Kategori: Blogg

Referanse: NRK.no

Ut ifra teksten som er referert ovenfor virker det som et “uhell” fordi gjerningsmannen klappet til noen som falt overende og slo hodet sitt. Offeret døde så etter to uker i koma. Sånt skjer noen ganger. Det er likevel ikke “uaktsomt drap” men heller “kroppskrenkelse med døden til følge” — uten at jeg vet noe mer om detaljene enn hva NRK har meldt. Det jeg ikke forstår er hvorfor og hvordan en mann i tyveårene havner i voldelig konfrontasjon med en mann i sekstiårene. De burde ikke engang vært på det samme utestedet. Jeg er jo en “mann i sekstiårene” og ikke faen om jeg går på steder hvor det vanker tyveåringer. Herregud. Hønsehus er hva jeg tenker om sånt. I den alderen er de fulle av hormoner og lite annet, mens folk på min alder typisk søker en litt roligere stil på tingene.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Noe annet jeg leser i nyhetene er at den verste politiske blindebukken i Norge – Thorbjørn Jagland – selvsagt sto i kontakt med Jeffrey Epstein, noe han (Jagland) beskriver som “normal diplomatisk aktivitet”. Hva skal man tenke? Det finnes helt opplagt verre idioter enn Jagland i Norge, men ikke på så høyt nivå. Hvorfor har en sånn dust hatt såpass mange viktige jobber gjennom tiden? Han har jo mildt sagt en armlengdes liste med alskens blemmer oppigjennom årene, men likevel har han blitt hyret inn i sensitive stillinger hvor det er viktig å ha stram styring på kjeften sin. Dessuten må man vel også være litt kresen med hvem man omgås. Visste han ikke at Epstein var en dømt seksualforbryter eller synes han ikke at sånt er viktig? Fra min synsvinkel er det nesten verre hvis han var uvitende om opplegget — men det siteres også en epost fra Jagland til Epstein hvor han sier noe om å “slå seg ned på øya hans”. Det ser ikke bra ut. Hva visste Jagland og ved hvilket tidspunkt visste han det?

En av de tingene som gjør verden deprimerende er at folk i lederstillinger er så korrupte og evneveike. Selvsagt går det an å si at “de er bare mennesker” men på den annen side er det ikke urimelig å forlange mer av de som ber om høy tillit enn en hvilken som helst sjuskeslusk på gata. Du vet. Bedre orden og oppførsel enn vi forlanger av røkla. Er det for mye å be om? Jeg synes ikke det. Epstein-skandalen er noen temmelig hårreisende greier, men ikke overraskende. Ved dette tidspunkt gjenstår det vel egentlig bare å få hele mannskiten opp på bordet, til allmenn spott og spe. Uansett hvem de er og hva de driver med nå så må alle som har noen som helst slags “historie” i forhold til Epstein og opplegget hans avgi forklaring om sin rolle i det hele. Det er det eneste som nytter. Saken er alt for stor og stinkende.

Det passer å avrunde med den aller største klassikeren innenfor sjangeren “gotisk rock”.

Chimba parce er typisk slang fra Colombia og ikke nødvendigvis noe de forstår i Spania, men det betyr jævlig bra på norsk, eventuelt det er kult, eller lignende (uttrykket kan brukes på flere måter). Saken er at den dag i dag har Colombia rekorden for best kaffe som jeg noensinne har kjøpt i det lokale supermarkedet (som het Exito der borte) men jeg håper jeg finner noe tilsvarende i Spania til slutt. Nå er jo ikke Spania et kaffeproduserende land – i motsetning til Colombia – så det kan være noe der — men ifølge statistikken så er colombianere den største gruppen av innvandrere til Spania, slik at det er ikke urimelig å håpe på at de tar med seg sin egen smak for kaffe. Den beste kaffen skal jo være svart og sterk, brygget på blanke, fine og feite kaffebønner som man maler selv rett før bruk.

