Imidlertid er partiet Høyre – som jobber for omtrent 10% av befolkningen – det største partiet på meningsmålingene. Videre fremgår det av den linkede artikkelen at koblingen mellom Høyre og Fremskrittspartiet nå antas å være en selvfølge. Slik har virkeligheten blitt. Nordmenn ser ikke på seg selv som arbeidere lenger. Vi er alle medlemmer av middelklassen nå. Alle strøk har blitt villastrøk.
Den store forandringen i Norge fra 1972 til 2022 antas å ligge i oljeformuen, men det er ikke sant. Eiendomsmarkedet er viktigere. Folk har blitt rike på å spekulere i eiendomshandel. Nykapitalistene er alle som sitter med “objekter i markedet” og som dermed har fått et helt annet forhold til penger enn hva som var vanlig for femti år siden. Gjennom en serie smarte transaksjoner har så å si hele befolkningen foretatt den store klassereisen fra å være eiendomsløse arbeidere til å bli eiendomsforvaltende borgere av det nye riket. Så nå stemmer vi Høyre.
De laverestående klasser – det vil si dem alle borgere med god samvittighet kan hate og rakke ned på – fantes ikke engang på radaren for femti år siden. Navere og “utlendinger” har blitt skapt samtidig som den nye middelklassen har blitt skapt. Det er nødvendig at det er slik. En borgers identitet kan bare bygges på en grunnmur av forakt for de som står lavere enn dem på rangstigen, hvilket naturligvis blir et problem hvis det ikke er noen der. Man kan ikke være middelklasse hvis det ikke finnes noen underklasse. Derfor alle de hissige angrepene rettet mot fantom-trusselen fra bermen, det vil si de eiendomsløse. Den klassiske paranoiaen hos alle som eier et assortement av fine ting er jo at noen skal komme og ta fra dem alle de fine tingene. Fattigfolk og røvere. Du vet. Bermen. De som har noe må vokte det de har.
Psykologien i alt dette er deprimerende banal. Men ikke desto mindre et svært effektivt politisk virkemiddel.
Jeg tror ikke selvskading er straffbart. Selv om det var, ville man sikkert kommet langt med forsvaret “sinnsforvirring i gjerningsøyeblikket”. For noen år siden jobbet jeg sammen med en kvinne som alltid brukte langermet, men en gang vi tok oppvasken sammen dro hun opp ermene og blottet mange stygge, parallelle arr tversover underarmene. Jeg spurte. Hun sa det var noe hun selv hadde gjort i løpet en dårlig periode i livet. Jeg spurte ikke mer. Det er ikke alt man behøver å vite i denne verden.
Selvskading defineres som skade en person har påført seg med vilje, uten intensjon om å dø. Det kan være kutting, kloring, å slå seg selv, brenning, overdosering og annet. Den som selvskader kan bruke en eller mange metoder, og den medisinske farlighetsgraden varierer fra overflatiske småskader til livstruende skader.
Det er litt uklart hva man eventuelt skulle tiltale noen for dersom de av sadistiske årsaker psyker noen andre til å begå selvskading, men det virker opplagt som en straffbar handling. Si for eksempel noen som har lyst til å se på dette gjennom et nettkamera og som derfor surfer på nettet for å finne egnede ofre som kan la seg overtale til å gjøre selvskadende ting. Jeg har ikke hørt om noe sånt men det ville forbause meg mer om det ikke finnes enn om det er noe som skjer hele tiden, si for eksempel i ungdomsmiljøer som glorifiserer lidelse og depresjon. Eventuelt kan man dikte opp noe. En “dødsengel” som søker etter suicidale individer på nett fordi vedkommende får et kick ut av å prate dem over kanten og se på mens det skjer. Det kunne vært et rimelig premiss for en kriminalfortelling.
Når vi går over til å snakke om “ubevisst selvskading” begynner det å bli tynn suppe, men premisset er ganske standard freudiansk, at man ubevisst oppsøker ulykken fordi man synes at man fortjener å bli straffet og fornedret. Jeg er et dårlig menneske. Egentlig er dette bare en form for “negativ narcissisme”, at man opplever masochistisk selvnytelse hver gang man får “bekreftelse” på at dette er hva man fortjener. På den annen side finnes både uflaks og inkompetanse så i hvilken grad noen nyter sin egen ulykke kan sikkert være et åpent spørsmål, men vi kan i det aller minste slå fast at det er ganske vanlig at noen forblir i et parforhold preget av mental og fysisk mishandling, så det er “noe” der. Folk kan bli ganske reduserte – hjernevasket – hvis de opplever daglig terror over langen.
