Måned: oktober 2022

Høyre, eller høyresiden, betegner vanligvis et parti, en politisk gruppering eller en politiker med et konservativt idégrunnlag, bygget på Edmund Burkes teorier, imens venstre og venstresiden betegner en radikal, sosialistisk eller kommunistisk retning, som regel bygget på Karl Marx idégrunnlag.

(Wikipedia)

Den vanlige myten om høyre og venstre i politikken er sitert ovenfor. Burkes storhetstid var midten av 1700-tallet, mens Marx kom hundre år senere. Ingen av dem ville gjenkjent noen deler av det samfunnet vi lever i nå i dag, dersom de ble kastet inn i det uforberedte, som seg selv slik de var i sin levetid. Hadde de derimot levd i moderne tider og nå i dag vært omtrent femti år gamle, ville Burke (som var født i Dublin) nesten helt sikkert vært irsk parlamentariker på sentrum-venstresiden, mens Marx (som var født i Trier) ville hatt noen slags byråkratisk jobb i EU-systemet. Hvis de var nordmenn ville Burke ha stått i Senterpartiet og Marx i Høyre. Vi er alle barn av vår tid.

Blant norske partier nå i dag er uten tvil det mest konservative av dem – i ordets egentlige forstand – Arbeiderpartiet. Det er de som ligger tettest opp mot Burkes verdisyn: Et rettferdig samfunn preget av sterke institusjoner. Høyre var kanskje konservative for hundre år siden men nå i dag representerer de en radikal form for frihandelsideologi, nyliberalismen, som glorifiserer “konkurranse innenfor økonomien” som samfunnets drivende kraft, som ønsker svake/passive institusjoner  og som ofrer nasjonale sikkerhetshensyn til fordel for økonomisk vinning for en gruppe privatpersoner. Markedet vil regulere seg selv. Den eneste tydelige forskjell som gjenstår mellom høyre og venstre i klassisk forstand er at høyrepartiene favoriserer en hierarkisk samfunnsstruktur av “klasser” mens venstrepartiene er laterale, det vil si de går for en flat struktur hvor ingen er “viktigere” enn noen andre (men mer eller mindre viktige jobber finnes naturligvis).

Det kan ikke understrekes sterkt nok hvor viktig det er å anerkjenne at vi nå lever i en postmoderne tid som per definisjon er dystopisk. Det er en pendelbevegelse som følger naturlig etter fem hundre års modernistisk fremtidsutopi som lovet at alt ville bli bedre med ny teknologi, internasjonal handel og folkeopplysning. Vi kan se mye som har blitt bedre, ikke minst medisin og utdanning, men vi har også fått et sett med postmoderne problemstillinger som handler om klimaendringer, miljøgifter, rasering/uttømming av naturressurser og alle slags dødelige krigsvåpen i friflyt. Vi står foran en krevende tid med mange omstillinger i forhold til hva slags livsstil det er rimelig å forvente. Den optimisme som drev menneskelig fremskrittsiver fra omtrent år 1500 til år 2000 er nå enten fullstendig borte eller omsatt til transhumanistiske fantasier om menneskelig kolonialisering av andre planeter (som på grunn av grenser innenfor fysikken aldri kommer til å skje). Det å føle at “alt går til helvete” er typisk for den postmoderne ånden, på samme måte som folk trodde at fremskritt og vitenskap ville løse alle problemer i løpet av den modernistiske tidsalderen. Imidlertid har vi ikke mer rett nå enn vi hadde den gangen. Uansett hva slags utfordringer vi må konfrontere koker alt uansett ned til “en jobb som må gjøres” og ingen jobb blir bedre gjort av at man er redd og forvirret mens man gjør den.

Klassetenkningens mekanikk er deprimerende banal: Finn noen du synes er verre og mer foraktelige enn deg selv og legg dem for hat. Da blir det enklere å akseptere at mange også er bedre og mer respektable enn deg. Det er alltid lettere å bukke og slikke når du samtidig har noen du kan sparke og slå. Sånn er livet i hønsegården. Alt handler om rang. Ditt bidrag til å etablere et klassesamfunn handler om å identifisere og hate de som står under deg i rang. Uføretrygdede, utlendinger, seksuelle avvikere, kulturliberalere. De som ikke fortjener å nyte godt av samfunnsprivilegiene. Og har man vanskelig for å velge finnes alltids “de kriminelle”. Rusmisbrukerne. De multihandicappede. Tunge psykiatriske pasienter. Folk som er ute av stand til å ta vare på seg selv. Det er ikke så nøye. Poenget er at man finner noen man synes fortjener å bli hakket på. Kategoriene ovenfor er bare forslag, utvalgt blant de mest populære hatobjektene. Det finnes sikkert mange flere som er “uverdige”, jeg har ingen detaljkunnskap på dette området. Jeg er ikke selv tilhenger av hierarkisk tenkning. Fordi det er dumt og min egen hakkekylling er “det dumme”, representert ved de som er mentalt tilbakestående av ideologiske årsaker. Ikke fordi de mangler talent for å bli smartere og mer skjerpet, men fordi de tror de har noe å tjene på å være nyttige idioter for pengepappaene sine.

