Når hele jævla skithuset står i brann

Minimumskravet for at noe skal være en konspirasjonsteori er at en konspirasjon befinner seg sentralt i teorien. Følgelig er det å ha en “avvikende mening” om noe slags vitenskapelig tema ikke i seg selv noe tegn på konspirasjonsfantasier. Hvor det befinner seg på skalaen mellom dumt og smart er et annet spørsmål. For eksempel er det dumt å tro på myten om Atlantis, men det er ingen konspirasjonsteori — før man introduserer tanken om at “skolevitenskapen” er noen slags sammensvergelse som jobber for å holde sannheten skjult for folket. Da har man tatt det neste logiske skrittet og falt inn i en paranoid psykose, som forsåvidt er helt normalt i dagens samfunn. Vi helbereder jo ikke galskap lenger. Vi bare holder symptomene i sjakk med et medikamentbasert terapiprogram, eventuelt er det opp til pasienten å “selvmedisinere” seg.

Jeg har aldri ansett religiøs tro som noe annet en psykotiske vrangforestillinger. Det sentrale problemet er imidlertid at pasienten har en urealistisk fantasi om sin egen evne til å forstå verden, se sammenhenger, og så videre. De klarer ikke å leve med sin egen menneskelige feilbarlighet og uforstand. De klarer ikke å bare si jeg vet ikke fordi dette truer deres selvnytende følelse av overlegenhet i forhold til dyrene, eller noe. De må ha en historie. En fortelling. En forklaring. Selv om noe slikt ikke finnes. Da får man jo bare finne på noe. Hvis mange nok er enige blir det “sant”. Ikke sant? Sånn har ting en tendens til å virke, særlig i tilknytning til fenomenet religion — men også andre former for tro, forstått som det man oppfatter som en “rimelig antagelse” gitt det kunnskapsnivået man har om en ting. “Hellig overbevisning” er en særlig virulent variant av det samme fenomenet, som vi historisk sett vet er noe av den farligste galskapen som finnes ute i markedet for avvikende mentalitet og andre perversiteter.

Retroparanoia er et ord jeg har funnet opp selv. Det betyr “en sykelig tro på at alle vil deg vel”. Som vi alle vet er dette ikke tilfelle. Verden er full av skruppelløse jævler som uten å nøle vil utnytte din godtroende naivitet hvis du gir dem så mye som en halv sjanse til dette. Hvorfor er det slik? Det vet jeg ikke, men det er definitivt slik, og folk forstår typisk også dette på noe slags plan, slik at det er alminnelig å være skeptisk i forhold til “fremmedfolk”. Hvem vet hva de er ute etter? Kanskje er de harmløse men så lenge man ikke vet dette, så vet man jo ikke, og det er bedre å feile på den skeptiske siden enn å bli utnyttet og mishandlet fordi man stiller seg alt for åpen og inviterende til “feil typer”. Følgelig er det aldri direkte usunt å være vaktsom overfor mennesker man ikke kjenner. Alle vet dette. Spørsmålet er bare hvor langt man skal ta greia. Hvor mange og hva slags bevis på “gode hensikter” forlanger du før du slapper av og aksepterer at folk for det meste er akkurat som deg, uansett hvor fremmedartede de måtte se ut? Det kommer an på hva du tror.

Nylig var det en ung dame i Oslo som ble drept på jobb. Hvorfor skjedde dette? Inntrykket mitt er at gjerningsmannen hadde hengt seg opp i noen slags idè – en psykotisk vrangforestilling, om du vil – hvor hun representerte noe som han følte seg truet av, slik at han erkjenner ikke at han gjorde noe galt. Det var jo selvforsvar. Du vet. Fordi “kulturen vår” er satt under beleiring av fremmede og hvis ingen er villig til å steppe opp og ta ansvar, så vil de fremmede ta over hele opplegget og gjøre slutt på “alt som er vårt eget” og som ingen andre har. “Egenart” og den typen ting. Det norske. Hva vet jeg? Jeg har aldri egentlig forstått hvordan sånne folk tenker. Men så skal det da også ganske mye til før jeg føler meg truet av noe. Jeg er ikke noe “offer” på noe som helst slags vis — og jeg klarer bare ikke å være empatisk med noen som har antatt en offeridentitet, uansett hvor mye saklig grunn de eventuelt måtte ha for dette. Jeg mener, mange er jo de facto ofre for vold, overgrep, mobbing, trakassering og det ene med det andre. De har opplevd fæle ting. Jeg skjønner dette. Men for å komme seg videre i livet må de ikke desto mindre komme seg ut av denne “bølgedalen”.

På mange måter er det korrekt å beskrive meg som en rabiat nasjonalist, men ikke sånn som dette ordet vanligvis blir brukt. Det er ikke politisk, det er kulturelt. Jeg er norsk til fingerspissene og vel så det, selv om jeg bor i Spania. Derfor finner du for eksempel et norsk flagg hengende fra juliebalkongen utenfor kjøkkenvinduet mitt. Hvorfor ikke? Jeg har jo uansett ikke evnen til å føle skam. Jeg begynner å le lenge før distibutørene av skamfølelse rekker frem til poenget sitt. Hva fanden prater du om, din slyngel? Jeg blir tyve tusen ganger mer provosert av de som tror at “det norske” lar seg true av en bande med fussete muslimer – herregud – enn av selve den foran nevnte banden. Hva slags ynkrygger tror du egentlig vi er? Hvis den norske kulturen virkelig er så anemisk og svakelig at den dåner og dør av at noen sier Allah Akbar – eller hva fanden det nå er de sier – i gata der du bor, ja så fortjener den å dø. Såpass nietzschiansk må det nesten være. Hysteriske kjerringer av alle kjønn kan bare holde tåta på seg. Det nasjonale er organisk, ikke religiøst. Å avskaffe “det norske” er ikke mer realistisk enn et forsøk på å skrape ruren av alle svaberg mellom Lindesnes og Stadt med fortennene sine. Dessuten er det mer realistisk å bekymre seg for amerikansk kulturimperialisme enn for arabere og pakistanere, hvis man først skal engste seg over disse tingene.

 

Vi avslutter med litt “britisk” kulturimperialistisk popmusikk, som imidlertid også er ganske “norsk” i ånden.

