Måned: mars 2024

Votivgave (votiv av latin votivus, et høytidelig avgitt løfte) er en gave til Gud eller til det guddommelige, gitt etter et foregående løfte. Når en person lider av en sykdom, er i livsfare eller har noen ønsker, kan vedkommende prøve å oppnå helbredelse, frelse eller innfrielse av sitt ønske ved å love Gud en gave. Skikken finnes i kulturer over hele kloden, den var utbredt i den europeiske antikken og ble overført til kristendommen. Det var for eksempel vanlig å gi en gave til Asklepios etter at en var blitt helbredet i en helligdom viet guden, og det er funnet og bevart en mengde legemsdeler i terrakotta.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Det trynet man ser ovenfor – utført i gull med innlagte edelstener – er dødsmasken til Tut-ankh-Amon og et egyptisk ikon, som i dag står på permanent utstilling i det egyptiske nasjonamuseum i Kairo. Som alle vet er KV 62 i Kongenes Dal det siste hvilestedet til denne ubetydelige barnekongen og den eneste intakte kongegraven vi har funnet i Egypt, fordi inngangen ble dekket over av et stort jordskred som gikk der i oldtid, sannsynligvis på grunn av en hendelse med regn og flom. (Det vanlige var at kongegravene ble robbet for alle verdisaker og ellers herpesert stygt i løpet av kort tid etter gravferden.) Arkeologen Howard Carter – finansiert av en viss lord Carnarvon – fant uansett frem til KV 62 i 1922 og det han fant skapte en massiv sensasjon over hele verden. Imidlertid oppsto det ganske raskt derpå rykter om er forbannelse, fordi flere av Carter-ekspedisjonens medlemmer visstnok hadde blitt utsatt for uforklarlige ulykker; ikke minst pengesekken selv, den foran nevnte lord Carnarvon, som pådro seg en infeksjon som raskt utviklet seg til blodforgiftning med dødelig utgang. “Faraos forbannelse” ble til en snakkis som fenget like mange – om ikke enda flere – enn selve historien om kong Tuts gravkammer.

Selvsagt var det bare vås og fantasering. Ikke engang teksten til selve forbannelsen – som så mange kan gjengi ordrett den dag i dag – er å finne på selve åstedet, altså inni KV 62; det er rett og slett oppdiktet alt sammen. Eller rettere sagt: Det henviser til den samme formen for vage advarsler mot å forstyrre faraos siste hvilested som man finner i alle egyptiske kongegraver — som imidlertid noen i media på den tiden bestemte seg for å utbrodere på kunstferdig vis, av hensyn til løssalget eller hva vet jeg, det er jo ikke noe nytt fenomen at folk fantaserer og lyver om ting. Hvis man kan selge flere blekker ved å bløffe littegrann, så kan du ta deg bra mye faen på at dette kommer til å skje. Sånn har folk alltid vært og de kommer neppe til å forandre seg med det første. Hvilket bringer oss til dagens poeng: Falske rykter og løgnhistorier er ikke noe som oppsto med dagens “sosiale media”. Det er bedre å si at fenomenet ble demokratisert ved hjelp av internettet, slik at nå er det fritt frem for enhver Per og Kari å skrive sine egne sensasjonelle “nyhetsartikler” om alt mellom himmel og jord, og vel så det. Hvor mange lesere og følgere de får handler ikke – noe det heller aldri har gjort – om journalistisk integritet og edruelig omgang med fakta. Alle visste jo lenge før nettet kom at fake news var helt vanlig i den skruppelløse enden av pressen. Folk vil alltid heller ha “gode historier” enn “sanne historier”. Gjerne elleville spekulasjoner om hva som “kan” ha hendt, av typen koke suppe på en spiker. Engasjerte lesere kjøper flere aviser og tidsskrifter enn hvis man får dem til å kjede seg med dølle faktapunkter som ikke vekker noen følelser i dem. Slik oppsto faraos forbannelse. Det var ikke sant da åpningen av KV 62 var en nyhet for hundre år siden, og det har ikke blitt noe sannere siden, men det er en spennende historie som inneholder både grøss, mystikk, “det overnaturlige” og gud vet hva. Altså selger det.

Tredve år før Carter og kong Tut inntraff imidlertid en bisarr hendelse som via mange omveier ender i noen slags “poetisk justis” til slutt, idet man i året 1890 i byen Liverpool i England auksjonerte bort en samling på 180.000 kattemumier som ble funnet i Egypt to år tidligere. Hele ladningen veide tyve tonn og gikk for ti tusen kroner til en bonde som kvernet alt sammen opp og gjødslet jordene sine med det. Jeg vet ikke noe om hva han dyrket der siden, men hvis man har sånn legning som meg er det vanskelig å ikke reflektere over saken og søke etter mer informasjon om hva slags kontekst man bør forstå noe sånt innenfor. Mange har sikkert hørt noe om at katter var hellige dyr i Egypt og det ene med det andre, men det færre har hørt er at katter var offerdyr. Det er derfor vi finner så absurd mange kattemumier. Nylig grov de opp enda noen tusen eksemplarer ved Sakkara. (Foruten katter finnes det også mange milliontall andre dyr som har blitt mumifisert og ofret til den eller den guden i det eller det tempelet.) Det bildet som avtegner seg er at oppdrett av katter med det formål å kverke dem og lage små “dukker” av dem som offergaver i tempelet må ha vært big business i Egypt. Det er ganske perverst, men sånn er det altså. Etter at vi har fått bedre genteknologi har man testet mange av disse kattemumiene og funnet ut at de var sterkt innavlede og hovedsaklig svært unge dyr som umulig kunne ha hatt noe slags “normalt katteliv” hva nå enn det betyr. Det å ofre en katt må ha vært svært vanlig svært lenge, som man må sammenholde med det faktum at folk var like sleipe og griske den gangen som de er nå, så kan du gjøre resten av matematikken selv. Det er uansett ikke noe vakkert bilde vi ser på. Da er det bedre at disse uverdige skapningene som aldri hadde noe liv å bli hentet opp fra det mørke hullet folk stæsjet dem nedi den gangen, kverne dem opp og gjødsle noen slags levende planter med dem, så kommer de i det minste tilbake inn i “livets kretsløp” på et vis, selv om det er usselt.

Black metal, også kjent som svartmetall eller satanrock, er en undersjanger av heavy metal som generelt regnes for å være ekstrem og ukommersiell. Sjangeren er ofte knyttet opp mot myter og klisjeer, som oftest basert på satanisme og det okkulte, men også om natur og filosofi. Sjangeren oppsto omkring 1980, men det var på slutten av dette tiåret at moderne black metal ble utformet av norske band. I løpet av 1980-tallet la tidlige «sataniske ekstremmetal» band grunnlaget for hvordan moderne black metal skulle bli. Denne såkalte «første bølgen» av black metal besto av band som Venom, Bathory, Hellhammer, Celtic Frost og Sarcófago. Den «andre bølgen» oppsto på begynnelsen av 1990-tallet og besto av norske band som Mayhem, Burzum, Darkthrone, Immortal og Emperor.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Eller altså, noen ga meg en “demotape” spilt inn av Mayhem i 1986, som var mer eller mindre identisk med den første plata deres, men jeg oppfattet det mest som en kuriositet. Veldig støyende og “pønkete” med en aldeles ræva produksjon i teknisk forstand, men ekstremt var det jo, og dessuten også “ukommersielt” nok til at jeg ikke festet meg noe særlig ved det. Fra før visste jeg forsåvidt om Venom, Bathory og så videre – folk tenkte typisk på dem som “enda mer rølpete enn Motorhead” – men jeg kan ikke huske at noen begynte å snakke om svartmetall som en egen sjanger før tidlig på 90-tallet, da de til gjengjeld snakket alt for mye om det. Satanpanikken var heller ingen ny greie, det hadde jo startet allerede med bokverket “Michelle Remembers” i 1980 og spredt seg som den proverbiale ilden i tørt gress langt inn i den delen av musikklivet som på vanemessig basis pyntet seg med alskens “satansymboler”, det vil si rocken generelt og særlig heavy metal. Sånt var like mye en snakkis blant de evneveike den gangen som transer og vaksiner er nå i dag. Hysteriet hadde noe uvirkelig over seg, men de var likevel ikke helt på bærtur i feil kålåker, for det var faktisk til en viss grad meningen at disse musikkuttrykkene skulle være “skremmende”, slik at det foregikk litt konkurranse mellom bandene i forhold til estetikk og symbolbruk. Venom – som i 1982 ga ut plata “Black Metal” – ble en stund regnet som vinnerne sånn sett. De gikk “all in” både estetisk og lyrisk, men de beholdt samtidig en “ironisk distanse” til materialet som var helt fraværende hos den første norske bølgen. De mente blodig alvor.

