Kategori: Blogg

Det er vanskelig for meg å se at det kan finnes mennesker som ikke vet hvem Charles Dickens er. La gå i noen innfødte deler av Afrika, noen fremmedkulturelle områder av Asia, kanskje også i USA, men i den siviliserte verden har alle hørt om Charles Dickens, ikke sant. Kulturelle referansepunkter vil alltid la seg lokke frem, selv for de som i utgangspunktet stiller seg spørrende til navnet, fordi så mye av produksjonen hans Dickens har blitt fremført som film og teater, serier på fjernsynet og den typen ting. Diverse navn fra Dickens sitt litterære univers har endog blitt reinkarnert som varemerker, for eksempel skråtobakken Oliver Twist. Hvorom allting er, han lanserte i året 1859 verket A Tale Of Two Cities, som nitti år senere kom i norsk oversettelse av Torleif Goderstand under tittelen “To byer”, hvor henholdsvis London og Paris er de to byene det henvises til i tittelen. London representerte det rene, gode, ordnede og siviliserte — mens Paris ble fremstilt som en syndens pøl av horeri, kriminalitet og alskens djevelskap. Bakteppet var selvsagt den franske revolusjon som såvel Charles Dickens som alle andre medlemmer av “det gode borgerskap” – både da og senere – har latt seg forferde av på en nærmest rituell måte. Hatet mot franskhet stammer fra de antirevolusjonære kreftene.

Den oppvakte leseren gjenkjenner selvsagt motivet med høyre og venstre i politikkens populistiske ende når det kommer til denne simplistiske motsetningen. Vi skal se på den britiske forfatteren Bat Ye’or – pseudonym for Gisèle Littman – som i året 2005 utga boken Eurabia: The Euro-Arab Axis (det er ukjent for meg om det foreligger noen norsk oversettelse) hvor hovedargumentet var at franske og arabiske krefter samarbeider med globalister om islamisering av Europa, for å svekke den tradisjonelle kulturen og undergrave vennskapsforholdet til USA og Israel. Littman hevder i boken sin at “den europèiske venstresiden” har overgitt seg til islam og invitert inn “horder av muslimske innvandrere” samtidig som de forholder seg passive overfor “uhyrlige grusomheter begått av muslimer” og det ene med det andre. De rimelig intelligente kan selvsagt se at dette er – i beste fall – bare sludder og pølsevev, men vi skal heller ikke stikke under stol at det ligner mistenkelig på en psykologisk operasjon – altså en såkalt psyop – som er iverksatt av en eller flere staters etterretningstjeneste, for å skape splid og strid i befolkningen og fremme hat overfor (særlig) arabere.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

De med god hukommelse gjenkjenner argumentasjonen hans Anders Behring Breivik i dette. Han anså seg selv som en politisk aktivist og han forventet etter eget utsagn å bli misforstått i sin samtid, men rehabilitert i fremtiden. Nå lever vi jo ikke i fremtiden så det er uråd å si noe om hvordan folk vil betrakte ting om, la oss si, 200 år — men jeg våger likevel å satse på at det vil aldri bli sosialt akseptabelt å iverksette massemord — eller for den saks skyld, folkemord. Det har også utkommet en rekke andre bøker i tradisjonen etter Gisèle Littman – Bat Ye’or er hebraisk og betyr “Nilens datter” og det er jo nesten ikke pompøst i det hele tatt – men de havner alle sammen i den samme bokyllen hvor Sions vises protokoller hører hjemme. Det vi si renspikket propagandalitteratur designet for å sverte en folkegruppe man frykter og hater, selv om man eventuelt måtte ha “hederlige hensikter” i den forstand at man tror på sine egne oppgulp. Dagens situasjon er at det finnes en rekke tiltak og grupperinger – så som for eksempel SIAN: Stopp Islamiseringen Av Norge – som suger sin energi til å skrike og holde på ut av moderpuppen til de sionistiske kreftene i (særlig) USA og Israel som har en mildt sagt uklar langsiktig strategisk målsetting, men de kortsiktige taktiske disposisjonene støtter verken humanisme eller rettferd.

Vi avslutter med mer musikk fra verdens beste band noensinne.

Sybaris var en gresk oldtidsby ved Tarantobukta i Sør–Italia, anlagt av grekerne omkring 720 fvt. På 500–tallet fvt. var Sybaris en av den greske verdens rikeste byer. Innbyggerne var kjent for arroganse og vellevnet, derav uttrykket sybaritt om et nytelsessykt menneske som lever overdådig. 

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det alle elsker mest av alt er selvsagt å krangle om definisjoner. Sybaris – i den greske oldtidstradisjonen – fungerer litt som Sodoma for de som bruker bibelhistorie som bakgrunnsteppe for sine eksistensielle forklaringer, men det er litt omdiskutert eksakt hva det betyr å være “rik”. Spørsmålet blir følgelig hvem som kan kalles en sybaritt og hva slags kriterier man bruker for å etablere og vedlikeholde denne kategorien av mening. Uttrykket sybaritt forholder seg definitivt ikke til byen Sybaris slik uttrykket sodomitt forholder seg til byen Sodoma, noe det kanskje burde av hensyn til intern logisk konsistens i det norske språket, men sånn er det jo. Ordene og deres betydning er ofte litt her og der, slik at det tar ganske lang tid og mye øvelse å virkelig mestre språkets akrobatiske dimensjoner. Uansett, vi skal ikke romstere mye i den semantiske kålåkeren, bare fastslå at sybarittisme ikke i seg selv betegner noen økonomisk tilstand. Du kan være en sybaritt uten å være det som folk flest mener med ordet rik. Imidlertid kan du ikke være fattig eller av andre årsaker nødt til å leve sparsommelig. Det krever jo en viss form for likeglad ødselhet med penger og andre ressurser.

