Hvis livet ikke gjør vondt gjør du det ikke riktig.
Teorien som var en konspirasjon
Hvordan skal man forholde seg til folk som mister vettet på nettet?
Det må innrømmes at de par-tre tilfellene jeg kjenner personlig var litt ute av vater allerede i utgangspunktet, så det er ikke sjokkerende men det er allikevel ubehagelig å forholde seg til. Jeg har ingen utpreget lang tålmodighet med reinspikka vås. Samtidig får jeg noe av den samme følelsen som jeg fikk i forhold til folk som utviklet heroinavhengighet på 80- og 90-tallet og som etterhvert døde av det. Det virker veldig håpløst når vedkommende selv nekter å innse at de har et problem. Fra mitt perspektiv kan jeg se hvordan det går nedover med dem fra uke til uke, men jeg vet ingenting om hvordan ting ser ut fra deres perspektiv. Jeg vil ikke høre om det. Det er for dumt.
Selv har jeg vært tungt inne i filosofi og vitenskapsteori siden sent på 70-tallet og jeg har “sett det meste” av den mest avanserte mentale akrobatikken mennesker har produsert i løpet av de siste par-tre tusen årene, så du bør helst være på professornivå for å vippe meg av pinnen med fancy fotarbeid innenfor kritisk teori og filosofisk spekulasjon, men selv jeg har problemer med å henge på i alle svingene når en 24 karats konspirasjonsteoretiker stiller opp det store verdenssystemet sitt (mest egentlig fordi det er vanskelig å forstå den indre logiske konsistensen i det hele). Det beste er å bare skjære tvers igjennom og innse at vedkommende presenterer bare psykotisk vrøvl. Det er ikke engang meningen at det skal henge sammen, opplegget er snekret til for å tilfredsstille et emosjonelt behov.
Finnes det hemmelig viten blant mennesker? Tja. Det henger på hvordan man ser det. For eksempel er ikke det å oppnå filosofisk innsikt noe som er hemmelig verken i metode eller innhold, men det er ikke “noe som bare kommer” heller. Man må jobbe tildels veldig hardt for å tilegne seg selve substansen i et filosofisk studium, selv om alle kan lære litt idèhistorie og noen Nietzsche-sitater. Først og fremst skyldes dette at det er vanskelig å gi slipp på alt man trodde man visste om verden og den menneskelige tilstand. Uten at dette er deres egen skyld blir mennesker typisk trent opp til å være idioter som tror på idiotiske ting i løpet av de omtrent tolv årene som man tilbringer på skolen. Men man trenger ikke mer enn dette for å fungere i samfunnet, få seg en jobb og stifte famlie, hele den pakka der. Det er ikke engang vanlig å føle behov for “noe mer” (selv om det finnes mye mer). Nesten alle man spør er først og fremt motivert av vage fjaseting som for eksempel å “finne lykken” eller “realisere seg selv”, typiske ting som ikke betyr noe som helst, det er bare tomprat om tomme fraser.
Det er imidlertid korrekt å si at jeg er en fæl faen som gir en lang, brun beng i hva folk “føler” om det ene eller det andre Så vidt jeg kan se har en gjennomsnittlig menneskehjerne omtrent like mye bruksverdi som en bøtte med bæsj. Folk blir typisk fornærmet når jeg forteller dem dette. De opplever jo seg selv som unike og uendelig verdifulle skapninger. Alle deres følelser er en del av det store kosmiske vidunderet og menneskeheten er noe nærmest guddommelig vakkert som en gang skal befolke hele universet. Hvilket i mine øyne bare er en psykotisk vrangforestilling som er blitt påført dem dels av velmenende men inkompetente foreldre, dels av et utdanningssystem som tar sikte på å fremstille produksjonsarbeidere til samfunnsmaskineriet heller enn selvstendig tenkende individer. Det er ikke galt å tenke at “de føkker jo for faen bare med meg” men det er kritisk galt å tro at dette er et forhold man kan endre i nevneverdig grad bare ved å følge lenkene man finner på Facebook. Alt man finner der er andre mennesker som føkker med deg av alternative årsaker. At noe blir mer komplisert betyr ikke at det blir smartere, den filosofiske hovedregelen er at man forenkler det man vil forstå mens man kompliserer det man vil kontrollere.
