Måned: oktober 2022

Det er vanskelig å finne opp parodier på amerikansk politikk som de ikke allerede gjør verre mot seg selv på helt uironisk grunnlag. Har ikke Ron DeSantis ansatt PR-spesialister som passer på at han ikke kler seg som en klovn når han vet med sikkerhet at han kommer til å bli fotografert? Bildet til høyre er den uoffisielle vinneren av photoshop-konkurransen som selvfølgelig startet så snart bildene av Floridas guvernør ute på befaring på åstedet for orkanen Ian i sine fine hvite gummistøvler ble offentliggjort. Uansett hva man ellers tenker om den eller den politikeren så forventer man at de i det minste har bra teft for “hvordan ting ser ut” og unngår å stille seg selv i poisisjoner som mest av alt er mat for komikere. Ikke så mye av hensyn til sitt eget navn og rykte som folks alminnelige respekt for stillingen man holder. Har folk fått mer eller mindre respekt for stillingen som amerikansk president etter affæren med Donald Trump? Det er jo for faen et stort ansvar å ta på seg en sånn jobb og med det mediepresset man lever under kan man ikke bare gjøre og si “det som kommer naturlig”. Alt må regisseres og produseres så langt ned mot hver minste lille detalj som man klarer å ta det.

Går det an å respektere noen som ikke respekterer seg selv? Det er vanskelig å forholde seg til de som virker å være helt prinsippløse, de vil si og gjøre hva som helst som virker til til egen fordel, hvilket i politisk sammenheng betyr hva som helst som gjør dem populære blant de velgerne man søker å vinne stemmer fra. Det berømte kappløpet mot bunnen starter så snart noen oppdager at de vinner popularitet og stemmer ved valg fordi de er uforskammede, hensynsløse og sadistiske. Folk liker sånt. Ihvertfall mange nok til at de utgjør et betydelig antall stemmer ved valget. Siden kan vi diskutere høne-og-egg-problematikken rundt kappløpet til bunnen, men folk vil neppe stemme ved valg bare på jævelskap hvis de ikke allerede var fulle av hat; mot samfunnet, andre mennesker og livet i sin alminnelighet. Det eksisterer et segment av den amerikanske befolkninger som støtter Trump og MAGA-bevegelsen av parareligiøse årsaker, mer eller mindre kombinert med paranoide tvangsforstyrrelser ellers, men de mest interessante velgerne de som deltar fordi de så sterkt hater noe eller noen i sine liv. De håper at ting skal bli så ustabile at samfunnet kollapser og det blir revolusjon. Væpnet revolusjon, rimeligvis, det er jo Amerika. Dette representerer i det minste en slags realisme. Det er nesten helt sikkert at USA ikke ville overleve som samfunn hvis de fikk fire nye år med Donald Trump som president, uten at det på noen måte er klart eksakt hva som ville skje. Vi bare vet at det ville bli stygt. Imidlertid er det lite sannsynlig at Trump kommer tilbake. Han er alt for kompromittert. Den alle har øynene sine på er Ron DeSantis.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Hva forventer vi av en russeavis? I beste fall at de har bra parodier på toner og tendenser i de seriøse media, men mer realistisk at de skal være full av alle slags drøye ting man ikke finner på trykk i noen annen del av samfunnet. Ihvertfall var det sånn før vi fikk internett. Nå har jo alle standarder forlengst blitt kastet overbord. Jeg vet ikke engang om de lager russeaviser lenger. Kanskje noe nettebasert, hvem vet, de er uansett ikke sjokkerende på samme måte som de noen ganger kunne være før i tiden. Selv var jeg russ i 1981 og det vi syntes var drøyt den gangen virker nesten patetisk sammelignet med hva som er vanlig hverdagskost nå i dag. Dessuten kan jeg ikke huske at det var “stort” å være russ, det var bare en feiring av at skoleårene var slutt, mens nå hører man om ungdommer som planlegger og sparer fra omtrent de begynner på ungdomsskolen for å ha råd til buss, diskotekanlegg og det ene med det andre. Fint skal det være. Men det tar jo slutt en gang. Man tar på seg en rampete, respektløs “russementalitet” og gjør narr av både det man kommer fra og det man står foran i noen uker på forsommeren. Hva mer er det? Det virkelige livet krever jo tidsnok at man tar seg sammen og begynner å oppføre seg ansvarlig. Ihvertfall hvis man har tenkt å ta en jobb og starte et vanlig liv. Det går ikke an å være russ resten av livet. Vi forventer at russen skal være uansvarlig og respektløs mens de er russ men siden forventer vi at de skal vokse det av seg. I løpet av uker, måneder på det meste. Når det begynner å gå opptil flere år uten at folk legger av seg russementaliteten har vi et problem. For eksempel kan det hende at politikere henvender seg til den indre rølperen hos folk med lovnader om fyll, fest og fy faen for alle penga. Det er ikke noe bra tegn når dette skjer.

Det er barnslig prank på russeavisnivå når Ron DeSantis drar til Texas, kjøper 48 flyktninger fra Venezuela og sender dem med charterfly til det liberale sommerparadiset for Demokrater – for eksempel har Obama hus der – Martha’s Vineyard i Massachusetts. Men sånn holder de på. Guvernøren i Texas, Greg Abbott, har allerede sendt flere titusener av migranter med buss til diverse byer som er styrt av Demokrater. Tanken er visstnok at de skal “få smake sin egen medisin” fordi de ikke er “tøffe mot innvandrere”. Men hva betyr egentlig det? Ingen flykter fra sitt eget hjemland med mindre de opplever dette som nødvendig. Kanskje har de krig, kanskje flom, kanskje håpløs fattigdom, kanskje full pott over hele linja. Det vi vet er at de kommer og at dette vil øke sterkt i løpet av de neste tyve år, ettersom klimaendringene gjør det umulig å leve i sør om sommeren. Det varmeste været jeg selv noensinne har opplevd er et par dager med 45 varmegrader i North Carolina i USA. Det var urealistisk varmt. Men sånn er det om sommeren i Søreuropa nå for tiden. Snart bikker det 50. Varmebølgene blir varmere og regnskurene (når de kommer) blir perverst kraftige og medfører flom. Velkommen til den nye verden. Russetiden tar snart slutt.

