År: 2023

Populisme som ideologi handler om å se politikken som en grunnleggende konflikt mellom «folket» og «eliten». Ideologien omtales gjerne som tynn fordi den sier lite om spesifikke politiske spørsmål, og fordi den kan kombineres med andre tykkere ideologier som sosialisme, liberalisme, agrarianisme og grønn tenkning. Populismen er skeptisk til politiske partier, til konstitusjonelle begrensninger (for eksempel minoriteters rettigheter) og overnasjonale organisasjoner (slik som EU). Populistiske partier fremhever gjerne at de representerer sunn fornuft i motsetning til det de mener er de politiske elitenes virkelighetsfjerne og elitistiske grunnholdning.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Selv tilhører jeg de som argumenterer for “tidlig forfall” i den romerske republikken, det vil si at den “populismen” som ble iverksatt først av Gracchus-brødrene fra år 134 før vår tidsregning, senere av Gaius Marius, startet en kjedereaksjon av begivenheter som kulminerte med at Octavian ble transformert til keiser Augustus og det egentlige romerriket startet. Senere følger hele det innavlede menasjeriet av galninger og psykopater som alle kjenner og elsker, fra Caligula til Konstantin. Den samme typen politisk tilbakeslagseffekt (bare mye raskere) kunne vi også observere i form av Napoleonstidens “fasthet” som svar til den forutgående revolusjonstidens utsvevende ustabilitet.

Hvor interesserte er folk i historie? Jeg opplever at de fleste har i det minste noen slags form for nysgjerrighet i forhold til det kaotiske hekleverket av begivenheter som har ført menneskeheten til hvor vi står i dag — men de foretrekker å få det i små doser om gangen, og helst i et format som ikke gjør panna svett på grunn av varmgang i tenkamentet. Det må ikke være vanskelig å begripe, er hva jeg sier. Da melder folk seg ut. Problemet med dette er imidlertid at det finnes ingen lettvinte veier til gode resultater. Hvis du vil ha det enkelt blir det pølse med lompe. Skal du ha mer sensuelt smakfull og ernæringsmessig fordelaktig mat må du legge ned mer arbeid på saken. Sånn er det med alle ting i livet. Solide resultater er produktet av solid innsats. Usle resultater er produktet av ussel innsats.

Ondskap er ikke et saklig begrep, snarere en type “karaktersetting” vi bruker post hoc vurdert ut ifra vårt eget verdisyn, som naturligvis alltid er fundamentert i subjektivt erfaringsmateriale og livssyn. Imidlertid er alle enige om at ondskap er noe menneskelig, som er tilknyttet vår frie vilje, det finnes ikke i naturen. Verken giftige dyr eller dødelige sykdommer er “onde” i den forstand, Ingen mentalt friske mennesker gråter over at vi ikke kan spise hvit fluesopp uten å dø av det, de bare aksepterer dette som et saklig faktum som man må ta med i beregningen når man skal ut og plukke sopp. Sånn er livet. Det finnes farlige ting som bare står der, som høye stup med landing i spiss steinrøys. Det onde kommer ikke inn i bildet før “noen” slenger deg utfor kanten med vilje — la oss si sånn som gamle keiser Tiberius var beryktet for å gjøre, fra terrassen til villaen sin på Capri og til den visse død mot steinene nedenfor (for å holde oss til et romersk tema). Jeg er ikke glad i tanken om ondskapen som sjelsegenskap (jeg foretrekker begrepet sadisme) og enda mindre som selvstendig metafysisk “åndskraft”, jeg foretrekker Hannah Aredts banale ondskap, det vil si den som følger av det vanlige assortementet av menneskelige svakheter, fremst blant dem hat, forakt, misunnelse og hevngjerrighet (som sagt, det vanlige, alle kan denne regla), men også det at ingen bremser i tide, ingen griper inn selv om de ser hva som skjer, alle går og sover. Sjelens frelse ligger i å aldri løfte blikket og betrakte virkeligheten, langt mindre protestere mot det man vet er galt.

Ut fra mitt subjektive verdisyn er Carl Ivar Hagen – stifter og mangeårig partileder av Fremskrittspartiet – det ondeste nålevende menneske i Norge. Ingen har gjort like mye for å normalisere hets av utsatte grupper og usaklig hat rettet mot kategorier av mennesker, på åpenbart usant grunnlag (men det gjentas så ofte at idèen fester seg allikevel). Denne onde mannen har gått i spissen for en revolusjonær bevegelse bort fra vanlig menneskelig anstendighet, både hva gjelder temavalg og presentasjonsform innenfor offentlig debatt. Dette er livsverket hans, men han har naturligvis ikke vært alene om det — og i dagens virkelighet har det frøet Carl Ivar sådde blitt til en hel åker av ugress. Så dette skal han ha så mange slags takk for. Vi reagerer jo nesten ikke når nazibloggere setter i gang med de postmoderne jødeforfølgelsene sine, altså det de i sin blyghet kaller islamkritikk — og som kollapser etter bare to sekunders saklig fornuftsvurdering. Alle skjønner dette, bortsett fra de som selv agiterer for hat mot en hel kategori av mennesker – de fleste av dem åpenbart sakesløse – av årsaker som de rasjonaliserer for seg selv på ymse vis, men selv tipper jeg det handler om angst. Altså xenofobi. Frykten for “de fremmede”. Jeg er ikke selv spesielt begeistret for muslimer som er “veldig muslimer” men det handler om at religiøse mennesker i sin alminnelighet irriterer meg med all sin selvgode skinnhellighet, for jeg kjenner jo faktisk mange – mer enn hundre – mennesker som identifiserer seg som “muslimer” uten at jeg noensinne har opplevd dem som særlig religiøse, så hva fanden dette betyr vet ikke jeg, men jeg ser jo det jeg ser. Det finnes åpenbart gale mennesker som også er muslimer, men de er den samme typen avvikere som disse vemmelige “hvit kristen makt” typene som marsjerer rundt der ute med flaggene og hornorkestrene sine, oppmuntret av all fremgangen i den nettbaserte propagandaen sin.

Alkoholisme defineres som forbruk av alkohol i et omfang som virker inn på individets liv bedømt ut fra arbeidsevne, sosiale funksjoner og helse. Det betyr at atferd hos en alkoholiker kan tolkes på ulike måter av ulike personer. Dette kan til en viss grad gjøre diagnostikken av alkoholisme litt vanskelig.

(NHI.no)

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Mange av oss “kjenner noen ” (av og til er det seg selv man snakker om i projisert tredjepersons form) som får total personlighetsforandring av selv ganske små mengder alkohol. De tåler rett og slett ikke stoffet. Kanskje bør vi snakke om alkoholallergi. Det er uansett slik at mange har historier de kan fortelle om individer som har et ganske dramatisk omslag fra Doktor Jekyll til Mister Hyde så snart de får en drink eller to innabords. Da kan hva som helst skje — og det gjør det da også. Ofte mister vedkommende bevisstheten nesten øyeblikkelig, i den forstand at dagen derpå, eventuelt flere dager senere, så er det siste de husker at de begynte å drikke. Mer kan de ikke gjøre rede for.

Det fremstår som absurd at alkohol er tillatt mens samfunnet bruker uhyrlige ressurser på å “bekjempe” andre og mindre dramatisk farlige rusgifter, dette til tross for at vi har mange hyllekilometer med statistisk og annet materiale som dokumenterer at tiltakene enten ikke virker eller at de virker mot sin hensikt, særlig på den måten at det driver forbruket av rusgifter “under jorda” på en måte som gjør det vanskelig å bedømme problemets omfang, langt mindre rekke frem med et tilstrekkelig behandlingstilbud til utsatte grupper før rusavhengighet rekker å manifestere seg som et selvstendig patologisk element i bildet (noe det ofte gjør lenge før den det angår forstår eller vil innrømme hva som holder på å skje med dem). Imidlertid har et politisk alkoholforbud vært prøvd og blitt forkastet fordi det gjør mer skade enn nytte.

