Måned: oktober 2023

Ordet frenose finnes ikke egentlig i det norske språket. Det er noe jeg har funnet opp som betegnelse på den typen sinnstilstand man er henfallen til hvis man tror på frenologi og denslags. (Hvis du ikke vet hva frenologi er kan du søke på nettet.) Det mest interessante med frenologien er at fenomenet var i utgangspunktet et bestillingsverk, i den forstand at “noe slikt” var politisk etterspurt. Du vet hvordan det er. Disse miljøene vil jo ha vitenskap som virker. Som kan brukes til noe. De vil ha et navn de kan henge på noe de ønsker å håndtere på en politisk måte. På det sivile plan er det dessuten artig når man kan “spå” andre mennesker ut fra alskens forhold som angår deres tid, sted og omstendigheter rundt fødsel, oppvekst og voksne veivalg i livet; hvordan de står, går og kler seg; hvordan de ordlegger seg og hva slags mat de liker; hva de tror på, drømmer om og ser på som “sin vei i livet”; det ene med det andre, det finnes så mye man kan ta tak i når man skal spå om folks personlighet og hva slags skjebne den sannsynligvis vil fremkalle, for dem selv og for deres omgangskrets.

Alle vet at det egentlig ikke finnes noe sånt som personlighetstyper. Alle mennesker er forskjellige, selv eneggede tvillinger. Imidlertid kan vi si noe om hva folk “er” ut fra hva de tilkjennegir at de ønsker å være og til hvilken grad dette er et realistisk prosjekt. Hvis man for eksempel som en ung person ønsker å være en snekker virker dette mer realistisk hvis de søker å ta en fagutdanning som snekker enn hvis de bare ligger på sofaen hjemme hele dagen og bruker kveldstimene på alskens ugagn. Det samme gjelder hva som helst annet man ønsker å bli eller være, la oss si en ærlig og respektabel person. Da må man jo i så fall venne seg til å snakke sant (og si “jeg vet ikke” når de ikke vet) og ellers oppføre seg som en respektabel person, slik at folk ikke behøver å anstrenge seg for å vise respekt. Det er ikke egentlig særlig vanskelig å få til, men det krever at man “står i prosessen” over noe tid, slik at folk får vent seg til tanken og slapper av på den naturlige mistenksomheten som mennesker typisk føler overfor hverandre. Det er jo minst to sider i denne saken. Den ene er hvilke tanker man har om seg selv og den andre er hvilke tanker andre har om deg. Hvis det er stort sprik mellom disse to er man enten ikke realistisk eller så er man et offer for noen andres frenose. Det vil si at de kategoriserer deg som “type” og representant for en gruppe som de allerede har dannet seg en oppfatning om. De ser ikke et individ, de ser en gruppetilhørighet.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

I rettferdighetens navn må det selvfølgelig sies at hvis man selv identifiserer seg ut fra en gruppetilhørighet så kan man knapt klage over at andre ser deg på denne måten, men la oss ikke bevege oss alt for langt ut i den psykologiske kålåkeren. La oss istedet komme til poenget, som er at det virker som om det har gått litt inflasjon i begrepet psykopat. Jeg synes at jeg stadig leser om dette, som egentlig er en ganske sjelden form for sinnslidelse som kommer av medfødte misdannelser i hjernens senter for prosessering av følelser. Det er altså en “mekanisk” hjernefeil, det har ikke noe med moral å gjøre. Begrepet sosiopati er egentlig mer dekkende for hva vi snakker om her, mens psykopati typisk er et ord vi bruker når vi snakker om en høyt fungerende sosiopat. De har ikke bedre forutsetninger for å forstå hva følelser handler om enn hva en som er født blind har for å forstå begrepet farger. Du kan beskrive det for dem, men de har ikke noen slags referanserammer for å forstå det. Det er ikke noen naturlig del av dem. Gjennom historien har det vært ganske mye spekulasjon rundt om det finnes en egen form for “forbrytersinn” som skiller seg fra et normalt menneskesinn. For eksempel om folk som har begått særlig alvorlige og avskyelige handlinger har “mangelfullt utviklede og/eller varig svekkede sjelsevner” som man pleide å si innenfor rettspsykiatrien i gamle dager. Det kan være slik, men det må ikke være slik. Det er i alle tilfelle sannsynligvis bedre å snakke om “psykopatisk atferd” enn om psykopati som diagnose, men kanskje man bør finne et bedre navn for tingen. Mange som senere havner i kriminalomsorgen har jo hatt tildels ganske fæle oppvekstvilkår, slik at de ble i realiteten vingeklipt allerede da de var små. De lærte tidlig at det var bedre å slå først enn å vente på at andre skal gripe initiativet slik at de havner i forsvarsposisjon. De lærte tidlig at det kommer uansett aldri til å bli noe av dem. De fikk aldri noen sjanse. Alt de har å se frem mot – i beste fall – er en slavetilværelse for ussel lønn. Det mye utskjelte Barnevernet har kanskje ikke alltid vært like heldig med oppleggene sine i praksis, men tanken er i det minste god. Trygge oppvekstvilkår med forutsigbare regler og fornuftig grensesetting er prinsipielt sett det alle “burde” ha, men ikke alle valgte sine foreldre på et så klokt grunnlag.

Imidlertid bør vi rette den virkelig store pekefingeren mot samfunnsmoralen. Etter min mening er det forutsigbart at barna vokser opp til å bli psykopater – altså et de henfaller til psykopatisk atferd – når vi lever i et samfunn som i realiteten ikke har noen verdier. Eller for å si det på en annen måte: De som vet prisen på alle ting vet ikke verdien av noe. Hva koster det da? Denne mentaliteten gjennomsyrer alt og alle i dagens Norge. Ikke fordi det er slik vi “er” som mennesker, men fordi vi alle tvinges til å forholde oss til en økonomisk virkelighet hvor det som ikke kan måles i penger ikke har noen verdi. Sånn har det blitt. Det er dette som er den nyliberalistiske ideologien, hvor “markedet” definerer hva som er nødvendig, mens “konkurransen” tar ut de som holder seg med flere (eller andre) prinsipper enn det å presentere et fordelaktig kvartalsregnskap. Over det hele troner staten, som vokter over oss alle og passer på at vi følger “spillereglene”. Dette opplegget er i seg selv psykopatisk, så det vil selvfølgelig produsere (og/eller favorisere) individer som tilpasser seg den psykopatiske modellen. Det er nærmest kjedsommelig forutsigbart — og det har da også blitt forutsagt av hvor mange forfattere, filosofer og psykologer som helst, til og med en og annen politiker. Hvis man vil bli et fremgangsrikt karrièremenneske må man utvikle psykopatiske tendenser i dagens samfunn. De snille vil bare bli utnyttet og misbrukt av de mindre snille, helt til de “ser tegninga” og endrer stil. Finnes det en egen forbrytermentalitet? Ja, det vil jeg si, og den er slik: Mest mulig for minst mulig. Mest mulig profitt, sosiale goder og andre fordeler for minst mulig innsats. De som avviker fra dette vil nokså systematisk bli tatt ut av “konkurransen”. Folk beundrer milliardærer og drømmer om en slik livsstil. Det hele er egentlig ganske patetisk. Pengenarkomani er hva som driver de som allerede har mer enn nok men som likevel fortsetter å jage etter stadig mere gull. Atferden er patologisk, nærmere bestemt psykopatisk. Vi kan si at mennesket som art har gått seg vill i en labyrint som vi har laget selv, men dette er ikke videre hjelpsomt. Men hva skal man liksom si da? Ting har gått så langt at det er åpenbart for et flertall av alle levende mennesker at vi står til knes i bensin og krangler om hvem som har flest fyrstikker. Det er dette ordet apokalypse betyr. Det å avdekke noe, slik at det åpenbarer sin sanne natur. Slå det opp selv. Det er ikke vanskelig å bli informert i vår tid.