Det er litt halvinteressant å diskutere grensetraktene mellom tro og ovetro. For meg personlig er all “unødvendig tro” det samme som overtro, men dette er ikke hva de fleste anser. Konvensjonell tenkning rydder for eksempel plass til religion i sin stall av akseptable kjepphester, mens jeg betrakter alle religiøse anfektelser som private perversjoner. Religion er absolutt enfoldig overtro – i prinsippet det samme som å tro på nisser og troll – men ikke nødvendigvis skadelig. Du vet. Dumme mennesker og deres vanstyrte fantasiliv. Folk behøver ofte “noe å tro på” fordi de vet ikke om noen annen måte å disiplinere sin oppmerksomhetssans. Angsten tar dem hvis de ikke fyller hodet sitt med alskens gatekjøkkenmat fra den religiøse næringsmiddelfabrikken. Sodoma eksisterer ikke på samme måte som Sybaris – sistnevnte har vært utsatt for arkeologiske utgravninger siden på 60-tallet – og byen ble da heller ikke utslettet av sine menneskelige fiender, men av en hatefull og hevngjerrig superskurk de kaller Gud i den jødiske bibelen, som ikke viser stor toleranse for egenheter hos sitt eget skaperverk. Spørsmålet tror du på Gud? er forholdsvis alminnelig. Jeg har selv blitt forespurt en rekke ganger og svaret er alltid det samme: Jeg driver ikke med tro. Om Gud finnes eller ikke finnes raker ikke meg.

Ordet sodomitt betegner en person som driver med “unaturlig sex” — innenfor et verdenssyn hvor “naturlig sex” ikke kan være noe mer eller annet enn heteroseksuelt samleie med det formål å avle barn. Det stemmer ikke at homofile spesielt har vært betegnet slik, men at de også faller innenfor rammene til denne kategorien av definisjon. Vi kan forsåvidt legge til at homofili er veldig “synlig” på den måten. Du ser jo et likekjønnet par, som allerede i utgangspunktet betyr at ordet forplantningsakt blir litt misvisende, mens en konstellasjon av mann og kvinne ihvertfall ikke utelukker at paropplegget deres handler om å stå i avlsprogrammet. Du vet. Det er teknisk mulig. Men Gud blir veldig sint hvis de har sex bare på grunn av at dette er morsomt, gøy, deilig eller whatever, fordi livet skal jo ikke være behagelig. Da gjør du noe galt. Det er en synd. Den bibelske byen Sodoma var slik sett en “syndens pøl” og Gud drepte dem derfor alle sammen, uten nåde – enten de var menn, kvinner eller barn – slik som Gaza nå i dag er et ormebol av terrorister som må utryddes. Alle som henter sin virkelighetsoppfatning fra den jødiske bibelen ser både poenget og parallellen. Gud passer nemlig på sin lille flokk av mennesker som er “rene av blodet” og kan vise til en respektabel stamtavle, mens røkla er mer å anse som ren forbruksvare. Skapninger som riktignok ligner på ekte mennesker men som ikke har noen sjel. Satans yngel er jo satt her på jorden for å “teste” de som er ekte av blodet og forenet i troen. Alle vet dette.

Det er sannsynligvis teknisk korrekt å kalle meg en sybaritt. Jeg er jo nokså hengiven til den materialistiske livsnytelsens prinsipp og legger for eksempel mye mer enn gjennomsnittlig stor vekt på kvalitetsmat som begynner med de beste råvarer som siden gjennomgår en eklektisk prosess av tilberedelse. Dette er jo ikke strengt tatt nødvendig, men jeg gjør det likevel. Sybaritter beveger seg typisk langt hinsides hva som for de fleste er “godt nok” i noen slags endeløs jakt på sublim tilfredsstillelse av smakssansen. Kvalitet er bare begynnelsen, eller skal vi si inngangsbilletten. Sybaritter må ikke være sodomitter, men er det ofte likevel. Du vet. Sensualisme er et prinsipp som skal praktiseres overalt, til enhver tid og i alle sammenhenger. Det er ikke tilstrekkelig å bare ha et mekanisk sexliv preget av klein fomling og genitaliers gnissel. Det må være noe mer, hvis ikke er det knapt verdt bryet. Jeg mener, hvem vil leve av bare Fjordlands ferdigmat som de varmer i mikroen? Herregud. Jeg grøsser. Det er jo for fanden selveste definisjonen av helvete. De som ikke har denne spesielle “mentale energien” som troen gir dem er nødt til å finne på noe annet for å fylle de samme hullene i sjelen som alle mennesker er født med men som kan imøtekommes med aldeles usannsynlig forskjellige strategier. Det er jo noe inni oss som “skriker” og krever oppmerksomhet. En slags sult som ikke har noe med næringsopptak å gjøre. Et sug etter stimulanser, opplevelser, omskiftninger i omgivelsene og det ene med det andre. Trangen til å gråte og le. Lysten til å “komme seg på” og utøve amatørmessig seksuell aktivitet. Så lenge mennesker lever finnes det noe inni dem som får dem til å “gjøre ting”. Det er et navnløst og eldgammelt krav som kommer fra det dypeste mørket.

Siste ord i saken går til verdens beste band gjennom alle tider.

Det ble observert mange ganger gjennom tiden i Norge at når vinspaltene i diverse aviser anbefalte en vare, så ble den typisk utsolgt i løpet av noen få dager. Hvordan dette funker i nettets tidsalder vet jeg ikke noe om, men jeg tipper at folk fortsatt spaner på de som “har greie på ting” i sin jakt på gode kjøp, vin som får terningkast seks og det ene med det andre. Strengt tatt så føler jo de fleste at de ikke vet så mye om vin, men de liker å drikke den og de er åpne for å lære. I riktig gamle dager ble rødvin sortert i henholdsvis Bordeaux og Burgund, som forsåvidt er et klassisk motsetningspar blant alle finsmakende vinkjennere på alle nivåer og over hele verden. Ikke nødvendigvis fordi den vinen som står foran dem er enten det ene eller det andre i noen egentlig forstand, men fordi dette beskriver arketyper innenfor vinsmaking. For eksempel kalles en Bordeaux type vin på engelsk ofte claret uansett hvor den kommer fra. Du vet. Dyp rød, mørk og mystisk vin, med “stor munnfølelse” og lang ettersmak, ofte anbefalt til grillede kjøttretter, smakssterk ost og så videre. Altså seriøs rødvin som kommer tungt inn med alt den har og får jobben gjort. Den andre er mer en slags symfoni av dansende frukt som forfører deg på en leken måte, med frekke antydninger og skjelmsk trutmunn.

