Måned: januar 2024

Peribsen (også nevnt som Set-Peribsen og Ash-Peribsen) er serekhnavnet til en tidlig egyptisk farao som styrte under det andre dynasti. Hans kongenavn er kuriøst for egyptologer; det er knyttet til guddommen Set framfor Horus, den tradisjonelle navnsettingen til faraoene. Hvorfor han valgte å erstatte Horus med Set er et emne for jevnlig diskusjon blant arkeologene. Detaljene om Peribsens liv har forblitt uklare og i tillegg er dateringen av hans regjeringstid ukjent, men han hersket i tiden rundt 2760 f. Kr. og sammenhengende i antagelig 11–20 år. I hans grav ved Peqer er det funnet et seglavtrykk med den første fullstendige meningen skrevet med hieroglyfer.

(Wikipedia)

Som alle vet har det alltid vært – og er fortsatt – slik at dersom man oppfører seg som om gudene eksisterer, så eksisterer gudene. Ikke i det vi kaller materiell forstand, men som “psykologiske realiteter” — i likhet med for eksempel penger. De eksisterer jo kun fordi folk tror på dem og aksepterer penger som betalingsmiddel, slik at opplegget fungerer basert i denne troen mer enn i noen slags form for egenkraft som ligger i pengenes eksistensielle natur (som tilfellet er med gull og andre ting som fortsetter å eksistere “som seg selv” uansett hva folk tror og mener om dette materialet). Guder er med andre ord sosiale konstruksjoner som folk er programmert (eller “trent”) til å respondere på med visse former for mental og emosjonell aktivitet. Igjen akkurat som penger. Generelt kan vi si at hvis noe har kraft nok til å få deg til å hoppe i stolen så blir det komplisert å forklare dette på noen måte enn at “tingen eksisterer”. Den får deg jo til å reagere.

Per Ibsen funker faktisk bra som norsk personnavn – selv om man sannsynligvis må regne med å bli spurt oftere enn man liker om man er i slekt med Henrik – og det finnes noe i overkant av ni hundre slektsnavn (og/eller gårdsnavn) fra norsk jernalder som ender på Set, slik at vi har etablert et pseudoetymologisk grunnlag for å leke litt med navnet til denne obskure kongen fra Egypts andre dynasti – Set-Peribsen – som ikke desto mindre regnes som “sikker” blant et utvalg mer eller mindre legendariske navn som kanskje har eksistert, kanskje ikke, og som i mange tilfelle sannsynligvis refererer til flere forskjellige navn på den samme person. Således er Sekhemib-Perenmaat muligens et annet navn for Peribsen, akkurat som Senedj – kjent fra de senere “ramessinske kongelistene” – med flere. Det er i det hele tatt mange problemer med hvem som er hvem i både det første og det andre dynasti i Egypt, men fra tredje og utover blir ting litt mer ryddige. Det vi skal se på her er imidlertid den mystiske “gjenskapelsen” av Peribsen som skjedde femten hundre år senere.

Set-dyret skiller seg ut fra de andre zoomorfiske gudeskikkelsene i Egypt i den forstand at vi vet ikke hva det representerer. Forøvrig finner vi jo både løve (Sekhmet), krokodille (Sobek), ibisfugl (Thot) og sjakal (Anubis), samt mange flere, men Set virker ikke å være “forankret i naturen” på tilsvarende vis. Noen spekulerer i om det kan være en dyreart som senere ble utryddet, men det finnes dårlige holdepunkter for dette synet og de fleste betrakter følgelig Set-dyret som en kimære – det vil si en sammensetning av flere dyr – eller eventuelt som det vi i dag kaller “et heraldisk dyr” i likhet med Den norske løven, som jo i utgangspunktet var en stilisering av et dyr som mange hadde hørt om men få hadde sett — og som uansett representerer en mental tilstand – eventuelt et politisk ideal – mer enn den fysiske formen som er slik avbildet. Det mytologiske dramaet rundt Isis og Osiris, Set og Horus, er jo ellers som det er; med Horus som en av de aller viktigste guder gjennom hele Egypts historie, som representant for dagslys, liv, helse og sunn virksomhet, mens Set tihører mørket og “kaoskreftene” som ifølge ryktene streifer rundt ute i ørkenen. Hele det første dynastiet kalles jo også “Horus-kongene”, fra og med Hor-Aha – som betyr “en som kriger for Horus” – og dette mønsteret holder seg stabilt inn i det andre dynastiet og helt til Peribsen kommer på banen. Det alle tenker er at det må jo ha vært kontroversielt innenfor det egyptiske samfunnet når kongen plutselig identifiserer seg med “den gamle fienden” Set, men vi vet altså ikke noe om omstendighetene rundt dette bruddet med tradisjonen. Bare at det sier noe om “dramatikk”.

Mange – eller faktisk så å si alle – tror at den jødiske tradisjon hentet hele idègrunnlaget sitt fra Egypt, nærmere bestemt forviklingene rundt den såkalte Amarnarevolusjonen, da Akhenaten – selve rockestjerna fra det attende dynasti – proklamerte det mange betrakter som verdens første “monoteistiske” system, med påbud om at heretter var Aten – den fysiske solen – å betrakte som “den eneste sanne gud” — et tiltak som slett ikke falt i god jord hos alle dem som hadde bygget sitt maktgrunnlag i “den gamle religionen” og som senere hevnet seg ved å skjende minnesmerkene etter Akhenaten, hakke bort navnet hans fra kongelister og det ene med det andre. Som alle vet ble Akhenaten etterfulgt av “barnekongen” Tut-Ankh Amon, først og fremst kjent fordi hans gravsted er den eneste helt intakte kongegraven man har funnet i Egypt, men han døde ung, visstnok etter en jaktulykke, og ble etterfulgt først av visiren Ay, senere av generalen Horemheb, som begge hadde vært med i statsadministrasjonen helt siden Amarnatiden. Det neste som skjer er imidlertid interessant. Horemheb – navnet betyr “en som gleder seg over Horus” – hadde jo ikke selv noen livsarvinger så han utpekte sin visir Paramis som tronfølger under navnet Ramses (den første), som på dette vis stiftet det nittende dynasti, ikke minst fordi Paramis hadde en sønn kalt Seti – navnet betyr “en som kommer fra Set” – som sikkert er naturlig å ha når man som Paramis er yppersteprest i den gamle Set-kulten. Igjen ser vi at guden Set kommer inn i bildet under en sosialt ustabil tilstand, men denne gangen har vi ganske god oversikt over begivenhetenes gang. Det er litt uklart om den jødiske karakteren Satan – som betyr enten “anklageren” eller “fienden” – er utviklet på bakgrunn av Set, og hva dette i så fall betyr i forhold til Sets stilling i det egyptiske systemet. Var Peribsen verdenshistoriens første dokumenterte satanist? Spørsmålet henger mye på hva man tror at disse ordene betyr. Vulgær overtro blant de evneveike i vår egen tid tar jo utgangspunkt i det Nietzsche foraktfullt karakteriserte som “slavementalitet” da han gjorde sine undersøkelser av moralens organiske grunnlag i menneskekroppen. En vanlig metafysisk fantasi blant de evneveike er at det finnes en dualistisk kosmisk kraft som er “ond” eller “god” alt ettersom, men man har ikke som menneske noen makt i forhold til gudsmakten annet enn muligheten til å underkaste seg og be om nåde. Herren gir og herren tar. En fri person tenker jo ikke slik. Som fri mann – eller hva slags kjønnsidentisk dinglepikk man nå enn måtte være – tenker fra en posisjon av makt (mens en slave bare lever i avmakt under andres kontroll og styring) som igjen medfører at man sorterer ting i “godt og dårlig” heller enn “godt og ondt”.

Et enda mer interessant element fra den jødiske tradisjon er det nevrotiske forholdet de har til “det hemmelige navnet”. Tetragrammaton, det vil si “de fire bokstavene” – YHWH (yod/he/waw/he) – som vi også kjenner som Jehova, stammer jo fra et arameisk verb som betyr noe slikt som “det som forårsaker eksistens”, eller eventuelt “det værende”, som vi forøvrig gjenfinner i det såkalte Eksodusprinsippet i bibelen: “Jeg er den som er.” (2. Mosebok 3-14, hvis jeg ikke husker helt feil.) Vi kan sammenligne med navnet Peribsen, som bokstavelig betyr “han som eksisterer gjennom deres vilje” — og altså “av Set” som ble presisert veldig eksplisitt og tydelig i kartusjen (navnesymbolet) til Peribsen. Hva betyr alt dette? Det kan vi strengt tatt ikke svare på. Vi vet ikke. Imidlertid kan vi prøve å formulere bedre spørsmål, som jo er filosofiens hovedoppgave. Du vet. Den hermeneutiske skruen, som består i å ta et skritt tilbake og se på problemstillingens enkelte elementer slik at man danner et oppgradert bilde og dermed “skrur” forståelsen av helheten til et litt høyere nivå. Egyptologi er et studiefelt som har mange interessante elementer i forhold til europèisk kulturhistorie generelt. Folk har jo vært interessert i disse greiene i svært lang tid. Dessuten er det et betydelig antall kunstnere og designere som opplever typisk egyptisk estetikk som inspirerende. Vi skal imidlertid ikke snakke om alle de som famler rundt i mørket med sine ville fantasier om en høyteknologisk opprinnelse for den egyptiske kulturen og annet slikt vås. Sånt er bare distraksjoner. Det siste jeg selv hørte var en på YouTube som mente å kunne bevise at de måtte hatt en steinsag som var minst fire meter i diameter – altså noe som ligner på driftsprinsippet til en vinkelsliper, bare mye større – og alt jeg kan gjøre er å legge ansiktet i hendene og stønne. Herregud. Jeg mener, jeg har personlig og med mine egne hender operert “stor steinsag” slik disse finnes innenfor dagens teknologi — og ikke faen om egypterne hadde noe mer eller annet enn det vi vet at de hadde: Bronsesag. Det vil si en etter måten ganske lang “skinne” som de trakk frem og tilbake gjennom en pasta av vann og finkornet kvartssand, som var det “skjærende mediet” og som produserte ganske jevne kutt i stein. Man får dem også som “hullsag” og da i form av en sylinder som man vikler to lærreimer rundt i hver sin retning slik at når man drar den ene ut vikler man samtidig den andre opp. Slik kan to mann operere denne hullsagen mellom seg. Resten var et spørsmål om nitidig hakking og pussing. Men hvorom allting er, sånn går det når evenveike folk begynner å spekulere basert i uvitenhet, enten de fabulerer om teknologi eller psykologi.