Litt utpå kvelden i går kom bonden med et lass ved til meg og tippet det midt på gårdsplassen, som han har gjort hvert år jeg har bodd på dette stedet. Jeg har regnet på saken og kommet frem til at det er best slik. Det var et år da jeg både sagde og hugget min egen ved (og alt ble gjort med håndverktøy uten motor) men det var i grunnen nok med den ene erfaringen for å skjønne at jeg er for gammel og rusten i leddene for denne driten. Egentlig burde jeg ha betalt noen skolegutter for å gjøre stablinga inni vedbingen også, men det har jeg ikke noen åpen budsjettpost til. Jeg må gjøre jobben selv. Jeg er allerede på hæla økonomisk sett og vil sannsynligvis ikke komme tilbake i pluss før litt utpå nyåret — men sånn er livet. C’est la vie. Ingen kan se at jeg sitter her i bare underbuksa og snakker fransk, så man må bare ta mitt ord for at scenarioet er ganske sexy. Dessuten drikker jeg kaffe fra podmaskinen. Sånn er opplegget. Jobbe et par timer og så ta pause (på typisk fransk manèr med litt bevertning til meg selv) og vente på at pulsen skal gå ned igjen før leg legger inn et par timer til. Det er spådd snø til helgen så jeg må bli ferdig før da.

Ei som heter Genevieve von Petzinger utga for et drøyt tiår siden en bok som jeg leste med en viss interesse. Opplegget hennes var at hun hadde krøpet seg inn i enhver bemalt hule man kjenner til i Europa, Midt-Østen og Nord-Afrika for å dokumentere alle “tegn” som steinaldermenneskene hadde satt igjen etter seg, altså alt slikt som ikke er figurative motiver av diverse dyr og annet, men “abstrakte symboler” hvis betydning vi ikke kjenner — men det er ikke urimelig å tenke på dem som logogrammer, altså en form for skrift i den forstand at de sannsynligvis hadde noen slags betydning både for den som “skrev” dem og de som senere “leste” dem. Hun kom uansett frem til at det var visse tegn som gikk igjen på mange forskjellige steder over en periode på omtrent førti tusen år, men hun ga seg ikke løs på noen spekulasjon, hun bare gjorde arbeidet med å samle inn dataene og presentere dem på en ordnet måte. Så dette finnes altså, men bortsett fra det regner man med at den såkalte kileskriften – cuneinform (se bildet ovenfor) – fra Mesopotamia er den eldste systematiske bruk av skrifttegn som vi kjenner til. Imidlertid handler det ikke om noe spennende, ihvertfall ikke de eldste av dem. Det var rett og slett en form for regnskap over hvor mye av det ene og det andre man hadde på lager, og den typen ting. Altså en rent byråkratisk foreteelse. Ikke før han Seti eller Pepi eller hvem det nå var blant de egyptiske kongene som begynte med pyramidetekster fikk vi noe mer fantasifullt.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Da bonden kom i går sto jeg utenfor med hodelykt, en sigarett i den ene hånden og noen kontanter i den andre. Det er jo mørkt som i ræva utenfor her etter solnedgang, men jeg skal si deg den traktoren hadde et bra lysanlegg. Herregud. Opptil flere flomlyskastere både foran og bak, den vesle tissestrålen fra pannelykta mi – som var så dramatisk da den var den eneste lyskilden der ute – druknet jo fullstendig i de ville kaskadene, ja rent ut sagt den tsunamien av lys som kom fra traktoren hans. Så tippet han vedlasset, tok imot pengene og dro igjen. Snipp, snapp, snute. Man prøver jo å spare der man kan så jeg hadde på forhånd spurt ham om det var noe å hente på “kvitteringsfri” handel, men han bare trakk på skuldrene og sa at alt går i det store dragsuget uansett. Men jeg kunne få billigere varer hvis det ikke var viktig for meg at alle vedskiene var eksakt tredve centimeter lange. Det er mye kunstferdig stabling der ute så folk vil ha ved som ikke bare brenner og gjør det den skal teknisk sett men som også ser fin ut når den ligger i stabel. Sånn er markedskreftene, en pyramide av behov hvor man først må bli fornøyd med de lave trinnene av standardkrav før man gir seg til å forlange mer, men dette medfører selvsagt at diverse “ukurant” ved selges til en ganske mye lavere pris. Litt rabatt fikk jeg også fordi jeg var villig til å vente til etter æljakta med leveransen, men konto eller kontanter var altså ett fett for ham. Penger er penger, enten man oppbevarer dem her eller der. Jeg vet ikke noe om økonomien til bønder men jeg antar at de opererer som noen slags selvstendig næringsdrivende sånn rent skattemessig sett, og de driver alle sammen typisk med alt mulig som det går an å tjene penger på. Vedproduksjon, snøbrøyting og det ene med det andre.

Selv synes jeg at verden har dreid omtrent 180 grader fra 80-tallet til i dag, siden jeg den gangen opplevde det som best å spare penger i banken og bruke kontanter til fortløpende forbruk, mens nå er det stikk motsatt. Det beste er å ta ut penger i kontanter når man skal øremerke et beløp til noe spesielt, mens jeg bruker kortet til fortløpende forbruk. Sånn har det blitt. Dessuten liker jeg den litt skitne følelsen man får av å drive med kontanthandel. Det har noe av den samme ånden over seg som når man før i tiden spyttet i hånden før man klemte neve for å avslutte handelen, med eller uten kjøpskål av noen slags sterk dram. Ingen gjør sånt lenger. Jeg ville ihvertfall ikke tatt noen i hånden etter at de hadde spyttet i den, og knapt nok uten dette sølet med kroppsvæsker. Herregud. Hvorfor skal folk drive og ta på hverandre? Jeg stiller meg avvisende til denslags skikker. Det er ikke hygienisk. Hvem vet hva slags giftig faenskap fremmede folk går rundt med inni kroppen sin. Og hvem ønsker å vite det, for den saks skyld, enten vi snakker om dødsmikrober og fysiske giftstoffer eller om det “bare” er giftig tankemateriale, som folk typisk nesten alltid er breddfulle av og ofte veldig generøse med å spre rundt seg. Pass du dine egne saker, så skal jeg ta hånd om mine, og slik skaper vi sammen fred og velstand i landet. Folk tror noen ganger at jeg må være noen slags sadist bare fordi jeg er veldig direkte og veldig “ufiltrert” i kjeftamentet, men det er faktisk ikke slik at jeg opplever noen form for indre vellyst fordi jeg sårer eller ydmyker noen. Det er bare det at jeg ikke har tid til noe pissprat. Enten snakker vi om virkelige ting eller så holder vi kjeft. Jeg er åpen for begge deler, men jeg er ikke åpen for sludder og sladder, vimsing og vås. Nå går det riktignok ikke an å komme særlig mye lengre ut på landet enn der jeg bor, men sånt må man reise mye lengre ut på landet med. Eventuelt til fjells. Hva vet jeg? Det er uansett ikke velkomment her. Men nå har tiden kommet for neste arbeidsøkt, så her er sangen:

Når man bor slik som meg er alt man skal langt unna uansett hva man skal. Skulle jeg for eksempel spasere bort til den lokale superen for å handle mat så blir det en ekspedisjon som tar omtrent tre timer, mot de tyve minuttene jeg typisk bruker når jeg kjører att og fram. Dette er ganske upraktisk. Selvsagt ikke umulig men heller ingen god løsning. Sånn er livet når man bor langt uti distriktene. I den grad man spaserer så handler dette om mosjon – eventuelt at terrenget er så ulendt at bilen ikke kommer frem – heller enn miljøhensyn. Det går forsåvidt an å bestille en drosje, men da er man jo like langt med karbonregnskapet og et godt stykke uti kålåkeren med husholdningsbudsjettet. Det er bare de som bor i byen (eller akkurat midt i kommunesenteret) som på noen bekvem måte kan basere seg på å spasere. Da må spørsmålet bli hva eksakt man vinner på å bosette seg slik. For meg handler det om to ting, som egentlig er den samme tingen, og disse er henholdsvis den relative lydløsheten her på stedet samt det faktum at jeg aldri ser folk med mindre jeg oppsøker dem. Det skjer rett og slett aldri at noen på tilfeldig vis vimser seg dit hvor jeg bor. Og på en normal dag er alt man hører vind, fugler og denslags.