Jeg begynte på ungdomsskolen i 1975. Folk hadde knapt hørt ordet narkotika på den tiden, bortsett fra noen tilløp til misbruk av lovlige legemidler blant medisinsk personale med tilgang til for eksempel morfin. Det første beslaget av cannabis i Norge kom i 1965 — og året etter begynte de første gruppene av mer eller mindre “åpne rusmisbrukere” – det man den gangen kalte frikere – å etablere seg langs aksen mellom Slottsparken og Egertorget i Oslo. Det første beslaget av amfetamin kom i 1970, heroin i 1974, kokain i 1976, som også var det året Norges første overdosedødsfall ble registrert. (Mange påpeker at det kan ha forekommet tidligere, men dødsårsaken har blitt feiltolket. Det blir imidlertid ren spekulasjon, selv om det lyder “ikke usannsynlig”.) Toppen av idioti ble nådd i 1982, da de vedtok at “Norden skal være et narkotikafritt område”, samtidig som strafferammene ble skrudd i været til de var på linje med, om ikke godt forbi slike ting som voldtekt og annen grov vold, til og med drap. Det er på denne tiden HIV begynner å dukke opp som et ekstra krydder i den allerede giftige gryta. Harde tider skaper harde menn, som de sier, og 80-tallet var definitivt harde tider. Narkoproblemet må knuses, sa de, mens de gned seg over knokene og knurret langt nedi halsen. Folk forstår sånt. Alle vet jo at det hjelper å banke opp sånne som ikke gjør som de får beskjed om.

Utover 90-tallet flyttes fokuset fra bekjempelse til behandling, ettersom det begynner å bli klart at narkotika har kommet for å bli, men ennå så sent som i 2003 uttalte den daværende regjeringen i sin handlingsplan at regjeringens visjon er frihet fra rusmiddelproblemer, som er et usagn det er vanskelig å ta alvorlig. Hva fanden snakker de om? Visjoner? Stemmer i hodet? Det som hele veien har vært klinkende klart for de av oss som betrakter virkeligheten uten å bruke “ønskebriller” er at rusmiddelproblematikk bare er en grelt synlig del av et mye dypere “tendensmønster” i forhold til manisk sosialatferd, mental sykdom og selvdestruktive drifter man gjenfinner hos selv de mest prektige eksemplarer av menneskearten. Det å bli mer sulten jo mer man spiser er jo noe vi gjenfinner ikke minst hos de som er “hekta” på penger og status. Kort sagt, det er slik våre ledere oppfører seg. Mye vil ha mer. Akkurat sånn som alkoholikeren som får full tenning og ikke klarer å stoppe — så snart de fukter leppene er vi “på han igjen”. Vi skal ikke engang løfte på teppekanten av det sakskomplekset som omfatter diverse seksuelt motiverte buskvekster i den psykologiske hagen, bare peke og si sjå der du. Det er mer mellom himmel og jord enn det du ser i visjonene dine. Trollene befinner seg ikke “der ute” — de bor allerede inni deg.

Alle har hørt uttrykket i krig og kjærlighet er alt tillatt, men det er litt uklart hvor det stammer fra. Selv satser jeg på Miguel Cervantes og “Don Quixote” fra 1615, selv om formuleringen ikke er eksakt lik — det handler uansett ikke om hva som er tillatt i juridisk forstand, men om hvor langt folk noen ganger går for å hevde sine amorøse interesser, selv lenge etter at all “gjensidighet” har forlatt forholdet. Konklusjonen må bli at det handler om noen slags følelse av eiendomsrett i forhold til et annet menneskes frihet til å tenke, si og gjøre hva de vil. Man sier jo typisk slikt som at dette er min kjæreste, min ektefelle, min store kjærlighet i dette livet, og så videre. Det er ganske dramatisk.

Min egen kjepphest kan sies å være forholdet mellom selvet og verden (som studiefelt) og det er knapt noe annet definert område av et typisk menneskeliv som inneholder så mange illusjoner og vrangforestillinger som kjærlighetslivet deres. Gang etter gang møter de den berømte veggen av “misforståelser” og alskens “skuffelser” slik at over tid blir suppa ganske tynn. Og har de ikke noe oppplegg som pågår der og da så bruker de illusjonskraften sin til å fantasere om hvor bra ting skal bli når de endelig får det som de vil, selv om alt anekdotisk erfaringsmateriale og alle de innsamlede vitnesbyrd menneskeheten har tyder på at man aldri får det som man vil, det er alltid noen slags stein i skoen når når man skal forholde seg til andre på de mest intime vis. Det vil alltid komme forhandlinger.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Om ikke noe annet er avtalt virker det som de fleste i utgangspunktet antar at et forhold er basert på seksuelt monopol, slik at utroskap vil typisk både oppleves, defineres, omtales og forstås som en form for svik rettet “mot” den fornærmede parten, uansett hvordan det var “ment”, dette som skjedde, som det så ofte gjør, for det er ingen av de “vanlige” samlivskrisene som typisk fremkaller så mye angst blant folk som når partneren er utro, fordi dette i mange tilfeller “bekrefter” noe man har mistenkt om seg selv lenge, nemlig at man ikke er god nok. Her er jo beviset, in flagranti, på det man frykter. Min partner synes ikke at jeg er den mest attraktive seksualpartner i verden. Hva er det som gjør (eller gjorde, da det skjedde) “den andre” så attraktiv at de ble nødvendig å tukle med dem? Og hva betyr dette for veien videre? Hva kan man gjøre for å oppnå fullstendig seksualmonopol? Hva slags kinky shit er det egentlig partneren vil ha? Er det i det hele tatt noen realistisk vei videre “etter det som har skjedd”? Mange opplever utroskap som en “hard grense” — det vil si en grense som, når og hvis den blir krysset, automatisk medfører at forholdet har blitt dødt og maktesløst. Det er slutt. Totalvrak. Kan ikke repareres, vil ikke prøve.

Ettersom man vokser til og opparbeider et personlig erfaringsmateriale vil man – forhåpentligvis – komme til noen slags forståelse av at man må snakke om grensene i forholdet – ihvertfall de harde grensene – før man går inn i forholdet, så får man heller justere detaljene underveis. Ettersom jeg forstår er det normale i Norge såkalt seriemonogami, det vi si at man står i et forhold bare inntil man føler at det koster mer enn det smaker, da oppløser man hele greia og ser seg om etter nye eventyr. Livslangt monogami blir ofte fremstilt som noe slags ideal, at man nå “jobbe for forholdet” og så videre, men jeg kjenner selv ingen som noensinne har trodd på dette vrøvlet. Fornuftige mennesker forstår at når man bare virker hemmende og deprimerende på hverandre, så bør man avslutte forholdet. Man må bare gratulere de som tidlig i livet “møter den rette” og som aldri senere føler noen tvil om den saken, men det virker ikke som om dette er vanlig. Alle har sikkert hørt historien om skolebarnet som syntes det var flaut å være den eneste i klassen som ikke hadde skilte foreldre (og derfor flere familierelasjoner i livet sitt). Det er sannsynligvis ikke noen sann historie, men det at man hører den såpass ofte betyr at den uttrykker sannhet på et annet nivå: Det moderne Norge har tildels ganske kompliserte familiestrukturer, med både første, andre og tredjefamilie som selve normalen.