Voldtekt er å skaffe seg seksuell omgang enten fremtvunget ved vold eller ved truende adferd, eller ved å utnytte bevisstløshet eller utnytte en som er ute av stand til å kunne motsette seg handlingen, for eksempel som følge av frykt, beruselse eller søvn. Det regnes også som voldtekt å ved vold eller trusler få noen til å ha seksuell omgang med andre eller med seg selv.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Hva er det som skjer når en nesten åtti år gammel person begår selvmord? Mistet de tålmodigheten eller hva? De har jo stått i livet så lenge at alt som gjenstår for dem er en siste oppløpsside med diverse fysisk forfall før teppet går ned og forestillingen er slutt. Kanskje de har levd med noen slags plager i mange tiår. Kanskje har de tenkt på dette i lang tid. Personlig oppfatter jeg det uansett som mer “sjokkerende” – av årsaker jeg ikke helt kan gjøre rede for – når gamle mennesker tar livet av seg enn når de unge gjør det. Objektivt sett burde det jo ha vært motsatt. Objektivt sett er det et større tap for menneskeheten, samfunnet, familien og resten av alt man kan ramse opp når noen som ennå ikke har vært gjennom livets berg og dalbane velger å gjøre slutt på det hele enn hvis noens bestefar skyter seg i vedskjulet.

Eller altså, kanskje det egentlig handler om at sånt er ikke like overraskende i alle tilfeller. Det blir jo slik at man tenker litt på saken etterpå, for å liksom undersøke det man har av minner for å “finne en mening” med det de har gjort. Burde man ha skjønt at noe sånt kunne skje? Var det hele veien diverse “tegn” som man burde ha oppdaget? Folk tenker jo ikke sånn. Det er ikke engang i nærheten av normalt å gå rundt og vurdere hverandres selvmordsrisiko med mindre tegnene er så tydelige at alle burde kunne se dem — ved et tidspunkt når de allerede står til knes i materielle vanskeligheter, psykiatriske reaksjoner på disse, påfølgende rusmisbruk og det ene med det andre. Men hva er greia når en tilsynelatende stødig og ellers ikke særlig oppsiktsvekkende person plutselig tar livet sitt, uten å etterlate seg noe brev eller annet som gjør rede for motivene deres? Da oppstår et hull, som umiddelbart søker å fylles opp med spekulasjon. Folk begynner å snakke sammen. Først ganske forsiktig, siden stadig mer fantasifullt ettersom det viser seg vanskelig å finne troverdige svar.

Her er et interessant moment til katalogen over kjønnskarakteristika: Statistisk sett begås tre av fire selvmord av menn, som i tillegg har tilnærmet monopol på voldelige metoder for å få jobben gjort. Kvinnene lener seg mer i retning av medikamentbasert “selvavlivning” på en måte som ikke etterlater seg et grisete åsted og et fælt utseende kadaver. Jeg vet ikke om man kan tyde noe psykologisk ut av dette annet enn hva som dekkes av forskjelligartet oppdragelse som har skapt ulike vanemønstre i forhold til å “være brysom” og den typen ting. Snill pike til det siste var forsåvidt hva man kunne ha sagt om det forrige selvmordet i bygda, da en ensom “kattemor” i femtiårene døde etter en overdose piller og politiet konkluderte med at hun etter alt å dømme gjorde det med vilje. Hun var en sånn som man ikke legger merke til og det var da heller ikke særlig mye snakk om det etterpå. Hun bare forsvant. Noen andre overtok jobben hennes. Noen andre flyttet inn i huset. Nære venner hadde hun ikke og ingen vet noe om forhistorien hennes. Livet går videre. Snart er allting glemt. Hvor mye går det an å vite om sinnstilstanden til noen man ikke kjenner og uansett aldri omgås med? Kattemor ble funnet etter bare noen dager, fordi hun ikke møtte opp på jobb og en kollega dro hjem til henne for å se om det fortsatt var liv. Det var det ikke, så lensmannen ble tilkalt. Noe lignende skjedde da han gubben som ble nevnt innledningsvis skjøt seg, bare at han ble funnet av noen skolebarn som holdt på med noen slags lek i nærheten da de hørte skuddet og bestemte seg for å “spionere”, ifølge politiets redegjørelse i etterkant. Barna ble senere tatt hånd om av psykiatriske fagfolk. De ble jo litt preget av det de hadde sett. Ingen vet hvordan dette vil påvirke dem siden.

Jeg leste om en kar i Oslo som lå mange år alene til sengs i leiligheten sin, død som en spekesild. Lenge nok til at det var vanskelig å fastslå hva som var dødsårsaken. Liket var inntørket og tildels sammenvokst med senga. Det kunne vært av naturlige årsaker. Det kunne vært selvforskyldt. Det kunne til og med ha vært “noe kriminelt” selv om politiet ikke fant noe som tydet på dette på åstedet. Alt de fant var en person som åpenbart hadde blitt glemt av alle. Han ble jo funnet på grunn av en tilfeldig hendelse. Det hadde vært en vannlekkasje høyere opp i etasjene og de som hadde ansvaret for denslags besluttet på eget initiativ å ta seg inn i leiligheten for å utrede situasjonen da de ikke oppnådde kontakt med eieren — og slik fant de st syn de ikke senere glemte. Saken havnet etterhvert i pressen og det var der jeg fant den. Som alle andre tenker jeg at det er noe dypt sørgelig med sånt. Naboene i en typisk urban boligblokk hvor som helst i verden har jo ikke nødvendigvis noen omgang med hverandre, ut over det å hilse når man passerer hverandre i oppgangen, eller kanskje ikke det engang. Vi liksom lever parallelle liv i hver vår skoeske, som er stablet ti i lengden og ti i høyden, befolket av ulike mennesker som må konstruere sine privatliv innenfor denne konfigurasjonen. Opplegget er jo dypt dysfunksjonelt, men likevel helt normalt. Ved noen anledninger gjennom livet har jeg selv prøvd å bo i blokk, både i Oslo og andre steder. Det er en interessant perversjon i forhold til de “kodene” jeg vokste opp med på landsbygda. Der hilser man jo typisk på de man møter langs veien selv om man teknisk sett ikke kjenner dem. Jeg vet ikke hvorfor folk hilser og enda mindre hvorfor folk ikke hilser når de passerer hverandre i forbifarten. Da jeg bodde i blokk føltes det nesten litt psyko å bare se ned og gå rett forbi noen man møtte i gangen, som om det ikke var noen der, men jeg traff mange sånne typer. Man venner seg jo til det. Logikken i det hele må bli at hvis man ønsker en anonym tilværelse bør man heller bo i byen enn ute på landet, hvor man blir nærmest som det eneste treet utpå myra: Alle kan se deg når du bor på landet, mens i byen ser alle så mange hver dag at de umulig kan legge merke til alles “individuelle egenart”. Hver persons identitet blir så å si devaluert i forhold til at det finnes så mange slags identiteter ute og går i nabolaget. Hvordan man siden opplever dette blir et spørsmål om hva det er man ønsker. Alle stikker seg ut mot en bakgrunn av for det meste skog, jorder og beitedyr, mens man må gjøre noe aktivt og utagerende for å tiltrekke seg folks oppmerksomhet i et typisk bymiljø.

Så langt vet jeg ikke hva som er historien bak han som blåste hodet av seg med hagla, men det siste jeg hørte var noe med en voldtekt på 70-tallet, eller muligens noe enda verre, hvor bestefar kunne ha vært enten offer eller gjerningsmann, eller bare en uavhengig observatør, folk vinkler tydeligvis saken litt forskjellig fra dag til dag. Premisset er at folk ikke begår selvmord uten grunn. Det gjør jo saken enda mer urovekkende hvis sånne ytterligheter er noe man bare kan finne på helt impulsivt på en hvilken som helst dag, uten at noen kan begripe hvorfor. Det må liksom ligge noen slags mørke hemmeligheter fra fortiden bak dette her, siden ingen klarer å påvise noe nåtidig forhold som virker verd å ta livet sitt over. Kattemor fikk aldri så mye oppmerksomhet. Jeg tror alle intuitivt tenkte det samme; at hun var en tragisk kvinne i overgangsalderen som ingen elsket eller brydde seg om, så hun bare stemplet ut fra hele mannskiten en gang for alle, og senere kjenner folk på noen slags vag skamfølelse over at de ikke tok vare på henne, viste interesse for hennes ve og vel, eller hva det nå måtte være for slags personlig innfallsvinkel man ser i etterpåklokskapens grelle lys, selv om ingen egentlig snakker om det. Kanskje ble også hun voldtatt på den tiden da hun bare var en ung blomst  full av nysgjerrighet på livet og det ene med det andre. Sånt er mye vanligere enn folk tror. Om vi ikke snakker om full penetrasjon med jukking, sædavgang og hele pakka, så ligger det likevel et stort spektrum av “seksuelle overgrep” og personlige krenkelser der ute, som ikke engang fordrer noen kroppskontakt for å defineres innenfor den juridiske kategorien av voldtekt. Og til de som lurer: Det er ikke mer “naturlig” for en kvinne å bli voldtatt enn for en mann. Erfaringen er likeverdig, i den forstand at begge deler essensielt sett handler om å skade noens selvfølelse og “livskvalitet”. Senskader er jo ikke et ord som er funnet opp helt uten grunn. Tenk å gå gjennom hele livet uten å noensinne erfare god seksuell kommunikasjon med en partner man føler lyst på, innenfor rammene at et frivillig opplegg. Herregud. Jeg har selv sett ellers sterke og stødige menn gråte av kjærlighetssorg, knust av omstendighetene til en slik grad at de ikke klarer å fungere normalt — men de er jo heldige i forhold til dem som aldri har funnet noen slik emosjonell avgrunn i seg selv. Alle vet hvordan livet ender, dette er ikke noe interessant spørsmål. Spenningen – men også kjedsomheten – ligger i hva som skjer og ikke skjer mens man ennå har evnen til å fatte valg og gjøre ting i denne verden. Til sist en sang om saken:

Fukushima kjernekraftverk på nordøstkysten av Japan ble 11. mars 2011 rammet av jordskjelv. Kraftverket ligger i byen Ōkuma i Futaba-distriktet i prefekturet Fukushima, cirka 250 kilometer nordøst for Tokyo. Det består av seks lettvanns kokvannsreaktorer med en total ytelse på 4,7 gigawatt. Jordskjelvet førte til en kjernekraftulykke som ble klassifisert til nivå 7 på INES -skalaen, det vil si en stor ulykke.