Den forrige store informasjonsrevolusjonen i menneskehetens historie var boktrykkerfaget. Plutselig kunne alle som behersket kunsten å lese få tak i hvor mye trykt materiale som helst. Bøker, pamfletter, tidsskrifter. Det var 1500-tallets store greie. Selvsagt var det ingen mangel på advarsler om konsekvensene av å utsette sitt jomfruelige sinn for all den skadelige innflytelsen som lå i bøker og det finnes den dag i dag politiske bevegelser som oppnår noen slags ekstase når de brenner slike ting som de mener at mennesker vil ta skade på sin sjel av å lese. Vi må beskytte de unge mot tidens skadelige innflytelser. Slik jeg ser det er internettets skadelige innflytelse en virkelig ting som det er poengløst å benekte, men jeg vil imidlertid si at skadevirkningene først og fremst rammer de som kom fra en posisjon av “uskyld”, la oss si de som kan huske 80-tallet (eller enda lengre bakover. poenget er at de vokste opp uten noe internett). De som er fjortiser nå i dag har ingen illusjoner om hva nettet egentlig “er”, det er bare noe de forholder seg til som en eksistensiell selvfølgelighet, kanskje likt hvordan vi alle en gang betraktet radio (og i noe mindre grad fjernsynet) som et element innenfor kulturen som i seg selv er verken positivt eller negativt. Det er innholdet som bestemmer hva slags kvaliteter produktet har. På 1500-tallet var man imponert av boktrykking og det var sikkert stor stas å være den som hadde bygdas første trykte bok, men etterhvert balanserte dette seg ut.
Mitt ville luksusliv
Luksus er overdådighet; forbruk ut over det rimelige og nødvendige.
(Store norske leksikon)
Egentlig flytter jo denne definisjonen bare spørsmålet over til hva som er rimelig og nødvendig. Jeg har hørt forskjellige idèer om dette. De fleste ønsker at de hadde bedre råd slik at de kunne heve standarden over hele linja. Jeg kjenner ingen som for det meste synes de har nok penger, selv om de strengt tatt aldri noensinne lider noen form for nød. Det er like forbannet alltid noe de synes de er nødt til å ofre på den fornuftige budsjettdisiplinens alter. Noe de ville ha kjøpt, eller gjort, “hvis de hadde råd til det”.
En jeg kjenner kjøpte seg nylig en BMW 635CSi, som jeg vet han har ønsket seg siden 80-tallet (la oss si det har blitt nevnt noen ganger). Han vil ikke si hva han betalte men jeg vil tippe omtrent to hundre tusen. Den ser fin ut på bilder og jeg vet de ligger høyt i pris. På en måte er det bra at folk endelig får gjort noe de har hatt lyst til i førti år, på en annen måte er det litt patetisk. En 635 er jo hva det er, men den har ikke samme magiske aura i 2022 som i 1982 og det er vanskelig å si at dette var “rimelig og nødvendig” når han allerede har en helt grei Mercedes som er under ti år gammel. Dette er heller ikke gode tider for å kjøre søndagstur med et bensinsluk. Men hva kan man si? Jeg måtte jo bare gratulere. Det er ikke min sak hva folk bruker pengene sine på.
Jeg vet ikke om det finnes noe sånt som “en typisk norsk livsstil” men jeg vet at EU definerer fattigdomsgrensen som seksti prosent av den lokale gjennomsnittsinntekten, hvilket i Norge betyr at om du etter skatt sitter igjen med 247.000 eller mindre befinner du deg under denne grensen, og hvis du har vært der i tre år eller mer defineres du som fattig i mer permanent forstand, altså en del av denne samfunnsklassen enten du føler deg slik eller ikke. Selv har jeg noe over 180.000 etter skatt men jeg opplever ikke dette som noe problem annet enn når det oppstår “uforutsette” ting som tannlegeregninger, service på bilen og annet som havner i mangetusenklassen uten å være fast utgift. Som de fleste andre har jeg opplevd strømregningene i 2022 som tildels ganske skremmende, men alt er som alltid et spørsmål om budsjettering. Hva som er “rimelig og nødvendig” handler jo først og fremst om hva man har råd til. Nicht was? Er kaffe nødvendig? Nei. Er det likevel rimelig å ønske seg kaffe hver dag? Ja. Nesten hele den voksne befolkningen i Norge drikker kaffe. Men er det teknisk sett en luksus? I en større historisk og verdenspolitisk sammenheng, ja definitivt. Det er jo ikke noe man bare kan dyrke i kjøkkenhagen.
Verdens viktigste menneske
Hvor ofte bør man inkludere frasen “etter min mening” i det man sier? Det er jo i utgangspunktet åpenbart at den som snakker nødvendigvis må snakke ut ifra seg selv og det er således umulig å komme med annet enn “sin egen mening” med mindre man eksplisitt siterer det noen andre har sagt (som i så fall er deres mening, som du har gjort til din, ergo “din mening” i alle fulle fall). Jeg bruker denne frasen ganske ofte selv, fordi det er en vanlig konvensjon å overbetone det selvfølgelige for å dermed signalisere at man er mentalt frisk.