Siden har vi ymse slags tvangsforstyrrelser og paranoide vrangforestillinger. Dette kan noen ganger innebære “de facto” selvskading ved at man for eksempel ikke oppsøker kompetent legehjelp på at tidlig stadium av symptombildet ved alvorlig sykdom. Kreft og denslags. Andre ganger kan det handle om at man ikke ønsker å bli vaksinert, som vi ser har blitt normalisert i noen grad under den stadig pågående covid-pandemien. Uansett hvordan man rasjonaliserer dette, å nekte å ta imot vaksinen er selvskading. Det er ikke “greit” fordi det handler om et psykiatrisk problem som kan manifestere seg i alvorlig fysisk sykdom hvis de er uheldige, men det er ikke straffbart heller. Forholdet blir imidlertid et annet når de jobber aktivt for å forhindre at andre skal la seg vaksinere, altså når de saboterer programmet. Da snakker vi i realiteten om “medvirkning til uaktsomt drap” når og hvis det kan bevises at noen døde av covid-sykdom fordi de hadde blitt overtalt til å ikke la seg vaksinere. Spredning av propaganda er ikke harmløst. Man nærmer seg mentaliteten til den tidligere nevnte “dødsengelen”.
I utgangspunktet er det bare dumt. Jeg har sett noen bloggere her på plattformen som agiterer mot covidvaksiner og det er ikke akkurat de skarpeste knivene i skuffen. Sinnsforvirringen er åpenbar. Det samme er den onde hensikten. I fantasien sin er de særlig godt informerte om “farlige fakta” som konspirasjonen ikke ønsker at folk skal vite om og det ene med det andre. De føler åpenbart noen slags misjoneringsiver. De vil at flere skal la være å vaksinere seg. Eller ihvertfall ikke ta noen oppfriskningsdose. De sier at det er farlig. De sier det ut fra godheten i sine hjerter, fordi de ønsker å hjelpe. De vil at alle skal se og forstå det de ser og forstår. Kort sagt, de er idioter, men de er også onde mennesker som bevisst jobber for å få andre til å bli selvskadere. Ikke hør på dem. Ikke hør på meg. Snakk med fastlegen din istedet.
Albert Camus – en ènmanns film noir – mottok de fleste drapstruslene mens han var alene.
Som alle vet er “Ubehaget i kulturen” den boken de bør velge hvis de bare skal lese èn bok av Sigmund Freud. Hvis de på den annen side ikke har tenkt å lese noe av det han skrev (hvilket er det mest sannsynlige for de fleste) spiller det mindre rolle hvorfor. La oss bare si at det er en interessant boktittel i forhold til utgivelsesåret (1930) og utgivelsesstedet (Tyskland). Nevrosene som oppstår på grunn av friksjonen mellom individets trang til personlig frihet og samfunnets krav om konformitet er alltid et aktuelt tema men det var særlig aktuelt der og da.
Det er vanskelig å definere begrepet frihet. Det er ikke noe folk typisk tenker på før de opplever ufrihet. Et fritt menneske bare er, uten å analysere situasjonen. Frihetsfølelse er til individet hva vann er til fisken. Et element man beveger seg naturlig i, men som man ikke legger merke til før det forsvinner. Ethvert spørsmål man eventuelt har om begrepet frihet kan bare komme fra en posisjon av ufrihet. Bare det å tenke på frihet betyr at man befinner seg på litt avstand fra det. Frihet er en fantasi om noe annet enn det man er, der man er.
Etter litt om og men har jeg landet på at frihet er anti-negativitet. Jeg er på ingen måte begeistret for begrepet “positiv frihet” (definert som frihet til å gjøre som man vil, heller enn – negativ – frihet fra det som undertrykker). Positiv frihet er en kategori av mening som allerede dekkes av ord som makt, rettighet, mulighet, og så videre. På orwelliansk vis har “positiv frihet” noe dobbelt i seg. Det egner seg for misbruk til propagandaformål. Du er fri til å velge mellom alternativene A, B og C. Frihet er ikke et aktivt prinsipp, det er en protest. Et opprør mot det som binder, tvinger og undertrykker. Med så få ord som mulig: Frihet er retten til å si nei. Hvis du ikke kan (eller vil) si nei, eller hvis det å si nei vil medføre svært alvorlige konsekvenser for deg, er du ikke fri, ihvertfall ikke på noen måte som teller.
