Måned: oktober 2023

Så vidt jeg vet, eller tror, eller er vant til eller kanskje har misforstått men uansett forventer jeg vel at det skal være slik, så er det en viktig del av vanlig høflighet at man “gir hverandre plass” under en samtales forløp. I praksis at man venter til den andre er ferdig med å snakke før man tar ordet. Helst bør man selvsagt lytte til hva som faktisk blir sagt også, men det blir kanskje å være storforlangende. Derfor setter vi som minimumsstandard at man ikke skal avbryte samtalepartneren mens de er midt i setningen sin. Dette klarer alle å få til hvis de virkelig forsøker. Det er ikke vanskelig. Man må bare “vente på tur” uten å snike i køen. Dette er vanlig folkeskikk. Dette er orden. Forventer vi at det skal være slik? Jeg kan ikke snakke for noen andre, men selv pleier jeg å fike til dem med flathånd hvis de irriterer meg. Det stanser kjeften på de aller fleste. Ofte er det faktisk akkurat som om de strever med å forstå hva som nettopp skjedde. Velkommen til virkeligheten sier jeg da. Du har kommet hit til jorda for å dø. Har du det travelt?

Her er et av mine mange gratis råd: Ikke tenk fort hvis du ikke er flink til å tenke. Jobb langsomt helt til du har fått etablert sunne rutiner. Du kan selvsagt spørre om hva det betyr i praksis å være flink til å tenke og til det er det å si at det viser seg i resultatprofilen din. Har du tenkt bra tidligere? Da er det mer sannsynlig at dette vil skje igjen. Men hvis du som en hovedregel til stadighet er nødt til å justere og oppdatere tenkningen din så er du ingen god tenker. Dette burde være åpenbart. Det vanlige problemet ute blant folk er at de ikke tenker verken langt nok eller dypt nok. Derfor ender de med å “ta feil” som man sier. Hva slags konsekvenser dette vil ha er svært variabelt. Som regel har det lite å si fordi folk lytter jo faen ikke til hverandre. De venter bare på at det skal bli deres tur til å snakke — og selv det er ikke noe man kan forvente seg automatisk. På en måte kan man imidlertid forstå det. Hvor sannsynlig er det at folk sier noe viktig eller interessant? Det mest sannsynlige er at de bare vil snakke om seg selv. Hva de mener. Hva de føler. Hvor (og hvordan) de har vondt, eller opplever diverse andre symptomer på somatiske (eller psykiatriske) lidelser. Uvesentligheter, med andre ord.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Hvorom allting er, jeg kom i skade for å si “jeg tror ikke på det tallet” da en kvinnelig bekjent på et noe opphisset vis – og helt uoppfordret – fortalte meg at “halvparten av alle kvinner opplever seksuelt truende situasjoner i løpet av sine liv”. Fordi jeg svarte det jeg svarte måtte jeg vente til hun var ferdig med å forklare meg hvor lite jeg vet om kvinneproblematikk før det igjen ble min tur til å snakke. Da sa jeg at jeg tror det korrekte tallet ligger mye nærmere hundre prosent enn femti. Kvinner er bare så vant til at menn er “påtrengende” på guffent vis at de ikke tenker over at dette faktisk ikke er greit. Eller kanskje de bare er nødt til å skyve denslags til siden så ofte fordi det er svært upraktisk å ta tak i alt som skjer på denne fronten? Psykologisk overlevelsesteknikk er jo en ting. Man skal videre i livet og har ikke tid til å ta tak i og realitetsbehandle alt som skjer i løpet av en vanlig dag. Mye må bare skyves til siden og kategoriseres om uvesentligheter. Sånn er livet. Som regel et stykke unna “det perfekte”. Heldigvis har vi algoritmer vi kan støtte oss til slik at vi slipper å tenke, nærmere bestemt et sett med såkalte fordommer, eller automatiserte responsmønstre om du vil. Dette sparer oss for bryet med å forholde oss til andre mennesker som om de er individer. Vi behøver ikke å se dem slik. I stedet kan vi se dem som representanter for en kategori som vi allerede er ferdige med å tenke og danne oss meninger rundt. Dette er mye mer praktisk og nøysomt.

Man behøver ikke å tenke svært lenge gjennom saken før man innser at henholdsvis “kvinner” og “menn” er meningsløse kategorier i noe nær alle sammenhenger som ikke involverer aktive kjønnsorganer. Ihvertfall er det ikke – eller bør ikke være – et tema som hører hjemme i noen form for profesjonell sammenheng, det vil si på jobben og sånn. Eller når man observerer noen man ikke kjenner. Betyr det noe om sjefen er kvinne eller mann? Eller kassebetjeningen på supermarkedet? Eller legen som skal undersøke noe på kroppen din? Her er det på tide å repetere det jeg sa tidligere om god og dårlig tenkning. Ikke tenk fort hvis du ikke er flink til å tenke. Hvis alt du har å komme med er ferdig dannede meninger rundt kjønnskategorier er du mildt sagt ikke flink til å tenke. Dette kan bli et problem, litt avhengig av hvem man er nødt til å forholde seg til i løpet av dagen sin. Behøver vi å blande doktor Freud inn i saken? Mennesker har ofte alle mulige slags nevroser og komplekser tilknyttet såvel sin egen som andres kjønnsidentitet (eller “gender” som det heter på engelsk). Man behøver jo ikke å se lengre enn til den såkalte LHBT-debatten for å oppdage hvor idiotene avholder sine rave-parties nå for tiden. Alle har jo visst til alle tider at det er dumt å klage og jamre om ting som man ikke behøver å utsette seg for, men likevel er det hver eneste dag mange som ramler nedi akkurat den psykologiske dyregrava der. Hva skal man tenke om dette?

Noen unge menn hadde tjent betydelige pengesummer på diverse forbrytelser – ran, utpressing, heleri, hallikvirksomhet, narkosalg; de hadde hva man kaller en variert portefølje – og de syntes av en eller annen grunn at dette burde dokumenteres, så de hadde regelrette skrytealbum på ymse nettsteder. Alle med så mye som to aktive hjerneceller ser hvor dette bærer hen: Da politiet til slutt gikk til aksjon mot banden brukte de selvsagt deres egne fotoer og videoklipp mot dem. Var ikke det litt forutsigbart? Herregud. Dette er ikke åndseliten. Jeg har selv ingen form for telepatisk kontakt med politiet og vet ikke mer om hvordan de jobber enn hva jeg kan lese meg til, men jeg innbiller meg at de sier tusen takk – altså kanskje uten å akkurat si det på ordentlig, men de tenker det sikkert – når de kriminelle allerede har gjort halve etterforskningsarbeidet for dem. Eller kanskje de blir provoserte. Hvorfor er folk alltid så jævlig dustete? Det må jo være slitsomt å hele tiden forholde seg til rævenden av menneskeheten. Visst finnes det smarte, godt organiserte og profesjonelle folk som begår forbrytelser på en “forretningsmessig” måte, men dette er ikke hovedregelen. Mesteparten av alt som havner hos politiet er snuskete tåpeligheter. Løgnene er gjennomsiktige, motivene er banale og lite av det egner seg for spennende plott i kriminalromaner.

