De skriker og geberder seg om alle de urettferdige krenkelser som USAs tapre president er nødt til å utholde. Av årsaker har det nylig vært “oppgjør på kammerset” i BBC, noe amerikanerne har valgt å inkorporere i sin narcissisme, men det handler minst like mye om at disse sjefsfigurene har vært “tendensiøst vridd” til fordel for LHBT-bevegelsen. Du vet. De har ikke vært tilstrekkelig aggressive mot “de som er seksuelt annerledes” i henhold til den konservative smaken hos The Telegraph i Storbritannia. De kaller det Stonewallisme — og for å forstå hva dette betyr må du, hvis du ikke allerede vet, søke på Stonewall-opptøyene, som var en kulturell hendelse i 1969 de konservative ennå ikke har kommet over. Greia er som vanlig både komisk og tragisk, alt etter hvordan du velger å forholde deg til saken.
Donald Trump vil at folk skal snakke om alt mulig annet enn Epstein-papirene. Han og støttespillerne hans vil gå til all slags ytterligheter for å flytte publikums oppmerksomhet bort fra det som skjuler seg i bevismaterialet mot den nå avdøde finansmannen Jeffrey Epstein både når det gjelder økonomiske og seksuelle saker. Som mange påpeker har jo Trump ennå ikke presentert noen papirer som dukumenterer hvor han har fått pengene sine fra og hva han har betalt i skatt, selv om han lovet å komme med dette “snart” helt tilbake i 2016. Alle vet at det skjuler seg noe grovt kriminelt bak hele opplegget til Trump, men har har så langt klart å holde både etterforskere og journalister på en armlengdes avstand, så det kan se ut til at ting ikke vil komme ut før han er død, hvilket kan skje raskere enn noen tror. Han ser jo ikke frisk ut. I mellomtiden må vel dette bisarre sirkuset gå sin gang. Herregud. Hva de ikke gjør for å beskytte rike pedoer, svindlere og økonomiske overgripere. Sånn er det jo. Folk vil ikke vite noe om sånne ting.
Vi avslutter med en uskyldsren sang om vakker ung kjærlighet.
Benevnelsene høyre og venstre stammer fra partigrupperingenes plassering i den franske nasjonalforsamlinga etter den franske revolusjonen i 1789. Der satt de kongetro til høyre for presidentstolen, og ble kalt «til høyre» (la droite), mens de radikale satt til venstre (la gauche). Denne plasseringen fortsatte senere i det franske kammeret.
Det beste eksempelet på kiralitet er høyre og venstre hånd. De er svært like hverandre. De er også speilvendte slik at de kan ikke “overlappe” hverandre ved lik fasevending, men fremstår som “motsatte” i retningsorientering. For alle de formål hvor man har bruk for hender er dette svært praktisk fordelaktig — til en sånn grad at det er vanskelig å se for seg at noen annen ordning kunne ha virket like bra. Imidlertid er det vanlig å ha en dominant hånd som i omtrent 90% av tilfellene er den høyre. Venstrehendte mennesker har opplevd varierende grader av uforstand og overgrep gjennom tidene, men det antas at menneskeheten har ovekommet dette nå. Likevel henger det igjen noen dunkle mytologier i det underbevisste, som for eksempel at “venstre hånds vei” innenfor diverse metafysiske trosforestillinger representerer mørket og alskens “negative krefter” som står i opposisjon til lysets makter og “det gode”. Du vet. Sånt som kunne få deg tiltalt og drept som assosiert med hekseri og trollskap for 3-400 år siden. Folk var jo typisk like vettskremte den gangen som de er i vår egen tid, bare at de var for det meste redde for andre og mer “jordnære” ting.
Selv om det gir liten mening nå om dagen er det fortsatt vanlig å snakke om venstre og høyre innenfor politikken, særlig blant de som vet minst om de filosofiske og økonomiske prinsippene som tradisjonelt skiller mellom de to. I dagens klima kan det grovt sett sammenfattes slik: Høyrekrefter er de som baserer sin økonomi i individualistisk fremgang gjennom en systematisk utnyttelse av ressursgrunnlaget. Ventrekrefter er de som baserer sin økonomi i kollektivt samhold rundt felles interesser av forvaltning og bærekraftig drift. Kort fortalt, hvis du drømmer om å bli så rik og mektig at du står over alle andre bør du gå til høyre. Men hvis du vil “være en del av samfunnet” hører du hjemme på venstre side av politikken. I utgangspunktet behøver ikke ting å være mer komplisert enn dette. Vi ser at i begge tilfeller snakker vi for det meste om illusjoner og idealer, men alt koker likevel ned til skillelinjen mellom egoisme og kollektivisme. På venstresiden er det en stor synd å utnytte og mishandle andre mennesker, mens på høyresiden er dette bare hvordan man tjener penger. Alle har sin pris og alt kan forhandles om hvis du er høyreorientert, mens venstresiden helligholder menneskerettigheter og diverse andre prinsipper som er hevet over enhver debatt.
