Dårlig oppdragelse er en arvesynd. Eller ihvertfall virker det sånn. Uhøflige foreldre får uhøflige barn. Ne c’est pas? Man skal være en ganske fremmelig ungdom for å selv utvikle det vi kaller “dannelse” hvis man ikke har fått det fra barnsben av, men jeg antar dette skjer i noen unntakstilfeller. Til syvende og sist handler det om selvrespekt. Hvis man ikke har noen aktelse for seg selv og ikke oppfatter seg selv som en person med verdi så har man tynt grunnlag for å utvikle en sunn karakter.
Hvilket bringer oss til det motsatte problem, hva jeg kaller Siddhartha-syndromet. Som alle vet var han som senere ble til Buddha en rikmannssønn som ikke ante noe om at verden var full av sorg og smerte, lidelse og fattigdom, og som ble dypt sjokkert da han lærte hvordan ting egentlig var. Mange gjør barna sine den verst tenkelige tjeneste når de “skjermer” dem fra sannheten om vår verden. Jeg mener ikke at man bør eksponere mindreårige for ting de ikke har noen forutsetninger til å forstå, men etterhvert som de vokser til bør de informeres om alt som er stygt og farlig. De bør orienteres om at ikke alle mennesker er snille og gode. Ikke alle vil deg vel.
Det kan ikke gjentas ofte nok at alle som er født og oppvokst i Norge allerede er vinnere i livets lotteri. Riktignok finnes det mye som ikke fungerer helt som det skal men i utgangspunktet er vi alle priviligerte i forhold til de som ikke engang vet om det vil stå mat på bordet den dagen. Dette pleide å være et stort solidaritetsprosjekt. Vi tar vare på hverandre fordi dette er vår stil, ikke fordi vi tror vi har noe å tjene på det. Man stiller opp når det er dugnad. Man tar ansvar når man ser at noe er rav ruskende galt. Slike ting. Sånt skjer ikke spontant av seg selv fordi mennesker er gode på bunnen, det er en konsekvens av at man har blitt oppdratt til å tenke slik. Alt kunne vært helt annerledes. Faktisk så var alt helt annerledes i førmoderne tid. At Norge til stadighet plasserer seg i verdenstoppen for samfunnsmessig livskvalitet (hvordan man enn måler denslags med statistikk) er fordi det er slik vi ønsker å ha det. Mer mystisk er det ikke.
Det motsatte av en teori er ikke en annen teori, men den første teorien omsatt til praktisk handling. “De ideologisk korrekte” er mennesker som har viklet seg inn i et politisk rollespill som kommer med et (eller flere) sett ferdig dannede meninger og holdninger som man ifører seg, lik en uniform. Det legges ned mye innsats i å gnukke og file på disse forbannede meningene sine, helt til man fremstår som en uangripelig representant for hva det enn er man synes er så viktig. Av denne årsak får vi for eksempel marxister som vet mer enn selveste Marx om produksjonsforholdenes sosiologiske ringvirkninger, mens de er ute av stand til å organisere et hageselskap eller, hva vet jeg, snekre en fuglekasse. Livet er jo først og fremst et praktisk problem.
Som nevnt i forrige del av denne usammenhengende studien av tåke, 1990-tallet var et interessant tiår. Liksom litt løsrevet fra både det som gikk forut og det som kom siden. I det store utlandet skjedde mye rart (og stygt) mens i Norge fikk vi Antifa. Som alle vet var nazistene det største partiet ved valget i Tyskland i 1932, så derfor ble Antifa stiftet, som antifascistisk aksjon, bare litt i seneste laget. Året etter overtok Hitler jobben som statsleder og siden ble det vanskelig å gjøre motstand mot den fascistiske ideologien. Men Antifa-konseptet overlevde nazitiden og har siden fungert som “varemerke” for ymse grupper her og der i verden som ønsker å markere tydelig ideologisk motstand mot fremvoksende fascistiske tendenser i nærmiljøet. De behøver ikke å “gjøre” noe, alt som kreves er at ordet ANTIFA stilles opp. Det neste som skjer er at alle som har sympatier for det pågående fascistiske prosjektet reagerer med tydelig hysteri. Ekte skrekk. Uten ironi vil folk erklære at de føler seg truet av Antifa. Tenk litt over dette. Hva sier det om deg hvis du frykter antifascistene?
Nesten alle som studerer ulykker og deres årsak vil si seg enige om at folk har generelt sett en tendens til å misplassere frykten sin. De er redde for ting som har en svært lav grad av sannsynlighet for å noensinne komme til å skje, mens de føler seg komfortable med ting som kan kverke dem her og nå hvis de ikke er forsiktige. Realisme er ikke så vanlig som man skulle tro, ut fra hvor fordelaktig det er å ha som egenskap når man skal forholde seg til livets realiteter. Det vanlige synes å være noen slags halvbevisst grumsegrøt laget av like deler ønsketenkning og virkelighetsfornektelse. Tre mennesker kan til den samme tid observere det samme scenario, men senere vil de fortelle tre helt forskjellige historier om hva som skjedde. Poenget synes å være at det de føler om hva enn de observerte er det viktigste elementet i bildet. Historien justeres slik at den passer til (og støtter opp under) observatørens ideologiske posisjon. Det kan diskuteres om det er “ekte løgn” når de selv tror på det de sier, men det er viktig å ha i mente at all antikommunisme er til fordel for de som eier produksjonsmidlene mens all antifascisme handler om å konfrontere autoriteter. De er ikke likeverdige ting. Kamp mot kommunister utgår fra “næringslivets interesser” og det er noe som har pågått i snart halvannet hundre år, dog mest intenst under etterkrigstidens “kalde konflikt” mellom øst- og vestmaktene. Imidlertid har antikommunisme vært en ting helt siden Haymarketopptøyene i Chicago i 1886 (som også er opprinnelsen til 1. mai som “arbeiderbevegelsens dag”) og enda lenger. Den ene parten er “arbeidsgivere” som vil ha mest mulig profitt for minst mulig innsats, mens den andre parten er de som fysisk er på stedet og utfører jobben. De ønsker en lønn de kan leve av og arbeidsforhold som i det minste ikke er direkte skadelige.