Hvilket bringer meg til saken: Herregud for noen ting de finner på innenfor nyere kriminalfortellinger, både som bok og som film. Kanskje i noe mindre grad som teater men det finnes sikkert diverse fantasier om seriemordere og denslags der også. Jeg vet ikke. Jeg følger strengt tatt ikke så veldig nøye med på “det som foregår” og har ikke gjort det på mange år, selv om jeg får med meg både det ene og det andre. Da jeg gikk i åttende på ungdomsskolen – det var i 1977 – hadde vi som engelsk prosjekt blant annet å lese romanen “Ten Little Niggers” av Agatha Christie. Dette var hva boka het helt frem til langt utpå 80-tallet — og det finnes sikkert individer som synes det må være en politisk korrekt skam at man nå bruker tittelen “And Then There Were None”, selv om denne tittelen fungerer vel så bra i forhold til innholdet. Hun dama der hadde uansett en ganske bisarr fantasi til britisk høyborgerskap å være. På den annen side, gudene vet hva som egentlig foregår bak de velstelte fasader. Man hører jo om ting. Hvilket selvsagt er et utmerket utgangspunkt for alskens mysteriefortellinger om hevndrap og blodskam. Det er som kjent innenfor slekta det foregår. Sånn har det alltid vært. Når man står foran et muromkranset storgods oppført i middelaldersk arkitektur er det ikke vanskelig å fantasere frem “noe” om død og djevelskap. Normale folk bor jo ikke på sånne steder. Og det går ikke an å bli rik og mektig uten at man pådrar seg fiender underveis, så det er alltids mye å ta tak i. Finnes “slottsromaner” som sin egen sjanger? I så fall hadde Agatha Christie et Venn-diagram over forfatterskapet sitt som omfattet både kriminalroman og slottsroman. Hun var jo ikke akkurat noen Charles Dickens når det gjaldt å konstruere typegalleriet til fortellingene sine. Strengt tatt skrev hun vel neppe noen gang om “ekte kriminelle” i den forstand. De er jo ikke like spennende i virkeligheten som i folks fantasier.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Men det var altså selve saken, som er at hvis ikke en forfatter skriver om virkelige hendelse så er det oppdiktet, og i så fall henger alt på hva de klarer å fantasere frem fra gud-vet-hvor i sitt eget mørke sinn. Man har liksom noe slags våpenkappløp gående og sånn har det vært lenge nå. Liker du gysere, som man sier i Danmark? Ting som gjør at du grøsser? Det har aldri vært bedre tider for denslags. Jeg lurer på om en tenkt fremtidig KI – kunstig intelligens – klarer å skille fantasi fra virkelighet sånn sett. Jeg mener altså når de virkelig setter i gang med automatiserte historiefortellere. Allerede nå i dag er det visstnok slik at man kan føre en tilsynelatende normal og fornuftig samtale med slike maskiner. De tenker jo strengt tatt ikke, de bare spytter ut noe de har beregnet at du med stor sannsynlighet ønsker å høre, basert i helt andre parametre enn de sosiale mekanismene som fører folk sammen — eller støter dem fra hverandre. Parametre som vi ofte ikke engang kjenner, siden en kunstig intelligens på mange måter er en “svart boks” som det er menneskelig umulig å forstå. Ganske interessant, det der. Siden jeg er en artig type hadde jeg en gang en telefonsvarer – av den gamle typen, med kassettbånd – hvor beskjeden jeg hadde lest inn begynte med å si dette er en automatisk telefonforteller. Skjønneru? Jeg har alltid vært en dust. Men noen må jo gjøre den jobben også, slik at de normale får et klarere bilde av hvor grensene deres går. Okei, han der blir litt mye for meg. Så beveger de seg videre. Men saken er altså at nå har vi allerede en maskin som bare spesialister – og/eller veldig kløktige hoder – klarer å “avsløre” som et ikke-menneske. Hva skal det bety? For eksempel noe sånt som at om ikke svært lenge vil KI-maskiner levere minst like mye og minst like bra skrivearbeid som det “ekte forfattere” er i stand til. Vi begynner å tilnærme oss begrepet kulturprodukter på nye og spennende måter. Noe av streiken blant manusforfatterne i Hollywood nå nylig handlet om denne problemstillingen. De føler seg utrydningstruede.

Hvorfor er folk på nett? Det er svært nyttig for banktjenester og den typen ting, dessuten kan man sende eposter (jeg har hatt den samme eposten siden 1997) og sånn sett “få ting gjort” — men jeg våger å påstå at mesteparten av alt folk gjør på nett faller inn under paraplyen for fritid og underholdning. For å si det på radiospråk: Forholdet mellom støy og signal er ganske skjevt på nettet. Visst er det mye nyttig men det er minst like mye unyttig, for ikke å si direkte skadelig. Ikke nødvendigvis ondsinnet skadelig – selv om dette også forekommer – men på en nærmest troskyldig lallende måte fordi man ikke evner å tenke kritisk og derfor lar seg bløffe av all slags løgn og forbannet dikt. Uansett hvor klinisk kørka du måtte være så vil du helt garantert finne meningsfeller på sosiale media. Sånn har det blitt. Det finnes liten grunn til å tro at ting vil bli noe bedre etterhvert som KI-maskiner overtar mye av fantasifabrikasjonen. Er det ikke ironisk at omtrent samtidig med at “alle” nå til enhver tid bærer med seg et kamera med opptaksmuligheter, så klarer de sant fordyde meg å finne opp en maskin som kan fremstille falskt billedmateriale. Dermed mister jo de virkelige opptakene sin troverdighet som bevis for eksempel i en straffesak. Så vidt jeg vet kan spesialistene allerede lage sånt — og det er ikke lenge før alle har den samme muligheten. Tror du på det du ser? Det kan bli et problem for deg i ikke alt for fjern fremtid. Er det tillatt å lage en kunstig intelligens som fremstiller kriminalromaner “i Agatha Christies ånd”? Jeg tror det i prinsippet bare er et spørsmål om opphavsrettigheter — og de utløper jo etter 50-100 år, alt ettersom. Det er ihvertfall ikke noe teknisk som står i veien for prosjektet. Er ikke det fascinerende? Vi befinner oss “ganske nær” en situasjon hvor det å fremtille innhold som blogger eller videoprodusent i det minste kan automatiseres. Så får vi se hva som skjer i praksis.

For mitt eget vedkommende vil jeg si at bloggen min egner seg best for slike som liker “dype” temaer og som ikke er redde for å google ting på egen hånd. En gang for mange år siden – men ikke på denne plattformen – fikk jeg en indignert klage fra noen som syntes at jeg brukte for mange fremmedord. De er ikke fremmede for meg var den eneste replikken jeg gadd å gi som tilbakemelding på den kommentaren. Hvor dust må man være for å sitte der med en datamaskin og ikke få til å søke på ord og uttrykk man ikke umiddelbart forstår? Selv gjør jeg dette hele jævla tiden, ofte selv om jeg føler at jeg forstår “bra nok”, fordi dette er en farlig følelse. Den leder til toskeskap i praksis. Anta alltid og uten unntak at du ikke forstår bæret. Det er dette som fungerer best i lengden. Still flere og bedre spørsmål. Tenk gjennom alle saker to ganger, deretter to ganger til. Gjerne enda flere. Husk at mennesker er idioter av natur. Det er bare systematisk selvkritikk gjennom lang tid som kan kurere deg for dette predikamentet. Å være “naturlig” er det samme som å være dust. Beklager, men sånn fungerer det. Eller kanskje du har en annen erfaring? Kanskje det fungerer bra for deg å handle først og tenke etterpå?

Intelligens har ikke noe med dette å gjøre. Det som først og fremst kjennetegner de veldig smarte er at de gjør større, mer avanserte og mye mer katastrofale feil enn de som er mentalt evneveike. Atferden er imidlertid den samme. Man føler seg sikker. Man føler seg trygg. Man føler at man vet nok om et tema. Så går man ut og gjør dumme ting. Menneskenaturen er som den er. Derfor går det som det går. Sånn sett er det ingen forskjell på Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Bare usentimental selvdisiplin hjelper mot den naturlige tendensen til å være en idiot. Tror du at jeg er dum? er et spørsmål folk ofte stiller når de føler seg provoserte fordi det blir for mange teoretiske forklaringer og for lite dynamisk handling. Svaret er alltid ja. Alle mennesker er jo dumme, det er ikke engang et spørsmål. Det eneste relevante er om de har kontroll på sitt eget indre troll eller ikke. Det vil si den foran nevnte selvdisiplin — som først og fremst handler om følelsesmessig kontroll. Det finnes for eksempel ingen jobb som blir bedre gjort fordi man er sint mens man gjør den. Eller “lei seg” eller hva det nå skal være. Er du eller er du ikke et voksent og ansvarlig individ? Det er spørsmålet. Og nettopp derfor er dette filosofiens første bud: Kjenn deg selv. Ikke som det du ønsker å være men som det du faktisk er. Jeg har aldri møtt noen som ikke gjentatte ganger har sagt til seg selv “du er en idiot” og som har visst at det var sant, ihvertfall der og da. Men det er bra når man har kommet dit. Man lærer noe.

