19 Crimes Red 2022. Australsk rødvin. Alkoholprosent 13,5%. Lagret på amerikanske fat. Dyp blårød. Myk med god fylde og lengde, preg av mørke, søtlige bær, litt fat, krydder, sjokolade og vanilje. Drikkeklar, ikke egnet for lagring.
(Vinmonopolet.no)
It’s the Industrial Revolution, people were increasingly moving to cities, prisons were overcrowded, and petty crime was on the rise. After the Revolution of 1776 prevented transportation to America, it was decided banishment to Australia would solve these problems. Between 1788 and 1868, 165,000 convicts made the long voyage by sea to Australia. Times were tough for criminals, but these individuals were tougher. They survived the boat ride and the exile. Now their stories survive into the 21st century with 19 Crimes.
(19crimes.com)
Det ble nedsatt et arbeidsutvalg som i plenum besluttet å investere i en flaske rødvin i dag, dessuten en sjokoladeplate. Du vet. Den typen dag. Etter at jeg og mine atten andre personligheter oppnådde nominell suksess i et forretningsanliggende er det lov å feire. I motsetning til før om årene drikker jeg nesten aldri alkohol mer, så jeg regner med å bli småpussa av en hel flaske vin bare for meg selv. Sånn er livet. Jeg kan ikke tidfeste det i forhold til årstall, verdensbegivenheter eller den typen ting, men “ved et tidspunkt” i den nære fortid mistet jeg rett og slett interessen for alkohol, eller skal vi kanskje heller si alkoholrusen. What’s not to like? Alkohol er dyrt, man blir fette idiot av det, og dagen etter føles det som om man har blitt litt matforgiftet. Men 19 Crimes er jo en gyselig god rødvin da, hvis man liker dem mørke og tunge, med mye kraft i smaken. De fisefine betrakter denne rødvinen på litt nedlatende vis. Den er for vulgær for smaksprestene. Uten å gå nærmere inn på hvorfor jeg på 80-tallet ønsket å bli sommelier (“vinkelner”) og hvordan det gikk med det prosjektet, alt har sin forklaring. Jeg følger noen vinhandlere og alskens spesialister på nettet, men ingen av dem er noe begeistret for 19 Crimes. Imidlertid er jo jeg en vulgær faen på alle målbare vis – tenk på en krysning mellom Kjetil Rolness og Hannibal Lecter – så jeg sier ja takk, mange takk, bare skjenk opp er du snill.
Alle vet allerede – ya sabemos – at alkohol er det i særklasse farligste og mest destruktive dopet vi har — så selvsagt er det dette vi samles rundt når det skal festes; i stedet for – eksempelvis – cannabis eller noe, som hovesaklig gjør folk fjollete og irriterende, men det får dem ikke typisk til å rave rundt i gatene, skrike som en annen tulling og ellers oppføre seg utagerende og grensepsykotisk. Cannabis er heller ikke det foretrukne dopet blant sånne som banker kjerring og unger, hvis du forstår hva jeg mener. Likevel er situasjonen altså at cannabis er strengt forbudt mens alkohol ikke bare er tillatt, det frembys så å si overalt og ved alle anledninger av “fest”, formelle eller spontane. Kan du skjønne hva som er meningen med dette? Det typiske svaret er at “vi har problemer nok med det som allerede er lovlig” — som om man bare kan si “ikke gjør det” til folk så vil de la være å gjøre det. Herregud. Noe så evneveikt. Men nok om det. Da jeg var i det lokale polutsalget og kjøpte elendigheta vitset jeg som vanlig med betjeningen. Tar du den bare sånn? Det er jo ikke lenger vanlig å automatisk anta at folk vil ha pose. Jepp, svarte jeg. Jeg tar den bare i munnen. Så får vi se om jeg rekker å begå nitten forbrytelser før dagen er omme. Alle vet jo hva Freud sa om humor: Det er en plutselig introduksjon av en divergerende meningsmatrise. Haha. Ja, ikke sant? Eller som andre sier: Humor er når formen og innholdet ikke stemmer overens. Humor er ihvertfall ikke når poenget er åpenbart allerede fra starten av, mens resten bare er vanlig historiefortelling. Forøvrig er det å si at sans for humor som regel er et tegn på intelligent liv bak pannebrasken. Synes du ikke?
Respiratorisk-syncytialt virus er et virus som overføres med sekret fra luftveiene, via luftsmitte og med forurensede hender. Infeksjon med RS-virus er meget smittsom. Blant friske voksne gir viruset forkjølelse og lungebetennelse. Blant barn yngre enn to år kan viruset være farlig og føre til luftveisobstruksjon og sykehusinnleggelse. I u-land er viruset en stor årsak til høy barnedødlighet. Etter cirka tre år utvikler barn antistoffer mot viruset som reduserer faren. Voksne med nedsatt immunforsvar står også i fare for alvorlig infeksjon på grunn av viruset.
(Wikipedia)
Det herrens år 2024 innledes med en fiendtlig respiratorisk trippelallianse mellom “vanlig influensa”, covid og RSV. Tidens lykkeønskning bør følgelig inneholde noe om at det er ikke alltid alle gode ting er tre (og den fjerde følger gjerne med, som folk sier når de mener “shots” under et fylleslag). Etter min mening bør man ta rimelige forholdsregler for å holde seg unna alle tre, men jeg er jo en pyse som stadig vekk går og vaksinerer meg og det ene med det andre. Dette er selvsagt fordi jeg er naiv og stoler på legemiddelindustrien. Hvordan skal man vel ellers forklare det? Alle kan jo se at jeg alltid legger meg på kne for å suge pikken til kapitalkreftene. Det er liksom varemerket mitt. Jeg har ingen egenvilje og heller ingen evne til selvstendig tenkning, derfor går det som det går. De stikker meg med nåler og jeg er like glad.
Hensikten med postmoderne propaganda er ikke først og fremst å overbevise noen om noe, men snarere å devaluere all informasjon, slik at det oppstår forvirring rundt hva som er hva og hvem som har rett. Sånt biter ikke på fæle jævler som meg, men jeg legger merke til at mange har utviklet “overskepsis” — som i prinsippet er det samme som overtro, bare med motsatt fortegn. Jeg har ingen mening om dette. Det er jo ikke mitt problem. Jeg har ikke noe med å blande meg borti hva andre folk skal og ikke skal gjøre med sin egen helse, men for min egen del foretrekker jeg å ta de oddsene jeg kan få i livets store spill. Hvis en vaksine gir meg bare èn prosent bedre sjanse mot en smittsom sykdom og det ellers ikke er verken særlig kostbart eller brysomt å få satt den, så velger jeg alltid vaksinering fremfor ikke-vaksinering. Dette er ikke noen spesiell forholdsregel som bare gjelder i helsespørsmål, det er en generell strategi i livet. Det er sånn jeg opererer. Enhver fordel som er innenfor rimelig rekkevidde er en fordel jeg plukker opp og tar med meg, så får det gå som det går.
Jeg må innrømme at jeg føler en slags pervers fascinasjon for tankeprosessene hos vaksineskeptikere. Imidlertid er jeg ingen sadist, så jeg føler verken skadefryd eller “hva-var-det-jeg-sa-mentalitet” hvis og når de blir smittet av noe slags jævelskap som gjør dem syke. Det er bare dumt og stusselig. Men altså fortsatt ikke mitt problem. Hvorfor tror de at de forstår noe? Om klassisk teater er det å si at komedie handler om årsaker mens tragedie handler om virkninger. Det er jo komisk når folk tror de er smarte, men tragisk når de rammes av ulykke på grunn av det intellektuelle hovmotet sitt. Selv betrakter jeg meg som dypt uvitende – men villig til å lære – om nesten alle ting og forhold i livet, universet og hele sulamitten. Jeg vurderer alle mine strategiske tiltak ut ifra dette perspektivet. Jeg er jo en evneveik fjott. Dette må jeg ta konsekvensene av og sørge for at jeg forbedrer meg som best jeg kan, med de midler jeg enten allerede har eller som presenterer seg underveis. Hva annet kan jeg gjøre? Skamme meg? Det er ikke sånn jeg jobber. Skam er jo for alle praktiske formål en fullstendig unyttig følelse som på toppen av det hele er ganske narcissistisk. Hvem er du, liksom. Ingen bryr seg om skammen din. Bare skjerp deg du, så går ting seg til etterhvert. Enten går det bra eller så går det over, som folk sier.