Imidlertid er det – etter min mening – mer enn 99,99% sannsynlig at et hvilket som helst tilfeldig utvalgt menneskelig individ fra hvor som helst i verden er råtten inn til beinet i tenkamentet sitt. Normaltilstanden i vår art er å være mentalt syk. Sinnet utsettes for aggressive infeksjoner fra psykiske patogener overalt og til enhver tid. Det finnes ikke noe annet generelt program for mental helsepleie enn et system av mer eller mindre uformelle kulturelle konvensjoner som vi kaller “det normale” og som nesten ingen noensinne er godt synkronisert med.
Noe som alltid er like komisk er når diverse alternativ medisin snakker om at det eller det remediet “styrker immunforsvaret”. Du har ikke lyst på et styrket immunforsvar. Et annet ord for dette er allergi. Det du behøver er et balansert immunforsvar, som i somatisk forstand best kan oppnås gjennom et balansert kosthold (som ikke gjør kroppen til en slagmark mellom giftstoffer, slik at mye energi kontinuerlig må brukes på å gjenopprette normaltilstanden). Imidlertid er jeg definitivt en tilhenger av alt som styrker det mentale immunforsvaret, særlig når det gjelder kvalitetssikring av informasjon, i praksis et bedre system for å bedømme troverdighet enn det man får på “naturlig” vis.
De som noen gang har reist med fly har sett personalet gå gjennom sikkerhetsinformasjonen. Nødutganger, redningsvester og denslags. En av tingene de alltid nevner er at når oksygenmasken slippes må man umiddelbart ta den på, men de sier også alltid at man må ta på seg sin egen maske før man begynner å hjelpe noen annen. Dette er en god metafor for mental helse. Hvis man ikke selv er i likevekt er det ikke mye man kan gjøre for andre, om man aldri så mye ønsker å hjelpe. Man kan jo ikke bringe noe annet inn i situasjonen enn det man faktisk har og hvis det man har er tvangsatferd basert i et assortert utvalg av vrangforestillinger så er det ikke hjelp man bringer til bords, det er mer skade. Kan man ikke engang hjelpe seg selv – ta på din egen oksygenmaske først – så kan man ihvertfall ikke hjelpe noen andre.
Et mentalt sunt individ vil oppleve seg selv som liten og ubetydelig mens verden er stor og for det meste ubegripelig. Dette er en ganske bra beskrivelse av de objektive forhold. Samtidig forstår de mentalt friske at de må vedlikeholde seg selv før de starter noe prosjekt for å gripe inn i noe annet menneskes mentale liv. Derfor er “det viktigste mennesket i verden” alltid dem selv. Det er jo der alt begynner og slutter. Om man har kapasitet til overs etter å ha korrigert sin egen sinnssykdom kan man eventuelt påta seg noe ansvar for en eller to andre, kanskje både tre og fire hvis man er eksepsjonelt sterk som individ, men ingen kan “redde verden” slik sett, og i den grad man virkelig tror dette så må det tolkes som et symptom på vrangforestillingslidelse. Altså gale idèer om forholdet mellom selvet og verden.
Problemet med mentale prosesser er at man kan ikke se dem (hvis man ikke vet hva man skal se etter) så i utgangspunktet fremstår alle mennesker som like (eller like lite) troverdige. Hvis man for eksempel hadde meldt seg på et kurs (og betalt en betydelig sum penger for det) for å bli orientert om ernæringsfysiologi og hverdagslige treningsrutiner for bra vedlikehold av kroppen ville man sannsynligvis føle seg både snytt og provosert hvis kurslederen var en svært overvektig persom med pustevansker som svettet mye og hadde problemer med å gjøre seg forstått med ord. Troverdighetsproblemet er åpenbart. Imidlertid er det mindre åpenbart når gale mennesker snakker om mental helse, som regel under henvisning til de tidligere nevnte kulturelle konvensjonene. At noe er normalt betyr ikke automatisk at det er sunt. På det individuelle nivå er det nesten ingen som er “normale”. Det finnes ingen universell likevektstilstand. Alle har forskjellig bakgrunn og forskjellig erfaringsmateriale, men de kan jo ikke jobbe med noe annet enn det de har, derfor blir alle løsninger unike løsninger.
De 10 personlighetstypene
De 10 personlighetstypene er de som kan binære tall og de som ikke kan det.
Bildet ovenfor, derimot, er fra en nettartikkel innenfor kategorien populærpsykologi som fikk meg til å løfte et øyenbryn. Og det var før jeg hadde lest den. Vedkommende som har skrevet den har kanskje googlet navnet Machiavelli, men også kanskje ikke. De kan imidlertid umulig ha lest Machiavelli (som vanligvis betyr å ha lest boka “Fyrsten”) fordi det virker ikke som om de forstår at Machiavelli skrev om en svært rå og “kynisk” form for maktpolitikk, han var ikke den som fant opp faenskapet.
