direkte” responsmønster, altså slik at man ikke til enhver tid må “tenke og vurdere” over alt man møter. Det har man jo ikke tid til. Hvorfor? Jo, livet er som et slalåmløp i “fri løype” – altså ute i skogen – hvor du aldri har lang tid på å bestemme deg for hvordan du skal passere et hinder. De som tenker for mye kommer til å kræsje. En av særhetene med det norske språket er at vi kaller det sunn fornuft mens på engelsk heter det alminnelig fornuft (common sense). Det er en liten forskjell, fordi det er jo enkelt å se for seg noe sunt som likevel ikke er vanlig, og det motsatte, at noe kan være hvor vanlig som helst men likevel usunt. Selv tolker jeg den lingvistiske språkformen “alminnelig fornuft” som at det er vanlig å ha et visst mentalt spillerom på samme måte som det er vanlig å ha et visst spillerom av kroppsbevegelser. De fleste kan følge en mosjonsklasse av typen “trim for eldre” – altså ikke særlig krevende greier – men samtidig vet vi at det finnes mange som av ulike årsaker ikke kan. “Alminnelig fornuft” følget samme mønster. De fleste får det til, men ikke alle. I praksis betyr dette det samme som sunn fornuft, men begrepets meningsinnhold er strukturert annerledes. Vi skal uansett frem til at ikke alle har sunn fornuft — eller hvis de overhodet har evnen, så praktiserer de den ikke.
Til en viss grad er det en privatsak hvordan man skal definere en tullkuk, men man smittes litt av greia selv hvis man bruker ordet på en åpenbart urimelig måte. Det må være forståelig for de fleste – på en umiddelbar måte – hvorfor du sier noe sånt, hvis ikke er det jo du som er tullkuken. For eksempel brukte jeg dette ordet selv nå nylig, i en samtale med noen, om en felles kjenning som er veldig frynsete i kantene mot loven (og sånn har han vært i alle år). Saken er at han har blitt dømt i en helerisak. Jeg kjenner ikke detaljene. Det som skjedde var at jeg sa: Jeg orker ikke å snakke om den tullkuken. Hvilket utlagt betyr at jeg er ikke nysgjerrig. Jeg vil ikke vite noe. Det er for dumt. Gamle gubben, herregud. Når skal man lære — eller kanskje mer til poenget, hva skal man lære? Karakteren Adenoid Hynkel i den foran nevnte filmen Diktatoren er åpenbart basert på Adolf Hitler, men han presenteres som en tullkuk. Dette skjedde i året 1940, nærmere bestemt ble filmen sluppet i oktober måned, slik at Den andre verdenkrig var allerede godt igang og det fantes ikke noe rom for å “misforstå” hvem og hva Hitler var lenger. Som alle vet holdt Charlie Chaplin på med stumfilm lenger enn de fleste, men når det først skulle snakkes så skulle det åpenbart snakkes. Mot slutten av filmen blir det avholdt en tale om menneskeheten, fred, internasjonalt samarbeid og denslags — som noen nylig siterte på YouTube. I kommentarfeltet ble vedkommende selvsagt utskjelt på det groveste. Sitatet ble avvist som ekstrem venstrepropaganda og liberalistisk vås. Dette er jo ganske komisk. Jeg tror ikke nazistene likte filmen særlig godt heller.
Den amerikanske presidenten nå for tiden er mer Adenoid enn Adolf. Det skal jo mye til å toppe Adolf som uhyggelig og truende fremtoning, men det å oppføre seg som en tullkuk er noe alle kan klare. Jeg vet ikke hva slags tryllekunster i sinnet folk må akrobatisere seg gjennom for å se Trump som noe mer enn en tullkuk. Herregud. Det som gjør ham til et problem er at amerikanerne har hyret ham inn som den sheriffen som skal komme og rydde opp i alle saker, eller noe. Hele opplegget er så dumt at det ville ikke vært salgbart som film eller fjernsysnmanus i “normale tider”. Selvsagt kommer det til å gå på trynet i grøfta. Spørsmålet er bare hvor mye skade disse trollene – i første rekke radarparet Trøsk, altså Trump & Musk – klarer å gjøre før noen stanser dem. (De har også med seg en bande med andre og minst like evneveike stakkarer som den nye adminstrasjonen har utplassert i stategiske stillinger innenfor staten, slik at sjansen for at de ikke får til noe på grunn av inkompetanse og “generell urealisme” er ganske stor, men det kan også ende veldig galt.) Det vi kan observere så langt er en veritabel sperreild av ulovlig selvtekt innenfor departementer og direktorater av alle slag, som naturligvis følges tett opp med rettslige mottiltak, men det kjempes litt på vikende front, for hva kan man egentlig gjøre når toppsjefen ikke respekterer loven — og enda mindre “etablert praksis” (som ikke formelt sett er lagt under noen lov, det er bare “sånn man gjør ting” av gammel vane). Det amerikanske samfunnet – slik det har eksistert etter Den andre verdenkrig – er for tiden under knallharde angrep innenfra. Hvem tjener på dette? Det vet jeg ikke. Har USA noen slags “konkurrenter” på noen slags måte? I så fall følger de sikkert nøye med på utviklingen.