Selv oppfattet jeg Darkthrone som et viktigere band for sjangerdannelsen enn Mayhem (selv om de startet tidligere), ikke minst på grunn av at de hadde en tilnærmelsesmåte som minnet meg om Lars Von Trier og “Dogmefilm” — det vil si at de kan “bedre” men de velger å bruke “primitive virkemidler” av kunstneriske årsaker. Alt dette tøvet med å etablere seg som “bad boys” hadde jeg imidlertid mindre sans for, men det var vel forsåvidt mye “tenåringsangst” i miljøet, som etterhvert endte med at den motbydelige “Greven” fikk livstidsdom for drap. Hvem har bruk for sånt? Uansett, sjangerhistorikken er som den er. Gjort er gjort, spist er spist, og det ene med det andre, men tredve år senere er det fortsatt band som lager svartmetallisk “dogmemusikk” med så lave tekniske produksjonsverdier som talentet deres tillater. Det skal låte som om det er tatt opp på en gammel kassettspiller inni en blikkboks, men det skal også være “bra låtskriving”. Idèen er prinsipielt den samme som for all annen primitivistisk kunst: Alt kan tilgis så lenge talentet forblir synlig. Etter min mening var den første norske bølgen av svartmetall vesentlig mye mer inspirert av mentaliteten hos norske pønkere på den tiden en selve sjangeren heavy metal, bortsett fra det med skrekkfilm-elementene. Ting har seg jo slik at dette var hele forretningsidèen i utgangspunktet, da Ozzy Osbourne entusiastisk snudde seg mot resten av det bandet som inntil da hadde het Earth – som spilte “bluesrock” – og lurte på om det ikke gikk an å lage musikk som appellerer til de samme delene av følelseslivet som skrekkfilmer. Konsekvensen av dette spørsmålet den gangen ble at de jammet frem en låt basert på “tritonen” fra det symfoniske verket Mars av Gustav Holst, som de kalte “Black Sabbath” og senere tok navnet sitt etter. Det er stor enighet blant musikkjennere om at dette også var selve stiftelsesøyeblikket til hele sjangeren heavy metal. Det var alltid meningen at det skulle være teatralt og det skulle fremkalle “skrekkfilmfølelser” hos folk. Senere gjenfinner vi denne innstillingen hos hvor mange musikere som helst både innenfor svartmetall og heavy metal mer generelt, at alt handler om å “skape en stemning” i psykodramatisk forstand.

Til sist en “klassisk stiløvelse” som ble sluppet for bare noen dager siden:

Fordi den mest utbredte antakelsen er at ondskap handler om et intensjonelt ønske om å skade andre, er det vanskelig å frita mordere og overgripere fra å bli karakterisert som ”onde”. Et vesentlig spørsmål i denne sammenhengen er om patologi og ondskap nødvendigvis er motsetninger. I litteraturen på området er det en tendens til å sette ondskap og galskap opp mot hverandre. Enten er man gal og ikke ansvarlig for sine handlinger, eller så er man tilregnelig og ansvarlig for sine handlinger og dermed ond. Den vanligste konklusjonen på dette dilemma er at mordere er onde, og psykopatologi er en faktor som avskrives i rettslig sammenheng. Morderen kan ha en personlighetsforstyrrelse, men denne typen mentale lidelser fritar ikke for ansvar. Slik er praksis i rettsvesenet, og sannsynligvis den mest utbredte holdingen i befolkningen for øvrig.

(webpsykologen.no)

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

En klassisk problemstilling er om det onde er noe man er eller noe man gjør, mer eller mindre tilfeldig og situasjonsbetinget. Som alle kan se er dette en debatt om høner og egg. Man må jo “være” noe for å kunne “gjøre” noe. Ekspresjon betinger eksistens. Selv er jeg enig med Carl Jung: Det onde er et talent som bor i oss alle — og vi er nødt til å eie vår egen “skygge” for å ikke henfalle til ondskap, som jo ofte tar utgangspunkt i ondskap vi mener å observere hos andre, eller i verden mer generelt sett. Hvis vi ser på historien legger vi merke til at det er ikke sånne som har lagt ivei med onde intensjoner som forårsaket mest skade, lidelse og destruksjon; det er tvert imot de som tenker at de skal utrydde “det ondes kilde” som ender som de verste jævlene blant oss. Inkvisisjon, forfølgelse, tortur, heksebrenning. De som gjorde disse tingene var fromme og dypt gudstroende menn som var skrekkslagne over “djevelens makt i verden”. Det forekom sikkert både lokal korrupsjon og sadisme, men selve prosjektet var i utgangspunktet “godt ment” og verken verre eller bedre enn alle de andre bisarre tingene folk har funnet på i religionens navn helt siden “tidenes morgen”.

Det ondes problem aktualiseres i det øyeblikk man definerer seg selv som god. Dette er en fundamental løgn. Det finnes ikke noe sånt som “gode mennesker”. Vi er alle verken mer eller mindre enn dyr, og vi oppfører oss i det store og hele deretter. Nietzsche la ned ganske mye arbeid i å utdefinere sin moralens genealogi, hvor begrepsparet “god og ond” bare kan foreligge i tenkningen hos mennesker som opplever seg selv som slaver, mens et fritt sinn vil mer typisk operere med konseptene “behagelig og ubehagelig”. Følgelig avviser han hele “det ondes problem” – forstått som den kognitive dissonansen hos en god og allmektig guddom som likevel tillater det onde å skje – som en form for meningsløst vrøvl hos “slavemennesker”, altså alle som føler seg fanget i et kosmisk spill de ikke kan forstå, langt mindre kontrollere. Nietzsches svar på dette spørsmålet var “vilje til makt” – å ta styringen over sitt eget liv – og “overmennesket”; som stiller seg ovenfor eller utenfor enhver form for “moralsk spill”. Inspirert av Plotin og andre gnostiske mystikere fra den hellenistiske epoken postulerte kirkefaderen Augustin at ondskap må være “et fravær av noe” – det som senere tiders rettspsykiatere karakteriserte som “svekkede sjelsevner” – og hvis vi flytter blikket frem til de beryktede nazistene – som alle typisk gjør når de skal definere ondskap – kan vi betrakte det Hannah Arendt kalte ondskapens banalitet, det vil si når folk “bare følger ordre” uten å oppleve noen personlig plikt til å ta ansvar eller forholde seg til de videre konsekvensene av det de gjør. Dette er en skremmende vanlig holdning hos enhver typisk sivilbefolkning — og vi kan faktisk se tilbake på Nietzsches slavemennesker som føler at de må følge ordre, fordi noe annet er direkte i strid med slavens virkelighetsoppfatning.