Så vidt jeg er i stand til å bedømme lever vi i en tid når “gjensidig respekt mellom mennesker” ikke blir ansett som en verdi i seg selv, man krever alltid “noe for noe” og budsjetterer tildels ganske stramt i forhold til hvem man viser respekt, samt når og hvorfor. Alle er sin egen lykkes smed. Hvis jeg har noe å tjene på det vil jeg respektere deg. Hvis ikke, ikke. Hele opplegget er “kannibalistisk” i sin mentalitet. Det å bruke, for ikke å si forbruke andre mennesker er hva den postmoderne økonomien handler om. What’s in it for me? Transaksjonsatferd er helt normalt — og noe annet blir gjerne betraktet som både reaksjonært og naivt. I en kontekst av norrøn mytologi er vi svartalver alle sammen nå for tiden. Vi driver gruvedrift på livskraften hos hverandre. Tid, energi, penger, oppmerksomhet — og kjærlighet. Vi henter ut slikt som vi graver etter så lenge gruva er drivverdig, detetter legger vi ned og flytter operasjonen til mer lovende årer av edelt metall. Den mest kjente påstand om krigen er Carl von Clausewtz sitt utsagn om at “krigen er en fortsettelse av politikken med andre midler” men vi kan gå enda et steg videre pg postulere at “politikken er en fortsettelse av økonomien med andre midler” — slik at krigen, innenfor en logisk ABC funksjon, til sist er en økonomisk tildragelse. Det handler om hvem som eier gruva, eventuelt hvem som eier retten til å drifte operasjonen. I krig og kjærlighet er ikke alt tillatt, som vi begynte med å si, men det er en kjennsgjerning at i krig og kjærlighet gjør folk ting de ikke ellers ville ha gjort, enten dette går i retning av nærmest ubegripelig heltemot eller det gjør at folk blir til monstre. Vi har sett alt. Vi sier ikke mer.

Det har kommet litt snø og brøytemannskapet gjør hva de kan for å holde veiene åpne, hvorav “min” vei har lav prioritet, så den kan anta standarden dårlig farbar i opptil flere dager før de er ferdige rund baut her i bygda. Det hendte i dag at jeg følte lyst til å ta lunsjen på et slikt sted hvor man frembyr fristende lekkerbiskener for en rimelig penge, men alt som finnes i rimelig nærhet av meg på en søndag og som har en a la carte meny er den døgnåpne Shellstasjonen nede ved riksveien og dit er det ti minutter å kjøre når føret er bra, hvilket ikke er i dag.

Bilen min heter Alex. Fordi det er en Saab. Alex Saab, ikke sant. Det er en morsomhet. Fatteru? Hvis ikke kan du søke på navnet. Eller la være, det er det samme for meg, bilen heter uansett Alex og nå kjør vi. Ned til benseren for å se på spisekartet, fordi jeg gidder jo ikke å lage noe selv. Hva kan jeg si? Jeg har nykker. Alex er derimot snill som et lam. Alt virker som det skal og det er jo en Saab, laget av folk som vet hva vinter er, så det skal ikke stå på bilen for å få manøvrert seg nedover noe som minner om en isete slalombakke etter at noen hat vært der og herpa overflaten med crossmotorsykkel. Hvorfor gjør jeg dette? Fordi jeg må på Shell og se på pølsemenyen. Det er viktig.

Føret er den typen jævlig det bare blir når det ligger og voinger rundt “nullforhold” på 5-7 centimeter nysnø og med store trollkjerringer på flygende teppe i lufta, nærmere bestemt sånne som “limer” der de treffer, pluss/minus litt regn, så det går ikke fort men etterhvert ankommer jeg målområdet, hvor pølsemenyen venter. Men jeg kjøper ingenting, bare en pakke sigaretter. Etterpå drar jeg hjem og lager pasta. Det står på pakken at det er gnocchi – det uttales “njåkki” – men jeg vet at det ikke er ekte gnocchi. Jeg hadde en italiensk kjæreste for tyve år siden og hun var ganske pertentlig med alt “italiensk” — men nok om det. Pasta handler ikke om pasta, men om saus. Den lager jeg av bacon, erter, hvitløk, rømme og kvernet pepper, med parmesan på toppen. Enkelt og raskt. Jeg beseiret den onde pølsa og fikk pasta i premie.

Bildet ovenfor er et såkalt heptagram, også kjent som en syvstjerne, som fremstiller ukedagene og deres tilhørende astrologiske objekt, illustrert av alkymistiske symboler som har eksistert siden hellenistisk tid, det vil si sola, månen og “de fem vandrerne” (som er alt man kan observere på himmelhvelvingen bare med det blotte øye). Om astrologi er det å si at i oldtid var det galt (som det fortsatt er) men ikke dumt (som det er nå i dag). Det som skjer der oppe er jo ting man kan observere. Betyr det noe at ting rører på seg? La oss utforske saken.

Galt men ikke dumt er hva vi kan si om 99,99% av alle vitenskapelig orienterte hypoteser mennesket noensinne har utformet. De fleste rimelig intellektuelt oppegående mennesker avviser tanken om at det “betyr” noe at vi kan observere bevegelser på stjernehimmelen. Det er i våre dager rimelig godt dokumentert hva som foregår der ute — og selv om det er mulig å tro noe annet enn det “skolevitenskapen” sier så er ikke dette noe intelligent valg. Imidlertid er antivitenskap et interessant fenomen i seg selv. Folk tviholder på sin primitive overtro som om de var rabiate kultmedlemmer klare for å drepe eller dø for sine fantasier om det hellige og sin egen plass i bildet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hybris er et begrep fra klassisk gresk paganisme og defineres som overmotet mennesker viser når de prøver å ta seg til rette utenfor de grenser gudene har fastsatt — et tema som gjentas ikke uofte i teateret på den tiden, behandlet både fra tragisk og komisk synsvinkel. Folk den gang var jo akkurat som vi er den dag i dag, bare kulturelt annerledes. Samme type “maskinvare” med samme kapasitet for ytelse og funksjon, men totalt forskjelligartet programvare, som jo er konseptelt interessant hvis man lar seg fascinere av antropologisk varians. Jeg er ikke begeistret for den typen historiesyn at “vi” – altså menneskeheten – var dumme før, men så ble vi smarte. Alt ligger i programvaren. Om vi måler “naken hjernekapasitst” er vi faktisk dårligere stelt i moderne tid – hjernene har blitt mindre – enn i oldtid, noe vi kan anta henger sammen med at vi ikke lenger, som art, har det samme behov for fortløpende kreativ problemløsning i kampen for å overleve.

Hvorom allting er, i heptagrammet ser vi at solen troner øverst, deretter går linjen svakt til høyre og ned til månen, så til Mars, og så videre, gjennom alle ukedagene før vi igjen vender tilbake til solen. Altså søndag, solens dag, som imidlertid kalles “herrens dag” på latinerspråket spansk (domingo). deretter månens dag (lunes). Tirsdag, onsdag, torsdag og fredag er oppkalt etter Tyr, Odin, Tor og Frøy(a), mens de på spansk kalles martes, miercoles, jonves og viernes, etter henholdsvis Mars, Merkur, Jupiter og Venus. Det må imidlertid bemerkes at fredag er omstridt. Noen hevder det er “Friggs dag” (altså den offisielle kona til Odin) men jeg sier tøv. Tvillingene Frøy og Frøya representerer den samme kategori av mening innenfor norrøn mytologi som Venus gjorde hos romerne. Odin er mildt sagt heller ingen eksakt gjengivelse av Merkur. Men nok om det, denne detaljen er ikke vesentlig. Det som teller er Saturn, som kanskje ligner mest på Njord, men av en eller annen grunn heter lørdagen (sabado) vaskedag på norsk (“laugardag”) — som forsåvidt beviser at norrøne mennesker var manisk renslige. De vasket seg èn dag hver uke enten dette var nødvendig eller ikke. Siden var det fest, eller “saturnalier” som man også kan si.