Som man kan se av de to lastebilene i forgrunnen midt på bildet så er det en stund siden det ble tatt. Torghandel var en gang noe vanlig og dagligdags. Nå ser man det nesten aldri mer. Matvareforsyningen har blitt “rasjonalisert”. Supermarkedene som nå nesten totalt har erstattet mer spesialiserte butikker for matvarer forventes å ha et eget grønnsakstorg inni butikken. Direkte salg av matvarer mellom produsent og forbruker forekommer nesten ikke lenger (selv om det finnes et antall gårdsbutikker). Hva kan gå galt?

Materialistisk sett, over lang tid, er ordningen vi har nå med supermarkeder som endeleddet i en sentralisert distribusjonskjede av matvarer en mekanisme tom tilfører enorme mengder plast til matvareforsyningen. “Enhetspakninger” er en forutsetning for “enhetsprisingen” som den moderne forbruker forventer. Det mest formålstjenelige materialet til dette formålet er plast.  Minst halvparten av alt vi kjøper på et vanlig supermarked har noe slags plastomslag, gjerne flere. For øyeblikket har man plassert ansvaret for forsvarlig deponi av alt farlig avfall denne plasten representerer hos forbrukerne. Husholdningssøppel skal vaskes, sorteres og legges i riktig fargekodet plastpose.

Problemet er imidlertid ikke hvor all plasten havner og hvordan den blir håndtert i sluttleddet, problemet er at plasten bringes inn i kjeden til å begynne med. Vi har bare så vidt begynt å ane konturene av hva slags katastrofalt forurensningsproblem ukritisk bruk av plast gjennom de siste 60-70 år representerer. Hvis samfunnet overlever de neste femti år vil plastsanering uten tvil bli en vekstnæring. Foreløpig er det bare lokale entusiaster og frivillige dugnadsgjenger som jobber med å rydde opp i elendigheten, men sterkere krefter må snart på banen. Det må etableres et nasjonalt program for plastsanering. Penger må på bordet. Folk må betales for jobben de gjør.

Imidlertid er plasten bare en digresjon. Hovedproblemet i matvareforsyningen er at industrialisering ødelegger selve næringsgrunnlaget. Det mekaniserte landbruket er ikke stort eldre enn plasten. Jeg vokste opp på gård. Jeg kan huske mens hest fortsatt var en vanlig ting å bruke der det var trangt, bratt og vanskelig for traktoren, men hesten ble brukt likevel fordi det var mer lønnsomt å ta med seg disse kantene av produksjonen enn å la være. Mer variert bruk av landskapet har imidlertid bortfalt som økonomisk incentiv siden den gangen. Faktisk er det mange gårdsbruk i dag som drivest mest på trass – her har det alltid vært gård og jeg skal ihvertfall ikke være den som legger ned – og uten at det er egentlig “økonomisk forsvarlig” innenfor en forståelseshorisont som handler mest om lønnsomhet.

For øyeblikket bor godt over halvparten av alle mennesker på jorda i byer. For Norge var tallet i år 2019 åtte av ti. 82% av alle nordmenn bor i byer og større tettsteder. Det betyr i praksis at de må få maten laget for seg. Selv produserer de ingenting. De diller rundt i en alternativ virkelighet og tror mat er noe man får kjøpt i butikken både i dag og i morgen. Jeg vet ikke om dette er mest komisk eller mest provoserende dumt, jeg vet bare at det ikke er bærekraftig. Innenfor en ganske kortsiktig tidshorisont må betydelige deler av norsk matvareproduksjon over i en mer arbeidsintensiv småskalaform, basert i for eksempel permakultur og andre metoder som er mer skånsomme mot toppjorda enn det mekaniserte og industrialiserte landbruket har vært. Mere håndarbeid og mindre traktor, kan du si. Det burde allerede finnes en tilskuddsordning for nyetablering av småbruk. Vi går mot mørkere tider for internasjonal matvarehandel. Først vil det bare merkes som et prisproblem, men ikke lenge etter vil det bli et forsyningsproblem.

I det herrens år 1978 fylte jeg 15 år. Om våren, som vanlig. Jeg hørte om opptøyene som hadde vært i Oslo natt til 1. mai det året gjennom nyhetene på fjernsynet. Jeg så ikke noe av det selv. Senere det året flyttet jeg imidlertid for meg selv, i en leilighet betalt av foreldrene mine, etter lange forhandlinger om betingelsene for dette privilegiet. Jeg tenkte selv at det å “kle meg ordentlig og oppføre meg som folk” var en lav pris å betale for de uante men lovende mulighetene som lå i å bo borte fra foreldreregimets overvåkningstyranni. Jeg antar at foreldrene mine på sin side så på hele prosjektet som en “Hail Mary” i forhold til å få meg til å slutte og farge håret mitt blått og stikke sikkerhetsnåler i ørene. Og det var før vi engang begynte å snakke om de eksentriske påfunnene i klesveien. Kort sagt, de var bekymrede.