Det skal i virkeligheten mye til å bli erklært som utilregnelig i juridisk forstand. Det er jo strengt tatt ikke noe “forsvar” – ingen tjener noe på at noens status endres fra “siktet i en straffesak” til “psykiatrisk pasient på ubestemt tid” – men snarere en avvisning av hele sakens grunnlag, forstått som en normal prosedyre blant mennesker når vi skal rydde opp i kriminalitet og andre misforhold. Dersom den tiltalte verken forstår hva de har gjort, eller engang at de har gjort noe galt, eller at det som skjer med dem nå er en konsekvens av noe de har gjort, virker det jo ikke klokt å “ta vedkommende på alvor” som juridisk tilregnelig og ansvarlig. De som studerer “det ondes fenomenologi” opererer gjerne med en egen kategori for dum ondskap; som ofte foreligger blant diverse mobbere, overgripere, voldsmenn og andre som lever i noen slags åndsformørket tilstand av uvitenhet og mangelfulle “sosiale antenner”, og som ofte selv har en bakgrunn som offer. Vi kan si at dette grenser opp mot det jeg kaller ondskapens arbeiderklasse, det vil si alle de som aldri selv gjør noe ondt storverk, men de leverer likevel hver dag et lite kvantum ondskap til verden gjennom å for eksempel glede seg over andres ulykke, gjøre små ekle ting av sadistisk skadefryd, og så videre, du skjønner tegninga. Så langt som folk flest tar det når vi snakker om ondskap. De ville for eksempel aldri selv kunnet torturere og drepe noen, eller engang gjøre noe aktivt for å fremkalle noens lidelse på annet vis, men de har ikke noe imot at folk de misliker opplever sorg og ulykke. Den typen ting. De klarer helt fint å føle glede når noen de hater har det vondt. Litt som “hevnens logikk” kan du si. Sånt er helt vanlig. Hvis ikke ondskapens arbeiderklasse hadde eksistert ville ikke “det ondes problem” kunne eksistere i den form det gjør.

Mens jeg var i min unge slyngelalder – og aldeles usannsynlig “tjukk i huet” mesteparten av tiden – leste jeg alle de norrøne sagaene. Noe som forundret meg var når noen ble karakterisert som ond. Han var en ond mann. Og det var det, liksom. Ingen forklaring, ingen analyse. Det er åpenbart meningen at alle uten videre skal forstå hva dette innebærer. Ikke noe dramatisk, bare en saksopplysning på linje med å være tykk, tynn, høy, skoleflink, eller hva det nå måtte være. For å sette ting i kontekst måtte jeg sammenligne med det lille jeg visste om verden og dens befolkning. Jeg visste jo allerede om mange “onde menn”, i den forstand at de var ekle, kranglete og kjipe typer som man ihvertfall ikke burde henvende seg til for å få hjelp eller noe. Er ikke verden full av sånne? Jeg vedder hva som helst på at alle har minst èn person som bor ikke så langt unna og som de håper vil flytte til et annet sted, værsåsnill, fordi vedkommende er bare en drittsekk og slyngel som skaper trøbbel og tiltrekker seg enda flere av det samme slaget, kanskje til og med politiet på en ekstra dårlig dag. Nabolaget ville blitt et bedre sted uten dem. Sånt er pragmatisk livsproblematikk – i kategorien for “vedvarende irritasjonsmomenter” – i manges liv. Du vet. Den dårlige naboen. Kanskje du er en selv? Jeg er ihvertfall nærmere “han som irriterer” enn han som lar seg irritere, selv om dette også hender av og til. Særlig i forhold til “folk som er rusa”, altså når vi snakker om nabolagets narkoreir hvor det flyr folk på døra til alle døgnes tider, og ikke akkurat på noen lydløs måte heller. Det finnes ikke noe sånt der jeg bor nå, men  det var standard vare overalt hvor jeg bodde i løpet av min periode i Oslo. Det går ikke på noe rimelig vis an å si at det var derfor jeg opplevde brekk i boligen min opptil flere ganger, Oslo er hva det er, men man blir jo ikke noe vennligere innstilt til sentrale samlingspunkter for lyssky individer etterpå. Imidlertid opplevde jeg at denne saken løste seg til min tilfredsstillelse når jeg flyttet ut på landet. Her har vi nesten det motsatte problem. Folk låser ikke dørene og de bare går rett inn uten å banke på hos hverandre. Hvis det ikke er noen der akkurat da tar de seg kanskje til rette med å lage kaffe og det ene med det andre. Vente på at folk skal komme hjem. Sånt no hakke vi i byen, som sangen sier. Dette er ikke normal atferd i tettbygde strøk. Folk går ikke hjemmefra uten å låse døra, selv om de bor i små tullebyer som Drammen, Kristiansand eller Ålesund. Røvere trekker jo mot de stedene hvor det er enklest å gjemme seg, det vil si der det er mye folk. Til og med den lokale verdensmeteropolen her – Elverum – har det man kaller “et kriminelt miljø”. Man låser bilen når man går inn på kjøpesenteret, for å si det slik.

Jeg tror ikke selv at det ondes problem er noe metafysisk. Jeg heller mer mot posisjonen til Augustin, eller altså Plotin (som han hentet argumentet sitt fra). Ondskap er en mental mangelsykdom, det er ikke “en ting i seg selv” eller et aktivt prinsipp. Hva eksakt det består i kan ikke jeg si noe om, men onde mennesker mangler definitivt noe. Sjelsevner? Det ene ordet er ikke verre enn det andre. Når det kommer til ondskap i sine mer hverdagslige – og/eller “banale” – manifestasjoner må vi henvende oss til Carl Jung og skyggen. Det man projiserer på omverdenen. Den ondskap man ser i andre er den ondskap man bærer i seg selv. Dette er ikke akkurat rakettfysikk. Alle bør forstå hvordan denne mekanismen fungerer. Eller hvis man ikke gjør det bør man kanskje lese seg litt opp på saken. Det er i virkeligheten svært enkelt å forklare menneskets angivelige ondskap når man ser på hva slags biologisk art vi er. Det er en grov misforståelse å tenke at vi “stammer ikke fra dyrene” når vi vanskelig kan forklare den menneskelige tilstand med noe annet enn at vi er dyr. At vi kan tenke er verken her eller der. Noen ganger er det nyttig. Andre ganger fører det oss opp i problemer. Mennesket har en mange millioner år lang utviklingshistorie som opportunistiske åtseletere og rovdyr, med de instinkter og drifter som følger naturlig med den typen livsstil. Imidlertid kan vi tenke, og vi forlanger av våre medmennesker at de skal praktisere denne egenskapen — helst uten å tenke på seg sinnssykdom.

Jomsvikingene var en gruppe vikinger som levde på 900- og 1000-tallet. Ifølge Jomsvikingenes saga, Olav Tryggvassons saga i Heimskringla, holdt de til i Jomsborg som lå ved kysten av dagens Tyskland eller Polen. Den eksakte beliggenheten er omdiskutert, men en mulig plassering er ved byen Wolin i det nåværende Polen. Det er også usikkert hvem som grunnla Jomsborg. Noen kilder hevder at befestningen ble grunnlagt av Harald Blåtann, mens andre kilder sier den ble grunnlagt av Palnatoke. Jomsvikingenes saga forteller at i 986 angrep jomsvikingene Håkon jarl hvor de ble nedkjempet ved slaget ved Hjørungavåg. Jomsvikingene deltok også i slaget ved Svolder i år 1000. I 1043 gjorde Magnus den gode slutt på jomsvikingene. Han angrep da Jomsborg, ødela befestningen og drepte de overlevende.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Omkring Norge, hvor menneskene bor, ligger det umåtelig store utlandet. Det er befolket av menneskelignende skapninger men de snakker ikke slik som oss. Vi kaller dem de fremmedspråklige. Ingen vet helt hvem de er og hva de vil, men mange sier at skapningene fra utlandet planlegger å ta over Norge og utslette alt det fine vi har. Er det ikke morsomt? Jeg merker etter bare noen få linjer at jeg ikke gidder å skrive i en parodisk stil inspirert av Snorre Sturlasson. Du vet. Kringla heimsins, sú er mannfólkit byggvir, er mjǫk vágskorin; ganga hǫf stór ór útsjánum inn í jǫrðina… og så videre. Jeg mister nesten umiddelbart grepet om selve poenget som er at jeg er drit lei av “vikinger”. Hvor stor tenker du at den relative sjansen er for at noen utlendinger du havner i samtale med vil si dette ordet rett etter at du forteller dem at du er fra Norge? Det er muligens noe med utseendet mitt også, men dette har hendt meg mer enn halvparten av alle ganger jeg har havnet i snakk med utlendinger i det store utlandet, særlig i Storbritannia. Samtidig er det jo utvilsomt sant at nordmenn typisk betrakter alle andre folkeslag som “fremmede” – i motsetning til det normale, som er å være norsk – selv når det teknisk sett er vi som besøker dem, i deres land, og der og da dermed må være for “utlendingene” å betrakte, relativt sett. “Det norske” er jo først og fremst en sinnstilstand, det er ikke noe som finnes i naturen. Jeg tror ikke det er enkelt for noen – ikke engang innfødte og hardbalne nordmenn – å bli klok på hva “det norske” egentlig består i, men det er sannsynligvis enklere å se det etter at man selv har bodd noen år i utlandet. Hvis man selv ikke har noen andre erfaringer enn dette vil man jo henfalle til “normalitetens tåke” uten evnen til å fatte hvor snåle vi egentlig er, i et globalt perspektiv.