Skal vi snakke om druer nå? Først var det Sauvignon Blanc – den vokste vilt i de områdene hvor den først ble kultivert, derav navnet “hvit villdrue” – som er en av de store klassikerne innenfor hvitvin over hele verden i våre dager, men den kom opprinnlig fra de sørvestlige delene av Frankrike, hvor vi også finner byen Bordeaux, og regionen var høyt profilert i nyhetene nå i sommer fordi omtrent hele mannskiten sto i brann. Deretter var det Cabernet Franc som opprinlig kom fra Baskerland; en svart liten drue som egner seg eksepsjonelt godt til å fremstille drikkevennlig rødvin. Ved et tidspunkt ble disse to krysset – vi tror det egentlig var et uhell – og dermed fikk vi Cabernet Sauvignon, som er selve lokomotivet i all vin av typen claret. Denne utilsiktede lausungen har endt med å bli den mest brukte vindruen over hele verden. Hvis du ser på etiketten så er sannsynligvis halvparten av all rødvin som selges i Norge basert på Cabernet Sauvignon. Hvis du vil vite mer kan du etterforske saken på egen hånd, men når folk sier bare “Cabernet” så mener de aldri Franc men han andre. Cabernet Franc var forresten “faren” til druetypen Merlot også. Det er også en av druene som har spredt seg over hele verden og som det lages mye utmerket vin av. En pussig historie om Merlot er at filmen som bildet ovenfor er hentet fra – Sideways (2004), regissert av Alexander Payne – har en karakter som i filmen avviser Merlot som “udrikkelig skvip” og dette medførte at salget av vin basert på Merlot falt med tyve prosent i USA.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hvorom allting er, en typisk vin fra Bordeaux inneholder ofte en godt utprøvd blanding av Cabernet Sauvignon, Cabernet Franc, Merlot og Malbec, dessuten noen andre også, men la oss ikke bli alt for tekniske her, vi må ha fremdrift i teksten. Variansen i balansen ligger under særtrekkene til de forskjellige “slottene” – Chateau ditt og datt – som produserer typisk bordeauxvin. Alle har sin egen greie. Når det kommer til burgundervin snakker vi imidlertid om druetypen Pinot Noir, som er en helt annen type skapning. Og vinen kan bli så dyr at øynene dine eksploderer når du ser prisen. For eksempel koster en flaske Romanèe-Conti Grand Cru noe i landet rundt hundre tusen kroner per flaske, så du kan si at den varen er for de spesielt interesserte. Selvsagt finnes det vesentlig lavere priset vin i Burgund også, men jeg vil ikke si at vinen fra dette distriktet noensinne er billig. Ikke desto mindre har burgunderen sine trofaste fans som betaler hva det koster og noe mer er det ikke å si om det. (Du må sannsynligvis påregne 3-500 kroner for flaska.) Bordeaux er noe rimeligere over hele linja – selv om diverse berømte slottsviner vil koste deg femti tusen og vel så det – men du bør fortsatt komme deg opp i godt over 200 kroner før vi snakker om de seriøse sakene. Billig Bordeaux er en ontologisk selvmotsigelse. Hvis du vil ha den typen vin på lavbudsjett bør du heller gå for Cabernet Sauvignon fra Chile eller Australia. Det produseres også vin basert på Pinot Noir ellers i verden, så “burgundervin” i lavere prisklasser er således teknisk mulig.

Vi lever i en helt annen verden nå. Hvis vi spoler tilbake til 70-tallet var det i prinsippet bare fransk vin det handlet om. Visst ble det laget vin andre steder også, men ikke eksepsjonell vin, altså Bordeaux og Burgund. Dette har endret seg temmelig dramatisk. Dagens Frankrike er selvsagt ennå en stormakt innenfor kunsten å lage vin, men de regnes ofte som litt overpriset i forhold til måleenheten BFB (Bang For Buck, altså “hvor mye smeller det for hver krone du flekker opp”). Både Italia, Spania, Portugal og landene i “den nye verden” fremstiller svært konkurransedyktig vin hvis du leter etter den gode smaken. Men som alltid: Verdien av en ting er verken mer eller mindre enn hva folk er villig til å betale. Etterspørselen etter de franske merkevarene er av en slik karakter at prisingen blir fette sinnssyk. Hvis du vil finne noe med høy BFB må du derfor lete andre steder, for eksempel i Spania. Områder det jeg bor heter El Bierzo og produserer en slags burgundertype vin basert på druen Mencia – vi kan kalle det en mellomting av Merlot og Pinot Noir – som her er å få i alle prisklasser, men jeg tipper de vil koste sikkert 300 kroner i Norge. Et stykke sørøst for El Bierzo – men fortsatt i den autonome regionen Castilla y León – ligger vindistriktet Ribera del Duero, som lager “bordeauxtype” vin, så da ser du hvor dette bærer hen: Jeg vendte hjem fra supermarkedet i dag med en flaske Guerra Mencia fra rett borti svingen i dette nabolaget og en flaske Viña Zoraya fra Ribera del Duero. Begge kostet 4 euro hver. Følgelig kan du si at jeg har en klassisk greie på gang med sammenlignende studier av vinkategorier, men på lavbudsjett.

Vi lar vingårdsbikkjene – som er et superband av eksepsjonelle musikere – avslutte dette.