Selv kjenner jeg mange som fantaserer om å flytte ut i ødemarka for å “komme unna stresset” men ikke mange som fikser det i praksis. Det overstimulerte oppmerksomhetssenteret i folks hjerner krever kontinuerlig input, hvis ikke sender det angsten som en annen torpedo for å kreve inn det man skylder. Når man bor på et svært stille sted blir alle lyder som ikke tilhører stedets naturlige ambiens ganske dramatiske. For eksempel lyden av folk som snakker med hverandre. Det er ikke noe bra tegn, for dette er ikke noe typisk turområde, ikke engang for soppsankere og bærplukkere. Hvem er de og hva søker de? Ingen spør om sånt i tettstedene. At folk snakker med hverandre mens de er ute og spaserer er jo ikke noe man typisk reflekterer over — men at de er her og snakker kan bare bety at de kommer fra kommunen og at de har noe slags teknisk ærend. Det viste seg at det var to karer som sto nede i veien og diskuterte slagplanen for å grave ned et rør som skal drenere vekk overvann på et punkt som oversvømmes av smeltevann hver vår, dessuten også hver gang det har vært særlig kraftig regn, som for eksempel da uværet Hans passerte forbi tidligere i høst. Saken har vært påklaget noen ganger. Man skulle kanskje ikke tro det, men dette er faktisk en kommunal vei som har husnummere og det ene med det andre. Den har grusdekke men dette var ganske tett overgrodd på den klassiske skogsveimåten, med to tydelige hjulspor og gress i midten.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Det er ofte slik med kommunen at først gjør de ingenting ganske lenge, så er det plutselig full hyperaktivitet i mange dager. Det viste seg at de allerede sto klar med anleggsmaskiner og lastebiler for å gjøre dette tiårets skippertak, og godt var det at jeg hørte dem før de satte i gang, for dette ga meg tid til å flytte bilen til en parkeringslomme på den andre siden av anleggsområdet. Hadde jeg ikke gjort det så ville jeg jo blitt sperret inne, relativt sett. Dette skjedde på mandag morgen og de driver på ennå (men jeg tror de blir ferdige senere i dag). Ikke bare har de drenert vasshølet men de har også spandert et nytt toppsjikt av grus slik at nå er veien så fin og jevn som den noensinne har vært. Jeg er imponert, om man kan bruke et slikt ord. Jeg pleier typisk å dra på superen for å handle matvarer en til to ganger i uka, men siden jeg er nysgjerrig som en annen røyskatt så må jeg jo gå forbi anleggsområdet mye oftere enn dette for å få med meg alle detaljer. Derfor har det blitt ferskt brød om morgenen så langt denne uken, noe som slett ikke er sunt i seg selv, men det er blant de sunnere tingene av alt usunt som folk trøkker i trynet. Så da så. Det er unnskyldningen min for å spionere på fremdriften av anleggsarbeidene. Hvis man stiller seg opp og bare glor på folk som jobber må man jo betrakte seg som heldig hvir man ikke får juling — selv om det rett nok er ganske sjeldent at folk får akkurat det de fortjener på godt og ondt. Greit nok hvis det er barn, de forventes jo uansett ikke å skjønne bæret, men voksne folk? Det er langt over streken som skiller vanlig høflighet fra det uforskammede.

Egentlig er jeg ikke den typen som kjeder seg, men visse affærer jeg har gående i forhold til det offentlige byråkrati sliter litt på nervene mine sånn sett. Det skjer jo for faen ingenting. Jeg forstår konseptet “ventetid” men det bør kanskje gis et helt annet navn når man kan  telle mer enn ett år innenfor kategorien. Men sånn er virkeligheten. Du rykker stadig fremover i køen. Så fint for meg. Kanskje det skjer noe før jul. Eller kanskje ikke. I mellomtiden må man bare finne opp sin egen underholdning som best man kan. Hva med å hoppe paradis? Kanskje hvis jeg prøver det litt vil jeg endelig forstå hvorfor denne leken har dette navnet? På den annen side, dette er definitivt et eksempel på det man kaller å gripe etter halmstrå. Hva sier Store norske leksikon om saken?

Kjedsomhet er en tilstand der personen ikke har noe bestemt å ta seg til, opplever liten interesse for omgivelsene, og føler at tiden går uten at dette betyr noe fra eller til. Kjedsomhet kan oppleves av alle, selv om noen er mer disponert for å oppleve verden uten spesiell entusiasme (som ved apati og depresjon) enn andre.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Situasjoner som er stadig repeterende, mangler noe nytt og er monotone, er typisk forbundet med opplevelse av kjedsomhet. Fordi vi i dagens samfunn er vant til å bli eksponert for en mengde inntrykk fra media, reklame og andre kilder, skaper fravær av slike inntrykk en tilstand som lett oppfattes som kjedsomhet.

Kjedsomhet ses ofte som noe negativt, gjerne som det motsatte av å ha det gøy, være engasjert og interessert, og å oppleve ting. Dette innebærer at den som kjeder seg gjerne tyr til lett tilgjengelig stimulering, eksempelvis mobiltelefonen. Bruk av mobiltelefon er da også blitt brukt som et mål på kjedsomhet.

Det har åpenbart skjedd ting i verden siden det å ha mobiltelefon ble regnet som et tegn på ambisiøs effektivitet, og/eller den formen for “viktighet” som gjør at man til enhver tid må være tilgjengelig for alle og enhver som synes at de har et ærend som haster. Jeg kan faktisk ikke huske eksakt hvorfor jeg første gang skaffet meg en mobiltelefon men jeg mener at det var noe i den gata. På denne måten blir det lettere å holde kontakten. For 30-40 år siden var det ikke vanlig å ha permanent telefonvakt. De fleste hadde en “telefontid” når man satte seg ned med en liste og gjorde de oppringningene som var nødvendig, men ellers var man “ute” og umulig å få tak i. Det var ikke enkelt å endre på allerede etablerte avtaler om å for eksempel møtes til avtalt tid og sted. Hvis noen ikke kom kunne dette enten bety at noe ganske alvorlig hadde skjedd eller at vedkommende person var useriøs med sånne ting. Uansett fikk man sjelden umiddelbar beskjed. Man måtte vente med å felle dom i saken til man hadde hørt fra de det angikk. Når man ikke vet så vet man jo ikke.

Faktisk så vet jeg ikke om telefon fortsatt er det korrekte navnet på denne gjenstanden som alle tilsynelatende sitter og tukler med i alle sine ledige stunder. Det er jo i praksis et nettbrett som man drasser med seg overalt slik at man til enhver tid kan gå på nettet og gjøre hva det enn er man driver med der, ofte noen slags aktivitet tilknyttet de sosiale media. Mange er veldig engasjerte sånn sett. De har viktige ting som det haster med å få sagt. Dessuten må de sikkert sjekke om de har fått opp noe interessant på dating-appen, enten de dater eller ikke. Som en veldig gift venn av meg uttrykte det: Man kan jo sjekke menyen på utestedene selv om man spiser hjemme. Med andre ord fungerer det som uforpliktende flørting med folk som man ikke har noen planer om å faktisk treffe. Eller noe sånt. Hva vet jeg? Jeg bruker ikke telefonen på det som nå for tiden er den normale måten. For meg er det bare en whatsapp-maskin som jeg bruker til å holde fortløpende kontakt med kjæresten min som bor i Colombia, pluss at jeg bruker den til å ringe til folk når dette er nødvendig. Punktum. Det er alt. Jeg har rett og slett ingen interesse av å “være på nett” ut over den tiden som går med foran computeren. Jeg forstår ikke de som sitter og skjærer grimaser mens de stirrer på skjermen, åpenbart engasjert i noe som påvirker dem følelsesmessig.

