Høsttakkefest er en takkegudstjeneste for utbyttet av årets innhøsting. Den er blitt feiret i Den norske kirke siden 1899. Kornnek, grønnsaker, frukt og blomster blir tatt inn i kirken under gudstjenesten. Enkelte menigheter tar også inn lokale industriprodukter. I USA er høsttakkefesten en nasjonal festdag, bedre kjent som Thanksgiving.
(Store norske leksikon)
Jeg kan ikke svare for noen andre, men for meg er det ihvertfall en “begivenhet” når jeg endelig blir ferdig med noe som både har tatt lang tid og vært brysomt på forskjellige måter. Du vet. Saklig grunn til å feire. Etter mye om og men med det byråkratiske rebusløpet har jeg blitt ferdig med all formell registrering slik at nå er jeg “innskrevet i manntallet” som fastboende utlending i Spania. Jeg ble advart mot det spanske byråkratiet, men jeg synes faktisk ikke at det var så ille. Det var verre med det norske. Jeg hadde jo – selvsagt – ikke gjort alt formelt korrekt før jeg flyttet, men jeg slapp til sist å reise tilbake bare for å vise tryne på et offentlig kontor. Uansett, nå er jobben gjort. Nå bor jeg her. Både i sør og nord, alt etter hvor sterk lupe man skal bruke. Nord-Spania er jo fortsatt Sør-Europa.
Hvem skal jeg takke når ting går bra? Det er ekstremt unaturlig for meg å henvende meg – med ydmyk takksigelse – til et imaginært metafysisk monster som liksom skal administrere skjebnen og de gode tider. Hva er det for slags tøys? Det er vanskelig å respektere voksne mennesker som tror på dette bøffet. Hvis du på død og liv skal takke noen for innhøsting av markens grøde og alt det der så kan du takke de som gjorde jobben. Eller enda bedre, betale dem raust. Det finnes ingen saklig grunn til å takke Gud. Han gjør jo bare jobben sin — og ikke spesielt imponerende bra heller. Borgerskapet som vagler seg til på kirkebenken for å synge salmer er bare ubrukelig pakk. Parasitter. Kast slipset og lær deg et nyttig håndverk, din motbydelige slyngel. Verden behøver ikke sånne som deg. Det vi har bruk for er jordnære typer som gjør skikkelig arbeid uten å forsvinne i en tåpelig hasjrøykerfantasi.
Det er så vidt jeg har skjønt vanlig å føle den beste formen for tilfredsstillelse når man kan sette seg ned, klappe sin egen skulder og si vel utført jobb etter at man er ferdig med et strevsomt prosjekt slik at nå skal man bare nyte resultatet. Det har ingenting å gjøre med “takknemlighet” – med mindre du skylder noen takk fordi de har hjulpet deg – men det er ikke desto mindre en eplekjekk seiersfølelse som man har ærlig fortjent når resultatet er bra. Dette er sannsynligvis så nærme som jeg kan komme et kompromiss med de evneveike trollene som “takker Gud” fordi ting går sin gang. Det er bare rett og rimelig at man feirer når innhøstingen er ferdig – noe folk da også har visst minst like lenge som innhøsting har vært en ting de gjør – men hvorfor skal man takke noen som ikke engang var med på å gjøre jobben? Det blir for dumt. Da er vi konfrontert med en politisk greie hvor noen prøver å slime seg inn i opplegget med noe slags åndssvakt bøff om at guder, makter og menn med våpen skal ha takk for at de ikke har føkka opp ting underveis. Takk for at du ikke pisser på meg. Fatteru? Det blir bare ikke aktuelt med noe sånt.
Når det er sagt så er jeg jo definitivt så korrupt at jeg tar enhver halvbra unnskyldning for å lage fest. Jeg driter forsåvidt i hva folk tror og ikke tror når poenget er å lage god mat og sette vin på bordet. Vanligvis har jeg aldri noe problem med de kristne – eller for den saks skyld de fremmedkulturelle jøder og muslimer – fordi alt koker jo bare ned til noen elementære psykiatriske forstyrrelser som ikke er mitt problem. Hva så om de er overtroiske? Det bryr jeg meg ikke om, med mindre det blir et problem i forhold til å få gjort de nødvendige tingene. Du vet. Jobben. Da vil jeg si det er et større problem med de såkalte kulturkristne, som ikke selv har verken tro eller aktelse overfor “selve religionen” men de liker de politiske aspektene av saken. De snakker om vår kristne kultur med påtatt pietisme i fjeset, selv om de burde vite at denne greia har aldri vært noe annet enn et massemorderisk tvangsinstrument som “noen mennesker” har brukt som våpen mot andre i sin søken etter makt og rikdom. Eller for å si det kort: Jeg respekterer de som tror – i all sin oppriktighet – men ikke de som bruker andres tro som et politisk maktmiddel. Punktum og ferdig diskutert. Hvem skal ha takk? Det er som regel en opplagt sak, selv om folk kompliserer det med en masse jåss.
Ikke uvanlig for meg velger jeg å avslutte med en rocka klassiker fra 70-tallet.
I disse dager er det såkalte spel, der barna spiller Josef og Maria og en plastdukke Jesusbarnet . Kan det være mer historisk riktig å reise et skafott på scena. ? Der noen kunne spille presten som ville tvangskristne samene. Noen kunne spille Aslak Hætta som ble halshugget fordi han nektet. Det er pokker ta ikke så lenge siden. Det var under Kautokeino- opprøret i 1854.
Kautokeinospelet? Ja det skulle ha tatt seg ut. Om Maria er det ellers å si at før i tiden brukte man ordet “jomfru” i betydningen ung ugift kvinne, slik at det var et klassisk skandaløst opplegg som gjorde at de to ikke fikk ta inn på noe nominelt anstendig borgerherberg, men måtte overnatte i en stall. Lar en slik historie seg overføre til Kautokeino? Bare fantasien setter grenser.