Machiavellisme refererer til bruken av sluhet og falskhet innen politikk eller i generell oppførsel, samt en politisk skruppelløshet. Begrepet kommer av renessansens italienske politisk rådgiver og forfatter Niccolò Machiavelli (1469-1527), forfatter av blant annet Fyrsten. Innen moderne psykologi refererer machiavellisme til et personlighetstrekk i Den mørke triaden, karakterisert av kynisk likegyldighet til moral, og et fokus på egeninteresse og personlig gevinst.
(Wikipedia)
Det er sant at ordet machiavellisme betyr noe, men det har ikke noe mer med Niccolo Machiavelli å gjøre enn sadisme beskriver personen Alphonse Donatien de Sade. Ordet marxisme er forresten ikke noe dekkende begrep for selveste Karl Marx heller. Vi kan si at alle disse begrepene er blitt syntetisert ut fra bøkene de skrev, men på en tendensiøs måte, fordi betydningen av ordene machiavellisme, sadisme og marxisme slik vi nå oppfatter dem er ikke den eneste betydningen det er mulig å hente ut av de respektive tekstene. Dette er viktig å huske. I den grad noen ønsker å gjøre sin egen research gjøres dette best ved å lese Fyrsten, Kapitalen og noe av de Sade, la oss si Justine (som er lett å få tak i på norsk). Da har man selv sjekket ut kildene og har derfor et bedre grunnlag for å forstå hva folk som mener noe om de respektive “ismene” prøver å si. Noen ganger sier de noe forfatteren åpenbart ikke har ment … og da har vi – ikke uten en viss grad av ironi – en machiavellisk bruk av kildematerialet. Man tar ikke hensyn til intensjonene med boka. Man tar ting ut av sin sammenheng og fremstiller slike løsrevne sitater til støtte for et poeng som aldri var forfatterens eget.
Folkets visdom og lidenskap
Der to mennesker er samlet vil du finne minst tre innbyrdes motstridende meninger.
Dersom verden plutselig begynner å oppføre seg rart og nærmest overnaturlig langs kantene er den mest rasjonelle forklaringen at det har skjedd noe med hjernen din. Det du registrerer er symptomer men du opplever det som “ting som skjer i verden”. Du vet. Når fargene blir svakt annerledes og skygger flyr rundt ute i sidesynet og gjør deg skvetten. Eller når du husker ting du vet ikke kan ha skjedd.
Noen hadde skrevet noe om parallelle verdener som berører vår egen og fremkaller alternativ virkelighet i kortere eller lengre tid, i form av uvanlige hendelser, sanseopplevelser som henger dårlig sammen med det man observerer, “falske minner” og en hel rekke andre ting som skjer med dem. For meg høres det imidlertid mer ut som en liten, lokal blødning inni hjernen. Eller en annen mekanisk anomali, muligens et symptom på noen slags forgiftning. Det finnes så mye slags jævelskap ute i sirkulasjon.
Poenget er at det er mer sannsynlig at det skal ha skjedd noe med deg enn at det skal ha skjedd noe med hele verden.
Menneskesinnet er ikke noe robust system. Faktisk kan vi godt si at noe av poenget med sinnet er at det skal være følsomt og heller gi for mange varsler enn for få, gitt at vi lever i en farlig verden som til sist kommer til å ta livet av oss, om ikke annet så med tid og atter tid. Hver dag er like farlig, eller rettere sagt vi er biologisk utrustet for å sanse farer og endringer i omgivelsene men kulturelt tilpasset en virkelighet hvor vi ikke har bruk for skarpe sanser og årvåkenhet. Tenk over saken. Vi har en evig indre konflikt allerede der.
Å si at samfunnslivet sannsynligvis vil medføre angstlidelse er som å si at ekteskapet sannsynligvis vil medføre uenighet. Det er en åpenbar selvfølgelighet. Spørsmålet er hvordan vi skal forholde oss til det. Hva gjør vi med galskapen vår? Miljøet de fleste av oss lever i gjør at mange opplever det som “god justering” når de drar ut i naturen og tilbringer litt tid der. Man får liksom en annen pusterytme for en stund. Ro i sjelen, som noen sier. Det kan ikke finnes noen rimelig tvil om at den virkeligheten rike mennesker i “vesten” lever med hver dag er enormt stressende for sanseapparatet og tenkningen. Det skjer rett og slett alt for mye, overalt og samtidig. Den naturlige reaksjonen på dette er at man lever med “spenninger” som går i kroppen like mye som i sinnet. En frihåndsmetode for å pleie egen mental helse kan for eksempel være såkalt egenmedisinering. Man tar en drink eller to utpå ettermiddagen, for å roe seg ned. Kanskje noen piller. Eller en pipe hasj. Det finnes mange metoder. Poenget er uansett at det er en ad hoc måte å håndtere egne nevroser. En samfunns- og livsstilssykdom.
