Måned: januar 2024

Oppdragelse er et hovedbegrep i pedagogikken for den samlede veiledningen barn og unge får til å mestre livet og utvikle seg mot voksen ansvarlighet og selvstendighet. Formidling av holdninger, normer, verdier, kunnskaper og ferdigheter står sentralt i oppdragelsen, som derfor alltid er kulturavhengig.

(Wikipedia)

Hvor mange barn har du oppdratt? Jeg mener ikke hvor mange du selv har laget – det går jo fint an å avle barn uten å noensinne “oppdra” dem i den forstand – men hvor mange du har hjulpet frem til “voksen ansvarlighet og selvstendighet” (som det formuleres i sitatet ovenfor). For eksempel kan svaret i en barneskolelærers tilfelle være opptil flere tusen, mens hos en typisk “fraværende far” kan svaret være ingen. Jeg er skeptisk til meninger om barneoppdragelse hos de som ikke selv har kjent på hvordan denne oppgaven føles i praksis, men noen ting er fette åpenbare, som for eksempel at rusproblematikk hos voksengenerasjonen viser en statistisk tendens til å “gå i arv” og at hvis man bruker vold mot barna – som i dette tilfelle ikke bare betyr enhver form for “håndspåleggelse” men også trusler – så skaper man et fremtidig psykiatrisk problem hos barnet. Ikke nødvendigvis i en slik grad at de vil behøve noen behandling, men definitivt tilstrekkelig til å etablere alskens nevroser og tvangsforstyrrelser. Det finnes sikkert individer der ute som fortsatt tror at det å “banke vett inn i noen” er en strategi som virker etter sin hensikt, men på samfunnsnivå – altså i det vi kan kalle “den norske kulturen” – har slike tankemønstre forlengst blitt forlatt. Straff virker aldri “oppbyggelig” på noen positiv måte. Og hevn er aldri så søt i praksis som man fantaserer om at den skal bli mens den fortsatt er på planleggingsstadiet.

Her er noe å tenke på: Det er ikke dine barn, selv om de har kommet til denne verden gjennom din høyst private kropp. De er gjester som du må beverte og underholde innenfor husholdningen din, slik som den er, gjennom 15-20 år mens de gjennomgår dramatiske fysiske og mentale forandringer, før de til sist forlater deg uten å nødvendigvis være takknemlig for alt ditt slit og alle dine offer. Til tross for det enorme antallet bøker som er skrevet om barneoppdragelse så finnes det ingen fasit for hvordan denne oppgaven bør løses — og jeg antar herfra og ut at den ærede leser er klar over dette. For å feilsitere et utsagn som feilaktig har blitt tillagt Churchill: Det beste argumentet mot å skaffe seg barn er en fem minutter lang samtale med en hvilken som helst småbarnsforelder. Jeg vil ikke selv anbefale noen å få barn før de forstår – og aksepterer – at dette sannsynligvis kommer til å definere resten av livet deres. Vi skal imidlertid ikke snakke om “foreldrerollen” nå men om alt annet som har en “oppdragereffekt” i barnets liv, hvilket i praksis betyr alt slikt som befinner seg hinsides foreldrenes makt, myndighet og kontroll. Dette er et ganske grumsete område hvor skoleverket rager himmelhøyt over alle andre krefter — ihvertfall frem til pubertetsalderen setter inn og de virkelige problemene begynner. Hvor mange psykologiske tester som helst viser entydig at barn ikke gjør som foreldrene sier, men som de gjør. Faktisk så bryr de seg typisk lite om sine foreldres meninger, men desto mer om hva slags posisjon de selv har blant sine jevnaldrende. Alt barna i utgangspunktet har å gå på når de skal prøve seg på livet er “metoden” de kan observere hos de dominante voksenpersonene i sitt eget liv – ofte men ikke alltid foreldrene – som jo åpenbart har vært effektiv nok til å holde dem i live såpass lenge, så det kan ihvertfall ikke bli verre enn det hvis man kopierer opplegget deres. Dette foregår i all hovedsak på et underbevisst “system B” nivå. Det man lærer med kroppen, så å si. I mellomtiden bruker man det bevisste selvet – system A – til å navigere seg gjennom den hverdagslige virkelighetsopplevelsen, hvor man blant annet danner “meninger” og det ene med det andre.

Etter hva jeg hører er det i dagens USA svært uvanlig at man lar barna gå alene på vei til og fra skolen, selv om det er “rimelig gåavstand” og et presumptivt sett “trygt område”. Det de sier er at “man vet jo aldri”, hvilket ikke er noen diskutabel påstand. Den er sann og solid. Er det noe vi alle virkelig vet om denne verden så er det at “man vet jo aldri”. Og så da? Her forleden fikk jeg besøk av et par kamerater for litt “KGPP” (kaffe og generell pissprat) og samtalen kom inn på sannsynlighetsberegning kontra sikkerhetstenkning. Hvor skal man trekke opp grensene mellom det trygge og det utrygge? Alle husker selvsagt Cheneydoktrinen – oppkalt etter USAs daværende visepresident og generell busemann Dick Cheney – som var at dersom det er èn prosent sannsynlig at det vil komme et terrorangrep så skal du forholde deg til det som om det er hundre prosent sikkert at det vil komme. Ha fingeren klar på avtrekkeren, så å si. Følg nøye med på omgivelsene. Du vet. Hele pakka. Det er jo like før noen angriper deg med dødelig vold, men du vet ikke eksakt når eller fra hvilken retning det vil komme. Jeg vet ikke i hvilken grad vi norskinger typisk er klar over dette, men resten av verden betrakter oss som svært sindige mennesker. Det vil i dette tilfelle si at vi typisk oppfatter Cheneydoktrinen som urimelig. Eller gjør vi det? Hvis det for eksempel var èn prosents sjanse for at du vil bli drept i en trafikkulykke så sier jo tallene at du neppe vil overleve mer enn et par hundre kjøreturer. Hva skal man tenke om dette? Hmm. Kanskje toget neste gang? Som enhver matematiker vil kunne fortelle deg: Menneskers dårlige forståelse for eksponentialfunksjonen er et svært alvorlig problem. Det vil si både for hvordan den virker og hvordan den ikke virker.

Selv er jeg slik at hvis det “kommer en tanke” om at det er noe jeg bør gjøre så gjør jeg det så raskt som mulig. Det er en vane jeg har opparbeidet meg fordi jeg er forfengelig. Jeg liker jo å tenke på meg selv som en klok mann, slik at hvis jeg gjør (eller ikke gjør) noe som senere forårsaker at jeg føler meg dum så oppstår det kognitiv dissonans. Det kan vi jo ikke ha. Du vet. “Ett sinn, èn tanke, èn bevegelse” som de sier innenfor nazibuddhismen, altså Zen. Konsentrasjon, fokus, disiplin. Flyt handler i denne sammenheng om å avstemme forholdet mellom sinnets system A og B, altså selvet og det underbevisste. Det høres mye enklere ut enn det er — i en verden som for det meste består av distraksjoner og uvesentligheter. Hvorom allting er, jeg er ikke “spesiell” på noen annen måte enn at jeg er en jævel med ordene, som jo ikke er så spesielt, men en kunst som alle kan trene seg opp til å mestre på rimelig vis. Følelseslivet mitt er helt normalt. Jeg er for eksempel ikke “fryktløs”, bare disiplinert. Hver gang jeg har gått gjennom småbarnsfasen med et egenprodusert prosjekt – jeg håper jeg slipper flere runder – har jeg følt den samme foreldreangsten som alle andre føler, ihvertfall alle normale foreldre. Sosiopater eksisterer og formerer seg men de føler jo ingenting, de er bare “praktiske” med alt de gjør. Heisann Montebello. Vi andre er imidlertid mer nervøse når vi ser på hvor sårbare de små er og siden flytter blikket over på all galskapen i verden. Herregud, hvordan skal dette gå? De sier at grunnen til hvorfor ingen lar barna sine gå alene på skolevei i Amerika er at de frykter kidnappinger. Og hva skal man tenke om seg selv etterpå hvis barnet ditt faktisk blir kidnappet uten at du gjorde alt du kunne for å eliminere denne muligheten? Småbarnsforeldre behøver slett ingen Cheneydoktrine. De har det allerede som ryggmargsrefleks. Nesten alle jeg noengang har kjent ville gjort alt for å beskytte barna sine. Men ikke alle har like god forståelse for hva som er og ikke er farlig for barna.