Når det gjelder selve begrepene fascisme, nazisme, falangisme og annet man kaller “de høyreradikale” så lider dette under den svakhet at det ikke egentlig finnes noe sammenhengenede teoretisk grunnlag for slik diagnose. Det finnes riktignok et antall polemiserende bøker og pamfletter som er forfattet av diverse kjente navn fra det høyreradikale politiske komplekset, men de har ikke noe som tilsvarer Das Kapital, med mindre vi peker på Friedrich Hayeks “Veien til trelldom”. Ikke alle føler seg komfortable med å betrakte Hayek – en jøde – som nazist, men det er ikke til å komme forbi at hans idèer om frihet er selveste godtebutikken for alle de høyreradikale som har fulgt i ettertid, fra Harry Truman til Carl I. Hagen, fra Margaret Thatcher til Donald Trump. Sosialdarwinisme er det operative begrep og pengebegjær er motoren i det hele. “Markedets usynlige hånd” vil på noe slags parareligiøst vis favorisere de fortjenestefulle mens dem det ikke går så bra med avskrives som inkompetente, giddalause, eller hva som helst annet ord som plasserer ansvaret for deres økonomiske tilstand hos dem selv. Det at man ikke har penger beviser at man er et umoralsk menneske. Høyrehønsen anerkjenner ikke systemisk urettferdighet noe mer enn de anerkjenner menneskeskapte klimaforandringer. Derfor betrakter de for eksempel marxisme som noe satanisk. Krav om økonomisk, juridisk og sosial rettferdighet blir møtt med sjikane og vold. Politiske utjevningsprogrammer i samfunnet betraktes som “kommunisme” og må bekjempes med alle midler, i siste instans våpen.
Antifa kom til Norge på 1990-tallet fordi også her var det en ganske kraftig fremvekst av “fash” på den tiden, som i resten av vesten. Det foregikk regulære gatekamper mellom ungdom som definerte seg som Antifa og ymse slags “folkebevegelser”. Enten de var mot innvandrere, “fremmedkulturelle” eller kulturmarxister. Dødsfall forekom. Politiet betraktet det hele som interne oppgjør mellom kriminelle ungdomsgjenger og det politiske miljøet var stort sett uinteresserte. Motstandsgrupper var noe heroisk på den tiden vi var okkupert av tyskerne mens “uformell våpenberedskap” i dagens Norge som hovedregel betraktes som kriminelt i seg selv. Bevæpning er imidlertid et strategisk element som virker på mange måter. Dersom dine aktuelle fiender tror at du bærer våpen vil de legge opp et helt annet taktisk løp. Ingen ønsker noen skuddvekslinger og man kan ikke bare angripe og banke opp noen som kanskje har pistol. Det kan fort bli en helt annen type konfrontasjon enn hva man hadde sett for seg. Samtidig pågikk det en digital revolusjon … og det ble snart vanlig å ha mobiltelefon. Det gikk plutselig an å ringe folk til enhver tid, uansett hvor de befant seg, slik at man kunne samle en gjeng ganske raskt. Dette forandret alt. Folk sluttet å kle seg på lett identifiserbare måter. Den krigerske retorikken ble tonet ned. Flere og flere begynte å se mot det på den tiden helt nye internettet som en aktuell slagmark for den stadig pågående kulturkrigen. Og der befinner vi oss fortsatt. Om vi skreller bort all mannskiten som folk sier så handler det fortsatt om en dyp konflikt mellom to gjensidig utelukkende frihetsbegreper.
For noen er det en moralsk ryggradsrefleks at begrepet frihet blir meningsløst hvis det ikke foreligger i alle årsaksrekker innenfor hele næringskjeden, så å si. Andre mener imidlertid at frihet er noe personlig som man kan fortjene eller ikke fortjene ut fra hva man gjør (og ikke gjør) innenfor det samfunnsøkonomiske spillet. Den første gruppen vil oppfatte det som uakseptabelt å for eksempel tjene penger på å importere og selge produkter som er fremstilt under slavelignende forhold, mens den andre gruppen vil argumentere for at det er bedre for de som lider nød at de tjener litt penger enn at de ikke har noen som helst slags inntektskilde. Alt kan rasjonaliseres. Markedskreftenes frie spill er uansett det eneste metafysiske prinsipp som er gyldig på det pragmatiske plan for de som lener seg mot høyre, mens venstresiden forlanger en aktiv politikk for å bekjempe all fattigdom og utnyttelse så langt som man overhodet har noen makt til å påvirke dette. Også i fjerne land, i form av utviklingshjelp og andre tiltak. Høyrepolitikk er å tilrettelegge for produksjon og frembud av slike fuglekasser som markedet etterspør. Venstrepolitikk er å lære folk hvordan de kan lage dem selv. I nettets tidsalder har vi en nesten øredøvende mengde propaganda gående til enhver tid. Ofte bare marginalt assosiert med realpolitikken som propagandaen er designet for å tjene. Siden nesten ingen er i stand til å tenke klart lenger handler det om å henvende seg til folks følelser og på den måten få dem til å stemme for det ene eller det andre partiet. I løpet av livet har jeg møtt mange som later til å tro at din politikk handler om hva slags meninger du har … men dette er jo en vrangforstilling som ikke ligger svært langt unna fullstendig psykotisk sammenbrudd i tankeredskapen. Det spiller i virkeligheten ingen rolle hva man mener. Alt som teller er hva man gjør. Minutt for minutt, dag etter dag, gjennom hele livet. Og nesten ingen “gjør” noe politisk ut over det å stemme ved valg. De som ikke engang gjør det må regnes som apolitiske. Hva man gjør ellers i livet er ikke et uttrykk for ens politikk, men for ens moral. Ser man generelt på andre mennesker som konkurrenter eller som kolleger i livet? Det er spørsmålet.
Å si at Hamsun var nazist fungerer bra under to grunnforutsetninger. 1) at man vet ingenting om Hamsun, og 2) at man vet ingenting om nazisme. I så fall er nemlig det man sier at den ene tingen man ikke vet noe om ligner på den andre tingen man ikke vet noe om, mens man selv er et moralsk beundringsverdig individ i kraft av denne uvitenheten. Voff voff. Ringen er sluttet. Forfengeligheten vinner til slutt.
Etter Den andre verdenskrigens slutt hadde vi et ganske dramatisk ryddeprosjekt i det norske samfunnet. Som mange har påpekt var det uforholdsmessig mye mer intenst enn i andre land som hadde gjennomlevet en tilsvarende situasjon. Det vanlige er å tilskrive dette en “typisk norsk” tendens til å ville være de mest moralsk prektige av dem alle, men jeg foretrekker å tenke at det som skjedde var en revolusjon kamuflert som et krigsoppgjør. “Gerhardsen-generasjonen” av norske politikere gikk såpass hardt til verks at hele den daværende kontingenten av femtiåringer ble tilsidesatt til fordel for tredveåringer som ble sittende i toppjobbene helt til langt inn på 1970-tallet. Radikale grep ble tatt for å bygge et helt nytt samfunn basert i helt andre verdier.