Men sånn er jo foreldre, av mer eller mindre saklige årsaker. Jeg var en ganske “vill” type i oppveksten. Men gulrot fungerte som regel bra, i et tenkt spill som handler om å få et esel til å bevege seg når alt du har er en gulrot og en kjepp. Jeg skjønte aldri at ledelse kan gå denne veien også, jeg trodde jeg “vant” hver gang jeg tilsynelatende fikk det som jeg ville. Imidlertid viste det seg at de – foreldrene mine – gamblet riktig, fordi jeg ble mer voksen av å bo alene, ikke minst fordi dette ga meg høy status blant de jeg omgikkes på den tiden. Det var stort å ha sitt eget sted. Alle hadde foreldre men ikke alle opplevde det som mulig å forhandle med dem. Jeg måtte åpenbart ha gjort noe riktig for å havne i en sånn posisjon. Noen var sikkert misunnelige også, men de fleste var nysgjerrige. Hva fortalte du dem?

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Hvorom allting er, fra denne plattformen behøver man ikke være matematiker for å regne ut hvor jeg havnet natt til 1. mai 1979, som også var første gang politiet i Norge hadde brukt tåregass for å spre en folkemengde. Så “krigslignende” i den forstand at tåregass må regnes som et våpen og panikken den fremkaller for mange oppleves som realistisk dødsangst. Selv befant jeg meg litt i utkanten av den verste “krigssonen” men jeg var nær nok til å erfare tåregass for første gang. Faenskapet sprer seg jo med det minste vindkast. Om dette er det å si at det var forsåvidt “spennende” på mange måter, men også en opplevelse jeg ville klart meg fint uten. Jeg syntes uansett at jeg klarte meg ganske bra under de rådende forholdene. Jeg hørte på han som sa ikke gni deg i øynene men det var ganske kjipt en stund. Etter dette fikk jeg respekt for gassen og prøvde det ikke igjen før på den militære rekruttskolen i 1982. Jeg klarte meg bra den gangen også. De som ikke forstår hvorfor tåregass kan føre til panikk har aldri selv prøvd å få tåregass på seg. Såpass kan jeg si med en viss autoritet.

Tiden vi lever i nå er som en science-fiction-versjon av 70- og 80-tallet. Mot slutten av 90-tallet hadde cyberspace blitt noe folk snakket om og nå er vi vel mer eller mindre der. Folk forholder seg til “ting på nettet” mange ganger hver dag, ofte i timesvis om gangen. Det spiller liten rolle hvor man er i geografien, på nettet skjer det noe hele tiden. Dra ned til sentrum for å se hva som skjer er ikke “nødvendig” på samme måte som før. Det meste havner umiddelbart på sosiale medier og andre uformelle nyhetskanaler, ofte mens tingene foregår. Derfra sprer det seg til de store nyhetskanalane i løpet av få minutter. Alt virker mye “nærmere” nå enn noensinne før. Av praktiske årsaker er det nyttig å bruke år 2000 som et vannskille mellom den gamle og den nye tiden. Nettet har på fundamentalt vis endret spillereglene for hvordan vi tar til oss og sprer informasjon. Dette er ikke minst viktig i samfunnsdebatten. Et sett med mer kritiske standarder for hva vi tror på vil fremtvinge seg av ren organisk nødvendighet over tid, på grunn av de enorme mengdene falsk og dårlig informasjon som flyter fritt der ute, så vi kan liksågodt selv ta styringen over våre egne mentale snurrepiperier og etablere en orden. Propaganda er ikke lenger hva det var. Som Sun Tzu sa: Ikke avbryt din fiende mens han er i ferd med å gjøre en feil. Mange land i “vesten” spiser seg selv opp innenfra med indre stridihet i befolkningen. Hvem har noe å tjene på dette?

Det er ikke sant at tanken er fri. Vel, det er prinsipielt sant, men i praksis sitter tankene våre fast i kulturelle koder, erfaringsmateriale og mye annet rusk og rask som samler seg i den mentale hagen i løpet av noen sesonger. Det er ikke vanlig å ha et velstelt sinn. De fleste later til å tro at de mentale sidene av selvet er noen slags farlig villmark hvor man kan gå fortapt hvis man beveger seg utenfor oppmerkede løyper og grusede stier. Sånn er livet. Vi lærer mens vi går. Spørsmålet er bare hvor vi går.

Noen hadde skrevet noe som inspirerte en annen (i kommentarfeltet) til å anbefale dem å skifte idègrunnlag. Dette var litt komisk. Jeg er jo først og fremst en praktisk mann så mitt første spørsmål handler alltid og i alle sammenhenger mer om hvordan enn hvorfor. Innenfor faget lingvistikk finnes noe de kaller den språklige stillasteorien, det vil si at språk er et fenomen som følger strukturelle forhold som allerede finnes i hjernemaskineriet, så å si, slik at språket er mer en “oppdagelse” enn en “oppfinnelse”. På lignende vis oppfatter jeg “idègrunnlaget” vi har (eller ikke har) som noe man oppdager i seg selv etterhvert som man vokser til snarere enn noe man “designer”.

Imidlertid røper alle spørsmål noe om idègrunnlaget hos den som formulerer spørsmålet. Hvorfor tror vedkommende at man kan skifte ut deler av personlighet, følelsesliv, erfaringsmateriale og annet som utgjør grunnlaget for våre tanker og holdninger? På noe slags nivå i det mentale vil man jo støte på “fast fjell” hvis man begynner å grave i materien. Det finnes noe organisk i sinnet, som er like individuelt (men også like universelt) som kroppen. Vi kan redusere kroppen til en blubb i midten som det stikker fem ting ut ifra og således enkelt tegne en figur av et “menneske” slik at det blir gjenkjennelig for øyet, men dette sier lite om individuell kroppsopplevelse. Hjerner ser også ganske like ut når de ligger i sprit på et glass, men så lenge de er i bruk oppleves “mentalfølelsen” minst like ulikt fra person til person som kroppen.