Ethvert rimelig fornuftig menneske forstår at det å være fri og det å få det som man vil er to tildels svært forskjellige ting. Rettigheter er ikke noe frie mennesker har. Rettigheter er den type “positiv frihet” som fremkommer gjennom et medlemsskap i kulturen. Å ikke forstå forskjellen mellom de to er et ikke ubetydelig problem i den postmoderne samfunnsdebatten, særlig på internett. En kulturskapning er i utgangspunktet ikke fri. Rettigheter er noe man får når man oppfyller konformitetskravet og man kan miste noen av dem (for eksempel gjennom å havne i fengsel) hvis man forbryter seg mot det nettverket av regler om atferdsbegrensning som sikrer at rettighetene er noenlunde jevnt fordelt. De som snakker om frihet i samfunnsdebatten er som regel løgnere. Bevisst eller ubevisst. Det de nesten alltid ønsker er flere privilegier for seg selv, men dette lyder annerledes når det blir sagt enn hvis man fremfører en dramatisk tale om frihet.
Det fremste (og sanneste) uttrykket for hva slags kultur man lever i viser seg gjennom hva slags fengsler denne kulturen har. Det er lett å være tolerant og humanistisk mot alt sånt som man liker, men folk viser sitt sanne ansikt når de skal forholde seg til det de ikke liker. Det er definitivt et symptom på ubehag i kulturen når man synes man gjør et stort personlig offer fordi man er “lovlydig” og derfor retter aggresjon mot de som ikke gjør det samme offeret. Det er patologisk å misunne de kriminelle og derfor ønske å ta dem ekstra hardt, men ikke uventet når man samtidig praktiserer litterær og filmatisk heltedyrkelse av denne kategorien mennesker fordi “de våger å være frie” mens alle vi andre må gjøre det vi må for å ha et liv i samfunnet. I virkeligheten handler nesten all kriminalitet om toskete mennesker som gjør toskete ting som de senere angrer på og det er fint lite å misunne med akkurat den suppa.
Om noen er interessert i slike faktapunkter vet jeg ikke, men jeg er faktisk et såkalt sjarmtroll. Det sitter i hoftene. Kan du ikke danse så er det ikke mye Darwin kan gjøre for deg. Da må du heller satse på noen andre. Arrangert ekteskap. Den typen ting, hvor du ikke behøver å bli vurdert som objekt før du engang har fått sjansen til å vise frem den godt forberedte personligheten din. Du vet. Alt du hadde tenkt å si.
Når man er konfrontert med situasjoner hvor “seksuell orientering” må oppgis pleier jeg å skrive libertiner. Jeg setter ingen kryss. Jeg skriver det under de foreslåtte alternativene, siden jeg ikke opplever noen av dem som meningsfulle. De forklarer ingenting. Eventuelt kan jeg skrive JA. Seksuell orientering? JA. Altså i motsetning til nei. Mange liker jo ikke sex. De synes det er noen fæle greier og det får dem til å føle seg presset, stresset og ille berørt. Det blir aldri sånn som i eventyrene.
Det finnes en gåte. Ingen har noensinne forstått hvorfor jeg har “draget”, ikke engang jeg selv. Det er ikke fordi jeg er vakker. “Normalt” er det mest dekkende ordet for utseendet mitt, ihvertfall i Norge. Ikke pent, ikke stygt, ikke sært. Det samme kan man si om kroppen. Jeg ser ut som en tungvektsbokser tyve år etter at karrièren er slutt. Ikke feit, men ikke akkurat noen fole heller. Jeg er ikke engang snill. Mer en slags sarkastisk jævel som er både høflig og nedlatende samtidig. Veldig irriterende. Men jeg kan danse. Det er noe der.
Egentlig tror jeg det mest av alt handler om at jeg ikke er “desperat”. Jeg vet ikke hvor mange historier jeg har hørt om mannfolk som er alt for innpåslitne og påtrengende. Jeg forstår ikke hvorfor de tror det er en god idè å “lære sjekketriks”. Det er bedre å ta danseklasser. Faktisk også sangtimer. Det går ikke an å synge rent hvis man er nevrotisk, så sangtrening er en god indirekte måte å tilnærme seg nerveproblemet. Dessuten blir det aldri feil å kunne synge.
Men hvorfor snakker jeg om dette?
Noen sendte meg en komisk video med en ung mann som snakket (på engelsk) om sine dårlige erfaringer på sjekkemarkedet. Hele greia hans var ganske cringe, som de unge sier nå. Feilinformert, er vel et ord som dekker det meste. Hvordan er det folk vokser opp nå for tida? Selv har jeg alltid hatt jenter i klassen, i nabolaget, på jobb, overalt hvor jeg har vært. De er ikke fremmede skapninger som er forskjellige i vesen fra gutter, de er faktisk helt like på de fleste områder. De har lyst til å hoppe i høyet de også, det er bare at de gidder ikke hvis det ser ut som om det vil bli kleint og kjedelig. Da er det bedre å la være. En innstilling som jeg deler 100% … så kanskje jeg er femi? Fordi jeg ikke betrakter enhver kvinne som “potensiell sexpartner” før jeg engang vet navnet deres? Herregud. Hvem vet.