Antikommunisme er selve det eksistensielle grunnlaget for fascisme, men dette betyr ikke at all antikommunisme automatisk medfører fascisme. For Arbeiderpartiet var det poljtisk nødvendig for å kunne fungere som et statsbærende parti i Norge. Det går ikke an å styre landet uten å innta en de facto konservativ posisjon overfor institusjonene som samfunnet hviler på. Politikkens baksetesjåfører har ofte mange meninger om både kjørestil og fartsretning, men det er ikke hjelpsomt å drukne den som kontrollerer rattet og pedalene i kritikk, forslag og spørsmål med mindre man selv er klar for å vise at man kan gjøre en bedre jobb. Dersom det man ønsker er å stanse på nærmeste rasteplass for å plukke hele kjøretøyet fra hverandre bør man holdes utenfor. Hva Den andre verdenskrig mer enn noe annet hadde demonstrert er at ekstremisme ikke er bra for butikken, enten man svinger den ene eller den andre veien med greiene sine. “De som bygget landet” er de revolusjonære som tok over styringen av Norge i 1945 og det revolusjonære prosjektet deres besto i å fjerne begrepsparet høyre og venstre fra politikken. Det nye begrepsparet ble istedet seriøs og useriøs. Enten mener du å styre butikken på en ryddig, seriøs og etterrettelig måte eller så farer du bare med vås og løgner. Dette prinsippet forble stabilt helt til 1980-tallets “jappetid” brakte nye verdier.
Den enes død er den andres brød, som Montaigne sa (le profit de l’un est le dommage de l’autre) og i Norges tilfelle var dette særlig sant om Den første verdenskrig. Det var mange som pådro seg store personlige formuer gjennom ymse slags handel med de krigførende partene nede i Europa. Teknisk sett var Norge erklært nøytralt også ved inngangen til Den andre verdenskrig, og norsk næringsliv var innstilt på å esle den samme byrden som forrige gang, men slik det ble jo ikke. Mange klarte omstillingen, andre ikke. Å handle med tyskerne var kanskje et rasjonelt økonomisk valg, men det var politisk uakseptabelt. Imidlertid var dette den eneste handel som var mulig under okkupasjonstiden. Russerhandelen bortfalt naturligvis og ordet Nordsjøtrafikk hadde en helt annen betydning den gangen. Nazistenes økonomiske politikk bestod av å gjøre de som eide bedriftene til en slags konstitusjonelle monarker som bare fikk beholde virksomheten sin dersom de leverte varer sånn som pålagt, til den og den tid og i slike og slike mengder. Det var notorisk vanskelig å diskutere med nazistene. De som ergret dem kunne plutselig oppleve å havne i konsentrasjonsleir, eller verre. Dette var noe man tok hensyn til under rettsoppgjøret etter krigen, men marginene var trange og det skjedde visserlig mye urettferdig når “gode nordmenn” skulle sorteres fra de andre. I rene tall hadde Norge en høyere prosentandel landssvikere enn noe annet land det er naturlig å sammenligne seg med. Viljen til å fjerne fascisme fra samfunnet for enhver fremtid var sterk – og forståelig – men det ble litt for mye Møllers tran noen ganger, som i tilfellet Knut Hamsun. Det gikk heller ikke særlig bra med de som hadde engasjert seg i motstandsbevegelsen på et kommunistisk grunnlag.
Antikommunisme er ikke nødvendigvis et problem hvis man samtidig praktiserer en minst like strikt antifascisme. Det er her mange går så alvorlig feil i veivalgene sine. Det som fungerer i den virkelige verden er “sentrumsorientert sosialdemokrati” hvor man først og fremst går inn for å sikre en demokratisk styringsform som målt i økonomiske termer har en omtrent jevnstor offentlig og privat økonomi. Siden tilkommer diverse særinteresser i detaljarbeidet, slik at å stemme til fordel for det ene eller det andre av de “etablerte” partiene vil kunne utgjøre en ganske stor forskjell, men selve systemet vil forbli det samme. Den norske revolusjonen i 1945 gikk usentimentalt inn for å avskaffe enhver form for ekstremisme, til fordel for den mye utskjelte “norske snusfornuft”, som likefullt har tjent oss alle vel i alle disse årene. Staten er et nødvendig onde som ingen er tjent med å avskaffe, selv om det kan se slik ut når man er på en stigende ideologisk rus. Uansett hvor teit og treigt og irriterende byråkratiet fremstår for de som er nødt til å forholde seg til det er dette hva som mer enn noe annet har sikret enhver norsk velstand i etterkrigstiden. Vi behøver en stat som er hundrevis og tusenvis av ganger mye sterkere enn selv de mest fremmelige av privatinteresser som finnes der ute. Det er minst like ærbart å søke livslangt engasjement som offentlig tjenestemann som det er å stake ut en militær karrière. I begge tilfeller opplever man som individ formodentlig mening i tjenesten, selv om folk flest har en tendens til å grine på nesa av byråkrater mens de militære er potensielle helter for alle som forteller historier. Selv ville jeg (åpenbart) ikke gjort noen av delene siden jeg er “privat” av legning, men jeg anerkjenner at det frie spillerom for private interesser bare kan eksistere fordi staten beskytter dette opplegget. Å tro noe annet er nesten kriminelt naivt.
Overvåkningspoliti og sikkerhetstjenester i Norge har etter 1945 vært fokuserte på innenlandsk politisk ekstremisme mer enn militære trusler fra utlandet, men av årsaker vi skal komme tilbake til hadde de lenge en lei tendens til å overfokusere på de venstreradikale gruppene. Kommunister ble betraktet som subversive mens det kan se ut som om fascister jevnt over ble betraktet som mer eller mindre nyttige idioter. Alt dette må forstås i lys av “den monolittiske trusselen” som var Sovjetunionen (og i noe mindre grad Kina) samt hva man kunne observere av politisk terrorisme nede på kontinentet. Slik sett var 1990-tallet en interessant tid, ihvertfall for de som husket tidligere tider. Den kalde krigen var definitivt et tilbakelagt kapitel, i den forstand at “spionasje til fordel for østblokken” ikke lenger var noe noen oppfattet som en aktuell trussel. De strukturelle bekymringene gikk tapt til fordel for en modell hvor samfunnet var mest truet av antistatlige aktører som ikke hadde noe prosjekt ut over det å “rive ned det bestående” til fordel for gud-vet-hva. De vet ikke hva de vil, de vet bare at “dette” er noe de ikke vil. Nyfascistene – som ikke hadde noen organisk kontakt med sine forgjengere i faget – vokste frem i dette klimaet. Så kom internett.
