Kategori: Blogg

Har vi egentlig noe valg? Jeg tror ikke det. Hat er en grunnleggende del av menneskenaturen som kan transportere selv de fredeligste typer inn i en tornado av destruktivt raseri og ultravold. Det klikker for dem og så går de berserk. Etterpå har de ofte vanskelig for å huske det som skjedde. Alle mennesker har denne egenskapen i seg, like så mye som de har evnen til å le eller gråte. Som alle vet er vi jo en bisarr rase av terroraper som alle andre skapninger på denne planeten er livredde for. Vi fortærer og destruerer alt på vår vei med den samme rasende apetitt som en gresshoppesverm. Sånn er mennesket. Dette er godt dokumentert. Imidlertid har vi også andre evner. Det er et ganske sammensatt og ofte litt selvmotsigende bilde, men det er ganske viktig at vi betrakter hele bildet, ikke bare de delene vi liker. Vi er hinsides all sammenligning de farligste skapningene på jorda — også for medlemmer av vår egen art.

Ved dette tidspunkt er det passende å nevne psykologisk projeksjon, altså evnen til å ta ting man har i sitt eget hode og fokusere dem på den ytre verden, altså ting i omgivelsene. Dette er hva paranoia handler om. Når man ser et slags gjenskinn av sin egen mentale tilstand reflektert i personer, objekter og ting som skjer “der ute”. Selvsagt er det bare hallusinasjoner, men det føles ikke slik. Du vet. Hormonsystemet leker faen ikke butikk heller. Innkommende farevarsling blir tatt på alvor og effektuert videre gjennom både nervetrådene og det kardiovaskulære systemet slik at man er tipp topp forberedt på eventuell rask handling som kan bli nødvendig innenfor en kort tidshorisont. Det er prinsippet dette stress handler om. Anspennelser som oppstår på grunn av faresignaler som er “falsk alarm”. Vi må nesten kunne si at det er bra mesteparten av dette opplegget foregår i underbevisstheten. Ihvertfall mesteparten av tiden. Noen ganger går det hull og da kommer alt det skremmende som en flodbølge inn i bevisstheten. Og sånn går dagene.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Mennesker er dramatiske skapninger, både i tragisk og komisk retning, gjerne samtidig. Det er ikke rimelig å forvente for mye av dem. Eller av seg selv, bare for å ha nevnt det også. Det går jo ikke an å løpe fra rasshølet sitt. Du kan saktens prøve men alle kroppens deler er nødvendig å ha, inkludert den flimrete skrulleboksen vi kaller hjernen. Herregud. Hvem vet hva som foregår inni der. For tiden pågår det en spesialisert debatt blant visse astronomer. Det er vanskelig å bli enig om hva slags objekt Sagittarius A* egentlig er, altså galaksens senter, som ligger 25.000 lysår unna. Skolelærdommen sier det er et supermassivt svart hull med omtrent 4,5 millioner ganger solas tyngde, men vi snakker jo selvsagt bare om sannsynlighet nå. Det kan være noe helt annet, for eksempel en manifold-struktur bygget opp av såkalt mørk materie, og de har så klart utarbeidet matematiske modeller som sannsynliggjør dette alternativet. Sånn er jo vitenskapen. De får angstkrampe og skjelvinger i lukkemuskulaturen når det fremstår som om noe er åpenbart. Da må det helt opplagt finnes en alvorlig feil et sted. Alle vet jo at det er bare idioter som er skråsikre på at de har rett og at de forstår noe.

De fem medlemmene av Deep Purple er 361 år tilsammen, og dette er hva de ga ut for 10 dager siden:

Formodentlig må det være en del av den såkalte kulturkrigen når folk tilter vettet av seg bare fordi en person melder at de er veganer; det vil si at de følger en livsstil og et kosthold som er utelukkende plantebasert, ofte (men ikke alltid) fordi de ønsker ikke å være med på et opplegg hvor “grusomhet mot dyr” inngår som et vesentlig element. Jeg forstår hvor de vil hen med dette og kan erklære meg “til en viss grad enig” selv om jeg spiser animalske produkter. Saken er at dyrehold ikke alltid – eller engang særlig ofte – foregår på noe etisk forsvarlig vis. De er jo levende skapninger som ikke er vesentlig annerledes enn mennesker. Jeg liker ikke sånne som er fullstendig bevisstløse i forhold til dette problemet — og slett ikke sånne som driter i hele greia. Den sistnevnte gruppen inkluderer som regel sosiale sadister, det vil si mennesker som finner glede og tilfredsstillelse i andres lidelse og ulykke. Sånt er ikke bra. Jeg vil karakterisere det som en psykiatrisk sykdomstilstand, eller i det minste et syndrom (som krever nærmere utredning før vi kan stille opp diagnostiske kriterier), men det er uansett et frastøtende personlighetstrekk. Jeg vil ikke ha sånt i omgangskretsen min.

