Det er ikke sikkert at man har en radiostemme bare fordi man har et radiofjes. Uansett hvordan det der blir er det vi kaller en forfatterstemme noe som ikke i utgangspunktet har lyd. Naturligvis er høytlesning av skrivestykker noe man kan gjøre, men det lyden man i så fall hører er ikke lyden av forfatteren men lyden av den som leser. En logisk sekvens av alfanumeriske symboler nedtegnet på papir (eller andre media) befinner seg i utgangspunktet ikke i den delen av universet som er fylt med lyd.
Skrivning og lesning tilhører “det åndelige rom” – nousfæren – sammen med tenkning og diverse annen cerebral materie. De sanseinntrykkene vi får fra for eksempel dans, musikk og billedkunst henvender seg til andre deler av kroppen mens det som beveger seg gjennom nousfæren må tilføres mening før det ankommer følelseslivet på samme måte. Forfatterstemmen er ikke strengt tatt noen “stemme” i den forstand, snarere hva man innenfor visse deler av psykologien kaller en gestalt. Altså et spøkelse om du vil. Noe formløst som oppstår i hodet som en funksjon av kodene.
Gjennom lang tid – mange tusen år – har menneskeheten hatt en tendens til å fetisjere “det som står skrevet” og betrakte det gjennom et magisk eller parareligløst prisme. Vi mennesker har et overtroisk forhold til tekst. Av denne grunn har vi fått blant annet hellige bøker, tabuord og dokumentkulten. Når noe er dokumentert regnes det som mer sant enn hvis det bare eksisterer på uformelt vis. Det står skrevet. Dette er en pussig form for paranoid vrangforestilling … men det er så alminnelig at vi banker tre ganger i bordet og kaller det vår virkelighet. Filosofer har inntil det kjedsommelige påpekt at vi kan ikke kjenne virkeligheten på noe direkte vis, vi er på godt og vondt prisgitt denne tåkedotten vi kaller menneskesinnet. Vi tolker det vi observerer med sansene og sammenligner det med alt vi allerede har i databanken vår slik at vi kan plassere det i en kontekst. Slik henger det sammen.
Kan vi ikke umiddelbart kontekstualisere en observasjon så kan vi i det minste sjekke ut “det som står skrevet” og på slikt vis danne oss et bilde av sammenhengen. Hånden er hva vi bruker til å gripe og holde fast et hammerskaft og på likt vis er forstanden hva vi bruker til å be-gripe og fast-holde ymse konsepter. Uansett skal det både hamres og jamres. Vi mennesker er kranglete og stupide aper som elsker angrepsvåpen av alle slag, enten det er eksplosive konsepter eller maskingevær. Alt er nyttig i den grad det tjener til å holde stillingen overfor den fienden som beleirer oss, slik at det som til slutt beseirer oss ihvertfall ikke skal være det vi ikke har prøvd. Og sånn går dagene.
