Raga Rockers is a Norwegian rock band. The band was formed in 1982 in Oslo by vocalist Michael Krohn, bassist Livio Aiello, guitarist Bruno Hovden and drummer Jan Arne Kristiansen. Raga Rocker’s musical style has evolved throughout the years and is often characterized as melodic rock with dark and satirical lyrics. Raga Rockers is considered one of the “big four” Norwegian bands who popularized modern rock with Norwegian lyrics in the 1980s alongside Jokke & Valentinerne, DeLillos and DumDum Boys. The band has released twelve studio albums, four live albums and two compilation albums.
(Wikipedia)
Jeg har vært fan av Raga Rockers siden de begynte — og minst femti prosent av årsaken til dette er Michael Krohn og hans nådegave for å skrive stor poesi. Selv uten musikken ville tekstene hans stått stødig på sine egne bein, men når man legger til det late, tunge, groovy og nærmest nonsjalante rock’n’roll kompet ender vi med et uttrykk som dessverre aldri kommer til å slå gjennom internasjonalt – fordi de synger på norsk og musikken alene er for generisk til å være interessant på verdensmarkedet – men vi skal være glade for at de finnes og for at de har fortsatt med rimelig stø kurs gjennom alle disse årene. Det er lenge siden jeg har sett bandet live nå, men gjennom 80 og 90-tallet var jeg på “et betydelig antall” konserter med dem litt sånn her og der i Oslo, pluss at jeg kjøpte alle platene etterhvert som de kom ut. Siden da har vi jo alle blitt eldre og prioriteringene har forandret seg.
Det er litt uklart for meg hva eksakt han Per Willy Amundsen har sagt og/eller gjort, men han er jo med i Fremskrittspartiet så allerede der har vi dokumentasjon på at mannen er evneveik. Det jeg har oppfattet er at han først har rusa seg på alkohol og deretter har han funnet “sin indre manndom” eller noe sånt. Hva skal man tenke? Han kom ut av skapet og våget å “være seg selv” på en helt vanlig kveld i mars. Vel, som man sier: morn du, din fettetosk. Karrièren er død men det går sikkert an å få betalte talerjobber for noen nynazister og denslags. De vil jo høre mer om all problematikken med kvinnene og de svarte. Resten av oss har en følelse av at dette er øredøvende kjedsommelig. Er det noen som hadde forventet noe annet av denne gjengen med rævklovner? Herregud. Fremskrittspartiet er som en spesialklasse for alle barna med “særlige oppfølgingsbehov” og hvis man lar dem holde på uten tilsyn av ansvarlige voksenpersoner kommer det invariabelt frem sånne dusteting som Amundsens kjeftskrevende oralorgasme i offentlig påsyn på Facebook, eller hvor det nå var.
Er det for mye forlangt å be om kompetente poitikere? Det er på ingen måte urimelig å forvente mer av folk som jobber på høyt politisk nivå enn fra han vanlige Per Willy som sitter i kassa på supermarkedet og som har sterke meninger om somaliere og det ene med det andre. Vi har ennå ikke fått noe monster i den samme kategorien som Donald Trump her i Norge, men i den grad vi har noe som ligner så befinner de seg alle som en i Fremskrittspartiets stortingsgruppe, eller i tett operativ kontakt med dem. Jeg mener, folk bør ikke prøve så hardt å fremstå som noe de ikke er — gitt at de – som Amundsen – virkelig og oppriktig ikke er anstendige mennesker, men bare evneveike drittsekker med et undertrykt behov for å uttrykke seg negativt om “visse grupper” som de ikke klarer å forholde seg normalt til. Det er greit. Bare få det ut. Ras ifra deg du, men gjør det på et annet sted enn i rikspolitikken, mange tusen takk. Det er en jævlig dårlig idè å etterspørre “engasjerte og folkelige” politikere. Det vi trenger er kalde hoder som fokuserer på budsjettbalansen og det internasjonale avtaleverket vi må få på plass for å – kanskje – få til å jobbe oss ut av klima-apokalypsen som blir stadig mer merkbar for stadig flere i sin vanlige hverdag.
Arnolfinis bryllup er et maleri fra 1434 av maleren Jan van Eyck. Det er kjent som et periodedefinerende bilde fra renessansen eller tidlig nederlandsk maleri med flere originale stilistiske grep. Bildet trekkes ofte fram for sine realistiske trekk, likevel kombinert med mange symbolske elementer; og for sin kompositoriske kompleksitet, med bruken av speil på bakveggen for å synliggjøre virkeligheten utenfor billedrammen, et grep som senere ble brukt av Diego Velasquez i maleriet Las Meninas (1656). I tillegg til å synliggjøre at det finnes flere personer i rommet, er speilingen også med på å understreke betrakterens posisjon i forhold til de øvrige personene i bildet, og dermed på å trekke betrakterposisjonen inn som en del av motivets verden.
Mange husker sikkert diktanalyse fra norskundervisningen på skolen. Det har vært litt fremme men kanskje litt uti sidevingen av media nylig fordi det har vært en diminuitiv debatt om “nytteverdien” av de enkelte elementer innenfor språkfagene, uten at jeg selv har noen mening om dette annet enn at skolen rent generelt er litt for ambisiøs i forhold til å utøve makt mot barna og litt for lite ambisiøs i forhold til å faktisk lære dem noe. De sier at hunder kan lukte folks frykt og at de ofte reagerer på dette med å bjeffe mot den fryktsomme, som dermed blir enda mer redd, og så videre — men bare de som selv har prøvd å være lærer for en typisk skoleklasse vet at barn også har slike egenskaper. Om det ikke akkurat handler om lukten, så sanser de ihvertfall raskt om vedkommende lærer har nerver overfor oppgaven, og så har vi det gående. Alle vet at barna helst vil løpe fritt rundt og leke Fluenes Herre hvis de får gjøre akkurat som de vil, så vi må aldri glemme at de sitter ikke der på skolebenken sin frivillig. De har blitt beordret dit av autoritetene i sitt liv. Dette forholdet dikterer den spillteoretiske grunnposisjonen deres. Barn er ikke “trassige av natur” men de er samtidig typiske mennesker, som reagerer med trass og protest når de havner under tvang, slik at dette opprøret – i den grad det foreligger – er definitivt både banalt og forutsigbart.
Hvorom allting er, vi skal imidlertid ikke snakke om diktanalyse, men om “malerianalyse” – som så vidt jeg vet ikke er noe fag i skolen – hvor motivet ovenfor må være et av de aller mest gjennomanalyserte malerier gjennom den hele verdenshistorie. Hva mente Jan van Eyck med alle de mystiske elementene man finner i dette bildet? Allting har en mening og allting har en plan, som sangen sier. Kanskje det finnes de malere som ikke “mener noe” med alt det de putter inn i billedkomposisjonen sin – de bare “maler noen ting” – men dette var definitivt ikke det vanlige i renessansen, verken den italienske eller den nederlandske. De hadde alltid mytologiske fortolkningsrom tilknyttet alt man kan se i bildet og det innbyrdes forholdet mellom tingene. Blant annet derfor har akkurat dette motivet – Arnolfinis bryllup – vært så omdiskutert helt siden det var flunkende nytt. Verket forteller en historie, men det varierer sterkt hva eksakt folk tror at de ser der inne. De fleste kobler sammen tittel og motiv slik at de bare observerer et par keitete individer som poserer foran maleren i sin fineste stas, fordi de er nygift og det ene med det andre — ser ikke fruen faktisk litt gravid ut (eller egentlig veldig gravid)? Hva er det han mener med den håndbevegelsen han gjør? Hvorfor er hunden deres med i motivet? Alt dette er spørsmål som må etterforskes når man analyserer maleriet.