Hva er sant om klimahysteriet?
Det er god grunn til å være skeptisk i forhold til de som bruker ordet klimahysteri. Hvem jobber de for? Hva slags resultater er de orientert mot? Hva slags “rulleblad” har de ellers i forhold til nøkternhet og sannferdighet? Har de vanligvis god greie på det de snakker om? Teknisk sett er jeg enig i at hysteri aldri hjelper, men samtidig bør man definitivt “treffe noen tiltak” når huset står i brann. Det bør finnes nyanser av fornuft på skalaen mellom likegyldighet og hysteri. Det vi vet er at utslipp av klimagasser medfører økning i global gjennomsnittstemperatur, som igjen medfører at atmosfæren vil bære mer fuktighet. I praksis betyr dette at alle typer vær vil bli mer dramatiske.
Det er allerede tyve år for sent til å unngå katastrofale konsekvenser av utslippspolitikken. Vi burde vært i null for tyve år siden. Vi kan etter min mening ikke snakke om “klimahysteri” så lenge et stort antall mennesker snarere viser “klimalikegyldighet”. Selv om vi nå i dag stanser alle utslipp (noe som ikke kommer til å skje) vil dette toget fortsette å rulle ganske lenge på grunn av at det er et veldig stort system med mye treghet i seg. Det lar seg ikke enkelt starte og det lar seg ikke enkelt stanse. Av særlig interesse for oss i Norge er at virkningene av klimaforandringene er store og etter måten raske i arktiske områder, herunder Svalbard. Isen forsvinner. Vindene skifter.
Noe vi bør ta med i beregningen når vi vurderer dette problemkomplekset er at med mindre man har mottatt særlig trening og disiplinering vil man ha det amerikanerne kaller shit for brains. Evnen til å tenke er ikke noe som kommer noe mer naturlig enn evnen til å danse eller spille blokkfløyte. Det må læres. Dette er ikke umiddelbart forståelig for folk. Hva er det du mener? Hjernen min fungerer helt utmerket. Dette er en del av problembildet. De vi kaller “naive realister” er ikke umiddelbart i stand til å erkjenne at det finnes en mye større virkelighet enn hva de er programmert til å oppfatte og forholde seg til. Samfunnslivet virker bedøvende på sinnet og påfører oss vrangforestillinger om hva vi er og hvilke evner vi har. Slik har det vært lenge. I mellomtiden har vi kjørt hele faenskapet i grøfta på ti tusen måter.
Sivilisasjonen er en narkoman tilstand på artsnivå. Brenning av kull, olje og gass ligner amfetaminavhengighet og vi har kommet til det stadiet når rykningene i ansikt og kropp er synlige hele tiden og tennene har begynt å falle ut, men vi har allikevel ikke lyst til å slutte og bruke amfetamin. Vi kan jo føle at vi trenger det. Vi behøver ikke å slutte før vi slipper opp for stoff. I mellomtiden kan vi rydde litt. Organisere tingene rundt oss bedre mens vi tenker. Vi kan ikke slutte nå. Vi trenger energien til å holde orden på tingene rundt oss. Det er viktig å holde seg i bevegelse. På den måten oppdager vi mye interessant og finner ting som behøver å bli gjort. La gå at amfetamin kanskje ikke er sunt i lengden men det er det vi har og vi trenger noe å gå på, ellers rekker vi ikke over alt vi har å gjøre. Sånn har det blitt.
De som bruker ordet klimahysteri mener sannsynligvis mentaliteten hos dem som mener at vi må gjøre alt vi kan og vi må gjøre det nå. Det finnes ingen smertefri måte å komme ut av denne dødsdansen. Menneskeheten har gjort seg avhengig av å brenne ting for å holde et høyt tempo i økonomien. Du vet. Vekst, velstand og alt det der. Uten bilen stanser Norge. Enhver idiot er nå i stand til å se at “værhendelser” av typen flom, hetebolge og storm har beveget seg i retning av det mer dramatiske over de seneste tyve år. Dette kommer bare til å øke i hyppighet og intensitet over de neste tyve år. Hva de “klimahysteriske” (for eksempel jeg) er særlig bekymret for er imidlertid visse systemer som per i dag er ganske stabile, men som snart kan komme ut av likevekt, for eksempel havstrømmer, permafrost og luftbevegelser i stratosfæren (jetstrømmene). Når/hvis dette skjer er det ingen som vet hva konsekvensene blir annet enn at de blir “interessante”.