Selv har jeg den åpenbare fordelen at jeg kan huske hvordan ting var i den gamle verden, det vil si før internettet kom, før det var slik at alle hadde mobiltelefon, og ikke minst mens man faktisk måtte gå i en butikk for å blakke seg på unødvendige impulskjøp. Ofte legger jeg igjen hele mobilen hjemme når jeg går ut, si for eksempel i butikken eller andre ærend. Noen synes dette er komisk. Andre lar seg provosere. Man må jo være tilgjengelig. Imidlertid føler jeg det ikke slik. Jeg kommer jo uansett ikke til å stå på noe slags offentlig sted og prate i telefonen som om jeg var hjemme, og siden “nettaktiviteter” er uaktuelt for meg blir det ikke mye igjen. Fra min synsvinkel er det rart at folk synes at dette er rart. Har de ingen grenser? Jeg hører om de som gir opp hele smarttelefonen og kjøper seg for eksempel en gammel Nokia fordi de ikke klarer å styre styre telefonbruken sin på noen annen måte enn denne formen for “antabus”. De klarer ikke å la være å gå på nett for å “se hva som skjer” når de får et nettbrett mellom fingrene sine. Hva skal man tenke om sånt? Vi snakker i realiteten om tvangshandlinger og avhengighet — hvor mestringsstrategien består i å forsake alle disse sivilisasjonsmessige godene. Herregud. Og dette skal liksom være det kjente universets mest intelligente skapning? Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte, så det ender med at jeg bare gjesper.

Til å begynne med må vi skille fronese fra frenose. Før Platons tid var fronese den store greia, men Platon omdøpte fenomenet til filosofi, hvilket er hvorfor han blir kalt “filosofiens far”. Senere beskriver Aristoteles fronese som den typen livsvisdom og innsikt i menneskelige forhold som man bare kan opparbeide seg gjennom tid og erfaring, alminnelig respekt og godt dokumentert kompetanse. Derfor altså den klassiske karikaturen av filosofer som middelaldrende-til-gamle menn med stor skjeggvekst, som jobber som privatlærere for de rike og mektige (i Aristoteles’ tilfelle Aleksander den store). Når det gjelder det andre ordet – frenose – så er det noe jeg har laget selv, inspirert av den klassiske pseudovitenskapen frenologi, som kort fortalt er idèen om at det som finnes inni hodet kan avleses på utsiden — hvilket er det samme prinsippet som når man “skuer hunden på hårene”; altså en fundamental kodefeil i sinnet. Frenose må forstås som et mer “teknisk” begrep for det samme som vi mener når vi kaller noen “en fordomsfull type”. Han er litt frenotisk noen ganger.

Som alle kan se er det fort gjort å gå i surr med to så like ord som fronese og frenose. Herregud, folk husker ikke engang hva som er venstre og høyre noen ganger. Man må ikke forlange for mye. Poenget jeg skal frem til er at siden Platons dager og langt inn i vår egen tid har vi ofte kunnet observere frenotiske tendenser hos folk som er ansatt i fronetiske posisjoner. “Den gamle vismannens autoritet” er naturligvis bare pissprat og sludder — man er til enhver tid bare så god som de fakta og argumenter man kan stille opp på logisk vis og forsvare i en saklig disputt. Høy alder og stort skjegg betyr ikke i seg selv noen ting. Imidlertid har vi en lang “skolemestertradisjon” bak oss, preget av deferens foran dette patriarkalske ikonet av presumptiv fronese. Altså når man automatisk antar at en mann i 40-50-60-årene sikkert har opparbeidet seg “alderens visdom” og derfor vil kunne gjøre klokere vurderinger i forhold til hva man bør gjøre i komplekse situasjoner. Det kan være slik, men det må ikke være slik. Det finnes mange godt voksne idioter også. De fleste har møtt noen.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Som alle vet er idiot noe man blir i det øyeblikk man tror at man forstår noe. Det er jo ikke slik forstanden virker. Kanskje er det litt ironisk, men den eneste sikre viten man kan ha som menneske er at man selv er uvitende. Uansett hva slags fantastisk modell man har i hodet så er det bare en modell. Selve virkeligheten er en helt annen kategori av fenomener som forblir upåvirket av de navn vi setter på ting, og mesteparten av alt folk snakker om er bare sånne lyder som aper lager når de engasjerer seg i sosiale spill. Med andre ord, vi har en agenda – som vi i hovedsak fornekter på det sterkeste – og den handler som regel om å posisjonere seg innenfor flokken. Menneskers atferd er ikke vesensforskjellig fra den vi finner hos de andre apene. Spør hvem du vil. De fleste vil etter litt frem og tilbake lande på en innrømmelse av at livet handler om lek, læring og latter – altså de morsomme tingene – problemet er bare at vi er født med en groteskt overdimensjonert hjerne som har prosessorkapasitet langt hinsides noe vi har bruk for i praktisk forstand. Så hva gjør vi med dette? Lite er mer komisk enn menneskers fantasier om teleologi – det vil si idèen om at naturprosesser styres ut fra på forhånd gitte “hensiktsårsaker”, eller at tilværelsen har en på forhånd gitt “mening” om du vil – og at en av disse er universets selvbevisste prosess med å utvikle og fremstille intelligente skapninger som gjennom en lokal prosess av dialektisk materialisme etterhvert vil manifestere teknologiske sivilisasjoner lik vår egen. Dette er så fette idiotisk at jeg har ikke ord for det, men det er også svært vanlig. Vi antar at vi selv er såkalt høyerestående skapninger mens virkelighetstesten nokså entydig viser at vi er bare sinnsforvirrede aper med suicidale tendenser. Vi retter våre teleskoper mot stjernene og spør hvor er de alle sammen? uten noen form for kritisk refleksjon rundt intelligensens eksistensielle vilkår. Hvorfor tror vi at det “må” finnes andre cerebrale skapninger enn oss selv der ute? Dette er en tåpelig presumpsjon. Menneskers hjernekapasitet har jo ingen form for praktisk nytteverdi. Hjernen er en onanistisk sexmaskin som forøvrig også misbrukes til å pønske ut alskens jævelskap som kan gi oss personlige fordeler innenfor parringsspillet. Mer mystisk er det dessverre ikke.

Har du noen gang hørt at folk ikke typisk frykter det de burde frykte, mens de er skrekkslagne ved tanken på ting som nesten aldri skjer? Det finnes hvor mange psykologiske undersøkelser som helst som viser dette. For eksempel føler vi oss ganske trygge i trafikken, selv om dette viser seg å være en dødsfelle for mange, mens vi engster oss for å bli ofre for tilfeldige voldsepisoder og terrorisme, selv om dette statistisk sett nesten aldri skjer, ihvertfall ikke i Norge. Sannsynligheten for at man skal bli drept i en trafikkulykke – uansett om man selv er stødig på rattet er man jo sjelden helt alene langs veien – er mange hundre ganger større enn at man skal rammes av “blind vold”. Tallene levner ikke noe rom for tvil eller fortolkning. Slik er virkeligheten. Hvilket selvsagt leder oss frem til spørsmålet om hvor angstens kilder ligger. Hvorfor er folk redde for fantasifostre? Det er jo for eksempel ikke uvanlig å være mørkeredd selv om det ikke finnes noen saklig grunn til dette. Man blir liksom varsom på en helt annen måte når man ikke ser så godt rundt seg. Det kimer i alarmklokker. Lyder som man ikke engang ville lagt merke til i dagslys får noe illevarslende over seg. Hallo? Er det noen der? Men ingen svarer. Kanskje er det bare vinden som rasler i noe tørt løv.