Selv har jeg liten interesse av den politiske dimensjonen – og jeg pisser på de som er følelsesmessig engasjert i dette evneveike opplegget med kapitalisme kontra kommunisme – men fordi jeg er filosof har jeg ikke desto mindre litt av hva vi kan kalle akademisk interesse for politikkens idèmessige grunnlag. La oss ta utgangspunkt i det fette åpenbare: Vi er alle mennesker og vi har “fornuftig egeninteresse” av å skape et liv som er noenlunde i tråd med hva vi ønsker oss; type hus og hjem, en rimelig god jobb, venner og aktiviteter, reisevirksomhet og hobbyer. Du vet. Sånne ting. Å lage en liste er ikke noe poeng. Folk ønsker seg forskjellige ting i forskjellige mengder. De fleste av oss mennesker er normale men så finnes det også noen få som er “alternative”. Spørsmålet er – alltid – hva vi skal gjøre med dem. Denne gruppen omfatter alt vi kaller visjonære, profeter, filosofer, kunstnere, gründere, oppfinnere, forfattere, genier og i det hele tatt: Mentale avvikere. De kan være gode eller onde, akkurat som alle andre, men rekkevidden av deres intensjoner og virksomheter strekker seg ofte langt hinsides hva noe normalt menneske engang ville vurdere. Det er her big man teori kommer inn i bildet. Altså tanken om at utviklingen av samfunn, kultur og historie drives frem av “store personligheter” og deres lederegenskaper. Stemmer dette med hva vi kan observere ute blant folk? Debatten pågår ennå.

Georg Wilhelm Friedrich Hegel (1770-1831) var en kis som hadde noen tanker. De spesielt interesserte oppfordres til å etterforske saken på egen hånd, fordi han nevnes her bare fordi han la grunnlaget for Karl Marx (1818-1883) sin teori om at verdenspolitikkens historie og samfunnets fremdrift i hovedsak skyldes økonomiske forhold som ikke har noe å gjøre med tilfeldig forbipasserende “store menn” — vi snakker altså om et typisk eksempel på at korrelasjon ikke betyr kausasjon, eller altså at noens tilstedeværelse på et sted ved et tidspunkt ikke nødvendigvis betyr at de er en del av eller hele årsaken til noe som hender der og da. I praksis at hvis du ser fru Fredriksen hver gang det regner og bare når det regner så betyr ikke det at fru Fredriksen styrer været. Men nok om det. Alle vet jo at marxisme er når du tror at tingene skjer på grunn av forhold i økonomien, ikke fordi det er noen som “gjør det”. Store samfunnsendringer er jo ofte av en slik karakter at de vanskelig lar seg styre, det er bare å henge på så godt man kan. Motsatt har vi altså big man teori og “heltedyrkelse” som lærer bort historie og samfunnsfag under de auspisier at menneskelig styre og stell under oppsyn av respektable og dyktige individer er hva som skaper samfunnet, økonomien og folkets alminnelige livsvilkår. Marxismens store synd består altså i at den fornekter viktigheten av “store menn” og deres ego. Sånt er selvsagt den mest uhyrlige blasfemi som kan tenkes blant slike som dyrker helter og følger ledere. Du tar jo fra dem det mest hellige de har.

På bunnen av den dustete “åndskampen” mellom venstre og høyre i politikken finner vi altså troen på at markedet styres av henholdsvis subjekter eller objekter. Siden utkrystalliserer ting seg og kompleksitet legger seg på toppen av disse enkle prinsippene i et stigende hierarki som lagene i en løk, men konflikten kan til enhver tid reduseres til en fundamental forskjell i agentur, eller altså hvem eller hva som “gjør det” når ting skjer. Fatteru? Dette er jo for fanden patetisk. Men likevel er det slik – og alle vet det – at mannfolks ego har en beklagelig tendens til å påberope seg gudekrefter. De “inntar posisjonen” og avventer folkets applaus, hyllest og sentimentale takksigelser. I mellomtiden trekker alle marxister på skuldrene og sier at denne fjollete gjøken er ikke viktig. Ser du hvordan budskapene er uforenelige? Det morderiske raseriet som en typisk selvhøytidelig “stor mann” føler overfor marxisme bunner seg i en psykopatisk trang til å ikke bare være spesiell i sine egne øyne, men også å anerkjennes som nærmest guddommelig av alle andre. Å bli hatet er slik sett ikke noe problem, fordi det betyr jo uansett at man blir anerkjent som betydningsfull. Det utålelige er å bli ignorert og relegert til noe betydningsløst. Du vet. Bare en “vanlig mann” som verken er her eller der på rangstigen over “de svært viktige personene” som finnes – eller som har eksistert tidligere – i vårt samfunn. Grovt sett kan vi anerkjenne eksistensen og virkeligheten av et fenomen på to måter. Enten gjennom direkte aksept eller gjennom motstand. I begge tilfeller gir vi energi til og bruker verdifull levetid på opplegget. Når du bare “trekker på skuldrene” av noe og sier hva så? tar du jo fra denne tingen – eller personen – all sin makt og erklærer den som uviktig, uvesentlig og ikke relevant.

Jeg lar Kristopher Schau få siste ord i spørsmålet om kapitalistenes viktighet.

