Måned: oktober 2022

Pussel er en syssel for fusser uten knyssel, der vi andre vil forandre den vei vi må vandre med hverandre, vil de slandre, slinke og slyne deg rett opp i synet med sine bølger av dårlige følger, en åsgårdsrei av hurlumhei som bedøver og sløver alle sanser der den danser etter veien foran fjott og tott (de har det jo så godt) med alle sine venner på vei dit veien ender, dit vi alle må gå og der er vi nå.

Rim og rytme er morsomme ting å leke med. “Mening” er mindre festlig men viktigere i hverdagen.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Uansett er språket det som først og fremst gjør norske mennesker norske. Hvis du vil bli mere norsk må du lære norsk bedre. Det er jo for faen åpenbart. Å kunne snakke flytende norsk er bra. Å vite hva ordene betyr er enda bedre. Men best av alt er når du kan bruke språket til å trikse med slik Zlatan trikser med en fotball, men også scorer på usannsynlige måter. Finter og overraskende vendinger er bra, men bare hvis det ender med at du får ballen i mål. En uskjønn tjuvscoring er bedre enn å drible helt Maradona over halve banen bare for å bomme på mål når man endelig skal “komme til saken” og få jobben gjort. Snakkekunsten handler ikke bare om retorisk estetikk, det essensielle er å få frem poenget. Kom til saken. Hva er det du prøver å si?

Hvorom man ikke kan tale, derom må man tie. 

Jeg tror den offisielle norske oversettelsen er “om det man ikke kan tale må man tie” men jeg liker min egen versjon bedre. Det er uansett det suverent mest kjente sitatet etter språkfilosofen Ludvig Wittgenstein. Poenget han skal frem til er at vi må bare akseptere at ikke alle ting i et typisk menneskeliv lar seg beskrive med ord. Da er kunsten å holde kjeft. Man kan ikke fange røyk med fiskegarn. Eventuelt må man tilnærme seg problemet med kunstneriske midler.

Filosofi betyr kjærlighet til visdom. Begrepet stammer fra antikkens greske filosofer som prøvde å forstå og forklare verden og hvordan menneskene skulle leve. Arbeidshverdagen for filosofer kan variere en del avhengig av hvor man jobber.

(Utdanning.no)

Dette er viktig for å berike oss som mennesker og veilede våre handlinger. Dessuten har filosofisk analyse tillatt spesialister på ulike områder å svare på menneskelige behov og generere større kunnskap. Dette oversettes til kontinuerlig teoretisk, vitenskapelig og sosial utvikling.

(Veientilhelse.no)

Det er ikke realistisk å snakke om kritisk tenkning hvis man ikke begynner med selvkritikk. Det spiller ingen rolle hva slags sak eller tema vi velger, sjansen for at man skal forstå det man har foran seg er så forsvinnende liten at det er en klokere strategi å regne seg selv som fundamentalt uvitende om alle ting. Alt er nytt, alt er unikt i øyeblikket, alt må læres mens man går. Det finnes mønstre som repeterer seg men ingen detaljer er noensinne helt like. Imidlertid reduseres sjansen for at man skal oppfatte mønstrene som fremkommer i virkeligheten hvis man allerede har fantasien full av ferdig formede oppfatninger. Det er dette selvkritikken handler om.

Jo mer skråsikre folk virker i forhold til et tema, jo mindre sannsynlig er det at de vet hva de snakker om. Man blir ikke ekspert fordi man er så jævlig sikker på seg selv og sin egen kompetanse, men fordi man tilnærmer seg temaet på en respektfull måte. Alt må læres mens man går. Om og om igjen. Sånn virker virkeligheten. Den er ustabil. Men den er alt vi har, og språket er alt vi har når vi skal kommunisere om de tingene som angår flere enn oss selv, derfor er det en fordel hvis man venner seg til å være tydelig om det man prøver å si. Jo vagere man er, jo mer sannsynlig er det at man vil bli misforstått. Imidlertid bør man ikke forveksle tydelighet med ignorant selvsikkerhet. Dårlig ledelse handler nesten alltid om enøyde konger og enfoldige følgere. Sånt er ikke bra for noen.

Nettet er fullt av intellektuelle fantefølger som vasser i en seig sirup av dårlig informasjon. Alt de har er en liten skrangleboks men noen få harde fakta som lager lyd når de rister på den og dette tiltrekker seg oppmerksomheten til omstreifende nettzombier som søker sjelefred og svar på alle sine dype spørsmål. Det blir jo litt sånn tilbud og etterspørsel hele greia. Det fødes en tosk hvert minutt av hver dag som den litt lugubre sirkusdirektøren PT Barnum en gang visstnok skal ha sagt når han ble spurt om hvem kundene hans var. Folk ønsker tilsynelatende å bli lurt. Ihvertfall skjer dette litt i overkant ofte for at mennesket skal kunne betraktes som et intelligent vesen. På den annen side, mange sier at “man lærer mens man lever” og det er omtrent så bra som ting kan bli.

Mesteparten av det som foregår i menneskesinnet er bare støy. Det har ingen biologisk, psykologisk eller engang kulturell nytteverdi. Vi kan si at flere historier diktes opp en hva som blir fortalt – ikke alt man tenker kan eller bør sies høyt – og flere historier fortelles enn hva som blir skrevet ned. Det er en alminnelig erfaring blant de som skriver at en historie som lar seg fremføre godt når den fortelles med stemme og kroppsfakter ikke nødvendigvis lar seg gjengi like godt med skrevne ord. Mediene er tildels svært forskjellige.

Det er uansett vanskelig å ordlegge seg på en tilfredsstillende måte. Man føler typisk at “ordene ikke strekker til” eller at man ikke vet hvordan man skal stable begreper i en logisk sekvens som på effektivt vis transporterer fortellingens mening uten å inneholde alt for store hull som misforståelser kan bruke til å trenge seg inn i sammenhengen og føkke ting opp. For å bruke en sonisk metafor: La oss si at bakgrunnsstøyen i et menneskesinn ligner på det man finner mellom stasjonene på en gammeldags analog radio … og at de best trente og disiplinerte sinn i sine mest optimale øyeblikk har hva vi kan kalle “bakgrunnsmusikk” i stedet for atmosfærisk støy, hvilket er en fordel i forhold til organiserte arbeidsrutiner – takt og tone – men en ulempe i forhold til nonlineær inspirasjon.