Jeg gadd ikke å lete mye etter hvilke land flest nordmenn flytter til – det åpenbare svaret er Sverige – men noe interessant er at antallet utflyttede nordmenn har ligget nokså jevnt på 10.000 i året helt siden 1972 (SSB-statistikken går ikke lengre bakover). Ellers er det vel slik at de rikeste pensjonistene flytter til Sveits, mens de normale drar til Spania. Det er sikkert flere variabler i bildet men jeg har selv egentlig aldri vurdert seriøst noe annet alternativ enn Spania, så det er der ting lander for meg. Det er ikke urimelig å anta at spanske kaffemerker i hovedsak handler sin råvare fra spansktalende land, først og fremst fra Colombia, men hva vet jeg? Det er vel minst like mye et prisspørsmål som noe annet. På pakningen til den kaffen jeg bruker for øyeblikket står det ikke angitt noe produksjonsland, bare at produktet er tilvirket i henhold til etiske regler. Så da er det vel en blanding av kaffebønner fra mange ulike land, skulle man anta.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Da jeg bodde i Norge gikk det i klassisk kaffetrakter, men da jeg ankom Spania byttet jeg først til presskanne, siden til den typen espressokoker som “alle” har – i den grad de har espressokoker – og som steamer vannet under høytrykk opp til selve kannen på toppen. Dette er i det store og hele den formen for kaffekoker som jeg har brukt mest gjennom livet, så det er litt return to basic liksom, hvilket selvsagt innebærer at jeg nå også bruker melk i kaffen, sånn som alle andre i Spania. Du vet. I Norge er det jo lagt opp til at du enten får kjøpt kokekaffe eller filterkaffe når det kommer til brenning og malingsgrad, mens her er kaffen espressomalt med mindre du går noen omveier for å finne annet. I praksis betyr det at du kan kjøpe bønner og male dem selv hvis du ønsker et alternativ til den typisk “snusmalte” kaffen — som jeg gjør noen ganger, men det blir ikke så mye bedre enn det espressokokte produktet at jeg gidder. Derfor blir hverdagskaffen “typisk spansk” fordi det er sånn ting er lagt opp heromkring. Det funker bra nok.

Strengt tatt vet jeg ikke hvordan opplegget er i Norge nå om dagen, men jeg gjetter på at det er enklere å finne espresso enn før om årene. Jeg begynte med “espressokanne” på 80-tallet og da ble dette regnet som litt sært og du kunne ikke typisk få kjøpt “snusmalt” kaffe annet enn i spesialbutikker, men jeg var den gangen fast bestemt på at jeg ville ha slik kaffe som man fikk kjøpt i Spania – jeg etablerte tidlig et forhold til “mitt ferieland” slik sett – og jeg har aldri vært i tvil om at hvis noen overhodet får til å lage noe som helst, så er det også innen rekkevidde for at jeg skal få det til. Det er bare et spørsmål om øvelse og tålmodighet. Har du viljen så finner du alltids veien, som de sier i England. Hvorfor skal man være fornøyd med dårlig kaffe? Det er jo ikke særlig vanskelig å lage bra kaffe med sine egne hender, så jeg stiller meg egentlig uforstående til de som ikke engang prøver — men klage det skal de. Sutter og bæs. Uten tvil det mest irriterende jeg kan komme på. Hvis du er så jævlig misfornøyd, hvorfor gjør du ikke bare noe med situasjonen? Kanskje de frykter at de skal havne i en posisjon hvor de “ikke har andre å skylde på enn seg selv” og det er jo heller ikke bra. Uansett er jeg sterkt allergisk overfor den mennesketypen. Jeg forstår dem ikke.

Det virker passende å avslutte med en norsk sang om “gamle dager”.

De kaller produktet contramuslos sin piel her lokalt, men jeg antar det på norsk betyr “skinnfrie overlår av kylling” og av en eller annen årsak er det fem i pakningen. Fem? Hva slags kyllinger er fembeinte? Jeg antar de har oppdrettet dem i nærheten av et atomkraftverk eller noe — men uansett hvordan den matematikken spiller seg ut i praksis, så kommer de med et bein i seg som det er rimelig enkelt å skjære ut. Du vet. En standard jobb. Faktisk er det så lett at jeg ikke var noe særlig konsentrert om oppgaven, så jeg kuttet meg i fingeren. Og hva sier vi da? Ikke noe som egner seg på trykk. Etter nødvendig førstehjelp fortsatte jeg imidlertid med oppgaven.