Referanse på NRK.no — Hvem kan si hvor grensen for overgrep går

Som folk ofte påpeker er det stor statistisk sannsynlighet for at en mann – i hvilken som helst alder – skal være betydelig større og sterkere enn en kvinne. Noen ganger finnes det varians i dette bildet, men i flertallet av alle tilfeller vil det være mannen som har “det fysiske overtaket” dersom det oppstår noe slags håndgemeng. Mye på grunn av dette (men ikke bare) er det derfor tradisjonelt slik at unge menn oppdras til å forholde seg “fysisk tilbakeholdt” overfor unge kvinner og ikke for eksempel by dem opp til nevekamp hvis situasjonen er i ferd med å bli hissig, slik som man kan se for seg at to kamphaner bli enige om å gjøre opp noen slags uoverensstemmelse. Man må behandle kvinner annerledes. Blant annet må du aldri under noen omstendighet – aldri – heve hånden truende, som om du er i ferd med å skulle slå til dem, eller stille deg fysisk i veien for dem hvis de ønsker å forlate stedet (og deg). Du må heller aldri trenge deg på med “kosete” atferd og “tro at hun har lyst” dersom det overhodet finnes noen fnugg av tvil om saken, særlig dersom en eller flere av dere er påvirket av rusmidler. Hvorfor er det noensinne tvil om disse tingene? Det bør det ikke være.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er litt uklart for meg om det finnes noen statistikk for “politisk tendens” blant overgripere, men jeg tror at slikt er ganske uavhengig av livsholdningene forøvrig. Derfor skal jeg ikke påstå noe generelt om Fremskrittspartiet, selv om de er det mest ynkelige avskummet som finnes i Norge. I den saken som er linket skal jeg heller skylde på ungdommen og deres balstyrige hormoner. Kanskje også litt på dårlig oppdragelse, men så får det være nok. Dette isolerte tilfellet er bare et bekvemt eksempel på en tendens tilknyttet selve kjønnsrollens beskaffenhet. Seksualopplysningen er dessverre mangelfull i vår verden av religiøse galninger og andre som har et problematisk forhold til kroppens funksjoner. Vi har en situasjon hvor et stort antall menn tror at sex handler om penisaktiviteter med det formål å fremkalle ejakulasjon. Noe mer klarer de ikke å mane frem i sitt formørkede sinn. Det handler om å pule, det vil si “komme seg på” og jukke i vei til det går. Og snipp, snapp, snute. Nå er det på tide å hvile litt. Det snakkes litt kategorisk om den aktive og passive parten i et samleie, hvor visse storøyde spekulanter har lansert svære metafysiske opplegg for “det maskuline” og “det feminine” i noen slags kosmisk kontekst av yin og yang, eller det utstrekkende og mottagende elementet om du vil. Pikkfisken må komme seg oppad den metaforiske laksetrappen slik at den kan gyte, i prestasjonsspillet om parring og orgasme. Eller sagt med andre ord: Uansett hvor spillet begynner så ender det med penisaktiviteter.

Selv er jeg av den oppfatning at en persons seksualliv – i likhet med deres religiøse tibøyeligheter – prinsipielt sett er en privatsak. Så langt jeg bryr meg så kan hvem som helst gjøre hva som helst med den eller de som appellerer til dem på slikt vis — såfremt de ellers ikke gjør noe ulovlig. Du vet. Voksne, samtykkende mennesker og alt det der. Problemet er bare at det å spore opp og komme til seksuell enighet med en potensiell partner kan være jævlig vanskelig i praksis. Du føler deg klein og klønete – noe du ganske sikkert også er – og hva fanden skal man egentlig si som ikke gjør at den andre oppdager hvor usikker du er og begynner å le av deg eller noe sånt? Dette er både velkjent og komisk. Derfor vil du også finne tematikken i hvor mange filmer og “lystspill” som helst, på alle språk og til alle tider. Å “komme til saken” i seksuell forstand er sannsynligvis den dårligst regulerte av alle normale menneskelige aktiviteter. Jeg kan selvsagt dele ut noen gratis råd, men fordi jeg er en ondskapsfull jævel så kommer jeg ikke til å gjøre det, fordi det er jo morsommere å le av alle som fomler med det. Dessuten tviler jeg på at jeg er noen bra rollemodell for noen. Det blir som å gi råd om hva slags kunst folk bør like, som er både frekkhet og galskap i frislepp. Det raker jo ikke meg hva de foretrekker. Imidlertid vil jeg gjenta at det finnes både juridiske, moralske og kulturelle spilleregler som må respekteres. Hvis du ikke passer deg så ender du med pikken i postkassen, sånn som han stakkars tosken i artikkelen som jeg har linket ovenfor.

Hva passer vel bedre å avslutte dette med enn Turboneger?

Det er vanskelig å si om jeg noensinne har drømt om å “være en annen”. I så fall ville jeg jo vært noen annen og drømt at denne andre var meg. Ser du? Det baller på seg og blir veldig komplisert nesten øyeblikkelig. Bare evneveike troll tror de vet hvem de er, hvor de befinner seg og hva som foregår. Minimumskravet til å ha en fungerende intelligens er jo at du har en følelse av tvil. Dubito ergo cogito, som han Renè Descartes sa. Jeg tviler, altså tenker jeg. Deretter fortsatte han med de mer berømte ordene cogito, ergo sum. Jeg tenker, altså eksisterer jeg. Sånn er det dessverre. Det går ikke an å ta eksistensen for gitt. Det er ikke sikkert at det du erfarer er “virkeligheten”. Eller altså, selvsagt “går det an” men det er i så fall dette som gjør deg evneveik. Da er du bare et dyr. En skapning uten sjel.