Sammenhengen – om det ikke er åpenbart – ligger i at musikk er en spesiell form for “organisert støy” som appellerer til noe i menneskenes natur (riktignok ikke det samme hos alle) og enten fremkaller følelser eller binder seg til noen slags abstrakte reseptorer i “støysonen” av sinnet og virker organiserende på det som allerede ligger der. Mange filosofer har vært opptatt av musikk men jeg vet ikke om man ennå har tatt tak i dette på husholdningssiden, det vil si den såkalt populærvitenskapelige selvhjelpsindustrien, hvor man for eksempel kunne sortert mennesketyper etter hva slags mental bakgrunnsmusikk de later til å ha, slik at for eksempel en reggae-type ville ha en annen rytme i sine atferdsmønstre enn en som går på svartmetall. Klassisk musikk manifesterer seg annerledes enn frijazz, og så videre. De mest kaotiske sinn har bare hvit støy hvor man noen ganger synes det er akkurat som man kan høre noen vage skrik i bakgrunnen, men det er mest ikke til å begripe, lik den typen avantgardistisk kunstmusikk man intuitivt føler man bør ha noen slags høyere utdannelse for å tolke.

Heter det skriving eller skrivning? Norsk språkråd anbefaler generelt at man oftere bruker “ning-endelse” enn hva man i utgangspunktet er tilbøyelig til å gjøre, følgelig blir forfatning det aktuelle verbet når man skal fatte noe utenfor den vanlige fatningen, som jo ofte er hva forholdet mellom forfatter og etterfatter – altså leseren – handler om. Hvorfor leser folk bøker? Åpenbart fordi de ønsker å forholde seg til teksten, kanskje til og med komme ut med andre etterholdninger enn de forholdningene de brakte med seg inn i prosessen. En godt skrevet tekst vil bringe organiserende prinsipper inn i den mentale bakgrunnsstøyen, slik at leserne for et øyeblikk kan “høre seg selv” på måter som ikke tidligere var tilgjengelige for dem. Teksten bringer ikke noe nytt, den bare etablerer en musikalsk grunnlinje, en rytme og en melodi som gir leserens egenstemme en mulighet til å “synge med” så lenge fortellingen foregår.

Det var en gang jeg tenkte at jeg skulle skrive en kriminalroman. Sånt er populært og noe skal man jo leve av, så hvorfor ikke? Jeg ser ikke på selve det å skrive en bok som spesielt vanskelig, det handler bare om å dikte opp et interessant plott og siden spinne en fortelling rundt dette. Alt er et håndverk. Det som eventuelt er “magisk” er evnen til å fortrylle leseren med interessante elementer i en interessant sekvens, i prinsippet den samme forretningsidèen som når man har sex med noen. De fleste har noen idèer rundt hva som er vellykket i så måte. En dårlig fortelling, eller enda verre, en kjedelig fortelling, er noe man riktignok ofte strever seg gjennom fordi det er jo tross alt hva man har for hånden og driver med akkurat her og nå, men det er ikke noe som bærer i seg fristelser til å gjenta opplevelsen. Da er det bedre å finne en annen og mer interessant forfatter, eventuelt å bare dagdrømme om spennende historier som kanskje finnes der ute.

Hva slags plott er det som etterspørres i lesermarkedet? Det er jo slik st det å skrive en bok er vesensforskjellig fra det å selge den. Hvis ingen er interessert i å lese teksten kan man stille spørsmålstegn ved poenget med å skrive den. Nyere kriminalromaner handler ofte om seriemordere og har således beveget seg et stort skritt i retning av skrekklitteratur, hvor det virker som forfatteren med sin skare av lesere befinner seg på seminar sammen, med det formål å kartlegge sine egne perversjoner og jobbe seg gjennom hva de betyr. Jeg har selv ingen interesse av denslags. “Drapsmannens psykologi” er uansett alltid alt for intenst banal og det foregår etter min mening aldri noe som egentlig er interessant innenfor den kriminelle delen av menneskelivet. Som alle kan se, med forholdninger som disse ble det vanskelig å opparbeide seg noen egentlig prosjektentusiasme rundt denne imaginære kriminalromanen min. Jeg har rett og slett ikke slik legning.

Det jeg så for meg som interessante ting å behandle litterært var to sider av samme sak, nemlig folk som bare forsvinner (og ingen hører noensinne noe mer fra dem) og folk som bare dukker opp døde på en plass hvor ingen vet hvem de er eller hvordan de havnet der. (For eksempel den berømte Isdalskvinnen i Bergen.) Man kan naturligvis introdusere en seriemorder som forklaring av begge deler, eventuelt noe slags komplott av typen internasjonal spionasje (som er hva flertallet later til å tro om Isdalskvinnen) hvor man i utgangspunktet verken forstår spillets regler eller dets poeng, men for min egen tilfredsstillelses skyld er det mer interessant å spinne historier rundt vesentlig mer fantastiske forklaringer, si for eksempel dimensjonsporter og parallelle virkeligheter. Dermed mister man jo mange lesere. Folk liker ikke typisk sånt som gjør dem enda mer paranoide og engstelige enn de allerede er, de liker å få mistankene sine bekreftet på noenlunde rasjonelt vis. Psykopater er jo et populært tema, mens ingen liker å forholde seg til det komplett ubegripelige. Det ligner for mye på selve virkeligheten, eventuelt den mentale bakgrunnsstøyen som man allerede plages av og søker å komme bort ifra.