Covidpandemien brakte med seg noen interessante studier i frykt. Alle var redde for “noe” men ikke alle var redde for de samme tingene. Noen var redde for å pådra seg ut ukjent virus med omtrent fem prosents sjanse for et dødelig sykdomsforløp mens andre var redde for at “nå skjer det” — i den betydning at den hemmelige konspirasjonen har noen slags greier på gang. Noen betraktet viruset som fienden mens andre mente at vaksinen var det virkelig farlige i situasjonen. Debatten – om dette er det riktige ordet – pågår ennå. Stresshormonene får folk til å nærmest gå i fistel. Fra mitt synspunkt står frontene mellom de fornuftige og de gale. Hvordan skal man forholde seg til et ukjent virus som plutselig blomstrer opp og sprer seg på eksponentielt vis? Vi husker alle hvordan det var. Først var det noen få tilfeller. Siden ballet det bare på seg og ble verre og verre. Etter noen måneder var det mange millioner smittede over hele verden og det fremkom fjernsynsbilder av likbål, massegraver og døde mennesker stablet opp på dårlig egnede steder. Hvordan skal man forholde seg til sånt? De fornuftige godtok at det var en vanskelig og uoversiktelig men definitivt farlig situasjon hvor det beste man kunne gjøre var å følge de rådene som kom fra de sentrale helsemyndighetene. Det er jo viktig at tiltakene er koordinerte når vi har en unntakstilstand. De gale så imidlertid annerledes på saken. Fra deres synspunkt var alt dette en bløff som handlet om å ta fra folk deres bevegelsesfrihet og gjøre dem avhengige av et produkt fra “Big Pharma”. Det føles som å være med i en katastrofefilm var det noen som sa. Det er noe galt med dette bildet. Det siste som var aktuelt for de gale var å følge noe slags påbud fra myndighetene. Noen jævla vaksine blir det ihvertfall ikke snakk om. De evneveike neka la ansiktene sine i alvorlige folder og sa at det går ikke an å utvikle en vaksine så fort. For sånt har de jo greie på. De føler det veldig sterkt.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Pandemien hadde med andre ord et klinisk sett svært interessant psykiatrisk aspekt. Den fortalte oss noe om mental helse i Norge. Dette er informasjon som angår samfunnssikkerheten. Det er viktig å understreke at covidsykom fortsatt eksisterer. Folk dør av det ennå. Viruset muterer og forandrer seg. Dessuten er det mye som tyder på at folks allmenntilstand blir svekket av å ha blitt smittet flere ganger, det vil si at det har en degenerativ langtidseffekt som kommer i tillegg til “long covid”. Blant annet av denne årsak tenker jeg å møte opp på den lokale helsestasjonen neste uke for å få en “oppdatert” covidvaksine. Jeg har ikke vært smittet av sykdommen hittil, ihvertfall ikke som jeg vet (jeg kan jo være en av den prosentandelen som ikke merker noe som helst). Dette er bra, men jeg tar også med meg alt som øker oddsene mine for å ikke få et dødelig sykdomsforløp dersom jeg eventuelt blir smittet i fremtiden. Jeg vet at de jeg karakteriserer som “de gale” (de synes selv at de er normale og vel så det) oppfatter min posisjon i saken som galskap. Hvordan kan du stole på Big Pharma? Til dette er det å si at jeg stoler forsåvidt ikke på noen, av noen grunn, noensinne, aller minst kapitalistjævler og annet røverpakk, men jeg har grunn til å tro at det er i markedets interesse å oppnå resultater, for å si det med nyliberalistisk heksespråk. Det er jo kompetente fagfolk som jobber med disse greiene. Alle er sannsynligvis også ambisiøse som faen. Fikk de ikke Nobelprisen for mRNA-teknologien? Jeg tror det. Spillteoretisk sett kan du si at jeg satser heller på ærgjerrigheten hos vitenskapsfolk enn fantasien hos de som tror på ånder og UFO. Jeg har ikke tålmodighet til sånt vås. Folk nekter å godta at de blir feite på grunn av det usunne kostholdet, ikke fordi de trener for lite, så hvordan kan man forvente at de skal godta sannheten om sin egen mentale helse, de vil si at de er noen forbanna evneveike amøber som aldri har lært å tenke på noen ordentlig måte? Folk blir bare sure hvis man forteller dem at de er både feite og dumme, selv om dette er sannheten.

En fysisk dør kan defineres som en del av veggen det går an å åpne slik at gods og personer kan transporteres mellom innsiden og utsiden av vedkommende bygning. Imidlertid brukes begrepet dør minst like ofte som en metafor, for eksempel “den rette utdanningen vil åpne dører for deg” og slike ting. Den lukkede dørs politikk. En av mine personlige favorittminner fra teateret er en forestilling av danske Odinteateret hvor de blant annet brukte Franz Kafkas novelle “Foran Loven” som virkemiddel, der begrepet angst belyses innenfor rammene av et slags byråkratisk ventespråk og det etterhvert fremkommer at “denne døren eksisterer bare for deg”. Vi kan si at en dør har to grunntilstander. Den kan være lukket eller åpen. Men hvis vi ser nærmere på saken oppdager vi at tilstanden “lukket” eksisterer bare som èn bestemt form, mens tilstanden “åpen” i prinsippet kan ha en uendelig mengde forskjellige grader av åpenhet mellom gløtta og gapet. Hold fast ved den tanken for nå begynner tingene å bevege seg raskere.

For meg personlig fremstår “kjønnsdebatten” som noen slags mellomting mellom det komisk latterlige og det tragisk livsfarlige. Bloggere og andre nettbaserte influensere fra den politiske høyresiden her i Norge kan jo faen ikke engelsk, så de vet ikke forskjellen på sex og gender, selv om det i rettferdighetens navn må nevnes at også mange som har engelsk som sitt hovedspråk har problemer med akkurat den der. De har uansett dannet seg et bilde av en urealistisk meningsmotstander – en stråmann – som ikke forstår at masculinum og femininum er biologiske grunnformer innenfor forplantningslæren. Men det er jo slett ikke dette problemstillingen handler om. Ingen har benektet at menn og kvinner eksisterer som bipolare komplementærstørrelser som begge må – på noe slags vis – avlevere sine respektive kjønnsceller til den blandingsprosessen som fremkaller barn. De eksisterer begge som “lukkede dører” i henhold til forrige avsnitt — i den forstand at man kan være enten det ene eller det andre innenfor en kontekst av biologisk forplantning. Selvsagt er det tåpelig å benekte dette. Derfor er det heller ingen som gjør det, ihvertfall ikke på noe saklig vis. Det debatten handler om er psykologisk kjønnsidentitet som i denne metaforen er en “åpen dør”. Den kan eksistere i et uendelig antall grader av “mandighet” eller “kvinnelighet” (eller noe helt annet) som sosiale spill.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

For eksempel kan en transmann av utseende fremstå hvor “mandig” som helst – noe som også ofte er hele poenget for den det angår – men de har fortsatt kvinnelige forplantningsorganer og kan derfor bli gravide. For hvem eksakt er dette et problem? Det burde være åpenbart at det ikke foreligger noen automatikk i forholdet mellom de kjønnsorganer man er født med og den psykologiske kjønnsidentitet man utvikler gjennom oppveksten. Alle har da vel for fanden alltid visst at det finnes både maskuline kvinner og feminine menn, noen ganger til en slik grad at de er transkjønnede, noe som statistisk sett angår mindre enn èn prosent av befolkningen, men av debattklimaet får man nesten det inntrykk at dette er et alminnelig problem som angår oss alle. De hatefulle fjøsnissene på høyrefløyen snakker om “LHBT-ideologi” men det eneste ideologiske element i debatten er det som handler om aksept og toleranse i objektiv forstand, samt selvsagt retten man har som individ til å selv definere hvordan man skal “presentere kjønn” mot omverdenen i subjektiv forstand. Igjen, for hvem eksakt er dette et problem? Det gamle komiske poenget kommer til anvendelse: Homofob angst handler om frykten for at homofile menn skal behandle den homofobe slik han selv behandler kvinner. (Imidlertid er jeg usikker på hvordan dette fungerer for kvinners behandling av hverandre.) Hva slags mennesketype er det som begår voldelige overgrep mot “avvikere” uten noen annen saklig grunn enn deres personlige mening om noe som strengt tatt ikke angår dem det aller minste? Vi dømmer ikke mennesker på grunnlag av hva de er, men hva de gjør. Man har selvsagt ingen plikt til å like alle man møter, men man plikter å la dem være i fred uansett hva man tenker om dem. For eksempel fortjener etter min mening både høyrefolk og kristne juling hver dag – helt til de skjerper seg – men sånt kan man jo ikke gjøre. En av hjørnesteinene i selveste samfunnskontrakten er jo at vi holder fred med hverandre — og hvis lovbrudd skjer så tilkaller vi politiet, som vil ta hånd om saken og opprette tiltale hvis det foreligger noe straffbart forhold. Vi tar ikke saken i våre egne hender.

