År: 2025

Mistanken går i retning av ymse nettjenester, først og fremst Google Translator men også diverse “autokorreksjon” og andre mer eller mindre passive språkfunksjoner tilknyttet kunstig intelligens, som overfor publikum i dette tilfelle betyr en av de “store språkmodellene” som for eksempel ChatGPT (som enten nylig har lansert sin femte iterasjon eller som kommer til å gjøre dette i nær fremtid). Folk har åpenbart forskjellige oppfatninger om disse sakene, men jeg betrakter sånt som så fundamentalt idiotisk at jeg vet ikke engang hva jeg skal si. Eller rettere sagt: Jeg vet hva jeg skal si men jeg tviler på om det gjør noen forskjell. Kommer noen til å ikke bruke kunstig intelligens på grunn av noe jeg sier? Neppe. Selv vil jeg ikke røre jævelskapen. Seriøst. Dette er det mest menneskefiendtlige som noensinne er oppfunnet. Kanskje bortsett fra selve konseptet “sivilisasjon” — men det blir en filosofisk diskusjon.

Uansett, for meg er språk en kunst. Språkbeherskelse minner om dans, kunstmaleri eller klassisk håndverk. Det er noe som må “læres med kroppen” og det kan bare forbedres gjennom praksis og disiplin. Å få en robot til å “gjøre jobben for seg” er i strid med selve konseptets grunnleggende natur. Allerede nå kimer alarmbjellene fordi utstrakt bruk av de nye smarttelefonene gjør folk dummere, men vi ser ennå bare begynnelsen av det kognitive forfallet. Selvsagt har folk vidt forskjellige ambisjonsnivåer i forhold til språkbeherskelse, dans og håndverk, men prinsippet blir uansett det samme. Om du ikke “gjør det selv” så lærer du ingenting — eller engang vedlikeholder det du allerede kan. Nå er det jo ikke slik at folk “glemmer” å for eksempel kunne spille piano, men hvis de ikke har gjort det på en stund så “sitter det ikke i fingrene” slik det engang gjorde. Alle vet dette. Man må “komme inn i rytmen” på nytt hvis man av en eller annen grunn ikke har brukt kunnskapen sin på en stund. Det vil liksom knirke litt i førstninga, men hvis man bare fortsetter å øve seg opp på nytt vil man snart “bli bra igjen”, kanskje til og med bedre enn før.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det fantes internett allerede på 90-tallet, men da var det mest et leketøy. Dessuten er det enklere å jobbe med år 2000 som startpunktet fordi dette er et såpass rundt tall. Følgelig kan vi påstå at nettet er 25 år gammelt, hvilket i praksis betyr at det allerede finnes en eller to generasjoner – litt avhengig av hvordan man definerer en generasjon – som ikke kan huske en verden hvor det ikke finnes noe internett. Hva tenker de om dette? Selv kan jeg for eksempel ikke huske en verden som ikke hadde fjernsyn, men jeg kan huske folk som kunne huske det og som (derfor?) var veldig skeptiske til hvordan utstrakt bruk av dette mediet kunne og ville forsøple menneskesinnet. Jeg husker dette argumentet. Jeg husker det som “ganske teit” fordi jeg følte meg jo ikke forsøplet. Jeg syntes bare det var bra at man kunne se på fjernsyn når man ikke hadde noe bedre å ta seg til. Det falt meg aldri inn at det var denne passiviteten folk prøvde å advare oss mot. “Du kan ikke stole på ting du ser på fjernsynet” husker jeg at mange sa. Det er ikke virkeligheten. Når folk ser på Norge Rundt og de for eksempel presenterer noen slags entusiast som holder på med et “glemt håndverk” så reflekterer de neppe over at fjernsynsmediet kanskje er årsaken til at vedkommende håndverk har blitt glemt. Imidlertid har filosofene lagt merke til saken. Spesielt interesserte kan søke på Baudrillard, simulakra, hyperrealisme og poststrukturalisme. Den grunnleggende problemstillingen handler om forvirring i forholdet mellom “selve virkeligheten” og “ting eller symboler som representerer virkeligheten” — og konsekvensen er fremmedgjøring; en følelse av å ikke være helt tilstede.