Elverum har den tvilsomme ære å være den første byen i verden som ble totalskadd av bombeangrep fra fly, som et ledd i den tyske fremrykningen i 1940. Det strategiske målet for aksjonen var regjeringen og kongehuset, som hadde flyktet langs denne ruten. Noe senere ble også Namsos utslettet i et bombeangrep, denne gang på grunn av at franske og britiske styrker var blitt landsatt i Trøndelag som en del av landforsvarets taktiske mål om å “kutte Norge på midten” for å vanskeliggjøre landbasert fremrykning for de tyske styrkene. Som vi vet lyktes dette bare i noen få uker, måneder på det meste, men det var nok til at datidens norske styresmakter rakk å utforme og etterlate Elverumsfullmakten som dokumenterte et ad hoc vedtak om at regjeringen er Norges eneste lovlige myndighet, før de flyktet til utlandet for resten av okkupasjonstiden.
Men alt dette er velkjent. Tyskerne lekte ikke butikk. De kom med en halv million tungt bevæpnede mann mot “tre karer med hest og hagle” og det var aldri noe realistisk spørsmål om hvordan dette ville ende, bare når. Det som ble reist av aktiv motstand handlet om å forsinke det uunngåelige. Selve krigen i Norge beløp seg til noe støy på vårparten men da 1940-høsten kom var det klart at den nye normaltilstanden i riket var tysk okkupasjon, under en noe ustabil våpenhvile. Siden skjedde både det ene og det andre. Obladi oblada. Vi snakker ikke om det. Folk tilpasser seg jo det de er nødt til å leve med, ikke sant? Alle kan ikke flykte fra gård og grunn, varelager og dobbeltsidig bokholderi. Den tyske militærmakten virket nesten overnaturlig effektiv i 1940. De lot seg ikke stanse av noe som helst, det virket ikke engang som de behøvde mat og søvn som normale folk. I dag kjenner vi hemmeligheten deres. Pervitin, blant soldater kjent som Stuka-piller. I dag kaller vi det metamfetamin. Det vil generelt sett gi deg noen dagers løft før det begynner å ete seriøst på forstanden, men dette kan være nok til å vinne avgjørende militære seire i løpet av et felttog. Den tyske stridsmakten under Den andre verdenskrig hadde ingen arbeidsmiljøvernlov. Grusomhetene begynte på hjemmebane, med urimeligfe krav til prestasjon på alle nivåer av samfunnsmaskineriet. Å feile var ikke noe aktuelt alternativ. Pensjonsordningen var nakkeskudd i skogen. Til gjengjeld hadde alle godkjente prosjekter tilgang på et nesten ubegrenset antall slavearbeidere som de kunne drive hvor hardt som helst for å oveholde tidsfristene. Så også i Norge. Den dag i dag er anlegg fra okkupasjonstiden i normal bruk.
Gutta på skauen er en romantisk samlebetegnelse på norske motstandsgrupper under Den andre verdenskrig, enten de var kontrollert av Londonregjeringen eller opererte “for egen regning og risiko” så å si. Militærstrategisk sett er Norge et mareritt å invadere og enda verre å okkupere, i motsetning til flatlandene lengre sør, hvor det er relativt enkelt å flytte styrker hit og dit, alt ettersom hvor de behøves. Men de enorme villmarksområdene i Norge gjør at en ganske liten gruppe geriljakrigere kan binde opp uforholdsmessig store regulære militærstyrker hos okkupasjonsmakten. Dette var også hva som skjedde. Det handlet aldri om å “jage ut tyskerne” men heller om å gjøre livet deres såpass ubehagelig at de ikke våget annet enn å stå i Norge med store styrker som de derfor ikke kunne flytte til annet bruk på andre steder. En bivirkning av dette var at livet ble ganske surt for sivilbefolkningen også. Dette er et argument som har vært reist av ymse historikere, men til det er det å si at livet var ganske surt for alle under Den andre verdenskrig. Det fantes aldri noen saklig tvil om nødvendigheten av å stå imot denne fienden. Klønete ting skjedde. Klønete ting skjer alltid når mennesker er involvert, det er bare at konsekvensene er så mye verre i krigstid. Det er uansett lenge siden alt det der nå. Den andre verdenskrig startet 1. september 1939, så vi snakker om et oppkommende 83-årsjubilèum. Nesten ingen som lever kan huske noe av det som skjedde. Alt vi har er historiene som blir fortalt, mer eller mindre basert i et saklig kildemateriale. Det har neppe blitt skrevet flere bøker om noen annen avgrenset periode av menneskehetens historie enn Den andre verdenskrig. Faktisk alt for mye til at noen enkeltperson kan lese alt som er blitt skrevet.
Jeg vet ingenting om hvordan det er å vokse opp i dagens Norge, jeg vet bare hvordan det var å vokse opp på 1970-tallet. På den tiden var alle toppjobbene i samfunnet fylt opp av individer som “husket krigen” og aldri var sene om å hente frem argumenter fra den tiden. De hadde en slags uimotståelig moralsk overmakt. Man diskuterer ikke krig med mennesker som har vært i krig, man holder kjeft og lytter. Sikkerhetspolitikken i etterkrigstidens Norge ble åpenbart basert i de erfaringer man hadde, bare tilpasset det nye fiendebildet, øst/vest-konflikten mellom Sovjetunionen og “vestalliansen” (under ledelse av USA), også kjent som Den kalde krigen. Så lenge Hitler var selveste Mørkets Fyrste var Stalin en god venn å ha, men så snart Hitler var ute av bildet rykket Stalin opp i toppjobben som verdens verste levende menneske. Man gjorde klokt i å forberede seg på at den neste store sivilisasjonskrigen ville bli Sovjetunionen mot røkla. Og slik ble det. En militærindustriell opprustning med tanke på selvforsvar mot et angrep fra russerne var selve hovedtanken i norsk sikkerhetspolitikk etter Den andre verdenskrig, like frem til Sovjetunionen forbløffende raskt oppløste seg og forsvant som en røykdott nesten like raskt som man rakk å lære ordene glasnost og perestroika i kjølvannet etter Tsjernobylulykken. Hva nå? Under etterpåklokskapens analytiske søkelys er det lett å si at Sovetunionen åpenbart var i ferd med å kollapse under vekten av sitt eget byråkratiske sitteflesk mot slutten av 1980-tallet. Men helt frem til Gorbatsjov kom inn med sine reformprogrammer – naturligvis alt for sent – var det inntrykket alle hadde av Sovjetunionen at hele faenskapet så like truende og uovervinnelig ut som Hitlers militærmakt gjorde i 1940. De kan slå til når som helst. Og ingen jeg kjente på 1980-tallet hadde noen slags illusjoner om hvordan det ville gå hvis russerne bestemte seg for å ta Norge. I beste fall ville vi ikke bli atombombet av våre egne allierte, men hva regulære stridsstyrker angikk så var situasjonen omtrent som i 1940: Det er ikke et spørsmål om russerne har stridskrefter nok til å ta Norge, bare om hvor lang tid det skal ta. Sånn var det å være ung på den tiden.