Begrepet stokastisk terrorisme har kommet til verden etter at internettet oppsto. Kort fortalt handler dette om dynamikken mellom de mange som “bare snakker” og den ene “ensomme ulven” som plutselg gjør det alle snakker om. For eksempel er det forutsigbart at noen før eller senere vil begå et voldelig overgrep i miljøer som snakker hatefullt om homofile, men det er umulig å si noe om hvem, når og hvordan. Alt vi kan si er at normalisering av hat mot en bestemt gruppe gjør veien mellom agitasjon og handling kortere. Det vil jo alltid finnes “noen” som har kortere lunte enn de fleste andre. Trusler og hatefull agitasjon mot transkjønnede individer har økt med mange hundre prosent etter at de politiske miljøene erklærte disse som “lovlig bytte” gjennom å definere “LHBT-ideologi” som et samfunnsproblem. Vi skal ikke tilgi dem, for de vet hva de gjør. Sladrehank skal selv ha bank. “Synes selv han var så bra, men om andre vondt han sa” som sangen sier. Hvor ironisk er det ikke når man kan bruke Margrete Munthe som saklig argument mot høyrehønsen? Det samme gjelder forresten disse vemmelige skalleknarpene som driver og pakker koraner inn i bacon før de setter fyr på dem. Herregud. Ja mann vi har fattet poenget ditt. Som tidligere nevnt er det en hjørnestein i samfunnskontrakten at vi skal holde fred med hverandre, så hvordan skal man forholde seg til folk som aktivt går inn for å starte noe slags skit? Dette er jo nærmest skoledefinisjonen av antisosial atferd. Man har ingen plikt til å like muslimer – jeg selv liker dem ikke noe mer enn jeg liker kristenpakket – men man plikter å la dem få ha greia si i fred. Punktum og ferdig diskutert. Så lenge de ikke begår noen straffbare handlinger, eller oppfordrer til dette, finnes det ikke noe rettsgrunnlag for å agitere mot muslimer som kategori og samfunnsgruppe. Tvert imot er det en urett som da blir begått. Med vitende og vilje. Fordi det er politisk bekvemt å spille på fremmedfrykt og hat mot “avvikere”. Man vinner stemmer på den måten. Som Machiavelli sa, frykt er det beste politiske våpen. Folk vingler og vimser når det handler om ting de liker, men hvis man skremmer dem får pipen straks en annen låt. Da strammer de seg opp og fokuserer blikket. Sånn har mennesker alltid vært, det er ikke noe nytt. Same old shyte som de sier i England.

De tre store kulturdödare vi har fått etter den modernistiske kolonialiseringen av “den nye verden” er sukker, syfilis og sigaretter. Syfilis er et mindre problem nå for tiden (selv om det fortsatt eksisterer) og tobakksrøyking har antatt en noe mindre karakter av “folkelig narkomani” enn på den tiden da det var en selvfølge at alle voksne mennesker var hekta på nikotin, men sukkeret holder koken. De sier at mennesker er genetisk predisponerte for å foretrekke fett og søtsaker, noe som ikke var et problem så lenge dette var forholdsvis sjeldne (og dyre) varer, men nå som det søte og det feite er noe nærmest allestedsnærværende innenfor tilbudsspekteret av industrifremstilte matvarer har vi i praksis et folkehelsemessig problem som er tildels ute av kontroll. Generelt sett gjelder denne formelen: Billig mat = usunn mat. Med andre ord er det slik at det er blant de som har dårlig råd at vi med størst sannsynlighet vil påtreffe “livsstilssykdommer” som en direkte følge av at de spiser usunn mat — som riktignok har høy energitetthet (målt i kalorier) men til gjengjeld har de lav næringsverdi. Som alle som har noen som helst slags peiling på disse sakene kan fortelle deg: Det sunneste er et grønnsaksbasert kosthold. Dette er imidlertid dyrt å finansiere innenfor budsjettrammene til en normal familieøkonomi så det blir til at man går for industrimaten fordi den har “substans” og den metter de sultne, selv om man går på akkord med det helsemessig optimale. Denne avveiningen er fullstendig normal.

Ernærings- og matvarepolitikken i Norge er etter min mening fullstendig på bærtur. De som bestemmer hva som skal være landbrukspolitikk i Norge er i praksis de store matvarekjedene, fordi de har “fuck you money” og kan skvise priser og betingelser så langt at det ruinerer alle som prøver å ta fra dem markedsandeler. Dessuten har de gode politiske kontakter. Derfor er det slik at de statlige kontrollmekanismene er formatert til fordel for de største aktørene. Det er svært kostbart å etablere matvareproduksjon i liten skala. Det er i prinsippet ikke lønnsomt å produsere små kvanta med høy kvalitet. De store pengene ligger i masseprodusert ræl som kan øses ut for en “tilbudspris”. Selv klapper jeg uhemmet for alle som klarer å klore seg gjennom nåløyet og komme seg ut på markedet, men det er tvilsomt om dette lar seg gjøre med mindre man er en såkalt ildsjel for produktet sitt, som ikke lar seg stanse av økonomisk og politisk motgang (som til syvende og sist er den samme sak). Det virker nærmest kriminelt naivt at vi fortsatt godtar såvel en systematisk nedbygging av norsk landbruk som at det legges byråkratiske snublefeller i veien for de som ønsker å etablere seg i matvaremarkedet. Men det finnes tilsynelatende ingen realpolitisk vilje for å endre på situasjonen, hvilket i praksis betyr at vi vil ikke før vi må, noe som er en gjenganger når det gjelder alle de sosiale, økologiske og demografiske skadevirkninger av “senkapitalismen” og den nyliberalistiske markedsideologien. Det burde være selvinnlysende at alt bærer den veien høna sparker når det alle er opptatt av er profittmaksimering fra kvartal til kvartal.

Jeg har aldri respektert Amerika. Det ville i så fall vært en fornærmelse mot de jeg faktisk respekterer. Hvem ønsker å havne i slikt selskap? Det jeg har er en form for vaktsomhet, lik den jeg ville hatt overfor en bande med drita ungdommer som har skytevåpen. Riktignok har jeg ikke selv tilbrakt spesielt mye tid i USA, kanskje bare seks måneder sammenlagt, spredt over flere år, men jeg har hatt en slags dialog med ymse amerikanere pågående siden internettet var en ny og flæsjete ting. Dette har imidlertid ikke påvirket meg i noen positiv retning. Tvert imot. Så lenge alt jeg hadde var fordommer hadde jeg også en sunn dose skepsis til mine egne tanker og følelser, under presumpsjonen om at “jeg kan jo ta feil” (selv om jeg holder avstand av sikkerhetsgrunner). Men jeg tok ikke feil. Jeg pleier ikke å ta feil. Jeg bare betrakter det å ta feil som en alltid like aktuell mulighet, basert i det faktum at jeg er bare en dum rassape som først og fremst er selvopptatt og svak. Jeg drives mer av feighet og forfengelighet enn av noen moralsk høyverdige idealer. Men det er hva det er. Man får bare gjøre så godt man kan med det man har og la det stå til. Livet blir uansett aldri perfekt — og plutselig dør du.