Den vanligste formen for narcissisme er skyldfølelse. Man er fortsatt begivenhetenes sentrum, men på en negativ måte, som man erkjenner fordi da kan man velte seg i deilig skyldfølelse, akkurat som om man er en betydningsfull person. Du vet sikkert hvordan dette fungerer. Det er min skyld at det og det hendte. Bestrafe mich, som Rammstein sa. Straff meg. Jeg er jo verdens sanne sentrum (og dette føler jeg aldri så sterkt som når jeg føler meg skyldig). Det å være skyldig er et veldig sterkt erkjennelsesteoretisk virkemiddel som misbrukes uten blygsel hver eneste dag der ute. Folk har til og med laget svære religiøse opplegg rundt dette med skyld og soning. Så sitter de der da, de skyldige små, og hyler av fryd fordi de betyr så mye. Jeg angrer sånn! skriker de. Vel, det driter jeg i. Det betyr ingenting. Et minutt med konstruktiv handling veier tyngre enn tyve år med tannskjærende fortvilelse. Og hvem faen er du? La oss samles rundt realiteter og ting som behøver å bli gjort heller enn å runke krampe på oss rundt alle disse jævla følelsene som strengt tatt bare angår deg selv og en to-tre andre. Når vi snakker om “mental helse” bør vi begynne med selve det helsemessige fundamentet: Mens sana in corpore sano, en frase som stammer fra Juvenals “Satire X” og som vanligvis oversettes til “en sunn sjel i et sunt legeme”. Juvenal nevner dette aller først i en liste over ting som er viktige i livet — og denne listen har stort sett forandret seg lite. Hva vet vi om livet nå som man ikke allerede visste for 2000 år siden? Vi kan sikkert si mye om somatisk medisin, teknologisk fremskritt og så videre, men selve livsfølelsen var ikke annerledes. Det har den heller ikke vært på flere millioner år, eller så lenge menneskeheten har eksistert.

En sunn sjel henger seg ikke opp i forbigående uvesentligheter, selv ikke om de er plagsomme. En sunn sjel klager ikke over myggen, men henger opp myggnetting. Alle skjønner at det ikke er noe kult å bli spist levende av insekter. Det er ikke noe man behøver å si, ihvertfall ikke mange ganger. Hvor er kilden til menneskelig narcissisme? Etter min mening springer alt ut fra den eksistensielle angsten, nærmere bestemt vissheten om at man er en skapning som kommer til å dø. Mer vet vi ikke. Imidlertid er det lov å håpe at “det finnes noe mer” eller hva det nå skal være, la oss si for eksempel noen slags fortsatt eksistens i en annen dimensjon. Folk sier jo så mye rart. Noen av dem blir helt ville i blikket når det kommer til sånne ting. Igjen, det handler om eksistensiell angst. Eller hvis man er psykopat så handler det kanskje om å utnytte de andres angst til å skaffe seg selv sosiale, seksuelle og økonomiske fordeler her og nå. Sånt er også ganske vanlig. De dyktigste i faget blir regelrett rent ned av desperate mennesker som søker trygghet og visshet, så det er ikke til å undres over at denne formen for metafysisk bløffmakeri omsetter for omtrent 3500 milliarder kroner i året, eller omtrent ti prosent av den samlede narkoindustrien målt på verdensbasis (og inkludert både alkohol og reseptbelagte medikamenter). Alle vet jo at alkoholen er det hinsides enhver sammenligning farligste narkotiske stoffet vi har, både direkte og indirekte. Altså både i form av alt skadeverket som folk gjør i fylla og de negative sosiale ringvirkninger folks alkoholmisbruk trekker med seg. Hvorfor bruker folk alskens dop? Igjen, den eksistensielle angsten. Man føler seg jo ofte bedre når man “tar noe”, eller ihvertfall så lenge rusopplevelsen varer. Deretter kommer jo nervene tilbake. Siden går man kanskje noen runder på denne måten — og det som skjer da er at den syke sjelen begynner å seriøst slite på kroppen. Jeg vet ikke om det finnes noen forskning på dette. Er det en statistisk sammenheng mellom rusmisbruk og religiøsitet?

Hvordan måler man om det man har er en god blogg? Plattformen kvantifiserer det i form av et antall lesere, hvorav “de beste” har opptil flere tusen lesere hver dag. Selv er jeg ikke særlig god slik sett. Jeg gjør jo heller ingenting for å “markedsføre” greia mi. Hvorfor skal jeg det? Selv om jeg kjenner ordentlig etter klarer jeg ikke å finne noen del av meg som oppfatter dette som viktig. Nesten alle blogger i hele verden handler ikke om noe mer eller mindre enn tankeløst babbel, også denne. Jeg skriver bare sånt som faller meg inn, med minimalt mye “research” involvert, typisk bare en rask kontroll av årstall og denslags. Jeg stoler jo ikke på min egen hukommelse noe særlig mye lengre enn jeg klarer å kaste den. Hele faenskapet er bare fanteri. Si for eksempel som når jeg forveksler år 550 og 560, enda alle vet at det skjer mye på ti år. Herregud noe så dustete. Og dette hølete lappeteppet av en hukommelse er liksom det jeg skal stole på? Ikke faen, som man sier i de traktene det jeg bor. Her skal alle fakta dobbeltsjekkes minst to ganger, før det hele avsluttes med en ganske grundig etterkontroll av staving og tegnsetting. Likevel hender det at feil sniker seg gjennom kvalitetssikringen. Sånn er menneskelivet. Det blir aldri helt greie på noe som helst, man får bare gjøre det beste man kan med det man har og la det stå til. I morgen kommer en ny dag med nye utfordringer. Om jeg leser andres blogger? Ja det gjør jeg, men jeg har (nesten) helt sluttet å kommentere. Internettet består omtrent halvt om halvt av kikkere og blottere, noe som sikkert fungerer helt utmerket for dem men selv er jeg ingen av delene: Jeg bryr meg ikke om hva andre driver med og det interesserer meg lite hva de eventuelt måtte mene om meg og mitt. Jeg kommer uansett til å være meg og gjøre mitt. Så får Gud, eller hvem som enn er ansvarlig for dette rotet, være den dømmende makt i saken.

Eksponentiell vekst er en økning i et antall som er proporsjonal med antallet selv. Enhver forandring som øker antallet med samme prosentdel over samme tid (per år, per time, etc) vil resultere i en eksponentiell vekst. For eksempel vil befolkningen i et land hvor hvert par får mer enn to barn, øke eksponentielt. Antall kroner spart på en konto med fast rente, vil øke eksponentielt med tiden. Slik kan også antall bakterier forandre seg ved uhemmet vekst under en infeksjon. Antall nøytroner som blir produsert ved en kjedereaksjon i en atombombe, øker i begynnelsen på samme måte. Ofte er det hensiktsmessig å beskrive eksponentiell vekst som en funksjon av tiden. Ikke uventet er dette den eksponentielle funksjonen eller eksponentialfunksjonen hvor tiden opptrer i eksponenten. Denne spesielle funksjonen har en sentral rolle i all matematikk og fysikk. Når eksponenten er negativ, snakker man om eksponentiell reduksjon. Et kjent eksempel er radioaktivt henfall. Eksponentiell vekst ble spesielt mye omtalt i forbindelse med koronaviruspandemien i 2019–2020.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

For de som ikke husker Albert Allen Bartlett (1923-2013), professor i fysikk ved universitetet i Boulder, Colorado – noe jeg antar er et flertall av alle levende mennesker – kan det nevnes at han avviste begrepet bærekraftig vekst som vrøvl og tøys fremført av mennesker som ikke forstår seg på matematikk. Menneskets tragedie, sa Bartlett, består i at så få av oss forstår eksponetialfunksjonen. Kort fortalt er dette hva som gir oss den såkalte hockeykøllekurven, altså når noe vokser sakte men sikkert over tid, nærmest på umerkelig vis, før det plutselig tar av noe aldeles voldsomt “rett oppover” så snart eksponenten påtreffer de store tall (og de kommer jo som kjent etterhvert, når man bare teller lenge nok). Mennesker er i det hele tatt – og som en hovedregel – svært dårlige til å forstå slikt som de ikke umiddelbart kan relatere til seg selv, sin egen kropp og sin egen “livsopplevelse”. Vi forventer jo at dagen i morgen vil være ganske lik dagen i dag, og sånn går dagene. Det skjer ikke særlig mange oppsiksvekkende ting i et gjennomsnittsmenneskes liv — før “noe” plutselig skjer, og da kaller vi det unntak fra regelen om at det stort sett ikke skjer så mange ting.