Jeg ser selvsagt den ironiske dimensjonen i å gå på nettet for å snakke stygt om nettet, men bevisstgjøring er faktisk en ekte ting. Du vet. Det de kaller woke på engelsk. Å opparbeide seg evnen til å skille mellom simulakra og ekte ting kan være til hjelp overfor alle de som har interesse av å føkke deg over og stikke av med pengene dine. Eller på andre (og ofte verre) måter utnytte og mishandle deg. Vi lever i en ond verden. Tro ikke annet. Menneskenes sivilisasjon bygger på prinsippet om produksjon av overskudd, hvor dette overskuddet er tenkt å skulle finansiere livsoppholdet for en “elite” som jobber med “høyerestående samfunnsoppgaver” av ymse slag. Det er imidlertid ikke meningen at noen skal vite dette. Det er en hemmelighet. Hvis folk vet hva som egentlig foregår vil de jo bare si nei — og da blir det vanskelig for de rike å bli enda rikere. Skjønner du hva jeg sier nå? Nettet er ikke “i seg selv” noe problem. Det er bare en ting, akkurat som fjernsynet bare er en ting. Det er hva tingen brukes til som utdefinerer forskjellen mellom ondt og godt. Hva er brukerens intensjoner? Hvem jobber de for? Hva er deres strategi? Hvor har de tenkt seg hen med dette? Spørsmålene står i kø hvis man er bevisstgjort. Det er først og fremst derfor den politiske høyresiden hater begrepet woke. Hvis folk begynner å tenke selv vil det jo bli vanskeligere for herrefolket å utnytte og mishandle slavebefolkningen.

Vi fortsetter med enda mer hard (og også litt “progressiv”) rock fra 70-tallet:

Det har ikke vært noe stort problem å holde seg varm de siste par ukene. Spania har satt en lang liste mer rekorder i år, blant annet “lengste varmebølge” (som pågår ennå) samt selvsagt høyeste temperatur målt på en rekke forskjellige steder. I en samtale med noen fortalte jeg nylig at folk fra Norge vil typisk være godt trent i å forholde seg til kalde miljøer men kanskje mindre til ekstrem varme. Selv tilbrakte jeg jo barneskoleårene på Finnmarksvidda, hvor man trygt kan si at vinteren er faen ingen spøk. Som barn har man selvsagt ingen referanseramme for å danne forståelse for kontrastene i slike ting, så man tar det som en selvfølge. Det er jo alt man vet om. Kaldt? Visst er det kaldt, men sånn er jo vinteren. Det handler bare om å kle seg riktig; bruke lue, holde ryggen varm og føttene tørre. Ting går seg til.

Denne morgenen startet med 21 grader på termometeret, som faktisk føltes kjølig i en relativ forstand. Behagelig er vel det rette ord å bruke. Men så kommer jo sola opp og gradestokken begynner å krype oppover. Det forventes 37 grader på det meste — og deretter skal maksimaltemperaturen holde seg på det høye tredvetallet frem til mandag, når de melder “bare” 32 grader (men også under 20 om natten). Går det an å venne seg til sånt? Det var ganske horribelt mens det var på sitt verste, selv om dette føles nærmest litt uvirkelig nå i dag og med den typisk selektive hukommelsesfunksjonen vi som er “positivt tenkende” holder oss med. All’s well that ends well, som britene sier. Jeg overlevde jo, så hva har jeg da å klage over? Det føltes faktisk ikke som om det var mulig å overleve dagen da temperaturen la seg på over 40 grader. Du vet hvordan dette er. Den “offisielle temperaturen” som hentes inn fra meteorologiske målestasjoner er alltid mye mer “konservativ” enn de gradene du selv måler med termometeret i kjøkkenvinduet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