Brunstvrinskende fjøsnisser i ukontrollert pengegallopp

Det er en kis på nettet som presenterer “nyheter fra Spania” på engelsk. Jeg har fulgt ham siden lenge før jeg flyttet hit selv, som et ledd i det vanlige etterretningsarbeidet fra dag til dag. Du vet. Noen ganger kommer det noe særlig nyttig eller interessant og da gjelder det å være beredt. Av “årsaker” har han tiltrukket seg et segment av lesere som omtrent skriker i fistel i kommentarfeltet hver gang temaet “klimaforandringer” og/eller “global oppvarming” kommer på banen. Det har alltid vært varmt i Spania, sier de. Du presenterer fake news når du siterer nyhetskilder som tar opp disse tingene. For det meste blir disse bare ignorert. Jeg mener, hva skal man liksom si? Likevel føler jeg svart hat inni meg overfor troll som ikke respekterer at hetebølgen i august var en dødelig katastrofe. Mer enn 2500 mennesker omkom, i tillegg til de over 1100 heterelaterte dødsfallene som allerede var registrert i Spania i år. Og la oss ikke engang snakke om de materielle skadene som skogbranner ute av kontroll forårsaket. De kalkulerer fortsatt på tallene, men allerede nå kan enhver idiot se at dette blir ikke billig. Tilsammen har et område på størrelse med Østfold fylke blitt ødelagt.

Nå har vi startet på september måned og temperaturene har lagt seg på noe vi kan kalle “en normal norsk sommer” med kjølige netter og dager som drar seg oppimot 25 grader. Det er veldig fint der ute nå. Dessuten kommer det enkelte lette regnbyger fra og til, men det er ikke såpass at man behøver paraply engang. Imidlertid driver folk i sør og spenner fast setebeltet i forhold til de forventede høststormene som i år sannsynligvis vil bli temmelig seriøse greier på grunn av at Middelhavet er såpass kraftig oppvarmet. Husker alle fysikktimene fra ungdomsskolen? Varme = energi. Når de normale stormene får ekstra energi fra unormalt høyt oppvarmet overflatevann så vil denne energien omsettes i sterkere vind og kraftigere regnskyll. Husker folk hva som skjedde i Valencia i fjor? Det er grunn til å regne med “mer av det samme”, uten at noen kan si noe eksakt om når og hvor. Været er jo notorisk uberegnelig på noen lengre sikt enn bare de neste to-tre dagene. Sånn er de praktiske konsekvensene av klimaforandringer. Det er forsåvidt teknisk korrekt at “det har alltid vært klimaforandringer” men dette er ikke noe holdbart argument i forhold til hva vi observerer nå. Den store døden er det smått dramatiske navnet på masseutryddelsen av liv her på jorda som skjedde i overgangen mellom tidsepokene Perm og Trias for 250 millioner år siden. Nitti prosent av alt liv i havet døde ut og sytti prosent av alt landbasert liv. Årsaken til dette var at temperaturen steg med ti gradet over en periode på femti tusen år, som var raskere enn livsformene var i stand til å tilpasse seg. Til sammenligning har temperaturen – foreløpig – steget litt i overkant av 1,5 grader på bare hundre år siden menneskenes industrialiserte epoke startet. Hvor mye mer tåler vi? Ingen vet — og dette virker ikke som den typen spørsmål det er passende å holde på med frivolt gjettverk rundt. Saken er at vi har et alvorlig problem.

Spanias statsleder Pedro Sanchez har fremlagt et forslag til “tverrpolitisk klimaoverenskomst” etter mønster av den de kom frem til for ti år siden, men da handlet det om beredskap overfor internasjonal terrorisme. Vi kan litt forsiktig si at saken har fått blandet mottagelse. Det er jo ikke alle som forstår problemet, eller engang er villige til å anerkjenne at det finnes noe slikt problem. Opplegget er fullstendig fette absurd. Når ble det slik at et betydelig antall mennesker “føler” at vitenskapen har noen annen interesse enn å observere virkeligheten og utarbeide faktapunkter på grunnlag av de data som lar seg samle inn? Når ble oljeselskapenes inntjeningsprofil viktigere enn grunnlaget for alt jordisk liv? Herregud. Snakk om å ha prioriteteringene sine i orden. Hvis du tror at migrasjon er en viktigere politisk sak enn miljø er du mildt sagt evneveik. Saken er jo så alvorlig at vi burde egentlig ikke snakke om noe annet enn miljø. Amerikanerne har ordnet seg med en åtti år gammel senil seksualforbryter som president og mange synes tydeligvis at dette ikke bare er normalt men også en stor fordel for verden. Du vet. Han er visstnok en handlekraftig type som også bør få Nobels fredpris for alt det fine han har gjort for verden. Vel, det er hva det er. Min eneste politiske makt består i å stemme når det er valg og dette har jeg allerede gjort. Siden anerkjenner jeg et visst ansvar for å oppføre meg som folk, kildesortere avfallet mitt så godt som det er lagt opp til og ellers begrense bilbruken til det mest nødvendige. “Det store bildet” har ikke jeg ansvaret for selv om jeg er i stand til å se det. Det forundrer meg litt hvor intenst engasjerte de såkalte klimafornekterne er. De tar jo faen meg fullstendig av med skriking og skjellsord. Selvsagt gjør jeg også det noen ganger, men dette er ikke alt jeg gjør. Mesteparten av materialet mitt er ganske saklig og behersket. Det hjelper jo som regel ikke å “heve stemmen”.

 

Vi avslutter med den beste låta fra Neil Young-albumet Reactor, som jeg kjøpte som LP da den kom ut i året 1981:

Hvordan kan man bli mer sjuskete?

Altså, jeg er jo en veldig ryddig og streit person, ikke sant? Alle vet hvor de har meg, jeg lyver aldri og betaler alltid riktig beløp til riktig tid hver gang det er noen “pengesaker”. Veldig A4 akkurat der, liksom. Jeg bruker ikke skitne, fillete eller på andre måter stygge klær, jeg steller meg alltid hvis jeg skal noe sted, huset mitt ser bra ut og når jeg har vasket klær så bretter jeg dem pent sammen med tellekant på t-skjortene, alt i sine dedikerte hyller eller skuffer, og så videre. Du ser tegninga. Det er et nærmest militært velordnet borgerhjem. Det er designet for å ligge på laveste optimale stresspunkt i den forstand at jeg ser aldri “noe som behøver å bli gjort” fordi jeg har allerede gjort det. Jeg har ingen klagesaker mot meg selv, om du vil. Hvordan ble ting slik? Jeg var jo det man litt forsiktig kan kalle en bohem da jeg var yngre. Mer av en kaospilot innennfor en “kreativ kontekst” med mye halvgjort arbeid rundt meg til enhver tid. Men så ble jeg eldre.