Personlig liker jeg ofte estetikken i gamle systemer av overtro. La oss si det blir litt intellektuell steampunk hvor man bruker anakronistiske temaer av stilistiske hensyn, uten å bry seg om at dette ikke er “rasjonelt”. Poenget er ikke å være rasjonell, det er å skape noe vakkert. På det samme vis kan man bruke elementer fra religion, mytologi, folklore … rett og slett av kunstneriske hensyn. La oss kalle det en slags hyllest av den menneskelige uvitenhet, som aldri har fått stå lenge i veien for den menneskelige geskjeftighet. Vi liker jo å tukle med ting, til en slik grad at det er rimelig å beskrive menneskearten som tukleaper. Hva vi driver med? Neeei si det … vi begynte bare å tukle med noen pinner og røtter og sånt, siden ballet det bare på seg og nå har vi smarttelefoner. Smart, eller hva? Snart skal vi reise til stjernene.

Ser vi på menneskeartens funksjon på planetnivå og i forhold til “geologisk tid” så er vi en entropisk akselrant, det vil si at alt vi gjør medfører en høyere grad av “kaos” (selv om “en lavere grad av orden” er mer korrekt å si) i forhold til hva naturen ville ha gjort uten vår form for hjelp. Dersom menneskeheten forsvinner i løpet av de neste tusen år – som ikke er utenkelig – vil det ta noen titalls millioner år å planere ut alle direkte observerbare spor etter oss, slik at om la oss si hundre millioner år vil en imaginær art av fremtidsarkeologer kunne finne oss som et omtrent ti centimeter tykt lag av “unormal materiell aktivitet” som dukker opp i det geologiske registeret mange steder på kloden. Det hjelper ikke i forhold til de egentlige problemene våre om vi så omlegger alt vi har til såkalt fornybar energi – selv om det vil forsinke vår uunngåelige undergang med kanskje mange tusen år – fordi det at vi “bruker” energi er roten til alt ondt slik sett. Som alle kan huske fra fysikktimene på skolen går det jo ikke an å skape eller ødelegge energi, alt man kan gjøre er å omdanne den. Denne omdannelsen er noe vi kan observere både på jordas overflate, i havet og i atmosfæren. Eller som man sier her i nord: Vi står til knes i mannskit.

Vi kaller oss Homo sapiens fordi vi pryder oss med “sapiente” egenskaper, det vil si vi skryter av at vi har et tenkament og vet hva vi skal bruke det til — hvilket er en latterlig påstand. Det er “materialbruk” som definerer mennesket. Ta for eksempel Catalhöyuk, som er en 9000 år gammel bymessig struktur i Anatolia (nåtidens Tyrkia). Den var kontinuerlig befolket av mellom fem og ti tusen mennesker i to tusen år før stedet gikk ut av bruk, av årsaker som ikke er klarlagt. I hvilken grad de hadde vaskedager i Catalhöyuk er uråd å si, men de holdt det sikkert så ryddig som forholdene tillot. Mest interessant med hele stedet er dekorasjonene deres. (Jeg anbefaler utforskning av temaet.) Det virker som om hjemmet deres – for å bruke et moderne ord – var noe svært viktig som det gjaldt å holde i god stand og orden, som definitivt er noe man kan gjenkjenne i dagens mennesker. De spikket og sparklet og holdt på, slik tukleapene gjør. Stedet var strukturert som en “pueblo”, det vil si at husene lå vegg i vegg til alle kanter, med bare noen få åpne “torg” her og der, slik at man i praksis beveget seg over takene for å komme seg inn og ut av huset man bebodde, hvilket på en måte gjør det mer til en ansamling av kjellere enn av hus, hvilket vi kan anta handlet mer om å beskytte seg mot solen enn om å holde varmen. Ihvertfall trives jeg selv best i kjelleren når det er tredve grader der ute.

Strengt tatt er alt dette “forhistorie” fordi disse kulturene fra så lenge siden ikke fremstilte noen form for “historiske dokumenter” som gir oss informasjon om hva de tenkte på og drev med i sine dagligliv. Alt vi kan gjøre er å se på det arkeologene graver frem og gjette hva tingene betyr. For eksempel kan vi gjette at ikke mange moderne mennesker ville ha trivdes i akkurat dette bymiljøet, siden det var vanlig folkeskikk der og da å ha menneskehoder på peishylla, så å si, mer eller mindre innbakt i kermikk og dekorert med alskens steiner og perler. Tanken går til den typen familie som filmen Texas Chainsaw Massacre handler om. Hvem ellers vil hatt hodet til bestefar stående på peishylla, om enn aldri så fint dekorert? Glem det. Det beste man kan si om saken er at det er dårlig smak. Straffbart er det sannsynligvis også. Men vi gjenfinner faktisk denne “hodekulten” mange steder, til og med i vår egen tid, i en teknologisert versjon, med disse som fryser ned hodene til folk for å se hva de kan brukes til i fremtiden. Hva skal man tenke? Hodet er jo en spesiell kroppsdel. Men det samme kan man forsåvidt si om alle kroppsdeler. Folk har jo typisk, hva skal vi si, et sterkt eiendomsforhold til sin egen kropp, men de gjør også ikke uofte krav på hele eller deler av andre menneskers kropper, for ymse formål, med eller uten det unyttige vedhenget selve “personen” noen ganger utgjør i forhold til sine kroppsdelers dekorative og/eller nyttige kvaliteter.

Jeg kan personlig bære vitnesbyrd om at mennesker som lever nå i dag noen ganger – av hva jeg antar er parareligiøse kultårsaker – monterer dyrehoder på veggene i sine hjem. Dette gjorde de i Catalhöyuk også, særlig oksehoder. Finnes det noen slags kulturell sammenheng? Vi kan for eksempel postulere at de dyrker dyret som guddom, eventuelt som “naturånd”, og at eierskap av denne fetisjen styrker fremtidig jaktlykke. Mennesker er som mennesker var. Hvor annerledes tenker vi egentlig? Carl Jungs psykologi snakker om sinnets “landskap” – altså strukturelle forhold i selve hjernen som medfører et forutsigbart sett “mentale former” – og hvordan menneskers mytologi reflekterer de dypeste sannhetene vi kan finne om “hva vi er” (mens spørsmålet “hvem vi er” representerer et individuasjonsproblem). Dette er et stooort moralfilosofisk problem, altså hva man er kontra hvem man er, og hvordan definisjonsmakten for disse tingene er distribuert mellom selvet og verden. Teknisk sett er det etter min mening korrekt å si at vi er tukleaper. I naturens orden er dette vår rolle. Vi tukler med ting som vi finner og noen ganger får vi til noe interessant eller nyttig. Andre ganger tar det livet av oss. Og sånn går dagene.

Nettroll er personer eller organisasjoner som bevisst manipulerer og forstyrrer nettbasert kommunikasjon. Begrepet omfatter både relativt uskyldige former og mer alvorlig manipulasjon av offentligheten. Trolling er et paraplybegrep som kan beskrive både relativt uskyldige ablegøyer eller provokasjon, og mer alvorlige former, der hensikten er å skape forvirring og å spre desinformasjon.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ordet trolling på engelsk betød opprinnlig den fiskemetoden vi på norsk kaller dorging, altså når man sleper angnet gjennom et område hvor man antar at fisken står, og man brukte begrepet om den typen forumsdebattant som hadde en kjepphest som de likte å paradere foran hele forumet, omatt og omattatt, og det var særlig “de nye” som ble utsatt for dorgingen (som på engelsk altså heter trolling). Etterhvert utviklet dette seg til å bli ordet troll slik vi kjenner det på norsk — slik at trolling per i dag betyr “det trollene gjør” (inkludert men ikke lenger avgrenset til dorging), som i hovedsak betyr å misbruke informasjon på ulike måter med svært ulik alvorlighetsgrad, fra “skøyerstreker” (av typen aprilsnarr) til ondsinnet utplassering av falsk informasjon med sosialt skadeverk som hensikt.