Duell er en avtalt kamp mellom to personer, som kalles duellantene. Duellantene har like våpen, og en duell foregår etter bestemte regler. Tradisjonelt har dueller blitt utkjempet på grunn av en personlig krenkelse, særlig ærekrenkelse enten mot utfordreren selv eller mot noen han vil forsvare æren til. Motstanderne velger gjerne hver sine sekundanter, som under kampen har å påse at duellen foregår etter de fastsatte reglene.

(Store norske leksikon)

Bortsett fra i visse sære miljøer har folk for det meste sluttet å duellere. Som det fremgår av SNLs artikkel om duellering (som sitatet ovenfor er hentet fra) er alle sider ved klassisk duellering med dødelige våpen straffbart. Fra det å fremsette en utfordring, til det å akseptere den, til det å delta som sekundant, til alt som angår selve ritualet. Visse typer “duell” hvor dødelig utgang er ekstremt usannsynlig forekommer imidlertid ennå, i den forstand at selve ordet duell brukes når to personer bestemmer seg til å avgjøre et tvistemål med et oppgjør under avtalte regler, ofte i form av en konkurranse hvor den som oppnår best resultat kåres til vinner av de på forhånd avtalte dommere.

Vi kan bare gjette hvor gammelt fenomenet duell – eller tvekamp – er blant mennesker. Om vi antar at menneskesinnet har fungert omtrent likt i drøyt to hundre tusen år, så er dette minst så lenge som det har forekommet tvekamp mellom individer som ikke kunne tåle nærværet av hverandre uten å stelle til noe slags drama. Omgivelsene støtter som regel tanken. Hei dere to, bli ferdige med greia deres. Det er aldri bra å ha en åpen konflikt pågående og det blir ikke bedre over tid. Mennesker er utpreget hatefulle og aggressive skapninger, men dette er ikke alt, vi er også lumske og utspekulerte når vi fantaserer om krenkelser og rettmessig hevn. Noe skal man jo bruke all denne intellektuelle kapasiteten til. Vi er sosiale dyr som liker å ha venner, men vi liker også å ha fiender. Eller rettere sagt, vi liker å vite hvor vi har dem, derfor velger vi fiender som er lette å gjenkjenne, lette å beskrive, men fremfor alt lette å finne når vi er i det hjørnet.

Noen ganger kan man høre folk beskrive for eksempel en film som “voldelig” men det er jo absurd. Filmen kan vise voldelige hendelser og være mer eller mindre sadistisk og selvnytende på dette viset, men den er jo ikke voldelig av den grunn. Det er bare en fantasi. Filmen viser noe som allerede finnes i menneskesinnet og rent generelt regner vi filmen som “bra” når den lykkes i å fange og fremstille i bilder noe som mange kjenner seg igjen i. For eksempel begrepet hevn. Det finnes hvor mange “hevnfilmer” som helst og nest etter sex er det neppe noe som har like bred appell som tilfredsstillelsen man føler når en saftig hevnfantasi går i oppfyllelse. Ta igjen med de jævla jævlene. Det er lett å krenke mennesker og vanskelig å få dem til å slippe taket i krenkelsene – virkelige eller innbilte – så snart de har tatt dem inn over seg og gjort dem til personlige følelser. Det å være en av de krenkede, de urettmessig behandlede, ja selve samfunnets ofre, er en kraftfull moralsk posisjon å innta i vår samtid. Det er en pussig inversjon av det gamle prinsippet om at “rett følger makt” (det vil si at maktens eneste vei til stabil eksistens ligger i retten) når vi har en forventning om at “rett følger avmakt” (det vil si at vi forventer rettferdighet bare i den grad vi kan dokumentere at vi er avmektige ofre for urett).

Alt med måte naturligvis, men som jeg tidligere har skrevet om er det verre å leve med frykten for å bli utsatt for vold enn å bli utsatt for vold. Den beste kur er å skaffe seg litt fysisk erfaring med de volkelige elementene i seg selv via boksing, kickboksing, MMA eller noe annet i den samme gata. Det eneste kjente remediet mot frykt er kunnskap. Mange ganger har jeg tenkt at det ville vært bedre hvis sånne som stadig er i tottene på hverandre kunne gjøre seg ferdige èn gang for alle med noen slags duell, men jeg tar sannsynligvis feil. Det meste som man tenker er som regel langt ute på feil jorde. Virkeligheten er en kompleks suppe som ikke innbyr til enkle løsninger.

På samme måten som det finnes en “norsk løve” (men ikke i naturen) finnes det også en britisk. De er heraldiske dyr som symboliserer idealiserte egenskaper i en befolkning, som for løvens vedkommende betyr mot og tapperhet. Hvorvidt løver virkelig er modige og tapre dyr eller om de bare er desperate skapninger som lever korte men intense liv har ikke noe med saken å gjøre, dette er en kollektiv fantasi om “nasjonal identitet” som ble formet i en annen tid enn vår egen. Dersom vi skulle valgt et heraldisk dyr i 2022 gjennom noen slags forlkeavstemmende utslagsmetode ville det neppe blitt en løve. Jeg skal imidlertid ikke prøve å gjette hvor vi ville ha landet, men jeg er nokså sikker på at det ikke ville ha blitt en løve. mest av den snusfornuftige grunn at det ikke finnes løver i Norge og det har det heller aldri gjort.