Det finnes ting i oss selv som enkelt lar seg kommunisere. Hva tenker du om dette været? Men det finnes også ting som overhodet ikke lar seg uttrykke med ord. Vi kan bare snakke om “skyggene” deres. De sekundære manifestasjonene av ting som ligger så dypt at vi ikke får tak i dem annet enn unntaksvis, når vi er særlig heldige med et kunstnerisk arbeid. Da kommer det liksom et glimt av noe som ligger langt ute og langt nede, bortenfor språk og forstand, men allikevel vagt gjenkjennelig. Her, etter min mening, befinner idègrunnlaget seg. Den ytterste horisont av hva forstanden er i stand til å forholde seg til. Blant de ting man ikke er i stand til å formulere og kommunisere på konsist vis. Nå er det imidlertid slik at “min mening” ikke er verd en fluelort i den store sammenhengen. Det går an å ha andre meninger.

Man kan for eksempel betrakte sitt eget idègrunnlag som et sett med affeksjoner, nærmest som en slags sjelens garderobe hvorfra man kan velge det antrekk som passer til situasjonen. Hvilken mening tjener meg best i denne sammenhengen? Det virker som om dette er et forholdsvis vanlig fenomen. Vi er jo sosiale skapninger. Tilpasningsevne er en fordel i spillet om overlevelse og formering. Mange opplever etter alt å dømme noen slags mening i antall klikk, likes, visninger og andre ting som man måler verdier med i oppmerksomhetsøkonomien. De jobber tildels ganske hardt med å designe sin profil. Ser jeg bra ut i dette antrekket? Folk som er opptatt av om de selv ser bra ut har også ofte meninger om andres utseende. Slikt virker fornuftig innenfor deres virkelighetsoppfatning. De ønsker å vinne konkurransen om å ta seg best ut, men ikke på en slik måte at det er stor avstand til alle de andre. Det er ingen tilfredsstillelse for Erling Haaland å vinne en kamp i løkkefotball mot tre tiåringer. Det må være litt motstand, hvis ikke smaker ikke seieren riktig. Vi må være nesten like gode men jeg må være best. Dette gir mer legitimitet til min nytelse av seiersrusen.

Det ser ut som om Liz Truss allerede er “død i jobben” som statsminister i Storbritannia. Jøss. Det gikk raskt. Som jeg allerede har nevnt noen ganger var jeg ikke optimistisk i forhold til denne utnevnelsen, men jeg trodde hun i det minste ville komme seg gjennom vinteren. De konservative har nesten sluppet opp for nye dumme ting å gjøre så jeg antar Boris Johnson snart vender tilbake. Det er alt som mangler.

Britene begynner å bli slitne av all denne ideologiske eksperimenteringen. Forrige Winter of Discontent var som alle vet i 78-79 og førte til at Margaret Thatcher kom til makten. Denne gang har de det motsatte problem. Det er vanskelig å skylde på den forrige regjeringen etter tolv år med Tory-styre og frie tøyler til å implementere alle deres fantasier, ikke minst Brexit. I dette øyeblikk er det tildels svært uklart hva som skjer med regjeringen til Liz Truss, fordi det finnes ingen gode løsninger. Men noe må skje.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Vi avventer flere opplysninger.

En jeg kjenner beskriver seg selv som personlig kristen og mener adjektivet “personlig” må henges på fordi det er en privatsak, ikke noe han liker å snakke om med andre. Han går aldri i kirken eller noe sånt. Deltar ikke på vekkelsesmøter, eller hva vet jeg, han vil som sagt ikke si noe om det, annet enn at det var hva han trengte for å slutte med rusmisbruket sitt. Hva skal man si til sånt? Man må jo bare høre hva som blir sagt og “ta det til orientering uten replikk” når alternativet later til å være enda verre. Selv er jeg ateist av det mer hardkokte slaget, men anser det ikke som mitt problem hva andre mennesker “tror”. Jeg betrakter religion som en perversjon men så lenge de ikke prøver å blande meg inn i greia si får de holde på som de vil. Så … personlig ateist?

For meg er religion en sinnssykdom. Den mest klassiske av dem alle: Vrangforestillinger om forholdet mellom selvet og verden. Jeg tolker det som en variant av angstlidelse. Frykt for døden, dommen, det ukjente, og så videre. Ganske standard pakke. Religion handler om mye mer enn angst, det blir ofte en helhetlig livsstil for mange, til og med noe politisk når de blir mange nok, men hvis ikke bunnlinjen av angst er til stede er det usannsynlig at mennesker vil søke til religionen. Til det er opplegget alt for dumt. Det er jo ikke annet enn fantasier og diverse former for seremonielle rollespill, men folk tar det så dødelig alvorlig at det blir en sykdom. Religiøs tro medfører ofte tvangsatferd og diverse former for ritualisering av hvordan man står og går, snakker, spiser og kler seg. Det medfører også ofte antisosial psykopati og intoleranse rettet mot “de vantro” og andre som de i sin vrangforestilling opplever som trusler – eller provokasjoner – mot troen.