Det å føle seg intelligent er et sikkert tegn på at man er idiot. Som alle vet betyr ikke det at “ting går bra” noe mer eller mindre enn at det er noe man har oversett. Folk liker imidlertid at det er sånn. De liker å være idioter. De liker å føle seg bra og mener at dette må være selveste meningen med livet. Skaff deg et bra liv – uansett hva dette betyr for deg personlig – og du kan med all rett kalle deg vellykket. Tenk positivt, sier folk. Vær en glad gutt slik at dine omgivelser blir i godt humør av å ha deg i nærheten, så vil ting gå bra for deg. Ingen liker sånne sure og tenksomme typer som påpeker problemer og kommer med dårlig nytt. Hva skal nå det være godt for da? Vi vil jo helst ha det gøy i løpet av den korte tiden vi tilbringer her på jorda. Vi vil jobbe litt, reise litt, oppleve noen ting, elske helst ganske mye og ellers spise god mat. Du vet hvordan det er. Veien blir til mens du går og så videre. Det blir alltids en råd med ting. Vi ordner opp. Slapp av. Vår teknologiske fremgang vil bringe oss de løsninger vi behøver etterhvert som problemene oppstår. Vi er jo både oppfinnsomme og geskjeftige av natur. Tenk bare på hvor langt vi har kommet bare i løpet av de seneste to hundre år. Ingen som levde på 1800-tallet kunne ha forutsett noe av alt det vi betrakter som helt normalt nå i dag, som for eksempel den såkalte smarttelefonen.

Grekerne oppfant begrepet idiotas som en betegnelse på de som ikke er verdensvante, særlig i forhold til “den politiske pølsefabrikken”. Vi husker alle det Otto von Bismarck sa: Hvis du liker pølser og lover bør du helst ikke se alt for nøye på hvordan man lager noen av delene. I dette området av den menneskeig eksistens finner man begrepet woke. Når man vet hvordan pølsene blir til vil man sannsynligvis tenke mindre fordelaktig om dette produktet. “Politisk bevisstgjøring” består for det meste i å fjerne alle illusjoner man eventuelt måtte ha om hvor bra og flinke vi mennesker er. Sannheten er at vi er ingen av delene. Ikke gode og ihvertfall ikke flinke. Den tidsalderen vi lever i kalles nå offisielt den antropocene tidsalder — av den grunn at menneskelig virksomhet er nå den dominante geologiske prosess på jordoverflaten. Vi har hatt holocen, pleistocen, pliocen, miocen, eocen og så videre; alle sammen ulike tidsaldre preget av varierende forhold som ingen har kunnet kontrollere, alt har handlet om tilpasningsdyktighet (eller mangel på dette) overfor naturbetingelsene. Men nå er det andre tider. Nå er det vi som bestemmer hvordan ting skal være, og vi er aper med maskingevær og et umettelig pengebegjær. Så da blir det slik. Vi ønsker oss rikdom og luksus. Derfor gjør vi alle det vi må for å forbedre vår egen økonomiske situasjon. Flere fine ting og fetere opplevelser er hva vi alle vil ha. Bedre mat, større hus, mere sex og fremgang i sykehusteknologien slik at vi kan leve lenger og nyte mer.

Husker man ikke Albert Bartlett så husker man sannsynligvis heller ikke Donald Kessler, som i 1978 introduserte Kesslersyndromet; grovt sett en spådom om at diverse objekter over tid vil fylle opp den lave geostasjonære omløpsbanen (hvor vi blant annet finner den internasjonale romstasjonen) og dette vil medføre en kjedereaksjon av stadig mer ukontrollerbare kollisjoner mellom ting som befinner seg der oppe inntil vi har en situasjon hvor jorda i praksis er omgitt av en “sperreild” av kosmisk skrot. Kessler gjorde imidlertid det vi kaller en politisk kardinaltabbe: Han bandt seg til et tall, nærmere bestemt et år, som var det den gangen så mytiske år 2000, men som alle husker både kom og gikk den datoen uten at hele skithuset brant ned — og siden den gangen har vi skutt opp et uvisst men stort antall satelitter av ymse slag, ikke minst slikt som har å gjøre med GPS og telekommunikasjon, og vi har nå en situasjon hvor både små stater og store private interesser “driver med romfart” i den forstand at har du penger så har du alt du trenger for å få deg din egen satelitt, som er enda fetere enn å ha en lav sportsbil og den siste toppmodellen av Samsung eller Iphone. Sakte men sikkert fylles den lave geostasjonære banen opp av gjenstander som ikke er underlagt noen form for sentral kontrollmyndighet — og dermed går det som Kessler spådde, det tar bare en del mer tid enn han hadde sett for seg. Det har allerede vært et antall “uforklarlige” kollisjoner mellom satelitter og skrot der oppe, noe som selvsagt fører til enda mer skrot, og så videre. Det går jo ikke bra med et høyteknologisk produkt som rammes av en mutter som kommer i tredve tusen kilometer i timen, og det begynner etterhvert å bli mange løse skruer både her og der som en følge av tidligere tiders entusiasme for å bevege seg raskt og slå ting i stykker. Vi rydder opp senere. Men når eksakt kommer tidspunktet “senere”?

Kulturkomplekset Casma-Sechin som oppsto i Peru for omtrent 5500 år siden og som varte i tre tusen år er hva som opptar meg nå for tiden. På bildet ovenfor ser vi restene av “tempelfestningen” Chanquillo som tjente uvisse hensikter — men vi kan si med rimelig sikkerhet at det ikke hadde noe nytteformål, så da pleier arkeologene gjerne å bruke ord som tempel eller “kultsted”. Som byggverk sett er Chanquillo en ubetinget skjønnhet, preget både av indre geometrisk orden og ytre geomantisk orientering i forhold til landskap og himmelretninger. Vi vet ingenting om hva som forgikk på stedet da det var i bruk, men vi kan se at det har blitt (delvis) ødelagt med vilje og slik sett “tatt ut av bruk” av årsaker vi heller ikke kjenner. Vi kan imidlertid gjette på at dette handlet om noen slags rituell mysteriereligion, hvor det å for eksempel gå noen runder i hver krets før man slapp inn i “det aller helligste” for å oppnå innvielse i kulten virker som en ikke alt for usannsynlig tanke. Imidlertid er ikke tempelfestningen – dette er hva de kaller denne strukturen – det eneste elementet innefor Casma-Sechin, eller engang det eneste som kalles Chanquillo. Vi har også “de tretten tårns mysterium” som mange mener handlet om soloppgang og solnedgang gjennom årets løp, eller med andre ord at anlegget var en kalender, men dette regnes ikke som noen avgjort diskusjon.

