Måned: oktober 2022

Generelt referansepunkt: Store norske leksikon

Det finnes diverse typer talentkonkurranser. Ofte handler det om å synge. Mange er svært dyktige og nivået kan bli forbløffende bra hos de som vinner. Hvorfor er ikke denne utøveren allerede verdenskjent? Konklusjonen må ofte bli at det er ikke de beste som havner på toppen av listene, det er de mest salgbare. Dessuten må de ha flaks. Men når det er sagt så må det legges til at talentet er det viktigste. Har de ikke talent for sang så kan de fortsatt synge når de dusjer, eller hva vet jeg, men de har ikke noe i musikkindustrien å gjøre. Uansett hvor striglet og produsert en artist fremstår så går det ikke an å slå gjennom på høyt nivå hvis man ikke har talent. Ren vilje er ikke nok.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

De talentkonkurransene som går har ofte mange tusen søkere. De fleste er “middelmådige” og sikkert mer enn gode nok til å for eksempel synge i et band som spiller til dans på lokalet, men det er ikke disse man leter etter. Det er sjeldenhetene. Best fjernsyn blir det når de finner noen som har en fascinerende historie, et sjeldent talent, og det ene med det andre. Alle vet hva jeg mener. Ting som imponerer. Det er jo dette som er poenget med denne typen show. Man leter i blinde etter “noe” og spenningen for publikum består ofte i at de håper å bli vitne til at noe helt usannsynlig skjer rett foran øynene deres. Et magisk øyeblikk i showbizhistorien. Når en stjerne blir født.

Noen ganger får vi også det stikk motsatte. Folk som har hvor mye selvtillit som helst, men åpenbart ingen kritisk sans til sine egne evner, eller rettere sagt mangelen på dem. Herregud hva er det som er galt med deg? Talentkonkurranse eller ikke, det er underholdning og derfor blir det bra fjernsyn av å vise frem noen anti-talenter også. Den typen som virker fullstendig ute av stand til å forstå hva det handler om. De ankommer, presenterer seg, og erklærer at de opplever seg selv som en stjerne i verdensklasse, bare vent og se. Men når de begynner å synge er det så man må klype seg i armen. Hæ? Kødder du med meg? Er dette virkelig alt du har? Det oppstår liksom et filosofisk øyeblikk når man må spekulere i hva begrepet virkelighet betyr for folk der ute og hvor feil det er mulig å ta om hvem man er og hva man kan.

Det viser seg at dette fenomenet er en statistisk forutsigbar psykologisk tendens i mennesker. De minst kompetente blant oss overvurderer sine egne evner mens de mest kompetente også er de mest beskjedne og de som føler mest tvil i forhold til om de er bra nok. Dette er et mønster som gjentar seg gang etter gang, på alle måter og i alle livets arenaer. Visse individuelle unntak finnes, men tendensen er klar som krystall på statistisk nivå. Dette er typisk menneskelig atferd. I de blindes rike er den enøyde konge. Det er som barn og bursdager. For en femåring er ett år en imponerende mengde tid, men for de på femti er det mest bare et skuldertrekk. Jo eldre man blir jo mindre grunn synes man at man har for å feire denne dagen. Men mens man er liten oppleves det som veldig spesielt og hvorfor skulle man synes noe annet? Man har jo ingen referanseramme man kan bruke til å forstå at et år er en mengde tid som vil føles annerledes senere i livet.

Hvilket nok en gang bringer meg til idiotene blant oss. Det vil si de som tror at de vet noe på samme måte som anti-talentene tror at de kan synge. Ofte blir de pisse fornærma når noen sier hør her, det der holder ikke mål. De kan jo føle at de er talentfulle, kunnskapsrike, det ene med det andre. Dette er bare en av mange grunner til at man bør lære folk kritisk tenkning på et så tidlig tidspunkt som mulig. For at de ikke skal gjøre seg selv til klovn og narr på denne måten, uten engang å forstå hva som skjer. Det er underholdende, men samtidig er det pinlig. Det blir så man føler seg ille berørt på vedkommendes vegne, som åpenbart selv mangler skamvett nok til å oppdage at man er på tynn is.