(Store norske leksikon)

Det er kjekt å være litt “på forskudd” i forhold til alle denne verdens ulykker, slik at man har noen slags plan eller strategi for hva man bør gjøre – og vel så meget ikke gjøre – når det oppstår noen slags unntakstilstand, liten eller stor. Hva slags kategori av problem er det hvis man for eksempel blir innesnødd en uke? Eller hvis strømmen forsvinner like lenge? Sånt er aktuelle problemstillinger i Norge. Selvsagt ikke til vanlig — men så kaller vi det da også “unntakstilstand” fordi det er noe uvanlig som foregår. Jeg har selv tilbrakt mange vintere i Oslo og til de som ikke allerede vet det kan jeg bare si at tyve minus i Oslo er kaldt. Eller for den saks skyld tyve minus i Trondheim. Herregud. Saken er i begge tilfeller at sur pålandsvind fra fjorden går gjennom marg og bein på en måte vi slipper her i det “tørre” innlandet, slik at hvis jeg må velge mellom tredve minus i Østerdalen – som vi så vidt passerte i natt – og tyve i kyststøk, så blir jeg rolig sittende der jeg er.

Det ble forsåvidt spådd at værfenomenet El Niño – som begynte i fjor og skal vare ihvertfall ut 2024 – ville gi en kaldere og mer snørik vinter i våre trakter, så ting utvikler seg tilsynelatende i henhold til programmet. Jeg er jo en sentimental drømmer så jeg må innrømme at jeg føler litt sympati for de som sliter med både snø, vind og kulde for øyeblikket, men jeg er også glad det ikke er meg. Snøen ligger rolig der jeg bor og det er ikke urimelige mengder av den heller. Vinden oppfører seg også som folk for øyeklikket. Bare kulda flekker tenner og liksom hveser ondt der ute. Herregud. For et opplegg. Men altså fullstendig normalt. Vi bor jo langt nord. Seriøs vinterkulde er alltid noe som kan komme. Hva skal man liksom gjøre da? Tilpasning virker som det eneste fornuftige alternativ. Det er jo evneveikt å bli overrasket av snø og kulde i Norge, særlig på denne tiden av året. Verre er det sannsynligvis for de som bor sør for Danmark og har dårligere brøyteberedskap og det ene med det andre. De sliter visst med litt snø nedover den veien også. Det samme gjelder forsåvidt både lengre øst og vest, så lenge det ligger “mot nord”. Det er mye vinter denne vinteren. Den gamle frostkjempen flekser musklene sine.

Japanerne har i mellomtiden fulgt nøye med på utviklingen i Fukushima siden ulykkesåret 2011 – ikke fritt for dobbeltbetydning – da tsunami oversvømte kraftverket og satte alle sikkerhetssystemene ut av spill, etter at de innledningsvis hadde fungert etter sitt formål. Imidlertid var det en større tsunami enn de hadde sikring mot, så slik gikk det med den saken. Folk ble umiddelbart – eller altså i tiltagende grad over de neste tre dagene – evakuert unna faresonen som ble ansett å ekspandere til en tredve kilometers omkrets (og noe mer i den retningen vinden gikk mens ulykken varte), med “høy beredskap” videre utover. Nå skal jeg nevne et tall: Hundre millisivert. Det er den “akseptable” strålemengden man skal tåle i løpet av et år før vi må begynne å vurdere sannsynligheter for strålingsskader. For sammenligningens skyld kan vi si at det tilsvarer en CT-scan i måneden gjennom hele året. Mange røntgenbehandlinger er heller ikke bra, men jeg vet ikke om det blir det samme. Saken er uansett at de måler lavere verdier enn dette i de “hotte” områdene rundt Fukushima nå, og folk begynner så smått å trekke tilbake til området (selv om de fortsatt har en avsperret sone som man må holde seg unna). Hva skal man tenke om dette? Selv ville jeg neppe flyttet tilbake til et sted som hadde blitt evakuert på grunn av radioaktiv strålingsfare. Jeg er ikke “modig” på det viset. Det ser for meg ut som en typisk sånn ting som man ender med å gå og tenke på selv om “alt er bra nå” ifølge forskerne. Folk er forskjellige men for meg er sinnsroen viktigere å beholde enn den materielle eiendommen jeg eventuelt må ofre på grunn av noe som skjer.

Som alle vet er livet uansett en risikabel affære som har en velkjent utgang, så alle får uansett sin dose med sorg, smerte og ulykker langs veien, men noen ganger er det ikke desto mindre noe man kan gjøre for å redusere risikobildet litt på kort og lang sikt, som for eksempel å lytte til erfarne snømenn når de anbefaler deg å la bilen stå; eller enda bedre, holde deg hjemme mens det snør sidelengs der ute. Herregud. Hvor dum føler man seg hvis man kjører bilen fast sånn omtrent midt mellom hjemmet og jobben – eller hvor man nå bare måtte dra på en dag når selv Roald Amundsen ville ha gravd seg ned og ventet – og siden kommer man seg verken hit eller dit. Man er heldig hvis man blir funnet og evakuert til et rimelig tørt og varmt sted, til helvete med bilen. Sånt skjer jo med folk når det blir dårlig vintervær. Hvordan ser bildet ut hvis du sammenligner det beste som kan skje med det verste som kan skje? Nesten alt man har å gjøre på jobben og ellers er mindre viktig enn det å overleve dagen. Det er jo så mange slags tyredyr som plutselig kan ta deg på hornet uti det kaoset som oppstår langs veien under sånne værforhold. Selve været er egentlig det minste problemet. “Andre trafikanter” og deres mangel på situasjonskontroll er det man virkelig må se opp for.

Fukushimadebatten har begynt å dreie seg i retning av en slags sosialøkonomisk matrise. Gjorde evakueringen mer skade enn nytte? Folk regner på saken, men det er vanskelig å vite hva annet man skal gjøre når det lokale atomkraftverket eksploderer enn å komme seg på litt avstand ganske faderlig fort. Eller bør man “vente og se”? Kanskje ting bare liksom ordner seg? Man vet jo aldri, hvilket er selve poenget her. Hva er det verste som kan skje hvis man rømmer stedet i forhold til det beste som kan skje hvis man blir sittende stille? Det gjelder å satse på riktig hest i livets store veddeløp. Det minner litt om noe folk mumler om i forhold til covidtiltakene. Gjorde de mer skade enn nytte? Problemet er at i ethvert tilfelle av ulykke eller unntakstilstand så har man ikke kontroll. Man vet ikke hva som skjer og hvordan situasjonen vil utvikle seg så man bør følgelig falle tilbake til en posisjon hvor man er i rimelig sikkerhet og ta ting derfra. Sammenlign det med når en bedrift eller offentlig institusjon avholder brannøvelse. Man skal jo ikke “vente og se” når alarmen går, men slippe taket i hva man enn driver meg og gå rolig til et på forhånd avtalt oppsamlingssted slik at man ikke plutselig får status som “savnet”. Etterpå vet alle alt, slik at da kan man jo tenke både det ene og det andre, men så lenge ting er ustabile og uoversiktelige er det uansvarlig å “utfordre skjebnen” noe mer enn hva man må. Hvorfor er dette vanskelig å forstå?

Komedietradisjonen har etter hvert fått mange avskygninger og utviklingslinjer, for eksempel farsen, salongkomedien, folkekomedien, opera buffa og operetten. En komedie er alltid et skuespill med en handlingstråd og må ikke forveksles med revyen. I verdenslitteraturen er ordet komedie brukt om flere store verk med lykkelig slutt, uten at dette betyr at verket er av humoristisk art, for eksempel Den guddommelige komedie av Dante Alighieri (1265–1321). Mens tragedie i egentlig forstand er blitt sett på som en umulighet i vår tid og er blitt avløst av tragikomedien, er det fullt mulig å tenke seg varianter av komedieformen, som lystspill, satirisk skuespill, kanskje også innenfor det absurde teater, selv om en dypere mening ofte søkes her. En god del folkelige dramatekster, ofte fremført av amatørskuespillere, må kunne karakteriseres som komedier.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Eksperter på denslags debatterer den dag i dag hva slags kvalifikasjoner og egenskaper som kjennetegner en ekte mann, samt – riktignok i noe mindre grad – hvordan man skal karakterisere de som faller utenfor disse rammebetingelsene. Er de falske menn? Luremenn? (Som alle vet er jo luremenn til lure menn som ektemenn er til ekte menn. Det er – så å si – menings full ord deling i en meningsløs kontekst.) Det er noe kulturell og aldersmessig varians i forhold til hvor interessant man opplever en debatt om kjønnsroller, men selv har jeg en tendens til å holde meg for øynene og stønne — fordi alt er så jævlig evneveikt. Herrgud. De fleste har mer enn nok med å sortere det ene fra det andre i forhold til “hvem og hva de er” som individ og deltager i menneskehetens eksistensielle teater, om de ikke også skal måtte forholde seg til en standardisert poengskala for kjønnsuttrykkenes korrekthet.