Jeg kan ikke snakke for andre enn meg selv, men det ser ut for meg som om de fleste utvikler sin selvstendige personlighet rundt omkring overgangen fra en- til tosifret alder. Det finnes naturligvis ingen brå overgang – vi snakker i så fall om traumatiske ting – fra barn til voksen, men om vi sier at sånn cirka rundt ti års alder er når de fleste begynner å føle seg mer som en “person” enn som et levende spørsmålstegn, så er dette ikke alt for langt borte fra sannheten. Man begynner å forstå hvor stor verden egentlig er og hvor lite makt de tidligere så tilsynelatende allmektige foreldrene sine egentlig har. Man har allerede noen år bak seg på barneskolen. Nesten umerkelig gikk man fra å være en av de små til å bli en av de store, ihvertfall før man havner på ungdomsskolen.
Hva slags atferd man kan observere blant de voksne man er eksponert for har mye å si for hva man antar er normalt ved denne alderen. Dette kan ha endret seg med det mye større medietrykket barn vokser opp med i dag enn da jeg selv var en nybegynner i livet på 1970-tallet. Jeg kan huske at jeg ble oppfordret til å “se i leksikon” hver gang jeg hadde noen faktaspørsmål i forbindelse med for eksempel hjemmelekser og hvis dette er det vanlige sier de formodentlig “søk på nettet” i disse tider. Imidlertid er ikke nettet det samme som et leksikon når man søker etter “skolebokfakta” som grunnlag for ymse slags oppgaveløsninger man har blitt pålagt å finne. Mange, kanskje alle, hadde hva man kan kalle “sære foreldre” men det forelå ingen debatt rundt hva selve virkeligheten var. På den tiden var Norge “ett land, ett folk, èn fjernsynskanal”. Jeg vet ikke om dette var bedre men det var definitivt noe annet enn hva barn vokser opp med nå for tiden. De kulturelle referanserammene har mildt sagt endret seg.
Jeg gikk ut av ungdomsskolen i 1978 med en distinkt følelse av at styringen av vår verden lå i hendene på gale mennesker, en følelse som egentlig aldri siden har gitt seg, selv om jeg har blitt mer tolerant og forstående i forhold til hvor vanskelig det er å drive med politikk i praksis. Men bare noen få år tidligere var jeg overbevist om at “de som bestemmer” var kompetente mennesker, klokt utvalgt blant de flinkeste vi har her i landet, motivert av ambisjoner om å gjøre det beste de får til med de resurssene de har til rådighet. Kort sagt, jeg var fra barnsben av oppdratt til å tro på fornuften og hadde ikke noe annet verktøy å bruke når jeg skulle “forstå det som foregår”. Familien min var akademisk orientert slik at “tro” var aldri noe aktuelt alternativ. Se i leksikon. Det er ikke nok å bare komme med en påstand, man må ha all mulig slags dekning for det man sier. Det må stilles i en kontekst og det må utsettes for rigorøs bevisførsel. Hva man enn føler er som regel helt uten saklig interesse og har ingen verdi som element i noen slags debatt. Snarere tvert imot. Den såkalte intuisjonen tar nesten alltid feil, men dette kan man ikke vite før man har satt seg inn i faktagrunnlaget for en sak. Imidlertid er intuisjonen nyttig i den forstand at når man føler at man har rett så befinner man seg svært nær et alvorlig feilgrep. Følelser er ikke informasjon.
Det er ganske vanlig å snakke om empati og emosjonell intelligens men alt dette er bare noe forbanna vrøvl som late mennesker har funnet opp som unnskyldning for å føre et liv som udisiplinert troll. Det går ikke an å forstå hva andre mennesker føler og det er galskap å forsøke. Imidlertid kan man respektere at de føler som de gjør og forholde seg til at det er slik uten å forstå hvorfor det er slik. Deres årsaker er deres egne og ikke noe som angår verken meg eller deg eller Titten Tei. Folks privatliv kan aldri bli en del av “det vi eier sammen” og ethvert forsøk på å gjøre følelser til et element innenfor politikken kan bare ende på èn måte: Fullstendig nihilisme. Bare dyr og barn lever i et kontinuum av følelser og instinkt. Voksne mennesker må ta ansvar for at de besitter rasjonelle egenskaper og forholde seg saklig og upersonlig til det rommet for eksistens som vi kaller “fellesskapet”. Voksne mennesker må ta ansvar for at “det nødvendige” ofte er noe annet enn “det ønskelige”. Utdanning er en del av dette bildet men kanskje enda viktigere er alt som ligger i ordet dannelse. Et synonym til ordet etikk. La meg si det slik: Voksenpersonligheten dannes gjennom tilegnelse av etiske standarder, som er avlesbare ut fra vedkommendes atferdsmønster. De følsomme har ingen slike standarder. De er som et stykke kork i opprørt sjø. Gjennom å tilegne seg etiske standarder danner man imidlertid en kjøl, som stikker dypt i vannet og sikrer stabilitet under ferden gjennom livet. Hvilket fyrtårn man siden seiler i retning av er en annen type spørsmål som vi må ta en annen gang.
Nettbaserte oversettelsestjenester har blitt bedre i løpet av de siste årene. Det var en stund man fikk mange mystiske språkvendinger hvis man ba om at en utenlandskspråklig nettside skulle oversettes til norsk. Jeg tror det er noe der. Her om dagen kjøpte jeg noen instantnudler i en asiatisk butikk. De hadde mange varianter, hvorav en som hadde oksesmak. Dette var hva som sto skrevet på pakningen. Oksesmak. Jeg synes ikke det høres noe godt ut. Jeg leser det som “fjøslukt” … som riktignok er noe familiært men som jeg helst ikke vil ha på brødskiva.
Man kan sikkert diskutere hva eksakt det betyr å ha et naturlig forhold til dyr, men dette bør i det aller minste inkludere en slags respekt for dyrenes egenart. Man behandler ikke grisen som ku, hunden som hest eller høna som en nær slektning. Husdyr er ikke det samme som fjøsdyr og ville dyr burde heller kalles frie og uavhengige dyr. Som vi ser, det er lett å gå helt i surr med disse tingene. Det går et usynlig gjerde mellom dyr som noen eier og utgardsdyr som ikke hører hjemme i menneskenes verden. Noen ganger drar vi ut i naturen for å drepe ville dyr. Andre ganger får vi elg i hagen, ulv på tunet eller kråker på loftet. Grensen mellom inngard og utgard er ikke tett.