Når det er sagt så handler dette skrivestykket om enkelte pussige idiosynkrasier blant veganere. Produktet pølse er noe vi lager av diverse avskjær og mindre kurante deler av et slakt, som males til farse – med eller uten krydder og diverse former for tilsetning – og stappes inn i dyrets tarmer. Jeg klarer bare ikke å fatte hvorfor veganere har lyst til å kopiere en slik prosedyre og stelle til narrepølser på basis av grønnsaker. Herregud. Det er jo akkurat som om pølsa – som kulturelt identitetsdannende “form” eller fetisj – lever sitt eget liv, helt løsrevet fra de historiske nødvendighetene som gjorde at dette produktet ble funnet opp i første omgang. Men slik er det vel — uansett hva jeg mener og ikke mener om den saken. Men det er greit. Jeg er vant til dette. Folk pleier jo sjelden å være særlig gjennomtenkte i sin personlighetsstruktur og bevissthet forøvrig. De bare vingler forvirret rundt i verden uten å forstå særlig mye av noe som helst. En veganer har i det minste fattet et moralsk valg og gjør en innsats i forhold til dette. Kanskje de lykkes godt, kanskje ikke. Det hender at veganere er kverulante drittsekker som moraliserer alt for mye overfor andre, men de fleste er helt okay.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Nå skal jeg nevne to matlagingskanaler på YouTube. Den ene er Spain On A Fork – som åpenbart handler om spansk kokekunst – og den andre er Refika’s Kitchen, som orienterer seg mot det tyrkiske. Jeg har fulgt begge disse i mange år og tilgnet meg mye nyttig informasjon. Saken er imidlertid at begge er veldig “grønnsaksorienterte” uten at de dermed er verken strikt veganske eller engang vegetariske på noe ideologisk vis. Begge bruker jo både kjøtt, fisk, melkeprodukter, egg og det ene med det andre. Da jeg anbefalte disse to for noen et annet sted på nettet fikk jeg en reaksjon jeg ikke hadde forventet, idet vedkommende ble nærmest arg og erklærte at han hater veganere. Javel? Og hvordan synes du at det fungerer for deg? Er veganerne i rommet sammen med oss nå? Truer de sinnslikevekten din av onde hensikter? Jeg forstår ikke. Men det behøver jeg da heller ikke. Anbefalingen står, så får du gjøre hva fanden du vil med saken. Selv synes jeg for eksempel at tyrkisk kjøkken – og “Midt-Østen” i mer generell forstand – har mye sunt og velsmakende å by på, og det spanske kjøkkenet er jo uten tvil sterkt påvirket av å ha vært “halvarabisk” i mange hundre år. Hvorfor skal jeg nekte meg selv relevant kunnskap som kan bidra til å heve smaksopplevelsen i maten jeg spiser? Herregud. Det er jo fullstendig fette evneveikt. Ingen jeg kjenner vil definere meg som optimist, men jeg er ikke desto mindre opptatt av å optimere ting. Du vet. Forbedre virkeligheten gjennom små tiltak i detaljarbeidet.

Vi setter strek her med litt rølpete britisk festmusikk.

Norge vant altså 4-1 over Irak. Det var den jobben som måtte gjøres for å sikre videre avansement etter gruppespillet, så da er vi relativt sikre på at det blir minst tre kamper til i dette VM. Men først skal vi møte Senegal og Frankrike. Begge de er svært sterke motstandere — men på den annen side bør man ikke regne med annet enn sterk motstand i et VM. De som har kvalifisert seg er jo per definisjon i verdensklasse. At Norge kan slå topplagene i verden er dokumentert nå sist gjennom at det var vi som parkerte Italia, som tidligere har vunnet VM fire ganger, men denne gangen er de ikke med. Dette skyldes innsatsen fra Ståle Solbakkens menn. Alle vet det, ikke minst italienerne. Dessuten er Norge det eneste laget i verden som har slått Brasil hver gang vi har spilt mot dem — og Brasil er det eneste landet med flere VM-titler enn Italia. Med andre ord, vi har en viss grad av provenans som taler til vår fordel, men vi får se. Først skal jo de to kampene spilles. Det er ikke klokt å satse på “taktikk i regnskapet”, fordi Irak vil selvsagt gjøre sitt beste for å også vinne minst èn kamp slik at de havner blant de beste tredjelagene. Etter min mening kan og bør vi slå både Senegal og Frankrike, slik at vi blir gruppevinnere, fordi dette gir den beste posisjonen foran neste runde.