La oss sammenligne kjønnsrolledebatten med ymse meningsutvekslinger om rusmidler og edruskapspolitikk. Selv er jeg en nykterist, det vil si en person som i utgangspunktet har negativ innstilling til selve det å ruse seg som kulturelt – og individuelt – fenomen. Imidlertid oppfatter jeg ikke andres snusking med rusmidler som mitt problem, med mindre de bringer det til meg på en måte som tvinger meg til å forholde meg til det, så slik sett er jeg “ufølsom overfor andres lidelse” når det gjelder alskens nerver, mentale forstyrrelser, skjelving, svettetokter og det ene med det andre, når slikt er en åpenbar konsekvens av deres frivole omgang med rusmidler. Man høster jo hva man sår, som folk sier. Dette er sånn sett ikke “uflaks”, det er forutsigbare konsekvenser av noe man selv valgte å gjøre. Er jeg en psykopat fordi jeg ikke engang gidder å late som om jeg har noen som helst slags sympati for folks “fyllenerver” og denslags? Bare gå hjem og kom til sans og samling igjen du, så tar vi – eventuelt – opp tråden på nytt når du fungerer normalt. Man kan jo ikke jobbe sammen med mentalt ustabile individer enten dette skyldes naturlige talenter eller selvpåført mekanisk skade med rusgift. Men når det er sagt; gjør hva fanden du vil. Det er som sagt ikke mitt problem. Mer generøs enn dette er det ikke mulig for meg å være.

Alle vet at det forbrukes enorme mengder rusmidler i samfunnet til enhver tid. Jeg vet ikke hva de korrekte tallene er, men la oss for intern bruk her og nå anta at alkohol står for halvparten av all rusing folk driver med der ute, mens den andre halvparten fordeler seg utover røkla, det vil si alt fra kaffe til metamfetamin, johannesurt til tunge syntetiske opiumsderivater som fentanyl. Poenget er i ethvert tilfelle at man “tar noe” fordi man forlanger og forventer at det skal ha en effekt. Alt dette foregår i “et landskap av natt og tåke” hvor det er pragmatisk uråd å trekke opp skarpe skillelinjer mellom terapeutisk nyttebruk og – mer eller mindre – sosial festbruk. For eksempel føler jo noen at de må “gjøre noe med nervene” for å kunne slappe av og hygge seg i selskap med andre. Hva gjør de så? Kanskje de tar en nervepille, kanskje de tar en drink eller to. Kanskje synes de at kokain er nødvendig. Hva vet jeg? Formålet er uansett det samme. De føler behov for å “justere”. Siden går det som det går; som regel etter måten bra – folk returnerer til hverdagen igjen etter litt utagerende drama – men noen ganger oppstår det medisinske komplikasjoner, hvorav den mest aktuelle er “avhengighet”. Når folk aldri egentlig vender tilbake til hverdagen igjen. De forblir i “den narkotiske sonen” hvor det å justere er noe man gjør til enhver tid, enten man har tenkt seg opp eller ned, hit eller dit. Det er neppe særlig kontroversielt å si at narkomani er en livsstil som pasienten velger, men at de underliggende symptomene må forstås i en kontekst av at “noe klikker i dem” når de oppdager rusmidlenes makt til å justere formen, slik at de senere har vanskelig for å se en god grunn til ikke å benytte seg av denne typen kjemisk selvkontroll når den allikevel finnes lett tilgjengelig der ute. Logikken er at man bruker de midlene man har i livets store kamp om hva fanden det nå er som foregår. Noe er det jo. Selv om man ikke forstår noe vet man at det er noe.

På samme måte som jeg i ideologisk forstand er en nykterist, så er jeg også en individualist. Det vil i denne sammenheng si at det såkalte angrepet på de tradisjonelle kjønnsrollene ikke handler om å “introdusere hundre nye kjønnsidentiteter” men om å fjerne de vi har, som altså representerer samfunnets – mer eller mindre – sosialt aksepterte rusmiddel alkoholen i denne metaforen. Folk er på meningsfylla, så å si. Hva fanden betyr det å være en ekte mann? Og hva betyr det å ikke være det? Herregud. Det er jo evneveikt. Man er hva enn man er, ferdig diskutert, så får det bli et “individualistisk” problem hvordan man griper saken an i forhold til å etablere seg som “kjønnsvesen”, både i forhold til det man ser i speilet, det man opplever i fantasien og følelseslivet, og det man presenterer overfor omverdenen. Jeg ser ærlig talt ikke hvorfor vi behøver å kjønnskategorisere mennesker i det offentlige rom, når vi uansett ikke skal ha noen kjønnslig omgang med dem. I den grad man “møter noen” på den måten får man jo heller ta forhandlingene der og da, i forhold til hvem som skal bindes, hvilken side som skal vende opp når kjønnsorganene beveger seg, og det ene med det andre. La oss ikke ta hele den tekniske debatten. Alle har sikkert noen tanker om teori og praksis slik sett — men alt degenererer til “rusmiddeldebatt” omtrent umiddelbart når sånt havner i et offentlig ordskifte. På grunn av språkets natur er man nødt til å etablere kategorier av mening for å kunne kommunisere på en meningsfull måte, slik at begrepet “mann” eksisterer i en slik kontekst — men det som virkelig er dustete er når folk som ikke ellers setter pris på Platon og hans idèer bruker ordet “mann” som betegnelse for noe evig og allmengyldig som hver individuell mann bare er en fysisk avbildning av — og altså ofte ikke engang en særlig god avbildning. Han er jo ikke perfekt. Han er ikke ekte i henhold til idealets standarder. Poenget jeg prøver å få frem er at det behøver han heller ikke å være. Han er jo et individ og har således ikke ansvaret for å være eller representere noe annet enn seg selv. Hvem bryr seg om evneveike menneskers fantasier om “ekte menn”? Høres ut som noens runkefantasi, spør du meg.

Den klassisk “gammeldagse” gradestokken i kjøkkenvinduet mitt sier at det er 25 kalde der ute, men yr.no påstår at det “føles” som 30. Jeg skal ikke diskutere. Jeg var jo nylig ute for å hente ved og jeg kan bekrefte at det er kaldt. Du vet. Lue, votter og skjerf er nødvendig. Hva skal man dessuten der ute å gjøre nå? Vel, jeg har et forretningsmøte som kommer opp om noen timer. Jeg har allerede bestemt meg for å gå dit til fots, som tar omtrent like lang tid som å kjøre, det er bare at man kan ta en snarvei – som er “litt tvilsom” i lovens forstand men ikke desto mindre en godt opptråkket sti – fordi det er mishandling av maskinen å starte den opp uten at det er helt nødvendig når det er så kaldt. Fotgjengeri tillater imidlertid ikke at jeg “bare svipper innom butikken” mens jeg er ute – min opprinnelige plan – så det blir å klare seg med det man har helt til det blir mildvær igjen, det vil si minus femten eller høyere. I mellomtiden er ilden min beste venn.

Noen beskrev en gang opplegget i Russland som “alle de grusomhetene man ser for seg i Afrika, bare at det er minus tredve” og det høres jo ikke noe fint ut. Herregud. Jeg har selv aldri vært i Russland og det virker nå i dag som mindre sannsynlig enn noensinne at jeg kommer til å dra dit, uansett av hvilken grunn. Særlig “turisme” og sightseeing. Man reiser jo liksom ikke på lysttur til en krigssone, uansett hva slags interessant kultur og arkeologi stedet ellers måtte ha. Av diverse årsaker bodde jeg i Barcelona i 1999. Jeg snakket allerede “litt” spansk men ikke sånn som nå. Å lese spanske aviser var for eksempel ikke noe jeg engang gadd å prøve den gangen, så det ble til at jeg kjøpte og leste ymse britiske aviser, hvoriblant Daily Mail som strengt tatt er en møkkablekke av verste sort, men det er i det minste enkelt å forstå hva de skriver om. Slik gikk det til at jeg en vakker dag befant meg i et “Bermudatriangel” av evneveikt fjøsnisseri, da jeg i Daily Mail kunne lese en sammenlignende studie av datidens aktuelle verdensledere, Vladimir Putin og George W. Bush. Avisen konkluderte med at Bush var selveste “Mister Mediocre” – en lite bemerkelsesverdig mann på alle vis – mens Putin var noen slags inkarnasjon av Satan, minst.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Siden har det gått noen år. Bush kom og gikk. Hva blir han husket for? Ihvertfall ikke noe bra, selv om han blir liten og blek i forhold til den ondskapen amerikanerne senere har manifestert gjennom den politiske prosessen sin. Krigen i Irak var en feiltagelse sier mange nå. Vel, så feil kan man altså ta. En feiltagelse? Herregud. Shakespeare ville ha valgt andre ord. Irakerne selv har sannsynligvis også et annet navn på saken. Bush har uansett forsvunnet inn i en anonym tilværelse hvor han visstnok bruker mye tid på kunstmaleri. Gitt at talentene ellers er fordelt på en jevn måte finnes det liten grunn til å tro at det er som kunstner han vil bli husket. Mister Medocre. Og når det gjelder han andre – Putin – så er han ennå statsoverhode i Russland. Det virker ikke som om han har noen andre planer med det første heller. Kan han i det hele tatt velge noe annet ved dette tidspunkt enn å klamre seg til makten så lenge han kan? Det finnes neppe noen gode pensjonsordninger for Putin. Han har for mange fiender. Eventuelt så måtte han ha fått noe slags asyl et annet sted enn i Russland. Den pågående krigføringen mot Ukraina har imidlertid gjort ham til en paria over hele verden, inkludert i sitt eget hjemland. Det er vanskelig å se noen lykkelig slutt for Vladimir Putin. Det er også vanskelig å tro at han ikke selv forstår dette. Følgelig har vi en viss grad av “uløselig dilemma” i denne saken.