For å rulle opp historien bør vi begynne med Jack Nance (1943-1996). Fordi det var han som spilte karakteren Henry Spencer i David Lynch-filmen Eraserhead, første gang vist på Filmex-festivalen i Los Angeles den 19. mars 1977, og senere en kommersiell suksess i den forstand at filmen spilte inn hundre ganger budsjettet sitt ute i kinomarkedet, selv om den var universelt hatet blant kritikerkorpset. Imidlertid ser jo de som virkelig bestemmer i filmindustrien mer på om en film tjener penger enn om den får god kritikk. Eraserhead er den dag i dag en såkalt kult-klassiker, fordi publikum har hele veien vært positive i forhold til filmen, eller i det minste et tilstrekkelig antall av dem som kjøper kinobilletter fordi de ønsker å se “noe annet” enn en rettlinjet og lettfattelig historie — og Eraserhead er definitivt “noe annet”.
Senere gjenfinner vi Jack Nance i rollen som Pete Martell i fjernsynsserien Twin Peaks. Det er han som finner liket av den mystiske Laura Palmer, innpakket i plast, nede i vannkanten hvor han har gått for å fiske. Og dermed er vi i gang. Spørsmålet om hva som egentlig skjedde med Laura Palmer var en internasjonal snakkis ganske lenge. David Lynch selv anså dette som det sentrale mysteriet og selve motoren i serien. Det var aldri meningen at svaret skulle røpes, men pengefolkene tvang det gjennom likevel. Dette er et svært viktig element i metadimensjonen som omgir det kulturelle fenomenet Twin Peaks: Lynch selv har ikke hatt full kontroll over produksjonen. Dermed har mange ting utviklet seg i andre retninger enn hva regissøren opprinnelig ønsket, noe som gjør sluttresultatet mer “grumsete” enn nødvendig, men sånn er jo bransjen. Filmproduksjon er alltid et kompromiss mellom kunstneriske og kommersielle interesser.
Det overordnede prosjektet hans David Lynch er ellers tydelig nok: Tvetydighetene i det amerikanske samfunnet slik de fremkom og utviklet seg i hans levetid. Blue Velvet er en film som går rett i strupen på denne saken. Filmen åpner med den typen falsk glorifisering av et mytisk, nærmest noe slags 50-talls og “Eisenhowersk” ideal om småborgerlig idyll som vel fortsatt betraktes som den formen for “greatness” som Donald Trump solgte seg inn med, men som selvsagt verken er sant eller riktig i noen realistisk forstand. Imidlertid dukker det snart opp trøbbel. Under overflaten er det jo helt andre krefter som rår, ikke minst de seksuelle. Filmens store skurk heter Frank Booth og spilles av Dennis Hopper, som på den tiden var en nylig tørrlagt alkoholiker som “hele Hollywood” hadde satt på svartelisten sin, men Lynch ga ham jobben og Hopper svarte med å levere en temmelig fryktinngytende fremtoning, først og fremst fordi karakteren er troverdig. Vi kan se for oss at det finnes sånne typer som Frank Booth der ute, men vi vil helst ikke møte dem. Blue Velvet tematiserer overgrep, utnyttelse, korrupsjon, misbruk og andre elementer fra hele spekteret av elendighet. Filmen tvinger oss til å se ting vi ikke ønsker å se, men den er ikke “sensasjonalistisk” i sin fremstilling av menneskelig toskeskap. Blue Velvet er ikke noen moralhistorie som går inn for å “advare” eller veilede sitt publikum. Vi må trekke våre egne konklusjoner.