Grovt sett går det et bredt “barskogsbelte” rundt hele kloden, fra Sibir i øst og til Canada i vest, eller hvordan det nå blir, poenget er uansett at vi lever i en klimasone befolket av russere, kanadiere, skandinaver og hva enn det er man kaller de som bor i Alaska. Nordlandene har mer eller mindre det samme opplegget hele veien rundt, med ganske mørke og brutale vintre, fulgt av “myggsommere” med midnattssol og alt det der. De største delene av verdens befolkning flokker seg imidlertid langs et varmebelte rundt jordas midje, hvor sesongene ikke er dramatiske på lignende vis. De har selvsagt sine egne greier, med regntid, tørkesesong og det ene med det andre, men lyset forandrer seg ikke så mye at noen henger seg opp i det. For oss som bor i Norge er det komisk når vi hører sånne historier som den om flyktningen fra Syria som ble nervevrak etter to år i Finnmark, slik at han heller ville ta sjansene sine i Libanon enn å forholde seg mer til sesongenes skifte fra lyst til mørkt og tilbake igjen gjennom året. Kulda kan man jo bare kle seg mot, men lyset får man ikke gjort noe med. Langs ekvator har de tolv timer av og tolv timer på gjennom hele året, siden blir det sesongmessige avviket stadig større ettersom man beveger seg lengre mot nord (eller sør). Hva folk opplever som naturlig – eller unaturlig – henger åpenbart sammen med hva slags lokale naturforhold man er vant til. Ved dette tidspunkt har vi kommet til mars måned i Østerdalen – som definitivt er taiga i klimamessig forstand – slik at det gjenstår enda en måned som har potensiale til å ramle ned mot tyve kuldegrader og mer. Dette er det vanlige. Jeg har bodd her i ti år og har aldri sett en mars som ligner så mye på april. For øyeblikket assosierer jeg del litt med kunstløp på skøyter når jeg skal krysse gårdplassen. Jeg har det normale dekket av hardpakket snø der hvor jeg typisk måker, men for øyeblikket er forholdene slik at jeg har blankis der ute, og det regner. For det meste er veiene bare, preget av rester av sand etter vinterens strøing, men her og der – la oss si der det er mest skygge – kan det ligge is på veien slik at det blir “interessant” å kjøre forbi der med mine piggfri vinterdekk. Man må bare ta det som det kommer, med ro.

Vi nærmer oss vårjevndøgn, når det også her er tolv timer av og tolv timer på. Dagen blir jo typisk fem minutter lengre hver dag frem mot midtsommer, når faenskapet snur igjen. Sånn er opplegget her. Det er for tiden “grålyst” klokken seks om morgenen og jeg sitter akkurat nå og ser på skumringen der ute, klokken ti på seks om kvelden. Langtidsvarselet sier at det skal fortsette som dette, med plussgrader på dagtid og frost om natten, men jeg nekter å ta noen sjanser. Derfor var jeg ute for å hente mere ved i dag. Totalt noe under en kubikk, pakket i femten “Biltemabagger” som hver tar seksti liter. Dermed vet jeg at jeg har tilstrekkelig til å fyre ganske hardt i noen uker, dersom dette blir nødvendig til tross for hva værvarslingen sier. Det handler om hverdagslig sjelefred gjennom speidermottoet “vær beredt”. Man har jo tynt grunnlag for å kalle seg intelligent hvis man ikke er forberedt på sånt som alle vet kan komme, og ofte gjør det. Hva tenker du? Ihvertfall er dette min posisjon i saken. Jeg hater å føle meg dum, selv om det typisk skjer mange ganger hver eneste dag. Det eneste man kan gjøre er å gjennomføre de forbedringer man må, ettersom behovet melder seg. Så får det siden gå som det går.

Engler har ikke bare vært et begrep i de religiøse skriftene og den lærde teologien, men også et yndet motiv i den levende folketroen, i litteratur, billedkunst og moderne underholdningsindustri. Det er derfor et nærmest uendelig antall fortellinger om eller henvisninger til engler. Ordet engel har formen engill på gammelnorsk og angelus på senlatin. Det stammer fra det greske angelos, «sendebud», og er i slekt med ordet evangelium. Det finnes noen tekster som har vært avgjørende for hvordan engler er blitt oppfattet og hvordan de er blitt fremstilt i kunsten. I Esekiels syn sies hver engel å ha hatt fire ansikter, menneskeansikt, løveansikt, okseansikt og ørneansikt.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Alle religioner – inkludert den “ateistiske” buddhismen – opererer med overnaturlige skapninger, eller “sendebud” som bringer informasjon til ett eller flere mennesker i form av visjoner, eller altså “syner” av engler som åpenbarer seg for den eller de som Gud – forstått som “den evige universets herre” – ønsker å meddele et eller annet budskap. For eksempel ble profeten Muhammed innenfor islam presentert for deres hellige skrift via en engel, som dikterte hele teksten for ham. Angelologi – englelære – avviker litt i detaljarbeidet fra den ene religion til den neste, men selve prinsippet forblir det samme: Hvis Gud vil deg noe så sender han en engel. Profeter er de som har møtt engler. Det forekommer aldri at mennesker møter selveste Gud. Opplegget handler om “tjenestevei” — og slik sett er kristendommen egentlig blasfemisk fordi den sentrale trosbekjennelsen handler om “sønnen”, som i henhold til teologien ble “født av jomfru Maria” slik mennesker i det store og hele kommer til verden; det er bare befruktningsprosedyren som er litt uvanlig. Gud er jo ikke et dyr, eller noen annen form for “skapning” i den forstand, siden Gud per definisjon er “evig og uskapt”; den første årsak og “ubevegelig beveger” i den kosmiske dansen.

Esekiels syn er ganske interessant innenfor en horisont av “universell synkretisme”. (Synkretisme = “sammenblanding av religioner”.) Blant annet lener new age fenomenet ufologi – læren om “sendebud” fra andre planeter, dimensjoner eller eksistensplan – seg ganske tungt mot visse detaljer rundt alt dette med “hjul som har øyne”; tolket som ufo-visjoner hos et menneske som har null forståelse for “høyteknologi”. Andre finner et egyptisk motiv hos Esekiel; hvor “de fire ansiktene” representerer henholdsvis Ptah, Sekhmet, Apis og Horus. Noen teologer studerer gamle hedenske religioner fra verden over, under den grunntanke at “det handlet alltid om engler” når folk presenterte tanker om guder som vandrer midt iblant oss, for å observere menneskers livsstil, kunst, filosofi og det ene med det andre. Hvordan forvalter vi de evnene og ressursene vi har blitt gitt? Lenge har det vært slik at menneskene oppleves som underhodningsobjekter for “gudene” og at vi egentlig lever i noen slags kosmisk dyrehage – eller et Truman Show – som bare er ganske løslig styrt av mektige vesener i en annen eller “høyere” dimensjon. Eller vi kan si at hele jorda er et vitenskapelig eksperiment, eller til og med en simulasjon om du vil. Poenget er uansett at vi er under observasjon — og noen ganger forekommer det intervensjon, blant annet i form av “budbringere”. Hvis vi tar et par skritt tilbake og betrakter alt dette som psykologi så begynner vi å bevege oss inn i studiefeltet til Carl Jung; hvor mennesket kommer til verden med en ferdig formet “kollektiv underbevissthet”, det vil si visse strukturelle forhold i sinnet som fremkaller et sett med arketyper, definert nærmest som noen slags “prismer” som vi ser verden og dens innhold – ikke minst andre mennesker – gjennom.