De som er gamle nok til å huske Sovjetunionens storhetstid – under Leonid Bretsjnev – husker også den surrealistiske propagandaen deres, som i plan og metode, idè og substans, best kan beskrives som “alternativ virkelighet”. Du vet. Det sosialistiske arbeiderparadiset og alt det jåsset der. Bare bløff og løgner alt sammen, men det var sånn de markedsførte seg mot omverdenen — og vè den som våget å si noe annet, de ble sendt til “omskolering” i Sibir. Ihvertfall var dette inntrykket jeg satt med den gangen, og jeg har ikke senere funnet noen grunn til å tenke noe annet. Det var noen stusselige greier, men det var i det minste noe. Et falskt bilde, men ikke desto mindre et bilde. Kanskje et litt tragisk ideal? Jeg vet ikke hva man skal si om saken. Alt gikk uansett til helvete så snart Gorbatsjov tok over. Ikke fordi han var inkompetent, tvert imot, det var fordi han satte i gang med “bokettersyn” og fant ut at hele mannskiten var pill råtten. En fullstendig omlegging – en såkalt “perestroika” – var tvingende nødvendig hvis Sovjetunionen skulle overleve, noe som kanskje også ville ha lyktes hvis ikke de evneveike kuppmakerne hadde satt igang med det fatale prosjektet sitt. Siden gikk det som det gikk og det vi har nå der borte er et “imperium” av den gamle skolen, under et statsoverhode som er keiser på alle måter bortsett fra i navnet. Putins propaganda er postmodernistisk og den kan beskrives som “ingen virkelighet”. Ingen vet noe og ingen har noen meninger, bortsett fra hva enn keiseren behager og befaler. Og skulle det hende at du mener noe annet enn Putin så vil ikke noe utpreget dramatisk skje. Du bare forsvinner. Ingen vet.
Altså, propaganda må ikke være løgn, selv om den ofte er det. All markedsføring og reklame er i prinsippet propaganda. Det samme kan vi si om politiske kampanjer, internasjonal agitasjon til fordel for turistnæringen og det ene med det andre. Det handler om “informasjon” på alle nivåer. Vi kaller det misinformasjon når det er “uskyldig” – det finnes jo en hel kategori av ord som begynner med mis; som for eksempel misforståelse, misoppfatning og så videre – mens desinformasjon er når man villeder noen med vilje. Til sist har vi malinformasjon, men det ordet bruker vi bare når det bevisbart foreligger onde hensikter. Det er litt uklart om prinsippet med “ingen virkelighet” bør karakteriseres som malinformasjon eller om det er noe helt annet. Anti-informasjon? Konsekvensen er uansett at man lever i en dystopi hvor man ikke kan stole på at noe er sant, eller at ordene betyr det samme i morgen som i dag. Overskepsis. Det motsatte av begrepet overtro, som handler om vanlig desinformasjon. “Ingen virkelighet” er en kategori av propaganda som handler om å gå aktivt inn for å forsterke all tvil og alle mistanker, eventuelt plante dem der hvor de ikke allerede gror. Flest mulig gjensidig motstridende rykter er bra. Mest mulig lavintensiv konflikt mellom folk. Flere krangler på nettet, gjerne basert i vilt urealistiske påstander. Poenget er jo som tidligere nevnt ikke å overbevise noen om noe, men om å avskaffe enhver form for sunn realitetssans. Opphisselse uten objekt, kan man si. Rebel without a cause. Alt som kan virke på en samlende og/eller organiserende måte blant folk er per definisjon statsfiendtlig virksomhet i denne dystopien. Poenget med det hele er at enhver potensiell motstander som ikke vet forskjellen på opp og ned er kampudyktig.
Narkomani er en medisinsk og sosiologisk betegnelse for sykelig trang til å bruke et eller flere narkotiske stoffer. Begrepet «narkotika» benyttes i denne sammenheng om alle stoffer som er oppført på FNs eller det norske helsevesenets narkotikalister, og ikke spesielt om stoffer som virker narkotisk i ordets egentlige betydning (dempende, søvndyssende). Det er vanskelig å skille mellom begrepene narkoman og avhengig. I populær språkbruk brukes narkomani ofte om en enhver anvendelse av andre rusgivende stoffer enn alkohol. Når det gjelder avhengighet kan dette også ofte brukes uten at det er snakk om inntak av noe stoff. Man kan for eksempel snakke om spillavhengighet eller sexavhengighet. Her er det selve atferden som avgjør, uavhengig av om det er snakk om å «putte noe i seg» eller ikke.
En gang fantes det en mann som utviklet en usunn sans for amfetamin – eller makka som det het den gangen, et japansk ord som betyr “penger”, som jo også er noe som ødelegger folk, uten at jeg vet om det er derfor man begynte å kalle stoffet ved et sånt navn – og som alle vet har amfetamin ganske dramatiske skadevirkninger på kropp og sinn, som kan inntreffe etter bare kort tids bruk av stoffet. Det er etter alt å dømme individuelt hvordan dette utvikler seg, men ingen bruker makka ustraffet. Noe kommer til å skje med dem. Permanent skade på et eller annet vis. Dette vet vi med sikkerhet. Amfetaminbruk skaper som regel et lett gjenkjennelig kroppsspråk med blant annet uro, spastiske bevegelser, ansiktsgrimaser og tanngnissing. Dessuten har det typisk en “paranoidiserende” psykiatrisk effekt med tendens til hallusinering og angstreaksjoner, som i neste instans kan gjøre pasienten aggressiv og utagerende mot de han mener seg plaget av. Det er i det hele tatt så mye galt med dette stoffet at man kan lure på hvorfor folk putter det i seg overhodet, men det har selvsagt sin åpenbare forklaring i den “mestringsfølelsen” som rusopplevelsen bringer. Folk liker jo å føle seg bra. Oppvakt, ovenpå og full av energi. Du vet. Verdensmester og kongen på haugen. Makka leverer disse svært ettertraktede følelsene, enten ordet betyr amfetamin eller penger.
Hvorom allting er, protagonisten i vår lille historie var en intelligent mann, til tross for at han valgte å bruke et ulovlig og svært farlig stoff. Han observerte de andre i miljøet rundt seg og la merke til den typiske løpebanen for amfetaminbrukere. Er ikke dette den mest alminnelige tolkningen av hele konseptet med å være smart? At man kan “se hva som kommer” på et tidlig nok tidspunkt? At man kan lære noe ved å studere de andres eksempel? Jeg tror det. Uten at dette nødvendivis betyr at det neste man gjør er å regne som “smart”, fordi historien utviklet seg etter mønster av han indiske bonden som gikk til en tiger for å få hjelp mot en ulv, men de to begynte selvsagt å snakke seg imellom, slik at nå må bonden betale beskyttelsespenger til både ulven og tigeren. Sånn er livet. Det blir ikke alltid slik som man hadde sett for seg. I denne metaforen er amfetaminen åpenbart ulven, mens tigeren representerer anabole steroider, nærmere bestemt nandrolon og dekadurabolin. Tanken var sannsynligvis at bole kan gjenoppbygge det som makka har revet ned. Ikke spør meg. Jeg vet nesten aldri hva folk tenker, jeg kan bare observere hva de gjør og siden forholde meg til det — og la meg si det slik: Jeg ser mye dumt. Kanskje har jeg noen tendenser til moralistisk dømmesyke noen ganger, fordi jeg avskriver som regel stoffmisbrukere som “ubrukelige” og vil ikke ha noe med dem å gjøre, men på den annen side har jeg lav terskel for å dele ut – fortjent eller ufortjent – en veritabel helteglorie til de som har vandret gjennom stoffmisbrukets helvetesprosess men siden har de klart å etablere “et nytt og bedre liv” for det er faen ikke enkelt.
Det å ha narkomani som livserfaring – slik som det er definert ovenfor, altså “en sykelig trang til å bruke rusmidler” – ligner litt på det å ha vært i krigen, i den forstand at opplevelsen kan påføre folk store psykiatriske skadevirkninger selv om de har klart seg relativt bra på det fysisk synlige plan. Kroppen er fortsatt hel og fungerer for det meste som den skal, men sinnet har vært på et mørkt sted og bevitnet mange svært stygge ting. De typiske rusmiljøene er jo ikke akkurat noen søndagsskole. Betre bør man bær’kje i bakkom enn mannavit mykje som de sier i Håvamål, men de sier også at det kan bli for mye noen ganger; et tema man gjenfinner i Voluspå, når volven terger tilhørerne med spørsmålet Vil du vite mer eller hva? og man innser at man må betale for kunnskapen med sjelefreden sin. Gjort er gjort og spist er spist som folk sier. Du stilte et spørsmål og du fikk et svar. Det motsatte av kunnskap er ikke uvitenhet, det er uskyld. Eller “naivitet” om du vil. Vi har jo ingen mangel på fabler og andre “moralfortellinger” i menneskehetens store bibliotek, som advarer folk mot å spørre for mye om hva som befinner seg utenfor alt det trygge og hverdagslige. Mamma hvor kommer sårene fra? For mye psykiatrisk arrvev har en tendens til å gjøre folk sosialt funksjonshemmede. De har jo tapt sin uskyld. De vet noe nesten ingen andre vet. Hvordan skal de forholde seg til det? Er slikt erfaringsmateriale nyttig for noen som helst? Et annet likhetspunkt med krigserfaringer er at forhenværende stoffmisbrukere sjelden liker særlig godt å “snakke om det” fordi tilhørerne har egentlig ingen forutsetninger for å forstå hva de hører. Derfor er det best å holde kjeft og fokusere på tingene de har i sitt “nye liv” heller enn å dvele ved alt det fæle som har skjedd med dem. Livet leves jo best forfra, det vil si når man har klart å organisere seg slik at man bruker tiden på “ting man har å gjøre” heller enn å måtte forholde seg til alskens negative konsekvenser av “ting man allerede har gjort”. Ulver, tigere og det ene med det andre.