Konklusjonen må bli at det beste er å skrive blogg. (Kanskje også det verste, men la oss ikke være pedantiske.) Nettet er en interessant åpning for de som liker å skrive uten at de egentlig har det kommersielle talentet som behøves for å fremstille salgbare objekter innenfor litteraturen. Jeg vet fortsatt ikke mye om hvem som leser den apecalypsotiske bloggen, men det virker som om det er omtrent femti av dem. Kanskje ville det vært flere hvis jeg hadde høy profil på sosiale media og markedsførte greia mi mer intenst, men igjen, det er et spørsmål om hva slags legning man har slik sett. For mitt vedkommende oppleves det som naturlig å skrive det jeg ønsker å fremføre, poste det og siden la det seile sin egen sjø. Dette er ikke noe sosialt foretak i den forstand. Kanskje vi kan kalle det “egenterapi” og si at dets verdi ligger i at jeg organiserer mitt eget sinns bakgrunnsstøy på denne måten. Det er vanskelig å formulere seg forståelig hvis man ikke har stram disiplin over egen språkføring, samtidig som det er umulig å være interessant hvsi disiplin er alt man har.

Politisk korrekthet, etter det engelske political correctness, på norsk ofte forkortet PK, er en nedsettende betegnelse på ulike forsøk på å endre uttrykksformer eller sensurere ytringer som kan oppleves som støtende eller diskriminerende. I dag blir begrepet hovedsakelig brukt som del av en kritikk av påstått rådende venstreorienterte oppfatninger i politiske eller sosiale spørsmål. Begrepet benyttes i identitetspolitisk debatt om utsagn, ideer og oppførsel som brukes slik at man søker å unngå å støte andre i sosiale og institusjonelle sammenhenger, for eksempel når det gjelder kjønn, rase, kultur, seksuell orientering, religion, trosretning, funksjonshemning eller aldersforskjeller, og gjerne når dette gjøres i utstrakt grad.

Politisk korrekthet kan også betegne utsagn, ideer og oppførsel som søker å unngå å bryte med normene og idealene i det sosiale miljøet man er en del av. Politisk korrekthet kan være en form for selvsensur i offentlig debatt. I Norge er begrepet brukt i forbindelse med debatter om innvandrings- og integreringspolitikk, hvor innvandringskritiske debattanter påstår at enkelte problemstillinger ikke debatteres av frykt for stigmatisering, og at kritikk av disse forholdene kan støte de gjeldende gruppene. Debattanter som mener at frykten for å krenke minoritetsgrupper har gått for langt, bruker gjerne «politisk korrekthet» som skjellsord for det de anser som innsnevring av ytringsfrihet og villighet til å unngå at kritikkverdige forhold omtales.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

(Wikipedia)

Det er etter min mening ukorrekt å si at jeg er politisk korrekt, til tross for at jeg støtter det politisk korrekte budskapet, eller rettere sagt, det blir korrekt å si at jeg har sammenfallende politiske strategier med motstanderne av det politisk ukorrekte, eller skal vi si det demonstrativt provoserende, det vil si slikt som troll driver med på nettet, av hva jeg antar er “årsaker” – jeg kjenner dem ikke – som i sitt sanne vesen og i sin sanne natur neppe er så noble som at de forsvarer retten til fri ytring. Eller vi kan snu det på hodet og si at hvis jeg er politisk korrekt så er jeg det på en veldig ukorrekt måte, fordi jeg er en så kompromissløs motstander av sensur som det går an å finne, men samtidig er jeg en like kompromissløs tilhenger av standarder når det gjelder informasjonskvalitet, debattklima og intellektuell etterettelighet.

For det første: Myten om “politisk korrekthet” som et kvelende sensurklima er noe forbanna sprøyt. At jeg – for å ta en relevant sammenligning – er tilhenger av seksuell frihet betyr ikke at jeg synes folk bør få lov til å gå rundt på offentlig sted med kuken hengende ute, mer eller mindre bokstavelig talt, og hvis noen krever at jeg må forklare og rettferdiggjøre denne … hva jeg antar er en moralsk posisjon (selv om jeg vil argumentere for at det egentlig handler om estetikk) så vil jeg avvise dem, erklære dem for å være idioter og si at hvis man behøver å få dette forklart så vil man neppe forstå forklaringen. Da er det allerede noe galt i hodet deres. De behøver å snakke med en psykiater og det er ikke meg. Jeg er filosof. De har verken råd til tiden min eller tid til rådene mine.

Standarden krever at jeg kjeppjager han som sprader rundt i nærheten av meg med kuken hengende ute og på akkurat det samme vis og av den samme årsak må jeg kjeppjage han som kommer med rasismen, homofobien eller “antifeminismen” sin hengende utenpå. Dette holder faen ikke mål. Ytring er et verb og handlinger har konsekvenser. Det er ikke ytringsfriheten din jeg angriper, din dust, det er den antisosiale psykopatien. Igjen, hvis du ikke skjønner dette trenger du å snakke med en psykiater. Ofte er det et åpent spørsmål om troll – både på nettet og ellers i livet – er sadistisk motiverte eller om det handler om penger. En trollerolle – så å si – er jo ofte en rask vei til mye oppmerksomhet, som gir mange klikk og derfor muntert klingende mynt. Sadister liker derimot å sette nedtur på folk, få dem til å føle ubehag, hisse dem opp, gjøre dem engstelige, det ene med det andre, poenget er at de liker sadistisk makt og opplever noen slags nytelse når de bruker den. Det er som å være hekta på narkotisk stoff. Alt handler om kicket, nytelsen, beruselsen, hele den pakka der. I grunnen veldig banalt.

Heller enn “politisk korrekt” tror jeg at det korrekte må bli å kalle meg en åndssnobb. Jeg driter i hvordan folk føler seg, for meg handler det om standarder. Hva vi gjør, hva vi ikke gjør, og hvorfor det må være slik. Jeg har det samme forholdet til informasjon som jeg har til håndverk (jeg er murer av fag): Hvis du ikke har tenkt å gjøre skikkelig arbeid har du ikke noe på arbeidsplassen å gjøre. Det er greit å være mindre god innenfor faget så lenge du skjønner dette selv og ikke setter i gang med noe du ikke kan fullføre, vi var alle amatører en gang. Det finnes jobber som egner seg for lærlinger og det finnes jobber som krever en mester. Det er viktig å forstå forskjellen. Kjenne sin begrensning, så å si. Etterhvert som man tilegner seg bedre fagmessige rutiner og standarder kan man ta fatt på mer krevende oppgaver.