Bykomplekset Catalhöyük i Tyrkia – at navn som betyr gaffelhaugen på norsk – ble påbegynt for 9500 år siden og var bebodd i omtrent tusen år, med et gjennomsnittlig folketall estimert til rundt syv tusen, noen ganger flere, andre ganger færre. Mye kan skje på tusen år. Folk kommer og går. Som alltid har det vært mye spekulasjon rundt hva som foregikk på stedet, men gaffelhaugen var allerede lenge forlatt og glemt før noen begynte å skrive språk og føre regnskap. Derfor vet vi ikke annet enn hva vi kan tyde ut av ruinene, som først ble utgravd tidlig på 60-tallet. Noen ganger finner vi vage legender om “noe” fra lenge siden blant lokalbefolkningen, som muligens kan knyttes til de som bygde og bodde i ruiner som senere blir gravd frem, men intet slikt finnes i tilknything til Catalhöyük. Det er rett og slett alt for gammelt.

Kulturelt sett virker stedet egalitært. De har ikke funnet noe som tyder på at det fantes noe økonomisk eller religiøst aristokrati. Husene er for det meste ganske like i sin struktur og er bygd inntil hverandre (tildels oppå hverandre) uten gater eller smug innimellom, så all ferdsel må ha skjedd over hustakene, slik at alle har i praksis måtte klatre ned i huset sitt når de kom hjem fra hva de enn drev med utenfor. Det finnes noen tegn på jordbruk og husdyrhold men det ser ut som jakt og sanking av viltvoksende ressurser forøvrig har vært hva de for det meste levde av. Så langt, så vel, men hva levde de for? Generelt sett har gaffelhaugkulturen brukt mye tid på å dekorere husene og inntrykket av hele komplekset er at alt var nærmest unaturlig rent og ryddig til enhver tid. Alt avfall fra den alminnelige livsførsel ble brakt til deponier godt utenfor beboelsesområdet. De døde ble gravlagt under gulvene inni husene. Hva betyr alt dette?

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Jeg kan ikke tidfeste når jeg ble interessert i historie, jeg kan ikke engang nevne noen særlig inspirerende bøker eller oppdagelsesreisende som har påvirket meg på noen avgjørende måte. Det føles som noe som “alltid” har vært der. Siden jeg begynte på barneskolen i 1969 og gikk ut av videregående i 1981 er det imidlertid rimelig å anta at de tidligste historiebøkene jeg leste for det meste var fra 50- og 60-tallet, av den typen som hadde mer tekst enn billedmateriale, ofte preget av enten håndtegnede illustrasjoner eller kornete svart/hvitt-fotos. De gildt fargelagte billedbøkene var noe som kom senere og egentlig alt for sent til å dominere historieinteressen min. Jeg vet ikke om dette betyr noe. Kanskje, kanskje ikke. Det er fristende å begynne å google opp historien om populærhistoriske verk trykket på høyglanset papir men det er en avsporing så det skal jeg ikke gjøre. Bare nevne at nå lever vi i en tid hvor det å være godt informert uten å noensinne ha åpnet og lest en bok er en plausibel mulighet. Det var annerledes på 70-tallet. Bokens tidsalder var ennå ikke slutt.

Catalhöyük og Lepenski Vir (i Serbia) er steder som tidlig fanget interessen min, først og fremst fordi “bildet var galt”. Det har foregått noe spesielt i forhold til folks virkelighetsoppfatning og forestillingeverden på begge disse stedene, men ingen av dem har hatt noe åpenbart “prosjekt” av den typen vi forbinder med sivilisasjoner. Store bygninger, hierarkiske samfunn, imperiebygging og den typen ting. Det er vondt å forstå hvorfor de har vært så jævlig nøye med noen få, tildels ubegripelige ting. Vi forstår poenget med pyramider. Det lyser all slags makt av dem lange veier. Men hvorfor anlegge hva som i prinsippet er en drabantby midt i ødemarka og fortsette med en tilsynelatende uforandret livsstil i tusen år? Man lærer jo først og fremst om menneskenes krigshistorie på skolen, ihvertfall var det slik på 70-tallet. Et historiesyn som handlet om hvordan den ene tok rotta på den andre i en lang prosess som etterhvert ledet frem til vår egen tid var hva vi ble innprentet. Da virker det “galt” når en distinkt kultur oppstår og senere forsvinner, tilsynelatende uten at det har vært vold og erobring inne i bildet.