Jeg har sett mange i min egen aldersgruppe bli sittende fast i sin egen labyrint av dårlige vaner. Det finnes sikkert mange meninger om saken, men for meg er det fullstendig fette uaktuelt å fortsette i noen slags “ungdommelig” ånd når jeg har kommet i bestefarsalderen. Det virker jo ikke realistisk. Jeg er ikke lenger “en av gutta” fordi jeg befinner meg i en helt annen fysisk virkelighet nå enn da jeg var 30-40 år, det vil si i velmaktsalderen for de store sosiale sprell. Jeg er kort og godt ikke like bevegelig lenger. Jeg kan tidfeste når denne overgangen skjedde. Det var i 2018. Jeg var 55 år da. Det viste seg at jeg ikke lenger kunne utføre en vanlig baklengs salto og lande på beina. Som alle vet er sånt ganske pinlig. Dessuten tapte jeg ti kroner i veddemålet. Ingen økonomisk katastrofe i den praktiske verden, men som symbolpolitikk var dette problematisk. Man vedder jo ikke hvis man ikke tror man kommer til å vinne, ikke sant? I en magisk verden er det viktig å forstå hva som er – og minst like mye hva som ikke er – tegn man bør legge merke til. Når du tror du kan gjøre noe men så viser det seg at du får det ikke til har vi et problem, ikke sant? Poenget er at dette er en annen type problem når man er 25 enn når man er 55. Hvor mye tid har du å bruke på saken? Hva er budsjettrammene dine?

Det er viktig å forstå hva det betyr å ha mer fortid enn fremtid. Det motsatte er det jo nesten ingen som forstår. Før man har rukket å bygge en selvstendig forstand føler jo alle at “alt går an” – som ikke er direkte usant akkurat da – men man vil snart oppdage karmaloven: Så snart du har valgt noe har du også valgt bort noe. Hvis du svinger til høyre akkurat der og da så vil en annen skjebne manifestere seg enn hvis du hadde svingt til venstre. Dette er en vanlig tolkning av det fysiske prinsippet om “mange verdener” (men du kan bare leve i èn av dem) som aktualiseres gjennom viljen. Gjort er gjort og spist er spist, som folk sier. Konsekvensene av alle valg man foretar er noe man bare må bære. Dette er hva karma betyr. “Dårlig karma” henger sammen med dårlige valg, ofte når man har gjort dette til en vane, sånn at man ligner i alles øyne på en “ulykkesfugl”. Teknisk sett er det ikke vanskelig å snu dette. Det er bare å bygge et nytt sett med vaner, som støtter et bedre strategisk mønster i forhold til “hva du egentlig vil med livet ditt” (dette er noe variabelt). Det å ikke vite hva man vil er et annet slags problem enn det å ikke få til hva man vil. Generelt sett er det ingen som vet dette før de har kommet i såkalt “moden alder” – som er vanskelig å tidfeste på grunn av store individuelle variabler – men når man har kommet inn i 30-40 års alder bør man ha dannet en ganske god forståelse av saken, selv om de fleste fortsatt vil “oppdage nye ting om seg selv” også i sin fysiske velmaktsalder. Men nok om det. Alle vet jo allerede alt om disse tingene.

Ordet disiplin betyr – når jeg bruker det – perfeksjonering av din moralske karakter. Selvkontroll, hvis du vil ha det med bare ett ord. Full styring over dine egne mentale og fysiske egenskaper. Selv anerkjenner jeg ingen eksterne autoriteter. Det finnes bare eksterne krefter, og som de sier i Japan: Bambusen må bøye seg for vinden. En disiplinert person vet hvor grensene går. Har du styring? Hvis ikke må du falle tilbake til et taktisk punkt du faktisk behersker. Det er selvsagt ikke galt å bevege seg utenfor sine egne grenser, men man kan ikke oppholde seg der mer eller oftere enn man har ressurser til å beherske som fremskutt utforskningspost. Det er for eksempel en dårlig idè å engasjere seg i noen slags konflikt når man befinner seg utenfor sitt eget domène for beherskelse. Forstand er den mentale egenskapen man bruker som kart når man utforsker verden. Imidlertid går det helt fint an å erfare ting uten å forstå dem. Det skjer faktisk hele tiden. Det er derfor vi søker å etablere disiplin som en stabil plattform for bruk av forstanden. Hvis du ikke vet hva som foregår og du heller ikke har styring så har du jo et problem, ikke sant? Fagfolk innenfor trolldomskunst kaller dette å “danse”. Hvor fint det ser ut er som alle vet variabelt. Alle kan danse, men ikke alle kan danse like bra. Noen gjør ting de ikke burde gjøre. La oss si for eksempel hoppe høyt og lande i spagaten. Hvis du ikke er jævlig godt trent så kommer det til å gjøre vondt og du vil nesten helt sikkert angre på at du prøvde i mange dager etterpå, kanskje resten av livet.

Saken er at jo eldre man blir, jo dårligere blir man til å danse hip-hop, så å si. Glem dette med å spinne på hodet, stå på bare èn hånd, skreve dypt, lande hardt på knærne og slå saltomortale. Folk over femti bør ikke gjøre sånt. Den beste muligheten de har er å “se kule og mystiske ut” på en tilbakeholden måte. Folk er generelt sett ikke særlig smarte, men det er som regel ikke fullstendig fette idiot heller. De skjønner forskjellen mellom ung og gammel — her forstått som hvor sannsynlig det er at en person har hatt “interessante opplevelser i livet” sånn at de kan fortelle historier det er verd å høre på, eller om de bare er en skitpratende skrytepave med alt for store tanker om seg selv. En gammel mann har lov til å kle seg i en jazz-dress og “danse på en selvnytende måte” — men hvis en ung mann gjør dette er det 99,99% sannsynlig at folks instinktive reaksjon vil være “for en dust”. Forskjellen er at selv om det går an å være en sprek 60-åring så er det ingen som forlanger dette. Men hvis du er ung må du ha noe fysisk imponerende å komme med som danser. Ser du den? Fra tenårene husker jeg bygdefester i Trøndelag. Det kunne være ganske barske forhold. Jeg mener, det var alltid slagsmål mellom ungdommene, men det fremsto ikke som farlig. Sånn er det jo bare. Folk slåss. Hva så? Imidlertid var det – bokstavelig og mildt sagt – blodig alvor når to gamle menn konfronterte hverandre på “bli med utenfor” måten. Folk var mer stille når de så på. Greia var bent frem skremmende. Du vet. Unaturlig og ondt. Risikoprofilen er en helt annen når to innfule gamle jævler braker sammen. Ikke faen om noen tør å stille seg mellom dem heller. “Ånden” i det som skjer mellom dem er seriøs på et helt annet plan enn når to hankyllinger gjør seg tøffe og flekser musklene sine. Som tilskuer har man ingen forutsetninger for å forstå gammelt fiendskap mellom folk som var unge på dinosaurenes tid. De slåss jo ikke om parringsrettigheter og sosiale posisjoner. Det er “noe annet” som foregår, men du vet ikke hva.