Den eneste egentlige overraskelsen med hele denne affæren er at amerikanerne valgte Trump som president. Alle skjønte at det ville gå rett til helvete fra og med det øyeblikket, det eneste som var uklart var detaljene i reiseplanen. Noen smilte nervøst og sa at det kommer kanskje til å gå bra (selv om de visste at dette ikke var sant) mens andre tenkte at tigere er fine ridedyr og slang seg på karnevalsopptoget. Hva har dette brakt USA? Ihvertfall ikke mer respekt enn det lille de hadde. Nå har alle sett at de er troendes til å plassere gale mennesker i jobben som statsleder. Hva kan man sammenligne Trump med? Komikeren Trevor Noah – som vokste opp i Sør-Afrika – var tidlig ute med å si at Trump ligner en gjennomsnittlig afrikansk diktator, av den typen som ikke engang prøver å gjøre noe for noen andre enn seg selv.

Hvis noen i Norge noensinne – uansett av hvilken grunn – har likt Donald Trump bør de gå ut i skogen og skyte seg. Herregud. Går det an. Hva annet liker de? Fange og torturere små dyr? Mannen er jo for faen fullstendig rabiat. Skyr ingenting. Er det det som appellerer til de som synes at Trump er pokker til kar? Han har jo en nærmest evangelisk flokk av dedikerte tilhengere – det nærmeste orker man kommer på denne siden av Tolkien – som åpenbart er villige til å ofre liv, helse og frihet for “saken” uten at de engang klarer å gjøre rede for hva den består i. Make America Great Again. Hva fanden betyr det? Og hvordan går det an å bli så dust at man tror på et sånt slagord? Det er jo på barneskolenivå. Er de så fulle av cannabis alle sammen at de fullstendig har mistet grepet?

Det fantes noe som ble kalt Combat 18 i Storbritannia. Jeg vet ikke om de eksisterer ennå. Det var en nynazistisk gategjeng som likte å dra ut for å slåss — som navnet forsåvidt antyder. Tallet 18 er kode for bokstav nummer det og det i alfabetet, som i dette tilfelle betyr AH. Adolf Hitler. Det finnes/fantes andre lignende grupper, som Zorn 88. Zorn er som alle vet tysk og betyr “primalraseri” mens HH står for Heil Hitler. Og sånn går dagene. Teller man på fingrene vil man finne ut at koden for DT er 420. Fordi D er bokstav nummer 4 og T nummer 20. Så der har vi mysteriet. President 420 og alle rushodene som liker ham. Delstaten California brukte koden 420 for kategori av forbrytelse når de arresterte noen med marijuana på seg. Senere spredte 420 seg som “intern kode” for cannabisrelaterte saker blant brukere av stoffet. Nå for tiden feirer de “420-dagen” den 20. april (skrives 4/20 på amerikansk manèr) som ironisk nok også er Hitlers fødselsdag. Derfor bør man ikke ta for gitt at alle som er ute og feirer denne dagen er lystige av den samme årsak. Misforståelser kan oppstå.

Hvorom allting er, nettet strammer seg stadig mer rundt President Promp. Selvfølgelig har han pådratt seg en saksmengde som ville ha senket et dusin mindre psykopatiske individer, men han skyr som allerede nevnt ingenting og tilhengerne hans er minst like gale (men av helt andre årsaker) så dette har fortsatt potensiale til å bli en enda styggere affære. Donald Trump kan ikke bare “skytes ned” fordi der er alt for uforutsigbart hva som vil skje hvis de bare setter ham i forvaring, det er nødvendig å demontere dette fenomenet bit for bit. Om noen uker har de valg til Senatet og Representantenes hus. Der stiller et ikke ubetydelig antall “mini-trumpere” med lovnad om at de skal avvikle demokratiet slik det har fungert der så langt. Normale folk stiller også. Det gjenstår å se hva som kommer til å skje.

Vårt dagliga bröd av Anders Zorn, 1886.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Brød er et stekt eller bakt produkt med mel og vann som hovedingredienser. Brød er et av de viktigste næringsmidlene i store deler av verden. Brødets fordøyelighet og næringsverdi er avhengig av melet. Grovbrød har beholdt mest av kornets mineralstoffer og vitaminer. Som følge av et høyt konsum er brød og andre kornvarer vår viktigste kilde til energi, hovedsakelig på grunn av et høyt innhold av karbohydratet stivelse.

(Store norske leksikon)

Jeg vet ikke om dette er fakta – folk sier så mye rart – men noen fortalte meg at skrifftegnet for mat er identisk med det for ris på kinesisk, og det virker jo rimelig sett i lys av at mange språk mener “mat” i generell forstand når de sier “brød”. Den gamle historien fra revolusjonen i Frankrike forteller jo at Marie Antoinette ikke forsto hvorfor folket var i opprør. De har ikke brød var svaret hun fikk. Da kan de spise kake sa den snusfornuftige dronningen. Jeg vet ikke om det er en sann historie heller, men den er i det minste komisk. Den sier noe om alternativene hun anså som selvfølgelige innenfor sin virkelighetsforståelse, eller ihvertfall brukes historien som regel slik når den gjenfortelles, som en klassisk lignelse for skylappene man får av å være vant til en priviligert livsstil.

Ingen gjenomsnittlig borger av kongeriket Norge som lever nå i dag har noensinne opplevd sult, i betydningen seriøs hungersnød som går på livet løs, eller engang så dårlige tider at de har tapt noen særlig mengde kroppsmasse på grunn av redusert næringsopptak over tid. Jeg sier ikke at ingen har opplevd dette – det vet jeg jo ikke noe om – men i den grad det forekommer regnes det som svært uvanlig, kanskje noe tilknyttet mental helse. Normalt sett er de fleste norskinger bra ernært og vel så det. Jeg antar at de fleste – også jeg – ville føle seg nærmest provosert hvis vi hadde hørt om noen som faktisk sultet i nabolaget der vi bor. Et sted må grensen gå. Norge er et rikt samfunn, kanskje det rikeste av dem alle, relativt sett og målt i forhold til et globalt gjennomsnitt, og derfor blir det for drøyt når noens nød blir så til de grader oversett at det medfører et helseproblem.