På den annen side har britene ikke bare en løve i riksvåpenet, de har også en enhjørning og de har jo aldri eksistert noe sted. Men akkurat i år er et særlig dårlig år for å eventuelt diskutere et nytt britisk riksvåpen. Det ville ikke som i Norge blitt en diskusjon om hva slags heraldisk dyr som er mest passende, men mest sannsynlig en bitter krangel over om det er noen vits i å fremføre unionen, det vil si “Det forente kongedømmet av Storbritannia og Nordirland” som allerede henger i en tynn tråd etter Brexit. Enhver diskusjon rundt dette temaet er dømt til å utarte til skittkasting. Frontene er latterlig steile, som de nødvendigvis må bli når man koker alt ned til et spørsmål om svart eller hvitt med omtrent like mange tilhengere av hvert alternativ. Senest i dag (eller kanskje i går?) var noen ute med en skarp fordømmelse av de som ønsker en mer EU-vennlig pragmatikk i politikken og det tyngste argumentet deres var at hvis the UK (dramaets egentlige natur skjules litt av at vi i Norge kaller det bare Storbritannia) skal melde seg inn igjen vil sannsynligvis pundet – valutaen – måtte ofres.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Jeg bodde i en erke-engelsk by som heter Thetford i noen år. Selv om vi i Norge ikke har noen klar følelse rundt forskjellen mellom “britisk identitet” og “engelsk identitet” bør du være helt sikker på at de har dette selv. For eksperimentets skyld foreslår jeg at man intervjuer noen mennesker på gata i Trondheim og spør dem om hva de synes er viktigst av “norsk identitet” og “trøndersk identitet”. I den grad dette er noe de har tenkt over noen gang så vil de fleste sannsynligvis svare det siste. Fra mitt perspektiv handlet hele Brexit om nasjonalisme, hvilket er et kinkig problem når entiteten man forsøker å skape nasjonalisme rundt er en politisk union mellom fire nasjoner som allerede har sterke regionale følelser som har vært tildels underkommunisert i noen hundre år, men de har alltid vært der. Det lønner seg lite å røre rundt i et vepsebol med en pinne. Prøv selv. Du vil erfare det samme som alle andre.

Uansett, mens jeg bodde i Thetford var jeg involvert i et eiendomsprosjekt og der jobbet tre portugisiske flisleggere. Jævlig flinke folk. Det var et eget portugisisk miljø i Thetford på den tiden, uten at jeg vet eksakt hvorfor. Jeg antar det begynner med en eller to, siden kjenner de noen flere hvis det finnes flere jobber og det ene med det andre, plutselig finnes det en gruppe på et dusin eller så. Poenget er uansett at det i 2010 var VM i fotball. I slike sammenhenger deltar ikke “Det forente kongedømmet” som entitet, bare de fire nasjonale lagene, det vil si England, Skottland, Wales og Nordirland. Imidlertid var bare England kvalifisert for gruppespillet i 2010. Ingen av det andre tre (og bare Danmark blant “våre” land). Derimot var Portugal med og de lokale portugiserne samlet seg på pøbben Den grønne dragen for å heie på sitt lag, mens de engelske trakk til byens andre pøbb, Den røde løven. Mellom de to ligger byens torg. Du kan se hvor dette bærer hen?

Jeg jikk sammen med portugiserne for de var jo de jeg kjente og jobbet sammen med. Den ene kvelden ble det noe bråk. Politiet kom og “dempet gemyttene” som man sier, før det utartet til slagsmål, men det var ganske ampert en stund. Portugal ble slått ut av Spania, som er et slags lokalt problem der nede på halvøya, mens England ble slått ut av Tyskland, og de hater Tyskland. Det er helt patologisk. Britene har jo mindre grunn til å hate Tyskland enn folk i Frankrike og Polen, eller Norge for den saks skyld. Det ligger noe uforløst der i dypet og dette hadde mye å si for at Brexit skulle skje. Hvorom allting er, der og da i Thetford hadde de ingen tyskere å mobbe så de vendte seg istedet mot portugiserne, som allerede selv var sure på grunn av det med Spania, og det ene med det andre. Det var ganske surrealistisk. Folk sto der på torget og skrek anklager mot hverandre, alt de kunne komme på av gamle saker siden tilbake til middelalderen og vel så det. Hva jeg satt igjen med etter den kvelden var et krystallklart inntrykk av at utlendinger ikke er noe de liker i England, ihvertfall ikke de som kommer fra sør eller øst. (Norge var aldri noe problem.) Det var denne spesifikke kvelden i Thetford om sommeren i 2010 jeg tenkte på da jeg hørte at de skulle ha avstemning om EU-spørsmålet. Jeg tippet riktig. Det ble slik jeg trodde det ville bli.

Det spekuleres mye rundt hva som motiverer folk til å gjøre onde ting. Hvis vi fjerner muligheten for at “det onde” kan være en kosmisk kraft (eller “person”) som selv velger hvor og når det skal slå til, eventuelt gjennom sine særlig utvalgte individer, blir vi sittende igjen med enten et ekstremt tilfelle av dårlig/kriminell moral eller en form for sinnssykdom. Etter min mening er de to sistnevnte de eneste aktuelle forklaringer fra et både et juridisk og et medisinsk synspunkt. Spekulasjoner rundt Gud og Antigud vedkommer verken retten eller klinikken.

Kilde: Store medisinske leksikon

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Psykopati er et omstridt begrep for en personlighetstype som er kjennetegnet ved løgnaktighet, manipulering og misbruk av andre mennesker. [….] Man kan være mer eller mindre psykopatisk. Psykopati er således ingen diagnose, men noe man har i større eller mindre grad, gjerne i kombinasjon med andre personlighetsforstyrrelser, og da spesielt antisosial og narsissistisk personlighetsforstyrrelse.