Jeg skal imidlertid ikke kjede noen med mer av dette, jeg skal bare si at når det kommer til oldtidsmysterier synes jeg folk fokuserer alt for mye på “den gamle verden” – særlig Egypt og Mesopotamia – mens jeg liker hva det enn var som foregikk i Sør-Amerika ved omtrent den samme tid som Sumerias storhetsperiode, eller den predynastiske tiden i Egypt. Vi har jo også kulturkretsen Caral-Supe i Peru, som holdt på samtidig med folka i Casma-Sechin, drøyt fire tusen år før Inkariket engang var noe folk tenkte på. Det spesielle med disse er at ingen av dem bærer preg av noen form for konflikt. Ingen har funnet noen som helst slags beviser på at det foregikk krigføring i oldtidens Peru. Hva de derimot finner er et ganske overdådig bevismateriale til fordel for hypotesen om at de drev med festing på høyt nivå. Tenk Ibiza, eller Gran Canaria, eller hvor som helst ellers folk drar for å gå på fylla. Danskebåten? Gudene vet – pun intended – hva de ruset seg på, men vi finner diverse organiske rester etter både alkohol og hallusinogener. Det må ha vært jævlig viktig for dem å feste, fordi de mest dominante strukturene innefor kulturen ser ut til å ha vært viet til dette formålet — men samtidig hadde de åpenbart orden på sysakene når det gjaldt å få gjort nødvendig arbeid med matproduksjon og så videre. Man overlever jo ikke som kultur i flerfoldige tusen år hvis man ikke er godt organisert i forhold til arbeidsfordeling, sosiale strukturer og hele den mølla der. Jobben må gjøres. Likevel er det ingen tegn som tyder på at det fantes noe “topp-ned” type sosialt hierarki, så da var de vel kommunister eller anarkister eller hva vet jeg. Vi finner ihvertfall ingen konger der, uten at jeg skal påstå at dette “betyr” noe som helst. Såkalt flate strukturer var helt vanlig i neolittisk tid, over hele verden. Det var ikke før metalløkonomiene oppsto at det dannet seg et sosialt system med typiske “høy og lav” rangordninger.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Det er vanskelig å kontrollere forsyningene av steinprodukter, selv om vi kan snakke om pen og mindre pen stein, fordi man finner alltids en stein man kan bruke. Ting forandrer seg imidlertid når bronse for alvor kommer på markedet, eller rettere sagt skaper markedet. Da fikk man jo et skille mellom de som hadde og de som ikke hadde. Siden har det gått nedover med menneskeheten som sådan. Per i dag har vi bent frem absurde forskjeller mellom de som har og de som ikke har, men dette er alså et fenomen som en gang begynte. Det er ikke noen naturlig tilstand. Med fare for å gjenta meg selv enda en gang, vi må snakke om noe som kalles den acheuliske steinøks og som er en gjenstand vi finner både blant Homo sapiens og tidligere iterasjoner av menneskearten, helt siden Homo erectus, som eksisterte som egen art i over to millioner år. Slike steinøkser – dette er hva vi kaller dem selv om vi ikke vet om det var en “øks” i den forstand – gikk ikke ut av bruk før omtrent for to hundre tusen år siden. Vi har funnet et milliontall slike over hele verden og folk har visst om dem til alle tider, men har ofte kalt dem “tordenkiler” og tillagt dem overnaturlige egenskaper. Alle kan jo se at dette ikke er noen vanlig stein, den har blitt bearbeidet fra alle kanter for å oppnå den karakteristiske dråpefasongen. Hva slags formål tjente disse gjenstandene? Det finnes mange idèer, men ingen jeg synes virker overbevisende ettersom alle foreslåtte bruksområder kan dekkes enklere og bedre av mindre forseggjorte objekter. Min egen tanke er at den acheuliske steinøksa tjente som noe slags “reisedokument” eller “voksenbevis” — altså et håndfast bevis på at man behersker kunsten med å lage diverse redskap av stein. Denne hypotesen styrkes av at så mange av dem fremstår som “ubrukte”. Hvis det for eksempel var meningen at man skulle hugge, skjære, sage eller grave med dem ville man jo funnet slitasjemerker etter slik bruk, men det er ikke typisk. I den grad man finner slitasje på dem er det minst like sannsynlig at dette har blitt påført dem i senere tid, av mennesker som plukket dem opp fordi de så fine ut og siden forsøkte å ta dem i bruk på ymist vis. Uansett, det jeg først og fremst finner kjedsommelig er en formodentlig naturlig tendens folk har til å prøve å forstå fortiden på nåtidens premisser. Mennesker har eksistert i flere millioner år, det er bare i løpet av de seneste fem-seks tusen år at vi har degenerert til å bli inkompetente idioter.

Verden er full av det man kaller barske karer som legger ned tildels ganske stor innsats i sin “selvfremstilling” av vågemot, utholdenhet og andre klassiske maskuline dyder. Mye av det er bare tomt prat mens annet havner i den store kjøttkverna ettersom de barske karer søker seg til militærtjeneste i krigssoner og denslags. Man kan jo ikke regne med å overleve den stormen av ild og metall som utgjør det aktive elementet i moderne krigføring. Men man føler seg sikkert tøff i trynet en liten stund. Hva vet jeg? Jeg har jo aldri vært besatt av det som Freud kalte “dødsdriften”. Jeg liker å leve — og føler ikke at jeg har noe jeg må bevise for meg selv eller andre. Riktignok har jeg gjort noen ganske ville ting i dette livet, men det har for det meste vært “teatralt” motivert. Performancekunst. Jeg er ikke helt blottet for sunt næringsvett, men det er ikke disse delene av psykologien som motiverer meg. Poesi, billedkunst og musikk er mer mine greier. Noen skrev noe om “ick-faktoren” – altså det man kaller øyeblikkelig og irreversibel seksuell avtenning – og for meg er dette snusfornuft av klassisk borgerlig type, hvilket sannsynligvis har noen slags sammenheng med hvorfor jeg bare har hatt fette gærne kvinnfolk i min personlige historie slik sett. Hva kan jeg si? Man er som man er. Å prøve å være noe annet er bare bortkastet tid.

Mye av menneskehetens historieskrivning handler om krigføring — ofte med en mildt sagt usunn fokus på “store menn” og deres historiske bragder, mens vi ser helt bort fra alle de små som ble ofret på storhetens blodige alter. Som så mange i min generasjon vokste jeg opp med alskens røverhistorier om Den andre verdenskrig og hvordan denne erfaringen nærmest adlet de som kom seg noenlunde helskinnet gjennom faenskapet. Deres moralske overlegenhet skled nesten inn i det pinlige til tider. Vi vet jo at det er en alminnelig tendens blant mennesker å legge særlig vekt på – og kanskje til og med overdrive litt noen ganger – sine stolteste øyeblikk av klokskap og tapperhet, mens de foretrekker å nedbetone all den angst og tvil som sikkert fylte dem vel så ofte. Kanskje ville jeg hatt mindre Loke i meg dersom jeg ikke hadde måttet utholde alt dette vrøvlet gjennom oppveksten. Det er ikke bra når selv et barn forstår at historiene dine ikke henger på greip. For eksempel vet vi nå at grunnen til at tyskerne var så umenneskelig “effektive” i åpningsfasen av Den andre verdenskrig var at de var fette fulle av makka, altså amfetamin, nærmere bestemt det kommersielle produktet Pervitin som ble utviklet under Weimarrepublikken. Som alle vet kan man jo holde seg våken og på beina i dagesvis under påvirkning av slike sentralstimulerende stoffer, men til gjengjeld sliter det hardt på både kropp og sinn. Hvor lenge varer en amfetaminmisbruker på full blås? Neppe mer enn et par år, så kommer nedturen. Men sånn var greia i Tyskland på den tiden: Folket er alt. Individet er ingenting. Viljens triumf er et stoisk selvoffer til fordel for nasjonens storhet. Skal det være piller eller sprøyte? Selveste Hitler gikk på daglige “vitamininnsprøytninger” fra og med året 1936. Hans beryktede intense blikk og stadige raserianfall handlet ikke bare om patologiske personlighetstrekk. Han var også narkoman.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Er krig og konflikt en naturlig del av vår art? Jeg tror ikke det, selv om man typisk finner minst tre forskjellige og motstridende meninger der hvor man har to mennesker tilstede. De andre apene tilbringer også dagene sine med alskens småkrangling og drama — når de ikke er opptatt med å spise og sove. Vi er jo bare dyr, uansett hva slags gilde antrekk vi ifører oss der vi paraderer foran forfengelighetens sosiale trollspeil. Pyntedyr? Mennesker er uansett svært engasjerte i alskens dekorasjon. Arkeologien er først og fremst full av pynt. For eksempel blir folk mer opphisset når de finner dekorasjon enn hva de blir av selv de smarteste nytteprodukter. Hulemaleriene fra istiden imponerer oss vesentlig mye mer enn jaktredskapene de fremstilte. Pablo Picasso skal visstnok ha utbrutt at “vi har ikke lært noe på tyve tusen år” da han besøkte Lascaux-hulen i Frankrike. Hvilket er et svært interessant utsagn når man begynner å grave litt i det. Hva betyr det? Hva eksakt er det vi har lært som gjør oss moderne mennesker “bedre vitende” enn folka i Den eldre steinalder? Med få unntak har alle nålevende nordmenn gjennomgått tolv år med skolegang, hvorav de siste tre er mest variable, men vi regner selvsagt også yrkestrening innenfor et håndverksfag som “skolegang” frem til kandidaten mottar sitt fagbrev, som også regnes som autorisasjon til å praktisere faget på egen hånd, altså uten å ha en ansvarshavende tilsynsfører tilstede. Heldigvis er jeg ganske flink til å huske alle detaljer, så ut fra det som finnes i minnet mitt kan jeg si at nesten alt jeg lærte på skolen var vrøvl og vranglære: i beste fall bare naivt pludder men vel så ofte ondsinnet propaganda til fordel for den avguden som driver det vi kaller “utviklingen” og som sannsynligvis vil ta livet av oss alle sammen dersom vi ikke pønsker ut en måte å kverke monsteret og tone ned mengdene av røykspyende fabrikkpiper og et konstant forurensende tilsig av ymse væsker fra landbruket. Det er jo faen ikke klokt. Alt beveger seg alt for fort og alle – enten de er jagere eller jagede – deltar i “den ville jakten” eller altså det som på norsk heter Åsgårdsreia. Menneskeheten oppfører seg som en gresshoppesverm.