En av de eldste og mest seiglivede teoriene er at dette bildet er “til minne om” avdøde fru Arnolfini og slett ikke noe bryllupsmotiv. (Tittelen er ikke van Eycks egen, men noe som har tilkommet senere. Maleriet er i utgangspunktet “uten tittel”, noe det er verd å merke seg.) Blant mye annet tolkes motivet slik fordi det brenner et lys i krona over herr Arnolfini, men ikke fruen. Den godt synlige graviditeten betyr kanskje at hun døde i barsel, som var vanlig på den tiden. Siden får man jo se hvor godt komposisjonen forsvarer en slik tolkning; altså at det er et bilde av døden, ikke livet, og at bildet ble bestilt av en sørgende enkemann som ikke desto mindre hadde økonomi til å betale for et slikt verk, som normalt – eller skal vi kanskje heller si tradisjonelt – var et privilegioum som bare den høyeste samfunnsklassen hadde råd til. Det korte svaret er at vi vet ikke. Alt vi har er selve bildet, som rett nok “forteller en historie” men det er ikke åpenbart hva den handler om. Vi har ingen faktura, brev eller annet skriftlig materiale som støtter den ene forklaringen over den andre. Vi legger merke til at bildet ble malt i året 1434, derfor muligens kommisjonert et år eller to i forveien (Jan van Eyck hadde alltid mer enn nok arbeid), det er uansett veldig tidlig for stor rikdom blant det nederlandske borgerskap. De store handelskompaniene – altså den “merkantilismens tidsalder” som gjorde så mange så perverst rike – ligger ennå hundre år frem i tid. Imidlertid ser vi jo at navnet Arnolfini er italiensk og vi vet at han var en tekstilhandler. Vi vet også at han kom fra den gamle handelsbyen Lucca og at hans hustru Constanza Trenta døde i 1432, slik at vi finner støtte for teorien om at bildet er et “dødsportrett” i de materielle omstendighetene i livet til Giovanni di Nicolao Arnolfini ved akkurat den tiden. Hunder, når de ble avbildet i renessansemalerier, var et symbol på “trofasthet” slik at den tolkningen vi kommer ut med er at Arnolfini ønsket å markere “evig troskap” mot sin nylig avdøde hustru, derfor bestilte han dette bildet fra mestermaleren Jan van Eyck.
Nå i helgen opplevde jeg et “dødsfall i nær familie” – det blir jo mer av sånt når man selv kommer i sekstiårene – som bare plutselig skjedde, selv om den det gjelder var over åtti år gammel og ganske skral i kroppen slik at jeg vet ikke hvor “uventet” man kan si at det var. Imidlertid var det ikke noe sykdom, slag eller annet, det var bare enda en av de som forlater oss om natten, mens de sover. Sånt er jo dritskummelt. Merker de noe? Var de midt inne i noen slags mystisk drøm som utartet og endte med opphør av kroppens livsfunksjoner? Det er vanskelig å si noe om sånne ting. Alle vet at de selv skal dø en dag, fordi sånn er reglene. Folk kommer og går. Filosofisk sett kan vi faktisk anføre dødsbevissthet som den eneste sikre viten et individ kan ha om sitt liv i denne verden. Resten foregår jo innenfor et spillerom av “skiftende omstendigheter” hvor hva som helst kan skje, ofte på kort varsel. De kreftene som styrer verden – jeg tenker nå mer på fysikken enn på teologien – er notorisk uberegnelige ut over en ganske kort og nær tidshorisont, og selv da kan vi bare snakke om “statistisk sannsynlighet”. Hvor gammel kan man regne med å bli? Da jeg var tenåring pleide jeg å si ihvertfall ikke eldre enn tredve, men det er altså over tredve år siden jeg fylte tredve år, så der kan man si at jeg tok grundig feil. Følgelig skal jeg ikke si noe om fremtiden slik sett, men det virker ikke helt realistisk å planlegge for særlig mye mer enn tyve år til.
Forsåvidt kan jeg “si hva jeg vil” men det er ekstremt sjelden at jeg gjør det. Jeg er jo nødt til å oversette det som foregår oppi knotten min til et språk som mennesker forstår, for eksempel norsk, uten at dette nødvendigvis hjelper. Jeg blir uansett ikke forstått. Situasjonen min for øyeblikket er at omtrent femti personer leser denne bloggen noenlunde regelmessig – som er en dramatisk nedgang i forhold til hvor mange som leste meg på engelsk – men dette passer meg egentlig bra. Saken er at jeg har sluttet med engelsk, eller rettere sagt sånne som for det meste snakker engelsk. Jeg holder avstand til dem. Eller vi kan også si at jeg har kansellert hele det engelske språket, om du vil. Det høres jo mye finere ut når man sier det på den måten. Det er slutt mellom oss. Jeg følger fortsatt “litt” med på det som skjer i de delene av verden hvor man hovedsaklig snakker engelsk, men ikke engang i nærheten av like aktivt som mens jeg selv skrev på dette språket. Du kan si det var omtrent samme “stil” som jeg nå kjører på norsk; med hovedtyngden sentrert rundt emneområdet filosofi. Hyppighet av posting var også mer eller mindre den samme, med en til to, noen ganger tre avhandlinger om dagen.
Som så mange andre tenker jeg nå typisk at det eksisterte en verden før pandemien, men vi kom ut av denne erfaringen med en helt annen og mindre presis virkelighet. Ting har blitt litt fordreid. Under de første månedene av covidaffæren var jeg fortsatt “engelskspråklig”, men alt endret seg så snart ting begynte å bli politiske. Komisk nok kan vi si at også jeg ble radikalisert av pandemien, men ikke på samme måten som de evneveike. Det mest forbløffende var det intense hatet mot helsepersonell, som på ingen måte levde “herrens glade dager” ved noe tidspunkt av pandemien, men som hadde noen virkelig surrealistiske arbeidsforhold i løpet av de første månedene, mens ingen visste noe om noe og alt handlet om “krisehåndtering” uten kart og kompass. Utover høsten 2020 dannet det seg et distinkt “konspirasjonsmiljø” med helt andre idèer om covidsykdommen – corona virus disease – enn hos “skolemedisinen”, som forsåvidt overlappet med de allerede godt etablerte “alternative” kretsene, men som også introduserte en høyreradikal fraksjon basert i generell vitenskapsskepsis som var (og er) ikke minst forbundet med “klimadebatten” og den tanken at det finnes en elite som bløffer om vitenskap mens de egentlig søker kontroll over alt og alle i denne verden. Sånn som for eksempel den tøysete naziskrulla som blogger på denne plattformen og som stadig bringer “nyheter” om covidvaksinen, innimellom all agitasjonen til forden for borgerkrig i Norge. Herregud for et vemmelig avskum. En ondskapsfull liten jævel er han også – ingen med tresifret IQ kan si noe annet – men ikke verre (eller bedre) enn alle de andre som etablerte seg som høyreradikale kulturpersonligheter under pandemien, særlig altså i den engelskspråklige sektoren.
Ta for eksempel den tidligere eiendomsmegleren Chaya Raichik – bedre kjent som Libs of TikTok – som etter eget utsagn “begynte å legge merke til ting” på grunn av pandemitiltakene og det anslaget mot individets personlige frihet som dette representerte for henne. Folk er ennå sure fordi de ikke kunne gå ut og spise på restaurant sånn som før, fordi man ble tvunget til å gå med ansiktsmaske i visse butikker, og det ene med det andre. Seriøst. De klarer bare ikke å komme over dette. For mange var dette det verste de noensinne hadde opplevd i forhold til “myndigheters maktmisbruk” — og her bør vel kanskje alarmklokkene begynne å kime, fordi da har man faen flette meg ikke mye erfaring fra den store stygge verden. Det ble for eksempel uttalt at masketvang var – så å si – det samme som da jøder ble tvunget til å gå med gule stjerner på klærne sine i Tyskland på 30-tallet. Hva skal man svare til sånt? Det er jo mildt sagt noe helt annet, men det virker kanskje litt håpløst i utgangspunktet å ha noen saklig diskusjon med sånne som iscenesetter seg selv som forfulgte ofte for tyranni til en slik grad at de føler seg som en Anne Frank på flukt fra Gestapo. Chaya Raichik startet som “covidskeptiker” men har siden etablert seg som en av de mest virulente fiendene av “LGBTQ-mennesker” og den ideologien som de visstnok representerer i det amerikanske samfunnet. Hun er blant dem som ikke blir fornøyd før alle med “avvikende kjønnsidentitet” enten er utryddet, sitter i fengsel eller lever så skjult at ingen noensinne kan se dem. Jeg vet ikke hva de tenker at de skal oppnå med dette, men motstandskampen går sin gang. Det finnes et helt eget “økosystem” for denne typen agitasjon, som mer eller mindre støtter hverandre og “gjenposter” hverandres greier over hele nettet. Litt løslig sett kan vi si at denne typen “influensere” har sånn cirka tidoblet sitt nærvær på nettet etter pandemien. De skriker og de skriker, som et helt jævla fjell av nevrotiske måser. Slik har verden blitt. Det handler om følelser, ikke saker.