Konklusjonen er uansett at man helst bør finne frem til en annen livsstil når man kommer i senioralderen. Ting som man fint kunne gjøre for 20-30 år siden blir mindre aktuelle. Skadepotensialet tillater ikke fysiske eksesser. Jeg skjønner ærlig talt ikke poenget med å løpe maraton og den typen ting som 60-åring. Du kan ta deg bra mye faen på at du i så fall blir blikkfanget til Røde Kors og andre som er på stedet for å ta seg av medisinske nødhjelpsbehov som kan oppstå. Dette kan bli et problem. Det er jo ikke bra når det vurderes som “mer enn gjennomsnittlig sannsynlig” at du kommer til å drite på draget, enten du forstår dette selv eller ikke. Fysisk kraft er jo en ressurs som går tapt over tid. Akrobater har ganske ung pensjonsalder, for å si det slik. Imidlertid har man færre grenser for vekstpotensialet innenfor attributtene disiplin og forstand. De kan fortsette å øke i flere tiår etter at kroppen begynner å bli skral. Disse er følgelig de eneste realistiske domènene for respekt i gamle menneskers liv. Det lønner seg rett og slett ikke å satse på sånt som ungdommer kan gjøre mye bedre, som for eksempel å se flott og fysisk sprek ut på stranda. Skjønnhet kan være forankret i helt andre ting enn den synlige kroppens egenskaper (og det samme gjelder forsåvidt skjønnhetens ontologiske motsetning). Det har jo bare noe desperat over seg når for eksempel en mann i 50-årene prøver å fremstå som en saftig ung hanekylling full av muskelbrunst og seksuell handlekraft. Den tiden er forbi. Han må satse på noe annet nå. Noe mindre umiddelbart. Noe som er mer “kult og mystisk”. Du vet. En aura av erfaring og “levd liv” som bare de godt voksne kan ha (uten at dette nødvendigvis betyr at alle de godt voksne har det).

 

 

 

 

 

 

Det viktigste kjøkkentrikset jeg kan lære bort

Etter en formiddag med vin blir det siesta, men så kommer ettermiddagen. Da blir jeg jo sulten. Ergo må det lages noen slags mat. Det er såpass sent at jeg gidder ikke å starte noe stort opplegg, så det blir bare en “mikset gryterett” som skal stå i ovnen på 120 grader i en times tid — men først må ingrediensene forberedes. Da er det slik at man tager vad man haver, som hu derre Cajsa Warg sa i sin tid. (Det er en klassisk kokebok fra 1970.) Det blir noen baconterninger, to små chorizo pølser, 4-5 kokte poteter, et glass ferdigkokte røde bønner, en løk, en gulrot, 5-6 fedd hvitløk, en liten pakning med tomate frito, en spiseskje røkt paprika, salt, pepper og “caldo de cocido” (kokekraft) opp til det dekker ingrediensene i den ildfaste formen. Først freser jeg bacon og chorizo, kappet i småbiter, deretter tilsetter jeg finhakket gulrot, løk og hvitløk og freser alt enda mer. Du vet. En passende mengde tid. Det må man bare se an. Siden går alt i formen sammen med resten av greiene før jeg dekker toppen med sølvpapir og setter det i ovnen på 120 grader. Det må stå en time, men det kan godt stå lenger. Vi ser det an. Men vanligvis gidder jeg ikke å vente mer enn en time.

Dette er hva jeg vil kalle “enkel cowboymat” men folk himler vanligvis med øynene og skamroser retten når jeg serverer den for andre. Hva kan jeg si? Det ville jo vært patetisk hvis jeg ikke hadde lært noe etter å ha holdt på med kokekunst i femti år. Selvfølgelig er det bra. Men nok om det. La oss heller snakke om det trikset jeg lovet i overskriften. Det er ganske lett, men også – etter alt å dømme – veldig vanskelig for mange: Rydd opp og vask alt utstyret med en gang. Ikke vent. Så snart gryta har gått i ovnen kommer den tiden man skal bruke på å tilbakeføre både verktøyet og kjøkkenbenken til sin naturlig plettfrie tilstand. Dette er en god vane å legge seg til. Man vil jo være venner med seg selv, ikke sant? Det blir vanskelig hvis man er en sølete rotekopp. Da blir man irritert og følelsene kommer i opprør. For det er jo slik at man før eller siden må rydde og vaske mannskiten uansett, ikke sant? Det er på sitt enkleste når rotet og sølet er ferskt. Siden tørker jo ting, flekker stivner og alt blir til en ekkel gørje. Jo tidligere i livet man tilegner seg denne vanen, jo bedre. For de som har slike interesser kan det også nevnes at det er et idiotsikkert “sjekketriks”. Nesten alle vil helst være sammen med en ryddig person hvis de har noe valg. Tenk over saken. Selvsagt har jeg rett. Dette er elementært.

Ellers er det å si at det spiller ingen rolle hva annet i livet som er tipp-topp hvis man ikke spiser bra. Dette er det viktigste av alt. Har du noensinne hørt folk si at hvis du vil ha noe gjort så må du gjøre det selv? Dette gjelder også i matveien. Du må sette deg inn i sakene og lære hva det vil si å lage god mat. Sånt er på sitt vanskeligste i begynnelsen, men siden finner man jo ut av ting. Det viktigste er å ha viljen. Uten vilje til å lykkes kommer man nesten helt sikkert ikke til å lykkes. Bare spør hvem du vil — men pass på at det er noen som vet hva de snakker om. I dette tilfelle betyr vel det noen som allerede har lyktes med noe. Spør dem. Jeg kan garantere deg at alle vil si det samme. Du må bare stå på og ikke gi opp. Vanskeligheter kan bare ovekommes med tålmodig applikasjon av viljestyrke. Imidlertid teller det ikke som “vanskelighet” å rydde etter seg med en gang. Det er jo dritenkelt. Det må bare gjøres.