Først skal de vendes grundig – du kan si masseres – i en blanding av hvetemel og diverse krydderier, deretter dyppes i et egg som er pisket opp med litt melk, før de til slutt havner i en bolle med brødsmuler og urter. Det heter pan rallado og er et eget produkt på superen her, med eller uten diverse smakstilsetninger som urter, hvitløk og så videre. Til sist stekes de i olje til de er gyllenbrune på ganske høy varme. Jeg snur dem typisk 3-4 ganger underveis. Det du ender med til sist er da panerte lårfileter av kylling som jeg foretrekker å spise sammen med brød og salat. Det er ikke en middagsrett i seg selv men mer et litt luksuriøst pålegg som funker både varmt og kaldt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Om Spania er det å si at de er minst like “typete” med maten sin her som i Frankrike og Italia, om ikke enda mer. Du vet. Varm lunsj som varer i tre timer og den typen ting, også kjent som siesta. Det er veldig enkelt å falle inn i en sånn rytme hvis du er som meg. Jeg mener, hvilke ting i livet er viktigere enn mat? Jeg kan ikke komme på noe som på en adekvat måte oppveier for en mangelfull ernæringsprofil — eller med andre ord, det finnes ingenting i menneskelivet som er så bra at det unnskylder en livsstil preget av dårlig mat. Herregud. Dette er alvorlige saker. Det morsomme er at jeg føler meg på bølgelengde med den normale stilen i Spania slik sett. Folk blir oppdratt sånn. Det finnes sikkert unntak, men som en hovedregel er det definitivt en æressak å skjønne seg på mat og matlaging.

Vi runder av med litt halvrockete popmusikk fra året 1971.

Mayabyen Tikal – som ligger i Guatemala – hadde vært et lokalt maktsentrum i tusen år før det kom bud fra Teotihuacan – som ligger i Mexico – om at nå hadde det kommet en ny tid. Som alle vet ble jo kongen Chak Tok Ichaak drept den 14. januar i år 378 og erstattet med Siyah Kak i et politisk spill som ikke bare innledet Tikals storhetsperiode over de neste fem hundre år, men som også iverksatte den mekanismen som til slutt medførte byens fall. Tikal ble oppgitt og fraflyttet midt på 800-tallet og det skjedde ikke noe mer der før arkeologene begynte å komme enda tusen år senere. Mayafolket levde videre i de samme områdene – faktisk finnes de der den dag i dag – men de sluttet å bygge byer. Illustrasjonen ovenfor er som alle kan se den såkalte “borgen” i Chichen Itza, den siste av de store mayabyene, som var sterkt preget av arkitekturen vi ellers kjenner fra Teotihuacan, kalt “talud/tablero”. Det jobbes med å kartlegge disse begivenhetene. Vi vet strengt tatt ikke så mye om mellomamerikansk politikk i tiden før Colombus, men vi vet jo at menneskenaturen er som den er. Derfor kan vi ekstrapolere visse slutninger ut ifra det materialet vi har.

Hvis vi trekker sammenligninger til Europa – noe vi kanskje ikke bør men likevel kan gjøre – så kan vi kanskje si at Tikal og mayariket representerer “det greske” mens Teotihuacan var den lokale versjonen av Roma. Det fantes jo ikke noen økonomisk saklige årsaker for å erobre Tikal og overta kulturen deres, men den mytologiske posisjonen til de mange og varierte statsdannelsene i Yucatan-regionen medførte at Teotuhuacan oppnådde en slags jordisk gudestatus gjennom å dominere hva som ved det tidspunktet var eldgamle kulturkomplekser alle de mellomamerikanske befolkningene hadde stor ærefrykt overfor. Som alle vet hadde jo Alexander Filipovic – populært kjent som “Den Store” – ved det tidspunktet da han døde i år 323 før vår tidsregnings begynnelse lyktes i å samle under seg det som den gangen ble betraktet som “hele verden” – også kjent som kosmos – og ordne det i henhold til greske ordensregler – også kjent som polis – slik at fra og med dette øyeblikk var den normale verdensordningen kjent som kosmopolis og dens sentrum var Alexandria i Egypt, som lenge var ensbetydende med den kulturelle tradisjonen vi nå kaller hellenismen og som skulle komme til å få stor betydning for fremveksten av det politiske komplekset vi ennå forbinder med Roma.

Vi husker uttalereglene for bokstaven C — slik at vi vet å uttale Tacitus som “tassitus” men poenget er uansett at han var en observatør av det romerske under keiserne Tiberius, Caligula, Claudius og Nero, som ikke på noen måte imponerte ham like mye som den legendariske Augustus, selveste innstifteren av det romerske imperium og en som fortsatte å ha en sterk personkult like lenge som det romerske riket varte. Tacitus skrev en bok som vanligvis bare kalles Germania og der beklaget han seg over romernes dekadanse, mens han på den annen side hyllet “de germanske folkeslagene” nord for den demarkasjonslinjen som Augustus hadde fastsatt som yttergrense for Roma etter det katastrofale slaget den 11. september i år 9, da generalen Publius Quinctilius Varus tapte hele tre legioner – rundt 20.000 mann – i konfrontasjon med troppene til den germanske lederen Arminius ved det som den gangen og nå heter Teutoburgerwald. Dette var en av de mest historisk viktige hendelsene i Europa, fordi det alltid siden definerte nordgrensen til Roma. Germanerne hans Arminius drepte alle sammen, før de parterte likene og hengte dem opp i trærne der på stedet, slik at dette dannet et naturlig grunnlag for alskens spøkelseshistorier for så lenge det romerske riket siden eksisterte. Du kan jo selv tenke deg. Det var noen uhyggelige greier. Imidlertid var det nesten to tusen år senere en viss Heinrich Himmler som syntes at dette var pokker til affære, så han brukte det for propagandaformål i det de fantaserte om at skulle bli en tusen år lang historie om tysk storhet som de kalte Det tredje riket. Men slik gikk det jo ikke.