For tiden pågår det et surrealistisk spill rundt Rwanda – et afrikansk land som vi alle husker mest på grunn av folkemordet på 90-tallet – i det britiske parlamentet. Regjeringen har presentert et lovforslag som i praktisk konsekvens definerer Rwanda som “et trygt land” som britene kan deportere asylsøkere til i et forsøk på å skremme folk fra å søke humanitær oppholdstillatelse i Storbritannia. Så langt er det eneste som faktisk har skjedd i saken at britene har tatt imot 6 – seks – asylsøkere fra Rwanda i henhold til utvekslingsprogrammet, mens britisk rett nekter regjeringen å sende folk til Rwanda — dessuten vil ingen flyselskap påta seg oppdraget og de nektes uansett å fly gjennom noe luftrom som befinner seg innenfor EUs juridiske område. Dette er en fæl sak. Hvordan har de funnet på noe sånt i utgangspunktet? La oss true med å sende folk til et skremmende sted hvis de kommer hit, så vil de kanskje la være å komme hit. Det er jo for fanden noe slags mesterstykke innenfor øvelsen “passiv aggressivitet”. Tanken er jo helt åpenbart at det skal virke avskrekkende på folk – ikke mist fordi de som har presentert lovforslaget sier det selv – at de kan bli sendt til Rwanda når de søker asyl i Storbritannia, men hvorfor skulle dette være avskrekkende hvis forholdene i Rwanda er så bra som de hevder? Det er åpenbart noe som ikke stemmer i dette bildet. For eksempel er det et frapperende fravær av intelligens i opplegget. Men den britiske regjeringen gjør så godt de kan for å smiske med fremmedfrykten i det britiske samfunnet, det skal de ha. Så får vi se hva som skjer når de skal avholde valg neste gang, sannsynligvis i år.

Alle normale og mentalt sunne mennesker har sansen for vittigheter av den typen som for eksempel oppsummerer mange timers frustrert arbeid med noen slags plagsom jævelskap i bare noen få ord som får alle de tilstedeværende til å le av oppgaven heller enn å banne, sverte og knurre. Man bygger jo opp psykiske spenninger og det er nødvendig å få utløp for disse på noe slags vis — og det morsomme er jo som kjent det morsomste alternativet. La oss si hvis man for eksempel er fire mann som skal bære et piano opp i femte etasje av en bygård som ikke har heis. De som har prøvd vet at dette er faen ingen spøk. Paradokset er at nettopp derfor er det bra å spøke om saken. Imidlertid er det mindre bra hvis folk ler så mye at de mister grepet på pianoet. Konsekvensene kan bli alvorlige hvis man glemmer situasjonens alvorlige dimensjoner. Jobben forblir jo den samme uansett hvordan man forholder seg til den. De danser med piano i et trappeløp er en sekvens av ord som kan fremkalle så mange slags bilder. Særlig hvis man selv er en av danserne.

Hva slags pervo synes at det er et vakkert syn når et piano blir sluppet fra så stor høyde at det sønderknusese når det treffer bakken? Svar, alle de som har strevd seg oppad trange trappeløp med pianoer mens de ofte fantaserte om å bare hive hele mannskiten ut av vinduet. De liker lyden av hundre timers aggressiv hamring på tangenter sammenfattet i et hundredels sekund med atonal blæng idet instrumentet ytrer sine siste toner i møtet med asfalten. Skjønnhet ligger i øyet som ser som folk sier. Mange har påpekt at det kreative alltid er nødt til å ha et element av destruksjon i seg, i den forstand at man ødelegger èn ting for å lage en annen. Eller man “omformer” materien, om du vil, fra den ene til den andre tilstand, hvor produktet så å si er aktivitetens ekskrement. Som alle vet påsto Platon – filosofiens far – at ethvert fysisk objekt bare er et bilde – en gjenskapelse – av det egentlige objektet, som er en abstrakt form, eller en idè. For eksempel er en stol noe man kan skape hvis man ødelegger et tre og bruker materialene derfra til å gjenskape den mentale formen “stol” i sin fysiske form. Det samme prinsippet er gyldig for alle ting mennesker lager og bruker til nyttige eller dekorative formål i sine omgivelser.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Det virker kanskje ikke intuitivt åpenbart men et piano er et strengeinstrument som tilhører samme kategori som gitar og fiolin. Det handler om å få strenger til å vibrere i forhold til en resonanskasse som virker komprimerende og forsterkende på lyden. Sånn lager man musikk, eller rettere sagt sånn spiller man musikk. Strengt tatt blir den jo “laget” i hodet som en idè – man “hører” noe i sitt “indre øre” – før man tester idèen ut i virkeligheten på det instrument man foretrekker å bruke, eventuelt som sang eller nynning. Siden kan idèen eventuelt utvikles i et samspill med andre, som vel er den vanlige måten for et band å jobbe. Noen argumenterer noen ganger til fordel for improvisasjon, det vil si at bandet “bare begynner å spille noe” – et rytmeløp – som man siden tar i forskjellige retninger med soloinstrumenter for å “se hva som skjer” på et mer, hva skal vi si, alkymistisk vis enn den mer rettfrem gående prosessen med å separere komposisjon fra fremførelse. Selv vil jeg imidlertid si at dette er jo bare en alternativ måte å fiske etter idèer som uansett ikke kan frembringe noe som ikke allerede fantes i de tilstedeværende musikernes indre liv. Hva som fungerer best i den kreative prosessen er vanskelig å si noe generelt om, men hvis “samspill” er et poeng er det sannsynligvis lurt å bruke tid på å samspille rundt det idègrunnlaget man totalt sett har som band. Ihvertfall er dette hva jeg tenker etter å ha vært mer enn gjennomsnittlig musikkinteressert i femti år. Man merker jo liksom fort om bandets enkelte medlemmer jobber bra sammen eller ikke, særlig når de spiller konserter og ikke kan falle tilbake på alskens “studiotriks”.

De som følger denne bloggen – det virker som om det kan være et sted mellom 50 og 100 “faste” – har selvsagt lagt merke til at jeg alltid – ihvertfall 99 av 100 ganger – henger på en sang helt til slutt. Dette er en vane jeg la meg til mens jeg skrev på engelsk. Jeg vet ikke hva en typisk leser mener om dette — men på den annen side, når bryr jeg meg om hva en typisk leser tenker? Det er jo deres sak, ikke min. De kan tenke hva fanden de vil. Poenget er at de tenker, ikke “hva” de tenker. Mitt eneste budskap sånn sett er en henvendelse til intelligensen om at den har rett til å leve sitt eget liv, på sine egne premisser. Hvis vi skal tro på Platon så er jo intelligensen mer “virkelig” enn alle denne verdens materielle gjenstander. Sannhet er en sjelstilstand som ikke har noe å gjøre med ytre omstendigheter. “Idèene” lever i en dimensjon hinsides tid og rom — eller i “evigheten” om du vil, altså en kontekst som er evig og uforanderlig, men som også er selve kilden til alt vi kan observere i verden. Som alle ser virker dette synet å ligge ikke urimelig fjernt fra postmoderne “simulasjonshypotese”, eller for den saks skyld hvor mange filosofiske systemer som helst som beskriver den materielle virkeligheten som en illusjon. Ingen bestrider at det finnes stoff, energier, fenomener og så videre. Saken er at vi oppfatter bare en mikroskopisk brøkdel av “alt som finnes der ute” slik at det blir en åpenbar usannhet når noen påstår at de forstår hva som foregår. Det virker mer sannsynlig at de har lyktes med å isolere nevrosen sin fra naturens erkjennelsesmekanikk gjennom å “slå rot” i noe slags idèkompleks som de liker — og siden forsvarer så godt de kan. Også jeg. Det er en allestedsnærværende menneskelig svakhet å “tro at man forstår” til tross for at alle sannsynligvis har mye erfaringsmateriale som antyder at de forstår mange ting bedre nå enn tidligere i livet. Det er jo fristende å slå seg til ro med noen vakre konklusjoner som man trives sammen med og det ene med det andre. Dessuten er livet kort. Man har ikke tid til å utforske alle ting. Det lønner seg å plukke “noen” ting og heller spesialisere seg på dem enn å la seg distrahere av foranderlighetenes evige kaleidoskop.

Slaget ved Teutoburgerskogen fant sted i år 9 da en allianse av germanske stammer, ledet av Arminius, i et bakholdsangrep i nærheten av Teutoburgerskogen ødela tre romerske legioner, nemlig legio XVII, XVIII og XIX, under kommando av Publius Quinctilius Varus. Disse legionene ble aldri gjenopprettet. Krigen var casus belli for en syvårig krig, som til slutt førte til at Rhinen ble grensen for det romerske riket i de neste fire hundre årene. Romerne klarte aldri å erobre Germania, og ingen erobringsforsøk ble foretatt etter dette.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Som alle vet ble Titus Flavius Vespasian født i år 9, mens Augustus fortsatt var keiser – den første av dem – i Roma. Den store hendelsen det året var imidlertid katastrofen i Teutoburgerskogen, som muligens hadde en litt deprimerende effekt på den generelle romerske entusiasmen for resten av Augustus sin regjeringstid, som skulle bli fem år. Han døde i år 14 – av naturlige årsaker – etter å ha sittet på tronen i førti år. Augustus ble etterfulgt av Tiberius, som var keiser i 22 år, slik at ved det tidspunkt da Caligula ble keiser var Vespasian 27 år gammel og godt på sin vei til å gjøre karrière innenfor det romerske statssystemet. Det er aldri bra å ha keiserens oppmerksomhet pleide folk å si i Roma ved denne tiden, noe som ikke minst gjaldt under Caligula, som la merke til Vespasian på en negativ måte fordi keiseren var mindre enn fornøyd med hvordan Romas gater og torg ble ryddet og rengjort — noe som ved dette tidspunkt lå under Vespasians formelle ansvar. Følgelig hendte det ved en anledning at han ble straffet – rituelt ydmyket – av Caligula, som ifølge sitt rykte hadde sansen for denslags. Fordi han beholdt sinnsroen overlevde imidlertid Vespasian denne seremonien. Den hadde også den utilsiktede bivirkning at han ble lagt merke til av Caligulas onkel Claudius, som selv ble tildels ganske kraftig “mobbet” av Caligula — som imidlertid snart skulle bli myrdet i et komplott som endte med at Claudius ble innsatt som keiser; og han igjen innsatte Vespasian som offiser i hæren.