Jeg kaller egentlig hele driten bare for nazibloggere. Det er ikke noe poeng i å prøve å forstå dem hinsides det punktet når de bestemmer seg for å bli folkefiender. Hele bølingen presenterer seg typisk som forurettede, krenkede, “rettmessig harme” og fremfor alt vanlige folk, som blir undertrykt og mishandlet av “eliten” — men sannheten er at de er jo ikke vanlige. De er revolusjonære. Enten det er eksplisitt uttalt eller bare en underforstått logisk konsekvens av hvordan de argumenterer, det handler alltid om konflikt. Alle skjønner for eksempel at det aldri vil bli noe lovforbud mot å være muslim, slik at når de krever at “islam må forbys” så krever de egentlig en politistat av et tilstrekkelig kaliber til å håndheve et slikt forbud, som i praksis betyr borgerkrig. Eller når man forlanger at seksuell omgang mellom likekjønnede skal bli straffbart, sånn som i “de gode gamle dager” da menn var menn, kvinner var kvinner og sex var enten en ekteskapelig plikt eller rettighet, alt ettersom hvordan man posisjonerte seg — men det er jo allment kjent at “LGBTQ-mennesker” alltid har eksistert (det dreier seg om noen få prosent av enhver befolkning) og alltid kommer til å eksistere, slik at det å fjerne dem fra offentligheten er ikke det samme som å fjerne dem fra enhver form for eksistens, punktum, men snarere å skyve dem tilbake ut i det mørke, skjulte og hemmelige livet som de kom fra til å begynne med. Cui bono? Hvem har noe å tjene på dette? Saken er at når man stiller så urimelige krav til andre at alle bør skjønne at dette ikke kan gjennomføres uten ganske liberal bruk av vold så er det ikke lenger “harmløs fremføring av private synspunkter” men stokastisk terrorisme av et slag som vi allerede har sett mer enn nok av i Norge. Det som skjer når man normaliserer naziargumenter er at man også normaliserer den graden av vold som kreves for å få gjennomført disse fantasiprogrammene. Av de to store terrorangrepene i Norge i nyere tid oppfatter jeg det ene – Utøyamassakren – som rettet mot både “staten” og Arbeiderpartiet; mens det andre virket å være rettet mot hele idèen med en Prideparade (og alle tilhørende festligheter). Ingen av dem kunne ha skjedd uten at gjerningsmannen hadde blitt radikalisert av diverse materiale de fant på nettet. Eller altså, de “kunne” sikkert ha skjedd, men saken er at de ikke gjorde det. De skjedde på den måten de skjedde fordi terroristen – i begge tilfeller – regnet med å oppnå evig liv på nettet som noen slags helteskikkelse i sine miljøer.
Det går an å si om meg at jeg skriver skarpere og mer aggressivt enn de fleste, men jeg er mer “i trynet personlig” mot alle, jeg har ingen favoritt som jeg liker å dunke på. Jeg tror ikke det går an å si at jeg hetser noen spesifikk gruppe, bortsett fra nazistene – i min verden betyr det alt som befinner seg til høyre for partiet Høyre – som jeg pleier å si “fortjener å få bank hver dag” men så tilkommer siden dette med at folk sjelden får det de fortjener og jeg er ikke “personlig engasjert” nok til å drive med aktivisme, jeg er bare en filosof. Det er ikke min jobb å få folk til å skjerpe seg — men jeg tror at vi kanskje har et problem med “ytringsfriheten” her i vesten. Jeg er skeptisk til diskusjoner som ikke har en ordstyrer eller bloggplattformer som ikke har en moderator. Det viser seg gang etter gang at folk rett og slett ikke klarer å håndtere frihet uten at det utarter til noe slags jævelskap. “Grenseoverskridelser” er en implisitt egenskap hos vår art. Det er forutsigbart at folk kommer til å ta ting så langt som det går an, deretter enda litt til. Og så videre. Det er ikke naturlig for mennesker å begrense seg, snarere tvert imot. Derfor utfordres ytringsfriheten på ganske regelmessig basis av radikalere på nettet og ellers. Hvor langt kan man gå før man møter veggen? Kanskje kan vi litt humoristisk si at det var derfor internettet ble oppfunnet. Det er et sted hvor man kan utforske grensene for språkets bærekraft. Så får hver og en ta til seg slik lærdom som de synes at de behøver.
De spesielt interesserte (og engelskkyndige) kan google dead internet theory.
Vi andre fortsetter bare med den tanken at nettet ikke lenger er “levende”, det vil si befolket hovedsaklig av mennesker som surfer på nett av ymse årsaker. De sier at det ved dette tidspunkt er flere bots og alskens “algoritmer” som simulerer menneskelig aktivitet, altså at nettet i det store og hele er automatisert. Det blir mer og mer et hjernedødt underholdningsprodukt, stadig mindre det alternative forum for nyttig kontakt og informasjonsutveksling mellom likesinnede verden over som det en gang så ut som det skulle bli. Jeg er gammel nok til å huske at det var en gåte for alle hvordan man skulle kunne tjene penger på at folk var på nettet, men akkurat det problemet ser ut til å ha løst seg. Alles favoritt reklamen har rykket inn og etablert solid økonomisk motivasjon for skapende aktiviteter på nettet. Vi har fått influensere nå, og alle har en sponsor. Alle har noe å selge.
Selv er jeg litt skeptisk til tanken om at nettet allerede er “dødt”, men jeg kan se for meg at alt vil være helt annerledes før år 2030. Kunstig intelligens kan skape mer og bedre “innhold” enn innleide skribenter, og de gjør det både raskere og billigere. Vi har kommet til dette stadiet mye raskere og mer umerkelig enn noen trodde. Turingtesten er allerede knust og avlegs; vi har faktisk fått det motsatte på nesten ethvert nettsted, det vil si en funksjon som handler om å bevise at du ikke er et program via noen “tester” som typisk handler om å for eksempel merke de rutene på et bilde som inneholder trafikkskilt og den typen ting. At sånne tester er såpass vanlige er i seg selv en slags “alarmbjelle” om at noe foregår. Nettet har blitt det sted hvor folk først og fremst går for å lyve, svindle og bløffe når de har slikt ærend. Det er mange som har alle mulige slags opplegg gående på nettet. Det er store penger involvert.
Nettet er “dødt” når man ikke lenger klarer å skille mellom bots og ekte mennesker — som vel er mer eller mindre der vi befinner oss nå i dag, tidlig i 2024, med flere “store språkmodeller” som konkurrerer om hegemoniet innenfor den kommersielle enden av kunstig intelligens. Noen påstår at vi har allerede passert det punktet der et flertall av alt som noensinne er skrevet var skrevet av mennesker, men jeg vet ikke om dette er sant, som forsåvidt ikke er like essensielt for selve poenget som det at jeg tror det kan være sant. Folk har vært paranoide om disse tingene i lang tid allerede, men det er først nå vi har fått teknologi til å simulere mennesker på en troverdig måte. Kanskje ikke for de aller dypeste og mest “personlige” samtalene, men for vanlig dagligdags småprat av den typen man kanskje har med folk man ikke kjenner særlig godt er det uråd å skille menneske fra maskin. Noe annet som er uråd er åpenbart å få på plass egnede lover som regulerer det som skjer på nettet før det utvikler seg til å bli et samfunnsproblem.
Hva er det aller minste man kan forlange av noen som tar på seg en jobb? Etter min mening må det være at de “skjønner hva de driver med” allerede i utgangspunktet, det vil si at de ikke har valgt denne anledningen til å møte veggen i kompetansemessig forstand. Hvis man for eksempel stiller til valg som ordfører på et sted må man jo forstå at dette medfører visse innskrenkninger i privatlivets fred og frihet. Plutselig vet alle hvem du er. Og de har spørsmål. Det ligger i sakens natur at en politiker lever under kontinuerlig stress og press. Det er en del av jobben å takle dette, samtidig som man skal drive den enheten man har blitt leder for, enten det er en kommune eller hele staten. Det er et stort opplegg med mange detaljer som skal stemme. Samtidig er det alltid noe – et eller annet sted – som ikke stemmer og som krever at man tar tak i saken umiddelbart. Verden er et upresist sted. Justering er alltid en akutt nødvendighet. Før man vet ordet av det har man favnen full av improviserte opplegg som er “bra nok inntil videre” og stadig flere problemer tilkommer. Sånn er livet.
Jeg synes det har vært litt vel mange “uklarheter” hos norske politikere en stund nå. Har det alltid vært sånn? Inntrykket mitt kan jo skyldes større press fra media, at man nå skriver om saker som tidligere ble ignorert. Uansett, det overordnede inntrykket man sitter igjen med er “dårlig realitetssans” hos en lang rekke individer, hver på sitt vis. Privatlivets fred er en skjør tilstand hvis man er politiker på høyt nivå. Det strategisk mest fordelaktige er å oppføre seg som om alle til enhver tid kan høre alt du sier og se alt du gjør. Seriøst. Selvsagt ikke når man befinner seg bak lukket dør i hjemmet eller på kontoret, men såfremt man beveger seg i “åpent landskap” hvor man kan bli sett og hørt – inkludert ikke minst på nettet – så må man regne med at man faktisk også blir sett og hørt. Noe annet er strengt tatt uprofesjonelt, målt ut ifra stillingens karakter og “interesseprofil” i media og blant folk generelt. Er det noe vi ihvertfall ikke behøver så er det politikere med dårlig eller mangelfull realitetssans, de må jo “skjønne hva de driver med” i en grad som passer til stillingens ansvar og det ene med det andre. Sånn er ikke ting alltid i virkelighetens verden, men vi må likevel beholde dette idealet.