Hvor godt kjenner jeg Norge? Dette må være grunnstandarden som jeg måler alt annet ut ifra. Jeg er født og oppvokst i Norge og har tilbrakt mer tid her enn noe annet sted. Andre land jeg har bebodd mer enn tre måneder i strekk er – i fallende orden, målt etter tid – Storbritannia, Spania, Tyskland, Frankrike og Danmark. (Jeg har aldri oppholdt meg mer enn 24 timer i strekk i Sverige.) Det er rimelig å si at jeg er en vesteuropèisk sjåvinist. Jeg tiltrekkes på ingen måte av land i Afrika, Asia eller Oceania — men jeg har et svakhetspunkt for Sør-Amerika. Jeg liker den latinske kulturen. Uansett, jeg vil selv vurdere min kunnskap om Norge som “ganske god”. Jeg har en intuitiv forståelse for “det norske” som gjør at jeg aldri føler meg fremmed på steder hvor folk hovedsaklig snakker norsk og identifiserer seg som norske. Noe av det samme – bare i svakere grad – gjelder min forståelse for lokale særheter i de andre landene jeg har nevnt. Det er aldri vanskelig å etablere kontakt med de innfødte og folk oppfatter meg ikke typisk som en “turist” av den enkle grunn at jeg ikke oppfører meg som en turist. Jeg er noe annet. Jeg er en gjest. Jeg anser at jeg i utgangspunktet har et ansvar for å representere Norge på diplomatisk forsvarlig vis og vise respekt overfor de lokale skikkene enten jeg forstår dem eller ikke. Er det ikke interessant hvordan de som selv er mest uforskammede og rølpete i sin personlige fremtoning når de besøker utlandet samtidig også er de mest innvandringsskeptiske?

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Hvilket bringer meg tilbake til USA. Det mest uutholdelige med amerikanere er jo at de så ofte anser seg som “bedre” enn alle andre (mens de i virkeligheten er et godt stykke verre — sutrete, arrogante og udannede). Alle ønsker å komme til Amerika er en holdning man finner hos nesten alle amerikanere, men så langt meg angår så kan de få ha skithølet sitt i fred. Jeg finner ikke noe som er beundringsverdig i USA. Det er et fælt sted befolket av fæle mennesker. Kanskje ikke det aller siste sted jeg ville ha bosatt meg frivillig, men det er nære bunnen. At de kjenner på en viss grad av innvandringspress handler ikke fullt så mye om at USA er så jævlig bra som at folk flykter fra krig, sivil uro og fullstendig forkastelige levevilkår i sine hjemland, som ofte kan spores direkte tilbake til amerikansk påvirkning. Men USA prøver i det minste å ha en rettsstat som styres etter demokratiske prinsipper og FNs menneskerettighetskonvensjon på det innenrikspolitiske plan, selv om dette har forvitret kraftig i løpet av de siste tredve år (og har forsåvidt aldri vært helt gyldig for indianerne og de svarte). Vi har nå en situasjon hvor sannsynligheten er større enn null for at fascister vil overta regjeringsmakten og kjøre alt i grøfta. Entusiastiske som de ellers måtte være, fascister er selvfølgelig aldri verken intelligente eller kompetente. De bare tror det selv. Han Donald Trump er jo nærmest en parodi på en pompøs fascist med “stormannskomplekser”. Hvorfor noen tror denne fjotten duger som statsoverhode er en gåte for meg. Det har alltid gått lukt til helvete hver gang en fascistisk orientert politisk gruppering har overtatt regjeringsmakten, uansett tid og sted ellers, inkludert USA under Trump og “trumpismen”. Han rakk å gjøre mye skade før velgerne ga ham sparken.

Som vanlig er den djevelen man mener at man ser i omgivelsene identisk med den djevelen som bor i en selv. Det er jo sånn trollspeilet virker. Jeg mener, hvor tror du tankene kommer fra? Nesten alt er fantasier om hva som i verste fall kan skje hvis alle andre er like ynkelige og usle som en selv. Det kalles psykologisk projeksjon og er drivkraften hos alle moralister og denslags. Mekanismen er banal. Det handler om å finne noen å skylde på. Jøder. Muslimer. Negere. Homofile. Hva som helst duger — og hvis man er skikkelig opprådd for syndebukker slik sett kan man alltids skylde på kvinner. Si for eksempel hvordan “samfunnet har blitt feminisert (og dermed svekket)”. Man legger bare ansiktet i bekymrede folder og sier noe om hvordan barn trenger maskuline rollemodeller — fordi dette er noe man føler veldig sterkt, selv om det selvsagt bare er pissprat og vås. Men sånn er jo følelsesmenneskene, særlig hvis de er menn. De gir blanke faen i fakta og data, det som styrer dem er den såkalte magefølelsen (som pussig nok alltid er til fordel for dem selv). Dette er kanskje det sivilisasjonsproblemet som er til mest skade for oss alle; at vi på grunn av vår beskyttede livsstil kan hengi oss til uetterrettelig følsomhet uten at naturen straffer oss umiddelbart, en tendens som har kommet lengre i USA enn noe annet sted. “Min egen personlige sannhet” oppgis av et flertall amerikanere som den viktigste drivkraften i deres liv, gjerne sauset sammen med alskens religiøse fordommer av det mest fjollete slag. Hvorfor skal man respektere dette? Eller rettere sagt, hvordan kan man respektere dette hvis man har selv det minste fnugg av selvrespekt? Det må i rettferdighetens navn sies at ikke alle amerikanere er idioter, men det ser ut til at en demokratisk majoritet blant dem er evneveike troll. Til tross for dette er det imidlertid ikke vanskelig å finne både hyggelige og opplyste amerikanere. Det er bare ikke disse som styrer landet. De er en minoritet som trollene beskriver som “eliten” og hater mer enn noe annet her på jorda. Vi finner det samme – dog i mye mindre grad – også i Norge. Det vil si sånne som frykter og forakter “de intellektuelle” (eller “ekspertene”) og mener at folkets visdom er noe som vil fremkomme på magisk vis, akkurat som markedskreftene er et uttrykk for den sanne gudsmakten.

Heldigvis er det ikke min jobb å løse verdensproblemene. Slik jeg ser det begrenser mitt personlige ansvar seg til å oppføre meg som folk når jeg er ute blant folk — og heller holde kjeft, eventuelt forlate stedet, enn å yppe til strid når jeg treffer på noe eller noen jeg ikke liker, som forsåvidt skjer “hele tiden”. Jeg er jo en kravstor jævel når sant skal sies. Men samtidig blander jeg meg ikke inn i andre folks affærer uten å ha blitt invitert, og selv da er det mer enn nitti prosent sannsynlig at jeg foretrekker å ikke engasjere meg. Hvorfor skal jeg vel det? Min makt er svært begrenset og min tid i dette livet er kort. Det er bedre å investere mine begrensede ressurser på noen få steder hvor det monner heller enn å bælje tut om alt det jeg ikke har noen makt til å påvirke. Jeg forventer ikke at folk skal verken like eller forstå meg. Sånt er ikke viktig. Jeg er ikke viktig. Jeg er jo bare just another skapning som har kommet hit til jorda for å oppleve døden, noe som forsåvidt ikke haster så veldig for meg. Det finnes jo så mye interessant i livet. Så mye man kan gjøre, så mye man kan se. Verdenskraften er ganske hypnotisk sånn sett. Et kaleidoskop av former og farger, lyder og lukter. Man blir definitivt hekta på det selv om det ikke er til å begripe. Det er jo dette som gjør folk til idioter: Når de tror at de forstår denne verden og “livet i seg selv”. Touchez pas au grisbi som franskene sier. Ikke kødd med byttet (når du kommer som jeger). Men nå har jeg skrevet nok i denne bloggen. Det er på tide å gå og skreve noen andre steder. Men først den obligatoriske sangen, som i dag handler om metafysikk:

Mennesket som art har forfalt ganske kraftig i løpet av de seneste 5000 år. Vi er dummere og mer ynkelige enn vi noensinne har vært, men til gjengjeld har vi smarttelefon med skritteller og GPS. Slik fører vi regnskap over både hvor langt vi har gått og hvor eksakt vi har havnet. Er den postmoderne livsstilen sunn? Nei, selvsagt ikke. Men den er i det minste komfortabel. En av de siste jobbene jeg gjorde som selvstendig murer – jeg er jo pensjonert fra faget nå – var å bytte èn baderomsflis hjemme hos noen i Oslo. Det kom på nesten seks tusen kroner. Det å fjerne en sprukken flis og erstatte den med en ny involverer jo faktisk en rekke arbeidsoperasjoner som krever flere dager. I utgangspunktet anbefalte jeg vedkommende å kamuflere den sprukne veggflisen ved å for eksempel sette noe foran eller henge et bilde over den, men han insisterte selv om jeg sa at det kom til å bli uforholdsmessig kostbart. Pengene var ikke viktig. Det avgjørende element i saken var lang tids irritasjon over denne imperfeksjonen i et ellers flekkfritt badeværelse. I det hele tatt var den leiligheten veldig “designet” og preget av både dyre materialer og snasent møblement, arrangert som noe man kan finne i for eksemplel visse pornomagasiner for interiørdesignere, altså det jeg kaller et mausoleum for den gode smaken. Det ser jo ikke ut som om det bor mennesker der. Imidlertid kan man når som helst komme og fotografere faenskapet for å presentere det på trykk. Så da så. Hva kan man si? Mennesker er forskjellige.