Krig er egentlig det minste problemet vi har akkurat nå. Krig er bare deprimerende og kjedsommelig. Er det der virkelig nødvendig? Fy faen for noen idioter og svineskinn. Vi har ikke tid til denslags. Menneskeheten er akkurat nå som en mann som sitter i garasjen og legger kabal mens bilmotoren står og går. Det kommer ikke til å ende bra. Vi må skru av tenninga og ta ut nøkkelen. Så kan vi fordype oss i kortenes magiske mysterier igjen. Egentlig er vi tyve år (og vel så det) på hæla i denne saken. Det finnes ingen presedens for dagens situasjon. Den ligner ikke på noe som har hendt tidligere. Vi kan ikke søke råd og hjelp fra noen del av historien, filosofien eller vitenskapen — langt mindre fra religion og andre trossystemer. Vi er rett og slett nødt til å gjøre noen svært drastiske reduksjonstiltak i praksis. Vi må ofre noe. Nærmere bestemt våre fantasier om rikdom og luksus. Den biologiske virkeligheten tåler ikke all denne geskjeftigheten. Kort sagt, bare en drastisk reduksjon i menneskehetens energiforbruk – inkludert ikke minst elektrisitet – kan redde menneskeheten fra en sikker undergang i ganske nær fremtid. Da mener jeg ikke at alt vil eksplodere og alle vil dø, selv om dette selvsagt er et aktuelt alternativ hvis tilstrekkelig gale mennesker får fingrene i tilstrekkelig kraftige masseødeleggelsesvåpen, men at samfunnsarrangementene våre vil forvitre og bli erstattet av “noe” vi for tiden kan si lite om, men det blir sannsynligvis ikke vakkert. Hvis jeg var politiker ville jeg i dette øyeblikk kaste alt jeg hadde av relativt frie penger inn i en ordning for å øke antallet små og økologisk orienterte gårdsbruk i Norge, og det litt faderlig fort. Så vidt jeg vet importeres omtrent halvparten av alle matvarer Norge behøver — og det er intet mindre enn sinnforvirret å anta at det alltid vil finnes noe å få kjøpt på verdensmarkedet slik situasjonen er nå. Bare i år har svære avlinger gått tapt på grunn av dramatiske værhendelser og vi må regne med mer av de samme i løpet av de kommende år. Dessuten bør vi regne med noe i størrelsesordenen hundre millioner klimaflyktninger til Europa innenfor en horisont av femti år. Det blir sikkert interessante tider.

Bør jeg være stolt av meg selv? Noen sa til meg at de klarer ikke å bestemme seg for om jeg er den hippeste eller den mest uhippe fyren de kjenner. Må det være noe ekstremt da? spurte jeg. Jeg oppfatter jo meg selv som selveste gullstandarden for hva det vil si å være normal. Jeg har ingen ekstreme meninger — og jeg aner ikke engang hva som eventuelt må til for å “vippe meg av pinnen”. Imidlertid har jeg som så mange andre en fortid man kanskje bør la ligge i fred. Sånt preger kanskje folk mer enn de selv er i stand til å forstå der de sitter og gliser midt i normaliteten sin som en annen buddhafigur. Så er jeg hipp eller uhipp? Selv driter jeg i sånt. Ustabil er den eiendom man har når den ligger i en annen manns bryst, som de sier i Håvamål, eller kanskje det var et av de andre episke diktene fra gamle dager. Jeg mener, det går uansett ikke an å kontrollere hva andre skal tenke om deg, så man kan liksågodt gi faen og spare seg for sånne bekymringer.

Når det er sagt så misunner jeg lite de som er unge nå i dag. Hva slags fremtid kan de forvente seg? Jeg fylte 17 i året 1980. De som kan huske så langt tilbake vet at det var en helt annen verden den gangen enn nå i dag. De hippe den gangen drev og reiste til London og sånt, så jeg slang meg på den bølgen og syntes selv at jeg befant meg helt i forkant av både motebildet og “det som foregikk” innenfor kulturen. Eller med andre ord, jeg var fette idiot, men det skal man jo være i den alderen. Men alt det der er så lenge siden nå at ingen bryr seg, annet enn mine jevnaldrende, som ofte henfaller til mimring om alt det legendariske vi gjorde før voksenansvaret kom og boltet oss fast til veggen. Sånn kan det gå. Før man vet ordet av det er man både tredve og førti år gammel. Og hvis man starter med oppdrett av unger har man jo skjebnen sin mer eller mindre staket ut. Nesten alle jeg kjenner fra så lenge siden ser nå ut som rare karikaturer av seg selv, inkludert meg så vidt jeg kan forstå. Jeg er jo ikke akkurat noen objektiv iakttager av min egen utvikling på veien fra barndom til alderdom.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Livets kunst handler mye om å forstå forskjellen mellom sånt som man kan påvirke og sånt som man ikke kan få gjort noe med. Jo tidligere man lærer dette, jo bedre. Det er akkurat som hvordan man i sin egen personlige kropp er nødt til å erkjenne at man består av èn del ting som man bare må tilpasse seg og “adlyde” — og èn del ting som er valgfrie. Det interessante spørsmålet er hvor man opplever at “den frie viljen” har sitt innslagspunkt. Det er alltid tragisk når mennesker lever med stor avstand mellom hvordan de opplever seg selv og hvordan de blir sett av andre. Skal man blande seg inn? Er man venn eller uvenn hvis man knuser noens illusjon om hvem og hva de er? Dette er nok ikke et svart eller hvitt type spørsmål, det koker ned til fremgangsmåte og den nå nesten glemte kunsten som heter taktfullhet. Det er et bra norsk ord, er et ikke? Takt betyr jo det samme som rytme, selv om man kanskje heller ser for seg noe marsjerende enn noe dansende; det er uansett vanlig at dette ordet kommer sammen med ordet tone. Takt og tone. De grunnleggende elementer innenfor musikken. Det er her hunden er begravet når man sier at noen er “umusikalske” i sin omgang med andre mennesker og i uttalelser de kommer med. Vi finner jo ganske mye sadisme ute blant folk. De liker å skremme, ydmyke og trampe ned andre, og synes dette må være greit når vi snakker om den typen rakkerpakk som man helst ikke vil ha i nabolaget. Lykkelig er den som har noen det er verd å hate.

Ikke lenge etter året 1980 befant jeg meg i en arbeidssituasjon sammen med en kollega som pleide å si at “hat er bare ødelagt kjærlighet”. Jeg fant aldri ut hva slags matematikk han brukte for å regne seg frem til et slikt resultat, men det hørtes ganske dystopisk ut. Ved det tidspunktet hadde jeg ikke selv hatt noen tunge erfaringer med hat og kjærlighet, samt hvordan det ene kan skifte ham og bli til det andre, men antok at det sikkert hadde noe å gjøre med sjalusi og følelsen av å ha blitt sveket. Sånt kan jo gå ganske sterkt inn på folk. Man hører om både drapssaker og det ene med det andre. Selvmord. Den typen ting. (Det teller litt som selvmordforsøk hvis man for eksempel hiver seg på den veldig utagerende fylla og oppsøker alskens bråk fordi man har kjærlighetssorg.) Hvorom allting er, i denne delen av livet, og basert i det erfaringsmaterialet jeg har, så vil jeg si at hat og kjærlighet nesten helt sikkert er to forskjellige ting. Imidlertid har de begge det til felles at det føles veldig intenst. Man får tunnelsyn. “Objektet” for disse følelsene er tilsynelatende alltid i bevisstheten, kanskje til og med i det man drømmer om når man sover. Nettopp på grunn av denne intensiteten danner folk ofte et nevrotisk forhold til både hat og kjærlighet. De ender i en patologisk tilstand av følelsesmessig “nummenhet” fordi de ikke klarer å “slippe seg løs” og erkjenne sannheten om det de føler. Det er som jeg alltid sier: De to dummeste tingene man kan gjøre med sitt eget følelsesliv er henholdsvis å fornekte det man føler og/eller å la seg styre av det man føler. Disse fornemmelsene som sitter dels i kroppen, dels i sinnet, er jo ypperlige “speidere” og “commandosoldater” som man kan sende ut på alskens rekognoseringsoppdrag, men de er fette ubrukelige som strateger og generaler. De snakker om psykisk helse og at det nettopp var verdens psykiske helsedag, eller noe. Hvordan markerer man sånt? Skal det flagges? Jeg tror uansett at man vel så ofte bør snakke om emosjonelle som om psykiske lidelser. Man har fått seg et hekseskudd midt i følsa si, og nå klarer man ikke å fungere normalt. Shit happens som de sier i Amerika. Vi kan i grunnen ikke si annet om psykisk helse enn at folk som ikke tar vare på seg selv vil med større statistisk sannsynlighet enn andre oppleve diverse helseplager. Noe kommer umiddelbart mens annet trenger lang tid på å gjære og modne før det kommer og tar deg. C’est la vie som de sier i Frankrike.