Flatulens er rikelig avgang av gass via endetarmsåpningen. Det er først når gassmengden blir stor, og særlig når lukten er ubehagelig, at en snakker om flatulens. For enkelte kan dette være et stort problem, selv om det sjelden er snakk om alvorlig tilgrunnliggende sykdom. Ubalanse i bakteriesammensetningen i tarmen kan noen ganger gi bakteriell overvekst, som kan føre til plagsom flatulens. Dette kan behandles med antibiotika. Enkelte matvarer øker også gassdannelsen, for eksempel bønner, linser, kål og en rekke andre grønnsaker.
Begrepet fisefin henviser til en snobbete og hovmodig person som er “tilgjort fornem” men som ikke egentlig har noen karakteregenskaper som innbyr til en naturlig følelse av respekt. Begrepet “juniorsjef” – når det brukes nedsettende – betyr omtrent det samme. Altså en “liten” person som har havnet i en litt for stor stilling. Sånt skjer noen ganger. Særlig når ambisjonene blir påfallende mye større enn evnen til å beherske konsekvensene av å oppnå det man i utgangspunktet ønsket seg. I profesjonell sjarging kalles dette Petterprinsippet – som oftest brukes humoristisk – og det handler kort fortalt om at “enhver lovende ansatt vil bli forfremmet inntil de når sitt inkompetansenivå” med den korrolare påstand om at “alt vesentlig arbeid utføres av individer som ennå ikke har nådd sitt inkompetansenivå”. Det fisefine er således litt patetisk. Det er et signal om at denne personen ikke vet hva de driver med, så de forsøker å gjemme seg bak et røykteppe av “høflighet” og sosiale ritualer av mer eller mindre meningsløs karakter. I visse tilfeller kan trusler bli brukt for å markere den fisefines selvopplevde rang.
Skjellsordet gora (hindi) betyr i utgangspunktet det samme som farang (thai) — det vil si “en hvit person som oppfører seg som en hvit person”, i praksis som regel en turist som ikke forstår noenting om noe som helst, man bare må behandle dem med en viss overbærenhet fordi de er jo strengt tatt verken mer eller mindre enn et unyttig vedheng til sin egen lommebok, men ikke desto mindre en økonomisk viktig skapning som man kan melke så lenge man stryker og klapper dem på den riktige måten slik at de slapper av og gyter alle sine penger ut over den trengende lokaløkonomien. Enhver gora betraktes i utgangspunktet som “fisefin” – det er jo en integrert del av ordets bruk og betydning – slik at det er ikke i utgangspunktet en fornærmelse hvis noen beskriver deg som en gora fordi du står, går, kler deg og lukter som “en hvit person fra vesten”, med mindre du i utgangspunktet var en ikke-gora. Da blir saken helt annerledes. Forekommer det noensinne at såkalte etniske nordmenn kaller hverandre “pakkis”? Jeg har aldri hørt om det, men hvis det skjedde så ville det bety omtrent det samme; Du har på en måte forlatt din egen kultur og meldt deg inn i en annen — som du kanskje ikke forstår fullt så godt som du tror.
Jeg tilbrakte noen år i et forhold med en iransk kvinne som var “veldig muslim” samtidig som hun gjentatte ganger insisterte på at hun var en strengt vitenskapsorientert ateist (hun var fysiker av yrke). Hun kalte meg gora saleh. Jeg kalte henne habibi. Det var romantisk så lenge det varte. Vi skilte lag fordi hun ikke ville bo noe annet sted enn i USA mens jeg definitivt aldri ville kunne bosette meg i USA, uansett grunn. Sic transit gloria mundi, så å si. Slik forgår verdens herlighet. Man begynner å tenke over saken og ender på den motsatte konklusjon av hva man i utgangspunktet hadde sett for seg. Jeg tror ærlig talt ikke at min iranske venninne forsto hvor amerikansk hun hadde blitt før hun møtte meg. Hun var riktignok født i Iran, men familien hennes flyktet til USA før hun var gammel nok til å huske noe av dette. Hva skal man si? Selv om folka i livet mitt husker meg med varierende grader av entusiasme, så er det aldri noen som glemmer meg. Sånn er det bare. Jeg snakket nylig med min habibi. Du vet. Nyttårsgratulasjoner og det ene med det andre. Hun har fire barn nå, men ingen av dem er mine. Som jeg sa til henne da vi snakket: Har fitta di virkelig godt av så hard gruvedrift? Hun svarte at det får gå som det går. Livet er som alle vet en enveiskjørt gate med datoparkering. Selv folk innenfor vitenskapsfagene har et sentimentalt forhold til dette med å avle barn. Alt man kan gjøre er å ønske dem lykke til. De trenger det. Det er jo vanskelig å oppdra barn.
Absolutt moral er slikt som man kan lese ut av ting som allerede har skjedd. For dette formålet spiller det ingen rolle om man betrakter det som god eller dårlig moral, poenget er at enhver meningsdannelse om historiske forhold er en moralsk dom. Selv likegyldighet er et “utsagn” som hefter ved meningsytrerens moralske karakter og derfor havner på det permanente rullebladet. Ingen kan endre det som har skjedd, men alle kan skifte mening om det som skjedde. La oss si innenfor et normalt tredimensjonalt koordinatsystem med X, Y og Z-akser som måler henholdsvis graden av engasjement i saken, graden av kjennskap til sakens fakta, og graden av velvillighet overfor konsekvensene som har kommet etter saken. Dette er bra. Det som er litt kinky med menneskesinnet er at det går ikke an å oppdage noe der ute som ikke allerede er her inne. (Jeg antar det er derfor solipsisme er en såpass forførende idè for såpass mange.) Forstår du hva dette betyr? Jeg skal si det uansett: Verden er full av ting vi ikke kan se – eller mer presist, som vi ikke legger merke til – fordi vi har ikke noe indre system av koordinater som vi kan stille det opp innenfor i erkjennelsesmekanismen vår.
Enkelt forklart; det er som hvordan en voksen ser andre ting i verden enn et barn. Ikke nødvendigvis “flere” ting men definitivt “andre” ting. For å ikke komplisere dette bildet alt for mye kan vi si det skjer på bakgrunn av det man vet. Det vil si “ting her inne”. Det man har lært om verden. Claro? Man ser på noe og man forstår hva man ser på — fordi man har lært at det er slik. Når vi sier at vi “tenker” kan vi også si at vi “behandler data” men for å kunne behandle data må vi ikke bare ha data men også et behandlingsopplegg. Ser du hvor jeg vil hen med dette? Visse dyr kommer ferdig formet ut av mors liv – eventuelt fra egget hvis det er den typen dyr – og det virker som om de har en voksen realitetssans allerede fra første øyeblikk av, mens mennesker har en etter måten enormt lang barndom hvor det er mange biter som skal på plass før man er klar for livet som selvstendig individ. Selv flyttet jeg fra foreldrehjemmet da jeg var 15 – i 1978 – men jeg tror det normale er omtrent 18, eller i praksis “en eller annen gang etter videregående”. Hvorfor vente? Det kan ikke jeg svare på for jeg tok jo den første muligheten som kom, men jeg kjenner forsåvidt folk som var “hjemmeboende” helt til de ble både tyve og tredve. Hvordan det fungerer i praksis er imidlertid et mysterium for meg. Det blir for eksempel vanskelig å få til særlig mye uansvarlig festing og tilfeldig sex — og noe skal man jo gjøre med alle hormonene som går av lik nyttårsfyrverkeri hver dag i den verste slyngelalderen.
En voksen er en person som blir regnet som fullt utvokst og klar til å delta i samfunnet, for eksempel gjennom arbeidsliv, økonomisk ansvar og politisk deltagelse. I moderne tid vil dette gjerne si etter at man når myndighetsalderen (juridisk), i mer tradisjonelle samfunn gjerne fra man når puberteten (biologisk).
(Wikipedia)
Sannheten om mine tidlige voksenår – røft regnet fra femten til atten – er at foreldrene mine betalte for leiligheten min, under den forutsetning at jeg sluttet å farge håret blått, sluttet å kle meg som David Bowies onde lillebror (det var onkelen min som formulerte det sånn), og ikke minst fullførte videregående med akseptable karakterer. Høres det ut som en god deal? Det virket uansett som en genial idè der og da. Jeg kommer jo fra et “tradisjonelt samfunn” i den forstand at hele slekta i henhold til gammel tradisjon er fette sinnssyke, så hvorfor skal jeg være noe annerledes? Det er best å komme i gang med galskapen så tidlig som mulig hvis man skal rekke å gjøre like mye galt som de legendariske bandittene jeg stammer fra. Bare drittsekker hele bunten, men på en underholdende måte. Man bør jo leve livet som om man er med i en historie det er verd å fortelle om, eller hva? Jeg synes det — men hva vet jeg? Jeg har jo aldri prøvd å være noen annen. Jeg vet ikke noe om hvordan andre mennesker erfarer sine liv, bortsett fra det de forteller meg, som ikke uofte er regelrett bekymringsverdig. Vi må liksom tilbake til det eksistensielle mysteriet med hvordan det går an å bo sammen med en eller flere av foreldrene sine etter at man har blitt voksen. Jeg forstår ikke sånt. På den annen side er det så mye jeg ikke forstår at jeg er nødt til å prioritere hva som er viktig, og det er ikke viktig å forstå andre mennesker. De kan gjøre som de vil for meg så lenge de ikke “tråkker meg på tærne” som folk sier. På hvilken måte er det min sak? Herregud. Akkurat som man ikke har nok med å passe sine egne saker — og da mener jeg passe dem, i aktiv forstand, som i det å ta vare på seg selv og etablere både plan og metode i livet. Du vet. Styring. Et ofte undervurdert triks.