Marxisme handler dypest sett om “historiske nødvendigheter” tilknyttet den moderne verden og industrialiseringen, som i hovedsak koker ned til hvor grensene bør gå for privat eierskap og økonomisk makt over andre mennesker. Alle som vet noe om disse tingene er enig om at Marx for det meste hadde rett i alle sine spådommer. Verden har blitt slik som han så for seg, uavhengig av individuelle ønsker og fantasier langs veien. Viljen til føydalisme har for det meste forsvunnet, selv om pervers rikdom fortsatt eksisterer der ute. Demokrati gjennom “representativ parlamentarisme” er den dominante samfunnsformen i vår tid — dog med visse tilløp til autoritær personkult her og der. Det er vanskelig å se at det finnes noe spillerom for en slags postmoderne Napoleon noe sted i den utviklede verden. Den modernistiske “drømmen om en stor lederskikkelse” som skal “vokse ut av folkedypet” er også for det meste død og begravet etter eksessene i det tyvende århundret med alle sine verdenskriger og så videre. Vi har helt andre problemer nå. De parareligiøse fantasiene er ikke helt forsvunnet, men viljen til å tro har blitt sterkt redusert ettersom de fleste befolkninger har blitt bedre informert om de elementære filosofiske temaene. Det vi nå for tiden kaller sunn skepsis ville jo blitt betraktet som en satanisk vilje til å rive ned samfunnet for et par hundre år siden, bare for å ta et eksempel.
Det spiller i virkeligheten liten rolle hva man gjør og ikke gjør som individ. Den politiske samfunnsutviklingen vil uansett gå sin gang i henhold til “nødvendighetene” i det store bildet. Det eneste man oppnår er å lage vanskeligheter og drama for seg selv hvis man henfaller til store sinnsbevegelser rundt hva som er rett og galt og den typen ting. Selvsagt finnes det mye urettferdighet der ute. Mennesker er jo ikke gode skapninger. Dette betyr imidlertid ikke at de er onde heller. Det beste ordet vi kan bruke er dumme. Det er typisk menneskelig å være idiot. Alle vet dette. De observerer det rundt seg og de erfarer det i sitt eget liv. Nesten alle de stolte hanene vi ser spankulere rundt der ute med all sin kykkeliky kommer til å ende i den sorte gryte til slutt. Realisme påbyr en viss grad av måtehold i forhold til hvor sensasjonelt og dramatisk alt er der ute. Sannsynligvis er det ikke mer enn det samme gamle drøvet. Det er bare du som er skremt. Det er bare du som tror at du er noe. Du vet. At du er en viktig person som har betydningsfulle følelser og meninger om livet og alle ting, akkurat som alt dette lå klart og bare ventet på deg for at du skulle komme og få regnestykket til å gå opp. Som vanlig er narcissisme en vanlig folkesykdom. Det samme er hysteriske reaksjoner på helt normale ting, relativt sett. Sannheten er at alt i denne verden er viktig for deg selv og en håndfull andre mennesker som er involvert i livet ditt, men du er ikke viktig i det store bildet — og det venter deg ikke annet enn ulykke hvis du tror noe annet. Som moralfilosof har jeg lov til å fremsette bombastiske påstander, som at den eneste realistiske skillelinjen mellom det politiske venstre og høyre i vår tid er om du har vilje til sosial rettferdighet eller om du hengir deg til sadistisk hat overfor utsatte samfunnsgrupper.
Det passer seg å avslutte med noen metafysiske sannheter pakket inn i tungrock.
Jeg vet ikke hva det betyr når jeg ikke egentlig kan komme på noen film jeg burde se men som jeg ennå ikke har sett, så om jeg skal lage noen liste må det i så fall bli filmer jeg ikke har sett mange nok ganger. Jean-Luc Godard – på bildet ovenfor – er for eksempel en filmskaper jeg burde bruke mer tid på. (Det kan nevnes at Quentin Tarantino også har en greie med Godard, blant annet at han har kalt opp sitt eget produksjonsselskap etter en Godard-film.) Det overrasker neppe noen som pleier å lese det jeg skriver at “lettfattelige” filmer sjelden appellerer til meg. Jeg liker at de har en del tyggemotstand, så å si, men det er ikke dermed sagt at de behøver å være “intellektuelle”. Som så mange andre liker jeg jo eksempelvis The Texas Chainsaw Massacre og har sikkert minst ti av filmene som er utgitt om og rundt selve den originale utgaven fra 1974, enten vi snakker om oppfølgere, nyutgivelser eller annet.
Hva kaller man sånne som meg? Selv bruker jeg ordet kinofil men noen kalte meg en gang også en filmfrik, mest fordi jeg har sett så perverst mange filmer at det er vanskelig å grave frem noe severdig som jeg ikke allerede har sett. Fordi jeg er i Spania har jeg selvsagt sett meg gjennom et antall filmer av Pedro Almodovar over de seneste månedene — og det er egentlig ikke noe annet å si enn at jeg anbefaler dem. Alle sammen. (Jeg tror han har laget omtrent 25 filmer totalt sett, men jeg har bare 18 av dem.) Jeg så nylig en kis på nettet som snakket om “sin” Robert Altman-film – for ham var det McCabe & Mrs. Miller fra 1971 – men for meg er det The Long Goodbye fra 1973. De fleste pleier imidlertid å like Short Cuts eller The Player best. Hva kan jeg si? Jeg føler sjelden noe behov for å “være som alle andre” uten at jeg dermed går inn for å være sær heller. Det bare er hva det er. Du vet. Man kan jo ikke diskutere smak på noen saklig og objektiv måte. For eksempel er min favoritt av Federico Fellini filmen Satyricon fra 1969, mens de fleste velger Otto e Mezzo fra 1963 — det året jeg ble født. Hvis folk ikke liker Fellini så liker de ikke film, punktum.