På grunn av vindretningen natt til i går hadde skogbrannen i Las Medulas produsert og distribuert et kvantum aske, slik at det hvite hagemøblementet ute på patioen min var blitt dekket av svarte flekker i løpet av natten. Ikke var de helt enkle å vaske bort igjen heller. Herregud alt man må slite med i dette helvetes livet. Guds jammerdal som de kristne sier. Men det er jo ikke annet å gjøre enn å sette igang med jobben, som vanlig. Himmelen ser klar og blå ut i dag, så jeg skal ta sjansen på å henge ut en klesvask og håpe at vindretningen ikke snur — eventuelt at de har fått litt dreis på slukkejobben der borte, sånn at jeg slipper å bare måtte slenge klærne tilbake i vaskemaskinen. I matveien fortsetter jeg med “mikset salat” (som man kjøper ferdig kuttet og vasket i en halvkilos boks for to euro på superen) med hjemmelaget vinaigrette (olivenolje, rødvinseddik, salt, pepper, hvitløk, sennep og honning) og kanskje et glass kald Godello hvitvin (som er den lokalt produserte merkevaren). Hvor deprimerende været enn måtte bli er det jo ingen grunn til å gjøre tilværelsen enda surere med å spise dårlig også. Har jeg forresten noensinne nevnt at brødet i Spania er genialt godt?

Stedet jeg bebor nå er hva jeg kaller en borgerleilighet med ganske bra standard. Litt slitt langs kantene – slik at man bør nok legge i et par tusen euro på sparkling og maling for å få tilstanden tipp-topp hvis man skal kjøpe stedet – men som et utleieobjekt er dette helt på høyde med de beste stedene jeg noensinne har bodd, selv på den tiden da jeg var “rik”. Det er omtrent 150 kvad med privat patio/bakgård og garasje i tillegg (altså ikke innregnet i arealet) og alt er flislagt og flashy, lett å holde rent og det ene med det andre. Hva jeg betaler? 450 euro i måneden, som for tiden tilsvarer omtrent 5300 i norske kroner. For moro skyld gjorde jeg et søk på finn.no etter hva som overhodet ligger der til leie i prisklassen fra 5000 til 6000, og det var som man kan forvente. Bare små hybler og “rom i bofellesskap”. Noen få litt større objekter, men de var til gjengjeld ganske håpløst lokalisert. På dette stedet har jeg “alle fasiliteter” innenfor noen minutters gangavstand, så jeg behøver bare å bruke bil når jeg skal til det gigastore supermarkedet noen mil unna og proviantere for måneden, altså typisk alle bulkvarene. Småting kjøper jeg jo bare på den lokale superen og putter i ryggsekken, men skal man ha med seg femti liter vann og såntnoe bør man helst satse på bilens bagasjerom.

Noen spurte meg hvorfor jeg ikke heller har satset på noe langs kysten i sør, hvor det allerede bor mange utlendinger og det finnes et etablert “norsk miljø” som man kan sosialisere med. Vel, for det første så er jeg ingen sosial sommerfugl og for det andre så liker jeg ikke ghettomiljøer. Det høres ut som et føkkings mareritt for meg å måtte bo midt iblant diverse “expats” (det snobbete navnet på innvandrere) fra Nord-Europa, uansett hvor mye enklere det måtte være med språket og alt det der. Det er ikke det at jeg ser etter “det ekte spanske” heller. Jeg er ingen fetisjist. Det handler rett og slett bare om hva som er optimalt i forhold til både budsjett og livsstils-ambisjoner. Selvsagt hilser jeg på naboene – hola, buenos dias – og andre folk som jeg av en eller annen grunn får øyenkontakt med ute på gata. Spania er jo ikke som Norge. Du kan ikke bare late som om du ikke ser folk. Det er psyko. På den annen side kan man ikke gå rundt og hilsesmile i alle retninger når man befinner seg på et sted med mer trengsel heller, så det blir en balanse. Man må bare føle seg frem og stole på intuisjonen. Ellers tar jeg bare dagene slik de kommer. Jeg har jo ingen lang erfaring med å være pensjonist så jeg vet strengt tatt ingenting om “hvordan det er” (og ville neppe ha brydd meg særlig mye om reglene hvis jeg kjente til dem heller). Så vidt jeg kan skjønne er jeg bare en eldre og mye fysisk skrøpeligere utgave av meg selv. Og nå bor jeg altså i Villafranca del Bierzo — som ingen i Norge har hørt om (gi og ta et par stykker som har gått Camino de Santiago). Det var nylig en kis som ringte meg fordi han skulle kjøre gjennom Østerdalen og lurte på om jeg hadde kaffen klar. Hæ? var alt han hadde å si da han hørte nyheten. Er det ikke jævlig varmt der nå da? Jepp. Det er det. Men ting går seg jo til.