Kunnskapsformidling via skriftspråk er et interessant fenomen. Bortsett fra visse dadaister og surrealister, som utfordrer selve språkets evne til å bære mening, prøver jo folk typisk å si noe når de komponerer en tekst, enten de lykkes med dette eller ikke. Hvem er det de henvender seg til? Hvis man for eksempel snakker om et privat brev er svaret åpenbart: Noen har skrevet til noen annen for å avlevere en beskjed, siste nytt om “hvordan det går”, eller hva det nå måtte være, Det er vanligvis ikke i utgangspunktet meningen at et privat brev skal leses av noen andre enn den/de det er adressert til, men når dette likevel skjer er det fordi “noen” – ofte en tredjepart ved et senere tidspunkt – har avgjort at dette brevet bør leses av flere. Slik sett finnes det en rekke brevsamlinger, ført i pennen av ymse forfattere og andre personer av offentlig og/eller historisk interesse, som har blitt publisert i bokform. Noen ganger er dette fordi “folk bør vite” hva slags private tanker og meninger den eller den kjendisen hadde. Andre ganger handler det bare om at et kjent navn selger bøker og en forlegger ønsker kanskje å tyne så mye fortjeneste som mulig ut av det materialet de besitter. Vel så ofte er det begge deler. Folk er uansett noen nysgjerrige apekatter som kikker på det andre gjør av de samme årsaker som når hunder snuser hverandre i ræva: De ønsker å tilegne seg relevant informasjon om hva som foregår i nærmiljøet; i kommunen, landet, verden som helhet. De ønsker å være “på bølgelengde”.

Dersom mennesker kommuniserte ved hjelp av lukt heller enn språk ville vi levd i en verden av mange underlige dunster. De som føler seg krenket og indignert fordi de ikke kan ytre sine kontroversielle meninger uten å pådra seg omgivelsenes harme ville kanskje istedet gråte når folk kjefter dem opp og ned fordi de fiser i heisen. Din jævla psykopat! Hva er galt med deg? “Jeg har rett til å fremføre det jeg mener” vil de kanskje svare, uten å reflektere over det implisitt voldelige som ligger i å bruke ord, symboler og gester som de vet kommer til å “sette sinnet i kok” hos tilhørerne. Det har for eksempel skjedd noen ting i Israel nå nylig. Hva skal man si om dette? Sannsynligvis er det best å holde kjeft, men sånn er ikke folk. De er jo opptatt av å profilere identiteten sin foran et imaginært publikum. Da er det viktig å signalisere at man har “de rette holdningene” og det ene med det andre, akkurat som om dette utgjør så mye som et fittehår av forskjell i forhold til selve saken, som er at nå driver de og dreper hverandre igjen. Er dette virkelig nødvendig? Noen synes åpenbart det. Dermed har vi det gående. Ikke bare de groteske overgrepene på bakkenivå, men også den debatten som følger når folk skal profilere seg som meningsbærende autoritet i ymse moralspørsmål. Den underforståtte skjønnhetskonkurransen går sin gang. Lille speil på veggen der, hvem har de fineste meningene i landet her? Og speilet svarer det samme som det alltid gjør: Du er god, du er snill, og du kan gjøre som du vil. Gud holder med deg i alt du sier og gjør, fordi han er sånn en gem type og han har skapt deg i sitt eget bilde slik at du kan bli mangfoldig og tjene hans utstrakte forretningsinteresser her på jorda. Amen. Problemet er bare at Gud sier det samme til alle sammen. Derfor tror alle at de har rett — og de blir pisse fornærmet når noen motsier dem. Men skriften! sier de. Det står jo skrevet.

Jeg opplever det som komisk når jeg – som beskriver meg selv som “gnostisk ateist” – kjenner bibelen bedre enn de fleste jeg møter som uten skam beskriver seg selv som “kristne” — uten å se det blasfemiske i å påstå at de snakker på vegne av Gud. Men sånn er opplegget. Folk er ikke religiøse fordi de tror, men fordi de ikke tror. Alt de har er et inderlig ønske om å “føle saligheten i sitt hjerte” så de gjør så godt de kan ut fra det magre utgangspunktet de har. For eksempel henviser jo Jesus ofte i evangeliene til at “det står skrevet” så da så. Kulten rundt Jesu guddommelige status er veldig inisterende. Psykologien i dette er banal, alle liker å ha rett, men de sosiale konsekvensene som følger av diverse religiøs overbevisning er et av de største samfunnsondene vi har. Folk som føler at de har guddommelig støtte i saken sin behøver jo ikke å ta menneskelige hensyn. Hvorfor skal de det? Gudfader selv driter jo åpenbart i de fleste tragedier som rammer oss her på jorda, så vi er nødt til å rydde opp i jævelskapet på egen hånd. Og da går det som det går. Vi er ikke de smarteste apene som finnes. Ikke de dummeste heller, for den saks skyld, men vi har mange skarpe gjenstander og mye eksplosiv kjemi. Derfor spiller det egentlig mindre rolle om vi er intelligente og samarbeidsvillige på et gjennomsnittsnivå, alt som behøves er èn galning med onde hensikter — gjerne en som heies frem av et publikum som “ønsker at noen skal gjøre noe” uten å være så spesifikke at de senere kan holdes strafferettslig ansvarlige for medvirkning til det som skjedde. Vi har jo ytringsfrihet, ikke sant? Jeg vet ikke om det er slik i Norge, men i både USA og Storbritannia er enhver “terapeut” som tar betaling forpliktet til å spørre om pasienten noen gang har hatt selvmordstanker. Dette er et formelt krav som tilligger profesjonen. Etter min mening bør pasientene imidlertid også spørres om de noen gang har hatt drapsfantasier — og ikke minst om de har ytret seg om dette på nettet og ellers. Og hva med juling? Har de noen gang truet noen? Har de noen gang tenkt at noen “fortjener” å bli banket opp og mishandlet? Eller bare skremmes litt? Sånt er jo ikke uvanlig ute blant folk, selv ikke blant de religiøse.

Machiavelli er blant annet berømt for sin uhyrlige kynisme og han påpekte at det spiller liten rolle hvor høyt elsket en politisk leder måtte være om han ikke også er fryktet. Igjen et banalt spørsmål psykologisk sett. Bare se deg rundt. Folk sviker det de sier at de elsker bare på grunnlag av impulsiv lyst i øyeblikket, men de nøler i det minste foran det de frykter. Hva tror du selv? Hvis ikke tyveri, snyteri, svik og alskens unevnelige overgrep var straffbart, ville vi ikke sett mye mer av det? Jeg er særdeles lite begeistret for presumptivt voksne og ansvarlige mennesker som går rundt i noen slags lallende fantasi om menneskenaturens egentlige beskaffenhet. Vi er ikke “gode av natur”, vi er opportunistiske. Du vet. Carpe diem og det ene med det andre. Hvis noe “kommer vår vei” og vi synes at vi fortjener det, eller i det minste at vi bare kan ta det uten at dette vil få noen ubehagelige konsekvenser for oss, så er det overveiende sannsynlig at dette vil skje. Både i direkte fysisk forstand og som metafor. Dette er min store sjanse. Denne mentaliteten er beskrevet inntil det kjedsommelige, både innenfor forskningen og litteraturen. Noen kaller det grådighet, andre beskriver det som “sunn livsappetitt”. Det er ikke forbudt. Vi lever i den mest nihilistiske av alle tidsaldre. Psykopatisk atferd har blitt en folkesykdom. Ikke selve diagnosen, som betinger en abnormal utvikling innenfor hjernens organ for prosessering og distribusjon av følelser, men en form for retthaversk indignasjon som gir oss “tillatelse” til å fise i heisen, så å si, fordi det er viktigere å “stå på krava” enn å utarbeide en diplomatisk løsning som alle kan leve med. Det mest åpenbare problemet – som befinner seg bare noen fingerbredder unna å være en aktuell realitet – er at “vi” – altså menneskeheten – har tatt utviklingen vår til bristepunktet (og tildels forbi) på mange fronter samtidig. Klimaproblematikken er bare en liten del av bildet, men uten tvil den mest betydningsfulle. Det er jo ingen som ønsker å føkke opp det biologiske livsmiljøet som vi er avhengige av, men det er heller ingen som vil gi fra seg noen av alle de fine tingene sine. Penger i dag er viktigere enn frisk luft om fem år, eller ihvertfall føles det slik. Den tid den sorg, liksom. Dessuten må vi ha vekst i økonomien, hvis ikke kollapser jo hele pengesystemet.