En særhet er at jeg liker ikke animasjonsfilmer. Min greie er seriøse regissører som jobber med skuespillere og som “viser frem noe” mer enn å egentlig forstyrre mediet med masse unødvendig dialog og alskens effektmakeri. Om det siden foregår i et studio eller ute i felten er mindre viktig. Poenget er at de får frem den menneskelige mystikken på en troverdig måte — og best er det naturligvis når hvert eneste bilde i filmen fungerer som “kunstfotografi” av den typen man kunne ha hengt på veggen. En evig sannhet om film som medium er jo at det spiller liten rolle hva ellers som er bra med filmen hvis de ikke forteller en god historie — men hvis dette er på plass er det til gjengjeld mindre vesentlig om de ikke har hatt råd til proffe skuespillere, dyre rekvisitter, flott scenografi og den typen ting. Historien er alltid det viktigste av alle enkeltelementene som inngår i en fimproduksjon, hvilket bringer oss tilbake til “regissøren som historieforteller”. Dette var jo selve hovedtanken til den nye franske bølgen fra det sene 50-tallet og utover, som i sin tur påvirket alle de største amerikanske regissørene fra 70-tallet; det vil si Coppola, Scorsese og gutta. Alt henger sammen med alt.
Til sist et mesterverk innenfor sjangeren “moderne metall”.
Ordet blogg er egentlig en vanskapning, ettersom det på engelsk er en forkortelse av weblog – “nettlogg” – men på grunn av norske uttaleregler ville ordet blog rimet på ordet plog, fordi dobbel konsonant betyr kort vokal, som vi finner i forskjellen mellom for eksempel ordene hat og hatt, mens norske vokaler i hovedsak skal være lange. Men nok om det. Hva det “betyr” å skrive blogg – altså en nettlogg – er i utgangspunktet det samme som en dagbok, bare at det foregår på nettet, og ordet nettlogg henspiller jo på at man “loggfører” diverse begivenheter i livet, eventuelt andre temaer som man synes det er verdt å bruke tid og energi på å skrive om. De som kan huske “det gamle internettet” kjenner til greia med å etablere egen hjemmeside, som etterhvert utviklet seg til det nåværende opplegget med “sosiale media” på en større plattform, som typisk pleier å være en reklamefinansiert operasjon i regi av kommersielle aktører.
Når det ikke ligner en privat dagbok er mye av det stoffet folk legger ut på nett ganske likt gamle dagers “leserbrev til avisen” hvor de uttrykker meninger om mer eller mindre aktuelle saker i samfunnsdebatten – altså en slags kognitiv toalettfunksjon om du vil – fordi de “har noe på hjertet” og føler seg bedre etter at de har fått satt ord på tingene, enten noen bryr seg om hva de sier eller ikke. Jeg befinner meg vel omtrent der selv. Poenget med å skrive blogg – for mitt vedkommende – er at det har en disiplinerende effekt på tankeprosessene mine når jeg organiserer “det som foregår i hodet” med ord og språkstrukturer. Det er altså ikke “sosialt vinklet” og jeg oppfatter det i grunnen ikke som viktig hva andre tenker, synes eller mener om de tingene jeg skriver. De kan tolke det som de selv ønsker. Jeg har ingen mening om hva som er “korrekt” på den måten. Om jeg blir misforstått er ikke relevant. De som leser denne bloggen bestemmer selv hva de skal tenke og mene. Det er jo ikke min sak. Jeg er bare den som skriver.
Selv om virkeligheten i seg selv og objektivt sett alltid er den samme, så varierer virkelighetsoppfatningen tildels ganske sterkt fra individ til individ. Dette viser seg for eksempel ofte i “vitneforklaringer” som kan bli såpass forskjellige at man må lure på om de egentlig snakker om den samme begivenheten. Det handler jo ikke så mye om hva de faktisk ser som om hva de legger merke til. Hvilke detaljer som fester seg og den typen ting. Alle psykologiske tester som har blitt gjort viser at folk nesten aldri ser eksakt det samme, selv om de observerer den samme begivenheten. Dette er veldig interessant og det lønner seg sannsynligvis å “ha det i bakhodet” når man forfatter en tekst. Til syvende og sist betyr det at man ikke bør forvente å bli forstått på den måten man selv ønsker, slik at det er sannsynligvis mer effektivt å ikke gå særlig hardt inn for å “bli forstått” men heller satse på å danne klarhet ut ifra sine egne personlighetsstrukturer. Jeg vil ikke gå så langt som å si at det handler om “dine egne sannheter” men det er forholdsvis vanlig å snakke om “din egen stemme” i disse sammenhengene. I den grad en forfatter er autentisk blir det på dette grunnlaget.
Det finnes ingen regler for “hva man skal skrive om” i litteraturen. Det beste er sannsynligvis å bare skrive om det man har lyst til å skrive om, med det språket man har og trives med — samtidig som man “nuller ut” sine egne forventninger til hva leseren kan, skal eller bør oppfatte og forstå. Det paradoksale med skrivekunst er at jo hardere man prøver å nå frem til leseren med et “budskap”, jo mindre sannsynlig er det at man lykkes med dette. Folk har jo de filtrene de har, slik at de vil oppfatte teksten på “sin egen måte” uansett hva forfatterens intensjoner eventuelt måtte være. Klar tale handler ikke om hva leseren oppfatter men om forfatterens egendisiplin i forhold til både temavalg og språkføring. Dette er i hovedsak et spørsmål om trening. Jo mer man trener jo bedre vil man typisk bli på det man søker å forbedre. Alle som noen gang har prøvd vet jo hvor fette vanskelig det kan være å “finne de rette ordene” for det man prøver å si. Å håndtere språk er i prinsippet det samme som ethvert annet håndverk. Til å begynne med føles det typisk både klønete og vanskelig, men etterhvert som man får mer trening og “finner sin egen flyt” vil jobben bli enklere og resultatene bedre. Det finnes ingen snarveier. Alt handler om øvelse, atter øvelse og enda mer øvelse, helt til ting “går av seg selv” og ordene bare kommer som de skal. Talent spiller selvsagt en viss rolle, men det er trening som utgjør den store forskjellen.