Det siste kan man se for seg som propaganda i forbindelse med en krigsstrategi, noe som faktisk foregår i skrivende stund. Krig er jo et politisk virkemiddel som folk setter i gang med fordi de prøver å oppnå noe, som i den pågående Ukrainakrigens tilfelle virker å være territoriell annektering av de mest “russiske” delene av Ukraina, så det betyr ganske mye “hva folk snakker om” verden rundt. Hele denne situasjonen har jo hatt ganske alvorlige ringvirkninger for et stort antall mennesker. Selv synes jeg ikke at jeg behøver å “mene” noe om krigen. Jens Stoltenberg representerer mine interesser på en tilfredsstillende måte. Imidlertid mener jeg noe om de som heier på Putin, inkludert de som “bare stiller spørsmål”. De kan — la meg uttrykke det så høflig som saken fortjener — kysse meg i ræva.

Poenget med et nettroll i disse dager er at de vet at de er nettroll. Det er en strategi som bringer mye oppmerksomhet raskt. Andrew Tate er (eller var) et nettroll, helt til han ble arrestert. Det er litt uklart hva slags status han har nå. Det er sannsynligvis lite misunnelsesverdig å sitte fengslet i Romania. Han burde satset på Norge for å få de beste fengslene markedet har å tilby, men han ville neppe fått holde på i fred så lenge som han gjorde hvis han hadde forsøkt å etablere base i Norge. Dessuten er det noe med skatten. De sier at rikinger flytter til Sveits på grunn av skatten, men jeg mistenker det er av strategiske hensyn basert i spørsmålet hvor har jeg lyst til å tilbringe resten av livet med de klimaproblemene vi står overfor? og Sveits har glimrende fasiliteter i høyden for de som har råd til å betale. Det er et dyrt land. Men nok om det, saken handler om troll, eller rettere sagt de som er så konsekvente i sin amoral at trolling virker som en fornuftig strategi. Poenget er jo ikke å bli alles venn – eller i det hele tatt noens venn for den saks skyld – men om å gjøre det som er nødvendig for å krafse til seg mest mulig cashish, altså monedas. Bols. Du vet. Festblanketter. Money makes the world go round. Løgn, sannhet, whatever. Alt er like gyldig. For å få et inntrykk av hvem Andrew Tate er så jeg noen kamper fra karrièren hans som kickbokser. Alt ligger på YouTube. Her er tingen, det går ikke an å lyve i ringen. Man har trange marginer med realismen i sånne situasjoner. Naturen din blir synlig på en måte som man sjelden ser i andre sammenhenger. De som skjønner hva jeg mener kan se etter selv. Det er ikke vanskelig å se hva han er.

Trollvirksomhet er et såpass godt kjent fenomen nå, at det ikke lenger er like gøy med skøyertrollene som det en gang var. Troll er den som vet – eller bør forstå – at det ikke kan komme noe godt ut av måten de agiterer og geberder seg på. Det er dårlig stil. Dårlig karma. I verste fall er det stokastisk terrorisme — og veien dit er slett ikke så lang som folk tror. Alle bidrag teller når det gjelder å skape et “klima” av tanker, ord og holdninger hvor det er legitimt å legge visse menneskegrupper for hat – la oss si for eksempel svartingene eller homsene – slik at veien ikke blir så lang å gå for den enslige voldsmannen som plutselig dukker opp og går alt for langt … for hvem skulle trodd at noe slikt kunne skje, la oss si for eksempel i Norge for snart tolv år siden? Eller nå nylig? Jeg skal besvare spørsmålet. Dette tror alle de som mener at man påkaller død og ulykke når man påkaller død og ulykke, også kjent som realistene blant oss. Folk “mener det ikke godt” når de fantaserer om å etablere den typen politistat man eventuelt måtte ha for å kunne håndheve et generelt forbud mot visse følelser folk har, eller utvikler i sitt møte med verden. Uansett er det “åndelig terrorisme” når man av sadistiske årsaker går inn for å skremme eller uroe de som avviker fra de standardene man selv har for hva som er “korrekt”. Vi er mange som ikke liker deg så du skal ikke føle deg for trygg. Vi baserer hele vår sivilisasjon i det prinsippet at vi holder fred med hverandre og rettsvesenet løser tvistene våre, så å agitere for ufred og utrygghet på dette viset er i ytterste konsekvens samfunnsfiendtlig virksomhet.

De snåleste (og farligste) skapninger noen av oss møter her på jorda er “andre mennesker”. Alle andre dyr, selv de som oppfører seg på en truende og ubehagelig måte, er forholdsvis enkle å forstå — i forhold til hva som motiverer dem til å oppføre seg som de gjør. Imidlertid har vi no such luck med arten menneske. Derfor bør man etter min mening slå det fra seg. Det går ikke an å forstå andre mennesker. Faktisk er det min observasjon (det kan hende jeg tar feil, men jeg tror ikke det) at folk typisk har problemer med å forstå engang seg selv, og dette kan vare livet ut noen ganger. Mest fordi de aldri setter i gang med den ubehagelige gravejobben det er å komme til bunns i sin egen sjel, de har ikke nerver til det, det passer aldri, de har ikke tid, det ene med det andre, poenget er at jobben blir aldri gjort.

Flink pike syndrom er en særskrevet sammenstilling av ord, hvorav ett av dem er kjønnsbestemmende, men tro meg, det lyder finere enn det jeg vanligvis pleier å si, som er good nigger for massa syndrome, etter romanen “Onkel Toms hytte” av Harriet Beecher Stowe, hvor hovedpersonens generelle livsstrategi var å tilpasse seg den dypt urettferdige posisjonen og gjøre det beste ut av ting gjennom å være til nytte innenfor husholdningsøkonomien, etter beste evne og uten å forpeste livet med bitterhet og revolusjonære fantasier. Det vil si mer eller mindre det enhver form for politisk styringssystem håper (og i varierende grad, med forskjellige metoder, jobber for) å finne innenfor sin egen befolkning, men også hva en såkalt arbeidsgiver forlanger (som regel i kontrakts form) fra sine ansatte.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er imidlertid ikke sunt å prøve å være noe man ikke er, særlig når det handler om å være “positiv” i forhold til ting man er misfornøyd med. Over langen vil dette fremkalle nevroser. Derfor er det viktig at man utvikler noe slags språk som man kan bruke til å uttrykke seg med, på en måte som ikke blir misforstått eller avvist som “ikke relevant”. Hos visse menn vil de maskuline hormonene slå saltomortale og følsa vil gå helt i stå dersom man sier at de lider av “flink pike syndromet”. Jeg er for faen ingen pike. Neivisst, og på samme måte er du (eller blir du) heller ingen stockholmer bare fordi du lider av Stockholmssyndrom (slå det opp), poenget her er noe abstrakt, i den forstand at vi snakker om vanemessige tankemønstre som påvirker det man vurderer som “korrekt atferd” både i seg selv og andre. Folk strever fælt med all denne identiteten sin — og de går ofte rett i forsvarsposisjon med alle giftpigger de har struttende i alle retninger. Krenkelser er lavt hengende frukt i internettets jungel. Folk føler seg angrepet på en måte som ligner litt på det å erklære seg påkjørt hvis man snubler over en parkert bil, men sånn er mennesker. Det er ikke til å forstå, man må bare ta dem som de er.