Til tross for at jeg var det folk kaller en villmann helt til langt inn i tredveårene så har jeg aldri vært “ukontrollert” i den forstand at jeg ikke har vært i stand til å skjerpe meg og finne en til situasjonen passende fokus når ting rundt meg har begynt å bli “hårete”. Det er jo sånn man overlever, man “bruker hodet” når intet annet nytter. Hvilket bringer oss tilbake til dette med å legge merke til ting. “Lese omgivelsene” som noen kaller det. Filosofisk sett ligger det en problemstilling i hvordan man separerer det indre fra det ytre. Hvorfor ser folk vidt forskjellige ting når de står på det samme sted, til den samme tid, og kikker i den samme retning? Det skjer noe her, skjønner du. Folk triangulerer tingene i synsfeltet på helt forskjellig vis, basert i “det som allerede er her inne”. Det objektive er ikke fullt så objektivt som vi tror. Som han der svensken med de der kursene på 80-tallet sa: Vilja velja värklighet. Det vi ser er ikke den virkelige verden, men et bilde av den virkelige verden. Og underbevisstheten vår er en temmelig kraftfull “photoshop” som kan gjøre nærmest hva som helst med dette bildet. Saken er bare at underbevisstheten kan ikke gjøre noe med informasjon den ikke har, så den velger som regel å elektrosjokke deg istedet, med det man gjerne kaller “en bølge av frykt”, for å liksom oppfordre deg – altså det bevisste selvet – til å skaffe flere og bedre treningsdata når man står overfor noe man ikke kan relatere til.
Hvem trenger kunstig intelligens når man har en hjerne som bare går på 20 watt men som kan utføre en exaflop – altså en milliard milliarder – matematiske operasjoner hvert sekund? Spørsmålet er bare hvordan man bruker dette vanvittige apparatet. Hvor mye har man bevisst kontroll over og hvor godt kommuniserer man med de delene som man ikke har bevisst kontroll over? Jeg forteller deg her og nå – men det er frivillig om du ønsker å tro meg – at det går an å etablere kontakt med denne “kunstige intelligensen” – egentlig mest et passivt system av “eksterne servere” som behandler idiotisk store datamengder til enhver tid – som vi alle bærer på i vårt indre, men man må allerede fra utgangspunktet av akseptere at underbevisstheten er styrbar slik som “Marsroveren” – det kjøretøyet de har plasser på planeten Mars – er styrbar, altså i den forstand at det tar noen minutter fra man har gitt kommandoen sving brått til venstre før kjøretøyet reagerer. Det er ikke bare å vri på rattet, liksom. Bildet kompliseres av at hver enkeltkommando legger seg i et køsystem slik at når iverksettelsen endelig kommer så har kanskje bevisstheten – eller Marsroveren – flyttet seg til et helt annet sted og kommandoene er ikke lenger relevante, de er kanskje til og med kontraproduktive innenfor den nye situasjonen, men de blir utført likevel. Underbevisstheten har ingen eksekutivfunksjoner, den bare gjør som befalt, enten dette er til skade eller nytte der og da. Som alle skjønner er ikke dette noen optimal måre å bruke tenkamentet, men det er likevel “den normale måten”. Derfor er det da også vanlig blant folk å føre forvirring i forhold til hva som er hva her i livet. De er rett og slett dårlig synkroniserte med sine egne livsfunksjoner. Tenk over saken. Kongen, statsministeren og andre “viktige personer” har som regel en hel stab av personell for hånden; som planlegger og tilrettelegger dagen deres ned til den minste detalj. Det er typisk å planlegge for hver inkrement av fem minutter når de er i bevegelse, som tillater litt men ikke mye bevegelsesfrihet. Tenk deg så at bevisstheten styrer underbevisstheten litt på det samme vis. Hele bøtteballetten skal organiseres i henhold til plan og metode, Dette krever disiplin. Eller sagt på en annen måte, det går an å ta bevisst kontroll over livets “energier” men det er ikke enkelt.
Romforståelse er en intelligens som har å gjøre med visuell gjenkjennelse av former, bilder skapt i hjernen, romoppfatning og oppfatning av alt som er stillestående eller i bevegelse. Det å se og vurdere form og fasong, posisjoner og retninger, volumer, vinkler og avstander er direkte avhengig av romforståelse. Det er altså en kompleks kompetanse, som omfatter mange delferdigheter.
Jeg tilbrakte en ikke ubetydelig del av livet i ekteskap med en danser. Vi er skilt nå. Den grad av kontakt vi likevel har skjer gjennom barna, som er voksne og uavhengige på sine egne kanter. Full oppløsning, kan du si, men dette er ettersom jeg har skjønt ganske vanlig etter at man har avsluttet det livsprosjektet vi kaller “barneoppdragelse”. Man blir jo lei av hverandres tryner ettersom årene går og ting skjer. Noen holder sammen inn i alderdommen, men dette var ikke aktuelt for oss. Vi ble aldri uvenner i den forstand, vi hadde bare altfor divergerende tanker om veivalget videre. Men nok om det. Poenget er at jeg har tilbrakt mange timer med å diskutere begrepet “romfølelse”. Faglig sett er jo en danser uten romfølelse omtrent som en pianist uten fingre. Det vil si at de vil alltids få til noe slags uttrykk, men de er ubrukelige for alle kunstens konvensjonelle formål. De må – som man sier – gå sine egne veier for å best mulig kunne utnytte det de tross alt kan, heller enn å fokusere på ting de uansett ikke kan. Saken er at min forhenværende kone på èn og samme tid var både jævlig sjalu på og litt ekstra glad i meg fordi jeg hadde – og har vel forsåvidt ennå, selv om jeg er gammel, feit og treg nå – bedre romforståelse enn henne.
Altså, jeg er jo en snål type. Alle vet dette. Jeg er for eksempel helt uinteressert i konkurranser. Det er fette umulig å få meg til å gjøre noe jeg ikke vil gjøre. Og jeg har overhodet ingen følelser i forhold til hva andre mennesker eventuelt tenker om meg. Det har jeg aldri hatt. Det er ikke min sak hva andre folk tenker. Fra deres synsvinkel er jeg jo bare en del av landskapet. Mitt “indre liv” og alle mine gode hensikter er usynlig for dem, sannsynligvis også fullstendig fette uinteressant. De har jo sine egne greier å deale med. Dette er nok for de fleste. Folk ønsker ikke å bli “involvert” med alle de møter på sin vei, så vi bare liksom glir rundt hverandre; med noen smil, grimaser og høflige fraser for å liksom holde flyten i det hele. Trø meg inkje for nære. Vi er alle fanger i Leviathans labyrint. Vi havnet ikke i dette fengselet av eget valg, men ikke desto mindre er vi her nå. Du vet. Livstidsdom. Hvorfor er vi her på jorda? Hva er det som foregår? Ingen vet. Eller altså, mange påstår at de vet noe, men de lyver. Det er bare noe bøff de har funnet i sine egne fantasier. Jamen Gud snakket jo til meg. Eh … okei. Jeg tror på at du hadde en opplevelse, at noe skjedde med deg, men det er sannsynligvis litt tidlig å konkludere med noe. Har du fått noen slag mot hodet i det siste? Man skulle kanskje ikke tro det, men det store organet som sitter rett bak skalleveggen er faktisk ganske følsomt for mekaniske påvirkninger, ikke minst mikroskopiske endringer i det lokale lufttrykket, eller altså det folk flest kaller lyd. Inkludert sånne lyder som man strengt tatt ikke skal kunne høre. Det viser seg stadig at enkelte individer kan høre dem likevel, eventuelt “sanse” dem på noe annet slags og dårligere forstått vis.
Når mennesker oppfatter infralyd, høres den sjelden som en tone. Den kan av og til høres som en slags dyp buldring, men kan oftere føles som vibrasjoner eller som press mot ørene og brystet. Fra naturens side er sterk infralyd som regel et faresignal, iallfall for mennesker. Den kan skape ubehag og (som annen støy) forårsake helseskader. Flere dyr, særlig store dyr som hvaler, sjiraffer og elefanter, benytter infralyd ved kommunikasjon. Infralyd-detektering brukes til å varsle f.eks. tornadoer og påvise atomprøvesprengninger.