Samtidig har USAs krig mot Iran tilsynelatende blitt konkludert med hva som bare kan karakteriseres som et amerikansk tap av ansikt, ressurser, menneskeliv og internasjonal ansèelse. Herregud for noen idioter. Det må sies at USA har minst like mange seriøse og kompetente folk som andre land, det er bare at de tydeligvis hyrer inn de verste rævklovnene til å gjøre sine viktigste og mest sensitive jobber. Hva er greia? Det behøver jeg heldigvis ikke å forstå så det er ikke noe poeng i å filosofere over hva fanden det er som foregår. Det er nok å ta med i beregningen at amerikanere er idioter som ikke ville greid å finne sitt eget rasshøl om de så lå på magen og lette med begge hender. Det er en fornærmelse mot hele konseptet med ære, aktelse og resten av de greiene hvis man viser sånne troll normal respekt. Vi kan og bør være vanlig sosialt høflige men ut over det så lønner det seg nok å holde litt kjølig distanse overfor amerikanere ihvertfall for de neste hundre år. Det de har vist siden første gang de valgte inn det evneveike trollet Donald Trump er jo ikke organisert nok til å kunne kalles pinlig. Snarere atferden til en desorgansiert paranoid schizofren psykotiker. Om jeg selv liker eller misliker at ting har blitt slik er ikke relevant. Problemet består uansett i at ingen kan stole på sånne typer.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Den store børslanseringen av SpaceX går også sin gang, mens både OpenAI og Anthropic venter i kulissene, men de vet at de ikke må vente for lenge. Du må jo smi mens jernet er varmt, ikke sant? Alphabet – moderselskapet til Google – har også lagt ut aksjer for offentlig salg, så jeg antar vi kan si det er en trend i 2026 å grafse til seg så mye som mulig før hele skithuset går opp i flammer. Om Apple også har en greie vet jeg ikke. Finansnyheter er jo ikke så interessant, men jeg plukker likevel opp noen datapunkter her og der. Det morsomme er at han Elon Musk har en atferd som ligner på den til Donald Trump. Begge de to har jo kuet og undertrykt alle rundt seg til en sånn grad at ingen tør så mye som å pipe om noe annet budskap enn det sjefen insisterer på. Du vet. God gammeldags psykopatisk lederstil. Men hvis man fjerner personen Elon Musk fra SpaceX er det ikke mye igjen. Ihvertfall ikke noe som engang ligner på den verdisettingen de har gått ut med – og som folk i det store og hele har akseptert – slik at dette er ikke forretninger, dette er en personkult. Og som vanlig er den personen slike kulter bygger seg opp rundt godt over gjennomsnittet korrupt, foraktelig og full av løgn. Det er perverst fascinerende å studere sånne som nedigjennom menneskehetens historie har bygget opp en posisjon av nesegrus dyrkelse fra en fullstendig ukritisk “menighet”. Hva er det som kan til at mennesker oppfører seg slik? De som for eksempel kan huske Adolf Hitler vet jo at han ble betraktet nærmest som halvt menneske og halvt gud av tilhengerne sine. Folk har den dag i dag overnaturlige fantasier om personen Hitler og hvor “spesiell” han var, til tross for at han var bare en mindre begavet rævklovn av totalt ordinær type. Akkurat som Trump og Musk. Eller Stalin og Kim Jong Un. Du vet. “Sterke menn” som lykkes i å konstruere en psykopatisk tvangsmekanisme bygget av andre folks frykt.

Vi avslutter med en lystig popsang i sjangeren “postpunk”, utgitt i 2001.

De som kan huske 80-tallet var “ikke helt med” som den gamle vitsen sier. Det var jo et tiår preget av mange eksesser i mange dimensjoner. Uansett hva du tar tak i og studerer nøyere så er tendensen at 80-tallet var stygt, brutalt og hardt på en måte som ville sjokkert de mer silkemyke personasjene av i dag. Og ikke snakk om 70-tallet engang. Det var jo enda verre, men på grunn av tidens gnag og kjødets slitasje så huskes det av færre. Her om dagen så linket jeg opp en video med en ny sang av Rolling Stones. Herregud. De har holdt på lenger enn jeg har levd. Både Mick Jagger og Keith Richards er 82 mens “den nye gitaristen” Ronnie Wood er 79. Resten er døde. Jeg antar de hyrer inn noen studiomusikere for å få spilt inn musikken sin nå om dagen. Et annet gammelt band som nettopp slapp en ny singel er Deep Purple. Ian Gillan og Roger Glover er begge 80 år, Ian Paice og Don Airey er begge 77 år, mens attpåklatten Simon MacBride (gitarist) bare er 47. Skal man være imponert eller skremt? De gamle gubbene reiser jo faen meg på turnè også.