Hvorom allting er, jeg skrev i går en sak om “noe” – kanskje diplomati – som inspirerte Gry (berømt for bloggen Gryende her på blogg.no) til å skrive en kommentar som ikke er særlig lang målt i antall ord, men den har høy informasjonsdensitet i all sin kortfattethet, så det er mye å pakke ut for å komme frem til en nominell forståelse av hva det er Gry prøver å si. Følgelig velger jeg å svare på denne måten heller enn gjennom å skrive en lang returkommentar i gårsdagens bloggpost (interesserte lesere får grave den frem selv, det er ikke vanskelig). Her er kommentaren som Gry skrev, kopiert og limt opp i sin helhet (bortsett fra et “emoticon” helt til sist):

Interessant emne du tar opp her!
Hva dette med meninger som ensidig subjektive oppfatninger angår, må vel imidlertid sies å være en sannhet med modifikasjoner. Når det kommer til slikt som ren skjær smak, som f.eks hva som er best av Kvick-lunsh og Crispo, er jo svaret selvsagt fullstendig underlagt den enkeltes smak. Men meningsutvekslinger blant voksne mennesker pleier jo unektelig å dreie seg om samfunnsrelaterte spørsmål, hvorpå korrektheten i det respektive standpunktet står og faller på korrektheten/realiteten i de faktorer som er lagt til grunn for dette synet. Altså; Om jeg (satt på spissen) skulle vært innvandrerkritisk på bakgrunn av at nordmenn var andre etnisiteter intelligent overlegne, så ville jeg jo vitterlig tatt feil! Ikke i hht konklusjonen, da det samme utkommet ville kunne underbygges av slikt som f.eks en vektlegging av at de kulturelle forskjeller ansees for så omfattende at det vanskeliggjør en vellykket integrering. Men er argumentet som benyttes for å underbygge oppfatningen feil, så tar jo vedkommende feil i hht utkommet også..
– Videre er jeg nok betydelig mer lunken i hht statlig maktmonopol og styring enn deg. Om vi tar utgangspunkt i nettopp dette med voldsmonopolet, så er jo problemet det at ‘staten’ faktisk består av de tilhørende menneskene på godt og vondt. Følgelig, vil det maktmonopol som måtte følge de respektive statlige tjenester kunne misbrukes. – Og dess mer omfattende denne maktbruken er hjemlet i loven, dess grovere vil også det respektive maktmisbruket bli.
Men dette er i hovedsak et spørsmål mom hva en setter høyest av frihet og trygghet. Jeg er blant de som er villig til å ofre tryggheten for friheten, mens det for andre er motsatt, så det spm avgjøres jo i vesentlig grad av hvilken side som kommer best ut i de respektive valgår.

Ordet “innvandrerkritikk” er en pussig neologisme sammensatt av et begrep fra demografisk statistikk og ordet for en intellektuell metode. Jeg tolker det som årets mote innenfor keiserlige nyklær, det man egentlig prøver å si er “jeg er nazi”. Ihvertfall klarer ikke jeg å se den store forskjellen mellom for eksempel islamkritikk og jødeforfølgelser. Alt er samme ulla for meg. Jøder, muslimer, whatever. Jeg liker ingen av dem. Ikke de kristne heller, for den saks skyld. Religion er noe forbanna jævelskap uansett hva slags flagg de kommer seilende under. Jeg er kategorisk intolerant i forhold til hele konseptet om at man kan eller bør tro på noe som verken kan bevises eller motbevises, fordi dette er en stygg intellektuell uvane. Jeg vet ikke – på et hvilket som helst språk – er de mest underbenyttede ordene hos menneskearten, gitt at man ser noe poeng i å være ærlig. Mine holdninger til religion er imidlertid en digresjon. De medfører i praksis bare at jeg holder avstand til de religiøse. Hva skulle eventuelt poenget være i å engasjere dem til “debatt”? Det raker ikke meg hva de tror og ikke tror, selv om jeg har visse tanker om hvor intelligent opplegget deres er. Det er rett og slett ikke mitt problem før de eventuelt står på døra mi og forlanger min oppmerksomhet. Da finner jeg ganske enkelt frem et økseskaft og jager dem herfra. Nema problema.

Ved dette tidspunkt er det på tide å finne opp et nytt ord. Herfra og ut skal jeg ikke lenger kalle dem nazier — de er nå muskebrødre og når de snakker dundrer det i musken deres. Ordet er forresten kjønnsnøytralt. Man kan jo ikke si muskeludder og jeg kom ikke på noe finere ord for en kvinnelig muskebror. Kanskje jeg har et tvilsomt kvinnesyn. (Jeg må huske på å spørre dama mi hva hun mener om dette.) Ihvertfall tror jeg ikke kvinner generelt sett er “bedre mennesker” enn menn, selv om de har en tendens til å være smartere. De har kanskje ikke den samme voldelige omgangsformen, men kvinner er kjipe på sine egne måter. Uansett, ordet innvandrerkritikk er like meningsløst som andre eksotiske ordsammensetninger vi kan konstruere, som pølsekost eller campingkonvolutt. Det inneholder ikke noe aksjonabelt element, så det er ikke et nyttig begrep innenfor politisk debatt,  og intellektuelt sett er det en non-starter. Kan de ikke bare si at de ikke liker svartinger? Det virker mye ryddigere enn å drive med språklige turnøvelser for å bortforklare hva saken egentlig handler om. Dette er uansett hva alle faktisk hører når noen i all sin muskebroderlige blyghet erklærer at de er “innvandringskritiske”. For ordens skyld: Jeg har hittil i livet brukt ordet nazi om alle som strengt tatt tilhører arbeiderklassen men som har “konservative følelser” og tendenser til å moralisere på et ganske sviktende filosofisk grunnlag — og man tilhører arbeiderklassen dersom man for det meste finansierer livet sitt gjennom lønnsarbeid.

Men fra det ene til det andre: Når (og hvorfor) ble frihet og trygghet til et motsetningspar? Dette er enten dypt intellektuelt uærlig eller så er det basert i uvitenhet om hvordan språket fungerer. Livet er ingen trygg prosess. Man dør jo av det. Og frihet er et ord som ikke har noen mening før man opplever ufrihet — men selv da blir det som regel brukt på en overdreven og svulstig måte. Det er flagget som vaier i vind. I enhver rimelig tolkning av “selve virkeligheten” står frihet i motsetning til tvang, trusler og nedlatende eller ufin forskjellsbehandling, slik at i praksis betyr både rettferdighet, frihet og trygghet det samme for de fleste. Det er den normale samfunnstilstanden som vi alle jobber for å etablere og vedlikeholde etter beste evne, fordi dette er den “plikt” som gir oss friheten som “rett”. Muskebrødrene representerer en motkultur slik sett — og faktisk et større samfunnsproblem enn de jøder, muslimer, innvandrere eller hva det nå skal være som de har fokusert sin sosiale angst på. Det er ikke forbudt å være dust. Tvert imot er det faktisk en rettighet man har (og som mange benytter seg av) innenfor de frie samfunnstypene. Selv om man ville krepert i løpet av få dager, ihvertfall ikke mer enn noen uker, hvis man måtte klare seg på egen hånd i “vill tilstand” ute i skogen eller på fjellet, tar alle vi andre vare på deg og beskytter deg selv om du er dust. Takk er ikke bare unødvendig, det er nærmest litt kleint, fordi det er jo dette man gjør. Man tar vare på hverandre.