Det er halvt fascinerende, halvt skremmende, at det går an å leve tilsynelatende uten å stille spørsmål. Jeg tror de bløffer på noe slags vis, det vil si at de presenterer en stabil fasade overfor omverdenen – fordi dette er mest matnyttig – mens de tumler med alle mulige slags perversiteter i sitt indre. Jeg er ikke den eneste som tenker slik. For eksempel er det relativt vanlig å advare folk om at det er sånne som holder seg litt i bakgrunnen og ikke sier noe som er de mest farlige blant oss, fordi bare gudene vet hvor det bærer hen når de først eksploderer, vrenger hammen og blir ekspressive. Sånt skjer. Senere hører du folk si sånne ting som at han virket jo så normal. Akkurat som om de forventer at galskapen skal være noe synlig. Selv om vi vet at hvem som helst er i stand til hva som helst – mennesker er ikke gode skapninger – så later vi som ingenting og laller videre i vår innlærte boble av borgerlig konformitet. Det er en bisarr situasjon.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Skal jeg fortelle deg noe som mildt sagt ikke er en hemmelighet? Jeg blir aldri forbauset når folk gjør spinnville ting. Det er mer forbausende at såpass mange holder seg så stabile som de gjør, selv om statistiske tall om “hjemmevold” kanskje sier noe om at det skjuler seg en helt annen historie bak den fine fasaden. Alkoholisme, pillemisbruk, rituelle overgrep og gjensidig hat. Det klikker for folk med jevne mellomrom, så går de berserk og føkker opp livet sitt. Nyhetene er fulle av denslags innhold hver eneste dag. Alle kjenner noen som har – eller som har hatt – rusproblemer. Alt dette kommer av at vi egentlig ikke vet hvem vi er og hva som foregår. Det er med andre ord et filosofisk problem. Utdannelsen vi typisk får i grunnskolen og etterpå forbereder ikke folk på “det virkelige livet” men på noen slags idealtilstand, et teoretisk Nirvana hinsides den kravstore kroppens aggressive holdning til det hele. Tingenes tilstand er ganske deprimerende. De unge innser at det blir opp til dem å korrigere kursen og rydde opp i den svinestien som etterkrigsgenerasjonen har skapt i sin jakt på “gull og grønne skoger”. Dagens tyveåringer har ingen realistiske muligheter til å etablere seg med familie, langt mindre eie sin egen bolig, styre sin egen fremtid — og alt det der som virker så selvfølgelig for bare noen tiår siden. Ting har gått for langt. Slitasjen på miljøet er for stor. “Veksten” i økonomien er ute av kontroll. Det er ikke noe poeng i å lure på hvor dette skal ende – hvis du ikke er fullstendig fette idiot – så bruk heller energien på å stikke ut en holdbar kurs du kan følge når hele mannskiten kollapser og alle blir overlatt til å seile sin egen sjø. Hvor lenge kan menneskenes samfunn overleve all den systemiske misbruken?

Vår venninne Nina skal få det siste ordet her.

Jeg var 17 år gammel i året 1980. Det er for ungt for mange ting, men gammelt nok for andre. For eksempel husker jeg det amerikanske presidentvalget det året, som endte med at Ronald Reagan gikk seirende ut av dette pinlige opplegget som sindige folk – som også er vittige – kaller “den store amerikanske skjønnhetskonkurransen”. Jeg var for ung det året til å fatte at amerikanerne bryr seg ikke om kompetanse og hederlighet, men gammel nok til å forstå at det skal bli vondt å finne en mer evneveik tosk enn dette. Så vidt jeg kunne se den gangen var Reagan absolutt “bånn i bøtta”. Hvordan er det mulig? Det føltes som om hodet mitt skulle eksplodere. Du vet. Som om du deltar i noen slags drømmeaktig film hvor naturlovene ikke funker som de skal. Det ble vitset om amerikansk toskeskap det året.

Det var Reagan – og hans økonomiske teoretikere – som tok livet av “det gamle Amerika” og introduserte den vanvittige gjeldsspiralen som har medført at i disse tider bruker de nesten en femtedel av statsbudsjettet til å betale renter på alle sine utenlandslån. Interessant nok har det vært en veritabel renessanse av journalister og samfunnskritikere som tar for seg Reaganomics – tryllepengene som bare oppstår midt i løse luften – og reviderer denne forferdelige mannens litt i overkant ikoniske helgenstatus blant amerikanere. De som tror at aksjemarkedet sier noe om nasjonaløkonomiens gode eller dårlige tilstand er selvsagt ikke enige, fordi de lever jo ikke i virkeligheten. På den annen side ser de hva de ser. De som kjøpte et hus til femti tusen dollar tidlig i presidentperioden hans Ronald Reagan sitter nå på et hus verdt en million. Hvorfor skal de klage? Mange har bygd opp store formuer i løpet av den nyliberalistiske epoken.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det påfølgende året – nærmere bestemt den 30. mars 1981 – ble Reagan utsatt for et drapsforsøk med skytevåpen, idet en viss John Hinckley jr. avfyrte flere skudd med en revolver mot presidenten og følget hans da de var på vei mot bilen etter en tale på Hilton Hotel i Washington DC litt utpå ettermiddagen. Etterforskningen avdekket at Hinckley befant seg i noen slags psykotisk tilstand fordi han ønsket å gjøre inntrykk på skuespilleren Jodie Foster etter å ha “blitt forelsket” i henne på grunn av rollefiguren hennes i filmen Taxi Driver fra 1976. Det ble følgelig ingen rettssak fordi Hinckley ble ekspedert inn i det psykiatriske behandlingssystemet for de neste førti år — men han er nå en fri og rehabilitert mann på 71 år som bor i Williamsburg, Virginia og tilbringer sin tid med maling, musikk og lesing av bøker. Ikke så ulikt livsstilen til den tidligere president George Bush (sønnen), som tilfeldigvis var omgangsvenn med broren til John Hinckley, fordi de kom begge fra rike familier og den enes far var en økonomisk støttespiller av den andres far sin politiske karrière. Vi kan altså si, som så mange har sagt så ofte, at verden er kanskje ikke særlig stor men den er jævlig absurd.

Vi avslutter med en sang fra 1981, innspilt av det norske – de var fra Drammen – bandet Turistene.