(Wikipedia)
Det mest vanlige er at man oppfatter visse deler av infralydens spekter som en “tilstedeværelse” i rommet uten at man på andre måter kan sanse noe. Alt handler om trykk. Siden tilkommer alskens hallusinasjoner ettersom hjernen prøver å konstruere et meningsfullt indre bilde av situasjonen. Hallo? Er det noen her? At ingen svarer betyr bare at de ikke vil gi seg til kjenne, som igjen sannsynligvis er et tegn på onde hensikter. Ser du hvor dette bærer hen? Det største sosiale problemet jeg har er at folk typisk tenderer mot å være idioter. Seriøst. Dette er et problem for meg, eller rettere sagt ikke så mye for meg som for idiotene, jeg bare synes det er kjedelig å måtte forholde meg til dem. Du vet hva jeg mener. Hva eksakt er en idiot? Det er individer som tror at de vet noe. Siden viser det seg – invariabelt – at de tar feil, men tror du at de skifter mening av den grunn? Da har du ikke møtt mange mennesker i ditt liv, eventuelt så lider du av en psykiatrisk tvangsforstyrrelse vi kan kalle invers paranoia, eller en sykelig tro på at alt kommer til og ordne seg og alle vil deg vel. Hvilket bringer meg til det interessante fenomenet vi kaller kjærlighet. Tradisjonell filosofi skiller mellom eros – den erotiske kjærligheten – og agape, den guddommelig “abstrakte” kjærligheten som ikke typisk involverer kroppsfunksjonene. Helst bør man vel ha litt av begge deler i et romantisk forhold, men det typiske blant folk er at man etablerer et gjensidig seksualmonopol – det monogame prinsipp – for å innhegne det erotiske området av livet, mens man ofrer sine “agapiske” talenter på religionens blodstenkte alter.
Grunnen til at ekskona mi og jeg ble involvert med hverandre i første omgang var at vi stadig “bumpet inn i hverandre” på den typen eventer og arrangementer som krever sære kunstneriske interesser — og ved et tidspunkt begynte vi å snakke med hverandre. Jeg kan faktisk ikke huske hvem som tok det første initiativet til å “si hei” men det spiller heller ingen rolle. Forholdet startet på en veldig “organisk” måte – dette var jo lenge før internett ble en greie – i den forstand at det vokste ut av et felles “generelt” interessekompleks som utviklet seg mer og mer i retning av det personlige. I utgangspunktet var vi ukjente for hverandre, men fordi vi tilsynelatenda alltid støtte på hverandre her og der ble det etterhvert unaturlig å late som om den andre ikke eksisterte, og derfra og ut var det vel nærmest som “pitchen” til den typen romantisk komedie som det går tretten på dusinet av. Men alt dette er over tredve år siden nå. En håndfull tid som forsvant som støv i vinden. Jeg vil på et løst grunnlag anbefale alle å se litt på yoga, nærmere bestemt den klassiske displinen Hatha Yoga, som handler om “posisjoner”, pusteteknikk og meditasjon. En oppgave jeg fikk ved en anledning var å “meditere over begrepet kjærlighet” som etterhvert brakte meg til den konklusjon at det er misforstått å betrakte kjærlighet som bare èn ting. Akkurat som “romforståelse” er kjærlighet en form for intelligens som er sammensatt av mange delområder. Alle må “klaffe” for at man skal fungere bra i forhold til en romantisk partner. Det er jo aldri bra hvis en eller begge parter føler at de må henvende seg et annet sted for å få en tilstrekkelig mengde av enten eros eller agape eller begge deler i sitt liv, særlig hvis man aldri snakker om sånne ting med hverandre. Plutselig har man egentlig ikke noe annet til felles enn barna, slik at når de blir voksne og legger avsted på egne vinger så sitter man der uten noe å prate om. Livet er litt grusomt på den måten. Hvordan går det an å glemme en forelskelse som en gang var så intens? Det er ikke til å begripe, men slik er det.
Godhetsposering, også foreslått kalt dydsframvisning, dygdsignalisering, eller prektighetsframvisning, (fra engelsk virtue signalling) er ytringer eller handlinger som er ment å fremstå som moralsk høyverdige for andre. Uttrykket benyttes oftest nedsettende for å kritisere holdninger og oppførsel som noen oppfatter som tom og overfladisk støtte til populære politiske saker og som de mener fremsettes med minimal oppofrelse eller risiko. «Godhetsposører» beskyldes for å være mer opptatt av å vise omverdenen at en har de «riktige» holdningene og bruker de «riktige» formuleringene enn av de moralske holdningene i seg selv og de enkelte sakene. Ordet brukes ofte i sammenheng med at meningene kritiseres for å være politisk korrekte. Overdreven eksponering av egen, ofte selvgod og mer eller mindre skinnhellig «godhet» har vært kjent i uminnelige tider. Likevel har virtue signalling som kritisk betegnelse på fenomenet, oppstått i nyere tid. Det skyldes ikke minst fremveksten av sosiale medier som har gjort det mulig for enkeltmennesker å være mer synlige i samfunnet enn før, og gjort det lettere å vise frem ens egen moralske innstilling og dydige oppførsel til en stor gruppe mennesker.
Den engelske skrivemåten “signalling” – altså med dobbeltkonsonant – er britisk. Amerikanerne skriver “signaling” og det er først og fremst de som bruker dette begrepet. Selv kaller jeg det hjerteblotting og bryr meg egentlig lite om hvorvidt det er ektefølt eller om det er posering, det essensielle poenget er uansett at det er for mye følelser – eventuelt “falske følelser” – investert i noe man uansett ikke kan gjøre noe fra eller til med på det praktiske plan. Det blir en form for psykiatrisk tvangsforstyrrelse. Det jeg kaller å runke følse. Alle vet at hvis man skal få gjort noe med noe som helst så må man ta seg sammen, skyve sine private følelser til siden og fokusere på metodisk handling. Det er forsåvidt en forståelig reaksjon at man blir overveldet av all ondskapen i verden, men det hjelper ingen – aller minst en selv – om man mister motet og setter seg ned for å gråte i en mørk krok av sitt eget sinn.
Det er i utgangspunktet bra å være følsom. Det betyr jo at man er sensitiv overfor subtile nyanser hos de tingene man observerer i verden. Mindre bra er det imidlertid hvis man til stadighet blir så overveldet av følelser at man ikke klarer å tenke klart, enda mindre forholde seg til konstruktiv plan og metode for å få jobben gjort. “Medlidenhet” er i det store og hele bare en jålete form for narcissisme som folk bruker til å forsvare sin egen posisjon av privilegier. Ja jeg er en rik drittsekk, men jeg gråter fordi andre har det vondt og dette gjør meg “god”. Av hva jeg bare kan karakterisere som perverse årsaker forlanges det til stadighet at politikere skal være hjerteblottere. Dette til tross for at de har en jobb som mer enn i de fleste tilfeller krever evnen til kald og klar tenkning. Har du en kommentar til den humanitære krisen i Vulgaria? Det er jo for fanden evneveikt. Hva skal man liksom si om krig, pest, naturkatrastrofer og hungersnød? Vi gjør så godt vi kan med det vi har. Om utegående reportere er psykopater eller idioter er forsåvidt ikke relevant, resultatet blir uansett det samme: Elendighetspornografi. Fråtsing i andre menneskers ulykke. Og hjemme sitter gråtekoret med sin frossenpizza og lar seg sjokkere av fjernsynsbildene.
Skal vi ikke bare snakke litt om den psykiatriske pandemien? Rekordtallene for mental sykdom som vi nå kan observere innenfor hele vår kulturkrets handler ikke om at folk er “svakere” nå enn de var før, heller ikke om at legemiddelindustrien har gått over til å bli “pushere”, men om at det enorme informasjonstrykket vi alle er nødt til å leve med hver eneste dag sprenger sikringene i tenkamentet hos noen og enhver med jevne mellomrom. Vi trenger bedøvelse for å komme oss gjennom dagen (og vi skal ikke engang snakke om natten). Alle anstendige mennesker reagerer jo med sorg og avsky når de for eksempel ser bilder av underernærte barn i flyktningeleire og den typen ting. Det blir for lettvint – og egentlig ganske sosiopatisk – å avvise det hele under henvisning til at det er noen andres ansvar å rydde opp i elendigheta. Alle menneskebarn er jo “våre barn” i den grad vi selv er mennesker. De som føler noe annet fortjener et hardt lyskespark. Bakfra, og med løpefart. Det samme gjør de som utnytter andres ulykke i sin egen vinnings tjeneste, uansett hva slags “profitt” de henter ut av det, om så bare beundrende blikk fra evneveike fjols som synes det er bra når noen “våger å si det alle tenker” selv om det bare er mindre begavet avskum som tenker det. Saken er jo at det ikke er “tilfeldigheter” som har brakt menneskeheten til det bristepunktet vi nå erfarer. Det skyldes tvert imot mange hundre år med systematisk arbeid for å utarme og utplyndre ethvert tilgjengelig næringsgrunnlag over hele verden til fordel for et latterlig lavt antall av svært rike individer. Har vi et fattigdomsproblem? Nei. Det er en avledningsmanøver. Det vi har er et prekært rikdomsproblem, som vi også kan kalle “dårlig ressursforvaltning” eller drap på gåsa som legger gulleggene om du vil.