Barn er jo alltid et aktuelt tema i menneskelivet så “debatten” rundt hvordan man skal forholde seg til foreldrerollen og dens begrensninger vil neppe noensinne opphøre. Den gjeldende standarden for om man har lyktes med oppgaven er for det første om det “går bra” med barna dine senere i livet, for det andre om de ønsker å ha vanlig sosial omgang med deg etter at de har kommet i voksen alder. Ingen av delene er selvfølgeligheter. Begge deler påvirkes av oppdragelsen, både internt og eksternt. Mange opplever et problem i forhold til “sin eiendom” og vanlig språkbruk når de snakker om sine barn med de plikter og rettigheter slikt “eierskap” medfører. Til hvilken grad eier man barna sine? Jeg vil si til eksakt null grader. Alle mennesker er selveiende. Alle mennesker har rettigheter som selvstendige individer og disse rettighetene har rang foran hva enn som måtte være foreldrenes ønsker og interesser, selv hos små barn, og den eneste entiteten som er etablert for å først og fremst beskytte individets interesser er staten — i denne kontekt sannsynligvis best representert gjennom barnevernet. En etat som mange har et ganske forstyrret forhold til, men også en etat som fortsatt er – dessverre – vel så nødvendig som den alltid har vært. Omsorg er det operative begrepet her. Folk sier at det er som husarbeid, i den forstand at man merker det best når det ikke blir gjort, men det kan også bli litt vel mye Møllers tran noen ganger. Mange har jo et nevrotisk forhold til den eksterne siden av barneoppdragelsen, det vil si ting barna kommer i kontakt med utenfor foreldrehjemmets maktpolitiske strukturer. Hva skjer for eksempel på skolen? Foreldreangsten er en skvetten liten gnager med tendenser til ADHD og noen ganger får den tak i noe den bare ikke klarer å slippe taket i. Derfor er det svært ualminnelig at barn ferdes alene på skoleveien i USA og nærmest litt skandaløst når og hvis noen likevel gjør det. Selv om det teknisk sett var vesentlig mer farlig å la dem gå alene på den tiden da dette var så normalt at ingen tenkte gjennom saken. Objektivt sett gir dette ingen mening hvis man ikke ser det i lys av den foran nevnte Cheneydoktrinen. Når noen først har satt noia på deg så blir du ikke uten videre kvitt det igjen. Denne “følelsen av fare” – reell eller innbildt – virker jo ganske forkrøplende på bevegelsesfriheten, slik at folk blir selvsagt veldig indignerte og tenker at dette er et aktuelt tema som bør tas opp i sosiale media og det ene med det andre.

Om du ikke allerede visste det så er rohypnose navnet på den typen søvn man får etter å ha tatt sovetabletter. Det er ikke “god søvn” men det er bedre enn ingen søvn og det er oppkalt etter medikamentet Rohypnol, som ble introdusert midt på 70-tallet som et sovemiddel fritt for bivirkninger. Samme prosedyre som da Oxycontin ble lansert som bivirkningsfri smertemedisin, det gikk selvsagt rett til helvete med flatt jern. Tyve år senere ble Rohypnol flernet fra markedet – du har allerede gjettet det – på grunn av massive bivirkninger, ikke minst på grunn av produktets popularitet (med påfølgende overdosedødsfall) i tunge rusmiljøer — og som såkalt voldtektsdop av den typen som man kan putte i drinken til noen for å fjerne store deler av den bevisste selvkontrollen deres. Imidlertid er det sant at Rohypnol er en svært effektiv sovepille slik at det blir fortsatt skrevet ut på resept til pasienter som intet annet biter på, men det skal litt til. De som søker det for “alternative formål” må imidlertid henvende seg til det illegale markedet. Tror jeg. Når jeg tenker meg om fikk jeg faktisk e-postreklame for Rohypnol for noen år siden og husker at jeg stusset over det. Jeg vet jo det jeg vet. Jeg vokste opp på 70-tallet. Så vidt jeg kan huske var verden minst like gal den gangen som nå, men vi pleide typisk å gå alene til skolen og hjem igjen. Jeg vet ikke hvordan det er nå. Jeg bodde i Oslo sentrum på den tiden da jeg selv sto i avlsprogrammet slik at jeg var i grunnen mest bekymret for trafikken. Du vet. Folk med spastisk kjørestil. “Grønt er ikke klart før krysset er tømt” som Stutum pleide å si. (Verd å sjekke ut hvis du ikke vet hvem Stutum var.) Derfor ble det å gå sammen med dem til porten av skolegården, pluss kanskje slå av noen ord med “vakthavende lærer” som typisk pleide å stå der på den tiden folk ankom om morgenen. Jeg må innrømme noe. Det har hendt et par ganger at jeg har vært sur og nebbete mot skolens personale i forhold til dårlige standarder for håndverksmessig vedlikehold av bygninger og utemiljø – uten at dette har vært urimelig på noen måte – men jeg har aldri blandet meg opp i selve læringsprogrammet deres. Du vet. Pensum. Skolens “innhold” så å si. De kommer uansett ikke til å høre på meg, kanskje ikke engang forstå hva jeg snakker om. Det er bedre å holde seg til lettfattelige ting.

Til internt bruk og for humoristiske formål har jeg bestemt meg for å gå inn i året 2024 med ordet rohypnose som den logiske antitesen til ordet woke (som jeg ikke har noen god oversettelse til norsk for, men “politisk bevisstgjort” betyr omtrent det samme). Det å våkne opp og se verden for hva den er tilsvarer i denne metaforen det samme som å riste av seg rohypnosen og komme seg på jobb. Noen skrev noe om “nyttårsfortsetter” – legge merke til at det ikke står “forsetter” – som jeg syntes var ganske komisk og jeg ble minnet om dette da jeg så noen utdrag fra Rishi Sunaks tale i anledning av det nye året. Han lovet å fortsette å levere for det britiske folk hva nå enn det betyr. Det virker jo som et ganske stort flertall blant britene er misfornøyd med det Sunak har “levert” så langt. Jeg forstår ikke helt hvordan det britiske valgsystemet virker men jeg har inntrykk av at det vil bli skrevet ut parlamentsvalg i Storbritannia i år, selv om de teknisk sett kan hale det ut til 2025. Det går uansett i retning av et dårlig valg for de konservative. Spørsmålet er bare når det er et passende tidspunkt å møte opp på et sted hvor man nesten helt sikkert vil få bank, men man må møte opp likevel. Vi får se. Hva “store deler av verden” ellers angår så virker det som om det er bred enighet om at 2024 kommer til å bli et politisk skjebneår. Det er forsatt ikke umulig at Donald Trump kan komme tilbake som president i USA og gud hjelpe oss alle hvis det skjer, for han kommer ihvertfall ikke til å hjelpe noen andre enn seg selv. Mannen er jo fullstendig forrykt. Herregud. Går det an å stole på at amerikanerne vil være fornuftige? Neppe. Det er ikke dette de er kjent for. Vi får se. Etter debattklimaet å dømme er det ingen grunn til å være optimistisk uansett hvem som vinner valget i USA. Fryktpolitikken har jo lammet evnen til å tenke klart selv blant ellers fornuftige mennesker. Og som vanlig er de som snakker høyest om å passe på barna også de første som bruker barneoppdragelse og foreldreomsorg som politiske våpen mot opposisjonen. Etter min mening bør ikke foreldrene blandes inn i prosessen med å utvikle og implementere den faglige læreplanen i skoleverket. Det er særlig her argumentet med at det ikke er dine barn kommer inn i bildet. Nå er det rimeligvis ikke den samme grad av debatt i Norge som i USA rundt hvordan selve virkeligheten fungerer, men det finnes visse tilløp her også. Hvor går grensen for hva slags “alternative tanker” som bør inn i grunnskolens læreplan? Etter min mening er skolens viktigste formål uansett “sosial trening” i forhold til et assortert utvalg av jevnaldrende, så får det gå som det går.

Det finnes en sterk kobling mellom pust og sinnstilstand: når vi er rolige og avslappet puster vi sakte, mens stress fører til raskere pust. Dette er styrt av det autonome nervesystemet. Koblingen går også andre veien. Ved å bevisst puste saktere kan vi redusere stress. I pranayama trener vi mekanismene som bestemmer hvor fort vi puster slik at de tillater en saktere, dypere pust i hverdagen.

(Oslo Hatha Yoga)

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

De som følger denne bloggen vet allerede at jeg ikke forventer mye av mennesker. De fleste av dem er ynkelige avskum fullstendig blottet for høyere hjernefunksjoner. De har ingen viljestyrke. Ingen disiplin. Ingen stil, klasse eller personlig storhet. Mennesker et avskyelige dyr som har “kommet til rikdom” – vår nåværende posisjon innenfor skaperverket – fra en bakgrunn som opportunistiske åtseletere, og vi har de psykologiske mekanismene som beviser det. Vi er typisk humørsyke, svikefulle og løgnaktige av natur. Svake, feige og redde. Det er ikke så mye mer å si om menneskene. Vi er skadedyr, ferdig snakket. Hvorfor har det blitt slik? Vi har jo så mange slags talenter. Alt kunne ha vært helt annerledes. Faktisk så var også alt helt annerledes gjennom mesteparten av all den tid menneskearten har eksistert, helt frem til “noe” skjedde for omtrent ti tusen år siden. Vi vet ikke hva, men vi kaller det “den neolittiske revolusjon” og det betraktes som startpunktet for hele det menneskelige moderniseringsprosjektet som etterhvert ledet oss frem til dagens situasjon.