Teknisk sett starter produksjonen av Twin Peaks en stund før filmen Wild At Heart, men tematisk sett hører den filmen – som David Lynch forlot Twin Peaks for å regissere midt i seriens forløp – hjemme i en anakronistisk orden, slik at hvis man jobber seg gjennom hele produksjonen til David Lynch for første gang så vil jeg anbefale den som hjemmehørende mellom Blue Velvet og Twin Peaks. Dette handler mest om hvordan den gamle klassikeren Wizard of Oz brukes som referanse da og senere. Det lønner seg å få denne referansen godt i havn før man begir seg inn i Twin Peaks-materialet, er hva jeg mener. Den vil føles malplassert etterpå, fordi da følger “LA-trilogien” naturlig i kjølvannet av Fire Walk With Me, som jeg betrakter som det sentrale punktet i hele produksjonen til Lynch: Misbrukte kvinner – eller egentlig kan vi si malplasserte og mistilpassede menneskeskjebner i sin alminnelighet – som knuses på en “skjult” måte mens resten av verden laller videre i sine fantasier om hvem vi er og hva vi driver med, som skapninger og samfunnsmedlemmer. Mens historien utvikler seg flettes jo et stadig økende antall elementer fra “gamle Hollywood” inn i filmene hans David Lynch. Jeg skrev om dette i går og oppga en “kronologisk rekkefølge” for hele film og fjernsynsproduksjonen hans, men jeg tok ikke med Eraserhead — fordi den kan ses enten som et frittstående element eller som en “formålsparagraf” for alt som skulle komme siden. Fra og med Blue Velvet er jo Lynch tung på alle de klassiske filmreferansene sine.
En regissør – jeg tror det kanskje var Terrence Malick – sa en gang at måten man må jobbe i Hollywood er å lage èn film for studioet og èn film for seg selv. Eller sagt på en annen måte, man må helst komme med èn bra selgende film for hver kunstnerisk sære produksjon man setter i gang med. Hvis ikke blir det nok vanskelig å skaffe finansiering neste gang. Hvordan detaljene i dette opplegget fungerte for David Lynch vet jeg ikke noe om – annet enn at han finansierte mesteparten av både Inland Empire og Twin Peaks: The Return ut av sin egen lomme. Derfor kunne han også gjøre stort sett som han ville, innenfor det spekteret av tekniske muligheter han hadde råd til. (Han gikk for digitalt, som er latterlig mye billigere enn celluloid, og styrte selv kameraet, så allerede der har du eliminert mesteparten av alt det dyreste.) Vi ser uansett mye Billy Wilder og Alfred Hitchcock i filmen Blue Velvet. Ihvertfall hvis vi vet hva vi skal se etter. Jeg foreslår altså å se en slags mega-Twin Peaks som består av Blue Velvet, Wild At Heart, selve serien Twin Peaks sesong 1 og 2, filmen Twin Peaks: Fire Walk With Me; deretter hele LA-trilogien (Lost Highway, Mulholland Drive og Inland Empire) før man runder av med Twin Peaks: The Return. Da bør man ha fått nok av David Lynch for en stund, tenker jeg. Men såpass må til for at man skal kunne se det overordnede mønsteret i hele denne “metahistorien”. Spørsmålet vi reiser er jo hva slags forteller han var. Finnes det “et stort budskap” som samler hele dette skramleorkesteret av bisarre detaljer opp i en pent avrundet sløyfe? Nøkkelen ligger i debutfilmen Eraserhead. Fremmedgjøring. Det er jo ganske vanlig ute blant folk å oppleve samfunnslivet og sin egen status i det hele som ustabil og tvetydig. Man tviler på seg selv. Verden er skummel og ubegripelig. Folk lyver og fantaserer. Nyhetene er forferdelige. Så hva skal man gjøre?