Grunnen til at jeg trakk frem 80-tallet er at jeg husker diverse musikkjournalister fra den gangen som var misfornøyd med at Rolling Stones fortsatte å lage musikk. Det er på tide å gi seg nå, var det mange som syntes. Rock’n’roll er jo først og fremst en ungdomsgreie. Jeg lurer på om de lever ennå — og i så fall hva de tenker om at Rolling Stones fortsatt lager ny musikk. På YouTube finnes det reaksjonsvideoer, som handler om at folk eksponerer seg for ny musikk og siden sier de hva de tenker og mener. Og med “ny musikk” mener jeg først og fremst gammel musikk, som ble utgitt mange tiår før disse reaksjonistene ble født, særlig hardrock fra 70-tallet men også typiske 80-talls hits. Selvsagt blir det mye musikk med Led Zeppelin, Deep Purple og Black Sabbath – atså Deep Black Zeppelin som vi kaller sjangeren – og folk på min alder (og eldre) underholdes av alskens uvitende ungdommer som blir imponert over hvor flinke de var til å spille og den typen ting. Det finnes selvsagt noen spesielle miljøer for nostalgisk “retromusikk” litt sånn her og der rundt om i verden, men som mainstream kommersiell sjanger er psykedelisk og progressiv hardrock definitivt død. Jeg satt og så på noen som trippa ut over den gamle sclägeren Smoke On The Water av Deep Purple som ble sluppet i 1972, hvilket betyr at jeg kan ikke gjøre eksakt rede for når jeg hørte den første gang, men det var ikke særlig mye senere. Om den ikke har vært på noen liste rent formelt sett, så har den sangen likevel vært en hit helt siden den var ny.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det passer å avslutte med den nye musikkvideoen de har laget til den gamle sangen.

Trikset er å forklare èn ting med en annen og gjøre dette på planmessig vis, slik at man på sikt bygger opp en helt annen virkelighetsoppfatning. Fordi jeg fylte 17 år i året 1980 var jeg preget av samfunnets syn på narkotika, stoffmisbrukere og moralkomplekset rundt hele saken slik det fremsto sent på 70 og tidlig på 80-tallet. Det var ganske hårete greier. Vanlige sivilister visste jo ikke noe mer om dette enn hva de fikk med seg gjennom nyhetene og diverse offentlige kampanjer for folkeopplysning. Dessuten har vi jo alltid rykter. Du vet. Ordet går. Det er ikke like nøye at sladderen man sprer er sann som at den er sensasjonell og pirrende. Skandaler er mer interessant enn saklige nyheter. Sånn har det alltid vært og slik er det også i dag, bare at nå har vi internett. Den store informasjonsmaskinen som vet alt om alle ting. Hva kan gå galt?

Mitt inntrykk – enten dette er riktig eller galt – er at Norge ligger på europatoppen for kokainforbruk. Det er normalt å ta seg en dose kokain (eller to, eller i praksis så mange man har råd til i løpet av kvelden) når det skal festes. Forsåvidt også når det ikke skal festes, men poenget her er ikke mengdebasert, det handler om inntaksmetode. Det finnes visse ting man kan gjøre for å røyke kokain – såkalt freebasing – og alle husker vel at detektivhelten Sherlock Holmes pleide å injisere kokain med sprøyte, men det overveldende flertallet av kokainbrukere snuser stoffet i seg gjennom nesen. Dette sikrer hurtig opptak i blodbanen og en raskt stigende rusopplevelse. Snorting – som det heter på norsk – er lett å lære og alle har sett det før. Om ikke i virkeligheten så definitivt på film. Når metoden er etablert har terskelen for å ta andre ting på samme vis blitt lavere. For eksempel de klassiske gatestoffene amfetamin og heroin, som var dominante på den tiden da det eventuelt ville vært aktuelt for meg å “utforske mulighetene” på narkomarkedet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Fra min assorterte livserfaring henter jeg et komisk element som handler om inntaksmetodikk. Jeg har kjent mange som var tildels ganske harde på forbruket av stoffer, men som de sa så hadde de “sine grenser” og en av dem var at du skal ikke bruke sprøyte. Der går streken, liksom. Folk som bruker sprøyte er tapere og desperadoer som har krysset grensen for normal borgerlig anstendighet. Jeg kommer aldri til å stikke hull i huden var det en som sa i 1982. Han døde etter å ha fått i seg en overdose heroin i 1996. Om det var injisert med sprøyte vet jeg ikke, men jeg antar det. Sånn kan det gå. De skifter mening, får ny omgangskrets, tidene forandrer seg og det ene med det andre. Her er et spørsmål: Hvorfor bruker folk stoff? De litterært velbeslåtte ser straks at dette er en moderne versjon av Ludvig Holbergs komedie om fylliken Jeppe på Bjerget, hvor spørsmålet lyder: Hvorfor drikker Jeppe? Svaret kan være fordi det ikke gikk an å få tak i kokain på den tiden, men da flytter vi oss bare tilbake til det jeg først spurte om. Saken er at folk ønsker å justere formen, holde ut lengre, komme i humør, bli lystige og den typen ting. Til dette formål bruker de hva de har, eller altså hva enn de kan skaffe på et ikke alt for dramatisk vis. Som vi ser er dette psykiatriske årsaker. Imidlertid finnes det nå et somatisk ledd i narkokjeden, hvor folk sprøyter i seg diverse medikamenter de kjøper på nettet fordi dette “hjelper”. Influensere på TikTok og andre steder er opptatt av å “justere kroppen” og bli slanke, vakre, muskuløse, rynkefrie, energiske og så videre. Alt jeg ser er imidlertid vanlig sprøytenarkomani, bare annerledes forklart. Så gjenstår det å se hvor det bærer med hensyn til “langtidsvirkninger”.

