Det skal i åpenhetens navn innrømmes at jeg ofte er litt treg i forhold til diverse “motebølger” som kommer og går, noe som henger sammen med et nokså kultent personlighetstrekk: En slags instinktiv skepsis, for ikke å si direkte aversjon mot “det populære”. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg har alltid vært sånn. Så snart det dukker opp noe som “alle må ha” så kan du være rimelig sikker på at jeg legger ned protest. Maskorama som konsept appellerer ikke til meg. Jeg forstår det bare ikke. Hva er greia? Det fremstår litt som et barneprogram som likevel er litt i overkant “voksent” for denne målgruppen, mens det har ingenting av det som gjør et talentshow – som for eksempel Stjernekamp – interessant. Hvem synes det er gøy å gjette på identiteten til noen som er mer eller mindre dårlig til å synge?
Litt etterforskning viser at Maskorama er en fjernsyns-franchise som i USA kalles The Masked Singer (TMS), men det startet opprinnelig i Sør-Korea. Dette betyr at NRK sannsynligvis har kjøpt konseptet, noe som ikke akkurat gjør det noe bedre, men det får visse biter til å ramle på plass. Kjendisdyrkelse er jo en typisk amerikansk greie, selv om det finnes i alle land. Dermed kan jeg i det minste frikjenne programledelsen og produksjonsstaben fra skylden de eventuelt ville hatt for å finne opp denne greia. Norge er jo et ganske lite land, sånn at det er ikke himla stor avstand mellom de vanlige og de berømte. Det er for eksempel ikke uvirkelig å se et kjent tryne på gata slik at folk stimler ikke sammen for å peke og måpe over denne ikke-begivenheten, spørre om autografen og den typen ting. Normal folkeskikk påbyr å la dem være i fred. Deler av den kulørte pressen har vært tildels uforskammet nærgående på denne måten, men det er ikke på langt nær like ille som i visse mye større land enn Norge.
Når det gjelder den foran nevnte Stjernekamp så skjønner jeg ikke hva som skjedde. Var ikke programmet populært nok? Maskorama fremstår som en slags erstatning, men det blir jo som å erstatte fredagstacoen med en pose potetgull. Det er noe men det er ikke på samme nivå. Konseptet med å samle et knippe allerede etablerte artister – som likevel ikke er blant de største stjernene – og utfordre dem i sjangere som befinner seg utenfor den vanlige musikken de driver med, er mye mer spennende enn det tøysete maskespillet som har kommet istedet. På den annen side lukter det litt av brutal kamp om rettigheter og penger på bakrommet. Stjernekamp kan ha forsvunnet av juridiske årsaker. Det vet jeg strengt tatt ikke noe om, jeg bare synes det var et bra show å se på utover høsten. Maskorama er sikkert morsommere for barna men for sånne som meg er det bare irriterende. Men når det er sagt så finnes det jo forsåvidt nok av andre tilbud både i fjernsynet og på YouTube. Det er et luksusproblem å klage over at fjernsynet ikke behager meg.
Vi avslutter med en musikalsk klassiker som neppe kommer i Maskorama.