Etter hva jeg er i stand til å observere så har menneskene blitt som vi er fordi vi kan. Det finnes ingen biologisk mekanisme som regulerer opportunismen vår, ut over våre egne standarder — og de har en typisk tendens til å legge seg tett opptil det laveste lavmålet som er fysisk mulig å få til. Eller sagt på en annen måte: Hvis menneskeheten kunne ha vært verre så ville vi ha vært verre. Imidlertid har alle forsøk på å gjøre oss til enda ondere og mer sadistiske skapninger feilet. Derfor er vi som vi er. Det vil si stygge, dumme og illeluktende udyr som systematisk bryter ned og ødelegger alt rundt oss, inkludert men ikke begrenset til alle andre livsformer her på jorda. Så ikke snakk til meg om “biologiske fotavtrykk” for du vet faen ingenting om noenting. Det er bare evneveik lalling, men for all del; typisk menneskelig. Sånn er familien vår. Sånn er familien min, din og appelsin sin. Vi elsker dem – og hater dem – slik som familier er og gjør. Dette er vårt eneste realistiske valg. Er man som menneske født så skal man som menneske dø. Ingen er fri for skyld. Ingen er “bedre” enn noen andre. Det er ikke sånn ting fungerer. Det finnes ingen frelse. Ikke så lenge vi er villige til å etterlate så mye som èn av oss på livets slagmark fordi dette er “opportunt” for et tilstrekkelig antall andre. Derfor blir offeret gjort og helvetestilstanden fortsetter.

Men nok om det. Man blir jo dæven døtte meg helt “teologisk” når temperaturen legger seg under tredve grader kaldt og man må fokusere på å puste dypt og rolig fordi kroppen spenner seg i protest mot de innkommende sanseinntrykkene. Om et par timer må jeg ut og hente mere ved, slik at jeg klarer å holde innetemperaturen over femten grader generelt og noe varmere i en viss omkrets akkurat der ovnen står. Jeg lykkes ikke helt. Termometeret på kjøkkenet viser 14,3, men jeg er godt påkledd og jeg driver uansett ikke og vanker der ute annet enn for å lage kaffe, hente noe i kjøleskapet og så videre. Dagen skal tilbringes – som gårsdagen ble tilbrakt – maksimalt tre meter unna ovnen mesteparten av tiden. Der står skrivebordet mitt og oppå skrivebordet står laptopen. Heisann Hollywood. Her er det 25 grader varmt — og nettet er tjokk fullt av de lekreste underholdningstilbud. Hei hvor det går. Livet mitt er som “whitewater rafting” i en flomstor elv av lykke og velstand, ihvertfall så lenge jeg ikke tenker alt for nøye gjennom ting. Hvem vet, kanskje situasjonen er åpen for andre fortolkninger. Det ble uansett til at jeg så på kortserien “Lett å hate” på NRK.no i går, om Noman Mubashir og hans livserfaringer som femi pakistanergutt med oppvekst i Lørenskog på 80-tallet. Herregud. Homofil muslim? Lykke til med det identitetsprosjektet. Imidlertid kunne ting ha gått vesentlig mye verre for Noman. Han er jo en respektert programleder på fjernsyn som opptil flere ganger har blitt kåret til “Norges mest velkledde mann” og det ene med det andre. Noman er ikke et “offer” verken av den ene eller den andre årsaken. Selv om livet hans sikkert er som en Åge Aleksandersen-sang noen ganger så ser han ihvertfall fra utsiden ut som en vel avbalansert person.

Det ser for meg ut som om Noman er mest nysgjerrig på hvorfor folk er så redde og hatefulle. I et annet liv kunne han sikkert ha blitt en bitter og nedbrutt rusmisbruker, eventuelt “en høyt funksjonerende zombie” som lever bare med deler av seg selv innenfor en kultur som ofte har et dødelig reellt konformitetspress overfor alle tendenser til “annerledeshet”, særlig når det kommer til seksualitet og kjønnsidentitet. Det er selvsagt umulig for meg å vite noe om selve erfaringen med å være pakistaner i Norge, homofil og muslim, men jeg har jo sett noen ting og jeg har hørt historier. Dessuten har jeg alltid visst hvor sadistiske og ondskapsfulle mennesker er, kanskje særlig de som utgir seg for å være “de gode” (og som sikkert selv tror på fantasiene sine). Folk finner alltid noe å pirke på. Noe de misliker. Og de trener opp barna sine til å bli like evneveike som de selv er. På denne måten “utvikler” vi jorda til å bli en helvetesplanet befolket av jævler som følger nøye med på hverandre i en hvileløs jakt på svakheter som vi kan utnytte til egen økonomisk vinning, eller i det minste til egen sadistisk fryd. Sånn er den menneskelige tilstandens realiteter. Vi er kannibalistiske skapninger som bygger svære psykologiske luftslott for å rasjonalisere bort vår fundamentale tendens til å se på hverandre som aktuelle næringsmidler — om ikke direkte som mat så ihvertfall som nyttige kilder til arbeidskraft innenfor den kapitalistiske slaveøkonomien. Derfor finnes denne vanlige tendensen til å se på andre mennesker og fantasere om hvordan de kan (og bør) settes i arbeid, eller kanskje benyttes som seksuelle leketøy for vår egen forlystelses skyld. Instinktene våre er jo et produkt av mange millioner år som opportunistiske åtseletere av det “svake” slaget, det vil si at vi ble oftere selv ofre for store rovdyr enn vi var “jegere” i den forstand, et forhold som ikke endret seg på noe betydningsfullt vis før vi lærte å kontrollere ilden.

Finnes det håp for menneskeheten? Det kan ikke jeg svare på. Jeg er jo en strateg og håp er ingen strategi. Jeg driver ikke med “håp”. Jeg vet ikke engang hvordan jeg skal forholde meg til det. Håp, bønn og den typen ting ser helt evneveikt ut for meg. Hva er det de prøver å oppnå? Nåde? Det finnes ingen nåde. Livet er dødens venteværelse og før eller siden roper de opp kønummeret ditt også. I mellomtiden må vi bare prøve å gjøre det vi kan med det vi har så lenge det er liv i oss. Det vil være grov misbruk av begrepet religiøsitet å si at jeg er særlig religiøs av legning, men jeg er jo en filosof så jeg er ikke fremmed for metafysikk og jeg har ikke noe imot å bruke ordet “Gud” om den hypotetiske idè at hele universet kanskje er en levende skapning – hvis “skapning” er det rette ordet – som har noen slags plan med hele dette mystiske opplegget. Imidlertid tror jeg ikke denne hypotetiske planen er en kategori av informasjon som mennesker har tilgang til. For meg er det åpenbart og invariabelt at de som hevder å vite “hva Gud vil” er den verste form for løgnere — og spørsmålsstillingen snur følgelig på femøringen og blir til spekulasjon om “hva løgneren vil”, som er et typisk menneskelig problem. Så hva er det de vil? Nema problema. Svaret er nesten alltid personlig makt, penger, sex og et luksusliv preget av nytelse — eller den klassiske faustianske transaksjonen om du vil. La meg si det slik: Gud skriver ikke bøker. Gud er jo ikke et petimeter – det vil si en smålig og pedantisk regelrytter – et ord som opprinnelig kommer fra fransk “petit-maitre” og betyr liten herre. Altså bare et patetisk menneske som vil ha viljen sin, ikke “den store herren” som skriver sine essays med stjerner og galakser i det enorme himmelrommet i stedet for bokstaver i en bok. Jeg kaller meg gnostisk ateist for å poengtere at det ikke finnes noe agnostisk i posisjonen. Teknisk sett er jeg imidlertid pananimist fordi jeg tror at livet er en fundamental egenskap ved universet, ikke et særtilfelle av krefters spill innenfor fysikken som betinger “spesielle forhold”. Eller for å si det med en indisk metafor: Universet er Shivas dans. Vi kan ikke forstå det, bare beundre det.

En dilettant er en person som fremstiller seg selv som fagperson i kunst eller vitenskap, men som ikke har god kjennskap til fagområdet. Dilettant brukes nedsettende. For eksempel kan en person som sier hun kan mye om kunsthistorie, men som egentlig ikke kan noe om faget, kalles en dilettant. Tidligere har dilettant betydd en amatør, det vil si en person som driver med kunst eller vitenskap på hobbybasis, uten å ha det som yrke. Denne betydningen er ikke vanlig å bruke lenger.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Jeg oppfatter det ikke som vanlig på norsk å snakke om “renessansemennesker” med mindre vi faktisk snakker om individer som levde i den tidsperioden, mens man på engelsk som regel mener “en person med allsidige interesser” slik det var oppfattet som normalt at de adelige skulle være under modernismens tidlige fremvekst: Det var forventet at samfunnstoppene skulle ha “bred allmenkunnskap” (samt ikke minst “god smak”) i forhold til kunst, filosofi og vitenskap. Standardene for utdannelse var selvsagt helt annerledes på 1500-tallet enn i dag, og det er i lys av dette vi må betrakte begrepet dilettant, som egentlig betyr “en entusiastisk amatør” innenfor et fagområde som ennå ikke har rukket å etablere profesjonelle standarder. For eksempel var alle arkeologer strengt tatt dilettanter helt til langt innpå 1900-tallet, som regel mer opptatt av å fremstille fantasifulle fortellinger om fortidens mennesker enn å etablere noen bevisbasert vitenskap i den forstand. Det var bare unntaksvis at de tidlige arkeologene tok seg bryet med den formen for pedantisk “åstedsetterforskning” som er normalt blant dagens fagfolk, hvor man er svært nøye med å registrere alle funn i sin korrekte kontekst for å danne seg et best mulig helhetsbilde av hva som egentlig foregikk på utgravningsstedet. Det er forsåvidt vanlig blant nåtidens arkeologer å ta pannegrep og stønne når de ser på alt skadeverket som ble gjort av tidligere tiders eventyrere og skattejegere.