Har det blitt flere psykopater enn det pleide å være? Jeg synes jeg stadig hører folk snakke (eller skrive) om dette. Hvis psykopati er en sykdom har ikke pasienten noe annet valg enn å agere ut symptombildet, og vi må i så fall lete etter svar i genetikk, patogener eller noen slags miljøgifter (for eksempel bly), eller kanskje en kombinasjon av ulike årsaker, men hvis det er noe moralsk inne i bildet snakker vi i realiteten om at folk velger å være onde, hvilket bringer oss tilbake til hva som motiverer dem.

Har vi noen slags psykopatisk zeitgeist, i den forstand at det “lønner seg” å være løgnaktig, manipulerende og en som misbruker andre mennesker til sine egne formål? En sykdom – eller rettere sagt, et symptombilde – kan være noe som “ligger i kulturen” og som fremkommer gjennom tusen små valg fattet av tusen små mennesker hver dag, på en slik måte at pasienten drives i retning av både et forflatet følelsesliv og et psykopatisk handlingsmønster fordi dette er “rasjonelt” innenfor selve livsstilen. Med andre ord, psykopati kan være reaktivt snarere enn proaktivt. “Talentet” var kanskje der hele tiden, men hvis ikke disse egenskapene var etterspurt i samfunnet ville man kanskje ikke ha utviklet dem.

Jeg har ikke selv noen psykiatrisk sakkunnskap, jeg er bare en filosof. Men jeg ser det jeg ser og tenke er hva jeg gjør, så da handler det siden bare om å stille opp fornuftige spørsmål. Det jeg pirker på rent spesifikt er profittmotivet og hvordan dette har blitt introdusert som noe respektabelt i samfunnet siden 80-tallet. Samtidig har vi fått konkurranse og en kultur som handler om selvhevdelse. Etter min mening har vi en situasjon på samfunnsnivå som favoriserer det å utvikle sine psykopatiske egenskaper på individnivå for å oppnå “fremgang”. Å være et sunt og stabilt menneske regnes som mindre beundringsverdig enn det å være en slu jævel som gjør profesjonell karrière og tjener mange penger. For å bli en “vinner” må man spisse albuene og slipe huggtennene, ellers kommer man ikke langt på “markedet”.

Mange har fått med seg at amerikansk høyesterett nylig fristilte delstatene i forhold til abortlovgivning, men den forutsigbare følge at statene som er kontrollert av Republikanerne nå går stadig lengre i sine forsøk på å overby hverandre innenfor faget skinnhellig galskap. Min egen posisjon i spørsmålet er at abort er en uheldig men noen ganger nødvendig prosedyre og at bedre seksualundervisning med særlig vekt på bruk av prevensjon (samt ikke minst enklere adgang til flere og billigere prevensjonsmidler) sannsynligvis er det beste virkemiddel for å få ned aborttallene ved norske klinikker og sykehus. Uansett er avgjørelsen om et svangerskap skal gjennomføres eller avbrytes noe som må ligge hos den som er gravid. De kan eventuelt be om råd, men de skal ikke utsettes for propaganda. Dette er en alvorlig personlig sak for den gravide og ethvert “prinsippsyn” som eventuelt påtvinges dem er – i prinsippet – et overgrep.

Som alle vet er menneskelig seksualitet tildels vanskelig å bli klok på og enda verre å kontrollere. Det er et kaotisk element i menneskenes liv. Den eneste ordnede form vi kjenner består i et såkalt fast forhold, uansett hvordan dette arter seg i praksis. Selv de som liker spenningen i å stadig “utforske nye partnere” innrømmer som regel at dette er en farlig lek som noen ganger blir mer dramatisk og spennende enn noen ville ha ønsket. Vi kan sikkert si at det ville vært bedre hvis seksualiteten typisk var en mer kontrollert egenskap hos individet, men det blir jo akkurat som å si at det ville vært bedre med en mer rettferdig økonomi. Det ville vært bra men det virker ikke som et realistisk ønske. Vi må sannsynligvis leve med at mennesker er vel så mye nevrotiske som de er erotiske, og gjerne samtidig. Vi må sannsynligvis også leve med at moralister – som er de verste pervoene av dem alle – bærer meningene sine til torgs og prøver å få gjennomslag for urimelig forbudspolitikk rettet mot alt slikt de synes er syndig og fordømmelsesverdig, inkludert et utvalg seksuelle emner.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Seksuell liberalisme består i å overlate til alle voksne individer å selv bestemme hva de skal gjøre og med hvem. Det er en privatsak. Ingen kan bestemme over voksne menneskers suverene selvråderett i forhold til sin egen seksualitet. Så lenge de involverte partene vet hva de gjør og deltar frivillig raker det ingen hva som foregår i andre menneskers soverom (eller hvor de nå måtte foretrekke å gjøre hva de enn gjør). Hvis begrepet privatlivets fred skal ha noen mening så må det gå en absolutt grense der. Det er absurd å snakke om politisk frihet hvis man ikke engang har seksuell frihet, definert som retten til å gjøre hva de vil med hvem de vil (gitt at de involverte partene er voksne mennesker som deltar av eget ønske). Fra dette perspektivet ser mye av “kjønnsrolledebatten” veldig suspekt ut. Hva er det som motiverer folk til å prøve å diktere for andre mennesker hvem de skal være og hva de skal gjøre? Juridisk sett er individet en selveiende, ikke salgbar entitet. Ingen kan eie et annet menneske, ikke engang staten. Man kan inngå forbund, ektepakt eller mindre formelle arrangementer om et slags gjensidig seksuelt monopol som en “good faith” type avtale, men man eier ikke partneren av denne grunn og man har intet annet maktmiddel enn å selv gå ut av forholdet dersom ting blir uakseptable fordi partneren ikke klarer å holde fingrene av fatet hver gang noen godblunker til dem. Men sånn er det. Man kan jo ikke ha tillit til noen som ikke klarer å holde avtaler.