Vi avslutter med en klassiker fra 1972, innenfor sjangeren hard rock:

Så … jeg var 17 år i 1980. Kan du huske den alderen? Du er liksom “ferdig med ungdomsskolestadiet” og har begynt å danne din fremtidige voksenidentitet, men du er fortsatt ikke “medlem av den voksne verden”. Ihvertfall opplevde ikke jeg det slik den gangen. Hva kalles dette? Mellom to stoler? Mellom barken og veden? Man er uansett “mellom” to grupper som er mer klart definerte enn de siste tre tenårene. Mye skjer i løpet av denne tiden og ting kan bli ganske dramatiske. Særlig i det såkalte kjærlighetslivet. Herregud. Cringe. Uansett, jeg var utrolig sprek den gangen — og det føltes naturlig å ta løpeturer som var opptil flere mil lange bare fordi kroppen forlangte “action”, men man visste liksom ikke helt hva man skulle gjøre med all denne kraften heller. Uansett, nå er vi i kålåkeren. Poenget mitt er noe helt annet, nemlig at det var totalt og fullstendig fette uaktuelt med 70-talls musikk i året 1980. Dette var jo en helt ny tid. Nye opplegg. Ut med alt det gamle og treige, liksom. Hvis du er gammel nok til å vite hva jeg mener så vet du hva jeg mener. Hvis ikke er du nødt til å bare ta mitt ord for det, eventuelt dobbeltsjekke med besteforeldrene dine eller noe.

De fleste musikkhistorikere er enige om at det var Black Sabbath som oppfant sjangeren heavy metal og dette skjedde i året 1970. Imidlertid kalte Black Sabbath seg selv aldri noe annet enn hard rock, som er enkelt nok å sjekke ut gjennom utallige intervjuer med medlemmene i bandet i alle år siden. De sier kategorisk nei. Det første bandet som identifiserte seg som heavy metal – og gjorde dette til en greie i seg selv – var Judas Priest, fra og med året 1975, når de bestemte seg for å fiffe opp antrekk og image med diverse effekter fra den sadomasochistiske undergrunnen. Du vet. Svart lær, nagler, kjetting og sånt. Judas Priest hadde imidlertid gitt ut albumet Rocka Rolla året i forveien, hvor de gikk for en slags hippie-lignenede stil – ikke helt ulikt det typiske foto-utseendet til for eksempel Deep Purple – men fra og med Sad Wings Of Destiny i 1976 var det full mundur for alle penga. Derfor finnes det en gruppe musikkhistoriske avvikere som hevder at det var Judas Priest som fant opp sjangeren. Spiller det noen rolle? For de fleste nei, men du vet hvordan faktanerder er. Det er viktig at man har orden på navn, årstall og den typen ting. Hvem som påvirket hvem, og så videre.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hvorom allting er, fra og med året 1980 fantes den såkalte New Wave Of British Heavy Metal – NWOBHM – som ingen diskuterer i forhold til musikksjangerens provenans. Faktisk er det mange som påstår at heavy metal ikke egentlig var noen selvstendig greie før NWOBHM kom på banen — som en ny, ung, dynamisk og mye frekkere versjon av det alle de gamle dinosaurene hadde holdt på med på 70-tallet. Altså et generasjonsskifte, om du vil. Uansett, fra og med året 1980 skjedde det mye veldig raskt. Det er kanskje også et poeng at de visuelle aspektene av et bands image ble viktigere da på grunn av MTV, musikkvideoer og det ene med det andre. Selv var jeg altså 17 år den gangen alt “eksploderte” og sto følgelig midt oppi begivenhetene med begge føtter. Veldig mye skjedde i løpet av 80-tallet, særlig de første fem årene, og det er deprimerende alminnelig å kalle dette “storhetstiden for heavy metal”, selv om dette er en såkalt sannhet med visse modifikasjoner. Det har jo gått noen år siden den gangen. Mange nye band har tilkommet, med sine egne versjoner av sjangerens “koder” som i enkelte tilfeller fraviker “80-talls formelen” ganske sterkt uten at dette på noen måte gjør dem mindreverdige eller noe sånt. I vår tid er heavy metal uansett en godt etablert sjanger. Alle vet hva det er. Ikke alle liker slik musikk, men de vet likevel hva greia handler om. Slik sett har “sjokkeffekten” mer eller mindre forsvunnet.