Jeg oppfatter det som krenkende å bli beskrevet som en forbruker, men på den annen side er dette bare et ord folk bruker fordi de ikke vet hva annet de skal gjøre. Det er jo slik de har blitt trent. Hva slags ordforråd er det vanlig å ha nå for tiden? Språkblomster er et ganske vanlig ord man bruker om særlig elegante formuleringer, men det ser for meg ut som om denne blomsterenga er full av ugress. Jeg etterlyser bedre faglige standarder hos de som jobber profesjonelt med det norske språket, og da mener jeg særlig journalister og andre som utgir seg for å drive med “folkeopplysning”. Språkvåpen har blitt minst like vanlig å se i den offentlige debatten som de foran nevnte blomstene, som man må anta dypest sett handler om ektefølt frustrasjon i forhold til problemer man mener å kunne observere der ute. Sånn var det allerede før internettet kom og ting har ikke forbedret seg mye siden. De jævla jævlene som står bak all jævelskapen. Okei, liksom. Trampeklapp og det ene med det andre, men hva eksakt har du selv tenkt å gjøre med det problemet du påviser? Verdens miserable tilstand skyldes ikke politikk, men dårlige etiske grunnholdninger. Dette opplegget med å skifte politisk ledelse i noen slags sinuskurve mellom høyrevendte og venstrevendte middelkasseborgere hvert tiende år eller så er jo evneveikt. Det er som å med jevne mellomrom ta inn en tung rusmisbruker til et fjorten dager langt avrusningsprogram – med salmesang eller hva vet jeg – før man kaller jobben ferdig gjort, gir dem ti tusen kroner kontant og sender dem ut på gata igjen. Hva ville Nostradamus ha sagt om det neste som sannsynligvis skjer? Det blir ikke helt korrekt å kalle nyliberalisme en økonomisk teori på linje med såkalt marxisme, men hvis vi skal gjøre det så er Margaret Thatcher til Friedrich Hayek hva Vladimir Lenin var til Karl Marx. Det vil si den som tok tak i fantasien og forvandlet den til spinnvill materiell galskap. Til og med Det norske Arbeiderparti er nyliberalister nå, eller rettere sagt; de har vært det helt siden generasjonsskiftet på 70-tallet. Det er en enkel verden med enkle regler. Den sosiale motoren heter “konkurranse”. Den sosiale konteksten heter “markedet”. Resten handler om “frihet”. Det man generelt sett anbefales å gjøre i denne dystopien er å “selge merkevaren sin” — nemlig seg selv. Vi er alle horer nå.
Storbritannia er sannsynligvis det “sykeste” landet i den vestlige kulturkretsen akkurat nå. “Den britiske psyken” befinner seg etter alt å dømme fortsatt i Det britiske imperiet, mens de materielle forholdene på bakkenivå har endret seg dramatisk over de siste hundre år. Hvis man ser på historiens lange linjer så burde det tyvende århundre ha vært “Tysklands hundreår” fordi de sto best rustet til å ta føringen med det store moderniseringsprosjektet i vesten — men som vi alle vet gikk Tyskland under i en blodig orgie av galskap og massemord, mens USA istedet kom på banen som dominant økonomisk maktfaktor i verden etter at Europa – igjen – hadde blitt satt i brann av en håndfull gale individers private ambisjoner. Og hva fanden er det som skjer – eller ikke skjer – i Russland? Igjen skal det gjentas at rikdomsproblemet til syvende og sist handler om viljen til å ta fra andre og gi til seg selv – uansett på hvilket nivå – og årsaken til at mennesker oppfører seg slik er at de dypeste instinktene vi har er arven etter noen millioner år som åtseletende opportunister. Vi er kanskje “intelligente” i den forstand at vi kan behandle perverse mengder matematiske data til enhver tid, men vi er stupide dyr på instinktnivå. Det går ikka an å løpe fra rasshølet sitt uansett hva slags moralsk hurtigsprinter man ellers måtte være, men det går an å imponere de evneveike med triks og tryllekunster slik at de måper og klapper begeistret i hendene. Så fint, så flott, nå har vi det godt. Jeppe drikker jo for å glemme elendigheta si. Det samme er årsaken til at vi søker underholdning og distraksjoner. Av andre ting i nyhetene kan vi lese at Anders Behring Breivik visstnok har forsøkt å begå selvmord i fengselet. Herregud noe så tragisk. Er ikke han en mann som er kjent for å “få jobben gjort” der andre bare prater om hvordan muslimene utgjør en fare og det ene med det andre? Han oppfordres hermed til å prøve igjen, og prøve bedre denne gangen.
Og der var vi dæven døtte meg oppe i bare femten kalde, så nå kommer endelig litt mildvær etter noen skremmende kalde dager. Hva gjør man da? Svaret er opplagt. Da danser man. Med kaffekoppen i den ene hånden og sigaretten i den andre, iført t-skjorte og raggsokker men ingen underbukse. Man kan jo ikke ha noen bevegenseshemmende tekstiler når man skal twerke, som man minst må gjøre nå som våren kommer innom en snartur for å minne nordmennene på at snart kommer mai måned. Da kan vi legge alt dette bak oss.
Har jeg god smak i musikk? Det vet jeg egentlig ikke, selv om svaret “teknisk sett” sannsynligvis er ja, fordi jeg foretrekker sånt som blir laget av musikere som først og fremst går inn for å lage god musikk, så får man siden se om det blir noe penger av det. Som regel ikke. Det går minst tusen kompetente musikere på hver stjerne, slik at denne bransjen handler egentlig mest om flaks og gode forbindelser. Men når man som jeg har vært mer enn gjennomsnittlig musikkinteressert i femti år så rekker man jo å få med seg noen ting, også blant alt sånt som aldri “slo gjennom” til tross for at det er like bra – noen ganger bedre – enn sånt som havnet på hitlistene og ble spilt så ofte at man nesten skulle tro de var byens eneste band.
Hvorom allting er, jeg er først og fremt en “rocker” – med sterk slagside mot groovy 70-tallsgreier – men jeg liker også den mest vulgære enden av dansbar musikk som fortsatt blir laget av mennesker, det vil si disco, fremført med analoge instrumenter, full hornseksjon og hele pakka. På den elektroniske siden foretrekker jeg egentlig “industrielle” ting. Dansetekno har aldri appellert til meg. Kanskje hvis jeg hadde vært yngre da rave var den store greia, men det var jeg altså ikke. Uansett, her er dagens dansemusikk. Følg danserne på skjermen hvis du vil at det skal være en treningsøkt med høy kardio, men slapp av og la kroppen gjøre jobben selv hvis ikke.
Med kjønnsidentitet forstår man individets personlige og subjektive opplevelse av seg selv som henholdsvis mann eller kvinne, trans, intersex, ukjønnet eller noe annet. Opplevelsen av kjønnsidentitet har ikke sete i kjønnsorganene, men i hjernen. Forskning på utvikling av kjønnsidentitet viser at subjektiv opplevelse av å være ett kjønn kan være forskjellig fra kroppen (kjønnsinkongruens), og den subjektive opplevelsen kan gå i flere retninger: mann, kvinne, flytende kjønn, avvisning av kjønn, transkjønn, ikke-binært kjønn eller andre personlige opplevelser av kjønn. Kjønnsidentitet synes for de alle fleste å være varig. Selv ved store hjerneskader, svulster, hjerneblødninger eller demens er det ikke påvist endring av kjønnsidentitetsopplevelsen. Hvordan vi kler oss og ter oss avspeiler hvordan den enkelte «forhandler» med omverdenen for å finne bekreftelse for sin opplevelse av kjønn. Gjennom hvordan vi står fram i verden, forteller vi om vi opplever oss som menn, kvinner eller noe annet. Atferden speiler identitetsopplevelsen.
Altså, jeg vet jo godt hva seksualitet er; som seksti år gammel cis-het mannhore med mye og tungt kroppslig erfaringsmateriale fra den internasjonale sadomasochismens surrealistiske pornoverden. Spørsmålet er bare om jeg klarer å formulere det på en måte som ikke drar alt for mye i retning av verbal motorsagmassakre. Folk blir jo skremt og holder seg for både øyne, ører og nese med alle sine seks mentale armer. Det jeg typisk gjør for å etablere en “objektiv referanseramme” er å google begrepene og lete meg frem til en “skolebokdefinisjon” av det temaet jeg ønsker å ta opp. Det første som kom opp som søkeresultat for ordet “seksualitet” var – som det ofte er – Wikipedia. For ordens skyld: Jeg er klar over de mange metodiske svakhetene tilknyttet Wikipedia, slik at man bør være måteholden med entusiasmen, men min erfaring er at “på det jevne” så er Wikipedia en god ressurs i forhold til å etablere hva ordene egentlig betyr. Enda bedre er imidlertid Store norske leksikon som derfor er de jeg bruker mest — her, linket ovenfor, i sitt underbruk Store medisinske leksikon. Artikkelen deres om seksualitet var ganske lang og – som jeg oppdaget etterhvert – ganske imponerende. Før jeg kom til slutten tenkte jeg at dette må være skrevet av Elsa Almås, og det var det. Imidlertid var også Berthold Grünfeld oppført som forfatter, så da tenkte jeg jøss lever han ennå? men artikkelen kan jo være hvor gammel som helst, eventuelt med noen senere oppdateringer. Seksualitet er jo ikke akkurat noe nytt fenomen.