Ikke vet jeg hva som foregår i det harde strikkemiljøet, men for en stund siden leste jeg noe som tydet på at sjalusi og manipulerende atferd har en tendens til å dukke opp selv blant mennesker som samler seg rundt relativt fredelige hobbysysler (selv om det sikkert finnes kung fu filmer hvor de går løs på hverandre med strikkepinner). Det var noe om hvem som satt med opphavsretten til et mønster. Detaljene er ikke viktig. Poenget ar at jeg syntes det var komisk, men også typisk menneskelig. Vi er en svært kranglete form for aper.

Skrivestilen min var etablert lenge før de fant opp internett. Jeg gjorde et halvhjertet forsøk på å bli forfatter omtrent samtidig med at de begynte å rive Berlinmuren, men jeg har ikke den riktige formen for ambisjon. Det føles ikke viktig for meg “å nå ut til folk med budskapet mitt” (i den grad jeg faktisk har noe “budskap”, jeg opplever det ikke slik selv) og det betyr ingenting for meg å få ros. Tanken den gangen var at det å dikte opp historier kan gjøres til en jobb. Sånt er jo ikke uvanlig. Imidlertid er det et problem at jobben med å fremstille en halvbra roman er ganske intens i seg selv – det går ikke an å gjøre noe annet samtidig – og ingen betaler deg for dette med mindre du allerede er en etablert forfatter som har et “navn” forlagene føler seg rimelig sikre på at de vil klare å selge.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Siden går årene. Jeg strikker videre på “skriveriene” (som teknisk sett faller innunder genren “essays”) uten å bekymre meg for salgbarheten deres. Før om årene fremstilte jeg håndskrevne manuskripter i alskens “kinabøker” og denslags, men fant meg raskt til rette på nettet da dette begynte å bli vanlig på 90-tallet. Av bekvemmelighetshensyn la jeg om til engelsk, men det blir “potayto-potahto” siden jeg behersker engelsk rimelig bra. Jeg føler ikke at jeg “mangler ord” slik som med tysk, fransk og spansk. Dessuten kan man alltids søke på tema og begreper som er ukjente, lese seg opp og på denne måten oppgradere egen database. Man er jo allerede på nettet. Det er latterlig enkelt. Uansett, noe som noen ganger skjer er at noen slags personasje “får deg i kikkerten” og zoomer inn på deg med misplassert interesse som ofte handler om at “du tar feil” på en måte de opplever som provoserende, og så har vi det gående.

Det problematiske elementet i dette bildet er hva slags ting det går an å ta feil om. Man tar for eksempel feil hvis man hevder at Oslo ligger lengre nord enn Trondheim — og det er lett å bevise hvordan sakens fakta foreligger. Jeg vet ikke hva slags mental akrobatikk man må beherske for å forsvare posisjonen om at Oslo ligger nord for Trondheim, men vi kan trygt si at man feiler virkelighetstesten. Jeg stiller meg imidlertid avvisende til tanken om at jeg kan “ta feil” når jeg hevder at vin som er laget av Syrah-druer som regel er bedre på smak enn den som lages av Malbec, selv om de har omtrent samme “smaksprofil” i det store bildet. Dette er en mening. Det går derfor ikke an å si at jeg “har rett” heller, men det er fullt mulig å mene det samme som meg. Eller det motsatte. Hva så? Det er ikke relevant for saken hva “de fleste” mener. Hva jeg skal lage til middag er faen ingen sak som er åpen for demokratisk plenumsdebatt, det er ene og elene opp til vimsa i mitt personlige indre. Det jeg har lyst på er hva det blir, gitt at jeg har ingrediensene jeg behøver, ferdig diskutert.

Skillet mellom fakta (som kan bevises eller motbevises med rimelig fornuftsbasert metodikk) og meninger (som kommer fra gud-vet-hvor, men det er ikke den typen ting man kan “bevise”, alt man kan gjøre er å “påstå”) burde være enkelt å fatte — men det er det jo ikke. Hvis jeg for eksempel sier at Syrah er den beste druen og Black Sabbath er det beste bandet så betyr ikke det at jeg automatisk mener at en som foretrekker Cabernet Sauvignon og Metallica er en kjetter som jeg ønsker død og fordervelse over. Vi ville sannsynligvis ende i nevekamp på en fest, men det er en annen type problem. Det handler om hvem som kontrollerer baren og dansegulvet. Sånt er alvorlige saker. Men på nettet er det jo verken bar eller dansegulv, så det burde gå bra. Eller?

Fakta er hva enn de er uansett hva du eller jeg eller Titten Tei mener om den saken. I den grad vi klarer å ende i et spontant knivslagsmål over hvordan man skal måle breddegradene så er dette fordi vi er idioter, ikke fordi utfallet av konflikten vil bety noe for noen. På den annen side har vi det gamle romerske ordtaket De Gustibus Non Disputandum (“det går ikke an å diskutere smak”) som mer eller mindre dekker problemet med meninger. Et nærliggende meningsområde som har en viss popularitet er politikk. Hva vet vi om dette? For eksempel at det avgjøres ved hjelp av stemmeseddelen. Resten er bare støy. I en tenkt markedsplass for idèer – som reguleres av det gamle schizoparet tilbud og etterspørsel – er meninger det billigste man kan få tak i. Det folk vil ha er gode råd men de er som kjent dyre — og jo mer man trenger dem, jo dyrere blir de. I hvilken grad man blir så desperat at man begynner å lytte til meninger når man behøver gode råd er et spørsmål som ligner på det om man bør begynne å drikke sjøvann hvis man befinner seg tørst i en båt ute på havet. Noen kaller det politikk når de forholder seg til psykiatriske problemer folk opplever på grunn av forhold i samfunnet, som for eksempel angst fordi alt er så usikkert eller depresjon fordi alt er så stygt og ondt. Dette er helt vanlige foreteelser, nærmest som mentale forkjølelser. De vil ikke forsvinne selv om man “korrigerer” de forholdene man engster seg over og strør magisk alveglitter over alt det stygge.

Vi lever i et samfunn hvor man er fri til å mene hva man vil og ytre seg i samsvar med hva man mener. Dette er imidlertid veldig teknisk og juridisk som prinsipp, det befinner seg i et åndelig elfenbenstårn av idealisme hvor ingen starter noe slagsmål over meningsforskjeller som oppleves som så provoserende at det å “utslette” motstanderen, i det minste symbolsk og rituelt, blir det eneste aktuelle alternativ. Man bør for eksempel ikke bli forbauset hvis man får en på trynet dersom man snakker stygt om hovedpersonen under en begravelse. Så lenge jeg har vært her på jorda har det vært vanlig – overalt hvor jeg har vært i verden – å skille mellom “passende” og “upassende”. Man kan godt stå der i begravelsen og tenke han var en jævel og jeg er glad for at han er død men man må jo for guds skyld ikke si det høyt. Riktignok er dette et litt spissformulert eksempel, men jeg stoler på at de som gidder å lese det jeg skriver er intelligente nok til å fatte poenget. Dette med om noe er “passende” er, litt avhengig av hvilken vinkel man velger å se det fra, enten et etisk eller et estetisk spørsmål, kanskje til og med litt av begge deler for de fleste. Det er stygt å snakke stygt om de døde, ihvertfall før de har kommet i jorda og gravølet er over. Det er ikke fint å gi noen en på trynet heller, men også her virker det som om alminnelig rettsoppfatning godtar det premisset at “noen bare ber om det”. De hadde faktisk lyst til å gjøre det selv, men de behersket seg. Dette er jo selve greia, å beherske seg.