En vanlig ting å si er at som mennesker behøver vi noe å tro på i livet men jeg har aldri klart å forstå hvorfor den setningen er sannere enn for eksempel jeg behøver noe å gå på for å komme meg gjennom dagen (som min tidligere nevnte personlig kristne bekjente pleide å si da han var narkoman på 80-tallet) fordi saken handler etter min mening i begge fall like mye om mistillit til Gud … fordi vi må jo anta at det som presumptivt sett er en allmektig og allestedsnærværende kraft (med uforklarlig opprinnelse og formål) har gjort alle ting akkurat slik det er meningen at de skal være, så hvis du ikke forstår hva som foregår og hva ting betyr så er dette ditt problem, det skyldes ikke at Gud har gjort en feil eller oversett noe, slik at du blir nødt til å gripe inn og korrigere ting. Er ikke Guds vilje den fundamentale kraften som skaper og opprettholder universet? Allikevel har du altså meninger om den verden Gud har skapt? Javel. Så skapte han vel det også. Vi kan gå rundt og rundt denne enebærbusken hvor lenge som helst uten å noensinne komme noe sted.

Mennesker er komiske skapninger. Ni av ti løgner vi forteller hverandre er forbrytelser mot den evige sannheten jeg vet ikke (men jeg føler at jeg bør si noe allikevel). Dette er en svært alminnelig synd. Det handler om å forbryte seg mot ordnede og helsemessig sunne måter å behandle informasjon. Tro er etter min mening bare en god ting når den brukes på forsiktig optimistisk vis, for eksempel som en foreløpig mening om noe eller noen, inntil man har flere og bedre data som grunnlag for saklig meningsdannelse. Man tror på egne planer og prosjekter, inntil det viser seg at man tok feil. Man tror på mennesker man har i livet sitt, inntil det viser seg at de farer med usannheter. Å tro at man har rett er imidlertid nesten alltid det aller dummeste av de mange hundre alternativer man til enhver tid har. Bare idioter tror at det går an å ha rett, annet enn i svært lokal, begrenset og spesifikk forstand. Slik sett ser jeg hvordan tro kan erstatte rus (eller omvendt). Man kan tilsynelatende bli så “høy på tro” at man utvikler en selvtilfreds følelse av å ha rett, eller være “en av de rettferdige”.

Ved dette tidspunkt av menneskehetens historie har tro – fostått som “en hellig overbevisning om at man har rett” – blitt så diskreditert som arbeidsmetode at de store, klassiske religionene seriøst markedsfører seg som “ordnede alternativer til enda villere vrangforestillinger” som vi hver dag ser finnes der ute. Mennesker som er fulle av “hellig overbevisning” har ikke noe bra historisk rulleblad. Selv ikke de som bare er personlig overbeviste om sin egen retthaverske fortreffelighet – jeg tror at jeg har rett – er særlig behagelige å omgås med i lengden. Alle forstår intuitivt at det er ekstremt usannsynlig at noen av oss “har rett” slik at de som havner på den trippen er i praksis farlige mennesker. Riktignok i relativ forstand, de fleste er bare irriterende, men i en trang situasjon med små marginer er ikke tro et hjelpsomt redskap. Når krisa kommer (den kommer alltid) vil vi vite hva fanden det er som foregår. Vi vil heller ha noen få sikre fakta å jobbe med enn noens storslåtte fantasi om hva det kanskje er som skjer. Derfor inviterer vi ikke “de religiøse” med på laget når viktige voksenting må gjøres. De har jo allerede bevist at de ikke har kritisk sans i forhold til informasjonshåndtering.

For mange år siden pleide jeg å tenke at skam må jo være noe av det mest fjollete flaset mennesker driver med. Hva fanden handler det om? Jeg klarte ikke å se hvordan skam var nyttig på noe vis, bortsett fra at det noen ganger er et beleilig triks for manipulerende typer som ser etter måter å skape situasjoner de kan utnytte. Senere har jeg oppdaget at skam bare er en psykoseksuell masturbasjonsteknikk, blant mange andre, men heller enn autoerotisk er den indre skammekroken et autonevrotisk atferdsmønster som har et selvbekreftende formål.

Jeg skammer, altså eksisterer jeg. 

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Vanligvis er det å “skamme” noe av et retningsbestemt verb, som når man for eksempel sier “jeg skammer meg”, men jeg ser ikke hvorfor det må være slik, man kunne jo også si “jeg skammer deg“, eller hvorfor ikke skamme han som står der borte og henger på hjørnet? Man må jo dele det man har. Hvorfor bare skamme seg selv når man kan skamme alle andre også? De skamgjerrige er sånne som beholder all skammen for seg selv og nekter å dele med andre. Til dette formålet etablerer de en indre skammekrok og inn der slipper ingen. I dette sjelens pengeskap oppbevares selveste Hemmeligheten. Det som ingen andre noen gang må få vite.