 

Revolusjonær uro i den finsmakende vinklubben

Foran meg på bordet har jeg en Portia 10 Meses 2023 “Seleccion de Barricas” rødvin fra Ribera del Duero, som mange mener er Spanias beste vindistrikt. Dette eksemplaret er flaske nummer 10.436 av totalt 25.240 flasker produsert i denne serien. De frembys på nettet fra 10-12 euro (pluss frakt) men jeg betalte “bare” 8,45 på det lokale supermarkedet, som likevel betraktes som en relativt høy prisklasse for sånt som man bare kan kjøpe uten videre i en normal butikk. Det er klart at hvis man går i en spesialbutikk så finnes det egentlig ingen øvre grense for hvor mye penger man kan bli kvitt, men her nede på jorda – hvor de vulgære menneskene bor – så gidder de ikke å sette frem varer som koster mer enn folk tjener i måneden. Sånt er jo bare irriterende. Denne vinen er basert på druetypen Tempranillo; som typisk gir dyp, mørk vin med overveldende smak, som egner seg godt til kjøtt, vilt, skarpe oster og så videre. Alkoholen er svært høy – 15% er i territoriet til Amarone og denslags spesialiteter – og de 10 måneders fatlagring (som navnet sier) gir den en karakter av svarte bær, vanilje, kakao og så videre. Dette er en smakshammer som sikter godt og treffer der den skal.

De seriøse produsentene har blitt så flinke nå – og utstyret deres er så teknisk avansert – at det bare er rimelig å forlange at de skal klare å piske fetthysa opp i 14-15% før det kan kalles en fullvoksen vin; noe som selvsagt medfører at hvis det står 12% på etiketten så er det en bordvin. Vino de Mesa. Et enklere produkt som er laget på mer slurvete måter, gjerne med høyere arealutnyttelse på vinstokkene, som gir mer vassne druer, og en slakkere kvalitetskontroll underveis. Likevel kan det bli helt grei vin av det. Mesteparten av all verdens mest kommersielle produkter – si for eksempel Yellow Tail – er laget i massive kvanta under målsettingen “bra nok” og de markedsføres mot et mindre kritisk kundesegment — som ikke egentlig forlanger noe mer enn “bra nok”. Og Yellow Tail er definitivt bra nok, men heller ikke noe mer enn dette. Det er ingen krevende vin. Den er ikke interessant, men den gjør jobben sin. Portia 10 Meses tilhører “neste divisjon” så å si, fordi du merker umiddelbart at dette er en helt annen type skapning enn de kommersielle bordvinene. Den er laget av folk som vet hva de driver med, som også har hatt “visse ambisjoner” med varen sin. Det begrensede opplaget er en artig gimmick, men jeg vet ikke hva det egentlig har å si i virkeligheten. Kanskje hvis man får et spennende tall? Vinen tåler sikkert å lagres, men den behøver ikke kjellertid for å “åpne seg”. Den kan drikkes nå i dag. Skål.

Selv om alkohol er drit billig her i Spania så føler jeg ikke for å drikke mye og slett ikke hver dag. Det er bedre å drikke lite og bra enn mye og middels vin. Ihvertfall er dette min holdning til saken. Jeg har noen flasker “i bakhånd” – blant annet de tre eksemplarene av Portia som jeg fraktet hjem i egen ryggsekk og derfor fikk billig, totalt sett – og de koster alle fra åtte til femten euro. Jeg føler at dette er “min” prisklasse. Jeg behøver jo ikke så mye vin, men den jeg behøver må være god. Det eneste unntaket er hvis jeg skal lage noen slags “gryterett” som krever vin. Da kjøper jeg den billigste vinen de har på superen, som faktisk er billigere enn både øl og brus – liter for liter – og som neppe egner seg som drikkevare på egen hånd. Kanskje som “blandevann” i en punsjbolle eller noe. Eller til å koke med. For eksempel finnes det mye som lages med vin, buljong, tomat og det franskene kaller duxelles – finhakket løk og gulrot – som basis for langtidskokt kjøtt av ymist slag; selv foretrekker jeg typisk “skulder av storfè” fordi det har fin marmorering, bruner seg bra og blir fantastisk mørt etter en tre-fire timer i ovnen. Da gjenstår det som vanlig bare å plukke kjøttet ut av gryta og “montere” sausen med smør og fløte, før man anretter det hele for servering, gjerne med pasta eller braserte poteter til. Dette er en sånn rett som forlanger mørk rødvin, hvis du skjønner hva jeg mener. Men man kan også gå for en litt “feit” hvitvin hvis man er av den revolusjonære typen. Men alt dette er bare konvensjoner. Regelen er at man skal lage det slik man liker det, fordi hva faen er ellers vitsen? Spare tid? Herregud. Det er jo ikke sikkert at man får til noe bra med all den sparte tiden heller, så du kan liksågodt gjøre en skikkelig jobb med en gang. Det tar den tiden det tar. Og sånn går dagene.

 

Simulasjonen kan gi deg mer og bedre rus for mindre penger

Ved dette tidspunkt er det rimelig å anta at alle har hørt om Jean Baudrillard (1929-2007) og hans teorier om simulakra og hyperrealisme. Du vet. Fantasien som er vesentlig mye bedre enn den patetiske virkeligheten som en gang lå til grunn for den nettbaserte dekadansen som gjør at folk nå kan tilegne seg all sin livserfaring gjennom sosiale media og tjenester levert på døra. Det er ikke lenger nødvendig å lære noe, fordi all informasjon man behøver ligger bare noen tastetrykk på telefonen unna der man måtte befinne seg. Datapunkter kan hentes opp, brukes der og da, og siden kastes tilbake i det store cyberuniverset. Hva behøver du? Alle svar finnes på nettet. Man behøver strengt tatt ikke å taste noe engang, fordi stemmeaktivert kunstig intelligens tar seg av saken. All vår hjernevirksomhet vil snart være eksternalisert.