Det skjulte motivet – bevisst eller ubevisst – hos de som prøver å etablere lovgivning mot seksuell frihet er å svekke individets selveierskap. Med andre ord, de ønsker å leve under et seksuelt diktatur hvir ingen seksuell aktivitet overhodet er lovlig med mindre den er sanksjonert av staten og kirken. Eventuelt kan folk få lov til å runke mens de fantaserer om alt de ikke har lov til, men bare når de er alene. Fordi alt blir så mye mindre nevrotisk på det viset, Gud blir glad og det ene med det andre. Psykologisk sett er dette en veldig kinky fantasi. De ønsker å utforske en fetisj som handler om seksuell disiplin. Det må de jo få lov til, men de bør holde det privat, eventuelt kan de søke opp grupper på nettet som har samsvarende interesser og etablere samarbeid med dem. Seksuell disiplin er uansett ikke noe politisk tema. Det er et overgrep å blande andre inn i fetisjene sine når de ikke har samtykket til dette. Det er dette som gjør moralister til pervogriser. Fordi de har en psykoseksuell tvangsfantasi som handler om å begå disiplinære ovegrep mot folk som de ikke liker.

Ingen vet hvor uttrykket Gutta fra Calcutta kommer fra, men det handler sannsynligvis mer om rim enn om rasisme. betyr “den flokken” eller “de derre” og det ble typisk brukt om noen som drev med noen litt småsuspekte greier uten å være direkte kriminelle (selv om dette også forekom). En stund på 80-tallet var det et pønkeband som het Gutta fra Calcutta, men så skiftet de navn til Kara fra Sahara uten at noen vet hvorfor. De var åpenbart en munter gjeng som var glade i rim og rytmer. Det er lenge siden jeg har hørt noen bruke uttrykket nå. Forrige gang var på et bygg på 90-tallet hvor man pleide å si nå kommer gutta fra Calcutta om de som drev med “utenomregnskapelige aktiviteter” på kvelden og i helgene. Det er alltid mye sånt. Triksing og miksing. Hva kan man si? Folk er som de er.

Svart arbeid er så vidt jeg vet sjeldent blant profesjonelle aktører selv om man hører mye om svarte penger. Hvor kommer de fra? Et bedre spørsmål er hvor folk tror de nærmere hundre milliardene som narkobransjen omsetter hvert år havner. Det er på størrelse med tallene for både overnattingsnæringen, transportsektoren og havbruksindustrien og vi snakker tross alt om en stor bransje som jobber for det meste med kontanter. Finnes ikke hardere penger enn det. Mye reiser ut av landet men enda mer vaskes og investeres rundt om i diverse lovlig forretningsvirksomhet. Sånt kan gjøres på like mange måter som det kan tenkes. Det er bare flaks (eller uflaks sett fra andre siden) hvis noen blir oppdaget og vaskeopplegget lagt ned. Eventuelt er det så amatørmessig satt sammen at det måtte bli oppdaget. Sånt skjer også. Noen tror de kan komme den kriminelle økonomien til livs ved å avvikle kontanter som lovlig betalingsmiddel i Norge, men det vil jo bare føre til at kjeltringene begynner å bruke euro. Det virker ikke som EU har tenkt å slutte med kontanter og hvis alle svarte penger blir gjort om til euro vil jo ihvertfall pengene strømme ut av landet. Kapitalflukt er et problem.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Rent generelt virker det som når noen sier “vi kan jo bare” så har de ikke peiling på hva de snakker om. Når vi forbyr sånt som folk uansett kommer til å gjøre oppnår vi lite annet enn å etablere en stor kriminell sektor som per definisjon går på svarte penger og folk sier ikke typisk nei takk til en slump svarte penger som en del av noen slags pakkeløsning fordi alle liker å ha noen forbrukspenger som de ikke behøver å gjøre rede for. Jeg har personlig gjort arbeid i hundretusenkronersklassen mot svart oppgjør mange ganger og hver gang dette har skjedd har jeg fundert over hvor alle kontantene kommer fra. Det handles riktignok mye blant privatfolk. Båter, biler, antikviteter, ting og tang. Mye er jo kontant og utenfor alle regnskap. Det som imidlertid ofte veier tungt når privatfolk skal ha gjort arbeider på hus og hage er merverdiavgiften. (Det het meromsetningsavgift i gamle dager, derfor ordet moms, det henger igjen fra før det nye navnet kom.) Kan vi gjøre noe med momsen? er standard kodespråk for at kunden har lyst til å betale med svarte penger. Det vanlige opplegget er at kunden i så fall får en materialliste og skaffer alt under sitt eget navn, siden blir historien at “de gjorde hele jobben selv” hvis noen spør i ettertid. Sånt ordner seg alltid. Man finner noen som gjør svart arbeid. Det trikses og mikses. Det finnes mange grunner til at folk gjør svart arbeid, men det handler som oftest om at de ønsker seg noen “hemmelige penger” som de kan bruke på mindre ansvarlig vis enn sine “egentlige” penger (som noen kanskje til og med holder et øye med). Det har uansett alltid vært vesentlig mye lettere å få svarte jobber innenfor byggnæringen enn sånt som krever opptil flere timers papirarbeid for å få igang.