De som har normalt stabil helse og er normalt velfødde vil fint klare et par uker uten mat. Det vil selvsagt være ubehagelig men man vil ikke dø av det. Si for eksempel hvis man er skipbrudden i en livbåt langt til havs. Sånt har skjedd. Imidlertid vil man ikke klare mer enn et par dager uten vann før det får store konsekvenser for kropp og sinn. Jeg tror ikke man regner vann som et næringsmiddel i den forstand, men det er uten tvil den viktigste ressurs mennesker behøver for sin daglige overlevelse. Også der er vi godt vant i Norge. Vi har riktignok hatt noen tørkesommere og det snakkes om lite vann i magasinene, det ene med det andre, men det virker ikke sannsynlig at det skal bli noen alvorlig vannmangel noe sted her i landet. “Problemer med vann” betyr som regel at man får for mye av det. Ørkendannelse virker ikke som noe aktuelt problem som noe kommunestyre vil få på pulten sin med det første.

Lengre sør observerer vi imidlertid noen foruroligende signaler. Elver og vannreservoarer tørker ut, eller rettere sagt nivået på vannspeilet faller så lavt at det skaper alle mulige slags problemer, samtidig som vann overforbrukes innenfor et alt for intensivt og monokulturelt drevet landbruk. Steder Norge baserer seg på å importere matvarer fra kan snart oppleve at det blir vanskelig å levere slik som før, ihvertfall til den prisen som var før — og det er bare begynnelsen på en serie svært forutsigbare problemer tilknyttet endrede klimaforhold. På noe lengre sikt må vi påregne en stor omlegging av hele den økonomiske modellen vi lever med nå. Selvbergingsjordbruk vil komme tilbake, samtidig som matvarer fremstilt for salg vil komme fra mindre enheter (og med høyere priser) enn vi har i dag. For meg personlig er det poengløst å spekulere rundt hvordan samfunnet vil se ut om femti år, men for de som er unge nå er dette et meget aktuelt spørsmål. Det kommer helt sikkert til å være helt annerledes, men spørsmålet er om det skal være proaktivt styrt i slik retning eller om “det blir hva det blir”.

Jeg er et fritt menneske. Jeg kan føle hva jeg vil. Imidlertid kan jeg ikke gjøre hva jeg vil. Jeg kan ikke engang si hva jeg vil. Det er til enhver tid nødvendig å faktorere inn hvor jeg er og hvem som hører det jeg sier. Det virker ikke rimelig å påstå at “fritt ord” betyr at man bare skal prate rett fra levra på noen slags inspirert måte, uten å tenke gjennom ordene man velger og formuleringene man konstruerer. Jeg vet ikke om det er noen som lever slik, det vil si rett fra levra til munnen uten å ta omveien om hjernen, men det er ihvertfall ikke meg. Fordi jeg ikke i utgangspunktet antar at jeg automatisk vil bli forstått – eller engang oppfattet likt – av alle, opererer jeg med en selvsensur som i høy grad er publikumsorientert. For å ta et banalt eksempel: Jeg snakker ikke om “voksenting” når det er barn i rommet.

Naturen har gjort meg både hissig og viljesterk. Dette er personegenskaper som kan bringe deg mye trøbbel hvis du ikke samtidig har godt utviklet selvbeherskelse. Jeg har ikke alltid vært helt i vater sånn sett men jeg har for det meste vært voksen siden jeg ble voksen. Jeg tror ikke at “alt handler om meg”, snarere tvert imot. Det er i utgangspunktet ingenting som handler om meg, men jeg kan velge å blande meg inn i ting som foregår og dermed introdusere Le Moi som element i saken. Derfra og ut er det “min sak” fordi jeg har gjort det slik. Dermed inviterer jeg naturligvis samtidig til kritikk av “min rolle i saken” fra alle andre som oppfatter seg som involverte. Slik virker virkeligheten.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Folk snakker om tilgivelse men jeg er ikke sikker på om jeg engang forstår konseptet. Er det noe emosjonelt? Jeg pleier ikke å blande meg inn i mine egne følelser. De får lov til å flyte fritt. De fremstår uansett ikke som kontrollerbare så hvorfor forsøke? Alt jeg kan kontrollere er hva jeg gjør og ikke gjør, inkludert hva jeg sier. For eksempel ser jeg ikke noe poeng i å vise følelser og jeg har liten tålmodighet med de som opererer på denne måten. Når folk ikke selv kontrollerer sin egen atferd ender det som regel med at noen andre må “moderere” dem. Jeg har rett og slett ingenting til overs for “spontanitet” diktert av tilfeldig forbipasserende følelser. Det er et minimumskrav for å bli respektert som voksent og selvstendig individ at du klarer å kontrollere din egen galskap.

Jeg forstår ikke engang hva som gjør mennesker indignerte og fornærmede. Når de klager over at det smerter så fælt i følsa deres er det mest så jeg ikke klarer å ta dem alvorlig. Er du klar over at du er en skapning som har kommet til jorda for å dø? Skjerp deg. Ingen har tid til noe tull og drama som stjeler energi fra viktigere ting. Jeg antar det er noe der. Folk klarer ikke å slippe taket i unyttige følelser som de i sitt enfold forbinder med mennesker og situasjoner mens de egentlig ikke er forbundet med noe annet enn dem selv. Dette er komisk men det er også tragisk. Levetiden kommer ikke tilbake. Hvert minutt man bruker på unyttige ting er et minutt man kunne brukt på nyttige ting. Og før man vet ordet av det slipper man opp for minutter. Selvfølgelig er det til enhver tid mange utrolig irriterende ting i vår verden, men “positiv fokus” betyr etter min mening å ha oppmerksomheten festet på de tingene man kan påvirke og avstå fra å engasjere seg i alt det andre. La oss kalle det distraksjonene i livet. Sånt som flytter oppmerksomheten bort fra praktiske ting man er nødt til å forholde seg til.