Det har vært mye spekulasjon rundt hva slags karakter Claudius var. Hva som ihvertfall er sikkert er at det var han som erobret Britannia, som det het den gangen, og en av de som gjorde seg særlig bemerket for mot, taktisk klokskap og målrettet seiersvilje var Vespasian. Det var mange måter å oppnå fremgang i Roma på den tiden, men den gjeveste var “militær heder og ære” — som imidlertid trakk med seg den ofte litt ubehagelige bivirkning at nå ble man tatt alvorlig som mulig politisk konkurrent blant alle de ryggdolkende maktspillerne ved hoffet i Roma. Det var jo mildt sagt ingen søndagsskole. Da Claudius så giftet seg med Agrippina – Caligulas søster-hustru – falt Vespasian i unåde og måtte trekke seg tilbake til et “rolig liv på landet” som muldyroppdretter og drive hva som vel nærmest var datidens form for transport og spedisjonsfirma. Siden gikk det noen år før det neste som skjedde var at Nero kom til makten i år 54, da Vespasian var 45 år gammel. Tre år senere kverket Nero sin egen mor og siden det først og fremst var henne – Agrippina – som mislikte Vespasian så ble det jo tilbake til hoffet igjen som “keiserens venn” for ham. Slik fikk han mange lukrative jobber som imidlertid fungerte mest som nettverksbygging for Vespasian, som tilsynelatende var uinteressert i å legge seg opp en stor privatformue slik alle andre gjorde mens de jobbet for staten. Istedet samlet han på “venner” overalt hvor han dro, som alle typisk opplevde at de sto i takknemlighetsgjeld til Vespasian. Dette skulle senere vise seg å være akkurat den politiske kapital han behøvde for selv å bli keiser i år 69, en posisjon han beholdt til han døde en naturlig død ti år senere som den første romerske keiser siden Augustus 65 år tidligere som ikke ble myrdet i noe slags komplott.

Først var det imidlertid uroligheter i Midt-Østen. Det store jødiske opprøret i år 66 kom jo bare en måned etter at Nero hadde myrdet den som da hadde kommandoen over den lokale garnisonen i “Asia” — det vil si de østlige delene av romerriket. Nero hadde ved dette tidspunkt kvittet seg med alle andre som var egnet for oppgaven med å “straffe de jødiske opprørerne” enn Vespasian, slik at jobben ble hans. På denne måten gikk det til at han var engasjert i krigføring i Israel på den tiden da guvernøren i Spania, Servius Sulpicius Galba, gikk til aksjon og iverksatte sitt komplott som endte med at Nero ble myrdet og Roma ble kastet ut i den første borgerkrigen siden Cæsar og Antonius sine dager. Legenden sier at Nero bare noen måneder før sin død spurte et orakel om hvor lang tid han hadde igjen på jorda. Orakelet sa at han måtte passe seg for 73 års alder, slik at Nero som ved dette tidspunkte knapt hadde fylt tredve følte seg oppmuntret ved tanken på ennå førti år som keiser. Imidlertid var jo Galba 73 år gammel da han bestemte seg for å gjøre statskupp. Siden gikk det som det gikk. Galba drepte Nero, før Otho drepte Galba, og Vitellius til sist drepte Otho. I mellomtiden samlet Vespasian støtte fra sine gamle venner og etablerte blant annet en blokade av kornforsyningene fra “Afrika” – som de kalte sørkysten av Middelhavet den gangen – som medførte hungersnød og opptøyer i Roma. Vitellius mistet først kontrollen, så livet, og scenen var klar for Vespasians tid som keiser av Roma. Noe av det første han gjorde var å fullstendig sønderknuse og utrydde alt som overhodet lignet vagt på opprøsrstendenser i hele det området vi i dag kaller Israel og Midt-Østen. Det romerne typisk gjorde når de var virkelig forbanna på noen var jo å drepe alle voksne menn og selge røkla som slaver. Vi må regne med at det gikk ganske stygt for seg da Vespasian ødela den gamle jødiske staten og spredte befolkningen for alle vinder, men det var sånn romerne gjorde forretninger — og de hadde stor suksess med metodene sine i ennå fire hundre år, helt til de gamle fiendene fra nord trakk sørover og etterhvert utslettet de vestlige delene av romerriket. i øst fortsatte de jo som Det bysantinske imperium i ennå tusen år, helt til Mehmet Pasja og tyrkerne til sist invaderte Konstantinopel og etablerte Det ottomanske riket, som varte frem til Den første verdenskrig medførte rikets undergang og britene etablerte såkalt protektorat i det som da ble kalt Palestina. Resten er historie.

Donaldisme er både en seriøs og humoristisk forskning og en bevegelse hvis formål er å studere tegneseriebladet Donald Duck & Co og dens verden. Nordmannen Jon Gisle skapte forskningsgrenen da han i 1971 utga essayet «Donaldismen» og i 1973 utga boken Donaldismen, som omslaget sier er «en muntert-vitenskapelig studie over Donald Duck og hans verden». Boken er en alvorlig og samtidig meget vittig bok som analyserte tegneseriefiguren Donald Duck, de øvrige figurene (ikke bare endene), Andeby, og deres innbyrdes forhold. Boken ble en sensasjon, kom ut i flere opplag, ble hyppig stjålet fra landets biblioteker samt oversatt til svensk og dansk. Bokens popularitet var så stor at mange ikke så ironien og at boken også var en gjennomført parodi på Edvard Beyers Norges litteraturhistorie, ned til latinsk begrepsapparat og fotnoter. Boken ble gjenutgitt i «ANDen» (og lett revidert) utgave på Gyldendal Norsk Forlag høsten 2006.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Den mer konkrete referansen: NRK.no

Jeg begynte i syvende klasse på ungdomsskolen i året 1975 og gikk ut av niende – det var bare ni år den gangen – i 1978. Donaldismen av Jon Gisle var en av favorittbøkene mine i den perioden. Den landet jo midt oppi noe som jeg forsto intuitivt, at – for å sitere en “Gruk” etter dansken Piet Hein – “den som kun tar spøk for spøk og alvor kun alvorlig, han eller hun har faktisk fattet begge deler dårlig”. Jeg antar man kan se for seg kategoriene spøk og alvor som et yin-yang-symbol, hvor begge motsetningene skal inneholde en flekk av den andre siden, som symboliserer at “universet er ett” og alle motsetninger følgelig illusjoner som oppstår på grunn av “virksomhet” (karma). Så snart denne virksomheten opphører vil også illusjonen kollapse og “den egentlige orden” (dharma) åpenbare seg. De spesielt interesserte kan selv gå inn i et nærmere studium av hinduismens og buddhismes teoretiske grunnlag. Alle andre bare fortsetter å lese.

Det er og vil for alltid forbli ubegripelig for meg hvordan noen vil ha noe som helst å gjøre med en type som Donald Trump, enda mindre at de overhodet kan tenke på å hyre inn en sånn evneveik stakkar til å gjøre en voksen manns jobb. Han er jo fullstendig fette idiot. Hva tror de kommer til å skje? Herregud. Nå opererer man jo med Fahrenheit som enheter for temperatur i USA, slik at uttrykket “å ha en IQ som er lavere enn kroppstemperaturen” låter ikke like urimelig når tallet er 100, fordi man opererer jo med et intelligensmessig middelområde som går fra 80 til 120 og alt innenfor dette betraktes som “normalt” — mens vi som bruker Celsiusgrader registrerer tallet 37 for kroppstemperatur, som hvis det hadde vært tallet for IQ innebærer at man har en mental funksjonshemning og er ute av stand til å “tenke normalt” eller forstå engang et typisk barneskolepensum. Følgelig blir det en helt annen kategori av fornærmelse. Imidlertid er det sannsynligvis sant at Trump har en IQ som er “lavere enn kroppstemperaturen” i en kontekst hvor Fahrenheitgrader er det alle tenker på.

Mens vi allikevel er i kålåkeren kan det nevnes at ikke alle konverteringer fra den ene til den andre enheten fremstår som logisk konsistente. For eksempel bør man ikke oversette “cirka 5000 meter” til “cirka 16.404,2 fot” fordi da vil jo alle lure på hva fanden som egentlig er kravene for presisjon hos noen som regner brøkdeler av fot når man måler fjells høyde som “omtrentligheter”. Herregud. Men nok om det. Det er mer enn fysiske måleenheter som skiller USA fra Europa — et tema jeg til stadighet berører. For eksempel defineres “selve virkeligheten” annerledes på engelsk enn på tysk (og norsk). Virkelighet som konsept henviser jo til “noe som virker”, i den forstand at det “gjør noe”, eller har en effekt som er målbar i fysikken, mens reality henviser til “tinglighet” via det latinske ordet for ting, re. Det vil si alt som “er” eller kan sies å “være” i en mer materiell forstand. Dette er kanskje subtilt og ikke typisk sånt som folk sitter og reflekterer over, men det er viktige elementer innenfor filosofien. Sannheten om menneskene er jo at vi lever i en verden av omtrentligheter. For å lære noe om verden bruker vi typisk “den hermeneutuske skruen” hvor vi først legger merke til en omtrentlig helhet, deretter studerer vi fenomenet i nærmere detalj, som i sin tur fører til at vi må oppjustere helhetsbildet på nytt, og så videre, i en “skruebevegelse” som sakte forflytter oss til høyere forståelse etterhvert som vi oppgraderer datagrunnlaget vårt. Samtidig nærmer vi oss “spissen” fordi jo mer presis man prøver å være i forhold til virkeligheten, jo vanskeligere blir det å holde fast fokus ved situasjonenes essensielle poeng.