Går det an å beskrive konseptet utdannelse som “uvitenhetsbekjempelse”? Jeg synes ikke det. Umiddelbart ser det ut som en litt kunstig (og lite hjelpsom) fokus på det man søker å komme seg bort fra, mens man kanskje heller burde snakke om både en “bevissthetsutvidende” og en disiplinerende effekt som er til positiv nytte ikke bare for det individet som søker lærdom men også for fagområdet i seg selv. For å bli arkeolog i dag kreves det en femårig universitetsutdannelse bare for å tilegne seg den grunnleggende kompetansen, mens det siden er normalt å spesialisere seg videre på mer nisjepreget vis basert i de særinteressene man enten hadde hele tiden eller som man utvikler i løpet av læringsperioden. La oss for eksempel si innenfor emneområdet egyptologi, som av diffuse årsaker fortsatt har et imponerende antall dilettanter – de kaller seg imidlertid “uavhengige forskere” nå – hengende rundt i kulissene med alskens “magefølelser” i forhold til det foreliggende arkeologiske materialet fra Egypt. Faktisk til en slik grad at støyen de skaper ofte trenger gjennom og forpester enhver saklig debatt rundt hva vi vet og ikke vet, samt hva vi kan postulere som “rimelig inferens” basert på det som kan bevises. Jeg kjenner ingen tall for hvor mange prosent god vare og hvor mange prosent bøff som fremstilles på nettet i forhold til “informasjon om egyptiske saker” men det ville forbause meg om ikke de evneveike sitter med det demokratiske flertallet her. Herregud så mye hjernedødt sludder man finner der ute. Det er nesten så man føler på et behov for “uvitenhetsbekjempelse” basert mer i aktiv desinformasjon enn i “ærlig uvitenhet” (i den forstand at man vet at man ikke vet noe, så man søker informasjon som best man kan). Hvilket bringer meg til det poenget jeg prøver å etablere her i dag: Vranglære er et større problem enn uvitenhet. På lignende vis er jaget etter rikdom og status et større problem enn den fattigdommen som man angivelig søker å “bekjempe” med mer eller mindre fantasifulle metoder — slik at rikdomsbekjempelse er hva vi egentlig bør fokusere på. Nærmere bestemt “drømmen om økonomisk uavhengighet” som i forhold til kulturen er omtrent like realistisk som drømmen om å utvikle gjeller og bosette seg i havet. Det handler rett og slett om økonomisk vranglære.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet har ansvar for koordinering av regjeringens arbeid mot fattigdom og å bedre levekårene for sosialt og økonomisk vanskeligstilte. Innsatsen mot fattigdom og for å bedre levekårene for vanskeligstilte omfatter tiltak og virkemidler på flere departementers ansvarsområder. Arbeids- og inkluderingsdepartementet har ansvaret for å koordinere innenlandsk oppfølging av om å utrydde alle former for fattigdom. Kommunene skal gjennom forebyggende virksomhet, råd, veiledning, økonomisk stønad og andre sosiale tjenester arbeide for at den enkelte settes i stand til å klare seg selv. Kommunene er gjennom sitt ansvar for å forebygge sosiale problemer og bedre levekårene for vanskeligstilte en viktig aktør i innsatsen mot fattigdom. Arbeids- og velferdsdirektoratet forvalter en tilskuddsordning for å stimulere til utvikling av de sosiale tjenestene i NAV-kontoret. Du kan lese mer om ordningen på NAVs nettsider.

(Regjeringen.no)

Dette er selvsagt bare evneveik svada. Det går ikke an å bekjempe fattigdom noe mer enn man kan bekjempe uvitenhet. Problemet består ikke i at noen har mindre enn andre å rutte med, men i at noen føler at de fortjener mer. Vi kan kalle det grådighet men dette er en grov overforenkling av problemet, som i sin ytterste konsekvens handler om kannibalisme. Altså det å “spise” andre folks livsenergi for å styrke sin egen, eller mer presist den formen for mentalitet som går forut for den slags skjendig virksomhet. Når og hvorfor er det greit å ta fra andre for å gi til seg selv? Dette er det fundamentale moralspørsmålet i bildet. De fleste vil være enig i at hvis man gjør en jobb for noen så er det rimelig å kreve betaling. Imidlertid beveger vi oss ut på tynn is i etikken når vi hver dag krever et visst beløp av noen for å ikke plage og banke dem opp. Det siste ser ut som et kriminelt overgrep men det er faktisk det normale grunnlaget for enhver samfunnsdannelse gjennom hele menneskehetens historie. Beskyttelse består jo i å velge den mest kompetente røverbaronen blant alle de omstreifende banditter man må forholde seg til og betale vedkommende et visst beløp for å holde de andre unna. Sosiologen Max Weber definerte en statsmakt som den entitet som har monopol på legitim voldsutøvelse innenfor et avgrenset geografisk område. Dette foregår gjennom å etablere statens typiske attributter, det vil si væpnede styrker, politi, domstoler og det ene med det andre, moderert av et administrativt byråkrati som holder kontroll med og fører regnskap over den daglige driften av statsapparatet. Så langt så vel. Siden tilkommer spørsmålet om hvordan man ansetter – og kvitter seg med – samfunnets toppledelse. Norge er slik sett et konstitusjonelt monarki når det kommer til statens eierstruktur, men et parlamentarisk demokrati når det kommer til det driftstekniske. Formelt sett jobber regjeringen for kongen, men det er stortingsflertallet som “sitter med makten” i den forstand at bare de kan utstede, endre og oppheve samfunnets lover.

Det er ofte litt uklart om folk definerer fattigdom som absolutt eller som relativ ressursknapphet, men ingen diskuterer det at fattigdom er en underpriviligert tilstand i enhver sammenheng. Man har liten til ingen kontroll – ihvertfall ingen følelse av kontroll – over sitt eget liv og sine egne livsbetingelser når man befinner seg i en tilstand av fattigdom, som altså kan måles på ulikt vis, slik at for eksempel en fattig person i Norge kanskje ville fremstå som velhavende etter de standardene som gjelder i Afghanistan eller Somalia. Dette er en ganske grumsete debatt som ikke har noen enkle svar, kanskje ikke engang noen fornuftige spørsmål. “Materiell nød” er jo ikke det samme som “sosialt utenforskap” men begge betraktes som symptomer på fattigdom. At Norge som helhet etter alle de mål som gjelder må betraktes som et rikt land betyr ikke at alle som bor i Norge er rike, eller engang at alle kan bli det. Imidlertid kan vi godt si at det er bedre å være fattig i et godt organisert og “sosialistisk” samfunn som Norge enn å være rik i et gangstervelde som det nåværende og “oligarkiske” Russland — eller for den saks skyld en inhuman rovdyrstat som USA, hvor de har rendyrket den gjensidige utnyttelsens prinsipp til en slik grad at det er vanskelig å se for seg at det noensinne kan ha eksistert et mer hatefullt samfunn enn det amerikanske. Hva dette etter mye om og men koker ned til er hva slags ulikheter man opplever som akseptabelt i det samfunnet man selv er en del av. Det er ganske mye snakk om hva folk “fortjener” og det finnes mange slags drittsekker som laller rundt i noen slags psykotisk fantasi om at de rike blir rike fordi de jobber mer enn alle andre, men sannheten er jo at ingen jobber hardere enn de fattige. Om de aldri kommer seg ut av den hengemyra så skyldes ikke dette “latskap” men at systemet er lagt opp til at noen få skal kunne bli rike ved å manipuleree det på alle andres bekostning. Eller sagt med andre ord: Vi produserer fattigdom fordi vi produserer rikdom. Det ene er integrert i det andre, som en yin-yang-figur.

Det er ikke urimelig å si om meg at jeg er en ufordragelig kødd på nesten alle vis, men at jeg er ekstra snobbete i matveien. Det finnes ting som folk flest typisk spiser med den største selvfølgelighet, men jeg vil ikke engang ta i jævelskapet, langt mindre bringe det inn i mitt eget private hjem og bruke det som ingrediens i noen matlagingsprosedyre. Det blir rett og slett ikke aktuelt. Chilipulver er et bra eksempel. Jeg blander meg ikke borti hva andre gjør, men selv oppfatter jeg det som nærmest krenkende å måtte berøre noe så evneveikt. Hva fanden er det folk driver med? Herregud. Jeg skjønner ikke engang hvordan jeg skal forholde meg til chilipulver. Hvordan er det meningen at man skal bruke det? Det mest fornuftige virker som “bordkrydder” – i likhet med klassikerne salt og pepper – som man kan bruke til å justere hvor hot man ønsker at maten skal være i en situasjon hvor forskjellige mennesker ved samme bord har forskjellige preferanser slik sett. Dette gir en viss mening hvis vi for eksempel snakker om diverse “takeaway” mat fra mindreverdige restauranter og gatekjøkken — men selv da er det bedre å holde seg til godt etablerte sauseprodukter som for eksempel Tabasco.

