Jeg klarer ikke å se for meg noen advokat som ville gi sin klient noe annet råd enn “hold kjeft” når de er under tiltale i en straffesak — særlig når den tiltalte er det man kaller en person med høy mediaprofil. Vi behøver en strukturert PR-strategi. Derfor er hva jeg faktisk ser for meg et knippe advokater som sitter med fjeset i hendene og stønner mens Trump som vanlig går frem på like sofistikert vis som et nesehorn i porselensfabrikken. Han er åpenbart en “utfordrende” klient å hanskes med. Verdens mest spesielle mann, sin equa non. Også kjent som en patologisk narcissist av verste slag. Det er ubegripelig for meg at noen overhodet vil jobbe for en sånn type, langt mindre hyre ham inn i den politiske toppjobben. Herregud. Men der er vi. Sånn er realitetene. Amerikas 45. president er satt under strafferettslig tiltale.
Dette er i seg selv ikke noen overraskelse. Jeg mener, ingen er overrasket. Dette kommer ikke til å ende bra var sannsynligvis den mest tenkte tanken blant alle mennesker i hele verden da de første gang hørte at Donald Trump hadde vunnet valget. Ihvertfall i den grad de har realitetssansen i orden. Sånt er jo variabelt. Uansett, det er dette vi kaller stokastisk forutsigbarhet. Vi vet at det kommer til å gå til helvete. Det vi derimot ikke vet er på hvilken måte; når, hvem, hva, hvor, hvordan, hvorfor; typisk sånt som politiet spør om, eller i dette tilfelle retten. Mannen er jo ikke bare fette inkompetent, han er direkte gal. Det var rett og slett umulig at det kunne ende bra med Trump som statssjef i USA. Men det var lov å håpe, en frihet mange benyttet seg av til en slik grad at man måtte mistenke at de var fulle av dop og beroligende medikamenter. Er det noe poeng i å snakke om Trumps tilhengere? Jeg synes ikke det. De er nazister. Ferdig diskutert.
Skal vi spille nazibingo? Se hvor mange punkter på sjekklisten som stemmer? Det er ikke mange månedene siden jeg lyttet meg gjennom det såkalte Mannerheimlydbåndet – det eneste kjente opptaket av Hitler mens han snakket med “normal stemme” – fra 1942, ved et tidspunkt da krigslykken var i ferd med å snu for den store føreren, og Carl Gustaf Emil Mannerheim var jo ikke akkurat noen jomfru i krigsfaget så han “testet” Hitler på subtilt psykologisk vis, blant annet ved å røyke en sigar under møtet. Tanken var at hvis Hitler – en fanatisk ikke-røyker som faktisk vurderte alminnelig tobakksforbud i Tyskland et øyeblikk, men ble frarådet dette – ikke reagerte på Mannerheims sigar så var dette et tegn på svakhet. Hitler behøver noe, så han vil ikke risikere noe som kan gjøre finnene sure. Opptaket kuttes brått etter ti minutter så vi får ikke høre samtalens konklusjon, men i løpet av det vi hører fremstår Hitler som den sosialt inkompetente tosken han var. Vi kan med en viss rett si at Adolf Hitler er et “stort navn” — men de som tror han var en “stor mann” er den samme typen evneveike naziamøber som liker Donald Trump. Det eneste store med noen av disse to rævklovnene er dysfunksjonen. Som mennesker er de avskum. Imidlertid er de som følger dem enda verre. En Trump-tilhenger er – akkurat som en Hitler-tilhenger – et vesentlig mye dårligere menneske enn de patologisk sinnssyke monstrene de skjenker sin lojalitet, hengivenhet og – som vi ser – alle sine sparepenger.
Hvordan blir kursen videre nå? Vi observerer Stockholmsyndrom hos det republikanske partiet, som etter alt å dømme har bestemt seg for at dette er den store føreren de har lengtet etter så lenge. Hvis det ikke hadde vært så dødelig farlig ville dette ha vært bent frem latterlig og lite annet. Trump har mer enn 50% av stemmene i meningsmålinger over hvem republikanerne ønsker som presidentkandidat. På annenplass følger Ron DeSantis, som er en om mulig enda verre type enn Trump i det at han er like ond som person, men mye “sleipere”. Imidlertid har han ikke Trumps psykopatiske vilje til å gjøre “hva som helst” så lenge det er til hans egen fordel. Ron DeSantis blunker når ting begynner å bli intense rundt ørene hans. Han lar seg kue. Han har ikke “den siste meteren” som må til for å oppnå slik beslutningsmyndig perfeksjon som en Hitler eller en Trump — som etter min mening er hva forførerkraften deres handler om. Svake og redde mennesker tror at sosiopatisk hensynsløshet er en styrke. De vil følge slike som kan frelse dem fra den eksistensielle usikkerhetsfølelsen deres. Dette er forutsigbart på en direkte og utvetydig måte, ingen stokastisk matematikk må til for å forstå det. Freud er en mer nærliggende autoritet å henvende seg til for å forstå nazisme både før og nå. Eller hvorfor ikke både Freud og Marx? Da får vi jo såkalt kulturmarxisme, som dette ynkelige pakket hater mer enn noe annet, fordi det eksponerer dem som de degenererte skadedyra de er. Pessimistene blant oss leker med tanken på at Trump på noe vis vil seile uskadet gjennom hele den serien med rettsprosesser som står i kø og venter på ham, for deretter å vinne valget og bli president på ny. Det kan bli ganske stygt. Folk av hans type har en tendens til å ta alt personlig og søke hevn.