Vi avslutter med en heavy metal sang om programmeringsspråket Kotlin, som er et nytt konsept for meg.

Svaret er “en mengde av ukjent størrelse” hvis spørsmålet er hvor mange ganger jeg har sagt at det finnes ikke noe slikt som folket. Derfor bør du dra frem oppmerksomhetskniven og spisse ørene hver gang noen bruker dette ordet, fordi det er et idiotsikkert tegn på at de planlegger å føkke deg på noe slags vis. Vær beredt, som speiderne sier. Hvis du ikke følger med så vil du bli lurt. Kanskje vil du bli lurt uansett, men hvis du skjerper deg har du i det minste en mulighet til å oppdage hva som er i ferd med å skje tidsnok til å posisjonere deg bedre når jævelskapen kommer. Samfunnet har sine interessegrupper av ymis karakter, men “folket” er ikke en av dem. Det går ikke an å jobbe til fordel for folket. Politikerne har alltid favoritter og alle jobber for “sine” folk. Spørsmålet er bare hvor mange det er av dem. Som alle vet spiller det ingen rolle hva slags fine planer og beundringsverdige moralske prinsipper man har hvis man ikke oppnår et tilstrekkelig antall stemmer når det er valg. Stemmetallet er jo den eneste gangbare valuta i et system med parlamentariske valg.

Når det er sagt så er ikke norske politikere typisk så raske med å hente frem “folket” som argument. Norge er i det store og hele et ganske venstrevridd land, som i praksis betyr at folk er godt utdannede. Motsatt for eksempel i USA, hvor den sittende regjeringen har et opplegg for å avvikle hele utdanningsdepartementet — under henvisning til at det er en privat sak hvor mye og hva slags utdanning man ønsker å tilegne seg (og påføre barna). Betalingsskoler vil sikkert hjelpe. Hva vet jeg? Spør du omtrent hvem som helst du finner på gata så vil typisk de svare at om de hadde hatt råd til det så ville de betalt for at barna deres skulle få en så bra utdannelse som mulig. I praksis betyr det noe som er “bedre” enn vanlig folkeskole, uansett hvordan man måler slike ting. De religiøse vil ha mer av sin egen religion inn i grunnfagene og mindre av alt sånt som distraherer elevene i forhold til den rette tro og lære, mens mer “åndelige” elitetyper velger Steinerskole eller Montessori. Er hjemmeskole tillatt i Norge? Jeg vet ærlig talt ikke, men jeg håper ikke det. Noe av det beste med en allmenfaglig grunnskole er jo at det skaper litt rom mellom barna og foreldrene deres. Selvstendig tenkning er dessverre ikke noe eget fag, men man får det likevel inn litt sånn “sideveis” gjennom andre – og friskere – impulser enn foreldrehjemmet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi runder av med en munter tysk trudelutt innenfor sjangeren “krautrock”.

Etter å ha telt nøye på fingrene kan jeg konstatere at jeg fortsatt har ti av dem, hver med sine egenskaper og ingen som er overflødige. Sånn er det med den saken. Hender er kjekt å ha. Det er ingen selvfølge men et lykketreff som er ganske vanlig blant mennesker. Kan du å bruke dem? Det er jo så mye man kan gjøre med dugelige hender. Selv tilhører jeg gruppen av filosofer som mener at “det menneskelige” har utviklet seg til å bli hva det er gjennom et samspill mellom hånden og ånden. Ingen av de to ville ha klart seg like bra uten den andre. Jeg mener, javisst er det bra å være våken og oppfinnsom, men hvor langt ville man ha kommet med den egenskapen hvis man ikke kunne tukle? Kort fortalt er det å si at håndverk er den ypperste form for menneskelig prestasjon. Du vet. Å lage ting med hendene. Det er en vesentlig mye større kunst enn alle de derre tenkegreiene.