Hvordan bør vi forholde oss til ville dyr? I størst mulig grad ved å holde avstand og ikke forstyrre dem. De lever ikke i vår verden. Eller rettere sagt, vi lever ikke i deres verden, som man kan argumentere å være “den virkelige verden” … mens menneskenes sivilisasjon er halvt drøm, halvt virkelighet. Noen ganger mest drøm. Som for eksempel når folk drømmer om å være venner med en hvalross. Gi den et navn. Følge den på Facebook. Sånne ting. Dette er overgrep og mentaliteten bak dem er ikke vesentlig forskjellig fra mentaliteten hos de som begår seksuelle overgrep mot barn. Det man gjør er å intrudusere et element i denne skapningens liv som ikke hører hjemme der mens man forteller seg selv at man “bare vil kose” eller noe i den retning.
Det ble nødvendig å drepe kjendishvalrossen. Ikke på tross av at den var en kjendis men fordi den var kompromittert på dette viset. Fordi folk ikke respekterte dens frie og uavhengige status. Og alskens emosjonelt forstyrrede sutrehøns ble helt fra seg av sorg på dette overgrepsofferets vegne, men ikke av de korrekte årsaker. De ble ikke vemodige fordi enda et lite stykke vilt natur måtte ofres på den menneskelige sivilisasjonens alter men fordi de syntes det var artig å holde på å pine dette dyret. Hvor enn den dukket opp samlet det seg en såkalt nysgjerrig menneskemengde, hvorav mange ville ta selfies foran kjendishvalrossen, eller forsøke å berøre den, det ene med det andre. Kort sagt en ulykke som ventet på å skje. Heldigvis var det noen som hadde mage til å gjøre det som var nødvendig. Skammen eier vi sammen.
Man kunne laget en typisk familiedramatisk fjernsynsserie rundt skjebnen til brødrene Adolf og Rudolf Dassler. Eller Adi og Rudi som man sier i Tyskland. Det finnes i alle språk konvensjoner for hvordan man danner det vi i Norge – ofte noe misvisende – kaller kjælenavn. Tyskere har en tendens til å ta den første stavelsen i et navn og henge på bokstaven i til slutt. Gabriel blir til Gabi. Konstantin blir til Konni. Eller som er tilfelle med Adolf Dassler, han ble bare kalt Adi … og derfor ble prosjektet hans for å lage sports- og fritidssko døpt Adidas, mens broren Rudi kalte sin greie Puma.
Slik populariserer man også et konsept på tysk. Det man gir et kjælenavn har man tatt eierskap over, eller “adoptert” som de sier på engelsk, og begrepet nazi oppstod på denne måten, i løpet av 1920-tallets Weimarrepublikk i Tyskland. Senere har det blitt et skjellsord folk ofte bruker mot hverandre i situasjoner hvor din jævla kødd eller ordet drittsekk ville uttrykt den samme kategioien av mening. Godwins lov er et humoristisk sideblikk på hvordan det i løpet av enhver internettdiskusjon vil komme et øyeblikk hvor noen kaller noen andre en nazi. På engelsk (egentlig amerikansk) er det helt standard vare å kalle folk språknazi hvis de stadig korrigerer staving og grammatikk hos andre, hvilket gir oss det inntrykk at begrepet nazi assosieres med noe autoritært, belærende og kommanderende der borte. Vi hører også ord som “nazidisiplin” eller “naziarkitektur” og hver gang slike ord brukes blir det antatt at folk forstår hva dette betyr.
Filosofen Vlad Vexler, som jeg følger på YouTube (han har de beste perspektivene på situasjonen i Russland), hevder at selv om det autoritære og det totalitære kan finnes på det samme sted til den samme tid, så er disse egentlig motsetninger til hverandre. Det autoritære består i å oppløse den alminnelige virkelighetsopptaningen til fordel for et budskap som utgår fra en autoritet, som regel en politisk diktator (men det kan også være noe religiøst), mens det totalitære består i en alminnelig mobilisering, militarisering og strømlinjeforming av et lands befolkning (eller annen form for gruppeidentitet). Det autoritære har mest å tjene på at ting er vage og utydelige mens det totalitære åpenbart handler om å overbetone symboler, uniformer, slagord og så videre. I begge tilfelle handler det om hjernevask, men med forskjelligartede vaskemidler. Vi merker oss at nazismen var både autoritær – man stiller ikke spørsmål ved førerens vilje, man bare gjør som han sier – og totalitær. Den dag i dag er selve det dramatiske varemerket til nazistene en logo som umiddelbart gjenkjennes av milliarder av mennesker. Hakekorset har alltid noe skremmende og truende over seg. Ser man det spraymalt på en husvegg vet man i det aller minste at dette ikke er godt nytt.
Problemet med å definere nazisme er at det er noe som skjer post hoc og som alle vet er “post hoc ergo propter hoc” en av de mest alminnelige hjernefeil man finner der ute. Det er uråd å skille den politiske bevegelsen nazisme fra personen Adolf Hitler og man kan ikke forstå hvorfor og hvordan dette oppstod uten å sette seg grundig inn i de sosiale, økonomiske og politiske forhold som forelå i Tyskland på den tiden. Mange går seg vill i en labyrint av mer eller mindre relevante begreper under sine forsøk på å definere betydningen av nazisme, fascisme og hele “ytre høyre” mens enda flere prøver ikke engang, de bare bruker disse ordene som mentale angrepsvåpen rettet mot sine politiske motstandere. De aller fleste later imidlertid til å lalle rundt i en slags tilstand av generell uforstand, de tror ikke det kan være nazisme så lenge det ikke kommer med hakekors og jødedrap, men vi bør merke oss at denne politiske bevegelsen startet ikke med militær massemobilisering og konsentrasjonsleire. Dette var noe som tilkom etterhvert. Selve hovedpoenget i “grunnfilosofien” til nazistene var nettopp fraværet av enhver form for grunnfilosofi. Hitler sa mer eller mindre rett ut at nasjonalsosialisme kan bety hva som helst fordi de la ingen vekt på politisk teori, alt handlet om praktiske applikasjoner av makt, som i siste instans handler om vold. Det er en fundamental misforståelse av sakens natur når man prøver å forstå en antiteoretisk bevegelse med et sett teoretiske verktøy.