Man skulle ikke tro det, men historie som fag er noe ganske nytt. Kritisk tenkning kom imidlertid for sent inn på banen til å innta en dominant stilling i den folkelige oppfatningen av hva historie betyr. Århundrer preget av vill spekulasjon og tvilsom bevisførsel har satt spor etter seg. Den dag i dag er “historie” noe folk helst ikke vil høre snakk om hvis den ikke støtter oppfatningen deres om at de selv er de beste og mest avanserte mennesker som noensinne har eksistert. Den mest vanlige oppfatningen er at menneskeheten har gjennomgått en utvikling, gjennom en rekke “stadier”, fra en primitiv livsstil, via mange krokveier preget av konflikt og oppdagelser, frem til vår egen tid, som er fasiten, så å si, for hvordan en korrekt menneskehet skal se ut og oppføre seg. Før var vi ganske gale, men vi har kontroll nå. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke om saken. La oss bare si at jeg deler ikke denne oppfatningen. Det virker som de fleste lyver om det meste, som regel fordi de ikke vet bedre, men ikke uofte av politiske propagandaårsaker. Den sittende regjeringen er alltid den beste regjeringen noensinne. De andre var bare noen slags amatører som riktignok gjorde sitt beste, men de visste ikke det vi vet i dag. Og så videre.

Begrepet sivilisasjon er også et litt frynsete og ikke egentlig noe vakkert dyr. Det er for de fleste formål bedre å snakke om “kulturer” og ikke binde seg til noen fantasier om hvordan ting må være organisert og hva slags sjekkpunkter som må krysses av på lista før vi tar et oldtidsfolk seriøst. For eksempel liker jeg ikke tanken på at det må foreligge hierarkiske sosiale maktstrukturer og politisk krigføring, eller i det minste aktiv handel og noe slags religiøst (ofte morderisk) vanvidd, for at vi skal gidde å skrive noen historie om oldtidskulturene. Hvem som erobret hva er etter min mening ikke engang interessant (selv om mange liker denne typen fortellinger). “Store personer” er bare store rasshøl med dyktige PR-agenter. Helt ærlig, det eneste som interesserer meg er kunsten, filosofien og hvordan de løste diverse praktiske problemer i sin hverdag. Hva de spiste (og gjerne også hvordan de tilberedte maten) er mer interessant enn hvem de kranglet med og hvorfor. Mennesker finner alltid noe å krangle om men de har ikke alltid gode oppskrifter.

Siden de legaliserte marijuana i Canada har økonomiske stjernetydere anslått at industrien representerer en økning i bruttonasjonalprodukt på omtrent 50 milliarder canadiske dollar, så noe under 400 milliarder kroner. Kanskje ikke like mye som jordbruk og skogbruk, kanskje ikke engang like mye som øl, men 400 milliarder er jo penger det også. Staten finner sikkert noe de kan bruke dem på. Da er bare den mest direkte vinning regnet inn, de har ikke tatt med hva systemet sparer på å ikke ha det på kriminalstatistikken. På gatenivå registrerer man ingen forandring. Det har ikke blitt flere brukere, bare flere som gjør det åpenlyst. Så … de tjener penger i den ene enden samtidig som de sparer penger i den andre, mens brukermønsteret forblir uforandret. Hva er det vi ikke forstår i Norge?

Cannabisbatten i Norge ligner Putins felttog i Ukraina. Det går til helvete men de klarer ikke å bare slutte og være idioter. Alt det ansiktet de har og hele deres sosiale posisjon fryktes å gå tapt dersom de må gi seg, eller enda verre, innrømme at de tar feil. Det er ikke intelligent men det er menneskelig. Vi styres av ideologer som driter i hva terrenget sier, for de har jo et perfekt kart. Hvis noe ikke stemmer er det terrenget som tar feil. Sånn har det vært siden bestefar var ung og bestefar blir veldig engstelig når han tenker på forandringer. Alt må forbli slik det alltid har vært, helt siden de feilfrie menneskene som bygget landet stilte opp reglene for hvordan vi alle skal leve i all fremtid.