Hvorom allting er, dette ble en digresjon. Sannheten er at jeg telte ikke på fingrene, det var mer noen slags elle melle i hodet som etterhvert ledet meg frem til det faktum at den 15. juni er jo dæven døtte meg årsdagen for når jeg flyttet inn i leiligheten min her i Villafranca del Bierzo. Jubileum. Men hvor spansk har jeg blitt i løpet av denne tiden? Svaret må bli ikke noe særlig. Uansett hvordan vi vrir og vender på det så er jeg veldig norsk. Nærmest en karikatur sånn sett, selv om de jevnlig tror jeg er skotsk når jeg befinner meg i Storbritannia. (Når det er sagt så må det legges til at skottene blir veldig smigret hvis du sier til dem at du synes de er mer skandinaviske enn britiske. Jeg kødder ikke. Bare prøv selv.) Poenget er uansett at alle kan se at jeg ikke er spansk. Men kan de se at jeg ikke er turist?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg var hos tannlegen i dag. Sånn er livet. Du må vedlikeholde skrottens mange skrøpelige punkter hvis du ønsker at den skal holde bruksmessig forsvarlig stand, særlig når du begynner å komme opp i sektiårene og mer. På fagspråket heter det mastikasjon når man tygger og saken er at jeg har observert en “ustabilitet” som tannlegen – etter å ha rønka området fra tre forskjellige vinkler – sa kommer av en sprekkdannelse i en tidligere rotfylt tann. Han skal “se nærmere på saken” i morgen, men han kunne ikke love meg at tanna kan reddes. Vi får se. Jeg tenker ikke noe om det. C’est la vie. Det finnes fortsatt mange flere tenner å gå på – eller skal vi si å mastikere med – så han må jo bare gjøre det som er nødvendig. Men det er uansett et interessant element å legge i dette jubileumet. Hurra. liksom. Hvordan skal jeg feire denne begivenheten? Mye taler for at et par kalde øl utover kvelden går bra sammen med de 32 varmegradene som herjer der ute, men bortsett fra det så blir det nok rolige forhold. Estrella Galicia, selvsagt. Det dominante ølmerket her i regionen. Og der slutter denne historien. Jeg behøver ingen smertestillende tabletter. Ihvertfall ikke ennå.

Vi setter strek med enda en genial “progressiv jazz-fusion” sang fra musikkens gullalder.

Innenfor enhver religiøs horisont definerer jeg meg som gnostisk ateist, det vil si at jeg oppfatter det ikke som min sak om det finnes en Gud – eventuelt en hel skokk av dem – eller ikke. Det er jo for fanden blasfemisk å uttale seg på vegne av det guddommelige. Følgelig blir det i praksis slik at jeg antar Gud vet hva han driver med og det er ikke opp til meg å mene noe om saken. Jeg ber ikke om noe, men jeg gjør krav på det jeg rimeligvis fortjener som produktet av min egen innsats. Det er alt. Hva andre tenker, tror og mener om dette er heller ikke min sak og jeg vil helst ikke høre noe om det, spesifikt fordi nesten alt mennesker noensinne sier om metafysikk er så evneveikt at man føler seg jo pinlig berørt på deres vegne. Hvordan går det an å være så fette tjukk i huet? Det blir liksom sånn der perverst fascinerende, på en litt “gal vitenskapsmann” type måte. Så interessant. Fortell meg mer.

Men nok om det. Hva som motiverer temavalget mitt her og nå er noe jeg leste om misjonærer. Det finnes ikke særlig mye mer avskyelige umennesker enn sånne. Herregud. Hva faen tror de at de er? Saken var uansett at en misjonær en gang hadde begitt seg ut i en jungel for å drive propaganda mot jungelbefolkningen, som besvarte henvendelsen med å sporenstreks drepe ham og henge liket opp til spott og spe – skåret i mange deler – presumptivt sett som er advarsel til andre med lignende planer. Jeg mener, hvor klar beskjed behøver man egentlig? Her er du ikke velkommen. Men som du sikkert skjønner ble ikke dette godt mottatt verken av de geistlige eller de verdslige myndigheter. De brukte hendelsen som påskudd til å begå folkemord i området. Du vet. Utrydd alle sammen så kan Gud komme og hente de han ønsker å samle på. De er jo uansett ikke siviliserte og åpenbart ikke mottagelige for vanlig påvirkningsarbeid.

Det komiske med religioner – eller skal vi si teologiske læresetninger – er at de har jo aldri vært noe annet enn et politisk maktmiddel verken i teori eller praksis. Hvis du ikke skjønner såpass kommer du aldri til å forstå hvorfor folk tar livet av hverandre “til tross for” det religiøse budskapet om brorskap, samhold, kjærlighet eller hva har du. Alt henger sammen med menneskenaturen. Vi har de instinkter og drifter som man kan forvente å finne i en opportunistisk åtseleter som ikke skyr unna kannibalisme og det som verre er. Sånn er menneskene. Det hjelper ikke å gråte over det og erklære at man selv er annerledes og bedre enn de onde. Da blir man jo en løgner på toppen av det hele. Det sosiale narrespillet er ikke stort mer enn en strategisk kamuflasjeteknikk som bidrar til at man kommer seg på skuddhold av de man planlegger å begå overgrep mot. Du vet. Manipulere og behandle dårlig, stjele fra og lyve til, baksnakke og hate minst like mye som man hater seg selv, eller “elske” som folk pleier å si. De fleste er jo så dumme at de tror intensjonene deres har noe å si fra eller til. Men så går det likevel til helvete. Om og om igjen. Senere tripper man kanskje ut på anger, skyldfølelse og den typen narcissistisk masturbasjon, drikker seg drita, hyler mot månen og hva vet jeg, men alt fortsetter likevel som før.