Til sist litt “progressiv kunstrock” for de som liker denslags.
Pamela Jo “Pam” Bondi er for tiden justisminister i USA. Hun har en litt brokete personlig historie som de spesielt interesserte kan utforske på egen hånd – som alltid finner man mye rart på nettet – men det hun særlig har utmerket seg som er “beskytter av seksuelle overgripere”, først og fremst den notoriske Jeffrey Epstein men også Donald Trump. Det er jo fort gjort å glemme at den amerikanske presidenten er en dømt seksualforbryter, gitt all den andre kriminelle virksomheten hans fra dag til dag. Folk blir utmattet. Det “er noe” hele tiden så man rekker liksom aldri å feste blikket og dermed forsvinner alle detaljene i den generelle tåka som til enhver tid omgir denne uhyggelige personen. Men nok om det, saken er at jeg så et videoklipp av Pam Bondi hvor hun åpenbart hadde brukt – eller misbrukt – lommekalkulatoren for å regne seg frem til at den sittende regjeringen i USA har reddet drøyt 250 millioner menneskeliv.
Det handler om fentanyl, et syntetisk opioid som er femti ganger sterkere enn heroin slik at dødelig dose for en voksen person med normal helse og kroppsmasse er på bare to milligram, en mengde som tilsvarer 5-7 saltkorn. På grunn av at myndighetene i USA har beslaglagt og destruert en viss mengde fentanyl hittil i 2025 går det altså an å påstå at dette kunne i teorien ha tatt livet av 250 millioner mennesker. De snusfornuftige vil imidlertid hevde at dette er en underlig påstand selv om den teknisk sett ikke er direkte ukorrekt. Har man virkelig reddet 250 millioner menneskeliv fordi man har fjernet et kvantum fentanyl fra narkomarkedet? For det første virker det usannsynlig at de har så mange misbrukere av narkotiske stoffer i USA, selv om det sannsynligvis er flere enn folk tror. For det andre søker jo ikke vanligvis de som bruker stoff å begå selvmord i noen umiddelbar forstand, selv om det kan argumenteres for at en typisk stoffmisbrukers livsstil har noe suicidalt over seg. Så hva er poenget med å si noe sånt? Vi kan bare spekulere.
Jeg er ingen ekspert på rusmidler, men jeg kjenner det berømte sitatet som sier at et stoffs giftighet handler om dose. Vi har jo mange legemidler som har god medisinsk effekt når de brukes korrekt, men som kan ta livet av deg hvis du får i deg mer enn den foreskrevne dosen. Dette gjelder i særdeleshet opioidene (syntetiske) og opiatene (naturlige) men også alkohol kan kverke folk hvis man bøtter innpå mye sterk sprit på kort tid (imidlertid er det vanskelig å se for seg at det går an å oppnå dødelig alkoholforgiftning gjennom å drikke øl og andre relativt alkoholsvake drikkevarer). Når det gjelder et stoff som kokain vet jeg faktisk ikke om en overdose kan være direkte eller indirekte dødelig. Jeg mener å ha hørt noe om at man kan føkke opp hjerterytmen hvis man bruker mye av jævelskapen, men at stoffet sjelden er dødelig i seg selv. Totalt sett har jeg – som de fleste andre – et litt ambivalent syn på rusmidler. Jeg både liker og misliker konseptet. Det er jo en etter måten harmløs nytelse å ruse seg litt, av og til, når tiden og anledningen passer slik, men samtidig er det også skingrende åpenbart at mange ikke har evnen til forsiktig måtehold i forhold til rusgifter. Jeg vet ikke hvorfor. Er de født sånn eller har de blitt sånn? Folk påstår forskjellige ting. Farlig er det uansett.
Ruspolitikk er et sirkus med flere klovner enn akrobater. Krigen mot narkotika – “war on drugs” – ble erklært av USAs daværende president Richard Nixon den 17. juni 1971, slik at denne fjollete greia har pågått i over femti år nå. Hva kan vi observere når det kommer til resultater? Det finnes flere og sterkere stoffer, lettere tilgjengelig for en lavere pris, enn noensinne tidligere. Hvis vi skal ta konseptet “krig” på alvor i denne sammenhengen må vi dermed fastslå at narkotikaen har vunnet krigen. Hva betyr dette? Først og fremst at tvang og harde straffer ikke virker etter sin hensikt. Selvsagt går det an å si at vi vet ikke hvor ille ting ville ha vært dersom vi ikke hadde vært engasjert i krigføring gjennom disse femti årene — men om jeg skal gjette, for egen regning og risiko, så tipper jeg at ting ikke ville vært særlig annerledes. De som har lyst på stoff får jo uansett tak i det. Selv i land som praktiserer dødsstraff for små brukerdoser er det etter måten lett å få tak i nesten alt man har hørt om på narkofronten. Hva er poenget med å late som noe annet? Selv tror jeg det beste middelet mot stoffmisbruk er å gjøre det kjedelig og ukult. Du vet. Noe teit og tilbakestående som bare idioter driver med. Spenning, drama, opprør – “det farlige og forbudte” – og alskens mytologisering har jo alltid en viss tiltrekningskraft som burde være velkjent blant alle voksne mennesker. Skremselspropaganda er således både talentløst og ineffektivt. Det er bedre å selge inntrykket av at stoffmisbruk er noe som snuskete middeladrende menn i brun dress typisk driver med. Det mest uhippe man kan komme på, om du vil.