Det er vanskelig å forstå hvorfor ikke Norge gjør som Canada gjennom noe annet prisme enn det moralistiske. Folk klarer ikke å slippe den forargede tanken på at det finnes noen som ikke gjør som de får beskjed om. Vi har hatt allmøte. Vi har vedtatt at narkotika er ugreit. Er det siden noe mer å snakke om? Er det noe som virkelig provoserer oss så er det tanken på at noen nyter sånt som vi har sagt er ugreit, uten engang å skamme seg for dette. Vi kan godta narkomani som en lidelse men det blir for drøyt når folk gjør det for moro skyld. Da er det noe som klikker inni oss og vi blir fylt av de lovlydiges raseri. Rettmessig harme! Borgervern! Reglene er der for din egen beskyttelse. Du aner ikke engang hvor galt alt kommer til å gå når folk begynner å bryte reglene. Hva blir det neste? Gruppesex og kannibalisme?

Som alltid kan vi le eller gråte av menneskene, for eksakt de samme årsaker. Denne tragedien er en komedie, og omvendt. Det betyr slett ingenting for meg personlig om cannabis blir legalisert eller ikke og det betyr om mulig enda mindre om folk liker å “røyke rev”, det som teller er at vi forholder oss realistisk til realitetene uten å hengi oss til ynkelig føleri om hvordan verden “burde ha vært”. Det er som det er. Vi har et gigantisk cannabismarked som styres av kriminelle organisasjoner. Eller kanskje de har blitt så store nå at de bør kalles “utenomstatlige aktører” med økonomiske midler til å utgjøre en reell gravitasjonskraft i resten av markedet. Men ikke engang det er det viktigste elementet i dette bildet, det som virkelig tipper vektskålen er at industriell bruk av hamp er vanskelig-til-umulig på grunn av det moralistiske regimet som fordømmer alt som har med planten cannabis sativa å gjøre. Vi snakker om en nyttevekst som er like gammel som selve jordbruket. At den har en bivirkning som rusmiddel er relativt sett noe helt ubetydelig. Så vidt jeg kan se blir de “steine” noen ganger ulidelig fjollete men det virker ikke som det gjør dem voldelige og ukontrollerbare sånn som alkohol. Uten at jeg vet alt om alle, men sånn ser det ut.

Jeg opplever ofte å være i utakt med tidens trender. På den ene side kan vi si det blir helt feil når en mann i sekstiårsalderen er “trendy” men på den annen må vi faktorere inn at det har jeg egentlig aldri vært. Det er ikke noe som har kommet med alderen. Det å være utrendy er et talent jeg har hatt siden jeg var liten. Mest – tror jeg – fordi det er noe som ikke klikker helt med den økonomiske sansen min når folk betaler dobbelt så mye og vel så det for “merkevarer” mens man kan få ting med teknisk bedre kvalitet (men uten logo) til en vesentlig lavere pris. Det er noe der. Noe jeg ikke forstår. Noe religiøst? Jeg vet ikke. Men det må jo være noe som motiverer folk til å kjøpe ting de egentlig ikke har råd til for å late som om de har penger de egentlig ikke har. Men hva vet jeg. Vi mennesker er veldig tenkende skapninger.

Noen dager senere begynner det å komme inn mer detaljerte rapporter etter orkanen Ian som nylig traff Florida. Store materielle skader på alle typer menneskeskapte strukturer, som var å forvente, men det virker som om evakueringsprogrammet har fungert bra. Det er ikke så mange døde, ihvertfall ser det ikke slik ut. Imidlertid ser det ut som om dette blir en dyr erfaring for Florida. Noen steder kommer man ikke engang frem til fots, så mye skrot og vrakrester som ligger sammenfiltret der hvor det tidligere var et stort nabolag med hus og mennesker. De sender inn droner for å hente ut bilder av situasjonen. Det er så man må lure på hvor de skal gjøre av alt skrotet. Kommer de til å bygge alt på nytt? Det kan bli et problem både med finansiering og forsikringsordninger. Men foreløbig er det mest et opprydningsproblem.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Mindre naturlig er opprydningsproblemet i Ukraina. Eller kanskje vi bør si at det er mer direkte menneskeskapt. De som har vært litt sånn heia Putin i flere år nå snakker ikke like høyt lenger. Det er ikke enkelt å forklare det som skjer. Det virker ikke nødvendig uten at man stiller opp premisser som befinner seg tildels langt inni koko-labyrinten. Når var det sist en angreprskrig som handlet om å ta land? Det virker som om prosjektet først var en USA-modellert aksjon for “raskt regimeskifte i vår egen bakgård” men siden har alt endret karakter og blitt noe mye mørkere. Russland har allerede tapt denne krigen, uansett hva som skjer fremover. De politiske skadevirkningene oppveies ikke av noe det er mulig å oppnå med felttoget i Ukraina — og verre blir det for hver dag som går. Derfor er russerne de som er mest bekymret for hvor dette skal ende, noe som vanligvis ikke virker styrkende på verken pågangsmot eller gjennomføringsevne. For dem er alle valg dårlige valg.