Som enhver god freudianer vil si: Nevroser er en kultursykdom som er like forutsigbar som forkjølelse. Det er “noe som går”. Det man føler kommer i strid med hvordan man lever. Sånt skjer og det går som regel raskt over, men hvis man lever med indre strid over langen blir man nevrotisk. Det er en naturlig konsekvens av disharmonisk livsførsel. Like naturlig er trangen til å “kompensere” med noen slags eksesser, for eksempel bruk av rusmidler, engasjement i forskjellige typer risikoatferd, “selvoffer” i form av hengivenhet til en sak, eller en trosretning, det finnes så mye man kan gjøre, men alt er distraksjoner som er designet for å oppveie for andre distraksjoner. Kort sagt, nevrotisk atferd. Og psykosen kommer når man lar fantasien konstruere storslagne “forklaringer” rundt hva som foregår og hvem som har skylda for det som skjer. I prinsippet burde psykiatrien være mer etterspurt enn somatikken, men folk er nesten like skamfulle for hjernen sin som de er for kjønnsorganene. Og ofte like forvirrede og/eller ukritiske til hvordan den skal brukes og hva den egentlig vil med dem.

Det er litt uklart hva eksakt ordet Baphomet betydde men det er helt sikkert at på denne dato for 715 år siden (det var en fredag) tok kong Filip den smukke av Frankrike affære mot De fattige riddere av Salomos tempel – også kjent som Tempelridderne – under påskudd av at de var kjettere og avgudsdyrkere. Han hadde støtte av pave Clemens 5 som på den tiden holdt til i Avignon (lang historie) og var best tjent med å holde seg inne med franskekongen. Dieu n’est pas content, nous avons des ennemis de la foi dans le Royaume sa Filip den smukke. Gud er ikke glad, for vi har troens fiender i riket. Så han arresterte dem alle sammen og torturerte dem litt før han drepte dem. Dermed slettet han beleilig nok en stor gjeld som han hadde til dem i samme slengen. Tempelridderne drev jo med penger og sånt. Ordenen ble formelt oppløst etter franskekongens raid og alle aktivaene deres ble overført til Johannitterordenen. De fant aldri selve skatten (som de var kjent for å ha) og mange har spekulert mye rundt dette siden. Selvoppnevnte Tempelriddere har forekommet i ettertid, men det er bare rollespill.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Illustrasjonen ovenfor er hva som kommer opp når man søker på Baphomet, som angivelig var Tempelriddernes avgud. Det vi ser er imidlertid den såkalte Mendesgeita, her tegnet av skøyeren Eliphas Levi (1810-1875), en fransk okkultist og forfatter som posisjonerte seg klokt innenfor en slags spiritistisk bevegelse som fantes i datidens Europa. Sannheten om Tempelriddernes avgud er at vi rett og slett ikke vet hva det handlet om. (De som er særlig interesserte i denslags kan kaste bort et betydelig antall timer på å lese om tematikken på nettet og ellers, jeg har ikke tenkt å gå inn i noen detaljer her.) Det virker mest sannsynlig at det er en feiltranskripsjon av Mahomet, det vil si Muhammed, som stemmer med sakens dokumenter. Paven og kongen av Frankrike anklaget Tempelridderne for å være muslimer. Spottere av Kristus. Det var velkjent at Tempelridderne var veldig orientalske i vendinga, som man sikkert blir etter å ha tilbrakt lang tid i Orienten. Om de faktisk var muslimer virker mindre sannsynlig, men at de så sånn ut virker som en rimelig antagelse. Nå var det ikke i seg selv straffbart å være muslim i datidens Europa, men det vanket dødsstraff på de som konverterte fra kristendom til islam, særlig når de var riddere. De hadde også en annen standard for bevisførsel. Sannsynliggjort mistanke var alt som krevdes. Så det gikk som det gikk.

Betyr dette noe for noen? Det er bare et lite stykke historiefortelling fra virkeligheten hvor moralen er at du skal ikke tro, du skal vite.

Noen skrev noe om religion og konkluderte med poenget religion er farlig. Jeg er ikke enig, eller rettere sagt, jeg tror det farlige er viljen til å tro på all mulig slags mannskit som dukker opp i hodet. Om de tror på religion, på konspirasjonsfantasier eller på stemmer i hodet er ikke vesentlig, poenget er at de opererer med en “alternativ virkelighetsforklaring”, hvilket med andre ord innebærer at de er gale. Sinnssyke. Ikke mentalt i vater. Koko-roko-ko. Vrangforestillingslidelse regnes som manifest når den påvirker pasientens atferd på tvangsmessig vis og i strid med hva omgivelsene betrakter som sant og virkelig. Imidlertid er begrepet mental helse litt vagt. Det må foreligge en dysfunksjon for at en diagnose skal ha noen betydning, det vil si at vrangforestillingslidelsen må føre til at pasienten har problemer med å fungere normalt, eller representerer en fare for seg selv og andre. En “forstyrrelse” som er til å leve med er ikke nok. Da ville i så fall halve landet befinne seg under et psykiatrisk behandlingsopplegg. For det er mange som tror på alskens absurd vås. Etter min mening ligger problemet i at vi strengt tatt ikke lærer barn å tenke og formulere intelligente spørsmål mens de går på skolen, vi lærer dem bare å adlyde. Tro på autoritetene. Slike ting. Riktignok finnes det noen tilløp til bedring – ting er bedre nå enn de noen gang har vært – men det er langt igjen til det er bra.