Tanken om at virkeligheten er organisert i et hierarki av nivåer – hvor “det normale menneskelivet” bare er ett blant mange – er hvor gammel som helst. I det aller minste kan vi si at det ligger et element av hardkokt realisme i å anerkjenne at “drømmesøvn” bringer oss til “et annet sted” hvor de normale fysiske lovene ikke lenger gjelder. Siden blir det vanskeligere å sette navn på ting. Parapsykologi er ikke et ord man hører så ofte lenger, selv om det stadig dukket opp i forbindelse med diverse journalistisk sensasjonsmakeri da jeg var ung. Det finnes lite organisert og seriøs forskning – som ikke også inkluderer “diagnostikk” – rundt mentale anomalier nå for tiden; forstått som avvik fra det normale hos ellers normale mennesker. Det vil si når de “opplever noe” som de ikke kan forklare med det språket de har. Kanskje tyr de til religiøse metaforer. Jeg så en engel. Kanskje foretrekker de å holde kjeft om saken. Uansett er det etter min mening – fordi dette er et såpass gammelt og velkjent fenomen – ikke helt på den seriøse siden å avskrive hele sulamitten som hallusinasjoner fremkalt av en akutt psykose, som senere riktignok “går over” men folk husker jo likevel det som skjedde med dem. Jeg har aldri møtt noen som ikke ønsker å forstå verden og den menneskelige tilstand, men desto flere som foretrekker å engasjere seg i så mye “aktivitet” at de slipper å tenke på disse tingene. At de glemmer dem, så å si, hvilket ikke er det samme som at de forsvinner. Angst er ikke det samme som frykt, selv om de sikkert kommer fra det samme sted. Jeg vil faktisk gå så langt som til å si at i den grad mennesket har den berømte “sjette sansen” så er den tilknyttet vår evne til å være “skvetten” overfor brå endringer i omgivelsene. La oss si en slags evne til å kalkulere innkommende data og syntetisere dem til et “bilde” av hva som foregår. I computerfaglige termer behandler menneskesinnet massive mengder data til enhver tid, langt hinsides noe vi vil kunne klare å etterligne med teknologiske virkemidler, ihvertfall så langt som kraftbehov angår. Det kreves jo perverse mengder strøm for å drive serverbasen til diverse store leverandører av nettjenester, mens en typisk menneskehjerne går på bare tyve watt. Effektiviteten er ikke disputabel. “Kunstig intelligens” er derfor egentlig ikke et meningsfullt begrep. Maskinkraft er noe vi får fordi mennesket tukler med naturkreftene — det er vesensforskjellig fra “livskraft”. Om maskiner kan vi ellers si at folk blir rutinemessig kvestet og drept av selv ganske små hushodningsutgaver av dem, så det finnes ingen grunn til å anta noe annet enn at de kommer til å ødelegge seg ved hjelp av kunstig intelligens også. Jeg skulle bare... Du vet hvordan folk er. De laller rundt i sin egen verden og tror at alt skal ordne seg, helt til det plutselig en dag ikke gjør det lenger. Du vet. Når engelen kommer.

Selv er jeg svak for en grunnsetning innenfor islam: Gud har skapt verden som et kunstverk, som bør “beundres” mer enn “benyttes”. Altså et estetisk gudsargument, som leder til det semantiske korollat at det er gudløst å betrakte alt rundt seg gjennom et økonomisk prisme. Det er jo dyrene som opererer på denne måten. Vi husker for eksempel “hundens lov”: Hvis det verken kan spises eller pules bør man pisse på det og bevege seg videre. Snusfornuftige og svært økonomisk orienterte mennesker lever etter hundens lov. Hvis de ikke kan bruke det eller tjene penger på det, så har det ingen verdi. Til og med “selve naturen” betraktes gjennom et prisme av nytteverdi. Turisme er den normale mentale tilstand mennesker har i forhold til naturen i vår tid. Menneskenes verden kalls typisk “sivilisasjonen” nå. Den kjennetegnes først og fremst ved å være “noe helt annet” enn naturen. Forsåvidt er det også vanlig å betrakte sivilisasjonen gjennom et teleologisk prisme; at det er “meningen” at mennesker og andre skapninger, her der og overalt i universet, skal “utvikle seg” i retning av strukturert bruk av materialer og naturkrefter med det formål å frembringe … hva? Total kontroll over alle ting, inkludert liv og død? Full forståelse av og herredømme over alle materialer og krefter som finnes i fysikken? Sivilisasjonen som fenomen har ingen fornuftig horisont. Ingen kan se for seg et scenario der “nok er nok” fordi uansett hvor man går og hva man har så vil det alltid finnes mer. Det vil si, helt til vi plutselig “møter veggen” når hele eller deler av alt jævelskapet vi har skapt eksploderer ut av kontroll. Hvordan vet jeg dette? La oss si at en engel fortalte meg det.

Trope (fra gresk tropos) i litterær betydning et felles mønster, et tema, eller et motiv i litteraturen. Tropologi er bruken av troper i tale (retorikk) eller i skrift (litteratur). Ett eksempel på litterær trope er «misforstått monster»; Frankenstein er historien som benytter denne tropen og som deretter dannet grunnlaget for tallrike tilsvarende litterære fortellinger i litteratur, tegneserier, og film. Litterære troper kan henvise til figuren (eksempelvis «den edle villmann»), handlingsforløpet (eksempelvis den intelligente rømningen fra et fengsel) eller rammen («det hjemsøkte slottet»). 

(Wikipedia)

Gjennom hele livet har jeg hørt folk si at det er vanskelig å forstå hva som skjedde i Tyskland på 30-tallet. Jeg skjønner ikke hvorfor. Hva er det som er vanskelig å forstå? Sånn blir det når folk mister grepet på realitetene — enten de gir det fra seg frivillig for å jage en drøm eller de lar seg true og kue av bøller til å lukke øynene og holde kjeft. Fra min synsvinkel er det fette krystallklart hva som skjedde og hvorfor “det tyske nasjonalsosialistiske arbeiderparti” kom til makten. Det handler om tre forskjellige elementer som må foreligge samtidig og på det samme sted: Ideologer, opportunister og nyttige idioter. Hvis vi ser på de historiske nazistene legger alle først og fremt merke til ideologene i den indre kretsen rundt Adolf Hitler, deretter alle de karrièreorienterte opportunistene som ble med i bevegelsen fordi dette ga dem mulighet til sosial fremgang i livet som de ellers ikke ville ha fått. Du vet. Byråkrater og denslags. Adolf Eichmann. Det gikk i praksis ikke an å få “en god jobb” verken privat eller offentlig i Tyskland på 30-tallet hvis man ikke var medlem av nazipartiet, helst også SS. Sist men ikke minst har vi stemmekveget, eller de nyttige idiotene, som ikke skjønner noen ting om noe som helst, de bare stemmer “det som føles riktig” basert i gud-vet-hva, ihvertfall er det ikke den rasjonelle egeninteressen folk ser for seg som grunnlaget for et sunt demokrati.

Stemmekveg er opprinnelig en nedsettende betegnelse på velgere som ikke har noen sterkere politiske overbevisninger eller meninger, og som vanemessig og uten nærmere refleksjon stemmer på kandidatene til ett bestemt politisk parti. I denne opprinnelige betydningen er den norske betegnelsen avledet fra det amerikanske uttrykket voting cattle, som særlig brukes om konservative velgere i landbruksområdene, som har hatt en sterk tradisjon for å støtte det republikanske partiet uansett hva slags politikk det har stått for.