Det har blitt trendy å slenge rundt seg med slagord “til støtte for Ukraina” eller i det minste ha et flagg som profilbilde. Slike ting. Det betyr selvfølgelig ikke et milligram med mannskit for selve situasjonen men det får de nevrotisk maktesløse til å føle seg bedre. Nå er de deltagere i noe stort og meningsfullt. En folkeaksjon! For noe jævla sludder. For et år siden visste de knapt at Ukraina eksisterte og nå er de plutselig deres beste venner. Det ville vært bedre å ta all denne situasjonsmessige godviljen og kjøre den i en hurtigmikser helt til den blir en glatt emulsjon som man kan smøre utover hele året i form av vanlig menneskelig anstendighet som man praktiserer hver dag, ikke bare som et skippertak når krisa kommer.

Gresk mytologi ligner den typen mat som vokser mens man tygger. Det blir bare mer og mer av det jo mer man svelger unna. Nymfene var en type kvinnelige naturånder, kanskje beslektet med de norrøne disene, kanskje ikke. Det er vanskelig å si, men det virker i utgangspunktet som noenlunde den samme idè. På bildet ovenfor ser vi pleiadene, malt av Elihu Vedder, som sammen med sine syv søstre hyadene ble kalt atlantidene, døtre av Atlas og voktere av solnedgangen. Imidlertid blir hesperidene også kalt atlantider, så hvem vet. Atlas hadde noen jern i ilden både her og der. “De magiske øyene i vest” er en gammel legende som dukker opp i mange kulturer (og som har appellert til mange slags fantasier) og hesperidene sies å være der, voktende over gulleplene som virker foryngende på kjødet.

Vi gjenkjenner umiddelbart Idun med gulleplene, hun som var gift med Brage og som noen ganger er en Frøya-lignende skikkelse i mytene, som har (eller tar) ansvar for “fruktbarhet” både i ekteskapelig sammenheng og innenfor jordbruket, noen ganger personlig og andre ganger gjennom disene. I den greske myten finnes Idafjellet og i den norrøne har vi Idavollen. Noen varianter av hesperidenes myte har dem boende i Kolkis, det gamle landet som ligger helt øst i Svartehavet og grenser til dagens Georgia (som imidlertid het Iberia den gangen), og de driver med sauer som har gylne skinn, ikke gullepler. Jason og Argonautene handler om dette, hvilket bringer oss til Medea, en annen av mange grufulle historier, og hvordan hun til slutt ender i Iran og dermed gir navn til folkeslaget mederne, nabofolket til perserne, som fikk slikt navn etter Persevs, som forøvrig også grunnla Mykene og var den som hugget hodet av gorgonen Medusa. Men nok digresjon.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

For å “forstå” mytene kan vi ikke bruke forstanden. Den virker ikke på denslags materiale, som er halvt drøm, halvt virkelig. Vi kan analysere form og struktur, språklige grep og etymologi, men vi vil ikke forstå innholdet av mytene dersom vi studerer dem med mikroskop. Myter er elefantiske av natur, det vil si vi må komme oss på en viss avstand for å få det rette perspektivet på ting. Myter er esoteriske av natur. Det finnes et innhold, men det er dårlig egnet til å fanges med språket. Å gripe myters innhold med språk er som å fange røyk med fiskegarn. Vi er nødt til å tilnærme oss materialet på en annen måte. Tenke med en helt annen del av sinnet. Gullepler er innenfor en fortolkningsmodell et gammelt navn for appelsiner (på tysk “apfelsin”), et ord som bokstavelig betyr kina-eple, men som også er kjent som “vestfrukt” og i den greske kultursonen portokal etter landet Portugal. Vi finner mer øst/vest-forvirring. Dessuten er det ofte uklart om de mener appelsiner eller sitroner, sistnevnte det hemmelige middelet mot skjørbuk (C-vitaminmangel) som gjorde at britene den dag i dag blir kalt limeys.