Selv om vi har samlet og katalogisert ganske mye menneskelig historie ved dette tidspunktet er det likevel ikke vanlig å sette seg inn i materialet. Jeg vet ikke hvorfor. Selv synes jeg – åpenbart – at slikt er svært interessant, men jeg opplever ikke at mine medmennesker bryr seg om det i noen betydelig grad. Riktignok liker de fleste å fantasere om ting som har vært og hva de betyr for oss som lever nå, men de gidder sjelden å fordype seg i tingene. Selv de som går rundt og sier at de er “veldig sterke forsvarere av den norske kulturen” vet sjelden noe særlig om greiene. Det er fette idiotisk. Hva betyr “den norske kulturen” for evneveike tullinger som ikke kan gjøre rede for noe som helst? Alt de får til er å dytte i seg rusmidler og brøle mot månen om hvor mye de hater svartinger, sopere og ulydige kvinnfolk. Herregud. De fleste av dem kan ikke slåss særlig bra engang. Problemet er rett og slett ingen disiplin og enda mindre ære. Men de synes likevel at de bør få politisk makt. Eller i det minste at folk bør lytte til dem når de legger ut på nettet og ellers om sine mange idèer for hva som er galt med verden og hvodan vi kan reparere skadene. Jeg vet ikke. Det virker ikke klokt. Hva er greia med alle disse fjøsnissene? Hvorfor er de så redde? Noen spurte meg en gang om hvem jeg hater. Svaret var da og er fortsatt at det skal veldig mye til for at jeg hater noen. Jeg mener, de må i så fall jobbe jævlig hardt for saken gjennom lang tid, sånn at det blir noe personlig brysomt som jeg ikke bare kan overse.

Men nok om det. Nå gidder jeg ikke å skrive mer, så vi setter strek med en udødelig klassiker.

Når skal man bruke dobbel bestemt form av ordet? Overskriften her er “den motsatte ytterlighet” som virker tilstrekkelig for å danne forståelse. Når og hvorfor skulle man si “den motsatte ytterligheten” i den grad dette noensinne er aktuelt? Det føles som litt arkaisk å bare bruke bestemt artikkel – som for eksempel den onde greve heller enn den onde greven hvis man snakker om Dracula – så jeg mistenker at dette er en moderne fordom. Har det noe å si? Nei ikke egentlig, det var bare noe jeg hang meg opp i da jeg laget overskriften. Den motsatte ytterlighet henspiller her på en svingning i for eksempel politikken, hvor det kan ha bygget seg opp misnøye gjennom lang tid overfor noen liberale forhold slik at ting går helt andre veier dersom det kommer en regjering med helt andre holdninger. La oss si for eksempel hvordan det først var et par tiår med alminnelig forståelse for at folk velger selv sin egen kjønnsidentitet som blant annet medførte at vi fikk “juridisk kjønn” som egen definisjonskategori — før pendelen svingte helt andre veien, med rabiat aktivisme til fordel for at “biologisk kjønn” (noe som strengt tatt ikke eksisterer) er den eneste sannhet, slik at ethvert forsøk på endring av denne standarden er så subversivt at det må møtes med nådeløs voldsmakt.