Det kalles vel vanligvis en belastning når man plutselig utsettes for stor oppmerksomhet fra media og andre. Det kan handle om “uflaks” hvis man for eksempel jobber i en bedrift som blir utsatt for noe skandaløst eller på andre måter sensasjonelt, da “havner man i nyhetene” enten man var forberedt på dette eller ikke, men det er jo for fanden forutsigbart at man er omgitt av “medias sirklende gribber” til enhver tid hvis man er politiker på høyt nivå. Alle ønsker å være den som kommer med den virkelig saftige historien. Helst noen sexgreier, men hvis det er usannsynlig bør man lete etter økonomisk snusk. Alle har noe. Menneskenaturen påbyr at vi skal være suspekte, korrupte, inkonsekvente, usammenhengende, uvitende og inkompetente bløffmakere mesteparten av tiden. Alle vet dette. Det er jo derfor vi sitter og venter på at en av oss skal miste maska og kollapse i et skandaløst nervesammenbrudd, helst med både rusmidler og “forbudt sex”, sånn at vi andre skal få noe å tiske og hviske om for en stund. Sånt skjer hele tiden. Det er alltid “noen” som driter på draget på noen slags aldeles mega måte, ofte ikke de man forventer heller. Såpass vet vi om menneskenaturen. Det kommer alltid en skandale.
Selv oppfatter jeg enhver form for “verdipapirhandel” som korrupt atferd, eller rettere sagt som symptom på at man har en slett karakter. Det er suspekt atferd i seg selv, uansett om alt foregår i lovlige former. Man behøver ikke å vite noe mer om den såkalte finansnæringen for å vite at det handler om å “spille på systemet” — og derfor er opplegget per definisjon uærlig. Alle skjønner dette. Alle vet at opplegget er laget for å frembringe “fortjeneste” til en gruppe mennesker som strengt tatt fortjener det minst av alle. Så vidt jeg vet er dette den innstillingen de fleste har til hele fenomenet med verdipapirhandel. Det er noen snuskete greier som er upassende for voksne menn. Egentlig bør vi avvikle hele opplegget med “begrenset ansvarsrett” og passiv deltagelse “på eiersiden” i næringsvirksomhet. Enten deltar du aktivt i den bedriften du eier eller så eier du ingen bedrift. Sånn er det for størstedelen av all norsk virksomhet i privatmarkedet. Gravitasjonssenteret ligger i det vi kaller “små og mellomstore bedrifter” (SMB), hvor eieren – eller eierne – typisk har sitt daglige arbeid der på stedet. Vi trenger mer politisk støtte til disse og mindre til diverse “internasjonale konglomerater” som kjøper opp SMBer og strømlinjeformer dem i henhold til en fastlagt lønnsomhetsstruktur — eller “slakter” dem og legger ned hvis dette ikke lar seg gjennomføre. Aksjeselskapets storhetstid var på 1800-tallet. Samfunnsmoralen har flyttet et godt stykke sørover siden den gangen. Det forekommer meg at mange er veldig naive i forhold til hva de tror går an og hva de skal få til med diverse triksing og miksing med eiendom, penger og papirer. På den annen side, hva vet jeg? Jeg kjenner jo selv mange som har tjent store penger på diverse smarte eiendomshandler. Hvor er de nå? Vel, noen bor på Granca, som de kaller det, altså Gran Canaria. Det virker som om de trives med dette. De “gjør” ikke noe i den forstand, altså de jobber ikke, de bare kjører rundt på øya og spiller tennis eller hva vet jeg. Ihvertfall har de sluttet med å kjøre gravemaskin i Norge. Det går an å tjene nok penger til at man slutter å jobbe for å leve av det man har spart opp. Det virker faktisk ganske smart å organisere seg på den måten.
Jeg kan ikke skjønne annet enn at man bør velge vennene sine med omhu hvis man går inn for å bli ordfører på et småsted — og folk er typisk mest opptatt av å tilegne seg stadig mer makt og flere midler. Dermed er det forutsigbart at alt vil dreie seg om næringspolitikk først og fremst, men på en måte som “tjener bygda” gjennom å “sikre arbeidsplassene” og det ene med det andre. Man skulle kunne dikte opp noen ganske fantasifulle historier om familiedrama og andre forviklinger i småsamfunn, men virkeligheten har ofte en tendens til å sette fantasien i sjakk matt så snart merkverdige ting begynner å skje. Mange slags arrangementer som “ligner på korrupsjon” er i praksis uunngåelig når man opererer på et lite sted hvor alle kjenner alle og vet alt om alle ting som skjer. Hvem iblant oss er det som skal bli ordfører når vi alle har gått på skolen sammen og sett alle sider av hverandre helt siden vi var små — og hvordan skal dette påvirke det fremtidige forholdet mellom familiene våre? Alle lever uansett på det samme lille stedet og blod er tykkere enn vann. Mange har kanskje flere hundre år lang bakgrunnshistorie i forhold til hverandre. Alt dette betyr noe når kabalen skal legges. Har du noen gang prøvd å dikte opp en historie som handler om tre-fire forskjellige generasjoner av tre-fire forskjellige familier på et ganske lite sted? Da skjønner du hva jeg snakker om. Alt kan skje. Sannsynligvis foreligger det et par ganske komplekse krysskonflikter. Dessuten minst ett ulovlig kjærlighetsforhold som senere får noen slags tragisk utgang. Det er ganske perverst å dikte opp historier på denne måten men det er også fullstendig normalt. Hvor mange drama av det her slaget finnes det der ute? Herregud. Både sanne og oppdiktede, folk liker jo denne typen historier.
Forfattere ser sannsynligvis mer opptatt av karakterene sine enn hva levende mennesker typisk er av seg selv. Vi kan kanskje kalle det en form for narcissisme gjennom stedfortreder, hvor man må passe nøye på at de riktige kortene spilles i det rette øyeblikk, for det overordnede formål å holde selve fortellingen interessant gjennom fortløpende fremdrift på dramasiden. Bisarre ting må skje, liksom. Folk og forhold må utvikle seg, gjerne drevet fremover av “ting som skjer” og som de siden håndterer på et mindre enn optimalt intelligent vis. Mye rart oppstår når noen prøver å skjule noe, som de jo alltid gjør. Det er vel ikke så mye mer å si om han Sindre Finnes, for eksempel. Det forrige jeg hørte var at han hadde jugd på seg tittel som siviløkonom. Herregud. Det er sånt som man ser for seg at karakteren til Pernille Sørensen ville gjort, i den der serien på NRK om naboer i et villastrøk på noen slags generisk “vestkant” et sted i Norge. (Det ser ut som Tåsen eller Røa for meg men det kan like så godt være Sandefjord eller Fredrikstad. Altså et typisk villastrøk.) Der er ihvertfall Pernille Sørensen og hun kunne funnet på å si “javisst, jeg er faktisk siviløkonom jeg” uten å egentlig ha noen plan om hvor dette skal føre henne (som regel ikke til noe smart sted) eller å ha avklart på forhånd hva slags historie ektemannen hennes skal komme med. Jeg kan se for meg at dette kunne vært en av flere historielinjer i en episode av denne serien (jeg husker ikke hva den heter men det er ikke viktig). Jeg er faktisk siviløkonom. Imidlertid er det mindre morsomt at virkeligheten er som den er. Karakteren til Pernille Sørensen i den serien er bare middels avhengig av å bli tatt seriøst av folk rundt seg, mens man skulle tro sånt var svært viktig når man er gift med statsministeren. Det er vanskelig å komme opp med noen holdbar “unnskyldning” for å fare med denslags fjaseløgner. Det blir dustete uansett hvordan vi snur og vender på saken. Når man har stelt seg sånn at man blir et billig poeng i en hvilken som helst middels studentrevy så har man vanligvis ikke noe fortsatt liv innenfor politikken, men det virker som om radarparet Erna & Sindre fortsetter sin politiske fremrykningsstrategi mot statsministerstillingen uten å kommentere denne affæren – og dens konskvenser, det vil si “skarp kritikk” – noe mer enn nødvendig. Og sånn går dagene.
Musikk (gresk: musike (tekhne), «(kunsten til) musene») er en kunstdisiplin som uttrykker seg gjennom lyd og stillhet disponert over tid. De viktigste elementene i musikk er veksling i tonehøyde, forholdet mellom tonene (harmonikk) og forbindelser av toner til en melodi, rytme og lydens tekstur og intonasjon. Disse elementene vektlegges ulikt i ulike tradisjoner.