For kontrastens skyld avslutter vi med litt hipp fransk dansemusikk fra 60-tallet.
Ikke vet jeg hva det betyr når folk sier de frykter svenske tilstander men det har kanskje noe å gjøre med lave priser på kjøtt, sprit og tobakksvarer. Du vet. Svenska synden. Pornofilmer, strippere og gud-vet-hva. Sånt har foregått langs hele den lange grensen til det mye mer pietistisk ordnede Norge i alle år — det vil si så langt jeg kan huske. Sikkert mye lengre også men det kan jeg ikke uttale meg om. Jeg bare hører ting. Det er illevarslende saker. De er liberale. Svenskene har ikke kontroll. Hva er det som foregår der borte?
Mange nordmenn ligger på kne og gråter av frykt for at det skal bli svenske tilstander også i Norge. Skjønner du ikke at folk er livredde? De driter i buksa uten skam. Det har jo aldri vært og vil aldri bli noe verre enn Sverige. Massemordere og det ene med det andre. Korrupt politi. Svenske tilstander. Hva har vi gjort for å fortjene noe sånt? Man skulle kanskje tro at det var andre slags tilstander som var verre. Hva vet jeg? Russiske, amerikanske, tyrkiske eller brasilianske tilstander. Du vet. Skikkelig utenlandske saker. Fremmedspråk, snåle klær og den typen ting. Hårfrisyrer som ikke er normale.
Selv har jeg flyttet til Spania. Et land som uten skam er preget av spanske tilstander. Jeg sliter litt med språket men ting går for det meste greit. Spanskene er ikke vanskeligere å forstå enn franskene og danskene. Man må jo være tålmodig med utlendinger. Be dem om å snakke sakte og så videre. Hablame como si fuera un idiota. Det går som regel greit hvis man legger godviljen til. Det er ihvertfall ikke verre enn de fæle svenske tilstandene som folk er så redd for. Det som er med Spania er at vin er aldeles latterlig dritbillig, så jeg går egentlig glipp av mye fordi jeg ikke drikker like mye nå som da jeg var yngre. What a waste som britene sier. De svelger jo unna.
Her er en sang fra den gamle filmen Sweden: Heaven and Hell som kom i 1969 og som folk ennå husker.
Det finnes ingen gratis lunsj er et amerikansk ordtak som folk ofte glemmer. “Noen” må alltid ta regningen. Hvis vi har med ærlige mennesker å gjøre så betaler de selv — men saken er jo at ærlighet ikke er lønnsomt i den postmoderne verden. Vi kan kalle det apokalyptisk kapitalisme eller vi kan kalle det noe annet. Det spiller ingen rolle. Alle vet at hvis du skal komme noen vei i dagens verden så må du lyve, bløffe, svindle og snyte folk uten å tvile, nøle eller angre på det etterpå. Den enes død er jo den andres brød. Slå dem ned og ta alle pengene deres.
Så langt den mest effektive moralen. Jeg er en forherdet gammel jævel så jeg bare smiler av hele greia, men jeg tenker at dagens verden må være et forferdelig sted å forholde seg til for de som ennå er unge og naive. Herregud. Ting har forandret seg radikalt siden jeg selv var i tyveårene — altså på 80-tallet. Informasjonen beveger seg mye raskere nå enn den noensinne har gjort. Det tar ikke mange minutter fra “noe skjer” til hele verden er informert om greia. Du vet. Video på telefonen, Twitter og det ene med det andre. Galskapen er fullkommen. Er det seriøst noen som bryr seg om hva som er sant lenger, eller handler alt bare om denne timens underholdende historie?
Når det er sagt så er hva jeg egentlig har å fortelle en historie om mat. Dette er soppsesongen – eller egentlig den siste halvdelen av den – slik at jeg tilberedte et måltid med østerssopp nå nylig. Basically sopp stekt i olivenolje med hvitløk. Mer enn dette behøver man jo ikke. Bare et par skiver spansk brød til å feie opp resten av sausen på tallerkenen etter at selve materien er fortært. Dessuten et glass rødvin. Fordelen med å bo i Spania er at alt er eldgammelt og uforandret. De har selvsagt “nye ting” i byer og diverse ungdomsmiljøer, men “selve samfunnet” er mange tusen år gammelt og såpass godt innarbeidet at det må vulkaner og jordskjelv til for å bevege folk. De kommer sannsynligvis til å gjøre ting på den samme måten om enda tusen år. Dette er veldig bra for sånne som meg. “Forandring” er jo sjelden en bra ting.
Vi avslutter med litt pornografi for alle som spiller gitar og andre strengeinstrumenter.