På 80-tallet var det nærmest en dødssynd å like 70-talls musikk, fordi det representerte jo alt det gamle og treige som man strevde så iherdig med å frigjøre seg fra. I ettertid kan dette virke idiotisk men det var dødsens alvor den gangen. Selv var jeg imidlertid – da som nå – omtrent halvveis skandaløs kjetter og halvveis Moses som personlighetstype, så folk gadd stort sett ikke å diskutere med meg. Sånn er det ennå. Jeg kan være nærmest uutholdelig bestemt i meningene mine, men samtidig både frivoløs, flamboyant og det som verre er. For eksempel kunne jeg danse disco på en tid da sånt ble betraktet som karakter-selvmord og likevel slippe “uskadd” fra synden. Hva skal man si? Skamløst? Det ligger jo en slags mystisk kraft i det å “bare gjøre noe” uten å be om verken tillatelse eller tilgivelse. Jeg har egentlig aldri skjønt hva greia er med “puritanere” som nekter seg “forbudte gleder” bare fordi de synes det er så viktig å være “politisk korrekt” i forhold til det miljøet de vanker i. Og vet du hva? Folk respekterer stort sett sånt, kanskje de til og med misunner det en liten smule. Uansett har jeg aldri senere fornektet noe jeg likte ved et tidspunkt, sånn at jeg kunne finne på å spille plater med både Nazareth, Led Zeppelin og Deep Purple på en tid da alle andre syntes det var dritviktig å “ta avstand fra det reaksjonære” innenfor både musikken og andre kunstformer. Jeg mener, hva skal ordet frihet bety hvis man legger sin egen sjel i lenker? Selv har jeg aldri oppfattet meg som “modig” fordi jeg synes ikke sånt har noe med mot å gjøre, men jeg vet at mange andre har oppfattet meg slik gjennom tiden, fordi dette har de fortalt meg senere, uoppfordret.

Det finnes mye kunstnerisk nihilisme der ute nå i våre dager. Det begynte egentlig allerede med “digitaliseringen” av musikkutstyr på 80-tallet. Du vet. Synthesizere, MIDI og sånne ting. Ikke desto mindre var det folk som fikk til å gjøre interessante ting med sånt utstyr også, fordi de var jo først og fremst musikere, ikke “musikkprodusenter”. I nettets tidsalder har ting blitt temmelig uoversiktelige, men jeg har lagt merke til at det er ganske mange unge mennesker som har et slags oppheng i 70-talls musikk (tildels også moter, men der stanser det litt for meg). Det har kommet en rekke av nyutgivelser som egentlig ingen hadde sett for seg skulle skje, sånn at diverse greier som den gangen var inspirert av det jeg bare kaller Deep Black Zeppelin er plutselig tilgjengelige som innspillinger, etter at de i 30-40 år bare har vært å få tak i som noe så aldeles inni granhampen svinedyre originalplater fra den gangen. (Vi snakker om både tusen euro og hinsides, som de fleste ikke tar seg råd til.) Vel å merke, i den grad de overhodet har vært til salgs i det hele tatt. Samlere er jo ofte sånn at de aldri selger noe, som vel er hele poenget med å samle. De skal bare ha tingen. Eie noe sjeldent, som ingen andre har. Det er noe psykologisk. Plater, kunstmalerier, pengesedler, frimerker. Samme greia alt sammen. Uansett, hvis man går på YouTube vil man finne ting som “i alle år” har vært så dritsjeldne at folk nesten ikke har trodd på at de eksisterte, bare på grunn av at etterspørselen har kommet til et sånt nivå at noen har tatt kostnadene med å gi ut sakene på nytt, eller at de eventuelt har gjort det bare på grunn av kjærlighet til musikken. Sånt går jo an. Hvis jeg vant en formue i Lotto ville jeg sikkert ha brukt deler av den på den typen prosjekter selv.