Det er en regel her i huset at det alltid skal være en sang i en bloggpost — uten at den nødvendigvis står i noen kontekstuell forbindelse med teksten. Den kan gjøre det, men minst like ofte ikke. Hvem vet? Ihvertfall ikke jeg. Det er noe jeg begynte med mens jeg skrev på engelsk, opprinnelig som en fleip – mer eksakt et litt useriøst veddemål om at jeg ikke kunne hundre forskjellige sanger fra året 1970 – men så ble vanen hengende fordi leserne likte de tildels fremmedartede musikalske impulsene de fikk. Saken er at jeg spiller utelukkende sånt som jeg selv liker, uten egentlig å “beregne mitt publikum” — som man forsåvidt godt kan si om resten av stilen min også. Det er veldig subjektivt. Eller kanskje vi skal si “idiosynkratisk”. Egenartet. Uansett språk er det ikke mange som skriver på denne måten. Lesere som har hengt med en stund vet sånn cirka hva de får, men det er uråd å beregne hva slags tema som kommer opp neste gang. Ikke engang jeg selv gjør det. Jeg bare setter meg ned og skriver noe. Ofte handler det om en impuls jeg fikk på nettet fem minutter i forveien, resten er bare et spørsmål om å formulere setninger. Formen er essayistisk men metoden er poetisk. Selvsagt sjekker jeg årstall og andre faste datapunkter men selve teksten blir diktet opp der og da. Altså her og nå. (Det er relativistisk.)
Det finnes ingen annen musikkpolitikk i denne bloggen enn at det skal være noe jeg selv liker — og jeg har ingen “darlings” som har særlig rang foran alle andre, en artist er bare så bra som det beste de noensinne har gjort, deretter blir de fleste “litt mer middelmådige” etterpå og holder seg omtrent der for resten av karrièren. Jeg har ingen mening om dette. Ingen “favoritter”. Det går som det går med folk. Ellers er det å si at jeg er jo så gammel at jeg kan huske 70-tallet, noe som definitivt preger musikksmaken min, men det er hva det er. Man får sine største musikalske kick i livet mens man er tenåring. Alle vet dette. Siden beveger man seg imidlertid videre i større eller mindre grad. Du vet. Gjennomgår en såkalt personlig utvikling. Det skjer med alle. Min musikalske historie er dominert av rock som sjanger, med avstikkere i retning av både jazz og elektro. Jeg har et litt mer anstrengt forhold til “pop”, i den forstand at jeg har ikke noe imot at musikken er populær men jeg er skeptisk til sånt som er veldig produsert for å appellere til massemarkedet, på bekostning av artistens kunstneriske integritet. Det er ikke alltid artisten gjør kloke kunstneriske valg, men det er alltid de som er det skapende elementet i bildet så det er de som bør bestemme rekkefølgen av hva som skal komme ut når og hvordan. For eksempel var dette premisset som Pink Floyd levde under tidlig på 70-tallet. De fikk full kunstnerisk frihet til å klusse og eksperimentere som de ville, derfor – påstår mange – klarte de å jobbe seg frem til Dark Side Of The Moon, som er et mesterverk med evig musikkhistorisk liv. Folk som påstår noe annet fortjener ikke å bli tatt alvorlig. Unge folk som hører DSOTM for første gang nå i dag blir typisk like imponerte som alle ble den gangen plata var ny, og forsåvidt også i all tid siden. I den grad man er musikkelsker kommer man ikke utenom visse ikoniske utgivelser gjennom verdenshistorien. Vi kan diskutere litt hva som bør komme med hvis man har bare, la oss si, hundre plasser som skal fylles, men hvis vi ser helt bort fra “personlig smak” og fokuserer bare på sånt som har imponert og påvirket folk – særlig andre musikere – kan alle sikkert allerede se for seg “en åpenbar liste av store navn” som typisk nevnes av både komponister, utøvere, musikkhistorikere, journalister, fans og andre “hele tiden” når de skal forklare hvorfor vi nå i dag har den musikken vi har, og ikke noe helt annet. Pink Floyd er et helt greit eksempel på denne kategorien av “store navn”.
Store navn er få, de fleste navn er små, som dikteren sier. Musikkinteresse foreligger i varierende grad hos folk, dessuten går den i ellevilt forskjellig retning så snart vi bringer smak inn i bildet. Åpenbart finnes det et massemarked for musikkprodukter som befolkes av diverse navn som nominelt sett også er “store” – de selger jo forutsigbart mange millioner plater hver gang de gir ut noe – men de behøver ikke dermed å være “kunstnerisk interessante” nok til at de vil havne på noens liste over de hundre mest betydningsfulle plateutgivelsene i musikkhistorien (når man ser bort ifra personlig smak). Jeg vet ikke hva jeg selv ville tatt med på en sånn liste og jeg gidder heller ikke å fintenke mye på saken. Det er ikke noen aktuell problemstilling i noen sammenheng, bare et retorisk poeng. Selv er jeg ganske vimsete med hva slags musikk jeg foretrekker til hvilket tidspunkt og ganske sjangermessig liberal ellers. Som vanlig kan jeg tilgi nærmest hva som helst annet så lenge det kunstneriske talentet forblir synlig. Jeg er ikke puritaner verken på denne eller på noen annen slags måte. Bortsett altså fra kravet om at ting må være kunstnerisk talentfulle, hvis ikke så gidder jeg ikke, men dette faller ikke innenfor rammene av noe vi normalt forbinder med det puritanske. Er det snobbete da? Det kan jeg ikke svare på. Sannsynligvis. Selv om smaken min ikke nødvendigvis gir noen mening for noen andre så er jeg faktisk ganske kresen innenfor mine egne rammer. Jeg presenterer aldri en sang jeg misliker på aktivt vis, eller som jeg av andre årsaker ikke “respekterer” som kunstnerisk produkt. Sånt finnes det mye av og jeg ignorerer det bare. Det er bortkastet tid å dvele ved livets irritasjonsmomenter. Som Konfucius ville sagt hvis han var en postmoderne kineser: Det er bedre å trekke ut pluggen enn å knuse radioen med øks når man hører musikk man misliker. Hva andre tenker er andres sak, mitt poeng med å alltid ta med en sang i bloggpostene er å eksponere folk for musikalske impulser de kanskje ikke ellers ville bli utsatt for. Jeg forventer på ingen måte at alle skal like alt, men noen vil like noe, så kan vi jobbe videre derfra.
De megalittiske templene er en rekke prehistoriske templer på Malta. Arkeologer tror at disse tempelkompleksene er et resultat av lokal innovasjon i prosessen av kulturell evolusjon. Dette leda til bygginga av flere templer i Ġgantijafasen (3600 til 3000 f. kr.) og kulminerte i det store tempelkomplekset i Tarxien, som blei brukt fram til 2500 f.kr. Tiden etter dette slutta man å bygge templer etter denne tradisjonen.
Det er jo problematisk at malteserne håndterte steinblokker på oppimot femti tonn da de bygde disse greiene. Hva var det de tenktre på? Herregud. En ting er at de etterhvert fant på en måte å gjøre det, en annen ting er at de overhodet kom på tanken til å begynne med. Hvem gjør sånt? Ganske mange, viser det seg. Tanken om “permanente konstruksjoner” er gammel. Hvilke er de mest imponerende arkeologiske anleggene du vet? Nesten alle blander inn pyramidene i Giza når de skal liste opp favorittene sine, hvilket er både rett og rettferdig. De er jo imponerende, dessuten har alle hørt om dem. På Malta startet de imidlertid tusen år tidligere enn i Egypt. Faktisk så var de i det store og hele ferdige med sin “storhetsfase” på Malta ved det tidspunkt da Khufu fikk bygget den største og mest berømte pyramiden. Hvem vet hva som skjedde der, hva som motiverte dem til dette “skippertaket”, som åpenbart må ha krevd enorme menger med målrettet arbeidsinnsats. Opplegget må ha vært godt organisert. Ved den samme tid bygde de også digre hauganlegg i Irland. Bru na Boinne – palasset ved Boyne (det er en elv) – inneholder ganske bemerkelsesverdig arkitektur og er også selvsagt produkter av organisert arbeid på et nivå vi ikke typisk forbinder med “steinaldermennesker” men monumentene står jo der, så får man tenke hva man vil. Spesielle bygninger er noe vi finner over hele verden og vi kan vanskelig tenke noe annet enn at de må ha vært “samfunnssymboler” for den lokale befolkningen. Forfedrene bygget disse tingene, slik at alle de som kom etterpå skulle ha en del i arven. Eller noe langs de linjene.