Min egen posisjon i “kjønnsdebatten” er at med mindre det er aktuelt å ha sex med vedkommende, så interesserer det meg ikke hva de selv eller resten av verden mener om saken. Folk er ikke kjønnsvesener for mine øyne. Jeg tolker dem som “psykologiske enheter” eller personligheter om du vil. Hva som ellers foregår i tarmsystemet, den kardiovaskulære sirkulasjonen og forplantningsorganene deres vil jeg jo helst ikke vite noe om. La oss holde oss til det profesjonelle. Alt det andre kan de ta med legen, psykologen, ektefellen eller sine mer alternative partnere for kroppsvirksomhet. Det raker ikke meg — og hvis de prøver å blande meg inn i sakene mot min vilje så kommer det til å bli voldeligheter. Fatteru? Vi snakker jo om den motsatte ytterlighet. Jeg ser bare individet og stiller meg enten skeptisk eller direkte avvisende til folks identitetsmessige eksternaliteter. Om de har en penis og hva de bruker den til er ikke interessant. Om de føler seg som kristne afrikanere eller jødiske arabere er bare psykotiske vrangforestillinger for meg. Du vet. Sinnssyke aper. Jeg driter i alt det der. Det er noe jævla evneveikt jåss og jeg vil ikke blandes inn i det.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men nok om det. Vi skulle snakke om falske dikotomier og pseudo-ekvivalens som journalistisk metode. Det er kort fortalt når de presenterer “to sider av en sak” og fremstiller dem som likeverdige i betydning. La oss for eksempel si at de skal lage et fjernsynsprogram om nedleggelse av barneskolen i Skrukkedal, slik at elevene må reise tre mil med buss til det større tettstedet Rynkeby. Et strategisk grep som styrker inntrykket av at det finnes en nøytral tredjeposisjon blir da å hente inn både bevaringsaktivister og besparingspolitikere til å representere de motstridende interesser i saken til en debatt med nøytral ordstyrer. Hvilke hensyn teller mest? Tanken er at ordet skal gå frem og tilbake som ballen i en tennismatch. Forldrene vil ha gode oppvekstvilkår for barna. Politikerne vil spare penger. La kampen begynne. Alle skal få anledning til å si hva de mener. Dette er en ganske vanlig metode nesten uansett hva slags sak det handler om. Folk har blitt trent opp til å tro at det er fair play å gjøre ting på denne måten. Det fremstår som en helt ordinær demokratisk prosedyre. Er du for eller mot en sak? La oss holde en avstemming. Det blir jo best fjernsyn hvis vi klarer å finne noen som kan representere de motsatte ytterligheter og stevne dem mot hverandre i en styrt diskusjon.

Bak kulissene finnes imidlertid problemet med realisme og simulasjon. Folk mister jo grepet på selveste virkeligheten når de har vent seg til en “betinget reaksjon” overfor falske dikotomier og pseudo-ekivalens. Det finnes i virkeligheten ikke to sider i spørsmål som angår individuelle menneskeskjebner. Hva skulle de i så fall være? Skal jeg ta mest hensyn til hva jeg selv ønsker eller spiller alle andres forventninger en større rolle i livet mitt? Litt avhengig av hvem du er og hva det handler om så er dette spørsmålet varierende grader av absurd. Selvsagt må du alltid ta mest hensyn til “din indre stemme” når det kommer til livsvalgene, men du må jo også tilpasse deg de omgivelsene du lever i. Oppvekstvilkår kan være formattert slik at de tar hensyn til barnas individuelle utviklingsmuligheter, eller de kan ta mest hensyn til hva slags barn foreldrene ønsker seg. Siden kan vi fremføre dette prinsippet til alle sosiale omgangsformer i samfunnet. Hvem har siste ord i saken om hva og hvem du skal være? Det er normalt blant foreldre å ha “høye håp” til avkommet, men det er også normalt å påtvinge dem regler og opplegg de ikke ønsker å ha eller være en del av. Det er en balansegang som aldri er enkel for noen av de impliserte aktørene. De fleste klarer likevel å lande sånn omtrent på beina i saken, men det er nesten aldri enkelt. Du behøver sjelden å lete særlig lenge for å finne psykologisk skadde individer rundt deg. På et artsnivå er menneskene ekstremt fæle skapninger, fulle av angst og hat. Hvorfor blir det sånn? Vi kan bare spekulere, men det virker rimelig å anta at vi trenes opp til dette fra vi er små. Det er et stort arbeid som tar lang tid å rydde ut av og ta kontroll over sitt personlige psykologiske roteloft. Derfor er det nesten ingen som gjør det. De fortsetter bare å samle på ting som de stabler unna i alle bortgjemte kroker.

Vi avslutter – som så ofte ellers – med en ganske kjent sang fra året 1970.

Det finnes en serie på NRK.no kalt Ølhunden Berit som jeg anbefaler på det sterkeste. Jeg vet ikke om det er meningen at man skal oppfatte den som en komedie, men sånn fungerte det for meg. Det er bare fire episoder hver på 50 minutter, men de kunne dratt den ut i en mye lengre historiekurve om de ville. Det er stoff nok til en standard serie på 13 episoder men det er ikke sikkert de hadde klart å opprettholde den dramatiske kurven. Det er vanskelig å si. Uansett er det artig å se en fortellerteknisk dekonstruksjon av “den postmoderne mannen” i all sin mislykkede glans. De klarer å berøre temaer som er i tiden og det gjennomføres med en viss eleganse — uten at det noensinne blir kleint.