Det ene problemet med urealistisk forbudspolitikk er den kriminelle økonomien man skaper. Det andre problemet er at man undergraver den alminnelige respekt for loven. Det finnes mange “frynsesoner” full av gråmoral hvor folk synes det er greit å tøye strikken men det burde ikke være slik. Dette er ikke et spørsmål om moral og bør heller ikke ses gjennom det prismet, dette handler om instrumentell fornuft. Folk liker ikke typisk å bøye, tøye eller bryte loven, fordi med mindre man er helt psykopat er det alltid nerver forbundet med dette. Man skjønner at dette kommer med en risiko for at ting kan utvikle seg i retning av det ubehagelige, men på den annen side sparer man jo noen tusener av penger hvis alt går som det skal. Og hvis man synes at man trenger for eksempel cannabis så er man jo allerede per definisjon kriminell hvis man kjøper, oppbevarer eller bruker cannabisprodukter, så da har man ikke stort å tape på å tøye strikken enda lenger. Jeg vet ikke hvor mange jeg selv kjenner som bruker cannabis (eller andre ulovlige stoffer) – det er jo ikke typisk sånt som man spør folk om – men det er sannsynligvis flere enn jeg tror. Er det interessant? Ikke egentlig. Det er ikke min sak hva folk driver med. Jeg legger vekt på sånt som at de holder avtaler, gjør jobben sin og ellers er tilregnelige. Hva de gjør i privatlivet sitt ønsker jeg ikke engang å høre noe om. Jeg vet allerede at livet er fullt av sorger og vanskeligheter. Det er ikke noe poeng i å gjøre det verre enn nødvendig. Derfor snakker vi ikke om det. Vi holder oss i en sosial sone som ikke har plass for intimiteter. Sjelens metafysiske lengsel har sin tid. Arbeidets logikk har sin. Det er ikke bra å blande de to sammen – selv ikke om man er kunstner – det fører bare til alle slags nevrotiske komplikasjoner.

Alle vet hva dominoeffekt betyr. Mange har til og med selv lekt med å stille opp dominobrikker og få dem til å falle i noe slags mønster. Men få tenker særlig langt i forhold til dominoeffekten av alle ting de gjør i sine hverdagsliv. Hva er sluttproduktet av virksomheten din? Det var, hva skal man si, problematisk å forklare en person ansatt i en offentlig stilling hvorfor jeg betrakter det som fullstendig nihilistisk å ta jobb som sjåfør for et firma som fremstiller og selger såkalt leskedrikk. Skal man liksom bruke verdifull levetid på å kjøre rundt i et forurensende og livsfarlig kjøretøy med et formål som i sin mest optimale form handler om å selge kullsyret sukkervann til småunger (i alle aldre) sånn at noen få kapitaleiere skat tjene enda mere penger? Herregud. Da er det bedre å dø her og nå. Mindre grisete, alt sett under ett.

Det å tenke globalt men handle lokalt er ikke bare en frase. Det er en etisk standard. Det betyr at man forstår rekkevidden av egne valg. Det er imidlertid på ingen måte vanlig, det er ikke engang ønskelig for de fleste å utvikle denne typen “våkenhet”. Hvem er det som høster hva slags resultat av de tingene du gjør i livet ditt? En ting er hvis man går i søvne og knapt er i stand til å forme selvstendige tanker, men noe annet er når man ser og forstår at det man gjør, eller er med på, er skadelig for natur, miljø og mennesker. Da kommer etikken inn i bildet. Hva er mine standarder? Det skal ikke mye til for at etikken kommer i konflikt med økonomien innenfor dagens kulturelle forhold. Eller omvendt. Jævelskap skjer som regel fordi noen har noe å tjene på det der og da, uten å bry seg om konsekvensene. De befinner seg jo “et annet sted” i dominokjeden og er ikke et aktuelt problem her og nå.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Uti den virkelige verden – det vil si fysikken – henger alt sammen med alt annet på måter som er tildels svært vanskelig å forklare, men det er enkelt å observere. Det er også noe de fleste mentalt friske og normalt fungerende mennesker føler intuitivt. Helheten består av alle sine deler og hvis noe skjer med noen del vil helheten også påvirkes. (Dog ikke nødvendigvis på noen umiddelbart tydelig måte.) Av mange (og ikke bare gode) årsaker har vi etablert et politisk, økonomisk og sosialt system som fragmenterer menneskers virkelighetsoppfatning slik at det å leve med “skylapper” har blitt det kulturelt normale. Rasjonell egeninteresse er selve fundamentet for all virksomhet i samfunnet og ikke minst i forhold til de demokratiske prinsippene, det er bare et spørsmål om hvor langt denne “egeninteressen” rekker. Eller som folk vanligvis sier, hvor langt man er i stand til å tenke. Hva er det egentlig jeg driver med? I den praktiske verden koker det ned til et spørsmål om penger. Hvor mye hensyn har man råd til å ta? Etikken i et konkurransesamfunn vil over tid sammenfalle sånn noenlunde med lovverket. Hvis det ikke er forbudt er det tillatt. Hvis det er tillatt bør man gjøre det hvis man har noe å tjene på det. Følelsen av moralsk overlegenhet som man eventuelt får fordi man holder seg med høyere etiske standarder enn det minimum som loven krever er ikke konkurransedyktig mot viljen til å gjøre hva som enn er nødvendig for å raske til seg all tilgjengelig profitt med alle lovlige midler.

Etter min mening handler det til syvende og sist om at ting og mennesker kommer og går man skal leve med seg selv hele livet. Derfor bør man ikke handle i strid med sin egen samvittighet bare fordi dette “lønner seg” på kort sikt. Som sagt, en ting er når man ikke har noen egen bevissthet (og ikke egentlig noen fri vilje heller, man styres av “nødvendigheter”), men noe annet er når man ser og forstår sammenhengene i hele bildet. Når man kan se dominobrikkene oppstilt og forstår at å knipse i denne enden vil få hele mannskiten til å kollapse. Kort sagt, man har det ansvaret loven krever når man handler som “samfunnsmedlem” men man har det ansvaret hjertet forlanger når man handler som seg selv. Vi mangler ikke akkurat litteratur om emnet “selvsvik” og de psykologiske konsekvensene som følger.