Det går selvsagt ikke an å diskutere smak. Folk liker det de liker, ferdig snakket. Hvis noe slags ikke nærmere definert “chilipulver” fungerer for dem så er dette deres egen sak, ikke min. Vi kan snakke om hvor maten kommer fra og hva slags industriprosesser man er villig til å godta i kostholdet “på prinsipielt grunnlag” men den siste og avgjørende ankeinstansen er alltid smaksopplevelsen. Hvis det smaker lort så spiller det ingen rolle hvor sunt det eventuelt måtte være. Der går – etter min mening – den ultimate streken. Imidlertid er det ikke til å komme forbi at det finnes innsmigrende og forføreriske giftstoffer der ute. Nevnte jeg noensinne sukker på en slik måte? Det er jo det første man må kutte systematisk ut av kostholdet sitt hvis man etterstreber “sunnhet” og selv da vil man sannsynligvis få i seg rikelige mengder av det. Det samme gjelder salt. Sukker og salt ødelegger alt som folk sier. Ikke desto mindre brukte jeg nettopp både sukker og salt – til og med en type chilipulver, nærmere bestemt tørket og oppmalt chipotle – i noe man kan kalle chili con carne på en bløffmakers måte. Hvilket i praksis vil si at det er mer bønner i gryta enn både chili og carne – eller kjøtt som det heter på norsk – sammenlagt. Hva kan jeg si? Det beste ville være å kalle faenskapet fabada mexicana for da snakker man i det minste sant. Uansett, som alle vet liker jeg litt pikant mat, altså i praksis ting som er ganske hot men ikke bare hot. Hva er poenget med å spise noe som smaker som om noen prøver å grave ut tenna dine men en rødglødende iskremscoop? Folk gjør så mye rart men det ser for meg mest ut som en manndomsprøve blant teite tenåringer når det handler om perverst sterk chili av typen bhut jolaka, naga, trinidad scorpion eller carolina reaper. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til dem heller. Habanero er hot nok for meg, med sine omtrent 300.000 scofields (carolina reaper ligger typisk på to millioner, de andre tre jeg nevnte på 1-1,5 millioner mens jalapeños – for referanse – er på kanskje 5000). Ingen skal komme og fortelle meg at smaksopplevelsen er radikalt annerledes hvis man tygger en hel reaper enn hvis man tygger en hel habanero. Kjeften blir i begge tilfeller fullstendig bedøvd av sjokket så å si umiddelbart. Det blir som forskjellen mellom å bli skutt i trynet med hagle eller kanon.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Uansett hva man kaller det, en “gryterett” er det og den er “ganske hot” men ikke så sterk at sjelen forlater kroppen for å danse flat tango med selveste Satan. Alt er relativt, men jeg er ikke særlig barsk i matveien, mer noen slags dekadent aristokrat. Chipotle er en av de minst fire forskjellige typene chili man skal bruke før det er en ekte “chili” sånn sett, men dette var som pulver mens jalapeñoene jeg brukte kom i syltet form på glass, den tredje typen var vanlig rød paprika og nummer fire habaneros i form av min egen saus som er basert i tyttebær og røde habaneros (den egentlige oppskriften var med trinidad scorpion og mango). Den sausen er så fy faens sterk at det er helt latterlig, men jeg har klart å bevare det “fruktige” elementet som gjør habaneroen så spesiell — og det fungerer veldig bra sammen med tyttebær. Det er ubegripelig for meg at noen eventuelt skulle behøve noe sterkere enn min habanero-tyttebærsaus, men jeg godtar påstanden hvis den dukker opp. Okei, liksom. Slit det med helsa og det ene med det andre. Husk at det skal ut igjen også. Lykke til med dette.

Referanse: NRK.no

Psykologisme er det synet at psykologien er grunnvitenskapen for filosofien, og at derfor både logikk, etikk og erkjennelsesteori må bygge på den. Synet var utbredt i tysk og britisk tenkning fra midten av 1800-tallet til begynnelsen av 1900-tallet. Det første vektige angrepet mot psykologismen som filosofisk posisjon ble gitt av Gottlob Frege i “Die Grundlagen der Arithmetik” (1884). Frege påvirket også Edmund Husserl, som opprinnelig var psykologist, til å forandre standpunkt, og Husserl ble etter hvert en betydelig og innflytelsesrik kritiker av psykologismen. De fleste filosofer betrakter i dag psykologismen som en uholdbar filosofisk posisjon.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

(Store norske leksikon)

Det finnes visse grove fornærmelser – av den typen som føles som å “bli rammet av lynet” – som man kan bruke mot filosofer. Den verste er å si at “det der er bare en mening” (i betydningen “likeverdig med en hvilken som helst annen mening”) mens det nest verste er å si at “nå psykologiserer du bare” (i den forstand at nå snakker man bare ut ifra private følelser). Alle vet jo at bare idioter snakker om følelser. Hva er poenget, liksom. Galehusene er fulle av mennesker som druknet i sine egne – og noen ganger i andres – følelser. Det folk virkelig behøver er kald og klar displin, ikke enda mere sentimentalt fjas. Herregud. Hele samfunnet har jo degenerert til en gråtende orgie av krenkelser og sadisme; hvor man i det ene øyeblikk vektlegger all den urett man selv blir utsatt for, mens man i det neste oppfordrer til og opplever glede over all den urett som andre – spesifikt de man ikke liker – blir utsatt for. Sånn har det blitt. Til og med voksne menn sitter der og sipper som en annen jævla snørrunge. Herregud. Det hele er temmelig vemmelig.

Uansett, i artikkelen som det er linket til ovenfor snakkes det om at “media spiller på frykt” — og spillet handler spesifikt om å oppnå klikk og visninger innenfor oppmerksomhetsøkonomiens konkurransesituasjon, et fenomen som jeg selv har skrevet om mange ganger. Jeg savner kanskje en mer avgrenset definisjon av hva slags “media” man snakker om, men jeg tror kanskje at man uansett har et litt naivt syn på hva media egentlig er. Bare unntaksvis snakker vi om “journalistisk integritet” i forhold til ære, samvittighet og det ene med det andre. De fleste aktører i media er bare på jobb. Og hvem jobber de for? De som betaler dem. Og hvor får de pengene sine fra? Som du ser, vi snakker som vanlig om livets store sirkel. Hakuna Matata i Akersgata, med fire halvlitere og en burger på del lokale “ryktebørsen” for å avrunde dagen. Det er som regel ikke kontroversielt å si at journalister typisk psykologiserer mer enn de filosoferer. Det er jo fette åpenbart. Det handler om hvem de henvender seg til. Folk drives i det store og hele av frykt og derfor må man forvente at media spiller på det folk drives av, fordi de er avhengige av å fange folks interesse på en hvilken som helst måte som fungerer. Det handler mindre om hva de som jobber i og for media selv ønsker å produsere. På en måte blir det som med politiet. De må forholde seg til de sakene som finnes og jobbe med dem, heller enn å selv sette i gang noen frihåndsleting etter saker basert i “en følelse man har” om noe. Sånt er fiksjon og diktning. Årsak før virkning, ikke sant. Det sies ofte at journalister er de som skriver det første utkastet til all senere historieskrivning — men sjeldnere at journalister skaper historien. Heldigvis, får vi skynde oss å legge til. Hvis man selv provoserer frem en situasjon for å få noe å skrive om er man jo en part i saken, ikke en observatør. Selvsagt går det an å etablere seg som noen slags skandaløs “rølpejournalist” som folk forholder seg til mest på grunn av underholdningsverdien – de forventer ingen edruelig omgang med fakta – men dette er en rolle som det senere kan være vanskelig å komme ut av. Standupkomikere begynner ikke senere i Dagsrevyen, for å si det slik.

Uansett, det er som alle vet slik at frykt har en tendens til å materialisere seg, eller rettere sagt; fryktens objekt har en viss magnetisk effekt på oppmerksomheten til den fryktsomme, slik at det fremstår som et “særlig viktig” element av helhetsbildet. For eksempel vil en som er redd for hunder legge merke til dem – og forholde seg til dem – annerledes enn en som ikke opplever “berre ein hund” som bemerkelsesverdig på noen måte. Det samme gjelder folk som av noen slags årsak engster seg for “politimenn i sivil”. De følger nøye med på tingene rundt seg. Ser du hvor jeg har tenkt meg med dette? Det finnes ingen metafysisk tiltrekningskraft mellom frykten og dens objekt, men det finnes en (underbevisst) psykologisk mekanisme som styrer bevisstheten i retning av alt som kan ligne på det man er redd for. Hvis man ikke forstår forskjellen mellom årsak og virkning kan man lett danne seg et inntrykk av at frykten i seg selv virker tiltrekkende på det man frykter, mens det som egentlig foregår er at man har programmert (eller “trent opp”) sinnets “system B” til å søke etter en viss kategori av ting og varsle deg om alt som blir funnet. Når dette kommer ut av kontroll kaller vi det paranoia — som kan ha varierende alvorlighetsgrad. I dagens norske samfunn må vi regne det som normalt å ha i det minste et snev av paranoia, basert i at man har for løse definisjonsrammer for en eller flere kategorier av fryktobjekter. For eksempel ser jeg for meg at det å være redd for “klimaet” kan virke ganske forkrøplende på individer som har dårlig selvdisiplin på dette viset og heller fantaserer fritt om “det verste som kan skje” til alle døgnets tider, mer eller mindre bokstavelig talt. Det er jo på ingen måte urimelig å miste nattesøvn over hvor tåpelig politiske og økonomiske makthavere forholder seg til noe så alvorlig, men på den annen side er det fint lite man kan gjøre med saken annet enn å stemme på de som virker psykiatrisk oppegående mesteparten av tiden, gi og ta noen private særheter. Det samme kan man forresten si om det å være redd for “innvandring”.