Men her setter vi strek for nå — med en lystig amerikansk popsang fra gamle dager.

Denne årstiden – i likhet med alle andre årstider – krever at man lager hummus. Det er en nødvendighet. Sannsynligvis går det an å leve uten hummus. Jeg har jo hørt ryktene. Imidlertid ser jeg ikke noe poeng i å henfalle til denslags nykker. Visse mennesker får et kick ut av å nekte seg selv glede, men jeg er ikke en av dem. Snarere tvert imot. Jeg kaster meg uten å nøle rett i armene på enhver form for fristelse så snart den dukker opp på horisonten. Vi kan kalle dette å vandre langs nytelsens vei og det er på mange måter det motsatte av buddhisme. Du vet. Poenget er å feire skaperverket og det levende livets tilstand gjennom å delta i alt som foregår til en slik grad som man rekker med. Noen sier det er viktigere å ha kontroll enn gøy, men jeg er uenig. Kontroll er en illusjon. Du blir evneveik av å befolke ditt mentale landskap med illusjoner. Alzheimer og det ene med det andre. Sinnet skal ikke være et spøkelseskammer med vegger bygget av frykt men en lystenes hage som kommuniserer med alle former og farger som naturen er laget av.

Men fra det ene til det andre, du behøver selvsagt en morter. Ethvert velutrustet kjøkken har en morter. Hvorfor skal man ikke ha en morter? Herregud for noe tøys. Igjen dette med å nekte seg selv de få gledene livet tross alt tilbyr. Hallo? Du får da sannelig nok sorger og smerter uten å oppsøke elendigheta. Det bare kommer og kommer, mens alt du kan gjøre er å svinge racketen og bare returnere slike tennisballer etterhvert som de melder seg. Poenget med morteren er at da får man til å knuse krydder korrekt. Da har man kontroll, eller skal vi kanskje heller si følelsen av å vite eksakt hva som blir puttet i den maten man spiser, som er noe man venner seg til etterhvert som man innhenter stadig mer informasjon om hvor lite sånt betyr for de som bare ser på deg som en økonomisk produksjonsenhet, eller en kunde som det også heter; i alle fulle fall er du en sekundær funksjon i denne ligningen. Poenget er at de tjener penger, ikke at du får i deg ordentlige næringsstoffer. Det er viktig å oppfatte virkeligheten så direkte og ufiltrert som mulig. Det vil si slik som den faktisk er heller enn slik som man skulle ønske at den var. Deretter tilsetter man salt og pepper etter smak.

Selv er jeg lat som faen. Derfor bruker jeg elektrisk hurtigmikser når jeg lager hummus — og ikke nok med det, jeg bruker også ferdigkokte garbanzos – kikerter – som de selger på glass med skrukork nede på superen i sentrum. På forhånd har jeg sikret meg et separat glass med tahini – det har ikke noe eget norsk navn, men det er en pasta laget av sesamfrø – foruten selvsagt olivenolje, hvitløk og sitron som jeg alltid har i kjøkkenet. De er jo basisvarer som inngår i nesten alt jeg lager. Mer behøver du strengt tatt ikke – eller altså, hummusen må jo saltes og krydres slik man foretrekker – bortsett fra noen skvetter vann som nesten alltid behøves for å oppnå ønsket konsistens på det ferdige produktet. Av “årsaker” har jeg vent meg til å bruke harissa sammen med hummusen, men det er bare en smaksgreie. Mange andre foretrekker helt andre smaksimpulser. Du vet. De gustibus non dispotandum est. Var det Juvenal som sa dette først? Det spiller ingen rolle. Poenget er å fatte at uenighet om smak er noe man bare må leve med. Det lar seg ikke diskutere frem til noen form for fredelig løsning som tilfredsstiller alle involverte parter. Slik sett går det selvsagt an å lage “hummus” også på basis av andre typer bønner og belgfrukter enn kikerter, men da åpner man spørsmålet om hvor langt du kan fravike en oppskrift før det blir urimelig å bruke det opprinnelige navnet. Ikke desto mindre vil jeg anbefale leseren å eksperimentere med for eksempel hvite bønner og svarte oliven i kombinasjon. Kan det kalles hummus? Det er diskutabelt men hvis man stadig henfaller til slik kverulering går man jo glipp av det mye viktigere poenget som er at det er godt.

Vi avslutter med litt brasiliansk jazz-funk fra 80-tallet. Svært passende morgenmusikk synes jeg.