En petrostat er en stat som har en stor andel av sin økonomi basert på olje og gass. Dette kan føre til en rekke utfordringer og muligheter, som å diversifisere sin økonomi og å håndtere de miljømessige konsekvensene av olje- og gassutvinning.
(Ordlista.no)
Miljømessig sett er Norge et verstingland. Du vet. En av de onde, de som drives av hensynsløs grådighet i kombinasjon med narcissistisk selvrettferdighet — fordi vi ønsker jo å bli sett som prektige, ordentlige og beundringsverdige på alle vis. Dette lykkes til en stor grad. Jeg møter sjelden noen utlendinger som tror annet enn at Norge har det omtrent så bra som det går an å få det på det store samfunnsnivået. Et rikt land med vakker natur, greie mennesker og ordnede forhold både i arbeidslivet og de offentlige tjenestene. Et forbilde, kan du si. Vi har ikke engang noe historisk tøys å slite med. Norge var for eksempel aldri en slavestat eller en kolonimakt. Kanskje det finnes folk her og der som har en “greie” i forhold til Norge. Det vet jeg ikke noe om, men jeg har aldri møtt noen. Det er ikke sånn som med amerikanere, briter, tyskere og andre med “et problematisk rulleblad” som kanskje noen ganger faller litt uheldig ut for en reisende passinnehaver når de treffer på en litt vrang grensevakt eller noe. Det norske passet er stort sett uproblematisk.
Oljefondet er ikke et privateid investeringsselskap som først og fremst jakter på profitt. Det er statens penger og alt de gjør med dem er politisk av karakter. De som tror noe annet er idioter. Det finnes ingen “verdinøytral investeringsprofil” for Norge. Det ligger i sakens natur at alle posisjoner Oljefondet plasserer seg i per definisjon bærer et politisk stempel av godkjennelse som slår tilbake på hele Norges omdømme. Og om vi selv ikke tror dette så tror ihvertfall alle andre det, så vi konfronteres igjen med spørsmålet om hvem som definerer din identitet. Hvor stor avstand kan det være mellom ditt eget selvbilde og hvordan du blir oppfattet av alle andre før vi må bruke ordet vrangforestilling? Historisk sett har de vært veldig flinke med denne delikate skillelinjen i Oljefondet. Derfor er det mange andre aktører i kapitalmarkedet som ser på hvordan Norge posisjonerer seg og tar med dette i sitt eget beslutningsgrunnlag. Et godt rykte har jo mye å si. Alle vet dette. For øyeblikket er det bare kritiske røster i den internasjonale miljøbevegelsen som peker på at Norge har råd til å trekke seg ut av petroleumsvirksomheten, men likevel velger vi å ikke gjøre dette. Hvorfor?
Både olje og laks er internasjonale skandaleprodukter som ikke desto mindre drives frem av et intenst pengebegjær hos de som allerede har mer enn nok. Selv om det er forurensende, giftig og miljøødeleggende. Alle de deilige pengene er viktigere for den “velhavende samfunnsklassen” enn noe annet hensyn. Sånn er det alltid. Når de først får smaken på litt rikdom så blir det vanskelig å styre den økonomiske brunsten. Dette er en historisk velkjent menneskelig svakhet som typisk har ødelagt alle samfunn gjennom alle tider. Slå opp hvor som helst i en hvilken som helst historiebok og du vil finne akkurat det samme: Grådig begjær etter makt og rikdom ødelegger alt og alle. Det slår aldri feil. Det går an å drive bærekraftige opplegg. Det er ikke engang særlig vanskelig. Imidlertid tilkommer det vi ofte kaller ambisjon og da er løpet typisk kjørt. Det blir ingen stans i “ressursutnyttelsen” før vedkommende ressurs er uttømt og annihilert. Mekanismen i dette opplegget kalles ofte allmenningens tragedie – “tragedy of the commons” – for de som har lyst til å lese seg opp på saken. Det eneste botemiddel vi kjenner er knallhard regulering, men der støter vi på et politisk problem. Det er jo ikke alle som har lyst til å bevare noe som helst “for ettertiden” — fordi de vil ha rikdom, fest og moro her og nå. Til helvete med de som kommer etter oss. De er jo ikke her og har følgelig ingen stemmerett i saken.
For tiden foregår klimatoppmøtet COP30 i Belem, Brasil. Det eneste søramerikanske landet jeg har tilbrakt noe tid i er Colombia og der liker de virkelig ikke folk fra USA. Det kan være farlig å reise rundt der med amerikansk pass. Som regel går det greit, men det skal jo ikke mer til enn èn gang for å gjøre det “ugreit” så de må følge med og passe på mye bedre enn folk behøver å gjøre hvis de er fra Norge. Sånn er ihvertfall min erfaring med saken. Colombianere oppfatter Norge som et svært eksotisk sted, for ikke å si et rent eventyrrike hvor alle er vakre og friske, alle ting fungerer som de skal og ingen behøver å begå forbrytelser bare for å overleve. Stemmer dette? Bildet er selvsagt mer nyansert i virkeligheten men det er ikke direkte usant. Norge har stort sett mye bedre orden på sakene enn de har i Colombia. Mens jeg var der ble jeg spurt om jeg hadde noen interesse av kokain, men jeg sa nei. Det er jo sannheten. Jeg klarer ikke engang å fatte hva som er så tiltrekkende med kokain, men jeg registrerer at stoffet er populært innenfor diverse “festkultur” og at det finnes stort sett “overalt” i såvel Europa som i USA og gud-vet-hvor ellers. Det er svært etterspurt av folk som har mye penger og Colombia er – relativt sett – et fattig land, så da går det som det går. Du kan få kjøpt en kilo kokain i Colombia for omtrent 25.000 kroner og selge det for ihvertfall det tyvedobbelte i Norge. Gjør matematikken selv.