Saken er at vi vet strengt tatt ingenting om menneskesinnet. Likevel har vi noen holdepunkter, som for eksempel at en typisk hjerne har omtrent nitti milliarder nevroner som hver især kan danne mange tusen interne kommunikasjonskanaler — slik at det blir fort store tall av det. Noen tror at kunstig intelligens kan være farlig fordi den er så mye “smartere” enn oss, men det gir ikke mer mening enn å frykte store gravemaskiner fordi de er så mye “sterkere” enn en typisk menneskekropp. En maskin gjør det den er laget for å gjøre. Verken mer eller mindre. I den grad den gjør “noe annet” så sier vi at den ikke fungerer som den skal, ikke at den har blitt besatt av en ond ånd eller hva det nå er folk fantaserer om. Mennesker har et “system A” som er den våkne bevisstheten og selvet, mens “system B” er underbevisstheten og den “autopiloten” man kan trene opp til å utføre matematisk sett svært komplekse oppgaver helt til de “sitter i kroppen” og man kan gjøre dem uten å tenke nøye gjennom alle ledd i operasjonen. Dessverre fungerer det på samme vis med paranoia og desinformasjon. Folk blir trent opp helt fra de er små til å respondere i henhold til visse mønstre som er kodet inn i “system B” (som man typisk erfarer som følelser, vage anelser og denslags) mens “system A” – den våkne bevisstheten – egentlig har lite å si i forhold til det som foregår på dette nivået. Det er ikke urimelig å hevde at kunstig intelligens handler bare om “system B” – et nettverk av nevroner som søker å løse de oppgavene som det blir pålagt, verken mer eller mindre – mens alt vi kaller intelligens strengt tatt sitter i “system A”. Altså mer en kunstig underbevissthet enn en kunstig intelligens. I den grad datamaskiner per i dag har noen prosessorkraft av typen “system A” overhodet så ligger det mer på nivå med en meitemark enn et menneske — og jeg klarer ikke å se at “en levende maskin” engang er noe som det går an å lage. Imidlertid kan vi jo fantasere om nærmest hva som helst. Sånn er menneskesinnet laget.

Ved eller under 0 ℃ begynner blodårer nær huden å trekke seg sammen, og blod føres vekk fra ekstremiteter. Det samme kan også være et resultat av eksponering for sterk vind. Denne reguleringen bidrar til å bevare kjernetemperaturen i kroppen. I ekstrem kulde, eller når kroppen blir utsatt for kulde i lengre perioder, kan denne beskyttende mekanismen redusere blodgjennomstrømningen i enkelte områder av kroppen til et farlig lavt nivå. Denne mangelen på blod fører til slutt til forfrysning og dødt vev og hud i de berørte områdene. 

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Det finnes folk som liker kulde, eller rettere sagt en kald værtype, men jeg ser ikke for meg at det å fryse kan være en nytelse selv blant de mest kinky masochister. Det særlig fine med kulde er at man slipper fluer og andre plagsomme insekter. Dessuten føles lufta på en måte liksom friskere og renere, enten dette er objektivt sant eller ikke. Har man gode klær og en bolig som lar seg oppvarme uten alt for store vanskeligheter så er ikke vinteren noen “big deal”. Herregud, man er da norsk. Årstidenes gang er hva det er. Det er klart at man kan klage – og mange benytter seg entusiastisk av denne rettigheten – men man har egentlig ikke noe annet valg enn å bare tilpasse seg de rådende naturforholdene så godt man kan. Du vet. Måke snø, skrape bilruter, fallulykker på glatta og det ene med det andre. Vinterens sjarm. Jeg gikk faktisk på trynet her om dagen. “Fallteknikk” er nyttig kunnskap om vinteren. Kunsten består i hurtig endring av fokus, fordi det er ikke selve fallet som er et problem. Det er landinga. Man skal jo helst ikke brekke noe.

Hele forrige uke lovte de at det skulle bli “minst 35 grader kaldt” her i dag, men det er faktisk bare 28. Altså fortsatt ganske kaldt, til en sånn grad at man bør helst holde seg innendørs og fyre hardt med ved, men det har mye å si at det holder seg på den riktige siden av tredve. De små tingene får uforholdsmessig stor betydning i ekstreme situasjoner. I går morges var det bare minus 16 så jeg passet på å proviantere for hele helgen da. Sprengkulda skal visstnok vare til og med mandag — så melder de gudfader meg røde temperaturer på dagtid i de fire dagene etterpå. Det skal bli interessant å se hva som skjer på riksveien da. De salter jo ikke nå for tiden, så vi kan si at toppdekket består av komprimert snø. Kjøreforholdene blir med andre ord slik at jeg vil holde meg langt unna vogntog fra Romania og den typen ting. Jeg kjente litt på bremsene i går. Det var ganske stusselig. La meg si det slik: Hvis bråstopp er et viktig poeng der og da så må man bare styre rett inn i snøkanten, for det tar sin tid å komme ned i null med piggfri vinterdekk oppå komprimert snø. Enden på visa blir at man bør holde minst tyve kilometer lavere hastighet enn på tørt sommerføre gjennom krappe svinger og så videre. Ikke alle forstår dette så det blir noe jobb for de som driver med bilberging når det er slikt føre. De heldige havner bare i grøfta, mens andre fronter med innkommende trafikk.

Hvorom allting er, jeg får ikke typisk mange kommentarer til blogginnleggene mine – altså, hva skal man liksom si? – men blant de jeg får hender det ikke uofte at jeg får ymse forespørsler om å “markedstilpasse” opplegget mitt. Men det kommer ikke til å skje. Jeg er jo ikke sånn som de andre barna. Har aldri vært det og ser ikke noe poeng i å prøve å bli det. Enhver må bare tilpasse seg hva enn skjebnen har målt opp for dem når det kommer til kinky karakteregenskaper og alskens andre personlighetsforstyrrelser. Hva annet kan man gjøre? Klage? Protestere? Det er ikke min stil. Jeg er mer opptatt av hva som er mulig enn av hva som er umulig. Hvis man ikke liker å fryse om vinteren så må man bruke sommeren på å legge seg opp et tilstrekkelig lager av fyringsved. Dette har vi visst hvor lenge som helst. Og hvis man ikke liker å krangle om alle mulige slags dusteting med idioter så må man bare holde seg unna de evneveike sutrekoppene. For meg betyr dette “markedet”. Et ord man kan bruke som synonym for helvete. Et sted som er fylt til bristepunktet av pengebrunstige fjøsnisser og alskens annet avskum som er ute etter å “hevde seg i konkurransen” eller noe annet evneveikt vås. “Helvetestilpasning” er med andre ord ikke aktuelt for meg. Det vi i mangel på bedre ord kaller “sivilisasjonen” er ikke min greie. Jeg er jo et dyr som lever i naturen, ikke et åndsvesen som svever rundt i en kulturell sfære som eksisterer parallellt med den fysiske virkeligheten. Jeg mangler rett og slett evnen til å tro. Selvsagt kan jeg spekulere om det meste, langt hinsides den “normale” intellektuelle horisonten, men jeg tror aldri på noe av dette. Det er bare fantasier. Mer eller mindre interessant men aldri “virkelig” på den samme måte som vinterkulde og sommerregn. Virkeligheten handler om å overleve vinteren slik at man kan erfare enda en vår. Resten er bare prat.