Hvor kommer skam fra? Det virker som noe åpenbart “kulturelt” siden det er såpass forskjelligartet hva som anses å være skammelig på forskjellige steder og til forskjellige tider. Skam virker som en komplikasjon, kanskje et slags sekundærsymptom på en dypereliggende form for angst. Det er definitivt velegnet som privatpsykologisk angrepsvåpen hvis man ønsker å “ta noen”, men uten å gå løs på dem fysisk. Men skam kommer virkelig til sin rett og sin velmakt først når det brukes som politisk propagandavåpen. Offentlig skamming er saftige saker. Et karakterdrap av typen kaldkvæling med øyenkontakt er noe som alltid sitrer godt i den hatefulle delen av følsa. Utløsningen kiler fra rassen og hele veien opp i toppen av hodet når man får til å skamme noen på en særlig elegant måte.

Hvor mye skam kan man gi fra seg hvis man ikke selv har noen? Folk liker barn og dyr fordi de er “naturlige”. De har ingen skam. Selv har man jo alt mulig slags psykologisk rusk og rask som man har samlet med seg oppigjennom årene, mye av det temmelig vemmelig. Sånn er livet. Folk har “bagasje”. Noen drasser på digre pengeskap fulle av eksplosive følelser. Andre bærer bare buddhasekk (som han gamle Siddhartha pleide å si: hvis du eier flere ting enn du kan bære med deg er det tingene som eier deg.) og engster seg lite for at noen skal komme og stjele skammen deres og slippe den fri ute i verden. Alle er forskjellige. Hver sin smak, som man sier.

Referansepunkt: NRK.no — Fem år med MeToo

Alle er enige i premisset om at det finnes noe slikt som “en gammel gris”, vi er bare ikke enige om innslagspunktet. Hvor går grensen? På bildet overfor – et generisk illustrasjonsfoto fra Google – ser vi noe som kan tyde på uønsket seksuell oppmerksomhet og alle vet jo hva som gjelder på jobb: Fingrene av fatet. Enhver form for seksuell oppmerksomhet er uønsket på en arbeidsplass uansett hva de involverte partene selv ønsker. Hvis de innleder “fast forhold” er det noe annet men hvis det bare handler om “spenning” må minst en av dem slutte i jobben. Slike ting kommer fort ut av kontroll og i verste fall kan arbeidsgiveren bli sittende med noe slags ansvar for noe.

Når en mann går over streken i forhold til “flørting” med en kvinne er det creepy av akkurat de samme årsaker som om han la an like sterkt og taktløst på en annen mann. Hvis du er mann, hva ville du selv ha følt hvis en annen mann tok deg på rumpa, smilte sleskt og sa “du er fin” eller noe i den stilen? Vel, det er akkurat det samme som en kvinne føler. På denne måten vet du hvor grensen går. Det er ikke greit å gjøre andre til seksualobjekt i fantasien og det er ihvertfall ikke greit å fortelle dem dette dersom det skjer ved et uhell, så å si. Man er nødt til å kunne styre seg på det viset hvis man ønsker å bli tatt seriøst som selvstendig voksenindivid. Det bør være åpenbart for alle med IQ nok til å forstå hvordan skolisser virker at uønsket seksuell oppmerksomhet kan føles som noe truende.

Nesten alle kvinner jeg kjenner har en eller annen gang vært i en situasjon som kunne endt med voldtekt hvis “energien i rommet” hadde fått utvikle seg videre slik det så ut der og da. “Nesten-opplevelser” har imidlertid ingen juridisk verdi. Så lenge det finnes tvil kan ikke retten gjøre noe med saken, men etter min mening er det allerede et problem at de av noen grunn – reell eller innbilt – har fått en illevarslende følelse av at noe kunne skje med dem på det viset, så de har evakuert situasjonen. Senere har de tenkt at det var ikke sikkert at noe ville ha skjedd, men det klokeste er å komme seg bort fra stedet hvis varselbjellene begynner å ringe aldri så svakt. Det er implisitt truende når man befinner seg i et rom med noen som er presumptivt mye fysisk sterkere enn deg og som begynner å vise amorøse tendenser, kanskje under innflytelse av rusmidler, når du selv ikke er innstilt på dette, ihvertfall ikke her og nå.

Samfunnet har på alle måter en lang vei å gå for at ting skal bli bra i forhold til integritet, grensesetting og respekt, men det er en vei som er nødvendig å gå. På plussiden noterer vi at ting er vesentlig mye bedre nå enn de var i forrige århundre. Resultater som er oppnådd viser at kampanjene nytter, selv om de blir både utledd og utskjelt i sine tidlige faser. Dagens unge er mye mer bevisste og kunnskapsrike enn hva vi var på 70- og 80-tallet. Samfunnet har også fått flere og mer spesifikke regler med henblikk på overgrep mot og utnyttelse av sårbare grupper som krever særlig beskyttelse. Jeg er ikke spesielt begeistret for å bruke ord som kamp og konflikt om forhold som best lar seg løse gjennom å utvikle bedre holdninger og sunnere fornuft, men jeg forstår at de indignerte føler rettmessig harme. Det må uansett bli en politisk prosess å komme seg videre med saken. Demonstrasjonstog er vel og bra for å tiltrekke seg oppmerksomhet, men det er bare godt formulert lovgivning i kombinasjon med tålmodig informasjonsarbeid som kan løse problemene.

Det er George Romeros skyld. Mer enn noen annen enkeltperson er det han som har fjernet begrepet zombie fra sine afrikanske røtter og etablert det som et populærkulturelt tema som alle kjenner, ofte forklart med industrielle eller militærteknologiske årsaker, eventuelt noe slags virus fra verdensrommet, i stedet for hva det opprinnelig handlet om: Noen som havnet i en trollmanns makt.