Det mest nærliggende problemet er at ingen vil gi fra seg en centimeter med komfort. Vi forventer tvert imot en bedring av levestandarden og vi kommer til å fortsette å stemme ut enhver regjering som ikke kan levere stadig flere og bedre goder til alle mann. Sånn er det å være rik. Man blir hekta på det. Og snart er det alt man klarer å tenke på.
Spionasje i gamle dager (og nå)
Generell referanse: Store norske leksikon
Treholtsaken var en ganske dramatisk affære mens det sto på som verst for snart førti år siden. Lever han ennå? Det vet jeg ikke, men det er ikke viktig for poenget: Det var – og er – en sak med mange store spørsmålstegn. Hvis menneskeheten overlever de neste hundre år kommer perioden vi kjenner som Den kalde krigen til å bli forsket på med andre øyne enn de som gjennomlevde den samme perioden. Hva hele suppa egentlig handlet om er ikke tilfredsstillende besvart av utsagnet “det var et geopolitisk maktspill”. Det var mye mer enn dette. Det var en konflikt som fortsatt preger virkelighetsoppfatningen til den generasjonen som sitter i samfunnets toppjobber nå i dag.
Tilbake i året 2010, mens jeg fortsatt brukte Facebook, var det noen som vitset om at STASI – det gamle sikkerhetspolitiet i Øst-Tyskland – ville betalt et statsbudsjett eller to for den enorme samlingen med personopplysninger som ligger åpent ute på Facebook, og etter dette ble nettstedet bare populært kalt statsiarkivet blant de som deltok i akkurat den samtalen. Det var en vits men det var ingen spøk, skulle det vise seg. Bare noen få år senere startet det som kanskje er den største spionoperasjonen noensinne og mye handlet om å bruke Facebook som angrepsvåpen. Prosjektets overordnede strategi var å undergrave den politiske stabiliteten i “vesten” og den foretrukne taktiske metode var å forsterke allerede eksisterende samfunnskonflikter ved hjelp av påvirkningsagenter.
I utgangspunktet er enhver diplomat som jobber ved noe lands ambassade en “påvirkningsagent” i den forstand at vedkommende foventes å representere sitt lands økonomiske og politiske interesser på alle måter, inkludert diverse PR-arbeid for å trekke turister og investeringer. Gripe og håndtere hva som enn oppstår av spørsmål eller andre muligheter til å virke til fordel for landet sitt må sies å være hovedjobben til en diplomat og det vil ikke være naturlig eller riktig å forvente noe annet av dem. Imidlertid er formelle og offisielle kanaler for diplomatisk avtalearbeid byråkratisk tungrodde når ting skal formuleres og det går ofte utrolig tregt å bevege en sak gjennom alle seremoniene som tilligger internasjonale avtaler. Derfor finnes det også uformelle kanaler, herunder spioner. “Bakromsdiplomati” er ofte nødvendig når ting haster og det ikke er så nøye med bokføringen. Mange problemer blir løst på denne måten og slik har det alltid vært.
Hvis man på 1970-tallet hadde etablert sosial omgang med “Sergei som jobber ved Sovjetambassaden” og møttes regelmessig for å ta noen drinker i baren ved et hotell og “snakke om ting” (som man jo ofte gjør) ville man nesten helt sikkert ha pådratt seg spaning fra en eller annen gren av overvåkningstjenesten. Kanskje ville man også ha blitt hentet inn til avhør, men i utgangspunktet ville man blitt betraktet som “en interessant ting som foregår” og et team ville blitt beordret til å kartlegge og utrede saken. Selvsagt, noe avhengig av hvem man er og i hvilken grad man har “sensitive kontakter” ville dette også ha medført diverse rapporter og orienteringer opp og ned i systemet, hit og dit mellom “de som behøver å være orientert”. Man fikk for eksempel inntrykk av at de hadde overvåket Arne Treholt ganske lenge før de gikk til pågripelse og tiltale. Manges øyne må ha vært på ham lenge før han ble introdusert for alles øyne som norsk superspion.
Etter at nettet kom er det strengt tatt ingen – eller ihvertfall bare noen få computereksperter – som kan være helt sikre på at de kjenner den sanne identiteten til alle “nettvenner” som man treffer i diskusjonsforum eller kommentarfelt og utvikler noen slags “sympati” for, deler synspunkter med, kanskje til og med utvikler romantiske følelser for, det ene med det andre, det finnes jo så mye rart der ute og nettet har ikke gjort tingene mindre rare. Man hører jo historier. De prøvde lenge å overvåke trafikken på nettet – hvem snakker med hvem, når og i relasjon til hva slags andre mønstre – men det er vanskelig å se hvordan “generell overvåkning” er mulig lenger, det er så mye støy på nettet at det blir helt tilfeldig hva slags vage signaler (av typen drinker med Sergei) de eventuelt fanger opp. Det må i så fall være fordi de allerede har øyne på minst en av partene. For det finnes ingen grunn til å tro at påvirkningsagenter generelt sett har sluttet i jobben.