Noe jeg tenkte mens jeg så på var at jeg er definitivt ikke “medlem” av tidens trender i Norge, selv om jeg vet nok om vår felles menneskelige tilstand til at lite overrasker meg og ingenting sjokkerer meg. Jeg ville rett og slett ikke klart å “holde maska” i forhold til alle de pretensiøse fjolsene – som likevel er helt normale mennesker – ettersom de kommer og går gjennom dette dustedramaet — fordi det som skjer er så dustete at det er vanskelig å ikke holde seg for øynene, men nettopp derfor er det jo også komisk. Noen har definitivt hatt det gøy mens de diktet opp denne burleske historien, som også har sine tragiske dimensjoner. Fortellingen er troverdig på en litt drøy måte, i den forstand at alt virker ikke akkurat like sannsynlig hele tiden, men sånn er jo virkeligheten også. Ihvertfall blant de folka jeg kjenner.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Historiens moral skal jeg ikke si noe om fordi det må jo folk nesten tolke slik de vil, men den sammenfaller vel grovt sett med en av mine vanlige kjepphester: Det ender aldri bra når folk begynner å lyve. Du vet. Ting blir kompliserte og det oppstår alle mulige slags “misforståelser”. Som sagt var det bare fire episoder i serien men den kunne godt ha blitt strekt ut mye mer i lengderetningen, selv om det er vanskelig å se for seg “mange sesonger” basert i dette materialet. Men nok om det. Folk får se det selv og tenke hva de vil. Jeg synes ihvertfall at historien ville ha tjent på mer utbrodering av alle typene vi møter i løpet av handlingens gang — men det er hva det er. Kanskje et budsjettspørsmål? Jeg skal uansett og til sist nevne at dette er strengt tatt ikke “koselig materiale”, mer litt sånn typisk “svart humor”, men det er ikke desto mindre verdt å se for de som liker historiefortelling og skuespillerarbeid. Ekstra honnør skal de ha for å ha brukt Equinox som musikalsk innslag i den episoden de har kalt “Nachspielet”.

Det går ikke an å avslutte med noe annet.

Det kan selvsagt diskuteres i hvilken grad det egentlig er “nyheter” men fosas del franquismo er noe som stadig dukker opp i spanske nyhetssendinger. Det betyr gravsteder fra francotiden og er en del av Spanias kulturarv må vi vel nesten si fordi femti år etter at Franco døde finner de fortsatt individer som har vært “savnet, antatt døde” i alle disse årene — og flere skal det bli. Stadig finnes det mange tusen som ikke er gjort rede for. Kan du tenke deg? Det har så lenge jeg har levd vært “diverse greier” etter Den andre verdenskrig i Norge, men ikke noe som er så stygt som historien i Spania. Det finnes sikkert ennå savnede fra den gangen i Norge men vi snakker ikke om så mange at det er en “vanlig nyhetssak” når de finner noen. Jeg tror det regnes som uvanlig, men jeg er ingen spesialist på sånne ting.

Hvorfor støtter folk fascisme den dag i dag? Du ser dem på nettet hele tiden. Det er akkurat de samme typene som gjør akkurat de samme tingene av akkurat de samme årsakene. Det finnes ingen meningsfull forskjell mellom en tysk nazist fra 1920-tallet og en norsk “frepper” fra 2020-tallet. Selvsagt finnes det mange og store individuelle variabler – nå som da også den gangen – men det overordnede politiske tankegodset er det samme. De jobber for de samme tingene. De har den samme ondskapsfulle stilen når de mobber, hetser og plager dem de ikke liker. Det handler om hat og aggresjon mot “en indre fiende” som samfunnet må beskyttes mot. Sterke følelser bruser mellom ørene. De skriver om tingene på blogg og sosiale media. Opplegget er internasjonalt. Idèer og erfaringer utveksles i høyt tempo.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg tror det handler om angst, men det kan også være noe annet. Fascister er typisk redde små individer som søker seg sammen med likesinnede for å erfare “styrke i samhold” — slik som det uttrykkes i symbolet fasces, som greia er oppkalt etter. Du vet. Identitet. Det er ikke like mye “blod og jord” denne gangen som det var for hundre år siden, men de klamrer seg likevel til en diffus fantasi om vår kuturarv som angivelig trues av både globalisering og innvandring. Jeg tror ikke de strengt tatt vet hva de vil — men de “vil det” til gjengjeld veldig sterkt. Hvor skal alt dette ende? Det virker ikke sannsynlig at det vil bli noen verdenskrig denne gangen, men svekkede samfunnsinstitusjoner er jo alltid en nærliggende hypotetisk konsekvens av hatefull agitasjon mellom grupperinger innenfor befolkningen. Generell utrygghet og mer vold. Det er ikke enkelt å si hvor eller hvordan alt dette ender, men det ender neppe bra.