Hvor mye veier en stein? Alle er enige om at det er et tungt materiale som man raskt bruker opp alle kreftene sine på hvis man er nødt til å rikke, rugge, dytte, løfte, lempe, lirke og ellers håndtere på faenskapet. Man får hurtig “nok av dette” og må ta en pause i skyggen for å få igjen pusten. Ved det tidspunktet skjønner man hvorfor øl var så populært blant arbeidere i gamle tider. Det fantes en myte om at de som bygde pyramidene var slaver som jobber under umenneskelige forhold, men all forskning viser at de bodde bedre og fikk bedre mat enn hva som var normalt i Egypt. Nå tenker man at det sannsynligvis må ha blitt betraktet som ærefullt å være med på jobben med å bygge “evige monumenter” slik at dette var ettertraktede jobber. Det var aldri noe problem med rekrutteringen. Vi har ikke mye “monumentalarkeologi” i Norge. Noen hauger og bygdeborger fra bronsealder og tidlig jernalder, men ingen seks tusen år gamle tempelgravkammer og den typen ting. Fra en rent landbruksmessig nyttetenknings perspektiv er ikke Norge prima eiendom. Det er vanskelig å dyrke noe sør i landet, umulig i nord. Mye pragmatisk overlevelsesteknikk faller på “husdyrhold” og diverse fangsting, sanking og annet uti naturen. Forholdene bedrer seg imidlertid lengre sør. I Danmark begynner vi å se tilløp til megalittiske strukturer i gammel tid, men vi må egentlig ned på kontinentet for å finne de store anleggene. Det virker åpenbart at disse henger sammen med etableringen av jordbruksøkonomier. Uansett hvordan man ellers vil forklare det som foregikk aner vi konturene av en ordning med “sosiale festivaler” av en type og karakter som vi forsåvidt har ennå.
Økonomisk opplegg og kulturuttrykk varierer men folk forblir de samme overalt og til alle tider. De reiser langt for en god festival. Et sted hvor mange samler seg for å avvikle handel og andre sosiale aktiviteter. Dette med å anlegge en menneskefelle – human trap – er en gammel forretningsidè — la oss for eksempel si et vertshus. Det ligger jo det det ligger, kunsten er å tiltrekke seg kunder. Enten må man legge seg “langs veien” – der hvor folk typisk ferdes og har periodiske pausebehov – eller så må man legge seg ved noen slags attraksjon som folk uansett reiser for å besøke. Dette er gamle regler som gjelder ennå. Hvis man tenker å sette opp en liten salgsbod med noen slags salgbare greier så er det best å sette den opp på et sted som folk naturlig passerer forbi. Noen vil alltid stanse for å betrakte varene. Sånn har folk alltid vært. Vi er noen nysgjerrige tuskeslusker som alltid ser etter “ting vi har bruk for” enten behovet er ekte eller innbilt. Dessuten er vi av natur typisk både late, sure og kranglete når det er noe vi må, men som vi ikke riktig vil, slik at det er faktisk litt av en kunst å få mange mennesker til å fungere som et team som jobber mot et felles mål. Det suverent enkleste er å bare betale folk. De gjør som de blir bedt om når dette er en del av jobben. Det får jo betalt. Det er clean deal og alle kan forstå det. Det var vel Herodot som for 2500 år siden skrev at pyramidene ble bygget av slaver. Dette var noe han hørte i Egypt, men Herodot var jo der 2000 år etter pyramidetiden. Nok tid til at alle slags tullehistorier får tid til å bite seg fast. Arkeologien viser at selve fagarbeiderne på stedet der og da hadde en priviligert livsstil, relativt sett. De var ihvertfall ikke slaver, på den måten man normalt oppfatter dette ordet. De ble ikke pisket. De ble betalt. Jeg har selv ikke noensinne prøvd å tvinge noen til å gjøre noe, bare betalt noen folk for å gjøre noen jobber noen ganger, så jeg kan strengt tatt ikke uttale meg på noe autorativt eller engang anekdotisk grunnlag, men jeg innbiller meg at det er vanskelig å få noe særlig produktivt ut av folk ved å bruke tvang. Kanskje svært banale arbeidsoppgaver under stadig trussel om pryl og mishandling, men faen ikke noe fagarbeid. Det går etter min mening ikke an å forklare noe bygningsmessig storverk i oldtid med slavearbeid. Enten fikk de bra betalt eller så var det noe annet som motiverte dem til å delta på et mer frivillig grunnlag, kanskje noe religiøst.
For ikke mange minutter siden så jeg et kort videoklipp av en politiker som sa at han ønsket seg tilbake til den tiden som var før kvinner fikk stemmerett ved politiske valg, fordi da kunne han gi dem dette. Det er så man må si … hæ? Det blir jo litt som å si at du skulle ønske at noen hadde en sykdom, fordi da kunne du gjort dem friske igjen. Herregud. Om ikke det er selveste nåden inkarnert som menneske så vet ikke jeg. Takk skal du ha, liksom. Det er godt tenkt. Kanskje ikke særlig forpliktende i forhold til noe du eventuelt faktisk kunne ha gjort i den mer praktiske virkelighetens verden – som jo er full av alle mulige slags problemer – men det er fint å vite at du ville gitt folk det de allerede har, hvis det var opp til deg. Vi kan videre anta at du også både unner dem maten og det ene med det andre. Det er raust.
Egentlig er jeg alt for gammel til å la meg forbløffe over hvor jævlig fjerne politiske uttalelser folk ofte kommer med i fullt alvor. Hvorfor tror de at det er lurt å si noe sånt? Hvem er det som har skrevet denne talen? Hvor evneveikt er det publikummet de henvender seg til? Dette er noe jeg aldri har skjønt — og fordi jeg ennå ikke skjønner det antar jeg at det aldri kommer til å skje. Hva tenker andre om saken? Noen må jo ved et tidspunkt ha tenkt noen tanker, laget noen notater, planlagt og skrevet en tale som er beregnet på å gjøre deg populær blant de som er tilstede og hører på, helst også de som ser opptaket senere. Han jeg snakker om er amerikaner og kadidat ved valget av guvernør i North Carolina til høsten. Selvsagt er han også en turbokristen abortmotstander med nulltoleranse for “avvik” av enhver type. Det som er litt perverst med dette bildet er at ingen vet om denne galningen vil bli valgt. Det er 50-50. Motstanderen er en moderat demokrat som snakker om utdanning, økonomi, levevilkår for barnefamilier og den typen ting.
Man skulle ikke tro at dette er et realistisk valg – og det er det vel strengt tatt heller ikke, slik vi for tiden definerer begrepet “realisme” – fordi man velger jo disse folka til å gjøre en jobb. De må være kompetente, motiverte, godt informerte og alt det der. Enten det handler om hvem som skal være ordfører i Skrova eller hvem som skal være guvernør i en amerikansk delstat så kommer de til stillingen fordi folk velger dem ut ufra et knippe aktuelle kandidater og gir dem sin stemme. Den som får flest stemmer er typisk den som vinner valget, uansett hva man ellers kan si om kandidatene. Selv vil jeg helst ikke vite detaljene rundt folks politiske posisjon. Hvilket parti folk “holder med” har en ekkel tendens til å ligne på årsaksforholdene rundt hvilket fotballag de foretrekker. Altså ikke saklige forhold. Dermed beveger vi oss i retning av en diskusjon om smak, det vil si noe essensielt meningsløst. Hele opplegget degenererer til skriking av skjellsord. Som atferd betraktet er dette typisk for vår art. Hvis man ikke forstår språket – det vil si hva eksakt de snakker om – så vil en hvilken som helst litt opphetet politisk debatt mellom mennesker ligne stygt på oppførselen til et par grupper med ville aper som står og skriker til hverandre. “Utviklingen” har så langt ikke hatt noe å si fra eller til for vår grunnleggende natur som biologiske skapninger.
Man skulle i utgangspuntet tro at folk velger slike politikere som søker seg mer til “jobben” enn til “stillingen” — det vil si de som har en typisk profesjonell innstilling til oppgaven; ikke de som er overdrevent opptatt av om folk er woke eller ikke. Hvem fanden bryr seg om sånt? Det alt handler om er jo om folk gjør jobben sin eller ikke, så får de ellers være så snåle de vil i privatlivet sitt. Det er som alle vet notorisk vanskelig å styre mennesker på noe særlig detaljert vis, og ingen liker de samfunnstypene som har fått det til. Da er det mye mer effektivt å bare la dem være som de er og heller konsentrere seg om å stille opp fornuftige “skillelinjer” mellom det offentlige og det private. Det vi alle ønsker er jo en verden hvor man kan navigere den delen som består av “andre mennesker” uten å havne i all slags trøbbel og konflikt hele tiden, slik at alle fornuftige mennesker aksepterer at det må være “visse omgangsformer” som regulerer disse tendensene i menneskenaturen. Siden blir det – det ligger jo i sakens natur – selvsagt litt bustekrangel om eksakt hva disse omgangsformene skal bestå i, hvordan reglene skal håndheves og så videre, men rimelighet er jo alltid det mest rimelige krav. Hvorfor skal ikke folk kunne leve som de vil så lenge de ellers ikke er – eller bør være – til hinder for andre? Og da mener jeg at de direkte og fysisk er pågående, aggressive og ubehagelige. Sånne typer finnes jo. Men de fleste er fornøyd med å la andre være i fred så lenge de selv får være i fred. Det er en rimelig posisjon. Folk passer sine egne saker og fokuserer på “business as usual”. Det er best sånn. Enklest også, for den saks skyld.