Som alltid er jeg en jævla snobb fordi jeg grøsser når jeg ser klønete språkbruk, som jo er en form for dårlig håndverk. Eller rettere sagt, det kommer helt an på hvem som skriver hva og hvordan de selv bedømmer det de driver med. Når det er bare en vanlig sivilist som skriver noe om livet sitt uten å ha noen ambisjoner om dikterkunst eller folkeopplysning er det jo ikke så viktig. Du vet. Det blir som å betrakte noen barn som driver med fingermaling. Hva forventer du egentlig av dem? Pablo føkkings Picasso? Det er urimelig. De er bare noen barn som gjør en greie for gøy. Poenget er at de gleder seg over det de holder på med, ikke at de fremstiller dypsindig kunst i verdensklasse. Noen av dem vil kanskje gå i en slik retning senere i livet, men akkurat her og nå dikterer vanlig realisme at de får holde på å kline og klæsje som de vil, eller for å returnere til utgangspunktet for denne metaforen: Det er ikke rimelig å stille store kvalitetskrav til folk som bare skriver på nettet fordi det er et tøysete tidsfordriv som ikke betyr så mye for dem.

Hvor vanlig det er på norsk vet jeg strengt tatt ikke, men i den engelskspråklige sfæren ser man noen ganger individer som snakker om conspiracy, altså konspirasjon. Dette blir ikke et problem før de gjør krav på å bli tatt alvorlig. Mener du å være seriøs? Da er det visse faglige krav som kommer i spill. Først og fremst at du vet hva ordene betyr før du tar til å slenge dem rundt deg som såkorn i den semantiske åkeren. Du vil da vel ikke bli misforstått? Her er greia: Konspirasjon er et latinsk ord som betyr “sampusting”. Det betyr i praksis at du har vært i et rom og “pustet den samme luften” som de andre som var der på stedet da en plan ble lagt eller en beslutning ble fattet. Konspirasjonen er altså – teknisk sett – kun de som var tilstede da saken ble tatt opp til diskusjon. Senere kan jo folk imidlertid bli innviet i greia og dermed ankomme som sekundære medlemmer av opplegget, slik at for å ikke gjøre dette alt for komplisert så sier vi at de har meldt seg inn i konspirasjonen. Fatteru? Det er ikke vanskelig å forstå. Dessuten bør du ved dette tidspunkt kunne se at dette er typisk hvordan vi får ting gjort i det hele tatt: Folk møtes, snakker om ting og bestemmer seg for noe.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det neste elementet vi skal introdusere er paranoide tvangsforstyrrelser. For eksempel tanken om at det var en skjult gruppe av konspiratører som sto bak Covid-pandemien i 2020 fordi de ønsket å “oppnå noe” på denne måten. Da har vi å gjøre med det de fleste tenker på som en konspirasjonsteori. Med andre ord noe psykiatrisk som foregår med noen. Hvor mange eksempler behøver du? Prinsippet er uansett det samme: Folk fantaserer om at “det er noen som står bak” de mest urimelige ting; presumptivt med skumle motiver på kryss og tvers av den demokratiske politiske prosessen, selv om det ikke lar seg gjøre å bevise noe, eller engang utforme en sammenhengende hypotese som gir mening. Problemet er imidlertid at noen ganger skjer det faktisk slike ting. MKULTRA var et eksisterende program i regi av CIA som gikk inn for å “påvirke folks psyke” med tekniske og narkotiske metoder. Jeffrey Epstein var ringleder for en konspirasjon av rike og mektige mennesker som begikk pedifile overgrep – og gudene vet hva annet – og myndighetene i USA prøver den dag i dag å legge lokk på saken (Trump er jo innblandet). Det finnes flere eksempler, men du ser poenget.

De som ønsker å bli tatt seriøst i samfunnsdebatten er nødt til å være ryddige. Det er jo for fanden håpløst å forholde seg til usammenhengende individer som ikke klarer å fremstille lineært begripelige setninger som i sin tur og orden gir deg informasjon på en måte som kan etterforskes og bekreftes uavhengig av den opprinnelige kilden. Alle vet jo at det er for mye bløff, løgn og frittflytende fantasier i denne verden til at man kan ta hva som helst for god fisk. Jeg mener, det er en god grunn til at journalistutdanning foregår på høyskoler og universitet. Den amerikanske trust me bro er en jævlig dårlig idè, særlig når de som ber om din tillit helt åpenbart ikke burde stole på seg selv engang. For det er jo utvilsomt slik at enhver form for kritisk tenkning begynner med selvkritikk, som igjen er basert i antagelsen – eller rettere sagt vissheten – om at du tar feil. Du misoppfatter. misforstår og mangler essensielle opplysninger om saken. Sånn er det alltid og slik vil det for alltid forbli. Mennesker som tror de er geniale er i hovedsak det stikk motsatte. Er vi enig om dette? Vi lever i en voksenverden som har visse standardkrav. Du må ikke følge standarden, men da kan du heller ikke forlange å bli tatt seriøst. Det går an å bare tøyse og more seg, men da må du ikke late som om det er noe annet du driver med. Men nok om dette. Jeg har fått sagt alt jeg tenkte å si så nå blir det bare dumt å skrive mer.

Derfor setter vi streken her med litt hipp fransk popmusikk.