Det beste spørmålet man etter min mening kan stille i denne sammenhengen er hvorfor denne typen ting appellerer til mennesker. Hvorfor tiltrekkes de av autoritære ledere og totalitære bevegelser? Hvorfor romantiseres vold og tvang? Finnes det noen slags “psykologisk profil” som på generelt grunnlag forutsier hvem som har denne typen karaktersvakhet og hva slags politiske grunnforhold som må til for å utløse det i form av en kvasinazistisk bevegelse? Man skulle presumptivt anta at mennesker som etter eget sigende søker fred og frihet ikke vil oppsøke ufred og ufrihet, men det vi observerer i praksis er at en ganske stabil andel på omtrent en tredjedel av enhver befolkning i ethvert land (eller langs andre gruppeavgrensende definisjonslinjer) lar seg tiltrekke av ekstremisme tilsynelatende av emosjonelt fortyrrede årsaker (min egen hypotese er at det handler om angst). Problemet handler egentlig om mental helse men det utvikler seg til å bli et politisk problem fordi tilstanden forblir underdiagnostisert og ubehandlet. Den andre komponenten som behøves for å etablere nazisme er en eller flere personer som forstår seg på å sette sammen og selge forførerisk tankegods til disse som allerede lider under paranoide følelseskomplekser og derfor mer eller mindre ubevisst leter etter løsninger på et sett ikke-definerbare “problemer” grunnet i angstlidelsen. Denne forføreriske autoriteten fremstår som “trygg” i den forkvaklede verden som den paranoide mener å kunne observere. Når så denne “trygge” personen forteller dem at vold er nødvendig fremstår dette umiddelbart som logisk og korrekt innenfor fryktkomplekset. Man etablerer en dynamikk rundt “oss og dem” … som mer eller mindre direkte uttalt blir vridd i retning av “oss eller dem”. Verden er ikke stor nok for oss begge. Dette handler åpenbart ikke om fornuft. Det er ikke argumenter som har brakt de paranoide til det punkt at de er klare for å sette i gang med hva enn slags grusomheter som lederen deres sier er nødvendige.
Det går an å komplisere ting nesten hvor mye som helst men det finnes strikte grenser for hvor enkelt det kan gjøres. Vi kan kalle det et dynamisk energiminimum. La oss si at det aktuelle problemet er å sette sammen en flatpakket bokhylle fra IKEA. Resultatet er kjent. Utgangspunktet er kjent. Det som er ukjent er veien fra det ene til det andre. Hvis man har gjort denne typen ting mange ganger før bør det å montere rakkelet være en rimelig grei sak. Hvis ikke … vel, man kan skrive en hel novelle om slikt. Neppe en god roman, men definitivt en god novelle. Temaet er velkjent: Poetiske frustrasjoner rundt begrepsparet teori og praksis og hva vi kan lære av dette.
Jeg tror ikke jeg kjenner noen som ikke har noen slags historie som koker ned til at man sier til seg selv faen som jeg angrer på at jeg sa ja til å bli med på dette dusteriet. Eller det kan være noe man har kjøpt. Et feriemål man bestemte seg for å prøve. En alternativ kjørerute som virket interessant. Det ble uansett ikke helt som man hadde sett for seg mens man ennå var i den entusiastiske fasen av prosjektet. Ved et punkt innser man at nå handler det om skadebegrensning. Eller som han britiske generalen fra den gamle Krimkrigen midt på 1800-tallet sa: Det var en taktisk fremrykning i motsatt retning. Som alle sier, det er menneskelig å feile. Smart og usmart er ikke noe vi bør snakke om før vi skal vurdere hva man gjorde fra og med det øyeblikket da man oppdaget at denne greia er i praksis overhodet ikke hva jeg så for meg i teorien.
At man kåler det til for seg selv er èn type problem. Noe annet er hvis man har noen form for ansvar for andre, for eksempel om man er i en lederposisjon og fatter valg på vegne av bedriften som medfører full kollaps, konkurs og kroken på døra. Sånt skjer hele tiden. Tusenvis av mennesker mister hvert år jobben på grunn av inkompetanse på sjefsnivå. De kom inn med en visjon som senere viste seg å være bare moffe. Ren ønsketenkning. Noen ganger blir de lurt av svindlere. Andre ganger lurer de seg selv. I ethvert tilfelle har man et moralsk ansvar, om ikke et juridisk, for de konsekvensene man påfører en tredjepart som ikke ble hørt om saken før beslutningene ble tatt. Men å kåle det til for en bedrift er èn type problem. Noe helt annet er hvis man er en politiker som sitter med ansvaret for hele nasjonens skjebne i sine hender.
Det er litt uklart for meg – og derfor fascinerende – hva som motiverer folk til å stemme som de gjør ved demokratiske valg. Forstår de ikke at det å drive staten er sikkert mange hundre ganger vanskeligere enn å drive en bedrift, som allerede er vesentlig mye vanskeligere enn å bare tenke på seg selv? Vi snakker gjerne om realpolitik – det som er mulig å få til i praksis – som en dialektisk motsetning til alt man gjerne skulle ha gjort hvis alt var gratis og alle var pålitelige og flittige med alt de gjorde. Men slik er det jo ikke. Snarere tvert imot. Nesten ingen har rent mel i posen innenfor politikken. For å vinne folks stemmer må de love ting de vet det ikke vil være mulig å levere, hvilket er en type atferd nesten ingen setter pris på hos folk de er nødt til å forholde seg til. Men sånn fungerer det. Politikken fremstår som et skittent spill hvor den stemmen man avgir representerer mer et slags håp enn noen egentlig tro på at dette skal bli bare bra.
Vi kan snakke om alskens ismer, om fargekoder og himmelretninger, men nesten intet av dette – som for det meste ble kokt ihop på 1800-tallet – er engang så mye som vagt forbundet med politisk realisme i det 21. århundre. Det er for eksempel ekstremt lite sannsynlig at noen som begynner å snakke om marxisme har noen som helst slags peiling på hva de snakker om. Ordet fascist har også en tendens til å sitte litt for løst nå for tiden. Vi har blitt redusert til en flokk urbane aper som hopper opphisset opp og ned på det samme sted mens vi skriker som aper gjør. Det har ingen mening men vi har blitt trent opp til å tro at det vi føler er både viktig og respektabelt så da bllir det slik. Vi forstår ikke den praktiske siden av verden så vi overbetoner det teoretiske. Hvor gammel må man være for å oppdage at det meste man skriver i ønskelisten til julenissen er ting man ikke får? Vi lever i farlige tider. To av de “dypeste” demokratiene i verden befinner seg svært nær en autokratisk situasjon, spesifikt Storbritannia og USA, men også en rekke europèiske land (foruten de tradisjonelle medlemmene av skurkeklubben) preges nå av demokratisk forvitring og eksistensiell håpløshet. Folk gidder ikke engang å stemme ved valg. Hva er vitsen? Her er en konfektbit for de som er konspirasjonsteoretisk anlagte: Det er ikke tilfeldig at det har blitt slik. Mange har jobbet hardt gjennom lang tid for å undergrave det demokratiske fundamentet. Og hvis ingen har stanset dem så graver de vel ennå.