Vedkommende kunde var heldigvis ikke av det pratsomme slaget så den historien jeg konstruerte i mitt eget hode var at dette handlet om noen som er det man på engelsk kaller en neat freak, det vil si en person som ikke tolererer at noe avviker fra den orden som de liker å ha, noe som i verste fall kan være et patologisk personlighetstrekk — men dette vet jeg jo strengt tatt ikke. Kanskje sprakk flisen i løpet av noen slags ubehagelig episode som kunden ønsker å glemme? Folk er jo noen kranglevorne apekatter som kaster gjenstander etter hverandre, og det ene med det andre, gjerne i forbindelse med sjalusi og andre dramatiske foreteelser. For alt jeg vet ble regningen sendt videre til noen andre som hadde bedt om unnskyldning og lovet å betale for skaden. Da er det jo ikke så nøye hva det koster. Altså, noen ganger er det opplagt hvorfor noen ønsker å bestille en jobb, men andre ganger er situasjonen “åpen for fortolkning”. Uansett er sannheten at man ser mye rart som håndverker. Mye sjuskete og dårlig arbeid, naturligvis, som ofte er årsaken til at man er der i det hele tatt, men i tillegg ser man det man ser i forhold til kundens livsstil og personlighet. Ikke fordi dette er noe man egentlig ønsker å se, men når noe står der midt i det man her omkring kaller “glaninga” så blir det som det blir. Poenget jeg skal frem til her er at det er individuelt hva slags orden folk har i sine hjem. Eller kanskje det korrekte ordet er stil, hvor “mangel på stil” i seg selv er en form for stil. Siden jeg er en mann av mange fordommer har det alltid vært slik at jeg “tenker bedre” om folk som har en stil jeg liker. La oss si at de for eksempel har det man i annonsene for eiendom kaller høy standard i forhold til allerede utførte håndverksarbeider, ikke minst i materialvalgene. Du vet. På en måte som gjør at man ikke synes det smaker surt å legge sitt eget verk til det stedet hvor man er og jobber. Jeg vet, jeg vet. Mange driter i sånt, men alle de dyktige håndverkerne jeg kjenner foretrekker å jobbe med seriøse prosjekter, i den grad dette er en aktuell valgmulighet. Sånt er bedre for integriteten og den faglige stoltheten, i den grad man har noe slikt.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Tidlig i karrièren syntes jeg de feteste jobbene var de man fikk for det offentlige. Ting som kunne strekke seg over måneder og år. Ting som involverte store beløp. Ting som krevde både ansatte og det ene med det andre. Men mot slutten gjorde jeg utelukkende små jobber for privatkunder, helt alene og aldri noe som tok mer enn èn uke. Raskt inn og raskt ut. Wham bam thank you mam. Pengene på konto uken derpå, nema problema. Den aller siste jobben jeg gjorde var et støpedekke med grunnmur for en garasje. Veldig standard vare. Ikke på langt nær så spesielt som mye annet jeg har laget — og som kommer til å stå støtt i tusen år hvis ingen sprenger faenskapet. Kunstneriske anlegg er egenskaper man kan spille ut på ymse vis og i mitt tilfelle var jeg lenge sterkt etterspurt blant sånne som hadde “nok penger” og som uten å blunke flekket opp nærmest hva som helst slags beløp for fine arbeider i noen slags bonderomantisk stil. Peisinnsatser i laftehytter og den typen ting. Opparbeiding av fancy hageanlegg. Det som først og fremst er viktig for de med “nok penger” er at det er eksklusivt. Hvis det står en Bentley eller en Lamborghini i garasjen så spisser de ørene når man begynner å snakke om “materialvalg”. Enten de tenker “funkis”, med lange rette linjer, glatte overflater og så videre, eller de vil ha det rustikt, så vil de uansett ha “de beste materialene”. Og de er allerede inneforstått med at det vil bli dyrt. Det gjelder en egen form for psykologi med rike kunder. Mange får nærmest “dyreskjelven” når de priser seg over markedsgjennomsnittet, men jeg forsto tidlig at folk som tenker i millioner bryr seg lite om hundrelapper. De er som regel på sitt mest fornøyde når de får følelsen av at de kjøper noe som (nesten) ingen andre kan få. Hva skal ellers være poenget med alle pengene? Man kan jo ingenting ta med seg dit man går, som sangen sier. Penger er bare noe teoretisk hvis man ikke “plasserer” dem et eller annet sted. Det er jo presumptivt antatt at håndverksarbeider som man betaler for kommer til å øke verdien av eiendommen, så det er ikke en kostnad, det er en investering. Man kan bruke opp penger eller man kan parkere dem på en måte som skjuler dem helt frem til eiendommen skal selges, hvilket bringer oss til dette med svarte jobber. Jeg skal ikke engang si hvem som betaler svart der ute, men jeg kan si så mye som at det har vært både “kjendiser”, forretningsfolk (mye av det), folk som er ansatt i politiet — og til og med en ligningsdirektør ved en spesiell anledning. Man merker det ganske raskt når de begynner å fiske i den retningen. Jeg har selv ingen moralske skrupler i forhold til å utføre svarte jobber, men folk må jo forstå at dette er et straffbart forhold. Nå har jeg noe på deg, liksom.

Etter min mening består begrepet arbeid i “ting som behøver å bli gjort”. Ihvertfall er dette hva mitt antatt medfødte bondevett forteller meg. Nødvendighetene ruler. Først må vi gjøre det som er nødvendig, siden kan vi svinse og svanse med all mulig slags annet fjas. Jeg vet ikke om det er vanlig å tenke slik. Mange ser jo ut til å være mer “åndelig” orienterte, men jeg er altså en beinhard pragmatiker. Jeg liker ikke å bli blandet inn i det man kaller “moffe” — altså meningsløs, overflødig eller bent frem bortkastet virksomhet. Sånt er en fornærmelse mot den sunne fornuften. Men ting er som de er. På en side er det provoserende at folk for eksempel kan leve av å spille fotball, på den annen side er det bare rimelig at de som faktisk spiller fotballen får sin rimelige andel av de vanvittige beløpene som omsettes innenfor sporten. Hvis jeg bestemte i samfunnet ville jeg uten å nøle økse til døde alt som hadde med “finanser” å gjøre. Festen er slutt. Nå skal det jobbes. Norge har ingen mangel på “ting som behøver å bli gjort” men vi har et system som favoriserer snyltere og landeveisrøvere. For ikke å si psykopater. Hvis man gjorde en stor spørreundersøkelse blant befolkningen tror jeg bestemt at et overveiende flertall ville oppfatte det som rimelig at man finansierte sin personlige livsførsel via det å utføre nødvendig arbeid mot en fornuftig lønn. Spørsmålet er bare hva man oppfatter som nødvendig. Eller kanskje et enda bedre spørsmål er hvem som sitter med definisjonsmakten i denne saken. Det er ganske ironisk at en som definerer seg selv som “kriminell på et ideologisk grunnlag” – altså jeg – synes at den alminnelige samfunnsmoralen stinker som et fjorten dager gammelt lik. Kanskje også litt foruroligende. Det er ikke vanskelig å se hvordan det ene henger sammen med det andre når vi snakker om økonomisk vekstpolitikk og økologisk forfall. Det kommer ikke til å hjelpe om alt kraftforbruk flyttes over på elektriske kilder når problemet er at vi har at alt for høyt kraftforbruk totalt sett. Og sånn går dagene.