Det går an å skrive ganske slurvete og ustrukturert før det blir umulig å forstå hva som står der. Det er ikke nødvendig å være veldig hard på rettskrivning og grammatikalske regler verken for å uttrykke seg eller for å forstå det som blir uttrykt i en dagligdags samtale, men det er en fordel hvis poenget er å være presis. Dette er jo hva som bor i begrepet å være tydelig — at det ikke bare er enkelt å tyde hva som står skrevet men også at det kan tydes bare på èn måte: Det er èntydig. Det er ikke rimelig å klage over at folk vrir og vrenger på det jeg sier hvis det man sier kan tydes på mange forskjellige måter. Hvis man ønsker å bli forstått på en bestemt måte må man uttrykke seg slik at det ikke er egnet til å misforstås. Hvis det man sier er flertydig må man regne med at det vil bli tydet på flere forskjellige måter.

Noen ganger er det et poeng å være vag og gjøre teksten til en gjettelek i forhold til hva den betyr. Da snakker vi om underholdning eller om kunst, litt avhengig av intensjoner og kompetanse hos den aktuelle ordsmeden, men det er uansett noe annet enn instrumentell nytteverdi. Den rake motsetningen til “lek med ord” må jo være for eksempel beskjeder gitt mellom håndverkere som bygger et hus. Presisjon blir et poeng i seg selv, ikke bare fordi det materielle resulatet av arbeidet må være presist, men også fordi dette sparer tid underveis, foruten at det naturligvis ofte også er et sikkerhetsspørsmål. Imidlertid er det å blogge verken her eller der slik sett. I den grad det finnes noen regel som definerer faget må det være at en blogg er “et personlig uttrykk sammensatt av ord og/eller bilder”, noen få ganger også vagere og mer abstrakte parametre enn dette, slik at vi snakker mer om “grafisk kunst” enn om tekst og bilder.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

For ganske lenge siden – vi snakker om 70- og 80-tallet – pleide jeg å skrive for hånd i linjerte bøker av den typen som den gangen ble kalt “kinabøker” (de hadde stive, sorte permer med røde kanter rundt omtrent 50-60 linjerte blad og kom i flere formater). Riktignok var det mye mindre strukturert i form enn hva jeg skriver i bloggen – det var jo bare beregnet på mine egne øyne – men bortsett fra dette (tydeligheten) var det stort sett det samme materialet. Samme type spekulative undersøkelser av ordene og deres betydning. Jeg hadde for vane å ta notater når jeg leste (eller når jeg lyttet til noe) og siden fylle inn mine egne tankespinn rundt temaet. Dette ble etterhvert til en så innarbeidet vane at jeg ikke lenger behøvde “kinabøkene”, jeg hadde etablert mentale strukturer som tjente det samme formålet. Siden har årene gått. Nå skriver jeg på nettet. Det har jeg gjort en stund, men nesten bare på engelsk. Det er uråd å mengdebestemme det men jeg vil tro det er bedre å måle det i hyllemeter enn i sideantall. Det er en pussig ting. Skriving er enkelt for meg. Hvor tydelig jeg skriver er imidlertid et annet spørsmål. Er det et poeng? Noen ganger, men for det meste ikke. De som leser det får ta fra det hva de ønsker. Det er poenget.

Jeg tror det eneste vi kan bli enige om når det gjelder begrepet skjønnhet er at det finnes delte meninger.

Det var snakk om noen – en såkalt influenser – som bruker i snitt 25.000 i uka på diverse tiltak som har med utseendet å gjøre. Det betraktes som forretningsutgifter. Hun selger sitt image og er “kjent for å være kjent” uten at hun gjør noe i den forstand. Jeg vet ikke hvordan selve forretningen foregår. Jeg antar det handler om reklame og sponsorpenger. Det lille jeg har sett virket ikke særlig interessant. Visst er hun pen, på en slags sexdukkeaktig måte, men det skulle bare mangle når man bruker en drøy million i året på dekorasjon av kadaveret. Jeg er ikke imponert. Jeg foretrekker å la meg influere av de som har noe mer å komme med enn selvfremstillingens glansede produkt.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Alle kan (og bør) pynte seg når de ferdes på offentlig sted, men det er bra å vite når det er nok. For mye pynt er nesten verre enn ingenting. Som Robert Browing sa i diktet sitt: Less is more, Lucrezia! Overpynting forteller en historie om noen som ikke vet hvordan verden virker. Men nok om det. Begrepet smak er enda dårligere egnet til å lage produktiv diskusjon enn begrepet skjønnhet. Folk liker de underligste ting og kan sjelden gjøre tydelig rede for hvorfor. Det er ikke noe poeng i å overanalysere greia. Det er hva det er. Vi er alle nødt til å leve med de egenskapene vi har, som best vi kan, så får det gå som det går. Det er ikke noe problem for meg at det finnes sexdukker som jobber med å “influere” folk på måter jeg ikke forstår, det finnes mye annet i verden jeg heller vil bruke tiden min på.