Hvis man tenker over saken vil man raskt komme frem til den erkjennelse at det først og fremst er nedverdigende for en selv å være en sånn som typisk er fordomsfull og lite verdensvant i vendinga. Det vil medføre at andre tenker – selv om de ikke sier – for en dust, mens de ellers smiler og later som ingenting. Mennesket er en art som har veldig mye variasjon på individets nivå, ikke minst innenfor psykologien. Jeg antar at en egen psykologisk kategori må være de som har noe som ser ut som alvorlige eksistensielle problemer med å akseptere at det er et så stort mangfold innenfor menneskearten. Det gir dem angst, eller noe, uansett så blir de påvirket av at det finnes slike ting som for eksempel homoseksuelle, fagforeninger og “rasemessige blandingspar”. Det finnes mange flere ord vi kan bruke om sånt som folk ikke liker, faktisk nærmest uendelig mange, fra alle kjente politiske himmelretninger, men poenget her er selve intoleransen, ikke dens prisme. Alle har noe de elsker å hate, så å si. Dette er i og for seg greit nok. Vi er tilbake ved en debatt om smak, så vi kan like så gjerne snakke om noe helt annet, som i det minste har en rimelig sjanse for å “gå noe sted” og være interessant. Det er “fair game” å argumentere for den smaken man har i enhver form for smaksspørsmål, så lenge man godtar at andre ikke liker dette. De har jo en helt annen smak. Hva mer kan man diskutere? Selveste smaksfronten går jo akkurat der verden deler seg mellom sånt man liker og sånt man ikke liker. Spørsmålet er om dette er et seriøst politisk tema. Skal folk få bestemme hva som er og ikke er lov i samfunnet basert i den jævla smaken sin? Det virker ikke som et rettferdig opplegg. I enhver moralsk forstand er det uvesentlig om folk snakker rart, ser snåle ut i klesveien, sitter, går og står på teatralske måter og det ene med det andre, men det er svært vesentlig om de snakker sant, har orden i pengesakene sine og ellers oppfører seg som folk. Man må ha prioriteringene sine i orden. For eksempel bør man stemme på sånne politikere som er hardbarkede realister og som får jobben gjort uten å prioritere sin personlige profil innenfor den politiske skjønnhetskonkurransen i media. Hva kan jeg si? Jeg ser jo at folk velger sine politikere av andre årsaker enn de rasjonelle. Da går det som det går.
Egyptisk blått eller kalsiumkobbersilikat, er et pigment benyttet av egypterene i tusenvis av år. Det regnes som det første syntetiske pigment. Pigmentet ble av romerne kalt caeruleum. Vitruvius skildrer i sitt verk De architectura hvordan det ble produsert ved å male sand, kobber og natron og varme opp blandingen, formet som små kuler, i en ovn. Man trenger dessuten kalk i produksjonen, men trolig benyttet egypterene en kalkrik sand. Etter romertiden ble ikke egyptisk blått brukt lenger og hvordan man fremstilte det ble glemt.
(Wikipedia)
Det finnes et uttrykk som heter å seile på historienes hav. Det henviser som regel til noen som ar avdød og som derfor ikke selv lenger kan gjøre noe fra eller til med sitt rykte, men noen ganger snakker folk om “været” der ute – altså på historienes hav – når det er noe som er på vandring. Det behøver ikke å være sant, bare et tydelig rykte som lar seg spore sånn noenlunde tilbake til en spesifikk opprinnelse, som i dette tilfelle er den gamle britiske politikeren William Gladstone (1809-1898). Det viser seg at Gladstone ved en anledning finleste den enda eldre greske forfatteren Homer på jakt etter hva slags ord for farger Homer brukte og i hva slags sammenhenger. Siden skrev han en tre binds avhandling om saken. På noe slags vis fikk Gladstone det visstnok til at de gamle grekerne led av noen slags forstyrrelse som gjorde at de ikke kunne se fargen blå. Jeg har ikke selv lest dette bokverket – det faller liksom litt utenfor grensene for hva selv jeg synes jeg bør sette meg inn i – så jeg kan ikke si noe om hva Gladstone tenkte på, men jeg kan imidlertid si at spørsmålet om blåfarge som ikke finnes plutselig dukket opp som en snakkis på nettet, eller altså en lokal storm på historienes hav.
Jeg vet ikke hva slags fantasi man må ha for å få denne matematikken til å stemme, men premisset er altså at oldtidens mennesker ikke kunne se fargen blå fordi det snakkes så lite om den. Dette stemmer selvsagt ikke, det vil si jeg tror sikkert det er sant at folk har telt ord og kommet frem til at det ikke snakkes nok om blåfarger, men det finnes definitivt mye blått innenfor kunsten både her, der og overalt, siden minst fem tusen år siden, da de fant opp egyptisk blått og siden brukte det ganske hemningsløst som malingsfarge. Det er ikke vanskelig å bla seg gjennom litt egyptisk kunsthistorie og se med sine egne øyne at blått ikke brukes som om det er et fargestoff de har lite av, snarere tvert imot. Saken handler om at ordet for blått var det samme som ordet for halvedelstenen lapis lazuli, noe som var vanlig i hele regionen, ikke bare Egypt, slik at det gammelhebraiske ordet for blått – safir – endte med å bli navnet på en helt annen edelsten, selv om det teknisk sett også var navnet på lapis lazuli. Via noen (greske) omveier endte faktisk det hetittiske ordet for lapis som cyan, som er en av fargene i dagens blåspekter. Alle som vet noe om farger vet at det finnes ingen skarpe skiller mellom de forskjellige fargene. Overgangen mellom rødt, oransje og gult er “frynsete”. Finnes det for eksempel noe som heter rødoransje? De fleste kan sikkert se noe omtrentlig for seg når de hører dette ordet, men det er ikke i utgangspunktet krystallklart hva folk mener. Hvis vi derimot sier himmelblå så bør de fleste ha et rimelig bra felles referansepunkt; nok til at alle aksepterer det som en egen distinkt farge. Hva slags farger man separerer ut og gir et eget navn er en kulturell konvensjon. Visse basisfarger skiller seg selvsagt ut fordi de har så sterke referanser i den naturlige verden. Grønn er åpenbart en av disse. Det skal også mye til for at folk som har et språk ikke danner et eget ord for “himmelens farge”. Diverse røde jord og plantefarger har vært i bruk hvor lenge som helst, åpenbart assosiert med “livets farge” fordi blod er rødt. For eksempel har rødt okerpulver blitt strødd over den døde i forbindelse med gravferdsritualer like lenge som “mennesker” – ikke bare homo sapiens – har eksistert. Dessuten har folk holdt på og kline med maling like lenge som vi har gått oppreist. Det er uråd å si noe om hva som ble malt hvor ute i åpent terreng, men fordi det skjer så lite med vær og vind inni huler og andre “stillestående” miljøer vet vi at folk har vært ganske kompetente kunstnere i svært lang tid, minst 40.50.000 år i Europa og enda mye lenger andre steder, særlig Afrika.