For de fleste hverdagslige formål er det antagelig litt for spesifikt om noen er tvangsløgner eller lystløgner, siden det operative begrepet i dette bildet er løgner og det betyr i praksis at man aldri kan stole på noe de sier. Hvem skal si hva forskjellen består i? Det er allerede et etablert faktum at vedkommende er en løgner så dem er det ingen vits i å spørre. Man må eventuelt se på resten av atferdsmønsteret deres for å kartlegge om den frivole omgangen med fakta skyldes sadisme eller tvangsforstyrrelse. Har de en forhistorie med bruk av rusmidler? Har de vold og/eller overgrep på rullebladet? Hva slags forhold har de til penger? Hvordan presenterer de seg utad, både i omverdenen og på nett? Hva slags interesser har de? Hva slags omgangskrets har de? Hva slags “nettvenner” tiltrekker de? Hva snakker de om?

Bare en løgner vil se noe poeng å å presentere seg som “ærlig”. De som virkelig er ærlige har tillit til at det de sier og gjør vil bevise hvem de er og hvordan de gjør tingene sine. De ærlige har ikke noen spesiell “historie” om seg selv som de prøver å etablere før folk har hatt tid til å gjøre seg opp sin egen mening, mens en løgner søker instinktivt å “profilere seg” i retning av det vedkommende prøver å oppnå, enten dette dreier seg om materiell vinning eller sosial anerkjennelse. Heder til den hederlige. Respekt til den respektable. Dette er refleksene som sitter i ryggmargen til de ærlige. De forstår – bevisst eller ubevisst – at det ikke finnes noen snarveier til godt navn og rykte. Det er en konsekvens av slik aneelse som man gjør seg fortjent til over tid, ikke noe man “vinner” fordi man gjør seg til på en spesiell måte.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Jeg opplever den gamle hagemetaforen som nyttig i denne moralfilosofiske diskursen. Enhver gartner vil kunne fortelle deg at det tar mange år å anlegge en god hage, men man kan ødelegge den på noen få timer. Personlig ære, eller skal vi kalle det heder, rykte, omdømme, det spiller ingen rolle, poenget er at det er noe organisk som trenger å gro til over tid. Man kan riktignok oppnå mye oppmerksomhet på kort tid hvis man gjør noe skandaløst eller på andre måter oppsiktsvekkende, men uansett hvor mange som vet hvem du er gjelder de samme gamle reglene for hvordan man oppnår godt navn og rykte. Det er en treg prosess. At mange har øynene sine på deg mens prosessen foregår er ikke egentlig nyttig for formålet, siden flere mennesker alltid betyr flere meninger og mer diskusjon. Stien blir smalere, så å si. Og hver gang man viker en tomme hit eller dit vil det komme mye og hard kritikk fra alle kanter.

Man observerer en tildels sykelig fokus på “identitetspolitikk” nå for tiden. Om dette er det å si at hvis det er stor avstand mellom hvem og hva du selv tenker at du er og hvem og hva omgivelsene tenker at du er så har vi et problem. Hvem har rett? Og på hvilket grunnlag går det an å “ha rett” i en slik sak? Det hjelper lite om du er “snill innerst inne” hvis alle andre oppfatter deg som en rævklyse. Gode (eller skal vi heller si “adekvate”) sosiale egenskaper er ikke noe man “har i skapet”, det er navnet på alt du sier og gjør i alle sosiale situasjoner hvert minutt av hele livet. Dersom man opplever å stadig blir “misforstått” bør man kanskje vurdere om man presenterer seg på en gal måte. Det går jo per definisjon ikke an å se noens indre liv, man er nødt til å bedømme dem basert i hva de viser frem. Det er i denne sammenheng de berømte “intensjonene” ofte kommer til kort. Folk har en tendens til å bedømme seg selv basert i “indre” intensjoner mens de bedømmer andre basert i de “ytre” konsekvensene man kan observere. Dette er det mest klassiske av misforholdene mellom selvet og verden.

Overtonvinduet er oppkalt etter Joseph P. Overton, en politisk teoretiker som mente at en idé har politisk livskraft mer avhengig av om den faller innenfor dette område snarere enn idéens meritter. Ifølge Overton inneholder «vinduet» bredden av politikk som en politiker kan gå inn for uten å virke for ekstrem til å kunne få, eller beholde, anseelse og tillit i det gjeldende opinionsklima.

(Wikipedia)

Vi kan selvsagt også snakke om “det normale” og hvordan dette er ulikt fra kultur til kultur, eller over tid innenfor den samme kulturen. Hele ideen med Overtons “vindu” var at han ville definere det politiske spekteret på en annen måte enn tradisjonell høyre/venstre-tenkning, eller (den kunstige) skalaen fra sosialisme på den ene siden til konservatisme på den andre, fordi disse er ikke motsetningspar i vår tid selv om de var det på den tid da begrepene ble oppfunnet. Enhver politisk teori (og argumentene dens) som støtter seg på mer enn hundre år gamle samfunnssyn vil åpenbart være svak i forhold til det postmoderne informasjonssamfunnet.

De aktuelle utfordringene i vår samtid ligner lite på de man sto overfor midt på 1800-tallet. Så hvorfor bruke deres idèer som verktøy for å forstå vår samtids problematikk? Et demokratisk system basert i sosialistiske prinsipper er selve bunnlinja i virkelighetsoppfatningen nå i dag mens de man en gang kalte konservative representerer den mest radikale revolusjonsiver man finner der ute (men som fortsatt eksisterer innenfor rammene av Overtonvinduet). Det finnes politiske ideologer nå i dag som er hellig overbevist om at det beste vi kan gjøre med et samfunns rikdom og ressurser er å samle det på så få hender som mulig, for da vil disse automatisk gjøre det som er best for oss alle. De rike beviser i kraft av sin rikdom at de er kompetente, derfor bør de ha all økonomisk og politisk makt. De rike sier i en kommentar at de er enige i dette premisset. Eller gjør de? Da Liz Truss nylig la frem sitt budsjett for Storbritannia falt pundet umiddelbart fem prosent i verdi. Om børsen er en talentkonkurranse så var dette Simon Cowell som vendte tommelfingeren ned for sangen og dansen til Liz Truss.