Hvilket bringer oss tilbake til det tidligere nevnte “Prosjekt X” for å undergrave den politiske stabiliteten i “vesten”, særlig de engelskspråklige delene. Gjerningsmennene regnet med at det mentale immunforsvaret var svakt. De fikk rett. Nå har pasienten bortimot dødelig feber. Mer enn halvparten av alle amerikanere tror nå at det kan bli borgerkrig i USA i løpet av de neste ti år. Hva skal man tenke om det? Det virker som om de har et tilstrekkelig antall gale mennesker med våpen til at det kan bli en ganske stygg affære, men statsmakten har for øyeblikket kontroll over situasjonen. Imidlertid kan statsmakten i USA bli kuppet av fascister om to år, kanskje tidligere. De jobber med saken. Akkurat som i resten av vesten. Det vi i prinsippet snakker om er revolusjonære bevegelser som jobber både innenfor og utenfor det demokratiske systemet for å komme seg i maktposisjoner på alle nivåer. Påvirkningsagenter jobber med å svekke ikke bare samholdet, men selve den grunnleggende realitetssansen i befolkningen. Sterkt følelsesmessig engasjement rundt svært vage saker er metoden.
Og reven rasker over isen
Postfaktuell, postfaktuell politikk eller det postfaktuelle samfunn er en tilstand hvor samfunnsdebatt i stor grad er frakoblet hva som er fakta, og argumenter fremsettes ut fra hvorvidt de appellerer til følelser uavhengig av om de er sanne eller ikke. Postfaktuell debatt kjennetegnes av at påstander fortsetter å fremsettes selv om de er avsannet, og at store deler av velgere synes å være likegyldige til sannhetsgehalten i argumentasjonen.
(Wikipedia)
Noen ganger deltar jeg i quiz som medlem av laget til min forhenværende arbeidsgiver. Jeg er ikke særlig god, eller rettere sagt, jeg er god på noen få ganske smale ting, som internasjonal politikk, litteratur, historie, filosofi og rockeband fra 70-tallet, men jeg vet fette ingenting om sport, populære fjernsynsprogram, kjendisers romantiske liv og nyere musikk (utenom metal-genren). Det typiske mønsteret er at jeg klarer å besvare omtrent halvparten av spørsmålene mens jeg er fullstendig blank på den andre halvparten. Jeg antar at noe av poenget med å ha et lag er at det ofte blir sånn. Hvis folk er uinteressert i et tema bryr de seg ikke om å studere det.
For eksempel kan jeg forstå at folk er lite interessert i faget fysikk, som jo kan bli veldig teknisk og søvndyssende noen ganger, men det er vanskelig å forstå de som er uinteresserte i virkeligheten og ikke bryr seg om “verdensforklaringene” slik de fremkommer gjennom vitenskapelige studier av grunnleggende livsbetingelser for såvel oss mennesker som alle andre skapninger som lever på jorda og ellers. På det viset ligner de en stereotypisk idè om rike barn som ikke bryr seg om hvor pappas penger kommer fra, de vil bare ha privilegiene som kommer med det å ha et skitlass med penger som de bare kan strø rundt seg som sosial gjødsel slik at prosjektene deres kan gro. Vi lever i en dystopisk tid når det å ha “høye etiske standarder” ikke betyr annet enn at man anerkjenner virkeligheten og avstår fra usakligheter.
Jeg har en ganske konservativ idè om hva det betyr å “være smart”. Det er når du på forhånd kan se at noe kommer til å gå til helvete og derfor lar være å gjøre det. Prinsippet er enkelt men omstendighetene kan være komplekse. Alle som har erfart en vinter skjønner hva det betyr å pisse i buksa for å bli varm. Det er sant at du vil få noen sekunder med god varmefølelse men deretter kommer det opprinnelige problemet tilbake mange ganger sterkere enn det var. Men hva om du fikk ett års utsettelse med konsekvensene? En noe mindre realistisk tolkning av det å “være smart” er å hente ut belønningen her og nå mens man tenker “den tid, den sorg” om konsekvenser som ligger et godt stykke inn i fremtiden, la oss si et år eller mer. Dette minner om den typiske atferden hos småkriminelle av den typen som knapt rekker å komme ut etter endt soning av fengselsstraff før de stjeler en sykkel, nasker en sekspakning øl i butikken og begir seg til en nærliggende park for å feire livet og friheten på kjassisk småkriminelt vis, som ikke uofte ender med arrestasjon for beruselse på offentlig sted.