Er Donald Trump en fascist? En nazist? Jeg vet ikke om det er rimelig å bruke slike ord om ham. Det virker ikke som om han har noen annen – eller “høyere” – ideologi enn hva som helst som der og da er bra for ham selv — og der stanser det. Politisk sett er det jo kongsmakt fra middelalderen han søker. Loven det er meg — som kanskje også er “ideologien” hos noen slags forrykt revolvermann fra Det ville vesten, som forøvrig – dette er faktisk verd å nevne ofte – også var det lesestoffet som opphisset den pur unge Adolf Hitler mens han ennå bodde i foreldrehjemmet i Braunau-am-Inn. Et annet fellestrekk mellom Adolf og Donald er at begge vokste opp med sadistiske og grusomme farsfigurer. Betyr det noe? Jeg vet ikke, men det kan bety noe under den tidlige personlighetsdannelsen hos et menneske hvis de mobbes og bankes opp av sin egen far på uforutsigbart vis mens de er små. Det virker rimelig å anta. Siden kan man jo studere hvor “grensene” deres later til å gå – eller ikke gå – i forhold til hva de oppfatter som akseptable metoder i et maktspill. Hvor lærte de dette? Man behøver ikke å være Sigmund Freud for å legge sammen to og to i dette puslespillet. Det virker som om Trump har utviklet seg til å bli en samlende figur for alt som kan krype og gå på “den politiske høyresiden” i USA — som befinner seg et godt stykke til høyre for den norske, men som likevel noen ganger inspirerer noen evneveike troll her hjemme. Hvordan og hvorfor dette har skjedd er noe historikere kommer til å diskutere for all fremtid – akkurat som tilfellet er med Hitler og visse andre uhyggelige skikkelser fra historien – men situasjonen er dødelig reell. Dette valget handler for amerikanerne om hele eksistensgrunnlaget for nasjonsbyggingsprosjektet deres.

Nazistene etablerte tidlig det varemerket som mer enn noe annet preget dem: Uniformert og godt organisert voldspøbel som “regjerte i gata” med trusler, terrormetoder og – med jevne mellomrom – ville ødeleggelsesorgier med knusing av jødisk eiendom, bokbål og det ene med det andre. Noen oppfatter alle nazismens symbolske og reelle egenskaper i slik forstand som et minimumskrav for at “nazisme” skal foreligge, men til dette er det å si at stokastiske stormtropper fungerer minst like bra til formålet med å true og kue folk til ydmykhet overfor den politiske bevegelsens kraft. Middelalderkongen trenger bare å nevne et problem så vil tilhengerne hans selv tolke dette som en oppfordring til aksjonisme i nærmest en hvilken som helst retning. Det virker som om det ennå ikke helt har gått opp for folk at det som skjedde for tre år siden – overfallet på regjeringsbygningene – var er svært alvorlig hendelse som helt mangler sidestykke i amerikansk historie. De liksom bare laller videre i sine personlige Disneyland oppi hodet, uten å registrere faren de befinner seg i. Det er ganske forbløffende. Det enorme trykket av trusler og trakassering rettet mot alle som står i veien for middelalderkongen Trump er politiske realiteter i dagens USA, enten vi snakker om de som jobber med de mange etterforskningene og rettssakene mot ham eller hans politiske motstandere i form av Demokrater og andre som har lyst til å fortsette fremover med en forfatningsform som ikke tillater lederen å ha uinnskrenket makt. Hva skal man tenke om dette? Det ser jo ikke bra ut. Amerikanerne er jo ikke først og fremst kjent for sin sunne fornuft.

Demokrati, også kalt folkestyre, er en styreform hvor folket har direkte eller indirekte innflytelse på hva slags beslutninger som fattes. Kjennetegn ved demokrati er frie valg, flertallsstyre, retten til å være uenig med flertallet, og at individenes grunnleggende rettigheter ivaretas. Vanligvis benyttes begrepet i en noe snevrere betydning, der det betegner et system som det man har i de fleste vestlige land, hvor folket stemmer inn representanter i en riksforsamling samtidig som man har visse grunnleggende rettigheter i form av ytringsfrihet, eiendomsrett, politisk frihet og likestilling. Ordet demokrati stammer fra antikkens Hellas og kommer av gresk fra dēmos (folk), og kratía (styre). Det betegnet da en styreform som stod i motsetning til aristokrati (elitestyre).

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Disse definisjonene som jeg ofte hefter ved teksten som jeg selv produserer er ikke ubetinget objektive, fordi det finnes jo flere mulige kilder som for eksempel i dette tilfelle – demokrati – hvor det var en fem-seks forskjellige som var aktuelle, men jeg landet til slutt på Wikipedia fordi de hadde størst informasjonstetthet – det vil si forholdet mellom mengden saklig informasjon og antall ord – i sin versjon. Dessuten presiserte de at grekerne, som oppfant konseptet (og ordet) demokrati, betraktet det som en motsetning til aristokrati, ikke diktatur. Når det for eksempel oppsto krig eller noen annen slags unntakstilstand valgte grekerne gjerne en tyrann – altså en enkeltperson som betros all den politiske makten – til å styre dem gjennom krisetilstanden uten å kaste bort tid på debatter og annen politisk prosessindustri. Når det gjelder selve konseptet aristokrati så snakker vi om “den ariske klassen” – som på norsk tilsvarer konseptet at “de beste blant oss” bør være ledere – som de evneveike nazistene komisk nok trodde betegnet en rase, eventuelt at det var et gammelt indisk-iransk ord for “hvite mennesker”, mens det altså egentlig bare betyr eliten. Du vet. De som vinner i sport, får de høyeste karakterene, de beste jobbene, og så videre. Når vi snakker om et aristokratisk system er det disse som styrer samfunnet, både direkte og indirekte. Innenfor den klassisk greske horisonten av kultur kan vi si at Athen praktiserte demokrati mens Sparta definitivt var et aristokratisk samfunn.

Noe annet som er verd å ta med seg er at grekerne også designet ordet idiot, som betegnelse for individer som ikke kunne eller ville delta i den demokratiske styringsprosessen, som ikke kunne eller ville sette seg inn i aktuelle politiske saker og danne selvstendige meninger rundt problemstillinger innenfor filosofi, kunst, retorikk, religion og så videre. Disse ble betraktet som systemets største svakhet. Det fremstår jo umiddelbart som litt urimelig å tvinge folk til å delta i noe de ikke ønsker å være med på, slik visse land gjør i våre dager i form av plikt til å møte opp i valglokalet og avgi stemme (men man kan imidlertid stemme blankt hvis man vil), selv om man i andre enden av denne saken konfronteres med et legitimitetsproblem når bare en lav prosentandel av alle landets stemmeberettigede ytrer seg i forhold til hvem de synes bør styre landet. Det regnes som kritisk når valgdeltagelsen blir påfallende lav. Det innebærer et legitimitetsproblem for de som ender opp med å bli valgt; som senere – i historisk forstand – sannsynligvis vil bli husket som en “dårlig periode” selv om mye teknisk sett gikk bra. De som styrte hadde jo ikke et flertall av folket i ryggen. Idioter – det vil si de som ikke kan eller vil delta i samfunnsdebatten – brakte dem i praksis til makten gjennom sitt fravær fra valgprosessen. Med mindre de er sosiopater – som i tillegg også er dårlige tenkere – så må det jo hefte en ikke ubetydelig grad av usikkerhet ved maktgrunnlaget til en regjering som beviselig bare representerer kanskje tyve prosent av den totale velgermassen, men dette er svært ivrige tyve prosent som alltid møter opp og stemmer uansett hvor deprimerende alle andre måtte synes at opplegget er (slik at de derfor holder seg unna hele jævelskapen for å “ikke oppmuntre dem” som ofte er det beste argumentet de som ikke stemmer har).

Ytringsfrihet betraktes som en demokratisk hjørnestein. Vi må jo få frem sannheten om hvor folk står i de forskjellige politiske sakene. Da kan vi ikke ha en situasjon hvor for eksempel det demokratiske flertallet undertrykker diverse politiske minoriteter – og hindrer dem i å jobbe for sine saker – med alskens snedige triks og manipulasjonsteknikker; i ytterste konsekvens regelrett forfølgelse, psykisk terror og voldelige overgrep. Imidlertid er det viktig å forstå forskjellen mellom friheter og rettigheter i dette spørsmålet. Et filosofisk sett stort problem er når folk tilsynelatende ikke forstår forskjellen mellom makt og frihet, som i spørsmålet om såkalt “positiv frihet” – altså frihet til – som egentlig er grov misbruk av begrepet frihet i en kontekst hvor denne kategorien av mening er bedre uttrykt gjennom ordet makt. Man har makt “til”, men frihet “fra”. Positiv frihet kan også beskrives som rettighet. Man har rett til å for eksempel ytre seg fritt om skatter og fiskeripolitikk, men bare fordi man har frihet fra straffeforfølgelse fordi man ytrer seg på måter som ikke behager makthaverne. Ser du distinksjonen? Det er ikke noen dramatisk forskjell i ordstilling men det er et helt jævla snøras av praktiske konsekvenser når man surrer det til i denne meningsdimensjonen. Det misfosteret vi kaller “positiv frihet” er en veldig amerikansk livsholdning. Jeg kan gjøre som jeg vil. Eller som når man transporterer den samme holdningen over på demokratisk debatt og ytringene som følger med den: Jeg kan si hva jeg vil. Begge deler er evneveikt og alle bør kunne se det umiddelbart, men på den annen side er det jo så mye som “folk bør kunne se og forstå øyeblikkelig” som ikke desto mindre er omdiskuterte ting. For eksempel “klimadebattens debattklima”, eller norsk naturvernpolitikk. Hva har vi? Strømpriser, lakseskatt og det ene med det andre. Det at ikke alle mener det samme som deg er jo noe man bare må leve med — og etter litt knurring og bjeffing lander da også folk typisk på denne posisjonen etterhvert; at ytringsfriheten er så verdifull at man godtar det den koster, som i praksis er å puste dypt og holde kjeft når de evneveike setter i gang med de fjollete argumentene sine. Enten går det bra eller så går det over.