Colombias president heter Gustavo Petro og han har vel mer eller mindre vist langfingeren til USA, som ikke har noen offisiell representasjon ved klimatoppmøtet. Petro gidder ikke å smiske med det motbydelige trollet i Washington, noe jeg er ganske sikker på at colombianerne liker. Presidenten deres kysser ikke Trump i ræva, eller noe annet sted. Hvem kan si det samme? Ihvertfall ikke Norge. Vi har jo slikkere på det politiske toppnivået. De vet hva som er nødvendig for å holde butikken gående, så de nusser og klemmer alle de må, mens de holder seg for nesa og later som dette er normalt. Som det heter på engelsk: This too shall pass. Alt går over og du skal få en dag i morgen. Sånn er det å være rik. Du må kjenne de rette mennsker og trykke de rette hender. “Stolthet” er jo ingen kommersiell egenskap. Du må legge av deg alle sånne nykker hvis du har lyst på penger. Hva har du å tilby i forhold til det som er etterspurt? Colombias forbannelse er uten tvil kokainen. Staten er sjanseløs i forhold til de idiotiske beløpene som omsettes innenfor narkoøkonomien. Det beste de kan få til er å skape noen grad av “uro” i kokainmarkedet, nesten som hvordan politiet i storbyene kan jage de narkomane gatelangs hit og dit, men de har ingen realistiske sjanser til å ta knekken på jævelskapen. Etterspørselen er alt for sterk. Det er for mye penger i greia — og hvorfor skal narkohandlerne bry seg noe mer om moral enn noen andre som driver med inntektsbringende virksomheter? Det gir ingen mening. Uansett hva man ellers kan si om det folk tjener penger på så er det siste og tyngste argumentet alltid at greia er inntektsbringende.
Vi avslutter med en klassiker som passer til temaet.
Artikkelen som er linket ovenfor omhandler den nye “lønnspakken” til Elon Musk, som direktør i selskapet Tesla — og det er ganske riktig, som de skriver, at dette er “den største lønnspakken noensinne” i noe selskap til noen tid, men ikke bare det; saken er fulstendig fette vanvittig. Avtalen er mange tusen ganger større enn noe det går an å sammenligne med. Det er ingen som er verdt så mye penger verken i direkte eller indirekte lønn, godtgjørelser på annet vis, eller noe som helst noen kan komme på. Hva er det som er galt med folk?
Et annet sted på den samme nettsiden (NRK.no i dag) kan vi lese at delstaten Florida i USA vil svarteliste Oljefondet på grunn av at de har blitt pålagt å trekke seg ut av israelske selskaper. Var det opp til meg ville jeg brukt dette som en god nok unnskyldning til å evakuere hele det amerikanske finansmarkedet før hele mannskiten går til storhelvete. Det er bare et spørsmål om tid. “Vanligvis” går det an å sitte med lange posisjoner gjennom et krakk, men det som snart kommer i USA blir ikke noe vanlig børskrakk, det blir en fullstendig annihilasjon av valutaen dollar. Jeg gidder ikke å avgi noen lang forklaring på hvorfor dette må skje, men alle de som følger med på finansnyheter er klar over saken.
Mens vi snakker om “det vanlige” kan det nevnes at pappenheimerne i dette bildet som vanlig tror at det ikke kommer til å gå ut over dem, fordi staten vil jo steppe inn og rydde opp — men jeg tror ikke de vil berge seg denne gangen. Alle som sitter med store posisjoner i amerikanske selskaper kommer til å gå i dragsuget når KI-bobla sprekker. Hvorfor? Det de ikke ser er hvor politisk ustabilt USA har blitt. Det er så vidt opplegget henger sammen. “De syv store” – Tesla er ett av de selskapene – er hva som driver den amerikanske børsoppgangen, men de driver det med “sirkelfinansiering”, altså at de jekker opp verdien gjennom gjensidige investeringer i hverandres greier — og tryllepengene bare vokser og vokser, langt ut over det mentalt friske; godt nok symbolisert ved at de planlegger å gi denne idioten ti tusen milliarder uten at noen helt vet hvor disse pengene skal komme fra. Tesla tjener jo ikke penger. Utviklingen har løpt fra bilmodellene deres. Du får mye mer for mindre penger hvis du kjøper elektrisk bil fra Kina nå i dag.
Så hva er det Elon Musk skal gjøre med sin magiske penis eller hva de nå tror han har som andre folk mangler? Det er forventet at han vil levere “selvkjørende biler” og “menneskelige roboter” – det som før het androider – under varemerket Tesla, innenfor en tidshorisont på ti år. Problemet er bare at ingen av de to tingene er realistiske, eller engang mulige på en måte som forsvarer kommersiell utnyttelse av konseptene. En bil med fører er jo et kybernetisk system som har alt for mange variabler tett opptil eksekutivfunksjonen til at det går an å “algoritmisere” greia. Bare glem det. Kommer aldri til å skje, annet enn som “skinnemodeller” innenfor avgrensede områder — og selv da er det en fordel å ha en fører som kan improvisere når uforutsette omstendigheter dukker opp (som de alltid gjør). Og androider? Ingen har bruk for dem. Det som en “robot-slave” med menneskelignende form kan gjøre kan gjøres mye bedre – og ikke minst billigere – med andre anatomiske konfigurasjoner. Hele opplegget er bare en dustete hasjrøykerfantasi. Herregud.