Det er imidlertid grovt urimelig å si at feminister har ødelagt det gode gamle kjønnsmarkedet. Kvinner gjør karrière og har sin egen økonomi og er dermed ikke lenger avhengige av å “finne en mann”. Javel. Hvorfor er det et problem? Jeg ser det bare ikke. Disse klovnene har ikke egentlig lyst til å havne i garnet til en kvinne som først og fremst er motivert av å “finne en mann”, det kommer ikke til å ende bra for dem. Så … jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal si til en seksuelt uerfaren ung mann som “ønsker å gifte seg”. Jo mer desperat du blir jo mindre sannsynlig er det at du vil finne noen som passer for deg. Du skremmer fisken, så å si. De fleste foretrekker litt kurtise før de bestemmer seg for om de hat lyst til å “starte noe” og selv da er ikke ekteskap det første man bør snakke om.
Visstnok finnes det nå en (eller sikkert flere) dating-apps spesielt beregnet på et konservativt publikum. De som mener at sex bare bør skje i ekteskapet og så videre. Dette publikummet finnes jo, men selv de er først og fremst individer. De er sannsynligvis mest opptatte av om de trives i selskapet til en potensiell partner, så vi er i prinsippet tilbake til start. Man må være ærlig først og fremst. Og så bør man kanskje ikke legge ut videoer på nettet hvor man med sitt eget ansikt klager på hvor håpløse dagens kvinner er mens man samtidig sier at man søker kontakt med en av dem. Det kan sikkert noen ganger virke mot sin hensikt.
Ord og språk er noe vi tar for gitt. Alle kan snakke og forstå det som blir sagt. Alle kan lese og skrive. Riktignok med stor varians i hvor lett man har for å beherske kunsten, men i utgangspunktet regner alle med at alle andre kan språket. Ingen spør noensinne noen andre om de kan lese og skrive, vi bare antar at det er slik, så justerer vi ettersom det er nødvendig i forhold til de som har noen slags språkvansker. Der står saken i dag. Egentlig er det litt vondt å se for seg hvordan noen skal klare å leve i dagens samfunn uten å kunne lese og skrive. De må i så fall ha hjelp av andre på temmelig jevn basis og ellers ha liten til ingen kontakt med samfunnet forøvrig.
Jeg tror ikke det er mulig å forestille seg hvordan det ville vært å ikke kunne lese og skrive når man først har lært dette. Ihvertfall er jeg ute av stand til det. Det handler jo ikke om kunnskap, det er en ferdighet. Skrift er kode. Nøkkelen til kunnskapen som er inkorporert i teksten. Selv når man ikke kan lese det – si for eksempel noe som er skrevet med arabiske eller kinesiske skrifttegn – vet man nok om det man ser på til å vite at det er språk. Man vet at det finnes en kodenøkkel. Er man på nett kan man kopiere og lime det inn i et oversetterprogram. Er man ute i terrenget kan man leie en tolk. En som ikke hadde noen som helst slags peiling om hva denne sekvensen av symboler betyr – i den forstand at hele konseptet skriftspråk var ukjent for vedkommende – ville kanskje tenke på det som dekorasjon. Et abstrakt mønster som var laget av en kunstner. Det er uråd å si. Jeg har selv aldri møtt noen som overhodet ikke kan lese og skrive.
I Europa regner man med at i sen middelalder – si fra cirka år 1200 av – var det vanlig at “alle kjente noen som kunne lese og skrive” og fra omtrent år 1500 – etter at boktrykkerkunsten hadde blitt oppfunnet – var dette sannsynligvis noe et flertall av befolkningen behersket, selv i de lavere klasser. Skrift var det hippeste av alle kommunikasjonsmidler i den tidlige moderne tidsalderen. De første bloggerne dukket opp, riktignok i tidsriktig pamflettformat, men det å skrive ned hva man tenkte var ikke noe folk typisk gjorde lenger tilbake i tid. Skriften var lenge noe magisk for folk flest. Det er det tildels ennå, i form av diverse “hellige skrifter” som folk betrakter som kvalitativt annerledes enn “profane” tekster, som for eksempel blogging. De som snakker om å studere skriften mener ikke å lese mye. De mener å lese på en spesiell måte. De finner “mening” i disse tekstene som sannsynligvis går langt hinsides noe selve forfatteren tenkte på den gangen de ble skrevet.