Her er et lite innblikk i hva som foregikk i Australia i 1970.

Alle som har en løgner i familien eller omgangskretsen vet det ender med at du ikke kan tro på noe av det de sier. Hvis de har vist vilje til å bløffe, lyve og bedra er løpet egentlig kjørt. Det er over. Finnes ikke noe mer å jobbe med eller for i denne relasjonen. Alt du kan gjøre er å dra dem ut i bakgården og skyte dem. Du vet. Kort prosess. Jeg vet ikke hva slags mennesker som driver med “tilgivelse” og sånn, men jeg er ihvertfall ikke en av dem. Hva skal du med en sviker? Det gir ingen mening. Best å bare kvitte seg med dem så fort de viser sitt sanne ansikt.

Hva slags heksekunster må man kunne for å forholde seg til uærlige individer? Jeg ser bare ikke hvordan det går an. Det er ikke engang noen vits i å prøve. Du vet jo allerede hvordan det ender. Du har sett det før. Du er ikke snill når du “gir dem en sjanse til” men svak. Det kommer til å straffe seg — fordi alt svikeren lærer av det som hendte er at du har ingen fast posisjon. Det går an å påvirke deg med tomme løfter og smisk. Ingen respekterer noen som bare lar seg dytte hit og dit med bløff, løgn og manipulasjonsteknikk. Det er sånn du blir en ku, altså noen som lar seg “melke” på forskjellig vis. Dermed vil jo parasitten bare vende tilbake og fortsette å utnytte deg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Blant sånne som lever av svindel finnes et ordtak: Du kan ikke lure en ærlig mann. Eller mer presist kan vi si at selv om det teknisk sett lar seg gjennomføre så er det bortkastet tid. Svindlere ser etter uærlige ofre. Det vil si individer som selv ikke har helt rent mel i posen, men som er villig til å tøye grenser og bryte lover hvis de har noe å tjene på det. Tenk over saken. Hva slags typer er det for eksempel en nigeriansk prins henvender seg til? Det er alltid best å svindle de som er både svake og griske. Du vet. Sånne som har tvilsom moral og dårlig karakter. Sånne som vil gå med på en hemmelig avtale om alternative metoder for å håndtere penger. Du kan få en “eventyrlig fortjeneste” ut av opplegget men det er ikke hundre prosent lovlig så du må ikke snakke om det med andre. Ser du hvor det bærer hen?

Det er frivillig om du ønsker å tro på løgnere. Folk ønsker jo typisk å tro. De vil at det skal være sant. Derfor blir de snytt, bløffet, lurt, svindlet og ranet. Gang på gang på gang — helt til de skjerper seg og innser at ikke alle som oppfører seg vennlig er deres venner og ikke alle som oppfører seg uvennlig er deres uvenner. Som en hovedregel er det best å satse på de som ikke virker alt for ivrige etter å etablere kontakt med deg. Du vet jo ikke hva de vil. Imidlertid går det an å vite noen generelle ting om menneskenaturen, som for eksempel at vi har instinktene til en rase av kannibalistiske åtseletere. Vi skyr ingenting. Det er heller ikke normalt å ha særlig god styring på sine egne lyster og tendenser. Folk vingler typisk hit og dit ettersom impulsene motiverer dem mens frykten hemmer dem. Skal, skal ikke. Det er sjelden mulig å forutsi hva folk kommer til å gjøre i noen særlig detaljert grad, men man oppfatter likevel raskt om de er ærlige og solide typer. Hvis det virker vanskelig å si om noen er pålitelige så er svaret nei. Hva gjør du da?

Vi avslutter med en til temaet halv-relevant musikalsk klassiker fra året 1975.