Den moderne verden hviler på visse grunnleggende prinsipper. Et av disse er nytelse. Vi tar det som en selvfølge, uten å reflektere over at det er en historisk anomali. Kongen i det nytelsessyke universet er rus, forstått som en velbehagelig  tilstand av frihet fra alskens plagsomme elementer i “den virkelige verden” og/eller følelseslivet. Til dette formål bruker vi diverse remedier som vi ikke her og nå behøver å liste opp. Alle vet hva rus handler om. Og hvis man ikke vet det så er det enkelt å finne mye materiale om temaet på nettet og ellers. Poenget i dette øyeblikk er noe annet. Jeg har lagt merke til at innenfor “rusbehandling” og avvenning konfronteres ikke nødvendigvis selve rusen som filosofisk prinsipp. De har heller valgt å introdusere et konkurrerende element; som for eksempel religion, naturopplevelser, fysisk trening og andre anstrengelser av kroppen, kunstnerisk virksomhet, eller hva har du. Men selve “hullet i sjelen” som suget etter rusmidler kommer fra er sjelden noe tema. Strategien handler heller om å erstatte det ene med det andre, med overordnet fokus på å få pasienten mer “sosialt funksjonsdyktig” heller enn “frisk”. Det er ingen kur, bare symptombehandling.

Den menneskelige form er bygget for overlevelse og reproduksjon i et miljø som overhodet ikke ligner på noe vi har i den moderne verden. Det går rett og slett ikke an å gjenskape “den opprinnelige livsopplevelsen” uansett hva man gjør og ikke gjør, hvor mye man fantaserer om “de edle villmenn” og prøver å kopiere deres opplegg, eller hva som helst annet du kan komme på. Simulasjonen er en enveiskjørt blindgate. Det vi kaller sivilisasjon er en dødelig, ekstremt smittsom sykdom som ikke kan kureres. Hvis man først er smittet kan man ikke bare flytte ut til en hytte i skogen for å “leve et liv nærmere naturen” — selv om dette kan være adekvat symptombehandling for enkelte individer. Hvis man isolerer seg på et øde sted og har bare begrenset omgang med andre mennesker vil man jo slippe mye av “trykket” som gjør de typiske bybeboerne sinnssyke. Eller altså det som driver folk i retning av rus, om du vil. Avhengighet av det ene eller det andre middelet som virker frigjørende i forhold til sivilisasjonens fundamentale sykdom. Det kan være kjemisk, ideologisk eller hva som helst annet. Poenget er at det “gjør noe” med den dypt gnagende følelsen av at det er noe som ikke stemmer.

Jeg er på det mest bestemte ikke en av disse som hevder at “the Matrix var en dokumentarfilm” men jeg synes likevel at det var en interessant allegorisk beskrivelse av den menneskelige tilstand i modernitetens tidsalder. Illusjonen er så dyp og allestedsnærværende at det er nesten en umulig kraftanstrengelse å rive seg løs fra den. Mennesket som art har ikke hatt noen meningsfull kontakt med “selve virkeligheten” på mange tusen år. Vi er fortapte sjeler og “sultne spøkelser” som er fanget i en meningsløs labyrint av sadomasochistisk lidelse. Vi plager oss selv og vi plager hverandre. Frykten er vår eneste sanne kontakt med verden. Hva skal man tenke om dette? Problemet er at man ser på verden og vet ikke om man skal le eller gråte. Begge deler virker som saklige reaksjoner av eksakt de samme årsaker. Klassisk filosofi påbyr at det beste er å le, fordi dette er en bedre og mer “kreativ” energi å jobbe med, selv om gråten kan føles mer inderlig og personlig rensende. Uansett spiller det ingen rolle hva man gjør og ikke gjør. Om du sørger over verdens ulykker eller ler av dem så forandrer det ingenting. Du har uansett ingen makt til å gjøre noe med “det der ute”. Det eneste du kan påvirke – og selv det bare i begrenset grad og med store anstrengelser – er “det her inne”. Det bør ikke være vanskelig å forstå hvorfor folk velger rus — enten dette betyr heroin eller en selvnytende jakt på gull og grønne skoger. Hva annet kan de vel gjøre? Den virkelige verden er jo ikke tilgjengelig for dem. Simulasjonen er det eneste de har.

 

 

Hun var hjelpeløst fanget i ambisjonenes hamsterhjul

For en stund siden var det noen som sa at man må jobbe 60-70 timer i uka for å lykkes. Med hva da? Jeg har hørt mye sånt gjennom tiden, for eksempel hva som forventes av en nyutdannet advokatspire som ønsker å etablere seg i et av de kjente byråene. Eller de som vil ha en jobb for noen slags politiker på høyt nivå. Vi kan fortsette å trekke frem eksempler men det er ikke noe poeng. Alle vet at “karrièremennesker” er nødt til å gifte seg med jobben i mange år fremover hvis de skal komme noen vei innenfor finans, forretninger og den typen ting. Du skal ikke ha andre guder enn meg. Det finnes ikke noe sånt som fritid for de ambiøse. Da må man være på hugget til enhver tid — og sakte men sikkert venne seg til at dette er livet deres nå. De må jobbe, jobbe, jobbe – som en duracellkanin – og aldri noensinne stanse for å tenke seg om. Da kollapser hele mannskiten og deres “store sjanse i livet” glipper for dem. Sånn er reglene.

I den andre enden av arbeidsmarkedet finner vi “vanlige arbeidstakere” som synes de har gjort det bra hvis de finner en helt grei jobb som betaler en helt grei lønn for en tariffregulert 37,5 timers uke — med fem ukers ferie, medlemsskap i den lokale fagforeningen, egenmelding for sykelønn og alle rettigheter til å ta ut svangerskapspermisjon og den typen ting. Enten de jobber i offentlig eller privat sektor er dette hva som utgjør den såkalte arbeiderklassen. Hvor bra de har det er en direkte konsekvens av klassekampen som ble nedlagt av de to-tre generasjonene som kom før dem. I Norge har de det generelt sett omtrent så bra som det går an å få det som “vanlig arbeidstaker”, mens dette er mer variabelt i andre verdensdeler — og det har generelt sett blitt verre og verre over de seneste førti-femti årene, som sammenfaller med at det har blitt stadig flere “hyperrike” mennesker i verden gjennom den samme perioden. Tror du dette er tilfeldig? I så fall er du fette evneveik. Det går rett og slett ikke an å bli rik uten å utnytte andre folk. Du vet. Føkke dem opp og ta pengene fra dem med alle metoder du kan tenke på, pluss enda mye mer som du ikke kommer til å tro før du ser det.