Evneveik er et begrep som tidligere ble brukt om personer med ulike former for kognitiv funksjonsnedsettelse, utviklingshemming. Evneveik ble for eksempel brukt om skolebarn som ikke var i stand til å følge det vanlige utdanningsløpet. Begrepet oppfattes i dag som nedsettende.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er definitivt nedsettende ment når jeg bruker ordet evneveik, men det handler ikke om funksjonsnedsettelse i noen medisinsk forstand – eller altså “utviklingshemming” – mer om en slags selvpåført idioti som i stor grad handler om grov overvurdering av egne evner og eget kunnskapsnivå, men fordi man mer eller mindre bevisst unngår “prøvelser” som kunne ha eksponert evneveikheten så slipper man unna med det. Den vanligste strategien er å “holde seg til sine egne” som på nettet betyr et eller annet ekkokammer av runkenisser som støtter hverandres vrangforestillinger, eller ute i Guds frie natur av sosiale sammenhenger og intellektuelle kontekster som ikke stiller krav eller kritiske spørsmål. Det er nok for dem at du er “hyggelig” og skaper “kos” rundt deg. Du behøver ikke å være verken ærlig eller etterrettelig. Hvilke er de strategiene en vaneløgner må bruke for å aldri bli eksponert og satt i forlegenhet? Svar, de bygger opp en nettverk av “nyttige idioter” rundt seg, som vil flokke seg sammen og innta forsvarsposisjon overfor alle og enhver som iverksetter noen form for taktisk informasjonskontroll mot løgneren og hans program av feilinformasjon.

På grunn av noe som var linket opp fra et annet nettsted havnet jeg i går på document.no — som jeg etter å ha tenkt meg litt om velger å karakterisere som kristenkonservativ nasjonalpornografi av “amerikansk” type. Sannsynligvis er de også finansiert av amerikanerne, israelerne eller begge deler. Ihvertfall jobber de ikke for Norge. Du vet. Det heter jo faktisk dokument på norsk (også på svensk og dansk), mens den “halvengelsk” språkforurensede stilen er typisk for dette segmentet av evneveike fjøsnisser. Det er begrenset hvor mye tid jeg har å kaste bort på slike tiltak så en times tid får være nok, eller i det minste nok til å henge bjelle på katten, som folk sier, i den forstand at jeg skjønner hva slags typer de er – klassisk landssvikermateriale – og jeg skjønner hvem nettstedet deres er beregnet på. Hele dette vemmelige komplekset av Fremskrittspartiet, de “hardkokte” delene av Kristelig Folkeparti, de mer løslig organiserte klubbene av og for gammelfascister og nynazister, nettstedene de flokker seg til og de dunkle “pengekreftene” som strør finansiering over dette ormebolet, kan reise og ryke for alt hva jeg bryr meg. Min innstilling er generelt slik at hvis folk virkelig er så kørka at de samler seg rundt sånne opplegg, stemmer på Fremskrittspartiet og støtter sånne stakkarslige avskum som han Donald Trump, så får de verken mer eller mindre enn hva de fortjener: Det går til helvete.

Det fundamentale kunnskapsparadokset lyder slik: Jo mer du vet, jo mer vet du at du ikke vet. Dette er en betraktning, ikke en gåte. Det har ikke noen “løsning” annet enn å akseptere at mer informasjon vil ikke “styrke deg i troen”. Tvert imot. Normal bayesiansk statistikk påbyr kontinuerlig oppdatering av egen kunnskapsbase, som i praksis blir slik at en som er ferdig med grunnkurset på kokkelinja vil ha utviklet flere – og man kan si “bedre” – idèer om å lage mat enn noen som aldri har tatt noe kurs, mens en som har jobbet mange år på en topprestaurant vil selvsagt ha bevegd seg enda lenger bort fra den jomfruelige uvitenheten til folk som er usikre på om pølser er fisk eller grønnsaker. Det ligger et element av dyp ydmykelse i å skjønne noe, fordi det impliserer at man har fått en ny horisont og kan se ting som pleide å være skjulte før. Du vet. Litt sånn som hvordan diverse hemmelige selskap “innvier” sine klienter på stadig nye nivåer av hemmelig kunnskap. Eller rett og slett bare slik som all læring fungerer i praksis: Du begynner på et lavt nivå av “ingen kunnskap om dette emnet” og etterhvert som du lærer nye ting om greia så må du justere deg i forhold til disse detaljene og konsolidere deg på neste nivå før du er klar for å gå videre og lære enda mer. Det stanser aldri. Det finnes ingen form for kunnskapens fjelltopp som man kan nå, for så å slå ut med armene og juble triumferende fordi du har ankommet det ultimate målet. Jeg sier ikke at du ikke kan juble underveis hvis du synes at du fortjener det, klappe deg selv på skulderen fordi du har vært så jævlig flink og flittig eller whatever, men det er faktisk døden som venter på deg i andre enden av den veien du går, og det er diskutabelt hvor spesiell eller verdifull akkurat denne premien er. Mange milliarder mennesker har jo allerede kommet frem til mål og vunnet i konkurransen.

Vi setter strek der med en klassisk hyggesang fra året 1981.

Blant all den andre galskapen i verden registrerer jeg at det fortsatt er tredve grader varmt etter solnedgang. Sånn er det her i strøket. Det er ikke sånn at jeg klager på saken – det ville jo ikke gjort noen forskjell uansett – men det skal nevnes fordi det er komisk. Du vet. Litt sånn der fnisende artig. Er ikke det et symptom på at man er i ferd med å bli forrykt? Om det er slik eller sånn, påtrykket av usannsynlige nyheter og absurd vær gjør jo noe med humøret. Heldigvis har jeg ikke hatt noen skogbrann her i nærområdet i år, selv om det var noe omtrent femten kilometer unna i juni – da kunne jeg lukte røyk i et par dager – men de har da hatt mer enn nok å stri med i andre deler av Spania gjennom hele sommeren. Ut fra hva jeg kan se av værmeldingens langtidsvarsel så skal det bare være et par dager til med tredvegrader, så faller det ned til tyvetallet og der skal det forhåpentligvis legge seg foran september måned (som også kan bli varm), men så kommer høsten litt sånn smått i senn og da blir det ventelig mulig å sove normalt om nettene.