Om vi går virkelig langt tilbake i tid, helt til bronsealderen, tre tusen år og mer, finner vi at lesing og skriving var noe svært eksklusivt og strengt beskyttet. Statshemmeligheter. Den som kunne lese og skrive fungerte i realiteten som et modem. Noen som ønsket å få noe skrevet ville tilkalle en skriver og de som ønsket å få noe lest ville tilkalle en leser. Disse utgjorde en egen samfunnsklasse. De skriftlærde. Mennesker med spesielle egenskaper skjenket av gudene. Vi har faktisk eksempler på at de ofte sendte “interne meldinger” mellom hverandre – hei, takk for sist, håper alt er vel med familien – sammen med de vanlige beskjedene som gikk mellom aristokrater og handelsmenn i bystatene den gangen. Noe av den mystiske auraen som henger ved “det som står skrevet” skyldes sannsynligvis at det så lenge var hemmelig kunnskap som var tabu for menigmann. Vi skal ikke svært langt bakover i tid i Europa før det stereotypiske bildet av en “trollmann” var en person som hadde mange (og gamle) bøker. Og biblioteket var noe bare de aller mektigste hadde adgang til.
Landssvik er en samlebetegnelse på forbrytelser mot statens selvstendighet og sikkerhet (landsforræderi), mot statsforfatningen og statsoverhodet (høyforræderi), samt mot visse bestemmelser i den militære straffelov av 1902 (krigsforræderi). Begrepet ble innført ved Landssvikanordningen av 15. desember 1944.
Hva er det som teller som landssvik i dagens Norge?
Åpenbart alt som er til fordel for en fiende, åpen eller skjult, av den norske statsforfatningen og rikets sikkerhet som selvstendig nasjon. Men dette er ikke alt. Vi må også regne inn alle de som, bevisst eller ubevisst, maner til strid og splid i befolkningen. De som jobber med å spre usannheter og forvirring. De som søker å svekke og delegitimere statens makt og myndighet til fordel for “andre” arrangementer.
Man sier at “historien skrives av vinnerne” og antyder med dette at alt kunne vært helt annerledes, hvilket teknisk sett er sant nok men det er ikke noe relevant poeng. Vi må forholde oss til den virkeligheten vi har, ikke til den vi skulle ønske vi hadde. Nasjonal Samling under Den andre verdenskrig betraktet ikke seg selv som “fiender av Norge” men tvert imot som nasjonens redningsmenn. Etter deres mening var vi under angrep fra bolsjeviker, jøder og alskens andre internasjonale sammensvergelser mot de nasjonale tradisjoner og verdier. Følgelig var det nødvendig å gripe den politiske makten – med alle midler – for å korrigere dette forholdet. Det varte helt frem til år 1945. Da ble de skutt.
Nå har vi år 2022 og de samme landssvikerne er tilbake på den samme måte som forrige gang.
Det kan bli nødvendig å skyte dem en gang til. Det gjenstår å se.
Konspirasjonsteoretikere, antimarxister, “islamkritikere” og antivaxere er hva det handler om i 2022. De er fiender av Norge. Det er imidlertid ikke slik de betrakter seg selv. Etter deres egen mening er de nasjonens redningsmenn og de føler tilsynelatende veldig sterkt at saken er både viktig og riktig. Dette bildet er svært problematisk. Hvorfor gjentar historien seg?
Det går en frynsete og utydelig grense mellom begrepene personlighetstrekk og personlighetsforstyrrelser. Etter min mening er dette mer et psykiatrisk enn et politisk problem, enn så lenge. Paranoide vrangforestillinger later til å være en mental livsstilssykdom med noenlunde det samme distribusjonsmønsteret som fedme og alkoholisme. Så lenge de forblir underdiagnostiserte og ubehandlede vil de tydeligvis synke ned i “den kollektivt ubevisste” del av kulturen og bli liggende der som ulmende glør, klare til å flamme opp så snart de blir tilført oksygen. Vi lærte åpenbart ikke dette etter forrige gang de rasende og de paranoide overtok den politiske makten i en rekke europèiske land.
Det er notorisk vanskelig å definere fascisme, nazisme og resten av alternativ-høyre fordi de er ikke egentlig teoretikere, de er mennesker med alvorlige mentale lidelser som vil ha politisk makt. Det typiske mønsteret vi ser er at 20-30% av en hvilken som helst normalbefolkning i et hvilket som helst land er sårbare for disse kultursykdommene. Hjernen deres har ikke noe fungerende immunforsvar. De blir “tatt av vinden” og snart er alt hva de en gang var og alt hva de noen gang kunne ha blitt konsumert av det store selvmordsprosjektet som alle slike bevegelser til syvende og sist er. Vrangforestillinger innenfor et ikke-schizofrent sykdomsbilde tilhører de vanskeligste utfordringene innenfor psykiatrien. Det er ganske bokstavelig talt et landskap med natt og tåke. Men det er svært farlig å ikke ta det på alvor.