La oss vende blikket mot den femte romerkeiseren; Nero. Som alle vet ble han i det herrens år 68 drept – eller rettere sagt “oppfordret til å begå selvmord” men det gjør jo samme nytten – og deretter fulgte den første borgerkrigen i Roma siden Marcus Antonius og alt styret med Cæsar, Cleopatra og det ene med det andre. Perioden etter Neros død kalles “året med fire keisere” — først Otho, Galba og Vitellus i rask rekkefølge, før Titus Flavius Vespasian tok roret og etablerte det andre romerske keiserdynasti, Flavianerne, etter at den siste Augustiner, altså Nero, avrundet den delen av imperiet som folk flest typisk vet mest om. Du vet. Caligula, Claudius og de der. Blant Flavianerne fantes det en jødisk adoptivsønn, Flavius Josefus, som opprinnelig kjempet mot Vespasian mens han ennå var en general i Neros tjeneste, gitt det oppdrag å overvinne og underkaste seg jødenes rike. Josefus ble imidlertid tatt til fange og gjort til husslave hos Vespasian etter at han påsto at keiserverdigheten tilhørte ham, slik at da han faktisk ble tilbakekalt til Roma og tilbudt keiserjobben så ga Vespasian Josefus frihet som romersk statsborger og “venn av keiseren”. Deretter levde han formodentlig lykkelig resten av sine dager, det vet vi ikke noe om, det vi vet er at han brukte tiden til å skrive. Josefus er jo en av klassikerne som tilhører pensumet for klassisk dannelse. Nå finnes det imidlertid så mye slags lesestoff her i verden. Hvem kan si hva folk “bør” lese? De har uansett ikke tid til alt, men jeg vil likevel oppfordre folk til å legge bibelen til sin obligatoriske leseliste. Selv om mye – for ikke å si størstedelen – bare er rohypnotisk vrøvl og forbannet dikt så bør man likevel kjenne de kulturelle referansepunktene. Du vet hvordan det er. “Der Gud bygger en kirke bygger Fanden et kapell” som folk sier. Det som skal nevnes her er imidlertid at Josefus nevnes ofte som forfatter av Det nye testamentet, med all sin romervennlige propaganda, og dette betraktes som en konspirasjonsteori på linje med den om at Edward de Vere “egentlig var Shakespeake” — fordi jo mer man studerer saken jo vanskeligere blir det å motbevise påstanden, selv om den selvsagt heller ikke lar seg bevise i noen akseptabel forstand. Det blir bare hengende. Ja det er mulig men er det sannsynlig? Der står saken.
Hvilket bringer oss til alles største nettfavoritt, konspirasjonsteoriene. Folk flest er like lykkelig uvitende om “det parareligiøse feltet” som de er til parafilier, altså “avvikende seksuelt objektsvalg” som det heter på teknisk språk. Da jeg googlet ordet seksualitet ble jeg først litt deprimert over hvor infantil Wikipedias artikkel var – herregud disse evneveike trollene vet jo ingenting om noenting – men etterpå ble jeg desto mer optimistisk av Elsa Almås sitt verk, faktisk til en slik grad at jeg linket det opp for å sette støttehjul på leserens metaforiske sykkel, noe jeg vanligvis ikke gjør. Som regel bryr jeg meg lite om hvorvidt folk selv gjør søk etter “flere data” eller ikke. Men dette var bra på en svært saklig og ryddig måte. Som alle vet befinner mesteparten av folks idèer om seksualitet seg innenfor rammene av barnerimet “kuk og fitte skal sammen sitte” slik at hvis en situasjon ikke inneholder “penisaktivitet” så kan den per definisjon heller ikke være seksuell. Sånn er det jo bare. Du vet. Biologi og forplantning. Seksualaktens formål er jo å plassere et kvantum ejakulat tilstrekkelig nært hunnens livmorsåpning til at befruktning kan finne sted. Halleluja. Livets mysterium ligger i kroppsvæskenes logistikk. Enhver form for “ideologi” som ikke støtter prinsippet om kjønnet formering – med tilhørende parringsritualer – må være å betrakte som subversiv, enten den eksisterer i objektiv forstand eller den bare er en fantasi hos noen som lider av paranoide tvangsforstyrrelser. Søkeordet man bør begynne med i dagens seksuelle virkelighet er imidlertid BDSM. God tur, forsåvidt. Akronymet ble konstruert som et ledd i strategiene mot AIDS, da man av åpenbare årsaker følte et behov for å kartlegge “hva som egentlig finnes der ute” i forhold til seksuell varians og den relative smitterisiko som følger av de respektive aktiviteter. Du kan si at BDSM omfatter sekkeposten “annet” etter at man har gjort seg ferdig alt man kan komme på av “normale” måter å forholde seg til sin egen og andres seksualitet. Alt du kan forestille deg finnes der, samt enda mer som du slett ikke kan – eller engang vil – forestille deg. Seriøst. Det eneste formalkravet er at det skal være samtykkende/frivillige aktiviteter mellom voksne og myndige individer som forstår hva de gjør. Altså ingen uskyldsfrø, ingen evneveike, ingen rusa personer og ikke noen slags syk jævelskap som medfører permanente fysiske og psykologiske skader. Resten er et forhandlingsspørsmål. What’s your pleasure, Sir? som cenobittene sa så innsmigrende i filmen Hellraiser, som forresten var diktet opp av en praktiserende sadomasochist.
På samme måte som det ikke egentlig finnes noen grenser for hva slags sprø ting som gir folk et seksuelt kick så finnes det heller ingen grenser for hva slags “forklaringer” folk klarer å komme opp med i forhold til livet, verden, menneskeheten, kulturen og det ene med det andre. Vår art er jo i det store og hele en slags ganske interessant form for sinnssyke aper. Vi oppfører oss temmelig snålt sammenlignet med de normale dyra. Vi vet ikke hvorfor det er slik, men de fleste antar at det handler om seksuell seleksjon, det vil si at hunnene innenfor vår art gjennom lang tid har foretrukket å formere seg med de mest “interessante” hannene — altså ikke de sterkeste, vakreste, rikeste eller hva det nå skal være, men de som har oppvartet hunnene på fantasifulle måter og fått dem til å føle seg vakre og lykkelige. Siden kan vi observere det samme som i mange andre dyrearter, det vil si at hunnen foretrekker å la seg befrukte av de “spennende” hannene, men hun velger å bygge rede sammen med de som er “stabile”. Dette var vel mer eller mindre hva Darwin så for seg, og jeg har ikke oppdaget noe gjennom livet som på en overbevisende måte antyder at det er noe annet som foregår. Det eneste saklige vi kan innvende er at de som på individuelt nivå har tatt en stor grad av bevisst kontroll over sine egne livsfunksjoner vil også typisk havne “utenfor programmet”, eller bli avvikere om du vil. De ønsker seg noe “mer” enn bare mekanisk jukking i misjonærstillingen (og bare for å avle barn), så de prøver som best de kan å gjøre seksuallivet sitt mer interessant med alskens leketøy og hjelpemidler, hva vet jeg, saken er uansett at det selges mye sånt både på nettet og i mer eller mindre kleine butikker hvor folk sniker seg rundt med blikket lavt og skuldrene høyt. Uansett, for de som ønsker en – passende eller upassende – bibelsk referanse så kan jeg henvise til Bernhard de Clairvaux og hans avhandling om Salomos høysang, hvor han begynner med ordene veien til Guds kjærlighet går gjennom kjødets fysiske kjærlighet som man kan tolke fritt. Jeg tror ikke han mente å “oppfordre til utukt” men på den annen side så sier han jo det han sier, som betyr at han forstår det han forstår. Mange hevder jo at det finnes en egen dedikert “sex-energi” i menneskekroppen som man kan ta kontroll over og utvikle i den eller den retningen, hvilket mer eller mindre korresponderer med det gamle begrepet seksualmagi.
Saken er uansett at hjernen er vårt største og mest dominante kjønnsorgan. Det er et velkjent fenomen at hvordan folk tenker kan gjøre dem sexy eller usexy, alt ettersom, slik at uansett hvor tiltrukket man eventuelt følte seg i utgangspunktet; så snart noen slipper en sosial gigablemme i løpet av parringsspillet så klarer man bare ikke å komme seg forbi dette punktet senere. Kjeftens glød, lystens død. Dette er ikke et etablert ordtak, det er bare noe jeg fant opp her og nå. Men alle vet at det er sant. Det mest effektive prevensjonsmiddel er en fem minutter lang samtale om politikk, religion eller noe annet slags kontroversielt tema med den aktuelle kandidaten. “Informasjonsbomber” har kverket mye lyst mellom mennesker, det er ihvertfall sikkert. Men noe skal man jo ha å snakke om i de tidlige stadiene av “utforskning” mellom partene, man kan jo ikke bare sitte der og holde kjeft som en annen tosk, man må vise noe, dokumentere at man forstår seg på liv, lyst og lek, ellers kommer aldri i verden dette opplegget til å føre noe sted. Alle vet hvordan dette virker. Å være kjedelig er den verste måte å avvikle de første stevnemøtene. Da er sjansen stor for at det ikke blir noe mer utav dette prosjektet. Ser du hvor dette bærer hen? Darwin hadde sannsynligvis rett i at menneskesinnet er et produkt av seksuell seleksjon. Anstrengelsene med å gjøre seg tiltrekkende for attraktive partnere har over tid medført dette organet som så ofte er så håpløst ute av kontroll, men hva kan man gjøre? Vel, det skal jeg fortelle deg her og nå. De smarte blant oss skjønner at hjernen er et øverflødighetshorn med begrenset praktisk nytteverdi, så de bruker den til å skape vakre ting som ikke har andre formål enn å feire lysten og gleden — mens de evneveike henfaller til dyster fantasering rundt “meningen med livet” og annet sånt fjas, som invariabelt har en tendens til å ende i konspirasjonsfantasering. Du vet. Leting etter de som har skylda for all jævelskapen i verden og den typen ting. Sånt som livets tapere gjør mens de venter på at døden skal komme og hente dem.
