Saken begynner med at noen tilkaller politiet. En beruset gjest ved et utested har oppført seg både slibrig og truende mot flere av det øvrige klientellet, blant annet ved å presse seg mot dem, beføle dem både her og der, gjøre flere forsøk på å kysse og slikke dem i ansiktet, foruten diverse andre antasterier vi ikke behøver å spesifisere nærmere. Alle skjønner hva det handler om. En brunstig kis som ikke skjønner hvor grensene går og som ikke tar et nei for et nei. Når han i tillegg er truende mot de som ber ham skjerpe seg eller forlate stedet ender det med at politiet kommer for å ta hånd om saken. Da viser det seg at delinkventen er en folkevalgt politiker som representerer et typisk “familieparti” med sterk religiøs tone i opplegget sitt. Ikke blant de mest berømte navnene, men likevel en kjent person på “nummer to nivået” som har vært i media ganske ofte med det typiske budskapet om “Gud og kjernefamilien”. Saken havner i avisene og det blir skandale utav greia. Politikeren må trekke seg i unåde — men det er ikke verre enn at han får en organisasjonsjobb i partiet. De vil bare ikke ha ham som høyt profilert representant lenger.
Dette er drøyt tyve år siden nå. Det var litt støy rundt saken en stund, men det ble jo fort nok glemt i en kaotisk verden hvor mye skjer og ting er i konstant bevegelse. Jeg nevner det fordi det var i den forbindelsen at noen forklarte meg hva som egentlig er greia med de homofobe. De hater ikke homofile, de hater seg selv. Nærmere bestemt sine egne lyster, som ikke stemmer overens med “selvbildet” de har bygget opp over lang tid og som de markedsfører med litt i overkant stor iver overfor omverdenen. Dette fikk brikkene til å falle på plass for meg. Aha, jeg ser poenget nå. Allerede da hadde jeg en mistanke om at all denne interessen for andre folks seksuelle preferanser muligens handler om noe helt annet enn et fromt ønske om å redde verden. Ved det tidspunktet var det vanlig å fleipe med at “de homofobe er bare redd for at homofile menn skal behandle dem slik de selv behandler kvinner” — men jeg var aldri helt villig til å kjøpe det argumentet. Mistanken min var at det må handle om “noe mer”. Jeg mener, det er litt for mye iver i saken. Du vet. For mye følelser. Hvorfor er de så engasjert? Det er jo i det store og hele uinteressant hva slags seksuelle greier andre driver med. Om de er homofile, javel så er de vel det da. Og så? Jeg har aldri skjønt hvorfor sånt er så jævlig viktig for noen at de føler seg provosert av at det finnes enkelte samkjønnede par her og der.
Når det er sagt så finnes det jo folk der ute som hater alt mulig. De blir sinte av “langhårete gutter” og folk som kler seg i fargerike klær, støyende musikk får dem til å skrike i fistel og de tåler ihvertfall ikke at ungdommer samler seg for å feste, drikke og danse. Samlebegrepet er vel umoral og ethvert tegn til denslags trigger visse besteborgerlige typer. Alle vet dette. Alle kjenner typene som vil ha forbud mot alt som er moro. Hvordan dette henger sammen psykologisk får andre ta seg av, men det virker jo rimelig å legge alle former for “avvikende seksualitet” til dette sakskomplekset. Dydsmonster var et ord vi brukte om sånne på 80-tallet. Du vet. Moralens voktere i nabolaget og den typen ting. Av mystiske årsaker er det ekstremt viktig for dem at folk må være “korrekte” i forhold til et ganske innsnevret bilde av den menneskelige form. En mann må gå kledd i dress med slips og kvinner må bære skjørt, kanskje til og med bruke skaut. Ganske Taliban, kan du si, men sånne typer finnes jo den dag i dag, selv om de ikke er like mange nå som for femti år siden. Saken er at jeg har aldri prøvd å forstå disse menneskene — jeg har bare hatet dem tilbake med minst like stort engasjement. Hvorfor skal de blande seg borti andres opplegg hele tiden? Hva er greia? Det virker jo temmelig “psykt”. Som om de lider under noen slags tvangsforstyrrelser. Og hva slags sex de eventuelt måtte ha er noe jeg ikke engang orker å tenke på. Bildet er alt for frastøtende. Herregud. Det beste er nok bare å holde en viss avstand til dydsmonstrene.
Senere i livet har jeg endt opp med en slags metafreudiansk forklaringshorisont for å begripe hva som foregår med sånne mennesker. Når det er stor avstand mellom den typen sex de fantaserer om – eventuelt via stedfortreder – og den typen sex de selv går aktivt inn for å ha, så må vi egentlig snakke om perversjon. Selv har jeg jo aldri nektet meg noe som helst på den fronten, slik at jeg kan ikke si at jeg har noe uprøvd i forhold til lystenes verden. Jeg aksepterer at det kan finnes en viss grad av narcissistisk fordelstenkning rundt saken, men jeg vil likevel påstå at dette er normalt, og hvis det ikke er det så bør det være normalt at man utforsker de seksuelle lystene man faktisk har heller enn å nekte seg noe på grunn av at det er “upassende” i forhold til et image – eller “falsk identitet” – som man prøver å dyrke frem. Er det ikke best å bare være som man er da? Jeg synes det. Den politikeren jeg snakket om i første avsnitt var selvsagt amerikansk og stedet hvor han ble arrestert var et kjent møtepunkt for homofile. Når man drikker seg dritings og ender med å gjøre noe sånt så må vi vel kunne si at ting har boblet litt over for stakkaren. Jeg har selv aldri hatt noen grunn til å føle sterk aversjon mot homofile og forstår egentlig ikke hva som er greia med sånne folk, men brikkene falt som sagt litt på plass når noen fortalte meg om frykten for sine egne undertrykte lyster og de desperat perverse uttrykkene som fremkommer når sånne folk mister selvkontrollen — som regel på en voldelig måte, altså at de går for å “straffe” dem som ikke har det samme tvangsmessige forholdet til sin egen seksualitet men bare lever det ut på normalt vis.
Vi avslutter med litt langhåret bråkemusikk fra litt før dette egentlig var en ting.