Jeg antar det er nødvendig å snakke om tankebaner.
Noen fortalte meg en gang at Frank Zappa hadde sagt at å skrive om musikk er som å danse om arkitektur, åpenbart underforstått at det å danse om arkitektur er noe urimelig eller absurd. Selve påstanden kan dermed brukes til å for eksempel avvise det en musikkritiker sier om et musikkverk, fordi dette bare er “dans om arkitektur”.
Jeg nektet å tro at Frank Zappa ville ha sagt noe så dumt, så jeg bestemte meg for å undersøke saken.
Selvfølgelig var det bare en vandrehistorie som folk trekker frem under henvisning til forskjellige musikere og andre kulturpersonligheter, som David Byrne, Laurie Anderson, Miles Davis, George Carlin, William Burroughs … men poenget er hver gang det samme, at det er ulogisk å skrive om musikk (originalsitatet fra 1918 sammenligner det med “å synge om økonomi”). Imidlertid er problemet også det samme hver gang folk trekker frem dette sitatet: Ingen kunstner av noe som helst slags format ville oppfatte det som usannsynlig at man kan lage en danseforestilling om arkitektur. Tvert imot. Det virker som er god idè. Hvorfor ikke?
Sitatet sier ingenting om forholdet mellom dans og arkitektur (eller sang og økonomi) men det sier noe om begrensningene hos den som bruker det. Jeg antar det er nødvendig å snakke om tankebaner. Den mentale labyrinten og følelsen av å “ha rett”. Det kan se ut som sitatet har oppstått som en metakritikk – kritikk av kritikken – i etterkant av noens kritiske uttalelser om musikk, som noen annen har mislikt og derfor prøvt å legge “dødt og maktesløst” gjennom å angripe selve premisset for musikkritikk: Man kan ikke skrive om musikk. Det blir som å danse om arkitektur. Eller synge om økonomi. Eller hoppe tau om fiskeripolitikken i Barentshavet. Noen har en gang vært ganske fornøyd med den metaforen de fant opp. Siden har mange andre fortsatt å bruke den, mer eller mindre justert for å passe til situasjonen.
Det første vi legger merke til er at den som ikke liker “dans om arkitektur” prøver å gjøre narr av danserne.
Klassisk argumentum ad hominem — de tar mannen, ikke ballen. Det er i virkeligheten verken urimelig eller uvanlig å skrive om musikk. Man behøver imidlerid ikke å like det som blir sagt og skrevet om musikken. Smak er som alle vet dårlig egnet som diskusjonstema. Vi kan snakke om god og dårlig smak, men ikke om korrekt smak. Folk liker det de liker, ferdig diskutert. Selvsagt finnes det uærlige kritikere, som prøver å fremstille sin egen kritikk som om dette er påstander med universell gyldighet, men dette betyr ikke at all kritikk er uærlig eller vondt ment. Det betyr ikke at kritikeren er inkompetent eller idiot. Det betyr bare at vedkommende gjør jobben sin. Kunstkritikk er ikke i seg selv mer objektiv og vitenskapelig enn kunsten den kritiserer — og kunstkritikere lider under de samme egosykdommene som kunstnere — men hvis man ikke tåler å få dårlige kritikker bør man sannsynligvis ikke stille seg opp i offentligheten og be om oppmerksomhet.
Thomas Haemerkken (1380-1471) er bedre kjent som Thomas a Kempis, forfatter av boken De Imitatione Christi fra 1418. Derfra henter vi det kjente sitatet om at “uansett hvor man går bærer man alltid på seg selv”. Temaet finnes i mange versjoner. I Norge kaller vi det av og til nissen på lasset. Det man flykter fra men som alltid følger etter. Skyggen. I populærtale snakker man om “bagasjen” som folk bærer med seg gjennom livet og som kan medføre problemer i sosiale relasjoner. Skjelettene i skapet er et annet uttrykk. Noen snakker om demoner. Ting man kjemper mot gjennom livet. Ting som nesten alltid vil blande seg inn i for eksempel romantiske affærer og bringe ulyder inn i den ellers så søte musikken. Ting som gjør det vanskelig å stole på andre mennesker. Du vet. Ting. De er mange.