Av årsaker tviler jeg på om David Lynch appellerer til “det gode borgerskapet” — siden det jo først og fremt er dem han reiser pekefingeren – eventuelt langfingeren – mot. Hva mener jeg med dette? De som idealiserer fantasien om “det tapte paradiset” som vi en gang skal vende tilbake til. Sionister, om du vil. Alt skal bli bare bra, sier de. Riktignok må ting først bli verre, men til slutt vil de bli bedre. Det handler bare om ståpå-vilje. Du vet. Utholdenhet, mens vi gjør den jobben som er nødvendig for å skape paradisiske tilstander for våre etterkommere. Det er vanskelig – og litt useriøst – å lete etter noe slags politisk budskap hos David Lynch, men den moralen han står for utelukker jo sånne som utnytter og misbruker andre, så det følger av dette at nyliberalister og frimarkedsentusiaster forøvrig vil føle noen slags vag fornærmelse i selve fortellerstrukturen. Det samme gjelder sånne som tror på bastante svar og “sannheter”, spesielt de religiøse men også de politisk naive, som typisk heier på “laget sitt” som om det er en jævla fotballkamp det handler om men som ellers ikke skjønner stort av noe som helst. David Lynch har lyktes bedre enn de fleste med å vise frem “formløs ondskap” slik den manifesterer seg på det sosiale gestaltplanet (det betyr litt mer studering av Carl Jungs psykologi for de som ikke forstår konseptene) og bevirker “hendelser” som er tildels utenfor noen enkeltmenneskers kontroll. Alle vet jo at dette opplegget med intensjoner og konsekvenser ofte havner litt ut av vater. Hva spiller det vel for rolle om noe var “godt ment” hvis det ender med gråt og sorg? Vi behøver imidlertid ikke å dvele ved dette. “Verdens urettferdighet” er velkjent.
Twin Peaks: The Return – som altså avslutter livsverket til David Lynch – er ganske metafysisk ute langs kantene. Han identifiserer atombomben som menneskehetens “tredje ild” (de to første er henholdsvis vanlig ild, altså sånn som vi fyrer i peisen med, og elektrisitet) som kommer med sin egen form for fortærende destruktivitet. Å “leke med strøm” er på et vis det samme som å “leke med ild”, bare mye verre, mens det å “leke med atomer” igjen er enda mye verre. (Vi har så langt ikke noen konseptuell projeksjon av hva eventuelt noen slags “fjerde ild” skulle kunne bestå i, men kanskje noe med gravitasjon og svarte hull?) Uansett, detonering av atombomber – folk holdt på med “prøvesprengninger” ganske lenge, selv om de fleste har mistet litt interessen for sånt nå – har i universet til David Lynch medført at skapninger fra alternative dimensjoner har kommet inn i vår verden, med uklare hensikter men de påvirker mennesker på sin vei, om det da ikke er regelrett “besettelse” som foregår (som med Leland Palmer og “Bob” i Twin Peaks-serien), uten at dette noensinne blir gjort krystallklart. Imidlertid behøver vi ikke engang noen metafysisk dimensjon for å påvise at atomvåpen har terrorisert mennesker helt siden første gang de ble oppfunnet, bare i kraft av sin eksistens. Skremselstaktikken har aldri vært subtil, for å si det sånn. På den tiden David Lynch vokste opp og gikk på skolen trente amerikanske skolebarn på øvelsen duck and cover i tilfelle et innkommende atombombeangrep. Sånt må jo påvirke folk. (Forsåvidt trener de fortsatt på å søke dekning, men nå for tiden handler det om beredskap mot bevæpnede galninger som går amok med å drepe mindreårige og tilfeldige sivilister ellers.) Frykten for våpen er jo et våpen i seg selv. Beredskap er ressurskrevende og bevegelseshemmende, uansett hva slags nivå og kontekst det forøvrig står i forhold til; om det er noe privat som er mer eller mindre motivert av paranoia eller om det er noe på samfunnsnivå. Det skaper uansett ufrihet, om det ikke alltid direkte medfører ufred. Folk som er på vakt oppfører seg jo annerledes enn når de slapper av.