(Store norske leksikon)

Alle som klarer å se disse tingene – og mange kan – legger merke til at nazismen er tilbake i verden, denne gang først og fremst i USA og Storbritannia i noen slags “dekonstruert” og postmoderne form, men hatet som får maskinen til å gløde er det samme. Folk krever enkle løsninger på komplekse problemer så de postmoderne nazistideologene mynter det ut for dem, i form av troper om hvordan det finnes skjulte konspirasjoner som jobber for å undergrave samfunnet, kulturen og “rasen”. Alskens historiefortellere syr sammen enkle narrativer om annerledenheten hos “de andre” (som man er nødt til å fjerne for at samfunnet, kulturen og “rasen” skal kunne virkeliggjøre sitt sanne potensial). Samtidig benytter de politiske opportunistene seg av lignende – faktisk ofte akkurat de samme – virkemidler for å “vinne stemmer” nok til og komme seg i en posisjon av utøvende politisk makt, det vil si ta over statsapparatet på alle plan og innsette folk som støtter “bevegelsen” i alt fra de mest banale stillinger i byråkratiet og opp til landets høyeste administrative funksjon, inkludert ikke minst rettssystemet. De hadde stor og dramatisk fremgang i løpet av den pandemiske unntakstilstanden, da mange mistet det lille vettet de hadde — noe som fortsatt preger det offentlige debattklimaet på nettet og ellers, særlig i de engelsktalende landene men også her i Norge.

Etter min mening er det eksakt den samme årsak som ligger bak hvorfor folk “ikke skjønner hva som skjedde i Tyskland den gangen” som hvorfor de heller ikke skjønner hva som skjer nå. De ønsker rett og slett ikke å vite noe. Det er alltid bedre å late som ingenting. De vil jo ikke ha noe bråk. Blindheten er villet. Folk har alltid vært svært tolerante overfor “den urett som ikke rammer dem selv” (som Arnulf Øverland påpekte forrige gang nazismen var et aktuelt problem). Ikke fordi de synes at urett bør gå for rett, men fordi de tenker mest på hva som kan skje med dem selv hvis de stikker frem hodet. Altså klassisk feighet, men det er hva det er og bare hva man bør forvente. Og nettopp fordi folks feighet er forutsigbar lener de autoritære kreftene og deres medløpere seg tungt mot angsten som politisk virkemiddel. Da president Franklin Delano Roosevelt ble innsatt i året 1933 i USA formulerte han ordene “vi har intet å frykte bortsett fra selve frykten” (“we have nothing to fear but fear itself”) som mange har sitert ham på når de prøver å få folk til å skjerpe seg. Det er ikke i seg selv noen skam å være redd – det betyr som regel bare at man forstår situasjonens risikobilde – men det er kanskje litt skammelig å la seg kue til å gjøre noe som man egentlig ikke er komfortabel med på grunn av at man er redd. Sannheten er at alle er redde, men ikke alle mister motet av den grunn. Hvordan føles det å leve i frykt? Det går formodentlig ikke an å “frykte selve frykten” hvis man allerede er breddfull av den. Problemet er jo at disse ideologene for den postmoderne nazismen dessverre ikke er dumme. De vet hva de gjør og hvordan de skal få folk til å hoppe når de sier hopp. Det er lett nok for meg å si at “folk bør ikke la seg styre gjennom følelsene sine” men mange har jo ikke noe intellekt i den forstand. De mangler evnen til kritisk analyse og strukturert tenkning. Ingen har lært dem det — og det de husker fra folkeskolen er sannsynligvis bare en lang historie om “påtvunget kjedsomhet” midt i verste slyngelalderen, bare avbrutt av dramatiske “nederlagsopplevelser” både faglig og sosialt. Skolens funksjon er da heller ikke å lære folk selvstendig tenkning, men å “tilpasse” dem til et nyttig samfunnsliv og alt det der, altså om ikke det stikk motsatte så ihvertfall et godt stykke unna det folk virkelig behøver: En lettfattelig bruksanvisning for såvel kroppen som hjernen.

En incel (akronym for involuntary celibate), eller ufrivillig seksuelt avholdende, er medlem av en mannlig internett-subkultur kalt incels, heterofile menn som føler seg avvist fra fysisk og emosjonell kontakt med kvinner, og som tror at de derfor aldri kommer til å oppleve romantiske forhold, intimitet, sex eller det å få barn. En kjent incel trakasserte i over seks år flere hundre kvinner gjennom digitale informasjonssystemer. Mannen ble i 2018 avslørt av NRK, og forklarte da sine handlinger med at dette hadde gitt ham makt over kvinner som han vanligvis ble avvist av.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Ingen forkortelse for “ufrivillig sølibat” funker bra på norsk. Ufsøl? Det låter jo for fanden enda verre enn det er. Incel er hva vi er nødt til å bruke, ikke minst fordi dette er et internasjonalt fenomen som handler om “identitetsdannelse” gjennom påvirkning fra sosiale media og andre “digitale informasjonssystemer” (som de kaller det ovenfor). Vi snakker altså om ufrivillig seksuell avholdenhet hos (særlig) unge menn (men også mange av de noe eldre, av typen “gammel ungkar”). I utgangspunktet vil vel de fleste anta at dette dreier seg om vanlig tilbud og etterspørsel innenfor det psykologen Wilhelm Reich kalte “sexøkonomien”, hvor man altså enten må endre hva man tilbyr eller hva man etterspør hvis man opplever liten fremgang innenfor “dagens marked”. Er det et systemisk problem? Dette synes å være saken når en ungdomspolitiker på “modig” vis eksponerer seg for velfortjent latterliggjøring ved å ta opp saken. Hva skal han liksom gjøre? Det går ikke an å være så evneveik uten å glemme å puste, slik at det faktum at han ennå lever tar jeg som bevis på at dette er stemmefisking. Skal jeg eller skal jeg ikke si at det ligger en interessant “metakristelig” dimensjon i det å være en politisk menneskefisker? I så fall observerer vi jo selveste antikrist i arbeid. Så får vi vel siden se hvordan dette utvikler seg.

Begrepet “konspirasjonsteori” lider under litt mental materialtretthet fordi det misbrukes alt for ofte. “Konspirasjonstenkning” er heller ikke noe egnet psykologisk begrep. Det heter paranoia. Nærmere bestemt den alminnelige – blant incels – vrangforestilling at grunnen til deres problem ligger i “fiendtlig ideologi” — som i dette tilfelle selvsagt er feminisme; forstått som “årsaken til at kvinner ikke behøver menn slik som i de gode gamle dager”. Houston we have a problem, som amerikanerne sier om ting som befinner seg langt vekk fra jordoverflaten når ting går galt. Det er vanskelig å føre noen opplyst samtale med sånne som tror at ideologier betyr noe fra eller til. Kjenner du mange som lever “etter boka” når det kommer til idealer og de store tankene sine? Gjør du det selv? Herregud noe så evneveikt. Det er helt andre ting som motiverer mennesker. For eksempel ønsker de typisk politisk frihet, juridisk selvstendighet, økonomisk uavhengighet og en rekke andre ting langs den samme linja, enten de er kvinner, menn eller tvert imot. Dessuten foretrekker de fleste at livet skal være interessant, men ikke uforutsigbart; så kan du jo tenke litt på hvordan akkurat den gåten lar seg løse. Det er forsåvidt sant at kvinnekamp i lang tid først og fremst handlet om “likestilling” – noe den til en viss grad fortsatt gjør – men det var aldri ideologisk fundamentert, det handlet om den høyst jordiske retten til å bestemme over sin egen kropp og sitt eget liv. Det er ikke i utgangspunktet noe godt sjekketriks å erklære seg som motstander av feminisme. Bare et tips. Selv tenker jeg på “kvinnesak” som noen slags syklubbgreier som kvinnfolka driver med. Hvorfor skal jeg bry meg om sånt? Herregud. Bla bla ukeblad. Imidlertid er jeg ganske skarp på det politiske prinsipp at din kjønnsidentitet – hva den nå enn måtte være – ikke er relevant i de fleste spørsmål som angår samfunn og rettigheter. Det er en privatsak. Vi er først og fremst individer foran loven (dette inneholder en vag kulturell referanse til Franz Kafka som det er verd å sjekke ut). Følgelig ender jeg – via walk-over – på den samme politiske siden som feministene (og forsåvidt også “kjønnsavvikerne”) fordi sivile rettigheter er individuelle rettigheter, de handler ikke om rase, kjønn, klasse, religion og så videre. Altså en “progressiv” eller “liberal” posisjon innenfor sosialpolitikken om du vil.