Referansepunkt: NRK.no

Ifølge den artikkelen som er linket ovenfor er filosofistudiet nå like hipt som medisin. Det kreves ganske solide karakterer for å komme inn. Hva skal man tenke om dette? Først og fremst at det er komisk. Deretter kanskje at det er litt illevarslende. Hvorfor oppsøker folk noe så vanskelig? Det finnes jo ikke i utgangspunktet noe arbeidsmarked som etterspør filosofer, bortsett fra professorater og andre lærerstillinger tilknyttet selve filosofistudiet — og kanskje også noen andre funksjoner innenfor skoleverket og “det offentlige” mer generelt sett. Men hvis folk har tenkt å tjene penger så er filosofi en mildt sagt dødfødt vei å begi seg inn på. Det har tradisjonelt sett vært et fagområde for de som enten allerede har penger – som regel en “familieformue” – eller som genuint sett virkelig ikke bryr seg om denslags.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Det sies videre i artikkelen at tidene har forandret seg, slik at de som nå i dag tar en mastergrad innenfor et filosofisk emne – etikk blir nevnt spesifikt – kan se frem mot godt betalte stillinger innenfor næringslivet, men jeg klarer ikke helt å se realismen i dette. Ihvertfall ligner det lite på den formen for jobbsikkerhet man kan regne med som ferdig uteksaminert lege, gitt at man ellers er normalt kompetent og oppegående. Hva slags firma hyrer inn en filosof — og i så fall hvorfor? Imidlertid finnes det sikkert åpninger for en advokat som også har en mastergrad innenfor filosofi, med tanke på utarbeiding av etiske standarder og det ene med det andre, som uansett først og fremst må forholde seg til det juridiske. Men herregud, når det er sagt så skal ikke jeg være den som protesterer mot at filosofi har blitt mer populært. Jeg tror bare ikke at det hovedsaklig er “smarte” grunner til dette. Det handler ikke om hva slags jobb man tror man kan få. Jeg tror det handler mest om at det nå er så mye bløff og pissprat i verden at folk instinktivt søker seg til selve kilden for kritisk fornuft.

Forut for akutte paranoide psykoser er det ofte en markert stressreaksjon. Krenkelse eller såret selvfølelse (narsissistiske krenkelser) er ofte et sentralt element i stressituasjonen. Dette kan utløse et sinne som vedkommende opplever som uforenlig med sitt eget selvbilde. «Løsningen» kan bli at sinnet projiseres over på andre. I stedet for at man selv er sint på andre i en slik grad at det oppleves som truende, er andre så sinte på en selv at det er farlig. I stedet for å oppleve at man selv truer andre, opplever man seg i stedet forfulgt eller truet av andre. Vrangforestillingenes innhold kan ofte avspeile konflikter eller problematiske områder som forelå før utvikling av psykosen. 

(Store medisinske leksikon)

Om den nylige pandemien kan vi si at det var en psykiatrisk stresstest for befolkningen, ikke bare i Norge men verden over. For å se det store bildet bør man vurdere prosentandelen av lokal dødelighet opp mot den globalt registrerte dødeligheten (som var ganske nøyaktig èn prosent). Hvis man lokalt sett havner under dette har man vært “heldig” eller man har vært dyktig. Begge forklaringene fungerer i forhold til det vi kaller virkeligheten. Om man derimot lokalt sett havner over èn prosents dødelighet har man motsatt enten vært “uheldig” eller man har vært mindre dyktig med tiltakene. Virker dette som et fornuftig kriterium? Jeg antar vi støter på et problem hvis man fantaserer om store konspirasjoner på WHO-nivå, med bidrag fra FHI, Sykepleierforbundet og det ene med det andre — naturligvis med de finansielle resultatene til “legemiddelindustrien” som den ultimate vektor i bildet. Hvem tror man på hvis man i utgangspunktet ikke tror på noen? Slik er mitt personlige dilemma i forhold til livet og menneskene. Ifølge de som har greie på sånt tenker jeg likt som de mest kyniske etterforskere av drap og denslags, idet jeg alltid antar at folk bløffer, lyver og fantaserer inntil det motsatte er bevist. Folk er noen fæle dyr. De tror ikke typisk dette om seg selv, men de er jo ikke totalt fette idioter heller – de kan se alt det gale som foregår – så den logiske konklusjonen de havner på er at det må skyldes “de andre”. Men hvem er egentlig de? Det er her ting blir interessante.

Husker du “Pasient O”? Vi snakker her om bokstaven O, som i Oskar, Ole eller orangutang, bortsett fra at i dette tilfelle var vedkommendes navn Gaëtan Dugas (og bokstaven O sto for “out of California”) i en tidlig studie av AIDS (1984) hvor man fulgte Dugas – som jobbet som flyvert – og en rekke andre homofile menn som ble tidlig smittet av HIV for å kartlegge seksuell interkontakt mellom disse individene og for å prøve å nå frem til flere potensielt smittede personer som de hadde vært i kontakt med. Dugan selv døde av AIDS i 1984, men han fikk et slags nytt liv som “Pasient Null” i en bokutgivelse som kom tre år senere. I ettertid har alle påstandene om Dugas sin ultimate skyld som “mannen som brakte HIV til Amerika” blitt tilbakevist, men denne tanken om at det fantes en urkilde til AIDS – “Pasient Null” – passet imidlertid alt for godt til det politiske budskapet om at AIDS-epidemien var Guds straff for alskens synd og utsvevende livsførsel. Man kan jo ikke bare slippe taket i en sånn forklaring, kan man vel? Man føler veldig sterkt at sånn må ting henge sammen. Det gir mening innenfor en virkelighetsoppfatning hvor det finnes en gud som kan straffe eller belønne folk, alt ettersom. Slik oppsto løgnen om Gaëtan Dugas, pasient null i AIDS-epidemien. Den lever i beste velgående fordi folk vil typisk heller ha løgner som støtter virkelighetsoppfatningen deres enn fakta som ikke gjør det. Det er selvsagt evneveikt, men de opplever det ikke slik selv. De paranoid-psykotiske har alltid en fantasi om seg selv som mer begavede og innsiktsfulle enn “de andre” (som lar seg lure av konspirasjonen), til tross for at de invariabelt er i den lave enden av intelligensskalaen. Det er et selvbevisende fenomen. Hvis de hadde vært bare litt smartere ville de jo ha innsett sin egen uvitenhet.

Hvorom allting er, vi har noen fremstående antivaxere her på plattformen. Jeg skal ikke nevne navn, så jeg kaller dem bare henholdsvis “Pasient O” – som åpenbart lider av paranoide tvangsforstyrrelser – og “Den vemmelige nazisoperen”, som er et par hakk mer sofistikert med opplegget sitt, men det må man jo må være for å lykkes som manipulerende intrigemaker. De er antivaxere fordi de prøver å overbevise folk om at coronavaksinene har vært (og er) enten (i beste fall) nytteløse eller direkte skadelige. Det å avvise å la seg vaksinere av noen slags “personlige overbevisningsgrunner” – som jeg tror forekommer i visse “sunnhetsmiljøer” og noen kristne sekter – er jo på ingen måte det samme som å jobbe aktivt for å sabotere hele vaksineprogrammet gjennom å spre propagandistisk desinformasjon. Jeg skal innrømme at dette er litt personlig for meg. Jeg kjenner jo folk som har blitt langtidssyke av covid. Jeg kjente også folk som døde av sykdommen – og av AIDS også, forsåvidt – slik at jeg opplever det som støtende – nærmest som å plystre i noens begravelse – når folk setter i gang med de alternative forklaringene sine. Hva fanden er det de vil? Inntil videre velger jeg å tro at de tror på sitt eget vås, slik at det blir mer korrekt å snakke om mental sykdom enn om “strafferettslig tilregnelighet” i forhold til forbrytelser mot folkehelsa. Med klare ord: Jeg tror de er gale. At de viser symptomer på akutt paranoid psykose, med sannsynlig underliggende emosjonelle nevroser. Det er imidlertid et personlig problem og ikke noe som raker omverdenen — før vi har en situasjon med et utagerende element i form av truende og skremmende atferd, som etter min mening foreligger når man jobber aktivt for å sette angst på folk i forhold til folkehelsemessige tiltak gjennom ting man agiterer tildels svært aktivt for (eller mot) på nettet og ellers. Det antivaxerne gjør er ikke “forbrytelser uten offer”, særlig ikke når de er foreldre til små barn som må gjennomgå livstruende sykdommer vi ikke har sett siden på 70-tallet fordi de “i beste mening” lot være å vaksinere barna, men heller ikke hvis man er en aktiv del av et løslig organisert program for å spre den typen desinformasjon som underbygger denne typen valg, som noen ganger er fatale. Folk dør på grunn av “vaksineskepsis”. Tallene viser invariabelt at i lokale områder med mange uvaksinerte har det vært høyere dødelighet under pandemien. Vi kan også si noen ting om hvordan meslinger (og andre klassiske “barnesykdommer”) nå er tilbake, selvsagt med høyest tetthet i forekomst blant de som ikke er vaksinert.