Jeg har ikke personlig noen god greie på forholdet mellom mvumbi (kropp) og nzambi (sjel) innenfor bantuspråkene (og den tilliggende folkloristiske mytologien), men jeg forstår hva hypnose, narkotika og hjernevask betyr. Alle jeg kjenner som har erfaring fra dagliglivet i ymse afrikanske land med “løse sosiale strukturer” forteller at det finnes mye frykt for magi og onde trollmenn ute blant folk, ikke ulikt de paranoide vrangforestillingene folk typisk har om konspirasjoner i mer organiserte samfunn.

Minste felles multiplum i saksbildet ser ut til å være angsten for å miste egenherredømme. Fantasier om at man blir manipulert av en ond kraft utenfor seg selv, at man blir “styrt utenfra” og misbrukt som redskap i noens utspekulerte komplott, eventuelt at man er et offer i saken, at den eller de som representerer den onde viljen vil noe med deg. Så snart man har etablert en følelse av at “noen vil noe med meg” blir det neste logiske spørsmål hvem dette er og hva det er de vil. Er det selveste Satan? Vel, greit nok, da har man forklart det meste, men hvis man er, hva skal vi si, litt mer detaljorientert i sin tenkning vil man ønske flere og bedre data.

Saken er at både konspirasjoner og onde trollmenn faktisk eksisterer. Folk allierer seg med andre og legger hemmelige planer om å gjøre ting som er kriminelle, eller i det minste så moralsk tvilsomme at de vil representere et alvorlig PR-problem, med vinnings hensikt. Og i mer “primitive” kulturer finnes individer og sammenslutninger som lever på utsiden av selv de løse sosiale strukturene som finnes, og som fungerer som “rovdyr” på den vanlige sivilbefolkningen (de er ikke vinningskriminelle, de søker “magisk makt” over folk). Begge disse er bekvemme forklaringsmodeller når man ikke forstår hva som foregår. Noen gjør dette mot meg. Noen ganger er dette sant, andre ganger ikke. Det blir et spørsmål om rimelig sannsynlighet. Man kan bli utsatt for kriminelle komplott som har vinningshensikter og man kan falle som offer for en “ond trollmann” som prøver å hjernevaske deg på noe slags vis. Men er dette den mest sannsynlige forklaringen der og da?

Paranoide vrangforestillinger later til å ha en slags gravitasjonskraft på nettet. De søker sammen i klynger og konstellasjoner. De danner sin egen subkulturelle kontekst preget av “alternative virkelighetsoppfatninger” som kan inneholde mer eller mindre utagerende elementer. For eksempel kan man – blottet for ironi – danne en motkonspirasjon sammen med et antall andre og jobbe for å “avsløre det som foregår” og i løpet av denne virksomheten kan man begå straffbare handlinger i form av trakassering, krenkelse av privatlivet, og så videre. Privat etterforskning er ikke forbudt – journalister gjør det hele tiden – men det er en virksomhet som har tildels stramme grenser. Privatpersoner i den mindre begavede enden av intelligensskalaen – hvor man jo må være for å være overtroisk – krysser regelmessig disse grensene uten en gang å forstå at de gjør noe kriminelt. De føler jo så sterkt at de har rettferdigheten på sin side.

Nettzombier er forvirrede individer som streifer hvileløst (og ofte formålsløst) rundt på nettet på jakt etter “svar” (men også ofte mindre vel formulerte formål) og i løpet av denne prosessen pådrar de seg kybernetiske kjønssykdommer, så å si, de blir preget av det de opplever på nettet, tildels på en slik måte at de søker å mangfoldiggjøre og spre smitten videre. Kulturelt sett ligner det på narkomani og andre typer tvangsatferd som sorterer innunder det psykiatriske fagområdet. “Nettopplevelsen” ser ut til å virke som en kraftig stimulans for pasienten. Avhengighet og andre forstyrrelser forekommer. Vrangforestillinger er en del av symptombildet. Paranoid psykose inntreffer på et relativt tidlig stadium av sykdomsforløpet. Statistisk sannsynlig prognose er at nettavhengighet vil redusere pasientens livskvalitet både på kort og lang sikt, men det egentlige problemer ligger i smittefaren. Zombier ønsker som alle vet å spise hjernen til de levende. Ikke for ernæring men for å “spre budskapet” og rekruttere stadig nye zombier, som igjen vil verve enda flere, og så videre. Sånn går dagene.

Dersom du kom kjørende langs veien og ble vitne til en stygg ulykke (med personskade) ville det i prinsippet være en straffbar handling å ikke stanse for å bistå med førstehjelp, varsle alarmsentral, avgi vitneutsagn, og så videre, selv om “bevisets stilling” sannsynligvis ville være et problem i den praktiske verden. Loven følger alminnelig moraloppfatning: Hvis noen er i nød og man unnlater å yte rimelig bistand, om man er på stedet og kan gjøre dette uten fare for seg selv, er det galt å ikke gripe inn for å bidra til å stabilisere situasjonen, selv om dette eventuelt er ubekvemt i forhold til egne planer. Slik fungerer den såkalte borgerplikten. Vitner har et ansvar.