Man vil åpenbart fremstå som mer ung hvis man ikke har skjørbuk. Sykdommen fører blant annet til at tannkjøttet begynner å blø og tenner faller ut. Det finnes mange underhånds referanser til skjørbuk i eldre litteratur, inklusive alskens råd for å kurere lidelsen, som har vart helt inn i moderne tid i kulturer som har liten eller ingen tilgang på fersk frukt og grønnsaker. Navnet kommer forresten fra det norrøne skýrbjugr, som betyr noe slikt som “ødem forårsaket av skyr” (det moderne melkeproduktet skyr har lite mer enn navnet til felles med de gamle tiders heksebrygg). Det vil ta omtrent et års tid for et individ som har normalt kosthold ved dette tidspunkt å utvikle symptomer på skjørbuk dersom de slutter å ta til seg C-vitamin. De vil tilsynelatende “eldes” mye raskere enn alle andre rundt seg og tilstanden kan bli dødelig for noen etter kort tid med fullt symptomregister, men for alle etterhvert. Tilfriskning vil imidlertid skje så snart man begynner å få i seg C-vitaminen igjen, for eksempel ved å spise gullepler. Eller hvorfor ikke jordepler? “Pommes du terre” på fransk, som vi gjenfinner i pommes frites, eller påmfri som noen sier nå. Poteten ble jo raskt den største C-vitaminkilden ute blant folk da den kom fra Søramerika på 1500-tallet. Slik sett fant de jo disse “magiske øyene i vest” til slutt, og brakte hjem igjen jordisk gull som den dag i dag er en hjørnestein innenfor landbruket.

De eldste lovtekster vi kjenner til ble formulert av Hammurabi, den sjette amorittiske kongen av Babylon.

Historiene folk forteller om ham er sikkert overdrevne og propagandiserte både her og der, men ryktet sier uansett at Hammurabi var både klok og rettferdig, derfor er det nesten like sannsynlig at man vil finne et Hammurabi-portrett som en statue av den blinde gudinnen med sine vektskåler og sitt sverd, i tinghus og rettssaler rundt om i verden. Som et idol. Klokskap og rettferdighet er jo ikke noe alle opplever som realiteter i sine liv, enten de er utøvere eller mottakere i denne transaksjonen. Eller bare publikum, for den saks skyld.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Vi vet uansett at han i det minste forsøkte å være tydelig som lovgiver, mot for eksempel den lunefulle vilkårligheten hos en Caligula eller en Stalin, som folk i ettertid snakker om med mindre entusiasme og beundring. Det er jo noe. Et slags utkast til en idè. Siden har det gått snart fire tusen år og vi strever fortsatt med de samme gamle greiene. Hvem har rett til å bestemme over andre? Dersom vi hadde levd for lenge siden kunne vi kanskje ha vandret ut i verden og fortsatt å gå helt til vi fant et sted vi kunne kalle vårt eget, langt borte fra alt annet, og der kunne vi gjøre som vi ville og lage våre egne lover, men dette er ikke lenger noe aktuelt alternativ. Alt beboelig jordisk territorium er – i det minste i navnet – kontrollert av nasjonalstater som regulerer folks atferd gjennom sin politiske prosess, enten den er demokratisk eller “alternativ”.

