Minimumskravet for at noe skal være en konspirasjonsteori er at en konspirasjon befinner seg sentralt i teorien. Følgelig er det å ha en “avvikende mening” om noe slags vitenskapelig tema ikke i seg selv noe tegn på konspirasjonsfantasier. Hvor det befinner seg på skalaen mellom dumt og smart er et annet spørsmål. For eksempel er det dumt å tro på myten om Atlantis, men det er ingen konspirasjonsteori — før man introduserer tanken om at “skolevitenskapen” er noen slags sammensvergelse som jobber for å holde sannheten skjult for folket. Da har man tatt det neste logiske skrittet og falt inn i en paranoid psykose, som forsåvidt er helt normalt i dagens samfunn. Vi helbereder jo ikke galskap lenger. Vi bare holder symptomene i sjakk med et medikamentbasert terapiprogram, eventuelt er det opp til pasienten å “selvmedisinere” seg.
Jeg har aldri ansett religiøs tro som noe annet en psykotiske vrangforestillinger. Det sentrale problemet er imidlertid at pasienten har en urealistisk fantasi om sin egen evne til å forstå verden, se sammenhenger, og så videre. De klarer ikke å leve med sin egen menneskelige feilbarlighet og uforstand. De klarer ikke å bare si jeg vet ikke fordi dette truer deres selvnytende følelse av overlegenhet i forhold til dyrene, eller noe. De må ha en historie. En fortelling. En forklaring. Selv om noe slikt ikke finnes. Da får man jo bare finne på noe. Hvis mange nok er enige blir det “sant”. Ikke sant? Sånn har ting en tendens til å virke, særlig i tilknytning til fenomenet religion — men også andre former for tro, forstått som det man oppfatter som en “rimelig antagelse” gitt det kunnskapsnivået man har om en ting. “Hellig overbevisning” er en særlig virulent variant av det samme fenomenet, som vi historisk sett vet er noe av den farligste galskapen som finnes ute i markedet for avvikende mentalitet og andre perversiteter.
Retroparanoia er et ord jeg har funnet opp selv. Det betyr “en sykelig tro på at alle vil deg vel”. Som vi alle vet er dette ikke tilfelle. Verden er full av skruppelløse jævler som uten å nøle vil utnytte din godtroende naivitet hvis du gir dem så mye som en halv sjanse til dette. Hvorfor er det slik? Det vet jeg ikke, men det er definitivt slik, og folk forstår typisk også dette på noe slags plan, slik at det er alminnelig å være skeptisk i forhold til “fremmedfolk”. Hvem vet hva de er ute etter? Kanskje er de harmløse men så lenge man ikke vet dette, så vet man jo ikke, og det er bedre å feile på den skeptiske siden enn å bli utnyttet og mishandlet fordi man stiller seg alt for åpen og inviterende til “feil typer”. Følgelig er det aldri direkte usunt å være vaktsom overfor mennesker man ikke kjenner. Alle vet dette. Spørsmålet er bare hvor langt man skal ta greia. Hvor mange og hva slags bevis på “gode hensikter” forlanger du før du slapper av og aksepterer at folk for det meste er akkurat som deg, uansett hvor fremmedartede de måtte se ut? Det kommer an på hva du tror.
Nylig var det en ung dame i Oslo som ble drept på jobb. Hvorfor skjedde dette? Inntrykket mitt er at gjerningsmannen hadde hengt seg opp i noen slags idè – en psykotisk vrangforestilling, om du vil – hvor hun representerte noe som han følte seg truet av, slik at han erkjenner ikke at han gjorde noe galt. Det var jo selvforsvar. Du vet. Fordi “kulturen vår” er satt under beleiring av fremmede og hvis ingen er villig til å steppe opp og ta ansvar, så vil de fremmede ta over hele opplegget og gjøre slutt på “alt som er vårt eget” og som ingen andre har. “Egenart” og den typen ting. Det norske. Hva vet jeg? Jeg har aldri egentlig forstått hvordan sånne folk tenker. Men så skal det da også ganske mye til før jeg føler meg truet av noe. Jeg er ikke noe “offer” på noe som helst slags vis — og jeg klarer bare ikke å være empatisk med noen som har antatt en offeridentitet, uansett hvor mye saklig grunn de eventuelt måtte ha for dette. Jeg mener, mange er jo de facto ofre for vold, overgrep, mobbing, trakassering og det ene med det andre. De har opplevd fæle ting. Jeg skjønner dette. Men for å komme seg videre i livet må de ikke desto mindre komme seg ut av denne “bølgedalen”.
På mange måter er det korrekt å beskrive meg som en rabiat nasjonalist, men ikke sånn som dette ordet vanligvis blir brukt. Det er ikke politisk, det er kulturelt. Jeg er norsk til fingerspissene og vel så det, selv om jeg bor i Spania. Derfor finner du for eksempel et norsk flagg hengende fra juliebalkongen utenfor kjøkkenvinduet mitt. Hvorfor ikke? Jeg har jo uansett ikke evnen til å føle skam. Jeg begynner å le lenge før distibutørene av skamfølelse rekker frem til poenget sitt. Hva fanden prater du om, din slyngel? Jeg blir tyve tusen ganger mer provosert av de som tror at “det norske” lar seg true av en bande med fussete muslimer – herregud – enn av selve den foran nevnte banden. Hva slags ynkrygger tror du egentlig vi er? Hvis den norske kulturen virkelig er så anemisk og svakelig at den dåner og dør av at noen sier Allah Akbar – eller hva fanden det nå er de sier – i gata der du bor, ja så fortjener den å dø. Såpass nietzschiansk må det nesten være. Hysteriske kjerringer av alle kjønn kan bare holde tåta på seg. Det nasjonale er organisk, ikke religiøst. Å avskaffe “det norske” er ikke mer realistisk enn et forsøk på å skrape ruren av alle svaberg mellom Lindesnes og Stadt med fortennene sine. Dessuten er det mer realistisk å bekymre seg for amerikansk kulturimperialisme enn for arabere og pakistanere, hvis man først skal engste seg over disse tingene.
Vi avslutter med litt “britisk” kulturimperialistisk popmusikk, som imidlertid også er ganske “norsk” i ånden.