Vi avslutter med en klassiker fra 1972 som lenge var “bare en legende” men nå får man kjøpt den igjen:

Merkevarer er en interessant greie. Noen av dem er veldig tydelige i sin “identitet” sånn som for eksempel Coca-Cola. De fleste klarer å smake forskjell på Coca og Pepsi, selv om de ikke alltid får til å si hvilken som er hvilken, når man gir dem to umerkede glass i en blindtest. Siden har vi et ganske svært opplegg rundt vin. Klarer du å smake forskjell på en vin til 200 kroner og en til 2000? Prisforskjellen er jo såpass dramatisk at man burde kunne registrere noen slags klar og tydelig forskjell i smaken. Synes du ikke? Likevel kan det være vanskelig å gjette riktig noen ganger, av årsaker vi ikke behøver å utrede nærmere akkurat her og nå, det er bare et eksempel på noe som handler minst like mye om psykologi som om fysiske smaksegenskaper. Hva man liker er jo ikke nødvendigvis det man “bør” like. Smak er problematisk slik sett. Selv er jeg “ganske flink” til å identifisere hva slags vin de stiller opp i blindtester, men jeg blir også ofte overrasket.

Nå flytter vi blikket over på vann. Jeg drikker ikke springvannet der jeg bor, selv om det visstnok skal være “drikkelig” til tross for at det noen ganger – særlig om sommeren, sier folk – kan ha litt farge. Glem det. Blir bare ikke aktuelt å drikke “tvilsomt vann” hvis jeg har et bedre alternativ enkelt tilgjengelig. Følgelig blir det til at jeg betaler omtrent 25 kroner per 10 liter drikkevann som jeg kjøper på superen. Sånn er det bare. Jeg har ingen ytterligere kommentar til selve saken, men jeg har et spørsmål: Er det virkelig noen som klarer å smake forskjell på “merkevann” og den billigste varen de har på Carrefour? Jeg tviler på det. Jeg klarer det ihvertfall ikke — og jeg er ganske godt trent i kunsten å sortere ut og analysere smaksegenskapene i både mat og drikke. Eller formulert på en annen måte: Hva er årsaken til at folk betaler dobbelt så mye for Fonte Vella drikkevann som for Fonte Celta? Har det noe med fotball å gjøre? Du vet. Hvis det for eksempel hadde eksistert Vålerenga-vann og Rosenborg-vann? Ikke faen om noen av de respektive lagenes supportere ville ha kjøpt fiendens vann. Sånt skjer bare ikke. Uansett synes jeg det er komisk med reklame for merkevann.

Folk kjøper dyr vin – ihvertfall ikke det aller billigste alternativet – av andre årsaker enn dyrt vann. En garvet alkoholiker vil kanskje kalkulere ut ifra hvor mange volumprosent alkohol man får i seg per liter væske og slik sett lande på det mest “effektive” alternativet, men de som heller vil ha velsmakende vin i mer beskjedne kvanta betaler gjerne litt mer for å få noe som “sitter riktig” i forhold til hva de liker. Er det noen som ikke er enig i dette? Det virker opplagt at vinmarkedet fungerer slik, selv om ting kanskje begynner å oppløse seg i mer spekulative elementer ettersom vi klatrer stadig høyere i prisklassene. Hva forsvarer prisen på en vin til 2000 kroner? Og det er ikke engang halvveis nære toppen av prisspiralen innenfor kategorien finsmakeri av snobbete merkevarer på vinmarkedet. Hva med å betale femti tusen for en flaske 1982 Chateau Latour Pauillac? Folk gjør sånt — og i den grad de gjør det så har de rett og slett for mye penger spør du meg, men jeg tenker vel også at de som kjøper merkevann havner innenfor den samme psykologiske kategorien. Alle har vel hørt om Voss drikkevann? Det skal visstnok være vanlig springvann fra et av Agderfylkene, men forretningsidèen til de luringene som fant på greia var å tappe det på fancy flasker og selge det svinedyrt til snobbete idioter i Amerika. Jeg vet ikke hva som er sant i denne saken men det skulle ikke forbause meg om springvannshistorien stemmer.