Selv kan jeg ikke si noe om hvordan det føles å “aldri få noe” fordi jeg har aldri opplevd dette som noe problem. Selvsagt har jeg blitt avvist mange ganger når jeg har flørtet med noen, men jeg oppfattet aldri dette som “ideologisk”. De bare likte ikke trynet mitt. Vel, så får jeg finne noen som gjør det. Verden er tjokk full av “kvinner som leter etter en mann” — og de er alle forskjellige både fra hverandre og fra meg. Det er notorisk vanskelig å definere hva eksakt det er som skjer “når kjemien er der” – gudene vet hvor mange hyllemeter med drøl som er skrevet om “kjærlighetens mysterier” både i esoterisk og fysisk håndfast forstand – alt man kan si er at man merker det på at man trives i hverandres selskap, tiden går fort og det ene med det andre. Like notorisk vanskelig er det å definere hva fanden “være seg selv” betyr, men det er altså det eneste – og samtidig det eldste – saklige rådet noen kan gi i forhold til søkervirksomhet på kjærlighetsmarkedet. Vær deg selv. Ikke bløff og lyv om hvem du er, hvor du kommer fra og hva du driver med, så blir resten mye enklere. Når kvinner sier at de “bryr seg ikke så mye om det materielle” mener de at de vil heller ha en som på nøkternt vis kontrollerer en liten økonomi (som likevel er “stor nok” til at man har en relativt normal levestandard) enn en som sjonglerer med finanser for å betjene alskens lugubre gjeldsposter og andre forpliktelser slik at han kan fremstå som “suksessfull” i selskapslivet. De mener ikke at det er greit å etablere seg med noen slags slask som har både uforutsigbar og dårlig økonomi. Du vet hva jeg mener. Kvinner liker disiplinerte menn. Sånne som “har styring”. Vi vender nå tilbake til Wilhelm Reich og hans litt perverse tanke om at det finnes et “kjønnsmarked” hvor man observerer “tilbud og etterspørsel”. Det er for eksempel en typisk incel idè om at “noen få menn stikker av med alle damene” — selv om det er sant at kvinner også har sine runkefantasier om noe slags ideal som de egentlig ikke helt kan gjøre rede for, men at de “sikler over flotte menn” er ikke verre enn når det røsker i rasken hos en mann som ser på en “pornofantasi”. Jeg vil faktisk si at det er – for alle praktiske formål – akkurat det samme. Altså, folk skjønner jo også ting på en litt vag og ubevisst måte. De tenker jo for eksempel i konsepter som “hva jeg har å tilby” selv om det de tenker ikke alltid er helt realistisk.

Plottet i en film jeg nylig så gikk omtrent slik: Karakteren Tom er en småkriminell slask som liker å “henge med gutta” – en løst sammensatt gjeng av dagdrivere og døgenikter – i hva man vel nærmest må kalle klubbhuset deres, det vil si garasjen til Nick, en av de andre i gjengen som har innredet stedet som bar og mikrobryggeri. Der tilbringer de mye tid med å drikke øl, røyke hasj, sniffe kokain og alt hva man ellers kan forvente av sånne typer, inkludert planlegging av diverse “brekk” og annet som de gjør for å få inn penger. Tom er samboer med Jenny, og de har den seks år gamle datteren Estelle sammen. Vi blir tidlig presentert for en konflikt mellom Tom og Jenny. Han trives med livet sitt slik som det er, mens hun drømmer om å “reise bort herfra” og etablere seg et annet sted, for å tilby datteren bedre muigheter enn hun selv fikk og det ene med det andre. Vi forstår raskt at Tom og Jenny “alltid” har vært kjærester og at hun ikke er bedre enn Tom, hun er bare redd for at datteren skal “ende slik som henne selv” — et argument som åpenbart provoserer Tom sterkt. Etter en krangel havner han på fylla og kommer ikke hjem før flere dager senere, men da er huset tomt. Jenny har pakket sakene, tatt med seg Estelle og reist sin vei. Alt Tom finner er et kort brev hvor hun sier at hun har fått nok, hun orker ikke mer, hun må komme seg bort fra miljøet rundt Tom og “gutta”, og hun ber om at han ikke skal følge etter dem og prøve å finne dem. Så dette er selvsagt hva han gjør.

Ved dette tidspunkt har filmen brukt ganske mye tid på å etablere at Tom er “snill” av personlighet, selv om han er en slask som stjeler, lyver og ruser seg hver dag. Fordi han og Jenny har vært sammen siden ungdomsskolen har han imidlertid aldri vært selvstendig og det har aldri falt ham inn at hun faktisk mente det hun sa om å “reise bort herfra”, slik at dette er hans første egentlige livskrise som voksent menneske. Herfra og ut snur filmen og blir til noen slags “road movie” som handler om det Tom opplever mens han leter etter jentene sine, som han kaller dem. Dessverre er det også her filmen går fra å være en burlesk komedie om livet til noen småkjeltringer og “tapere” på et lite sted, som “gjør det de må for å overleve”, og til å bli en slags banal moralfortelling om hva det betyr å være en “ekte mann”. La meg si det slik, at dette er ikke akkurat regissert av David Lynch, eller engang noen som har særlig god forståele for menneskelig psykologi. Mens jeg satt og fniste av alle de dustete påfunnene til denne evneveike men sjarmerende gjengen likte jeg filmen. Den var underholdende. Imidlertid mistet jeg denne følelsen ganske tidlig i filmens moralistiske fase. Tom gikk fra å være en lurvete “friker” i stilen og til å bli edruelig, pen i tøyet og så videre litt for raskt til at jeg tror på det. Det blir aldri sagt hvor gamle noen av karakterene er, men etter alt å dømme snakker vi om “de sene tyveårene” eller muligens rundt tredve. Det er jo ikke bare-bare å legge av seg en etablert livsstil og “plutselig finne en ny side av seg selv” på denne måten. Samtidig dreier dialogen i filmen seg i retning av ubehagelig og “sexistisk” erkjennelse av at livet som enslig mann ikke er noe verdig liv, og så videre. Til overmål klippes det inn sekvenser hvor Jenny stadig utsettes for slibrige tilnærmelser fra tilfeldig forbipasserende mannfolk, selv om hun har med seg sin mindreårige datter, slik at hun “savner sin Tom” og sørger over at han ikke kunne være en “ekte mann” — som jo er hva alle kvinner behøver. Som sagt, det er ganske banalt og man skjønner hvor det bærer hen.

Vel, de finner selvsagt hverandre til slutt og man får anta at “alle lever lykkelig i alle sine dager” deretter. Det vil si, bortsett fra de – det var neppe bare jeg – som trodde filmen skulle være en forviklingskomedie, men så ble det til en “moralfortelling” om kjernefamilien og diverse andre kristne verdier. Du vet. Hjemmets lune varme. Det er sannsynligvis meningen at man som publikum skal glede seg over at Tom og Jenny finner sammen igjen for å “prøve på¨nytt”, men jeg føler meg på ingen måte optimistisk. De reiser jo tilbake igjen, dit de kom fra, det vil si der hvor Jenny nettopp ikke ville være. Hva betyr det? Jeg liker ikke denne historien. Jeg føler meg lurt. Samtidig vet jeg ikke helt hva som ville vært “en bra slutt” ut fra de premissene som foreligger i historien. Hva skulle Tom ha gjort hvis han ikke skulle ha forsøkt å finne “jentene sine”? Han måtte jo bare følge etter, men det ville kanskje vært bedre hvis de hadde tatt med seg datteren og reist til et helt annet sted enn tilbake til den traurige hjemplassen hvor bare en av dem trives med miljø, omgangskrets og så videre. Saken er at jeg liker dårlig å se filmer eller lese bøker som etterpå gjør meg litt irritert fordi plottet ikke virker troverdig og karakterene er usympatiske, særlig når man på toppen av det hele må forholde seg en moralsk belærende fortellerstil. Er dette noe i tiden? Det er akkurat som jeg observerer mye snakk om alskens “politisk korrekt” samlivsproblematikk hvor svaret på alle spørsmål er familieverdier som ikke virker realistiske. Er det sant at man bare kan være en “ekte mann” hvis man også er en klassisk “familiefar”? Sikkert for noen, men det finnes jo mange som av forskjellige årsaker lever på helt andre måter. Alle har for eksempel hørt vandrehistorien om lille Per som syntes det var flaut å være den eneste i sin skoleklasse med foreldre som ikke var skilt minst èn gang. Det normale blant barn har visstnok ganske lenge vært at de forholder seg til minst to forskjellige familieopplegg. Ingen har foreldre som “alltid har vært sammen”. Sånt virker suspekt. Er det fordi de er kjedelige typer?