Ærlig talt: Har folk egentlig fulgt med på forholdstallet mellom lovede produkter og faktisk leverte varer fra Elon Musk i de siste ti årene? Alt han har kommet med er jo bare tøys og jåss. Det eneste bra resultatet han har – tidlige Tesla-biler – var ikke engang designet av ham. Han stjal idèen fra andre og drev det frem med sin psykopatiske narcissisme. Alt som har kommet fra den kanten siden har bare vært bløff og fantasi, basert i en ubegripelig tanke om at denne dusten visstnok er en smart person, til en sånn grad at hen fortjener et lønnsnivå som man kunne finansiert et mellomstort statsbudsjett med. Det er så dumt at jeg strever med å finne ord for det — men jeg antar at han vil gå ned i historien som verdens aller største bløffmaker og svindler noensinne. Eventuelt en av de to som drepte hele USA. (Den andre er Donald Trump.) Om ikke Oljefoldet kommer seg ut av denne galskapen så vil pengene gå tapt. Når det er så åpenbart at jeg klarer å se det så bør det være åpenbart nok til at alle klarer å se det, med mindre de er psykotisk overbevist om at keiseren faktisk har på seg nyere og finere klær enn hva som noensinne har eksistert i verden før.
Vi avslutter med en sang fra 1984 som åpner med en basslinje jeg strevde fælt med å lære meg da den var ny, før jeg til slutt konkluderte med at det går faen ikke an. Først mange år senere fant jeg ut at Tony Levin jukser. Han spiller jo bare hver andre note, som siden kjøres på umiddelbar repeat med studiotriks. Det høres uansett ganske sløyt ut.
Norske verdier inkluderer typisk demokrati, likestilling, likeverd og ytringsfrihet. I tillegg verdsetter nordmenn ofte toleranse, respekt, hjelpsomhet og trygghet, mens verdier som hardt arbeid og sparsommelighet vektlegges mindre sammenlignet med andre europeiske land. Disse verdiene er også i stor grad fellesmenneskelige og finnes i mange andre kulturer.
Jeg finner det interessant at aktor i straffesaken mot Arfan Bhatti innleder sin prosedyre med en påstand om at denne saken handler om en mann som hater norske verdier. Det er jo ikke forbudt å “hate norske verdier” — i den grad det overhodet er mulig å utdefinere “norske verdier” i et språk som er presist nok for juridiske formål. Den eneste fornuftige konklusjon jeg kan trekke ut fra ordbruken til statsadvokat Sturla Henriksbø er at han forsøker å appellere til følelser og diverse former for angstkomplekser hos de han henvender seg til. Det er litt selvmotsigende. Først kommer den tomme frasen “ærede rett” og deretter kommer hva vi er nødt til å tolke som en fornærmelse mot den – angivelig – ærede rettens intelligens.
For ordens skyld: Jeg personlig oppfatter Arfan Bhatti som en usympatisk type. Du vet. En narcissist av det slaget som synes at hans meninger og oppfatninger er viktigere og riktigere enn alle andres; slik at han dermed har rett til å diktere hvordan de skal leve sine liv på en måte som behager herr Bhatti. Dette er grovt urimelig, men det er dessverre ikke noe uvanlig personlighetstrekk blant folk der ute. Moralisme er en dypt innarbeidet karaktersvakhet hos en stor del av den norske befolkningen. Skal vi kanskje kalle det en norsk verdi? Du vil jo enkelt kunne finne et antall “folk på gata” som har mange og sterke meninger om andres atferd uten at de samtidig har utpreget god disiplin over seg selv. Jeg tror vi trygt kan henvise til den siste setningen i sitatet ovenfor: Dette er fellesmenneskelig og finnes i alle kulturer. “Meninger om andres atferd” er en klassisk “mental kjønssykdom” du finner hos folk som omgås med andre.
Selv har jeg ingen mening om hvorvidt Arfan Bhatti bør settes i fengsel og i så fall hvor lenge og under hvilke betingelser, men jeg mistenker at hvis poenget er å straffe ham, så vil dette sannsynligvis best lykkes hvis man ikke gir ham det han vil ha, som virker som noen slags bekreftelse på at “samfunnet er ute etter å ta ham” fordi han er så spesiell, talentfull eller hva det måtte være. Altså ingen belønning for den oppmerksomhetssøkende narcissismen hans, men heller bare en slags grå og kjedelig anti-jobbtilværelse med daglig meldeplikt overfor myndighetene. “Gå på NAV” eller noe slikt. Det mest sadistiske tilbudet Norge har for ellers lovlydige borgere — hvilket bringer oss til sakens kjerne: Har Bhatti gjort noe straffbart som lar seg både definere og bevise? Det er opp til retten å avgjøre. Imidlertid starter de ikke bra når de legger vekt på at han en en kødd og en drittsekk, fordi dette er ikke ulovlig. Det skulle ha tatt seg ut. En av de norske verdiene er jo at vi ikke straffer folk for “trynefaktoren” deres. Bare for ulovlige ting vi kan bevise at de har gjort.
Vi avslutter med et nummer fra – noe diskutabelt – Norges beste 70-talls band.