Det var en gang i året 2005 at jeg sto i et supermarked i New York og betraktet en vare. Vegan chicken sto det skrevet på pakningen. Veganerkylling. Hva er galt med dette bildet? Enten er det ikke vegansk eller så er det ikke kylling, så vidt jeg kan forstå. Hva er poenget med å late som om man spiser kylling? Hvis du har et vegansk kosthold må du jo fordype deg i alt det spennende man kan gjøre med veganske matvarer, ikke etterligne kostholdet til kjøtteterne med patetiske kopier av biff, kylling, pølser eller hva det nå skal være. Herregud. Det er så dumt at det er ikke latterlig engang. Jeg kan respektere folk som “går sine egne veier” – selv om det er veier jeg selv ikke ville gått – men det føles liksom ikke fullt så respektabelt hvis de later som om de gjør noe annet. Hva er greia? Hvis du har lyst på kylling så må du jo bare gjøre det som er nødvendig for å få kylling på bordet. Verre er det ikke. Det er heller ikke bedre. Men det er ihvertfall ikke en løgn. Jeg vil si at folk er på psykotisk bærtur i kålåkeren hvis veganerkylling virker fornuftig.

Jeg føler noe av det samme i forhold til alkoholfri vin. Det finnes jo så mye som allerede er alkoholfritt, så hvorfor skal du etterligne de vindrikkende menneskenes opplegg? Selvsagt bør man sette frem alkoholfrie alternativer hvis man ber noen på middag, men jeg ville oppfatte det som en fornærmelse mot både intelligensen og den gode smaken hvis dette var noe så patetisk som alkoholfri vin. Kan jeg ikke bare få limonade? Rød saft? Eller hvorfor ikke ganske enkelt et glass vann? Det er ikke nødvendig å komplisere saken. Dessuten smaker alkoholfri vin uansett som beverpiss. Det er ikke noe godt. Det er ukulturelt og unaturlig på èn og samme tid. Men nok om det. Saken er at jeg nylig så en kis på nettet som jeg følger fordi han er vinkelner og uttaler seg på et fagmessig grunnlag om vin og sånt, men denne gangen hadde han et utvalg alkoholfrie vinmerker som han pløyde seg gjennom. Det endte som forventet. Han likte ikke noen av dem, men var likevel “høflig” i forhold til oppgaven, så det ble å filosofere litt rundt akkurat det samme som jeg ville ha sagt: Det er bedre å gå for noe annet enn vin hvis man ønsker noe alkoholfritt i glasset — fordi dette er jo strengt tatt ikke vin, det er noen slags mystisk – og dyr – fruktsaft som inneholder alt for mye sukker og gir en fæl ettersmak.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi rister løs med litt popmusikk fra året 1970.

De skriker og geberder seg om alle de urettferdige krenkelser som USAs tapre president er nødt til å utholde. Av årsaker har det nylig vært “oppgjør på kammerset” i BBC, noe amerikanerne har valgt å inkorporere i sin narcissisme, men det handler minst like mye om at disse sjefsfigurene har vært “tendensiøst vridd” til fordel for LHBT-bevegelsen. Du vet. De har ikke vært tilstrekkelig aggressive mot “de som er seksuelt annerledes” i henhold til den konservative smaken hos The Telegraph i Storbritannia. De kaller det Stonewallisme — og for å forstå hva dette betyr må du, hvis du ikke allerede vet, søke på Stonewall-opptøyene, som var en kulturell hendelse i 1969 de konservative ennå ikke har kommet over. Greia er som vanlig både komisk og tragisk, alt etter hvordan du velger å forholde deg til saken.

Donald Trump vil at folk skal snakke om alt mulig annet enn Epstein-papirene. Han og støttespillerne hans vil gå til all slags ytterligheter for å flytte publikums oppmerksomhet bort fra det som skjuler seg i bevismaterialet mot den nå avdøde finansmannen Jeffrey Epstein både når det gjelder økonomiske og seksuelle saker. Som mange påpeker har jo Trump ennå ikke presentert noen papirer som dukumenterer hvor han har fått pengene sine fra og hva han har betalt i skatt, selv om han lovet å komme med dette “snart” helt tilbake i 2016. Alle vet at det skjuler seg noe grovt kriminelt bak hele opplegget til Trump, men har har så langt klart å holde både etterforskere og journalister på en armlengdes avstand, så det kan se ut til at ting ikke vil komme ut før han er død, hvilket kan skje raskere enn noen tror. Han ser jo ikke frisk ut. I mellomtiden må vel dette bisarre sirkuset gå sin gang. Herregud. Hva de ikke gjør for å beskytte rike pedoer, svindlere og økonomiske overgripere. Sånn er det jo. Folk vil ikke vite noe om sånne ting.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi avslutter med en uskyldsren sang om vakker ung kjærlighet.