En litt artig undersøkelse om hva slags konspirasjoner mennesker typisk fantaserer om påviste nylig at de som definerer seg som politisk tilhørende på venstresiden tenker at multinasjonale selskaper er de som står bak all jævelskapen, mens de til høyre typisk legger skylda på statsmaktene. Selvfølgelig har ingen av dem rett, men på hvilke måter de tar feil avdekker interessante tendenser i tenkningen deres. Det er i dag alminnelig akseptert blant de som driver med penger og profitt at de har mest å tjene på å operere innenfor politisk stabile samfunn hvor folk flest har god økonomi, mens man knapt finner noen sosialist som yter motstand mot tanken om at private næringsinteresser er best skikket til å forvalte samfunnets kortsiktige behov innenfor produksjon og varehandel. Siden ingen egentlige stridsspørsmål gjenstår på det viset har vi kommet opp med et sett andre problemstillinger, hvorav kjønnsidentitet og livssyn er de mest prominente. Men folk er ikke engang i nærheten av like opptatte av sine egne greier som av andres. Trenden i dag er å skrike høyt etter forbud og straff rettet mot de som man mener “tar feil” i hvordan de velger å innrette sine liv, selv om de ikke gjør noe ulovlig. Og rasisme har kommet tilbake som et gyldig politisk virkemiddel, mer eller mindre forkledt som “saklig kritikk av forhold innenfor kulturen”.

Til syvende og sist koker alt dette ned til et spørsmål om vanlig menneskelig anstendighet. Har man det eller har man det ikke? Korrupsjon er når man misbruker stillingen sin til fordel for seg selv eller andre (venner, slektninger, de som betaler bra). noe som er er vesentlig mye større problem hvis man har en nøkkelstilling innenfor offentlig forvaltning enn hvis man “bare” er noen som jobber i et privat selskap. Stat og kommune (med alt annet mellom himmel og jord) har ikke råd til å miste så mye som et milligram tillit til korrupsjonsmistanker og må derfor reagere skarpt, hardt, umiddelbart og nådeløst mot enhver form for “privat initiativ” innenfor forvaltningen. Det er et svært alvorlig optisk problem når det blir etablert et inntrykk av at “alt er den samme ulla” enten dette er saklig begrunnet eller ikke. Finnes det en elite av politiske og økonomiske samfunnsinteresser som “beskytter sine egne” slik at vi i realiteten har en overklasse hvor makt og privilegier blir fordelt etter hvem dine venner er snarere enn hva slags kompetanse du har? Alle andre svar enn et krystallklart nei er problematiske.

Egentlig trodde jeg at boomers var generasjonen over meg, men det viser seg at definisjonen inkluderer de som ble født i året 1963, og der slutter det. Så den yngst mulige oldis. Fabelaktig. Det er en tittel som ligner på verdens tynneste tjukkas. Uansett, det er hva det er. Slik er skjebnen min. De som var tenåringer mens Beatles og Led Zeppelin var store. Ja særlig. To ting. For det første, Beatles og Led Zeppelin er fortsatt store. Hvordan måler man slikt? Det kommer ingen nyheter fra noen av kantene men alle vet hvem de er. Platene selger. For det andre, hvis boomers er alle som ble født mellom 1946 og 1963 (strikt definisjon) inkluderer det folk som både er for gamle og for unge for å overlappe karrièrene til de to bandene med tenåringstida si. Men okay. Okay boomer!! Vi sier det slik. Kultur er ingen presis vitenskap.

La oss snakke om året 1975. Jeg begynte på ungdomsskolen. Sånt er viktig for de fleste. En viktig overgang fra å være “barn” til å bli “noe annet” (det virket litt dristig å kalle seg ungdom til å begynne med). Det er scary å begynne på ungdomsskolen, som å komme til en mye hardere type fengsel med en mer hardkokt tone blant de innsatte. Men man tilpasser seg så godt man kan. Hvor galt kan det gå? Uansett, det jeg skal frem til er at det fantes ingen som snakket om metal som en egen musikkgenre i 1975. Det var hardrock og det var tungrock. Dessuten “gammelrock” og masse kunstband som lagde lyder i tåkeheimen mellom tungrock og jazz. Resten var pop og pop var for jenter.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Sånn var det den gangen. Sorry. Det var andre tider. Kiss – i penantrekk på bildet over – dukket opp på horisonten min det året. I den grad det noensinne har vært hipt å like Kiss så var det definitivt ikke i 1975. De seriøse hatet Kiss. Det var noe vi ungene holdt på med. Kiss ble betraktet som inkompetente bløffmakere i teite kostymer. Kizz er Pizz var noe folk skrev på veggene. Sånn var det med den saken. Bandet hadde uansett er ganske betydelig appell for mange på den tiden, som et hardere alternativ i den hardeste enden av hardrocken. Ellers befolket av band som Sweet, Slade, Nazareth og flere. Til og med Suzi Quatro for de som husker henne. Definitivt en hardrocker. Det som skjedde etter denne lille kontroversen med Kiss var imidlertid at punkrock kom på markedet … og da ble det andre boller.

Musikalsk sett skjedde det mye mellom 1975 og 1980. Selv vokste jeg fra alder 12 til 17 år, som ofte er en interessant prosess for folk. Mye skjer. Ikke alt like mye verd å huske, men definitivt mange ting. Alt er jo nytt når man er fjortis. Og alt er veldig dramatisk. Kiss hadde blitt noe helt annet i 1980 – nå er de et discoband! – enn hva de var i 1975 men vi dro allikevel for å se dem da de skulle spille i Drammenshallen i 1980, fordi alle regnet med at dette ville bli første og siste sjanse til å se det hele og fulle showet, slik det var ment å være. Supportbandet deres het Iron Maiden men dem var det ingen som hadde hørt om, allikevel var det de som “stjal showet” som man sier. Om det var planen er det fortsatt ingen som vet, men “Pussycats-trikset” (som består i at publikums første rad forlater stedet etter at supportbandet har spilt) skjedde mens de rigget om scenen. Mange gikk. Men ikke jeg og heller ingen av de jeg kom dit sammen med, vi var der for å se Kiss og det gjorde vi. Men det var Iron Maiden vi spurte etter i platebutikken etterpå. Slik kom “den nye bølgen av britisk heavy metal” til Norge.