Det finnes et fantastisk bra norsk uttrykk: Å koke bort i kålen. Det kan for eksempel bety et poeng som går tapt i en språklig krattskog av lite relevant svada, men det handler sannsynligvis i utgangspunktet om økonomisk relativisme. Hvor mye får har du råd til å putte i fårikålen? Dette var jo et av Europas fattigste land for bare hundre år siden. Folk kunne generelt sett ikke tillate seg å ødsle med ressursene. Vinteren er lang og mørk og det var ingen selvfølge at man ville klare seg gjennom denne årvisse tålmodighetsprøven. “Klok budsjettering” er aldri så viktig som når man har dårlig råd. Imidlertid er vi rike nå. Vi har råd til å kaste mat som er både spiselig og næringsrik, men kanskje ikke fullt så delikat av utseende som vi ønsker. Sånn har det blitt. Bare det beste er godt nok for de som har mer enn nok penger.

September er uansett den tid av året når man typisk begynner å finne store pakninger med fårikålkjøtt på billigsalg. Det er ganske variabelt hvor begeistret folk er for denne såkalte tradisjonsretten – fårikål ble kåret til “norsk nasjonalrett” første gang i 1974, senere også i 2014 – men de fleste kommer seg gjennom en slik middag eller to uten alt for mange tårer og grimaser underveis. Noen har problemer med “fåresmaken”. Andre synes det blir litt vel mye kål i løpet av alt for kort tid. Det medfører diverse uregelmessigheter i fordøyelsen. Igjen andre – som for eksempel undertegnede – føler seg slett ikke forpliktet til å lage fårikål av denne råvaren, uansett hva det måtte stå på pakningen. Det er jo ikke lenger slik at kål og poteter er de eneste grønnsakene vi har å jobbe med. Akkurat ved dette tidspunktet har vi stor bevegelsesfrihet i matveien, så hvorfor begrense seg på en så kunstig måte? Hver dag kommer det jo mange hundre billass til Norge, fylt opp av alle slags grønnsaker og andre produkter fra Sør-Europa.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Det viktigste med fårikål – med eller uten kål – er at man koker lammekjøttet lenge nok til at det blir fullstendig mørt, det vil si at man kan dele opp bitene på tallerkenen med siden av gaffelen, noe som typisk vil ta “to timer pluss”. Det skal ikke være nødvendig å skjære dem opp med kniv. Det skal ikke være nødvendig å tygge dem særlig mye lenger enn man behøver å tygge kålen og potetene. Det finnes sikkert andre meninger om saken, men for meg er det uaktuelt å spise seigt kjøtt. Visse grenser må man jo ha, ellers blir livet bare et tilfeldighetenes kaos langt hinsides hva man rimeligvis kan ha oversikt over, langt mindre kontroll med. Folk betaler titusenvis av kroner for alskens kurs om dette temaet, så her skal du få svaret gratis: Det eneste du kan kontrollere i dette livet er hva du selv skal gjøre og ikke gjøre. Du kan ikke kontrollere vær og vind, hvor haren hopper, hva andre folk skal gjøre, eller engang hva du selv skal føle om det ene og det andre som skjer. Din eneste makt her på jorda er makten til å gjøre eller ikke gjøre ting — og også den er ganske begrenset. (Vi kan forsåvidt nevne at du selvsagt også har makt til å tenke og fantasere om hva du vil, men dette er ikke objektivt saklig og derfor ikke verd å snakke om så lenge det ikke motiverer handlingene dine.) Hvorom allting er, temaet her er altså en slags påssmodernistisk variant over temaet fårikål, og som alle vet handler postmodernisme i kunsten og arkitekturen om at man har “tillatelse” til å hente og mikse hva man måtte behage blant alle de tilgjengelige stilelementer innenfor kulturen, man er ikke “bundet” av lojaliteten til en tradisjonsretning eller andre former for fastlagte tankebaner. Slik sett en åpenbar fremføring av begrepet modernisme — og dermed faller alle brikker på plass.

Jeg leste noe ganske fornøyelig som noen skrev – på engelsk – om at hvite mennesker ikke forstår seg på krydder. Man møter de som bruker for lite og man møter de som bruker for mye – som vel er skoledefinisjonen av misbruk – men det er forholdsvis sjelden at “vestlige” mennesker bruker krydder på en balansert måte, utenfor de profesjonelle miljøene får vi vel nesten legge til. En trent kokk forventes jo å forstå seg på hvordan de ulike ingrediensene fungerer i smaksbildet, mens de glade amatører ofte har en tendens til å bruke en “intuisjon” som de slett ikke har, så med andre ord fri fantasi og improvisasjon. Men det blir jo en orden av dette også med tid og stunder, man må bare være forberedt på ganske mye blæh underveis. Til syvende og sist er jo poenget å finne frem til det man liker. Det er en selvorganiserende prosess hvor man kan velge å lytte til råd eller la være, man vil uansett møte smaksdommeren i andre enden av prosessen. Dette er det deterministiske elementet innenfor kokekunst. Smaker det bra? Hvis svaret er nei spiller det ingen rolle hva slags andre gode argumenter man eventuelt måtte ha. Uansett, jeg skippet altså kålen i år også, men jeg beholdt vanen med å lage èn stor “lammegryte” basert i det man kaller “fårikålkjøtt”, hvorav mesteparten havner i porsjonspakninger i fryseren etterpå. Jeg er ingen stor kjøtteter, men jeg er ikke vegetarianer heller. Sannsynligvis er det mest korrekt å si at jeg har en “middelhavsk” stil på disse tingene, inkludert både Orienten og de Nord-Afrikanske landene. Men selv det er bare en veiledende beskrivelse av det som statistisk sett utgjør gravitasjonssenteret i kostholdet mitt. Med andre ord, det jeg liker, og som jeg har utarbeidet i mål og metode gjennom livet.

Fransk tradisjonskjøkken, som nesten all folkelig norsk kokekunst er forankret i, bygges gjerne opp rundt en saus, som starter ved at man mikser sammen mel og (klaret) smør til en “roux” – en jevning – i stekepanna, som siden spes med kraft som man har laget på forhånd. Denne prosessen ligner litt på det å lage en “rempah” – en krydderpasta – som danner fundamentet i det vi typisk tenker på som asiatisk mat, ikke minst inkludert det indiske kjøkken, hvor “de fire store” er løk, hvitløk, ingefær og grønn chili. Disse stampes sammen til en pasta i morteren eller mikseren, så blander man siden inn flere ingredienser som for eksempel cumin, gurkemeie, garam masala eller hva det nå måtte være som står i oppskriften. Det eneste magiske man gjør for å ta skrittet fra et fransk sausekjøkken til et krydderbasert kokkeri er altså å erstatte rouxen med en rempah. Krydderpastaen utgjør selve grunnarbeidet mens resten av prosessen er ganske lik. Jeg skal ikke dvele ved detaljer i hvordan jeg selv velger å utvikle disse smakene videre, men det er ferd å merke seg at det brukes ganske mye lam (og også kylling) i diverse krydderbasert kokekunst, noe som ihvertfall ikke er mindre sunt enn å være svær på flesk og naut — eller svin og storfe som man sier nå for tiden. Men nå gidder jeg ikke å skrive mer, så får vi se hva som skjer videre. Det skjer jo så mange fæle ting der ute, med pest og krig og fandens oldemor. Hva skal man si, liksom. Jeg anbefaler å se litt på arbeidet til han Daniel Schmachtenberger, det vil si Molok og “metakrisen” som fremkommer gjennom the tragedy of the commons (søk på det) og menneskehetens tendens til å prioritere kortsiktig vinning fremfor langsiktig bærekraft. Men det er altså ikke nødvendig med kål. Det er typisk rike mennesker å danne seg romantiske fantasier rundt “tradisjoner” som i utgangspunktet oppsto fordi dette var det beste de fikk til med det de hadde,