Greit nok, alle vil ha privilegiene men ingen vil ha pliktene. Slik har verden blitt. Jeg forstår dette. Imidlertid er slik holdning en fundamental misforståelse av hva det betyr å være statsborger i Norge og medmenneske her på jorda. Mye, kanskje mesteparten av alt som skjer, er rene tilfeldigheter som ikke bryr seg om verken rettferdighet eller individuell bekvemmelighet. Er man der når det skjer så er dette din skjebne. En annen dag ville det vært noen annen, men i dag er det deg. Sånn er realitetene. En krise har oppstått på et sted hvor du tilfeldigvis befant deg og derfor er du innblandet enten du ønsker dette eller ikke. De fleste forstår dette, uten å behøve mye forklaring.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Jeg kan ikke selv med min mest kunstig fremkalte “stivt smil” type velvilje forstå hva fanden det er som driver antivaxerne. Jeg har ikke noe annet valg enn å tolke det som galskap. Mentale feilkoblinger som manifesterer seg i et perverst adferdsmønster. Er det sadisme? Det vet jeg ikke, men det er uansett veldig provoserende når amatører kommer på banen med “meninger” om ting de faen ikke har noen greie på. Sånt er ikke greit i noen form for virkelighet som jeg anerkjenner — og det ligner unnlatelse ved trafikkulykker å bare late som ingenting og ikke si noe når man ser dette skje. Antivaxerne er mordere med stedfortreder. Skadeverket deres er målbart og ubestridelig. Uansvarlige holdninger er èn type problem når dette bare rammer individet som har dem, men en helt annen type problem når folk begynner å agitere mot nødvendige helsetiltak som innføres på samfunnsnivå. Selvskading er en annen type problem enn vold mot andre.

Hvis du sender noen for å gjøre noe som du vet vil komme til å skade dem, har du da begått en straffbar handling? Dette er i utgangspunktet et moralspørsmål. Atferd man kan observere hos barn antyder at de noen ganger vil egge hverandre opp til å gjøre ting de vet er farlige og forbudte og man kan spekulere rundt hva som motiverer slikt. Etter min mening må vi snakke om en form for medfødt sadisme som kan arte seg på ulike vis, noen ganger som manipulerende atferd grunnet i morbid nysgjerrighet. Hva er det verste som kan skje når man gjør dette? Så man rekrutterer en forsøkskanin og iverksetter et eksperiment. Man truer, lokker, betaler eller overbeviser noen til å gjøre noe man vet er farlig og forbudt fordi man ønsker å “se hva som skjer” uten hensyn til forsøkskaninens liv og helse. Sånt skjer hele tiden. Vi kan (selv om vi ikke alltid bør) unnskylde slik atferd hos barn som ikke forventes å vite bedre, men det blir noe annet med voksne.

Psykopatisk atferd kan skyldes hensynsløshet – vi kaller det i så fall sosiopati – men det kan like gjerne skyldes en manglende evne til å forstå rekkevidden av egne handlinger, det man i gamle dager kalte “svekkede sjelsevner” og gjerne hørte om i forhold til rettspsykiatri, slik at atferden ikke egentlig er motivert av “ond vilje”, snarere av god gammeldags menneskelig toskeskap. Dette er et vanlig studieområde for kriminologer, forsåvidt også en pedagogisk hjørnestein: Kan vi utdanne oss ut av uforstand? Freudiansk tenkning legger mesteparten av ansvaret for voksenindividers atferd hos barnets utvikling, fremst den type emosjonell skade barnet lider på grunn av foreldrenes nevroser, en slags form for arvesynd, så å si. Vi kjenner ingen andre behandlingsmetoder som virker enn de psykiatrien allerede praktiserer. Det som koker ned til psykopatisk atferd hos antivaxerne har sannsynligvis enkle forklaringer innenfor en skolepsykologisk standardmodell, men det kan ikke unnskyldes innenfor en like standard juridisk skolemodell. Det må påtales og straffes, hvis ikke vil det ikke forsvinne.

Folkehelse er et nasjonalt sikkerhetsspørsmål. Det er en juridisk gråsone hva vi skal gjøre med antisosial agitasjon, men problemstillingen handler etter min mening om et svært enkelt moralsk prinsipp: Har vedkommende gjort sin borgerplikt i forhold til det lovverket som handler om bistand i en krisesituasjon? Enkelte tilfeller handler uten tvil om paranoid psykose hos individet, som ofte arter seg i form av intens fantasering rundt konspirasjoner og “alternative verdensforklaringer” – slik at det blir et spørsmål om bevisstløshet i gjerningsøyeblikket – men i så fall flytter vi egentlig bare grensene til de myndigheter som har det formelle ansvaret for å ta ut farlige individer før de rekker å gjøre skade på seg selv eller andre, eller i det minste før de rekker å gjøre mer skade enn de allerede har gjort. Dette handler ikke om “retten til å ytre seg fritt”, dette handler om subversiv agitasjon på tvers av nasjonale sikkerhetshensyn i forhold til begrepet folkehelse. Frihet er noe som både kan og bør fratas de som ikke har evne eller vilje til å også praktisere ansvarlighet. Om de siden hører hjemme i fengselsvesenet eller psykiatrien er et detaljspørsmål som må komme etter at vi har fått stabilisert ulykkessituasjonen på stedet.