Når visse politikere og finansfyrster snakker om deregulering mener de å slakke på det lovverket som hindrer dem fra å føkke opp og mishandle andre mennesker enda mye verre enn de allerede gjør. Det betyr ikke noe mer eller mindre enn dette. Vi lever i et fiendtlig og mistenksomt samfunn først og fremst av denne grunn. Det går an å bli “ganske velstående” i kraft av sitt eget arbeid hvis man jobber mye og er sparsommelig med forbruket, men man kan ikke bli rik slik som dette begrepet vanligvis oppfattes. Det er ikke engang nok å starte sin egen bedrift av den typen hvor man selv er en av de som går på jobb hver dag — noe som gjelder for mesteparten av alle norske bedrifter. En snekkermester med tredve eller flere ansatte vil fortsatt bare være en snekker. De vil oppleve at de får “god råd” hvis de er flinke og passer butikken, men for å bli milliardær må de karre seg opp i “investorklassen”. Det går ikke an hvis man ikke er en hensynsløs jævel. Bare de som er villige til å “gå over lik” klarer å bli self made på dette viset. Hvis medmenneskelighet er noe du synes du ser i speilet hver dag så kommer du aldri til å lykkes som forretningsmann på høyeste nivå. Tror du virkelig at en sånn type som Elon Musk ble perverst styrtrik fordi han var så smart og hadde så fremtidsrettede idèer? Herregud. Skjerp deg.

Verden brenner fordi vi – menneskeheten – ikke klarer å holde styr på psykopatene blant oss, men heller glorifiserer dem og prøver å bli som dem. Her om dagen så jeg en video på YouTube som handlet om “hvordan man best skaffer seg en passiv inntekt i 2025”. Overskriften var nok for meg. Det finnes ingen prinsipiell forskjell mellom å leve av slavehandel og det å ha en “passiv inntekt” som investor. Det koker uansett ned til systematisk utnyttelse av andre. Penger oppstår ikke på noe slags magisk vis; det er alltid en funksjon av noens verdiskapende virksomhet. Siden kan vi snakke om “grader av separasjon” mellom der hvor selve arbeidet foregår og der hvor fortjenesten tas ut, men det ene kan alltid spores tilbake til det andre hvis man virkelig ønsker å se sammenhengen. Spørsmålet er heller om folk vil vite noe eller om de heller foretrekker å plystre og se en annen vei. Dette er noe å tenke på når man skal stemme ved valget.

 

Vi avslutter med litt plassisk prog fra Estland — åpenbart inspirert av greske Aphrodite’s Child:

Grensene for hva som går an

Vilfredo Pareto er navnet på en kis som filosoferte mye rundt “det liminale” og alle uttrykk som sier noe med Pareto, for eksempel Pareto-prinsippet eller Pareto-optimalitet, er oppkalt etter ham. Et generelt prinsipp innenfor systemteori sier at jo flere ting systemet er designet for å gjøre, jo dårligere vil det være til å gjøre hver enkelt ting på detaljnivå. Tenk på det man kaller Leatherman Tools – generisk kjent som multifunksjonsverktøy – som har både kniv, sag, skrujern, tang og det ene med det andre. Selv om det går an å skjære, sage, skru og klype med en Leatherman så vil man likevel være bedre rustet til å gjøre jobben hvis man har en kasse med dedikerte verktøy til hver sin spesialoppgave. Dette er et prinsipp som i sin teoretiske form inngår i Pareto-systemet. Jo flere ting greia er ment å skulle løse, jo dårligere vil greia være til å løse dem hver især. Det samme gjelder forsåvidt for mennesker. For eksempel er det vi kaller en fagidiot noen som er jævlig dyktig på ett isolert spesialområde, men inkompetent i forhold til alt annet. De fleste har møtt noen. De som “kan alt” er sjelden særlig dyktige innenfor noen av de fagområdene de tilsynelatende behersker. På engelsk finnes et ordtak som beskriver dette: Jack of all trades, master of none. De mangler den dype kunnskapen som følger av spesialisering.

Dette mønsteret er en “fundamental sannhet” innenfor systemteori, enten vi snakker om levende organismer, teoretiske forklaringsmodeller, verktøy eller maskinvare designet for problemløsning. Generelt sett kan vi si at jo flere ting greia går inn for å beherske, jo større må den være, enten i sin direkte fysiske manifestasjon eller i sin abstrakte kapasitet. Dette har sin pris. Optimal brukervennlighet er jo en grenseverdi som ikke kan tøyes hvor langt som helst uten at innretningen blir klunkete, klønete og upraktisk. Den tidligere nevnte Leatherman Tool er en helt grei ting å ha i lomma hvis man bare skal improvisere en praktisk løsning “inntil videre” – eventuelt en Swiss Army Knife – men ingen seriøse håndverkere vil trekke frem noe sånt hvis jobben handler om å løsne på hundre skruer. Da vil det bli mye banning underveis. Det vi skal frem til her og nå er imidlertid vanskeligheten med å skape en generell kunstig intelligens, eller en maskin som “kan alt” om du vil. Pareto-prinsippene dikterer at den må være usannsynlig stor og kraftkrevende. Allerede nå har vi en situasjon hvor “datasentere” bruker mere strøm enn en middels småby bare på å opprettholde det vi kaller “skyen”. Et sted hvor folk lagrer dokumenter og andre minnekrevende elementer, for å spare kapasitet på sin egen hjemmemaskin.

Hvis man ser på den børsnoterte verdien av amerikanske selskaper vil man legge merke til at det er tekno-gigantene som bærer hele indeksverdien. Alle satser på at verdien av Nvidia, Apple, Google, Microsoft, Tesla, Meta og så videre kommer til å “stige for alltid” — noe som er selve definisjonskravet til en børsboble. Dette er rett og slett fysisk umulig. Noe er nødt til å briste et eller annet sted og så snart dette lappeteppet av idioti begynner å rakne så vil det sannsynligvis gå veldig fort. Jeg vet ikke hva slags posisjoner det norske oljefondet sitter med, men de bør etter min mening begynne å trekke seg ut av bobla før hele mannskiten går til helvete. Varselklokkene ringer. For øyeblikket virker det som om “halve verden” er helt hypnotisert av kunstig intelligens og alle mulighetene det går an å fantasere om, men de som følger med på informasjonsverdien av stoff på nettet må ha oppdaget at kunstig intelligens undergraver økonomien til såvel presse som forskning og andre saklig orienterte tiltak, fordi disse tjenestene “skrubber nettet” for informasjon og reproduserer det som “slurvearbeid” med tvilsom sannhetsverdi. Disse maskinene kan jo ikke tenke i den forstand og de er fullstendig blottet for kritisk sans, de kan bare gjette hva som skal/bør være neste ord i en språklig sekvens. Hvis du spør dem om noe du har veldig god greie på vil du oppdage at de lyver og fantaserer – selv om dette ikke teknisk sett er hva de gjør – men hvis du ikke vet noe om saken på forhånd så ser maskinene imponerende kunnskapsrike ut.