Jeg kan ikke skjønne annet enn at det må være en skremmende erfaring å bli født. Ingen husker noe fra sin egen fødsel men det er jo ganske dramatisk det som skjer. Ihvertfall nok til at vi bør betrakte dette som et universelt bakgrunnstraume som alltid vil foreligge i menneskesinnet. Det er av åpenbare årsaker etisk problematisk å forske på denslags, men det virker rimelig å anta at de første par timene ute i friluft, så å si, har stor betydning for individets videre psykiatriske utvikling. Hva slags følelser er man født med? Hvilke er de tidligste inntrykkene man har av omverdenen? Mange (jeg inkludert) spekulerer i at de som mener de har opplevd såkalt UFO-kidnapping – hvor de typisk oppgir at de har vært utsatt for medisinske undersøkelser og denslags – i virkeligheten har opplevd minner fra sin egen fødsel (og den umiddelbart påfølgende tiden).
Hjernen er alene som sangen sier. Den er også full av mørke kroker. Hvordan kan jeg finne ut hva som bor i meg selv når det er så mye jeg ikke kan se? Uansett, klarer man seg noenlunde helskinnet gjennom barndommen, tenårene og de første par voksenårene så har man for det meste berget seg gjennom det verste. Det selvstendige voksenlivet kan begynne nå. Egen bolig, egne penger, livet er en dans på roser. Det vil si tornefullt. Nesten alt mennesker gjør er dumt, så det er ikke egentlig noe poeng å bekymre seg for. Er jeg dum? Svar ja. Alle som er mennesker er også dumme. Nesten genialt dumme noen ganger, så flinke kan vi bli til å lure oss selv. Den eneste fordelen vi har er at vi vet vi er dumme. Dette er bra. Det er et utgangspunkt. Noe vi kan bygge på. All kritisk tenkning begynner med selvkritikk. Tar jeg feil? Svar ja. Du tar alltid feil. Det er ikke spørsmålet. Det interessante er på hvilken måte du tar feil og hvorfor du tar feil på akkurat denne måten. Hvorfor ikke en annen måte? Hvilke andre måter finnes? Det man forsøker å oppnå er å feile på en mindre dum måte neste gang. Til sist vil man slippe opp for alternative måter å gjøre feil. Derfra og ut er man fri til å gjøre ting riktig.
Spørsmålet er hvor mange ukrainske jøder tyskernes sjette armè drepte ved Babij Jar den 29. og 30. september 1941.
Øyenvitneskildringer i ettertid har stilt opp et grimt portrett av det som hendte. Propagandafolkene laget plakater som ble hengt opp i Kyiv den 27. september, med ordre om at alle byens jøder – det var antatt rundt to hundre tusen – skulle møte opp ved jernbanestasjonen med penger, verdisaker, identifikasjonspapirer og personlig bagasje for to dagsreiser klokken 9 om morgenen den 29. september. Det gikk rykter om at de skulle sendes til Palestina. Ukrainske jøder visste ved dette tidspunktet lite om hva som hadde skjedd i Tyskland. Derfor var selv tyskerne overrasket over at så mange kom. Antallet vet vi fordi tyskerne ofte førte nøyaktige regnskap. Mye av alt det byråkratiske papirarbeidet ble ødelagt mot slutten av krigen, men ikke alt. Uansett, de jødene som møtte opp i henhold til ordre ble deretter prompte fraktet til åstedet og drept med gevær, maskingevær og pistoler. Menn, kvinner og barn, alle 33.771 av dem.
De spesialkommandoene som utførte ugjerningen talte noe i overkant av tusen mann.
De som kan regne ser straks at det rent håndverksmessig sett var en stor drapsjobb hvor man måtte kverke minst et dusin av dem i minuttet for å rekke å bli ferdig innenfor rammen av 48 timer, gitt at man holdt på hele tiden. Det var denne praktiske erfaringen, mer enn noen annen enkeltfaktor, som gjorde at de bestemte seg for å bruke gass heller enn geværkuler under det fremtidige utryddelsesarbeidet. Det ble rett og slett en alt for stor fysisk og psykisk belastning for mannskapet. Beslutningen ble tatt på stabsnivå. Massehenrettelser ved skyting er ikke noen hensiktsmessig måte å få jobben gjort. Det blir for “personlig” og slitsomt for drapsmennene. (Les boken “Gjerningsmenn” av Harald Weltzer for detaljer.) Det er uansett ingen behagelig tjeneste, men mannskapet er mer positive til å lempe lik enn til å lage dem. Gassen skaper en mer bekvem avstand til selve drapshandlingen. Hvis man i tillegg kan sulte dem i noen måneder først, slik at kadaveret veier femti kilo heller enn åtti, og tredve heller enn femti, er dette også en logistisk fordel. De ville jo at prosjektet skulle gå på skinner så da ble det slik. Jødene måtte utryddes på den ene eller den andre måten.