Hvem prøver å skremme oss og hva slags fryktobjekter holder de frem som motivasjon? Atomvåpen – og hele greia med “atomkrefter” i en større forstand – har mistet noe av den makten de en gang hadde — og i den grad det fortsatt finnes noen som kaller seg kommunister så er det ingen som tar dem alvorlig. Klimaproblematikk er dagens store sak, men folk vil helst ikke snakke om det. Klimaproblemene kan jo ikke brukes til noe man tjener penger på — og løsningene deres vurderes som “alt for dyre” uansett hvor nødvendige de måtte være. Så da så. Det får gå som det går. Vi sysselsetter folk med å skape enda mer perverse forskjeller mellom fattig og rik på den globale, men også den lokale skala. Alle som kan bruke en søkemotor kan finne statistikkene. De rikeste få har fordoblet formuen sin mens resten av oss har gått der og stønnet over inflasjon og dyrtid. Hvor dum går det an å bli? Siste ord er – antar jeg – ikke sagt i saken, men det er da vel ingen som fortsatt tror på denne historien om at jo mindre skatt de rikeste behøver å betale, jo bedre vil det bli for alle, fordi da vil de jo investere, skape gode arbeidsplasser og det ene med det andre. Hva kan vi observere? Siden det er førti år siden de begynte med dette prinsippet bør vi kunne se noen målbare resultater nå. Frihandelen har i global skala medført bedre levestandard for hundrevis av millioner i “lavkostlandene” — mens tapet av hjemlig produksjon i de rike landene har satt en skvis på “vanlig lønnsnivå og levestandard” i samfunnet. Arbeidsmarkedene har forandret seg til det nesten latterlig mye verre ettersom de rike har blitt stadig rikere. Dette er hva vi kan se. Du vet. Tallenes tale. Hva folk eventuelt måtte føle i forhold til saken kan jeg ikke si noe om. Jeg antar ting lar seg “tolke” på uikt vis. Hvem er det som står bak all forjævligseringa? For hundre år siden ville alle ha skreket jødene i samstemt kor, men nå vet jeg ikke helt. Det finnes jo så mange slags samfunnsgrupper man kan peke på og anklage for alt mulig mellom himmel og jord. Er det ikke noe med transer nå for tiden? Donald Trump signerte en presidentordre nylig. Et forbud mot transkjønnede deltagere i kvinneidretten. Smakfullt nok hadde han omgitt seg med en skokk av småjenter og etter signeringen så han seg rundt og sa det er vel ingen av dere som har pikk. (Ordet han brukte var “weener”.) Herregud. Journalister som har undersøkt saken sier dette dreier seg om totalt elleve – 11 – individer i hele USA, som ikke engang konkurrerer, de bare trener med laget — eller altså ikke nå lenger som det har blitt forbudt. En liten sak for menneskeheten, men en stor seier for de som hater tanken på at kjønn ikke er et fenomen som har skarpe kanter. De vet jo at det bare finnes to kjønn, ferdig snakket. Dette gjelder alltid og uansett hva noen måtte komme trekkende med av tvilstilfeller.
Det finnes mange slags rytmer i naturen. For eksempel finner vi i menneskenes kropp både hjerterytme og hjernerytme, den sistnevnte målbar i elektriske termer. Det er lite studert hvordan vi påvirkes av diverse georytmer også, men vi vet i det minste at noen får hallusinasjoner – ofte tolket som “noe overnaturlig” – av å befinne seg i nærheten av rennende vann under jorda. Det handler om infralyd, eller muligens om harmonier og overtoner som kommer sammen for å skape en illusjon om infralyd (det er dette prinsippet som ligger bak “god basslyd” i knøttsmå øretelefoner), som så i sin tur fremkaller diverse sansefenomener hos de som er følsomme for dette (de er bare noen få). Det virker sannsynlig at det er “noe elektrisk” som foregår med disse individene, men jeg vet som sagt ikke noe om forskningen på dette feltet, om noen. De snakker som regel om at de hører en slags dyp durelyd som mikrofoner imidlertid ikke klarer å plukke opp, så da kan det ikke være ørene de får det inn gjennom. At det skjer noe med dem er imidlertid åpenbart, og hvis de flytter seg litt forbedres situasjonen. Poenget er at det virker som vi snakker om et naturtalent som noen har, men de fleste ikke, og det har kanskje alltid vært sånn, hvilket er et intressant perspektiv på fenomenet orakel, som ofte har handlet om et “sted” minst like mye som en person, eller skal vi kanskje si at det handler om å plassere rett person på rett sted, så vil resten skje av seg selv. Hvilket bringer oss til David Lynchs portaler mellom vår verden og “et annet sted” – vi ser dette skje mange ganger i Twin Peaks, både i serien og i “megafilmen” (eller sesongene 1, 2 og 3, om du vil). FBI-agent Dale Cooper beveger seg i noen mystiske strøk, kan man si. Imidlertid er det – typisk for David Lynch – overhodet ikke klart hva som egentlig skjer helt på slutten. Om ikke annet så er det tydelig at bare fortellingen slutter her. Materialet fortsetter på egen hånd, fortolket og viderebefordret av et ukjent antall David Lynch-fans verden over, som hver seg pønsker på greia og fremstiller for eksempel skrivestykker som dette som vi nettopp ble ferdige med.