En av de viktigste postmoderne erkjennelsene er at det finnes ikke noe statsløst alternativ. Det vil alltid komme en “regjering” enten denne blir innsatt og avsatt gjennom demokratiske valg, regulert av lov, eller om den består av rene gangstere som styrer slik de føler for der og da, gjennom vold og trusler. Vi kan ha enten hammurabisme eller caligulisme. Det vi derimot ikke kan ha er anarkisme. Den eneste kjente form for maktvakuum som finnes blant mennesker er den urgamle tilstand av lovøshet og borgerkrig, alles kamp mot alle, hvor terror vil styre dagen for folk, helt til det kommer noen som etablerer en ny statsmakt, det vil si et voldsmonopol, som umiddelbart utsteder et nytt lovverk. Eller kanskje de innsetter en diktator. Hvem vet. Begge deler forekommer. Vi må uansett ha “noe” selv om vi bare har dårlige alternativer å velge mellom, så vi velger det minst jævlige systemet blant de som har blitt prøvd gjennom tidens løp, derfor har vi demokrati. Det er både dumt og tregt, designet for å moderere folks initiativ og entusiasme, men dette er nødvendig for å styre mennesker. Poenget med den byråkratiske labyrinten er at det finnes en byråkratisk labyrint. Det skal ikke være enkelt. Det enkle tiltrekker seg både Caligula og Stalin og det som verre er, og snart blir de verste de første og de fleste de siste. Forsto Hammurabi dette? Det er vanskelig å si noe om. Men vi forstår det nå.

Det er vanskelig å forstå mennesker. Hvis noen spør meg vil jeg si det er i praksis umulig og man er bedre tjent med å ikke engang prøve. De er som de er. Ferdig diskutert. Om man virkelig skal forstå noen må man jo leve seg inn i alle detaljer i alt deres liv, hvor de har vært, hva de har tenkt, hvem som har påvirket dem, det ene med det andre, hvem fanden har tid til sånt? Kanskje en psykolog, mot et honorar, men med mindre man har tenkt å dele livet sitt med vedkommende i noen dypere forstand er det tåpelig å se etter “noe mer” enn den masken de selv har laget som sitt personlige uttrykk og som er hva de ønsker å presentere for verden.

Lite er mer komisk blant oss mennesker – som allerede i utgangspunktet er latterlige skapninger – enn kjønnsrolledebatter. 

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Når og hvorfor er en person sitt kjønn? Når og hvorfor er kjønnet noe man paraderer rundt med som en triumferende deklarasjon av seksuell forutsigbarhet? Selvfølgelig er vi biologiske skapninger først og sist. Dette er vanskelig å komme bort fra uansett hvor psykiatrisk villfaren man ellers måtte være. Dette har daglig relevans i forhold til næringsopptak, fordøyelsesprosess, søvnbehov, følsomhet overfor elementene og en lang rekke andre kroppslige ting vi må styre med til enhver tid. Men vi er ikke bare biologiske skapninger, vi er også kulturvesener.

Om meg selv er det sannsynligvis ikke helt halvgalt å si at jeg har et egyptisk kunstsyn. Det går slik: Naturen er guddommelig og perfekt i sitt eksistensielle uttrykk, mens menneskenes verden er kunstig. Alt vi gjør er kunst. Vi kan dra på ekspedisjoner i den naturlige verden, beundre det vi ser, undersøke ting, nyte en dag i det grønne, hva som helst, men vi kan aldri være naturlige. Mennesker er tvers igjennom kunstige og de verste løgnerne blant oss er de som sier noe annet. Det finnes ingen større synd enn å lyve om den guddommelige orden. Det finnes ingen styggere blasfemi enn å dikte seg selv inn i gudenes planer og late som om man er noe mer enn bare et menneske.

Fra pyramideteksten shat-am-tuat siterer vi den nattens katarakt hvor den døde solen passerer gjennom er stor hall med et uendelig høyt, hvelvet tak. Fra taket henger xepera (uttales “kheffer” med harkelyd) i form av en skinnende gjødselbille som vil instruere sjelen om selvet og verden, hvordan alt som eksisterer skaper seg selv gjennom viljen til å ta materiell form og erfare døden, dag etter dag, natt etter natt, alt noe eller noen kan være er det de vil være, men bare de som lytter til xepera og forstår viljens eksistensielle prinsipp kan leve i sannhet. Man må “gjøre seg til” før man kan være til. Viljen velger verden. Vi skaper vår virkelighet enten vi forstår dette eller ikke. Men denne evnen er ingen gudemakt, det er menneskenes forbannelse og årsaken til at vi behøver sosiale ritualer for å skape vår kunstige verden.