Jeg gidder ikke lenger å diskutere med “klimafornektere” men jeg får med meg ting i nyhetene. At de gidder. Men så er det jo forsåvidt slik med menneskene at mange av oss tror på noen ganske vanvittige ting, så det er ingen grunn til å la seg forbause. For eksempel var det en helt normalt utseende kis på fjernsynet her om dagen som i fullt alvor påsto at jordkloden umulig kan være mer enn ti tusen år gammel. Javel? Det er noe psykiatrisk som foregår med dem så det er fristende å få dem til å snakke mer slik at man kan danne seg en hypotese om hvordan det går an å bli så dust. Er det noe freudiansk? Kanskje det skjedde noe med dem i barndommen. Fæle traumer som de gjemmer for seg selv ved å konstruere usannsynlig avanserte lutslott oppå toppen av elendigheta. Hvem vet. På en pervers måte er det jo ganske fascinerende at sånne typer finnes, at de bare vandrer plystrende rundt i gatene og ser helt normale ut før de begynner å snakke. Alt sånt tatt i betraktning så er jeg glad for at jeg er ferdig med den alderen da det virket nærmest livsviktig å ha en fast livspartner – altså en samboer – slik at det til tider ble nødvendig å intervjue aktuelle kandidater til stillingen på slike steder hvor sånt foregår. Jeg vil tippe at sånne opplegg har flyttet på nettet nå. Jeg hører jo ryktene. Folk sitter og “sveiper” på telefonen basert i noen sekunders obervering av noens nettprofil. Fantastisk.

Vi avslutter med et band som jobber i sjangeren “metalcore” og de kommer fra Kenya.

DEI er i USA en betegnelse på tiltak for å fremme mangfold, likestilling og inkludering, særlig innenfor arbeidslivet og høyere utdanning. Det er et akronym for diversity (mangfold), equity (som ikke svarer direkte til noe norsk ord, men som i denne sammenhengen grovt sett betyr rettferdig behandling og like muligheter) and inclusion (inkludering). President Donald Trump har ved starten av hans andre presidentperiode i 2025 gjort arbeid mot «DEI» i vid forstand til en viktig kampsak for sin administrasjon. Enhver aktivitet som knyttes til begreper som for eksempel «minoritet» eller «kjønn» ses på med sterk mistanke. 

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hvis vi påstår at det engelske ordet equity – brukt i sammenhengen ovenfor (det økonomiske begrepet heviser til noe helt annet) – betyr likestilling, eller eventuelt utjevningspolitikk, så følger det naturlig at forskjellsbehandling er det nødvendige virkemiddelet. La oss si for eksempel hvis du er lærer i barneskoletrinnet og visse utdanningsmål gjelder for samtlige elever så skjønner alle rimelig intelligente mennesker at noen av barna behøver mer støtte og oppfølging enn de andre. Er dette rettferdig? Det kommer an på hvem du spør. Jeg vil si at det er en selvfølgelighet at man går inn for å gi småbarn “like muligheter” mens de befinner seg i førpubertal alder, så får man heller la konkurranseinstinktet komme ut når barna uansett henfaller til stratifiserte klikkdannelser. I Norge er det lovfestet i utdanningsloven at karakterer ikke skal gis før elevene kommer til ungdomsskoletrinnet — og dette fungerer relativt uproblematisk, selv om ikke alle er enig i at det bør være slik.

Kjønnskvotering var et nokså omstridt tema da det først ble introdusert, men det ble likevel fremtvunget via en politisk arbeidsprosess og nå i 2026 er det vel mer eller mindre akseptert blant befolkningen – med noen få unntak – at det er best for alle at vi fremholder denne praksisen både i det private arbeidslivet og den offentlige forvaltningen. Det slår ikke alltid like gunstig ut i hvert enkelt tilfelle, men på det samfunnsstatistiske nivået har politikken vært vellykket. Den generasjonen som nå for tiden utgjør tyngden i arbeidslivet har vokst opp med slike ordninger og stiller følgelig ikke like mange dumme spørsmål som de på min alder og deromkring. Selvsagt finnes det enkelte sære miljøer som ønsker seg hva de kaller “tradisjonelle kjønnsroller” og den typen ting, men det er da heller ingen som nekter noen å innrette privatlivet sitt slik de foretrekker så lenge de ellers ikke gjør noe ulovlig, så jeg ser ærlig talt ikke poenget med å gå rundt og skrike om slike saker. Vi har jo god dekning for å hevde at et fritt og åpent samfunn ikke oppstår helt av seg selv.

Det er vanskelig å føle noen stor sympati for amerikanerne fordi de nå er i ferd med å rive istykker hele samfunnet sitt. Et flertall av velgerne der ville jo ha denne vemmelige rævklovnen Donald Trump som sin statsleder, så da så. I den grad det finnes alarmklokker og varsellamper så blinker og kimer det på et øredøvende nivå, uten at dette overrasker noen av de som har hva jeg i et tidligere avsnitt betegnet som “rimelig intelligens”. Alle som skjønner noe som helst skjønte at dette ikke kom til å ende bra — og vi er ennå bare halvveis gjennom Trumps siste presidentperiode. Konsekvensene har tårnet seg opp til en slik grad at det virker poengløst å engang si noe mer. Hvem er det som ikke klarer å se greia nå? Sannsynligvis finnes det fortsatt noen tåkedotter av urealistisk håp som svever rundt der ute, men når meningsmålinger viser at presidenten bare har tredve prosent støtte i sin egen befolkning så er det definitivt noe som har skjært seg — som igjen ikke er noen overraskelse for folk med normalt gangsyn og gjennomsnittlig bra sunn fornuft. De klarer jo å se at det er noe som mangler hos han der Donald Trump. Du vet. Egenskaper han ikke har, så som empati, innsikt og normalt sunn forståelse for menneskenaturens mange mystiske manifestasjoner. Hvor ender dette? Vi kan bare vente og se.

Vi avslutter med det som Frank Sinatra kalte “verdens vakreste kjærlighetssang”.