En samlebetegnelse på den typen luksus man lever med som basislinje i samfunnet, men på ubevisst og uengasjert vis, er dekadanse. Vi lever i dekadente tider når samfunnsprivilegiene tas som en selvfølge. Noen andre rydder opp. Det koster ganske betydelige mengder slit og organisering for å etablere en basislinje for offentlige tjenester som vann og avløp, renovasjon, kraftforsyning og veinett. Det er heller ikke noe skippertak vi tar èn gang for alle, det må vedlikeholdes med høy (og kostbar) intensitet. Mye arbeid må gjøres hver eneste dag for at standardene skal holde seg der de er uten å synke over tid på grunn av alminnelig forfall og menneskelige svakheter (si for eksempel grovt misbruk av budsjetter til ymse “champagneformål”). Da hjelper det ikke når befolkningen utvikler “Marie Antoinette-syndrom” og tar det som en selvfølge at et tjenerskap skal komme og ta seg av alt det harde, skitne og ubehagelige, slik at borgerskapet kan leve i sus og dus, uten engang å måtte forholde seg til hvordan ting virker, også kjent som virkeligheten.
Blant mye annet interessant som har fremkommet under den fortsatt pågående covid-pandemien er et bittelite såkorn av bevissthet rundt hva slags jobber som er de viktigste i samfunnet. Hvem som er de uunnværlige. Norge har hvor mye penger som helst. Vi kunne hatt full nedstengning av “økonomien” i ti år uten engang å merke det på bankkontoen, men hvis vi hadde gjort dette ville vi snart lagt merke til hvem som leverer ekte vare og hvem som bare lever som parasitter på systemet. Den siste gruppen består ikke av såkalte navere men av slike som lever av renter og avkastning på “investeringer” uten å levere et milligram nytteverdi til samfunnet. Det er ubegripelig for meg hvordan de samme evneveike åndsamøbene som på den ene hånd uttrykker nesegrus beundring for kapitalistene og deres mytologiske skaperkraft samtidig uttrykker klasseforakt for de som faktisk er på stedet og får jobbene gjort. Det er ikke fint å tømme søpla eller stake opp de tette kloakkledningene. Det er ikke fint å jobbe som sykepleier, portør eller rengjører. Herregud så klysete nordmenn har blitt.
En fremmed sivilisasjon der ute?
La oss ta formalitetene først: De som tror på avanserte sivilisasjoner i universet er idioter. Ferdig diskutert.
Nesten alle jeg noensinne kommuniserer med føler ganske sterkt at sivilisasjon er en “ting” men nesten ingen kan redegjøre for hvorfor de tror dette. Det bare er sånn. Det må finnes avanserte sivilisasjoner der ute. Eh .. javel. Hvorfor? Jeg vet at det er en svært vanlig fantasi men jeg klarer ikke å se hvorfor det må finnes sivilisasjoner der ute, befolket av “skapninger som ligner på oss” i sin geskjeftighet, slik at de av “årsaker” vil utvikle redskapsbruk og det ene med det andre, plutselig har de romskip. Deretter setter erobringen i gang.
Hva som etter min mening er sannsynlig er at det finnes liv overalt i universet, til og med intelligent liv de fleste steder. Imidlertid godtar jeg ikke som premiss at sivilisasjon er et intelligent foretak. Det ser mer ut som et sykdomstegn, i den forstand at det er noe som skjer med oss men vi har ikke kontroll over det, og ett av mange mulige forløp er at tilstanden utsletter oss som art. Vi har vært intelligente skapninger i mer enn to millioner år men vi har hatt sivilisasjon i bare fem-seks tusen av dem. Det har gått veldig raskt nedover med oss i løpet av denne tiden og per i dag er et overveldende flertall av alle levende mennesker fullstendig inkompetente i forhold til overlevelse i den naturlige verden.
Det er ingen tvil om at menneskeheten har funnet opp mye flæsjete fjas og fine ting, til og med noen nyttige ting, men jeg tror ikke vi kan fortsette på denne måten særlig mye lenger. Kanskje hundre år, kanskje to eller tre, men definitivt ikke så mye som tusen år med stadig mer utforskning og utvikling i retning av gud-vet-hva. Tredve milliarder mennesker på jorda? Med optimal arealutnyttelse ligger kapasiteten vår omtrent der, kanskje til og med noe høyere, men slik optimalisering er ikke mulig så lenge “eiendom” anses å være en realitet. Et samfunn kan ikke fungere optimalt så lenge deler av det er regulert til “fri konkurranse”.
Til syvende og sist handler problemet om at intelligens er noe vi har, ikke noe vi er. Sivilisasjon er et suicidalt prosjekt i den forstand at vi bruker vår intelligens til å systematisk fjerne alle årsaker til at vi utviklet intelligens i utgangspunktet. Har du tenkt på det?