Jeg har ikke selv noen mening om hva som er “korrekt” når det kommer til kjønnsidentitet, samlivsproblematikk og alt det der. Det virker rimelig å anta at det folk synes er riktig for dem faktisk er riktig for dem, selv om valgene deres ikke ser kloke ut for mine øyne. Om emnet moral bør det så tidlig som mulig sies at det handler om deg selv. Meninger om egen atferd er moral. Meninger om andres atferd er imidlertid noe helt annet. Det heter moralisme. Det ironiske med dette er at det er strengt tatt umoralsk å være moralist. Man kan selvsagt mene hva man vil om andres valg av livsstil og opplegg forøvrig, men hvis meningen din ikke er etterspurt bør du heller ikke tilby den til noen. Det er bare en gradforskjell mellom sånne som kommer med “velmente råd” som ingen har bedt om og sånne som skriker skjellsord. Prinsippet er det samme. Man blander seg borti noe som man ikke har noe med. På hvilken måte er det god moral? Man må bare bakke unna så lenge folk ikke gjør noe ulovlig, selv om man ikke er “enig” med det de gjør, uansett hvor provosert man eventuelt måtte føle seg. Så får man vel heller koke sammen noen slags fantasifulle konspirasjonsteorier om hvordan “de umoralske” undergraver samfunnet, og så videre. Kall det gjerne en ideologi for å få en litt snasen akademisk vinkel på det evneveike våset ditt. For eksempel så jeg nylig en ganske deprimerende video på YouTube hvor de snakket om LGBTQ-ideologien og hvordan den truer eksistensgrunnlaget for den amerikanske kjernefamilien. Eller rettere sagt, jeg så ikke selve produktet, jeg så bare noen som harselerte med det, men jeg skjønte jo tegninga. Folk som får sparken fra jobben fordi de henger opp et regnbueflagg og den typen ting. Ordet “pedofil” brukes helt spinnvilt utenfor sin kontekst, som et skjellsord på linje med “marxist”, som de også bruker, selv om vedkommende verken er pedofil eller marxist, bare “kjønnsliberal” i den forstand at de mener at alt sånt er typisk private spørsmål som ikke hører hjemme i noen slags saklig offentlig debatt. Følgelig støtter de på prinsipielt grunnlag LGBTQ-menneskers rett til å leve slik de ønsker, noe som altså motiverer visse hysteriske nettroll til å kalle dem “pedofile”. Hvor bra er det beste noe sånt kan ende? Jeg er ikke optimistisk, for å si det slik.

Doxa (noen ganger stavet «doksa») kommer fra et gammelgresk uttrykk som betyr mening, antagelse eller tro. Hos filosofer som Platon uttrykker det en subjektiv overbevisning basert på sanseerfaring, og står i motsetning til sikker viten (episteme). Den franske sosiologen Pierre Bourdieu brukte begrepet doxa eller «det doksiske felt» for å beskrive de sidene ved kultur og samfunn som folk flest tar for gitt. Dette er ting som de fleste ikke finner grunn til å stille spørsmål ved. Ifølge Bourdieu kan slike doksiske antagelser ofte tjene til å opprettholde eksisterende sosiale strukturer og maktforhold.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Som alle vet finnes det mye rart innenfor kategorien “subjektiv overbevisning” — og intet av det er respektabelt. Det er bare evneveikt møl. Det lengste vi med god samvittighet kan gå er å respektere folks rett til å være en klovn. Man behøver ikke å være seriøs, kompetent og alt det der. Vi lever jo i et demokrati. Alle er like og alt er like gyldig. Min mening, din mening, finnes det egentlig noen mening? Når vi snakker om “det bestående” mener vi akkurat det Bourdieu henviste til med begrepet doksiske felt; altså et idèkompleks som ligger tett opptil eller som utgjør fundamentet til folks virkelighetsoppfatning. Det er i utgangspunktet ikke noe galt med doxa. Mesteparten av alt vi gjør i livet er jo basert i “mening, antagelse eller tro”, mens epistemene – altså “sikker viten” eller “faktabaserte holdepunkter” – nærmest koker bort i kålen. Det gale består i å ikke forstå forskjellen mellom tro og viten, enten fordi man bare er en idiot eller fordi man bevisst blander sammen likt og ulikt på dette viset som ledd i en manipulativ strategi, for eksempel et politisk program.

Mange forbinder det med mot når noen “våger å ha sine egne meninger” på kryss og tvers av det bestående, mens sånne som meg ikke anerkjenner det som modig før folk våger å stille spørsmål ved sin egen evne til å forstå tingene i verden. Det er jo en selvfølge at man skal stille seg kritisk til “det bestående”, men kanskje noe mindre opplagt at man bør rydde opp i sitt eget private kaos før man går løs på de store verdensproblemene som man kan observere “der ute”. Selvkritikk er det eneste mentalt sunne grunnlaget for samfunnskritikk. Da mener jeg ikke narcissistiske runkefantasier som “skyldfølelse” og alt det der – som fortsatt plasserer deg i sentrum av begivenhetene, bare på en negativ måte – men sunn skepsis til egne evner og ferdigheter før man gir seg til å takle komplekse oppgaver, basert i det statistiske forhold at man kommer til å ta feil om nesten alt man tror man forstår ved første øyekast. Eller for å si det på en annen måte: Fordommene dine jobber ikke ved noe tidspunkt for deg, men for den som ga deg disse idèene i utgangspunktet. Du er bare en agent som viderebefordrer et budskap du har “lært utenat” – altså et doksisk felt – fordi det på subjektivt grunnlag oppleves som meningsfullt i forhold til dine egne følelser om noe. Når jeg bruker ordet evneveik mener jeg nesten alltid “fravær av evnen til kritisk selvinnsikt”. Nesten uansett hvordan man ønsker å definere ordet “smart” må alle medgå at det ihvertfall inkluderer god forståelse for egne evner og begrensninger.

Som mange andre liker jeg diverse talentkonkurranser med sang, dans og denslags. Som alle andre forbløffes jeg over sånne som typisk alltid dukker opp ved sånne anledninger, med selvsikker fremferd og et ego som fyller hele horisonten, men når de skal vise hva de er gode for så beveger de seg klumpete, synger falskt og det ene med det andre. De er rett og slett talentløse innenfor en strengt “faglig” horisont, men de kommer likevel til slike konkurranser fordi de lever i en fantasi om sine egne stjernekvaliteter. Hva skal man tenke om dette? Det må jo være noe psykiatrisk som foregår med dem. På en måte er dette komisk og bra fjernsyn, men på en annen måte er det veldig cringe, som amerikanerne sier. Hvorfor har ingen stanset dem før det gikk så langt at de dreit på draget foran gud vet hvor mange tilskuere? Herregud og takke faen for at man ikke er gift med en sånn karakter, eller hva? “Høy kølleføring” er klysete nok når det er svært talentfulle individer som på grunn av sine overlegne evner “har rett” til å være breiale. Greit nok. Det må man bare godta. Hvis en gjennomtrent sirkusakrobat kaller deg “bevegelseshemmet” så ser man jo bare på det de gjør og sier ja i forhold til deg så, mens man kanskje er mindre villig til å ta imot sånt fra en feit sofapotet som bare sitter der med fjernkontroll og potetgull mens de feller dom over andre. Som alle skjønner er dette en metafor som handler om diskusjoner på nettet og ellers, hvor “alt er like gyldig” og enhver mening har den samme vekt og verdi, til pokker med kompetanse, ekspertise og alt annet som kjennetegner det de evneveike kaller eliten. Jeg vet ikke når eller hvorfor det ble sånn, men det er definitivt sånn i dagens politiske virkelighet. Det kommer ikke til å ende bra.