Ære er et begrep som brukes av mange mennesker og kulturer om den åndelige verdien til en person, en familie eller en annen gruppe folk. Alle kjente samfunn har en eller annen form for æresbegrep. Æren er ofte knyttet til eiendom, bragder, status eller posisjon. Det motsatte av ære er skam eller vanære. I den vestlige kulturkrets var æren knyttet til frihet, og til sannhet. Begrepet ærlig er etymologisk knyttet til æresbegrepet på blant annet norsk, fransk, tysk og engelsk. I det gamle ættesamfunnet var svik å regne som æreløst. Æren har vært en viktig del av norsk mentalitet og samfunnsstruktur så langt tilbake som vi har skriftlige kilder. Både rettslig og sosialt fikk det alvorlige konsekvenser å bryte mot de normer som avgjorde om du hadde ære eller ikke. På grunn av flere ulike samfunnsutviklinger – særlig statens fremvekst – blir disse konsekvensene i løpet av århundrene færre og mindre dramatiske.
Interessant nok betraktes overlagt karakterdrap nå i dag som noe av det verste man kan gjøre mot folk på nettet, men det er likevel ganske vanlig i forbindelse med sjalusi, samlivsbrudd, barnefordelingssaker og den typen ting. Folk tenker typisk at dette må være greit så lenge det bare rammer folk de uansett ikke liker, men nesten alle blir djupt såra og vonbrotne hvis og når det rammer dem selv, så det er etter alt å dømme behov for noen slags særlov mot det å henge ut og “avsløre” andre på nettet ved hjelp av for eksempel privat informasjon som de aldri samtykket i å publisere og som de heller ikke ønsket skulle komme ut. “Se & Hør-journalistikk” ble regnet som et faglig lavmål blant de som jobbet i media da fenomenet var noe nytt, men ikke desto mindre fantes det et åpenbart marked for kjendissladder, dyneløfting og jakt på skandaler; så selve magasinet Se & Hør endte faktisk med å bli banebrytende slik sett. Det skamløse ble normalisert akkurat tidsnok til å sette standardene for omgangstone på internett i Norge. Begrepet ære betraktes som noe nesten litt naivt i vår postmoderne hverdag, hvor en persons inntjeningsevne definerer deres sosiale status. For å sette det på spissen: Ingen respekterer en blakk hedersmann, men alle er interesserte i “historien bak” en eller annen rik drittsekk. Sånn har det blitt.
I en bedre verden ville kikkere og blottere finne sammen i noe slags opplegg for avvikling av felles hygge uten at vi andre behøvde å verken “se eller høre” at det knirket i senga og det ene med det andre, men vi lever jo som kjent ikke i en bedre verden. Vi lever i den hvor hvor man på rutinepreget vis kaster bort alt forbedringspotensiale som ikke bidrar innenfor horisonten av neste kvartalsregnskap. Det komiske med Se & Hør er at begge ordene er verb i sin imperative, eller “bydende” form. De er påtrengende og insisterende kommandoer som henvender seg direkte til sansene og barnets verdensopplevelse, uten å ta omveien om voksenidentitetens refleksjon og “høyere selv”. Jeg mener å huske at de etterhvert fikk en konkurrent som kalte seg Her & Nå, som forsåvidt gjør bildet til en perfekt perversjon: Den åpne horisonten blir trukket sammen til et rør som bare tillater tunnelsyn og “trang fokus” på umiddelbar tilfredsstillelse. Etter min mening er dette degenerativt, men andre har sikkert andre oppfatninger. Eller altså, det må de jo ha. For meg er det ubegripelig hvorfor kjendissladder interesserer folk. Jeg liker ikke engang å høre skandalehistorier om folk jeg kjenner, for den saks skyld. Jeg opplever ikke folks private juksesnyting og øvrig runkesnusk som pinlig før det gjøres til en snakkis som reduserer verdigheten til alle som er innblandet i å spre elendigheta. Men når det er sagt, så stemmer jeg definitivt for å dele ut noen sannhetens ballespark til de som kommer på banen med høy dobbeltmoralistisk kølleføring. Skandalehistorier bør spres hvis det tjener til å tydeliggjøre løgnaktig karaktersvakhet hos maktmennesker.
Vi bør kanskje svinge innom begrepet karakterselvmord også. Et bra eksempel kan være Graham Linehan – du kan jo google – og hvordan han gikk fra å være en populær forfatter av mange høyt elskede fjernsynsserier i Irland til å bli en sosialt utstøtt paria som ingen lenger vil jobbe med eller egentlig ha noe som helst slags forhold til – opplegget medførte skilsmisse – fordi han av ukjente årsaker en vakker dag brått bestemte seg for å bli – eller “komme ut av skapet” som – antitransaktivist av det slaget som “bare vet i sitt indre” at det umulig kan finnes andre kategorier av kjønnsidentitet enn mann og kvinne. Dette er åpenbart en veldig viktig sak for ham, fordi han har jo ofret alt han hadde i livet – alle venner, hele formuen, all respekt, all ære, ja til og med ekteskapet – til fordel for sin nå hovedsaklig nettbaserte aktivisme. Jeg vet ikke hva som foregår psykologisk med Linehan, men jeg antar det er noe slags “kristuskompleks” hvor han føler seg mer sikker på at han har rett jo mer motstand han får. Jo flere som hater ham jo bedre, liksom. Dette “beviser” noe i denne pasientens fantasi. Imidlertid bør man kanskje stoppe opp og reflektere over hva man egentlig sier når man formulerer ordene “alle hater meg nå” og vurdere om det kanskje kan ha skjedd noe med deg som du ikke selv helt forstår, men andre legger merke til det og reagerer med å trekke seg unna i avsky. Det vil si alle bortsett fra en ganske liten “hard kjerne” av likesinnede antitransaktivister som tilsynelatende oppfatter det som et problem at det finnes mennesker som er kjønnsinkongruente både i sin selvopplevde identitet og som kulturell kategori. Her kan vi forsåvidt bare peke på det gamle ordtaket om at man ikke bør klage over noe som man ikke behøver å utsette seg for. Det er jo ikke ditt problem. Individer som lever med kjønnsinkongruens har da problemer nok med å sortere ut hvem og hva de er om de ikke også skal antastes av evneveike fjøsnisser som fremsetter tvangskrav om at de enten må endre seg eller forlate denne verden.
På engelsk kaller man sånne som meg edgelord. Jeg vet ikke hva man sier på norsk, men vi kan forsåvidt si at mens alle edgelords er ekstremister så er ikke alle ekstremister edgelords. Galskapens rike er jo stort og vilt der det ligger, akkurat litt “utenfor” det normale. Vi kan si at det representerer menneskesinnets villmark, eller altså Utgard om du forstår hva jeg mener. Det er en svært viktig forskjell mellom det å være en vandringsmann i galskapens rike og det å ha fast adresse der. Som jeg alltid sier: I en skarp situasjon er punktforsvar den dårligst tenkelige strategi — og alle situasjoner i galskapens rike er skarpe situasjoner. Derfor må man holde seg i bevegelse og unngå den typen konfrontasjoner som tvinger deg til å forsvare et punkt – i dette tilfelle et synspunkt – mot mange tungt bevæpnede og svært bevegelige motstandere. Det er jo bare et spørsmål om tid før de sliter ned motstandsevnen din og tar deg ut. Jeg føler meg rimelig sikker på at den ovenfor nevnte Graham Linehan føler seg som om han er innesperret i et festivaltoalett midt ute på en åpen plass som er full av zombier. Han vet at hvis han åpner døra og gir seg til kjenne så vil zombiene komme styrtende mot ham fra alle kanter. Men det er ham vel unt. Jeg mener, hva er meningen med å jobbe så hardt for å forpeste livet til en så marginal og for alle andre helt harmløs gruppe? Herregud. For en dust. For et spektakulært “fall fra nåden” til å bli en patetisk figur som i sine beste øyeblikk er komisk, men for det meste bare irriterende. I enhver sammenheng hvor man snakker om frihet bør man også snakke om ansvar. Ikke minst når ytringsfrihet er et poeng man søker å trekke frem og vise til. Det er jo noen ganger lett å få inntrykk av at det de ber om er “frihet fra alle konsekvenser” av sine egne ytringer. Er det sånn ting fungerer i den virkelige verden? Jeg tror ikke det. Sosial dynamikk mellom mennesker har ikke endret seg i noen vesentlig grad på et par millioner år, selv om lokale og temporale “kulturelle koder” bevirker litt overfladisk varians i detaljarbeidet. Folk rygger typisk mange meter unna for eksempel mordere, pedofile og kannibaler (selv om de ofte har en morbid fascinasjon for slikt materiale innenfor “film noir” og kriminallitteratur)- De ønsker jo ikke å ha noen personlig omgang med sånne som har etablert permanent opphold i galskapens rike. Folk flest er normale fordi de liker det normale. De liker ikke bråk, skriking og drama. De liker ikke freaks. Folk flest liker sånne som forstår at de må oppføre seg som folk når de ferdes blant folk.