Den aller mest evneveike misforståelsen om ytringsfrihet er når folk tror at den også omfatter privateide foretak som for eksempel Facebook, YouTube eller Twitter. Dette er ikke korrekt. Praktiserer du selv ytringsfrihet i hjemmet? Jeg tror ikke det. Normale folk bortviser fra sine private hjem den kategorien av gjester som ytrer, oppfører og/eller “uttrykker seg” seg på uakseptabelt vis — og ingen mentalt friske mennesker ser noe problem i dette. Visse regler om likestilling og den typen ting kommer selvsagt til anvendelse hvis man har “åpent hus” i form av for eksempel et serveringssted, men gitt at man ellers behandler alle likt er det ingen som kan nekte dem å etablere intern justis i forhold til forbudte aldergrupper, tema, antrekk, omgangsformer og så videre. Det samme gjelder for de nettbaserte plattformene for sosiale media. De er jo i prinsippet noen slags “virtuelle utesteder” hvor folk tilbringer tid i selskap med hverandre, så det er på ingen måte unaturlig at de engasjerer ordensvakter til å dempe entusiasmen hos de verste bråkmakerne. Når det gjelder den for hånden værende plattformen blogg.no så tror jeg de har fattet en forretningsmessig beslutning om at det neppe er lønnsomt å bruke penger på prosjektet og derfor har de heller ingen moderator som passer på at alle apekattene som blogger her oppfører seg som folk. De kan ikke engang gjøre redaksjonelle inngrep i innholdet på plattformen, fordi det ligger implisitt innebakt i en slik handling at redaksjonsansvar er en nødvendig byrde “noen ganger” og da har man allerede havnet på det juridiske skråplanet i forhold til hvem som har skylden for hva dersom noen for eksempel politianmelder noen andre av “årsaker” som ikke er vesentlige for poenget her og nå. Bare ved å holde fingrene hundre prosent av fatet kan plattformen legitimere argumentet om at ingen moderasjon er nødvendig, det vil si at de behøver ikke å betale noen for å gjøre jobben, de kan bare drifte en “passiv plattform” som bringer inn noen kroner i reklameinntekter slik tingene står per i dag, men som sannsynligvis blir et ulønnsomt prosjekt hvis de må bruke ressurser på å drifte en redaksjonsinnretning. “Ytringsfriheten” som finnes på blogg.no er med andre ord bare konsekvensen av noen spesielle økonomiske forhold. Som privateid foretak har også de rett til å nekte folk å ytre seg om visse tema, bruke visse “stygge ord”, ytre seg på “ubehagelige” måter og det ene med det andre. De bare gjør intet slikt fordi “bordet fanger” i juridisk forstand når man først begynner på den måten — og snart er man viklet inn i endeløse forhandlinger om “forskjellsbehandling” som sluker betydelige ressurser uten å gi noen avkastning som forsvarer tiltaket.

Det demokratiske likhetsidealet oppgis ofte å være demokratiets største problem, det vil si at en professor i statsvitenskap har bare èn stemme, akkurat samme som den verste formen for idiot; det vil si sånne som ikke skjønner noe som helst men som likevel har mange og ofte høyrøstede meninger som de i all hovedsak henter fra følelseslivet sitt. Sånt er vanskelig å svelge, fordi alle vet at det går et visst antall evneveike troll på hvert antall seriøse mennesker som gjør så godt de kan her i livet. Særlig i såkalt “rike samfunn” hvor folk tar det for gitt at man alltid kan spøke og tulle med alle slags ting. Noe av det jeg personlig opplever som den mest interessante forskjellen mellom Norge og “mitt andre hjemland” Colombia – bortsett fra noen åpenbare ting med klima og naturforhold – er hvor mye mer seriøse folk er i forhold til alt de sier og gjør på alle nivåer av samfunnet i Colombia. Ironisk nok opplever jeg dette som frigjørende selv om Norge relativt sett er et vesentlig mye mer “fritt land” (og sikkert mange hundre ganger mer trygt). Jeg antar at det har noe å gjøre med mine personlige karakteregenskaper. Jeg liker jo ikke fjas og tull. Jeg liker ikke late og useriøse mennesker. Det påfører meg stress å måtte være i nærheten av alskens sjuskete slasker som ikke gjør skikkelig arbeid og som har mangelfull virkelighetsforståelse. Det å ikke ta ting alvorlig straffer seg jo på en helt annen og mye mer umiddelbar måte i Colombia enn i Norge. Dette skaper en helt annen kultur. Siden kan man mene hva man vil om dette, men for meg ser det ut som en mer ærlig kultur.

Kulturell referanse: NRK.no

Inger Merete Hobbelstad skriver bra i sin kulturkommentar om “det kunstige menneske” – inspirert av filmen Poor Things men også med noen sideblikk til blant annet Frankenstein, Pinocchio og Coppelia – helt til hun fremsetter en moralfilosofisk påstand som er et par nummer for store sko for henne: For her stanger den moderne tiden inn i religionen. Den som vil skape et menneske, vil være gud. Det kan ikke gå bra. Og i de fleste historier om slike prosjekter, går det galt så det suser. (Sitat fra artikkelen i lenken ovenfor.) Hva er det hun prøver å si? Fra min sysnvinkel ser det jo ut som om “det å være menneske” innebærer at man i det aller minste er fungerende gud i forhold til prosessen med å skape seg selv. “Den som vil skape et menneske” er følgelig alle mennesker som vil virkeliggjøre noe som i utgangspunktet bare er fantasier om muligheter, men som gjennom målrettet arbeid og det ene med det andre ender som realiteter. Så langt det å skape seg selv. Men hva med å skape “noen annen” på det ene eller det andre viset?

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Av alt det latterlige jåsset mennesker driver med er religion uten tvil det mest evneveike. Gud har personlig fortalt meg at han ikke finnes og hvem er jeg til å diskutere denne formen for identitetsdannelse? Det er en spennende form for “fraværende far” å forholde seg til – i den forstand at mange fantaserer om hvor fint det vil bli når de endelig får litt tid sammen – men i mellomtiden må man jo klare seg som best man kan med de egenskapene man – angivelig – har arvet fra denne moralsk tvilsomme skikkelsen. Gud fremstilles jo innenfor de mest populære religionene som en smålig og sjalu karakter som er overdrevent interessert i alt snusket som folk henfaller til i sine svake øyeblikk, men som knapt fortjener noen oppmerksomher mens det pågår og ihvertfall ikke danner noe saklig grunnlag for all den skam og skyldfølelse som de senere går og drasser på. Herregud, bokstavelig talt. Dette er ingen psykiatrisk sunn måte å forholde seg til verdens realiteter og det forhold man danner seg til dem. Saken er at vi har en svært avansert hjerne som har kraft til å “utrette mirakler” men som vi i det store og hele behandler som den minst populære bikkja i flokken. Folk henfaller til perversjoner av mangel på høyere idealer. De forlanger mer enn alt det de allerede har blitt gitt av Gud, naturen, samfunnet, sine foreldre eller hvordan man nå foretrekker å se det.

Det kan ikke gå bra er i ethvert tilfelle en typisk “post hoc” påstand, fordi man tenker jo ikke typisk dette om et pågående prosjekt som man er engasjert i, mens det ofte kan være noe man tenker etter at ting har gått på trynet og man undersøker alle detaljer i alt som skjedde for å forstå hva som gikk galt slik at man ikke repeterer atferden. Hvis man vet på forhånd at noe “ikke kan gå bra” bør man jo heller gjøre noe annet, synes du ikke? Vi må se på den mest vanlige formen for å skape et annet menneske: Barneoppdragelsen. Enten man vil eller ikke ender man som en person som har “gudsmakt” i noen år, ihvertfall helt til barna blir store nok til å forme en selvstendig personlighet, som invariabelt betyr at de begynner å betrakte foreldrene mer som “vanlige mennesker” enn som de imponerende superskapningene de typisk fremstår som mens barna er små og ennå ikke vet noenting om noe som helst. Regissøren av Poor Things – Yorgos Lanthimos – ble først kjent for filmen Dogtooth som var en bisarr skildring av “en dysfunksjonell familie” hvor barna ble fastholdt i barnets sinnstilstand langt inn i voksen alder via diverse manipulasjonsteknikker — og filmen gjorde dypt inntrykk på mange, inkludert meg. Av denne grunn alene tenker jeg å se Poor Things når den kommer på kino innen rimelig nærhet av der jeg bor, eventuelt på video hvis det blir slik (som det ofte blir). Det at Lanthimos har fått med seg tre av mine favorittskuespillere gjør saken biff, som folk sier. Emma Stone, Willem Dafoe og Mark Ruffalo er alle kjent for sine sterke karakterskildringer fra et langt synderegister av tidligere filmjobber.

Hvorom allting er, slik jeg ser det skaper Yorgos Lanthimos historier om barneoppdragelse, kanskje inspirert av Coen-brødrenes burleske filmunivers noen ganger, med alle sine surrealistiske skikkelser som typisk skildres gjennom “barnets dømmende øyne” som jo på ingen måte bryr seg om alle de finere nyanser i alle “voksenforklaringer” av hva det er som foregår. Det er jo faktisk slik noen ganger at foreldre, uansett hva slags velmenende idealister de måtte være i forhold til foreldreoppgaven, skaper monstere gjennom alle sine tiltak for å beskytte og kontrollere barnet. Eller i praksis sosialt mistilpassede individer som harmonerer dårlig i forhold til sin egen generasjon fordi de har blitt hjernevasket til å implementere et verdisett og et verdenssyn som ikke er nyttig – og noen ganger direkte skadelig – for deres egne livsutfordringer. Hender det noen ganger at man selv tenker “dette kan ikke gå bra” når man observerer hvordan andre mennesker oppdrar sine barn? Det har ihvertfall hendt meg ved noen anledninger, uten at jeg dermed vet hvordan jeg skal forholde meg til det jeg tenker. Det virker jo ikke rimelig å blande seg borti andre folks privatliv, selv om man eventuelt føler bekymring for barnas oppvekstvilkår. Hva skal man liksom gjøre? Skal man tyste til politiet eller barnevernet bare fordi man har “bange anelser” om noe man ser? Mange som vokste opp under tvilsomme forhold uttaler jo senere at de skulle ønske at noen hadde grepet inn den gangen. Altså mens de ennå var små og forsvarsløse. Det foregår mye fælt ute blant befolkningen. Alle vet dette. Imidlertid er det vanskelig å skjønne hva annet man selv kan gjøre enn å passe sine egne saker og prøve å ikke gjøre alt for mye galt i løpet av sitt liv her på jorda.