Som alle vet hadde antikkens egyptere en morbid interesse for sex, død og rusmidler, eller rettere sagt alle de “bevissthetstilstandene” som kommer og går i forhold til hva vi gjør og ikke gjør. Kulturen deres var helt og udelt viet til “kunsten”, som igjen handlet om å skape en verden som mennesker kan leve i, minutt for minutt, dag etter dag. Til dette formål fantes per-aa-ser-ekh – “det store hus” – (som ordet farao er utledet fra) som var et konsept som tilsvarer mer eller mindre det man mener når man i norsk juridisk språk snakker om riket. Dessuten var det den treeninge per (kongen) av “de tre nasjoner” hedj, desher og khem, hvorav den siste betyr “den svarte verden” (natten, mørket, det underbevisste), eller det som araberne senere kalte al-khemia, de svarte kunstene, herunder kunsten å skape seg selv i vår verden. Hvis man vil være til må man gjøre seg til. De som ikke gjør noe for å skape og iscenesette seg selv eksisterer ikke i egentlig forstand. De er en slags form for spøkelser selv om de har en fysisk kropp, de representerer et fravær av kunsten, men de er ikke naturlige heller. De ligner på mennesker men de har ingen kunst. Ingen guder. Ingen prinsipper. Ingen orden, de bare driver rundt på åpent hav uten mål og mening mens de skriker etter en gud som ikke ønsker å kjenne dem.

Det finnes riktignok så mange slags kunstsyn i den postmoderne verden vi nå erfarer, men dette er mitt. Alt koker ned til viljen. Det mentale og dynamiske prinsipp man bruker når man skaper sin identitet, bevisst eller ubevisst, som “medlem av kulturen”. Mange føler sterkt at de bør søke etter en måte de kan leve i sannhet, så godt de kan, og siden vier de seg til dette prosjektet, men minst like mange føler at løgnen er det rette for dem. Det er ikke mitt ansvar at jeg er som jeg er. Problemet med å definere seg selv som et produkt av andres virksomhet er at dette er alt man har. Bare dette livet. Bare disse kreftene og talentene, store eller små. Ingen har noe “mer” eller noe “annet” enn seg selv og en håndfull illusjoner om selvet og verden. Dette er alt man eier. Alt man kan styre. Man kan velge å gjemme seg og fornekte hvem man er og hva man føler om sitt eget liv og hvordan det bør leves, eller man kan velge å skride freidig inn på scenen og fremføre sitt liv slik som det er, uten skam og skyldfølelse. Det spiller uansett ingen rolle i det store bildet, men det er viktig for vedkommende individ.

Jeg liker ikke det reduksjonistiske menneskesyn, hvor vi alle er forhåndsprogrammerte maskiner av kjøtt og blod som ikke har annet valg enn å “leve opp til standardene” så godt vi kan i møte med forventningene fra familien, vennene, samfunnet, og andre, enda fjernere mennesker – filosofer, prester og akademisk intellektuelle med alt hva de mener – ut fra et sett med kvaliteter som tilligger det skuespillet vi kaller vår kultur gjennom kjønnsroller, samfunnsfunksjoner og andre kategorier av gruppeidentitet. Alt dette er løgn og forbannet dikt. Det sanne er at vi vet ikke særlig mye om noenting, men vi er rimelig sikre på at dette livet, denne håndfull av tid, er alt vi har. Spørsmålet er hvordan det skal brukes. Det er mye snakk om “identitetspolitikk” nå for tiden. Debatten deler seg grovt sett inn i to leire: De som mener at alle er individer som skaper seg selv gjennom dannelse og individuasjon, og de som mener at selvet og følelsen av å være et individ ikke er noe relevant, livet handler om å leve opp til det andre ønsker av deg. Jeg ser ikke helt hvordan det kan finnes noen nøytral posisjon. Alle må jo ha noen slags mening om sitt eget liv. Hva man skal gjøre med den tiden man har i denne verden. Slike ting. Riktignok er det sant at folk kan bli litt i overkant sære noen ganger, men det er en større synd å være kjedelig. Ihvertfall så kjedelig at man kjeder seg selv.