 

Vi avslutter med litt fransk elektro-prog fra en helt annen tid.

 

Dette er hele diskoteket

Ifølge Wikipedia er definisjonen av småby “et bebodd område med bykarakter” som selvsagt fremfører spørsmålet til hva man mener med bykarakter. Hva med for eksempel Elverum? Selve stedet Elverum er jo mye større enn de delene som har bykarakter, men jeg tror folk betrakter det som en by likevel. I henhold til den samme standarden er stedet der jeg bor også en by, eventuelt en småby. (Denne distinksjonen er klarere på engelsk, hvor man skiller mellom village og town, mens norsk er mer diffust.) Uansett, nærmeste nabo-småby til Villafranca del Bierzo heter Cacabelos, et navn man må stusse litt ved hvis man kan fransk. Caca er jo det folkelige ordet for ekskrement. Hvordan har Cacabelos egentlig fått et slikt navn? Hvis man legger hodet på skakke og myser litt på det så kan jo ordet bety “de vakre bæsjene”. Er det noe slags glemt historisk opplegg mellom Villafranca – som betyr den franske landsbyen – og Cacabelos? Jeg setter saken på vent inntil jeg har flere data. Poenget her og nå er at Cacabelos er marginalt mer “bymessig” enn Villafranca. Det føles mer urbant når man kjører gjennom hovedgaten. Stedet er også litt større. 5000 mot 3000. Men det er ikke på langt nær like mye “antikk kultur” i Cacabelos. Stedet føles ikke like “middelaldersk” som Villafranca.

For mange år siden kjøpte jeg en CD som heter Gearwhore. Poenget den gangen var at jeg tenkte jeg bør ha minst èn innspilling med techno — og navnet på bandet (?) er såpass edgy at de har sannsynligvis satset på en rocka estetikk, og det hadde de. Jeg spiller den noen ganger når jeg er ute og kjører bil. Så her er spørsmålet: Er det bare meg eller var techno mye mer “industrielt” og eksperimentelt før i tiden? Saken er at jeg klarer meg fint med sånt som ble laget før år 2000, mange takk. De hadde åpenbart ikke like bra teknisk utstyr på 90-tallet, men det de manglet på utstyrssiden tok de igjen med kreativ innsats. Musikken fremstår – samtidig – som både mye hardere og mer dansevennlig enn mesteparten av det drøvet som utgis nå. Men når det er sagt så har jeg strengt tatt ikke noe greie på techno. Jeg foretrekker jo i det store og hele “gitarbasert musikk” og jeg er skeptisk til alt for mye fiksfakseri med effekter og computerstyring. Likevel har jeg alltid vært mer synth-liberal enn en rocker bør være – ifølge de som har greie på denslags – men hva kan jeg si? Min første darlig innenfor sjangeren elektronisk musikk var jo legendene Kraftwerk sent på 70-tallet, som jeg vil påstå at alle, og jeg mener alle, som senere begynte med synth-pop og denslags var påvirket av. De som påstår noe annet lyver.

Det er et kontroversielt spørsmål om musikk bør være “dansevennlig” og min posisjon er “verken ja eller nei”, eventuelt begge deler, men her tilkommer spørsmålet om hva man egentlig mener med dans. Hvis musikken har en rytme som går i kroppen og gjør at du nikker på hodet, tramper med foten, eller hva som helst annet, så vil jeg kalle det dansing. Ikke “estetisk dans” slik som de profesjonelle driver med, men det er definitivt en reaksjon på den musikalske stimulansen som ikke kan forklares på noen annen måte. Man får lyst til å bevege på kroppen. På dette grunnlaget stiller jeg meg litt skeptisk til alt hatet som disco i sin tid ble utsatt for (man bør nesten være av en viss alder for å huske hvordan det var, fordi det gir liten mening i ettertid). Det minner litt om hvordan såkalt konservative mennesker i vår tid forholder seg til noe de kaller woke men som ingen av dem egentlig kan definere. De vet bare at det er noe de hater. Selv synes jeg det er komisk, men jeg er jo en jævel. Jeg blir ikke redd. For det er jo slik det fungerer, ikke sant? Før man klarer å mobilisere noe særlig hat må man ha noe å være redd for — og helst noe man ikke vet noe særlig om. Du vet. Noe fremmed, som ikke hører hjemme i “din verden”. Disco var uansett en 70-talls greie, selv om det til en viss grad ble fremført også inn i det neste tiåret, men da som “elektronisk maskinmusikk” både i estetikk og i teknisk utførelse. Lyden av 80-tallet handler om Yamaha DX7 og “gated reverb” i trommemiksen (noe Phil Collins oppfant ved et uhell og som folk kan søke opp på egen hånd hvis de er interessert). Folk danser den dag i dag, men det er ikke særlig mange mennesker igjen på produksjonssiden. Alt handler om datamaskiner nå, med programmer og opptak som backer opp en eller annen stjerne som synger og sparker høyt med bena. “Musiker” har nesten blitt et glemt yrke.

 

Til sist en låt fra “Speak & Spell” av Depeche Mode, som jeg kjøpte på LP i 1981 og senere spilte ihjel.

Mest for deg som forstår engelsk

Her er enda et spesielt servicetilbud til de som følger denne spalten:

Dette er en video – ganske lang – som jeg anbefaler alle å se, gitt at de forstår engelsk. Temaet er kort fortalt “komediens død” i en tid dominert av teknokratiske ambisjoner og kunstig intelligens, men det er ingen tung avhandling, det er en ganske lettbeint og ikke minst komisk fortelling om hva som skjer med folk når de føler at de må “komme seg bort herfra” men de har ingen steder å gå. Det er ellers vanskelig å beskrive stilen her. Se og døm selv:

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top