Når man skal forholde seg til oldtiden må man ta utgangspunkt i at de hadde like gode – eller bedre – intellektuelle egenskaper som oss. Vi som lever nå har jo brukt noen tusen år på å “gjøre livet enklere” slik at vi ikke behøver å være rask i oppfattelsen og sikker i fotarbeidet. Folk klarer helt fint å overleve uten store anstrengelser bare hvis de “følger strømmen” i en moderne velferdsstat. Litt individuell varans er det jo, men i utgangspunktet er systemet lagt opp til at man skal kunne få seg en jobb, stifte famile, leve et produktivt liv og så videre. Det er ikke vanskelig, på den samme måten som livet var vanskelig for de som levde i steinalderen, eller egentlig når som helst før vi fikk moderne medisin og bedre forståelse for hygiene og ernæring. For eksempel har vi bare hatt antibiotika i hundre år — og ingen som lever nå, ihvertfall ikke i de “utviklede” landene, ville akseptert de tallene for dødelighet forbundet med fødsler – altså for både moren og barnet – som var regnet som helt normale langt inn i den moderne tid, og tildels fortsatt er det i visse fattige deler av verden. Vaksineteknologi – som ikke er perfekt verken i idè eller utførelse – har på det nærmeste utryddet de typiske “barnesykdommene”. Difteri, kikhoste, kusma, røde hunder, kikhoste og føkkings meslinger – en av de mest smittsomme sykdommene vi kjenner – skal i utgangspunktet ikke være noe man er nødt til å erfare og overleve for å danne antistoffer mot patogenet. Vaksinen kan gjøre jobben. Ville du reist på oppdagelsesferie til indre Amazonas uten å vaksinere deg mot slik “jungelfeber” som turguiden anbefaler? Det er i så fall bra fette dumt. Likevel er det noen som velger å gjøre det, i overført betydning, mot sine egne barn; slik at vi har nå – akkurat nå, altså den 6. mars 2024 – et lokalt utbrudd av meslinger i Florida, USA. Der hersker den store høvdingen Ron De Santis, og hans håndplukkede heksedoktor er Joseph Ladapo. Det som kjennetegner Ron De Santis er at han profilerte seg som “til høyre for Trump” men samtidig som “det noe mindre sinnssyke alternativet” som ikke desto mindre utnyttet covidpandemien til å profilere seg. Derfor behøvde han en “alternativ” doktor som leder for delstatene helsemyndighet. Og Ladapo har hele veien vært en støttespiller for De Santis sånn sett, uten hensyn til hva “skolemedisinen” – som Ladapo per definisjon er en del av – måtte mene om saken, som stort sett er noe alle vet: Ta vaksinene, følg rådene fra helsemyndighetene, og ikke ta unødig risiko. Hvilket bringer oss til dagens situasjon med meslinger i Florida. Sånt har ingen sett der siden på 80-tallet. Ladapo vil likevel ikke verken anbefale noen å vaksinere seg eller engang å holde seg hjemme hvis de er smittet. Foreldrene har jo all makt over sine egne barn.
Hele karnevalsopplegget er noen katolske greier som selvsagt har enda eldre røtter i diverse førkristne festivaler, greia er uansett at de kaller det feite tirsdag – mardi gras – fordi det er den siste dagen før askeonsdag, når fasten begynner, så altså siste sjanse til å spise feit mat og drikke vin på en stund. Derfor er det mye aktivitet rundt dette temaet på denne dagen. Folk er folk, som de vise sier. De liker å ha noen festdager. Et annet element ved disse tradisjonelle festlighetene er at det går med ganske imponerende mengder alkohol. Alle kraner er vid åpne, så å si. Sånn som i Norge på 17. mai — eller kanskje når det er noen slags lokal markedsdag med fullt sirkus og stor ståhei. Anledningene er mange men produktet forblir det samme. Fest uten alkohol er møte. Dette var et t-skortebudskap fra cirka år 1980. Det var ikke ironisk ment. Hva tenker man om en lang fridag med mye folk og masse som skjer, med markedsboder, matservering, sang og dans, som varer ut i de små timer når det skal være konsert? Man kommer seg gjennom opplegget edru også, men det er et mye større kick hvis man drikker. Det er vanskelig å “finne formen” uten et par hylere av hva man enn foretrekker å drikke. Sånn er det jo.
Uansett hva man ellers måtte mene om alkohol så er det et formidabelt sosialt smøringsmiddel. Metaforen et lystig lag er jo godt kjent og hardt brukt for å beskrive “positiv alkoholbruk” i festlig sammenheng. Man ruser seg sammen fordi da føler man seg frigjort i et fellesskap, og når alle gjør det samtidig som det er mye latter, musikk og folk i bevegelse, ja da er det pinadø fest. Enten må man være med eller så må man gå hjem. Folk liker ikke når det kommer en “festbrems” som drar ned stemningen. Alle vet dette. Det er dyrt som faen å drikke i Norge, slik at man ønsker jo å få mest mulig pang per peng. Poenget er lystighet. Nedturen tar vi senere. Alle vet jo hva som skjer når man drikker seg omtrent så dritings som det går an å bli. Da kommer bakrusen. Den kan bli ganske psykedelisk noen ganger. Interessant nok virker det som om dette også var poenget i de riktig gamle dager, eller altså slik er det jo hos “primitive” – lite siviliserte – folkeslag. Først drikker de til de stuper, bokstavelig talt, så “nyter” de selve rusen når de våkner igjen. Den fordreide virkelighetsoppfatningen man oppnår regnes som nyttig innsikt i en annen verden. Man legger merke til helt andre ting, ikke sant. Man erfarer tingene rundt seg på alternativt vis. Det hele blir liksom smått psykotisk og sanseapparatet blir helt fordreid. Da gjelder det å følge med på hva som skjer og huske det til senere.
De har fått for mye Møllers Tran. Enkelte reklamestrofer er poetisk geniale. For vårt formål her og nå betyr det at hard alkoholbruk vil gjøre folk mer og mer manifest psykotiske over tid. Det sliter på nervene, som man sier. Vendepunktet har kommet når man må ha en liten hyler om morgenen for å “finne roen” og komme i gang med dagen, og slik har det vært hver morgen en stund. Senere justerer man mer. Først til lunsj, så til middag. Deretter følger nattens fristelser. Jeg tror ikke det finnes noen krystallklar definisjon av en alkoholiker. Sannsynligvis har de et sett med “diagnostiske kriterier” hvor et visst antall av dem må foreligge, men det behøver ikke å være alle. Et minimum er vel at man føler seg “avhengig” og bare må ha det, slik at man både bevisst og ubevisst styrer i retning av neste drink. Selv vil jeg si at hvis man drikker hver dag på vanemessig grunnlag – selv om det er lite hver gang og man aldri blir “full” – så har man etablert et avhengighetsmønster. For mange oppleves det som normalt å drikke øl gjennom dagen. Det var da faktisk også det normale i svært lang tid. På 1600-tallet hadde en typisk bygningsarbeider en normal kvote på oppimot ti liter øl om dagen. Sånn var tariffen. De som bygde gamlebyen i Fredrikstad hadde enda mer. Seksten liter for en fagarbeider, tolv for en hjelpemann. Arbeidsdagene den gangen varte sikkert typisk 10-12 timer, men herregud likevel. Det er nok øl, liksom, gitt at det har “pilsenerstyrke” på omtrent 5% alkohol. Hvis det er enda sterkere — vel, du kan selv gjøre det regnestykket. Det er bare styrkende for effektiviteten i den forstand at folk nekter å jobbe uten. Sånn har det vært siden pyramidene ble bygd, som altså er “for lenge siden”. Sånn var det til langt inn i moderne tid. Egentlig er det et postmoderne påfunn at man ikke skal drikke på jobb. Hele sivilisasjonen vår er jo fundamentert på hemningsløs alkoholbruk. Sånn har det alltid vært.
Denne dagen heter 3. mars. Det er en såkalt supertirsdag i den amerikanske valgkampen. Det skal jo velges president i november og ved dette tidspunkt handler det om å innhente mandatstøtte til sitt kandidatur fra delstatene. Det forventes at Nikki Haley vil bli parkert av Donald Trump, mens Joe Biden vil spasere rolig gjennom hele greia så å si uten motstand, slik at “Biden mot Trump” er det alle forventer å se også til dette valget, som i 2020. Tirsdagen er super fordi på denne dagen blir det som regel klart hvem de to kanidatene er. Dette året er den noe mindre super fordi det skal mye til for at ikke en av dem blir Donald Trump. Hvilket er galskap og hele den tenkende verden biter negler ved tanken på hvor galt det kan gå hvis denne karakteren kommer tilbake til presidentstillingen, denne gangen uten de hemningene han tross alt hadde forrige gang. Jeg tror ikke Trump vil bli folkevalgt, men jeg ser likevel en “teknisk” vei frem for ham. Hvis det blir noe slags kluss med selve valgopplegget så har USA en ordning hvor delstatene har èn stemme hver. Siden et flertall av statene har republikansk styre vil de dermed velge den republikanske kandidaten. Høyesterett kan komme inn i bildet, men det virker som om de foretrekker Trump. Han støttes jo av et overlegent flertall av de republikanske velgerne, så da så. Man kan ihvertfall være helt fette sikker på at det kommer ikke til å gå rolig og verdig for seg. De er ennå ikke ferdig med å jobbe seg gjennom alle straffesakene mot de som stormet kongressen etter forrige valg – eller “gislene” som Trump kaller dem – og alle sakene mot Trump selv blir “forsinket” med alle midler mens valgkampen hardner til. Han sier fortsatt at han vant en “overlegen valgseier” i 2020 men at “den kriminelle familien Biden” stjal hans rettmessige presidentstilling fra ham ved hjelp av organisert valgfusk. Det er lenge siden dette toget forlot virkelighetens stasjon, for å si det slik. Hvor vil det stanse neste gang?