Måten jeg skriver – både i språklig forstand og med hensyn til temavalg – reflekterer hva slags materiale jeg selv liker å forholde meg til. Jeg synes ikke mennesker er interessante … med mindre de sier eller gjør noe interessant. Det hjelper ikke om du er Princess McBeautiful fra topp til tå hvis du ellers bare er et kjedelig hespetre som ikke vet noe om noenting. Hvem er egentlig kjernepublikummet til disse merkelige influenserne som bare snakker om skjønnhetsprodukter og shopping? De må jo utgjøre en ganske betydelig gruppe siden det går an å leve av greia. På den annen side er det sant at man kan bli milliardær av å være flink i fotball så pengehavet skvulper åpenbart både hit og dit, det vil si ikke så mye hit i betydningen “til meg”, siden det jeg sier og gjør kanskje er for de mer spesielt interesserte.

De som har lest noe av det jeg skriver vil ikke bli overrasket over å høre at jeg har mange snåle inspirasjonskilder. Tolkien er imidlertid ikke en av dem. Jeg liker ikke Tolkien og som en hovedregel liker jeg heller ikke folk som liker Tolkien (noen unntak finnes). Vi kan egentlig gå hele veien hjem med dette og si at det underliggende problemet mitt er at jeg liker ikke fantasy-genren innenfor litteraturen og jeg liker den enda dårligere innenfor politikken. Premisset mitt er litt vagt: Det føles ikke riktig. Alle argumenter ender gjerne der når man plukker dem fra hverandre for å se hvor de kommer fra. Det sitter i følsa. Imidlertid har jeg noen saklige argumenter også.

Blant fantasifortellinger jeg liker er eventyrene til Asbjørnsen og Moe, brødrene Grimm, HC Andersen med flere. 1001 natt. Dessuten det meste av alt annet innenfor den “klassiske” pakka … men felles for alle disse er at de stiller ikke opp en annen verden, det er fortellinger fra vår egen virkelighet, bare med endrede parametre for hva som går an å gjøre og hva slags skapninger man vil møte der ute. Men fortsatt ikke fjernere enn at alt kan forstås innenfor en ikke alt for sensasjonell psykologisk ramme. Figurene og karakterene representerer noe som er familiært for eksempel innenfor en moralfilosofisk hermeneutikk, ofte på en komisk måte. Eventyr, fabler og lignelser er designet for å være underholdende som fortellinger, men det er også meningen at man skal lære noe av dem.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

En jeg kommuniserer med har gjort noen undersøkelser rundt Giorgia Meloni, den nye statsministeren i Italia. Det viser seg at hun er en stor fan av Tolkien, men ikke bare henne, dette gjelder store deler av det høyrepopulistiske komplekset i landet. De finner mening i Tolkiens mytiske univers, som for eksempel at de forskjellige kategoriene av skapninger lever adskilte og holder på med sine egne greier, det går galt når man begynner å blande dem, og så videre. Jeg hadde ingen anelse om dette, men italienske fascister har arrangert sommerleire for ungdom, med Tolkien-tematikk, siden helt tilbake på 70-tallet. Et veldig postmodernistisk påfunn, må man ha lov til å si. Tolkien? Seriøst?

Som filosofisk konsept er “den noble løgnen” noe svært gammelt. Folk behøver noe å tro på. Enten kan man gi dem løgner som er designet for å styrke troen deres på det som partiet står for eller så vil de finne opp noe selv, og gudene vet hva slags faenskap som vil komme opp når folk skal dikte sine egne guder og konstruere sin egen moral. Derfor “den noble løgnen” som politisk verktøy. Et budskap som selger. En myte som forener og motiverer folket. Gjerne noe religiøst, men det må fremstå som oppnåelig. Noe man kan bli en del av. Dette har vært vanlig praksis innenfor politikken så lenge det har eksistert politikk. Løgnene er nødvendige for å være politisk troverdig, ironisk nok. Folk vil ikke ha sannheten. De vil ha noe oppløftende, noe gøy, noe som får dem til å glemme den menneskelige tilstandens absurde banalitet.

Jeg opplever ikke høyre/venstre-skillet innenfor politikken som en meningsfull distinksjon. Jeg foretrekker å skille mellom de som opererer i den virkelige verden og de som selger fantasier. Det ene er rett mens det andre er galt. I den virkelige verden er utdanning og opplysning det eneste kjente middel med dokumentert virkning mot overtro og løgner. Man har ikke gjort noe med det grunnleggende problemet når alt man gjør er å erstatte èn løgn med en annen. Vi kan stille opp et argument som handler om at jo mer korrupt og løgnaktig et samfunn er, jo flere fantasier om konspirasjon og hemmelig kunnskap vil fremkomme i dette samfunnets befolkning. Når man ikke vet eksakt hva som foregår, man vet bare at det er noe som hviskes på bakrommene og arrangeres under bordet, vil man automatisk tro det verste og henfalle til de mest paranoide fantasiene som ser ut til å stemme med de få fakta man mener at man kan se. For eksempel en som tror at partneren er utro og leter etter “tegn” på at dette er en korrekt hypotese. Mistenksomhet fungerer på det samme vis på alle nivåer, uansett sak. Det går en klar linje fra amerikansk falskhet og skrytementalitet til de mildt sagt bisarre konspirasjonsteoriene som utgjør Qanon-bevegelsen.

For det meste forteller jeg alle utlendinger jeg kjenner at det norske samfunnet er fornuftsorientert. For det meste er dette sant. Vi er ikke et folkeferd som typisk verdsetter bløffmakere og skrytepaver (selv om vi godtar litt av hvert hos de som er flinke til å fortelle underholdende historier). Jeg pleier å si at norsk nøkternhet er en naturlig konsekvens av å leve med vinteren. Alle ting må forstås innenfor en ramme som handler om at ene halve året brukes til å gjøre det som er nødvendig for å overleve andre halve året. Ihvertfall tradisjonelt sett, men selv de “moderne” legger merke til vinteren. Alt blir helt annerledes. Temperatur og dagslys skifter. Annerledes humør blant folk. Interessante forhold i trafikken. Den typen ting. Polare forhold er litt bipolare.