Det finnes ikke noe sånt som en korrekt mening, men vi kan godt snakke om mangel på indre logisk konsistens blant flere meninger som man finner i en og samme person. I så måte er det ikke “korrekt” hvis man på den ene hånd mener at staten er en tyrannisk makt som må ødelegges men på den annen klager når gangstere rykker inn og tar over operasjonen. Naturen liker ikke vakuum, særlig ikke maktvakuum. Det er ikke spørsmål om noen kommer med voldsmakt for å kreve en andel av greia di, det er et spørsmål om hvem dette skal være. Minst nitti prosent av oss er best tjent med at svaret på dette spørsmålet er staten. Noen få – særlig sånne som liker å slåss – ville sikkert syntes at livet var en fest hvis det var (eller ble) totalt anarkistiske tilstander, det vil si hvis statens voldsmonopol ble opphevet og all dens makt forsvant (la oss kalle det en imaginær science-fiction situasjon, jeg har ikke tenkt nøye gjennom detaljene). Jeg vedder tunga mi og begge ørene på at det ikke ville gå særlig lenge før man fikk “Mad Max” tilstander med omstreifende røverbander og det ene med det andre, og slik ville det vært inntil man fikk til å organisere noe slags nettverksbasert borgervernstjeneste — som i løpet av ikke urimelig lang tid, la oss si et par år med ustabilitet, ville manifestere seg i en ny statsmakt. Vi er bare aper. Vi behøver en overmakt som har “siste ord” i alle saker.

Winston Churchill var utvilsomt politiker til fingerspissene og vel så det. Den store kjendisstatusen oppnådde han selvfølgelig som leder for den britiske kontingenten av de allierte styrker som sto mot aksemaktene under Den andre verdenskrig, men før han kom så langt hadde han allerede et langt politisk liv under beltestedet. Vi skal imidlertid ikke dvele ved det, selv om det er mye å ta tak i. Poenget her og nå er at Churchill har blitt en legendarisk figur som folk siterer, parafraserer og misrepresenterer opptil mange ganger daglig. Det er ikke vanskelig å finne frem til korrekte Churchill-sitater. Det finnes opplegg for sånt på nettet. Det er for eksempel korrekt at Churchill en gang sa at demokrati er det verst tenkelige politiske system, bortsett fra alt annet vi har prøvd. Imidlertid er det ikke korrekt at han sa “det beste argumentet mot demokrati er en fem minutter lang samtale med en hvilken som helst gjennomsnittsvelger”. Dette er det noen andre som har funnet opp og senere presentert som Churchill-sitat, med andre ord en klassisk forfalskning.

Det går an å finne opp utsagn som “er i Churchills ånd” på samme måte som det går an å male bilder som “er i Edvard Munchs ånd” uten at man med dette har gjort noe galt. Imidlertid krysser man streken hvis man sier at dette faktisk er fremstilt av det eller det kjente navnet, selv om man vet at dette ikke er sant. Da begår man løgn på kriminelt vis, det vil si med overlegg (og sannsynligvis i noen slags vinnings hensikt). Det går også an å begå løgn fordi man er dum, eller kanskje vi skal si “naiv” for å ikke støte de stakkars hudløse analnevrotikerne som lar seg krenke like lett som kyske jomfruer besvimte under korsettets glansdager, poenget er uansett at man noen ganger feilsiterer noen fordi man ikke tar seg bryet med å kvalitetskontrollere informasjon før man formidler det videre. Slikt skjer alltid innenfor en kontekst av opportunisme og det handler alltid om at løgneren (eller svindleren) – som imidlertid selv kan være et offer i saken – tar til seg falskneriet som “god fisk” fordi det er noe de kan bruke på noe slags vis som de ser seg tjent med. Løgner sprer seg på samme måte som karamellpudding, det er fordi folk liker hvordan det smaker der og da. De bryr seg mindre om ernæringsmessige og medisinske hensyn. Nytelse er poenget.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Folk har ofte et veldig uryddig forhold til informasjon. Årsaken til dette er at vi alle generelt sett verdsetter “gode historier” høyere enn “sanne historier” når vi befinner oss i en typisk sosial pratesammenheng. Det beste er naturligvis hvis historien er både god og sann, men hvis vi må velge mellom de to har vi en tendens til å gå for ren underholdningsverdi. Dette er en tendens som man ganske ubevisst tar med seg inn i det det databehandlingsregimet man holder seg med — men mer alvorlig, når man velger hva slags informasjonskilder man fester tillit til. Vi velger den informasjonen som støtter vår sosiale posisjon, ikke minst den sosiale posisjonen vi mener å observere når vi ser oss i speilet. Utelatelse av “ubekvemme sannheter” og tendensiøs fremstilling av objektive fakta er helt alminnelige strategier slik sett. Det er som vanlig de klassiske dødssyndene det handler om, altså de menneskelige sjelsegenskaper som “leder til fortapelse”, blant annet hovmot og misunnelse, særlig når dette manifesterer seg som et misforhold mellom selvet og verden. Vi behøver ikke å blande Gud inn i bildet, alle vet at arroganse, løgnaktighet og kynisk opportunisme ofte kommer i flokk, og finner man det ene når man graver i et individ så finner man det andre, forutsigbart stratigrafert i forhold til vedkommende individs psykologiske utviklingshistorie, helt til man støter på “fast fjell” i form av dårlig sosialt tilpassede grunnholdninger, i verste fall det jeg kaller “kannibalisme”, det vil si viljen til å ernære seg på andre menneskers livskraft selv om man ikke rent fysisk og faktisk dreper, slakter og spiser dem — man “bare” suger profitt ut av dem på diverse manipulerende måter. Hvis vi skal bruke en landbruksmetafor snakker vi mer om “melkeproduksjon” enn om oppdrett av slaktedyr.

Selv er jeg hva man kan karakterisere som en jævel. Jeg er lokalkjent i helvete. Dette har sine årsaker men de er ikke interessante. Jeg er ikke interessant, jeg er bare “just another drittsekk” som passerer gjennom livet her på jorda. Poenget er at jeg har ikke store forventninger til mennesker. Hvis de “oppfører seg som folk” så er det bra nok for meg. Hvis de oppfører seg som kannibaler har vi imidlertid et problem. Han Ole som noen ganger tar ordet i sin egen blogg hadde en metafysisk betraktning jeg synes var litt komisk, ikke minst på grunn av listen med filmer som var listet opp i fotnotene, men det var “store hull” i hekletøyet hans slik sett Den klassiske B-filmen Soylent Green er en metafor for hvordan mennesker “spiser hverandre” ved hjelp av strukturelle tiltak innenfor økonomien. Nesten alle har (eller utvikler) en ganske god intuitiv forståelse for når de blir utnyttet, men de fleste aksepterer også dette som “en del av spillets natur” hvor man betaler tiende for muligheten til å skaffe seg en inntekt det går an å leve av. Spørsmålet er i praksis ikke hvem som tar hvilke andeler av inntekten, men om man sitter igjen med nok til å finansiere en akseptabel levestandard. Det som teller er jo árs ok friðar som man sa i gamle dager, men som vi nå kaller “fred og velstand”. Folk har det ikke typisk bedre i land med dårlig fungerende eller ingen statsmakt og det er all grunn til å betrakte med stor mistenksomhet alle som agiterer for å svekke staten gjennom “skattelette” eller hva de nå mumler om. De jobber nesten alltid til fordel for kannibalene. Samfunnet behøver strengt tatt ikke rike mennesker, men det er svært viktig at vi ikke holder oss en fattig underklasse som grobunn for alskens sosial nød og kriminalitet. “Det frie markedet” er bare en tåpelig narkofantasi som er klekket ut og videreformidlet av mindre begavede fjottniks som ikke forstår hvordan menneskenaturen fungerer.