Nietzsche kalte det vilje til makt men jeg foretrekker ordet “begjær”. Ulvesult. Ikke den typen salonfähig lengten etter noe eller noen man kan føle i melankolske øyeblikk, men den typen begjær man føler for det å puste etter omtrent et minutt under vann. Når det å overleve blir det eneste fokuset. Dette er selve det ville og alle har det i seg, selv de tammeste og mest beskjedne blant oss.
Som den gamle legenden sier, alle mennesker har to ulver inni seg. Den ulven som styrer deres liv er den ulven de mater. Den ene er det foran nevnte begjæret. Den andre er frykten. Ikke den typen frykt som sitter i huden og manifesterer seg som en slags kilenhet eller skvettenhet, men den frykten som sitter i hjertet og som kommer fra det at vi vet at vi er skapninger som skal dø. Noe mer vet vi ikke.
Fordi vi ikke vet hva døden betyr fyller vi hullet med babbel. Vi prater og prater. Det er faen ikke måte på hva slags historier folk kommer trekkende med under krav om å bli tatt på alvor. Vi prater for å glemme. Eller vi spiser piller og drikker oss dritings på slik alkohol som budsjettet tillater. Noen jobber for å glemme. Jobbe, jobbe, jobbe. De har ikke tid til noe annet. Vil ikke høre om det. La la la. Det er en farlig verden. Vi trenger flere og bedre ting. Nye ting. Kjøretøy. Smarttelefon. Våpen.
Du kan se det i folks øyne. Angsten danser som en sommerfugl rett under den glatte overflaten deres. De har ingen kontakt med det ville inne i seg selv men de kan føle at det eksisterer, på et mystisk sted, langt hinsides noe språket kan fange opp. Kanskje kommer frelsen. Eller bevisstløsheten. Weltschmerzdasein. Vage skygger av noen slags skyld, sorg eller smerte … man strekker jo aldri helt til … tiden forsvinner som sand mellom fingrene. Ethvert mentalt friskt menneske kan føle at det er noe alvorlig galt med den verden vi lever i nå i dag. Men det er uråd å si eksakt hva. Vi vet ikke engang hvor vi skal lete etter svar på alle spørsmålene vi har. Og mens vi venter på at informasjon skal komme spiser vi piller og ler nervøst på de gale stedene.
Jeg kjøpte et lass med ved. Drøye fem kubikk. Grei pris. Ikke så grei som i fjor men heller ikke så galt som mye annet jeg har hørt om i det siste, i den grad det overhodet finnes noe ved å få kjøpt. De sier at det er ikke sikkert at det lønner seg å fyre med ved men hva som er helt sikkert er at jeg har den jævla veden, så da får det gå som det går. Dette er sånn omtrent hva jeg fyrer opp i løpet av en middels vinter og ingen skal komme og fortelle meg at jeg er bedre tjent med å bruke strøm. Veden er allerede betalt mens det er helt i det blå hva som skjer med strømprisen. Uansett er det bedre å ha noe du ikke behøver enn å behøve noe du ikke har.
De sier at Norge på sikt må belage seg på “europèiske priser” som er helt greit for meg hvis dette også kommer med europèisk klima. Gi meg for eksempel et hus i Danmark, hvor de riktignok har en sesong de kaller vinter men de vet faen ingenting om hva det ordet virkelig betyr. Det er akkurat som oktober bare varer og varer før det plutselig er april i Danmark. Surt og jævlig er det men så fort man kommer seg hjem og fyrer litt er alt bra. Eller ta for eksempel Spania. Tegn opp en oval på kartet slik at den tangerer byene Bilbao, Madrid, Valencia og Zaragoza, deretter tilbake til Bilbao. Innenfor denne figuren finner vi det tynnest befolkede området i Europa. Bare Lappland helt i nord av den Skandinaviske halvøya har færre personer per kvadratkilometer.
Hvilket bringer meg til huspriser. Ta en kikk på idealista.com (de har engelsk tekst) for å danne et bilde av hva slags marked de har der nede. Man skal bevege seg ut i svært grisgrendte strøk av Norge før man får kjøpt et hus i rimelig bra stand for under en million. Og selv da skraper man bånn i bøtta til en slik grad at man helst bør betale mer for et objekt i bedre stand hvis man ikke selv har greie på bygningsarbeider. Det vil fort koste like mye som man betalte for huset å få det opp til såkalt tredveårsstandard hvis man baserer seg på å leie inn håndverkshjelp. Men om du leter litt i Spania vil du finne steike bra tilbud til godt under halve prisen. Det er selvsagt en fordel (om ikke en nødvendighet) å kunne snakke spansk hvis man skal bevege seg utenfor turistsonen i Spania men klarer man det så kommer man langt på kostnadssiden med for eksempel en gjennomsnittlig norsk pensjon. Eller hvis man har et “fritt yrke” og kan jobbe over nettet. Mange drømmer om å bo på landet men det begynner å bli noen år siden man kunne regne med å finne billige boliger noe sted i Norge.
For øyeblikket er det tredve grader her hvor jeg bor. Det er nødvendig (eller i det minste essensielt for komforten) å bruke kjølevifte. For et par uker siden var det nødvendig å fyre i ovnen om morgenen, for da var det nede i tre grader. Sånn er det i “dalstrøka innafor”. Varmen kommer og går men kulda kan du stole på. Den kommer for å bli en stund. En spanjol jeg snakket med på nettet kunne triumferende erklære at kulderekorden i Spania var treogtredve minusgrader. Herregud. Hva så? Jeg søkte på nettet og det var som jeg trodde: Målt i januar på to tusen meters høyde i Picos de Europa (som er fjellmassivet mellom Leon og Cantabria helt i nord). Jeg vil ikke engang tenke på hva slags temperaturer det er i det norske høyfjellet i januar. Her i dalen er det ingen som leer på et øyenbryn før det faller ned mot førti. Det er så klart kjipt når det er førsti minusgrader men ikke uvanlig. I de mer vanlige boligområder i Spania er det sjelden spesielt kaldt selv om det kommer snø. Ihvertfall er det ikke kaldt etter norske standarder. Når det er sagt, jeg tar heller førti kalde her i dalen enn tyve i for eksempel Oslo eller Trondheim, når isgufset kommer inn fra havet. Så lenge kulda har en “tørr” kvalitet handler det bare om å kle seg bra. Og fyre som svarte faen.