Avslutningsvis er det å si om AIDS at jeg personlig tror på “Kongoforklaringen”, altså den om at man fikk en zoonotisk vandring av viruset som forårsaker det samme som AIDS, bare at det er mye eldre og at det kun rammer sjimpanser, etter at noen skruppelløse bioteknikere dyrket serum for poliovaksiner i sjimpansevev på 50-tallet og testet det ut på småbarn i Kongo. Tyve år senere begynte vi å observere de første tilfellene av AIDS i Afrika. Siden kom HIV-viruset til “vesten” i løpet av få år, hvor det raskt etablerte seg som “Guds straffedom mot synderne” blant de evneveike, mens vitenskapen i mellomtiden har jobbet metodisk med å få kontroll over situasjonen. Per i dag finnes det gode programmer for symptomkontroll ved HIV-smitte, men dessverre ingen “kur” i den forstand. Så blir spørsmålet: Er “Kongoforklaringen” en konspirasjonsteori? Jeg tror ikke det. Det handlet om kløning og slurv, dårlig hygiene og det ene med det andre, ikke om noen aktiv plan for å finne opp og spre en grusom sykdom som har skapt vel så mange konsekvenser i form av engstelig atferd og overtro i befolkningen  som alvorlige sykdomsforløp hos smittede individer. Så hva er annerledes med “Wuhanforklaringen” for CoV-SARS-2? Først og fremst det at man fantaserer om en konspirasjon som har fremstilt og spredt viruset med vilje, for å skape inntektsmulugheter for legemiddelindustrien og dessuten et knippe andre mer obskure motiver. (Jeg har ikke satt meg nøye inn i detaljene.) Det gjentas ofte at vaksineprogrammene er ondsinnede forsøk på å “snikutrydde” store deler av menneskeheten, implantere dem med chips, fremmed DNA, hva vet jeg, poenget er uansett at covidvaksinene i beste fall er unyttige. Dette er hva de hevder. Mønsteret er det samme som hos “klimaskeptikere”. De leter seg frem til individer som kan vise til rimelig vitenskapelig kredibilitet, men som sier “det man ønsker å høre” heller enn det som nitti prosent av all fagekspertise hevder. Hva er tanken bak å gå for sånne odds? Vel, det er her vi møter veggen. Det finnes jo ingen “tanke bak”. Bare et uetterrettelig kompleks av “magefølelser”. De har ingen plan og strategi. De er bare gale mennesker som sitter i sin krok og skriker. Bør de ha lov til dette? Det er et vanskelig spørsmål. Bør man ha lov til å skrike brann og starte panikk i et fullt kinolokale? Jeg vet ikke. Hva tenker du? Kanskje de virkelig oppriktig tror at det brenner der?

Autoritet er en maktform som kjennetegnes av at den oppfattes som rettmessig og legitim av de underordnede. Autoritet gjør det mulig å få gjennomført mål mot andres interesser uten at det skjer mot deres vilje. Legitimitet er grunnlaget for autoritet; legitimitet gjelder altså den prosess eller det bånd som et sosialt system rettferdiggjøres gjennom av sine medlemmer, slik at de styrende gis rett til å utøve makt av de styrte. Når enigheten mellom de styrende og de styrte minsker, oppstår det en legitimitetskrise. Uten et visst minimum av legitimitet, og dermed autoritet, vil myndighetene kollapse i det lange løp. Legitimitet må holdes adskilt fra legalitet. En handling kan være lovlig uten å bli ansett som legitim. Motsatt kan en handling bli oppfattet som legitim uten å være lovlig.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Da Destutt de Tracy en eller annen gang på 1790-tallet oppfant begrepet ideologi mente han egentlig å etablere en “idèlære” på samme måte som psykologi er læren om ting som finnes i psyken, eller biologi er læren om livsprosessene, men på grunn av at Napoleon begynte å snakke nedsettende om ideologer – i motsetning til pragmatisk handlekraftige aktører innenfor politikken (som ham selv) – begynte ordet å utvikle seg i en annen retning og endte etter mye om og men med å bety det det gjør i dag: Et helhetlig tankesystem rundt hvordan samfunn bør tilrettelegges og styres. For eksempel betraktes marxisme nå i dag som en typisk “politisk ideologi” selv om Marx var minst like skeptisk som Napoleon til “ideologer” og betraktet dem vel omtrent slik som dagens akademikere betrakter “konspirasjonsteoretikere”. Idèer er jo i utgangspunktet verken her eller der i forhold til det revolusjonære ideal, som er handlekraft. Premisset er at den eiendomsbesittende klassen ikke kommer til å gi fra seg noen av privilegiene sine bare fordi man spør dem pent om det, derfor er “pratmakeri” i prinsippet bortkastet tid. Selvsagt må krav og handlingsprogram formuleres, slik at man behøver å diskutere seg gjennom dette for å etablere en felles plattform, men noen detaljert “ideologibygging” ut over dette er ikke nødvendig. Livet er jo i all hovedsak et praktisk problem som bare i ganske liten grad lar seg påvirke av teoretiske betraktninger.

Marxistisk ursosialisme vokste frem sammen med – og på mange måte som en nødvendig konsekvens av – den industrielle revolusjon, med alle sine endringer i de arbeidsforholdene som typisk eksisterte mellom folk. Siden har det delt seg i to hovedformer, autoritær kommunisme og liberalt sosialdemokrati, men det fundamentale idèkomplekset – eller ideologien om du vil – forblir det samme. Egentlig er det misvisende å snakke om “marxisme”. Marx selv var jo for eksempel ingen marxist, noe han også poengterte ved gjentatte anledninger. Det handler i sin endelige analyse om noe så abstrakt som menneskeverd — og marxisme i praksis handler om å stille opp begrensninger for hva folk har lov til å gjøre for å tjene penger. Det er blant annet derfor amerikanere så ofte beskriver Europa som “sosialistisk” – uansett hvor urimelig dette lyder for de som vet hva ordene betyr – og heier entusiastisk på det vi her vil kalle fascister. Europèere tror på – eller skal vi heller kanskje si har sterke erfaringer til støtte for – en negativ definisjon av begrepet frihet. Europèisk frihet er frihet fra tyranni, overgrep, utnyttelse, dårlige arbeidsforhold og det ene med det andre, mens amerikansk frihet er positivistisk og handler om frihet til å etablere økonomisk virksomhet uten å bli “regulert ihjel” av statsmakten. Det er ofte vanskelig å bygge noen bro av forståelse mellom så fundamentalt divergerende syn på hva begrepet frihet betyr — og den generelle tendensen er at de som ønsker å tjene penger vil ha “frihet til” å gjøre som de vil, mens de som har andre interesser ønsker “frihet fra” den første gruppens reduksjonistiske syn på hva som er “meningen med livet”. Vi kan si at dette er den ideologiske hovedkampen innenfor dagens verdenspolitiske situasjon. Sånn sett er alt som det alltid har vært, vi har bare fått et utvalg nye teknologiske duppeditter som vi kan tukle med mens vi fjaseprater om all slags tøys.

Ordet sjaman kommer fra tungusisk og betyr direkte oversatt “vismann” — men det betegner en formell posisjon innenfor en kontekst, si for eksempel som hvordan man kan snakke om “stammens vismann”, det finnes ikke noe sånt som “en sjaman uten portefølje” og det er minst like meningsløst å snakke om sjamanisme som det er å snakke om prestisme. Man er noens sjaman på samme måte som man er noens prest eller psykolog. Det er en relasjonell funksjon innenfor en spesifikk sosial kontekst av religiøs animisme (“naturreligioner”). Det er for alle praktiske formål altså absurd å snakke om sjamaner i den moderne verden. Vi har rett og slett ikke den typen virkelighetsoppfatning. Så hva er greia til denne fjollete Durek Verrett og andre som kaller seg sjaman til tross for at de lever innenfor konteksten av en moderne og teknologisk kultur? Tja si det. Den korte forklaringen er at de er bløffmakere som utnytter naive menneskers “søken etter svar i livet” og typisk tilbyr dem noe vassen svada som de har klippet og limt sammen fra New Age katalogen over evneveik idioti. Generelt sett kan vi si at hvis det virker som om de først og fremst forstår seg på å tjene penger så er de definitivt ikke sjamaner.

Et element som noen mener har betydning er “postmoderne rekonstruksjonisme” som for eksempel diverse nyere gjenopplivninger av døde tradisjoner av typen “Åsatro” hvor man later som om man er norrøne mennesker kler seg ut som vikinger, avholder blot og det ene med det andre. Ganske evneveikt men forsåvidt bare harmløst rollespill helt til det går politikk i sakene. Det er jo mildt sagt ikke realistisk å late som om man ikke har vokst opp med fly og fjernsyn og alle de andre høyteknologiske snurrepiperiene som ingen hadde noe forhold til i middeladeren, ikke engang som ville fantasier. Den samme kritikken kan – og bør – man også rette mot Wicca-religion og all annen “nypaganisme” hvor mennesker som har både sine røtter og sitt daglige liv i den moderne kulturen – som er preget såvel av moderne komfort som moderne “fremmedgjorthet” i forhold til alle tidligere tiders fantasier og forestillinger om naturen og menneskelivet – tar til seg et persongalleri fra en fremmed kultur (død eller levende) og konstruerer kostymer, ritualer, rollespill eller hva det nå skal være som noen slags kompleks “alternativ virkelighet” utenfor og ved siden av “det normale samfunnet”. Jeg bestrider ikke at dette er noe alle har rett til å gjøre, hvis det oppleves som meningsfullt for dem, det jeg sier er at det er fette dumt. Jeg klarer bare ikke å ta det alvorlig som noe annet enn symptomer på psykiatriske tvangsforstyrrelser. Imidlertid kunne jeg sikkert ha etablert meg som “noe” – hvorfor ikke sjaman? – som man tjener penger på innenfor New Age komplekset, det er bare det at jeg har ikke den typen ondskap i meg. Jeg nekter å spekulere i andre menneskers naive uvitenhet og deres dragning mot sleske svindlere som “har alle svarene”.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Lytt til sangen og tenk over dette.