Slik gikk det den gangen. Dette er allmennkunnskap nå i våre dager.
Hva har vi lært?
Ikke særlig mye. Vi har fått noen busemenn, slik at når man holder opp en swastika så hopper borgerskapet i stolen så tekoppene klirrer, men det finnes fortsatt konspirasjonsteoretikere der ute som stiller opp det samme fiendebildet som nazistene, bare at denne gangen bruker de muslimer for å skremme barna. Poenget er det samme. Finn en fiende som ikke rimeligvis kan forventes å endre sin status og identitet, anklag så denne fienden for å være den som undergraver nasjonen, kulturen og folket. Snakk mye om hvor farlig fienden er. Vis til mange bøker og andre dokumentarproduksjoner. Gjenta og gjenta hvor lumsk, urimelig og uakseptabel fienden er. Deretter gjentar du det enda en gang. Skap en følelse av at man enten er mot eller med. Enten hater man fienden med alt man er og har, eller så er man medskyldig. En del av en større konspirasjon som har til hensikt å skade nasjonen, kulturen og folket. Våre verdier og tradisjoner. Vår livsstil.
Jeg vet det høres helt evneveikt ut, men det virker. Det er sånn de gjør det.
Hvis folk ikke er redde (gitt at de ellers ikke er sadister) vil de ikke gjøre grusomme ting. Derfor må de skremmes.
Det mest dustete av alt er at tekstmaterialet som dagens alternativ-høyre bruker kunne like så godt ha vært skrevet om jøder før og under Den andre verdenskrig, bare at de bruker ordene “islam” og “muslimer” denne gangen. Ord for ord – bortsett fra denne detaljen – er det akkurat samme ulla, men like fordømt lar folk seg lure på akkurat det samme vis og av akkurat de samme årsaker denne gangen også. Ganske forbløffende, egentlig. Men er det overraskende? Jeg synes ikke det. Mennesker er ikke smarte dyr. Derfor går det som det går.
Jeg skriver mer enn jeg leser. Jeg leser mer enn jeg kommenterer. Sånn er reglene. Jeg gjør ikke noe for å bli populær og “etablere meg” på plattformen. Den største rockeren i Kautokeino er en ærestittel med begrenset bruksområde. Jeg sammenligner meg ikke med ti på topp på blogg.no, jeg sammenligner meg med Platon og Oscar Wilde. Noen ganger Knut Hamsun. Denne lange stien over torget og inn på pøbben, hvem har laget den? For øyeblikket er jeg ikke engang blant de hundre mest populære her. Jeg vet lite om de som leser det jeg skriver og bryr meg egentlig ikke mye om det heller. Noen ganger er det noen som kommenterer. Som regel ikke. Begge deler er greit for meg.
I utgangspunktet vet jeg hva slags mennesketype som liker det jeg skriver og jeg vet også hvorfor. De har den samme sykdommen som meg. De liker ord og språk. Gjerne også idèer, men det er ikke egentlig intellektuelt, det er først og fremst et kunstsyn. Jeg er ikke her for å debattere med idioter om idiotiske ting. Jeg representerer ikke noe mer eller noe annet enn meg selv. Det er ikke mitt ansvar å lære voksne mennesker om alminnelig folkeskikk. Kanskje jeg gjør det, kanskje ikke, men når og hvis det skjer handler det om at jeg er inspirert i den retningen der og da, som regel av noe som ikke har noe med bloggen å gjøre. Det tar ikke lang tid å oppdage hvem trollene er og sjalte dem ut fra leselisten. Å lage bråk er enkelt. Selv en tenåring får til å være provoserende. Skal det bety noe?
Standarder er greit å ha. Etter min mening er en forfatters fremste oppgave å være interessant. Det må finnes noen slags substans i det som blir presentert. Man må strekke seg etter noe. Peke i en retning. Har man ikke “innhold” hjelper det lite om formen er aldri så stilig. Jeg vil heller ha et stygt glass fullt av vin enn et veldig fint glass som er tomt. Såpass næringsvett forventer jeg også fra leserne. Hvis du ikke liker apecalypso bør du finne en dans som du liker og heller vie deg til denne. Her er det bare MADS. Mer av det samme. Stemmen min er ferdig formet. Det vil ikke bli noen “utvikling” i den forstand, bare typisk apecalypso med sparsommelig bruk av fancy fotarbeid og større vekt på flyt over langen. Det handler ikke om å danse bra èn gang for alle, men om å holde rytmen gjennom hele aftenen.
Derfor spør jeg aldri om hva leserne ønsker. Jeg presenterer istedet det jeg har — så får leserne mene hva de vil om dette.