Vi avslutter med en klassiker som er halv-relevant i forhold til problemstillingen:

Klokken er 20.30 om kvelden idet jeg begynner å skrive dette, motivert av “det mystiske lyset” som sannsynligvis kommer av røyk og askepartikler i atmosfæren. Det brenner som faen like ved Las Medulas (jeg har skrevet om dem tidligere) og dette ligger nært nok til at jeg ikke bare kan lukte brannen, jeg kan også se askepartikler ute i bakgården. Foreløpig har de evakuert 3000 mennesker fra nærområdet (det forrige tallet jeg hørte var “over 700”, men det var jo i går og ting har åpenbart ballet på seg siden da), men det er uklart om de har klart å avgrense brannsonen eller om jævelskapen ennå er ute av kontroll. Las Medulas ligger 3-4 mil unna der jeg bor og det er såpass mye åpent terreng mellom der og her at det er tvilsomt om brannen vil bevege seg særlig mye hitover (selv om vinden åpenbart går i den retningen). Forøvrig har det allerede vært en brann på den andre siden av Villafranca del Bierzo og den var nær nok til at jeg kunne se flammer, men samtidig langt nok unna til at det aldri var noen alarmberedskap akkurat her i nabolaget; bare masse folk som var ute og filmet affæren med telefonene sine. Ellers er det å si at det foregår 4-5 andre branner i Spania også.

Hetebølgen har helt klart skylda for dette. Det har vært “rødt farevarsel” og oppimot førti grader over mesteparten av landet, samtidig som vinden har vært ganske dramatisk. De snakker om La Calima – en vind fra Sahara som lenger sør bærer såpass mye støv at himmelen blir gul, men rundt her merker vi bare varmen – og dette er visstnok et relativt vanlig fenomen, selv om hetebølgene ikke vanligvis varer så lenge som denne har stått på. I dette øyeblikk er det “bare” 32 grader der ute – og 25 grader inne – som er en klar forbedring i forhold til de oppimot førti gradene som har stått på siden forrige søndag. Folk drives jo til vanvidd av denslags. De sier at det er registrert 1100 dødsfall på grunn av varmen hittil i Spania, men jeg vet ikke noe om hvordan dette fungerer i praksis. Jeg registrerer bare at det er jævlig slitsomt når det blir så varmt, men jeg klarer meg etter måten bra. Man blir jo svett og irritabel men det er ikke annet å gjøre enn å puste rolig og ikke henfalle til noe panikkanfall. Ellers er det å spise forsiktig og drikke mye vann, holde seg innendørs og dra for alle blendingsgardinene. Om en ukes tid sier værvarslinga at nattetemperaturen vil falle ned under tyve grader, så du kan si at jeg gleder meg til det, men det ville vært knasende kjekt om vi fikk litt regn også, kanskje til og med dagtemperaturer mer i landet rundt 25. Da vil jeg bli fornøyd. Denne greia er ganske pervers men forsåvidt også en interessant erfaring. Jeg synes selv at jeg klarer meg bedre enn jeg hadde forventet, selv om jeg sutrer fælt over varmen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

De siste folka jeg har lyst til å småprate med når det foregår noe slags dramatisk vær er “klimaskeptikere” som ikke tror på vitenskapelig metodikk og denslags fintenkning. De kan jo føle hva som er sant, så da så. Hva kalles dette på norsk? De engelskspråklige snakker om common sense og hvordan dette er noen slags ufeilbarlig kilde til informasjon om hva virkeligheten består av og hvordan fysikken fungerer. Jeg vet ikke engang hva jeg skal si til sånt. Det virker allerede i utgangspunktet håpløst å gå inn i noen debatt om saken, så jeg sier typisk bare “javel” og trekker på skuldrene. Hvis vi skal oversette common sense til norsk får vi “vanlig fornuft” – eventuelt “alminnelig folkevett” – mens det så vidt jeg vet er mest vanlig å bruke uttrykket sunn fornuft på norsk. Og det kan jo reises spørsmål ved hvor sunt det er å stole blindt på det alminnelige folkevettet, siden det sunne ikke nødvendigvis er alminnelig og det alminnelige ikke nødvendigvis er sunt, men nå spikker jeg fliser. Det egentlige problemet er jo at det kreves spesialkompetanse for å oppfatte og assimilere de datapunktene som underbygger klimaforskningen og de “rimelige slutningene” man kan trekke ut av statistisk analyse og den typen ting. Sunn fornuft og alminnelig folkevett er bra nok til å lære både det ene og det andre i den praktiske verden vi alle lever og dør i, men man må så å si “pugge gloser” for å begripe ting på noe særlig høyere nivå. Alle vet dette. De har bare ikke lyst til å gjøre jobben med å sette seg ordentlig inn i det de prater om.

I mellomtiden går brannsesongen sin gang. Mens jeg har skrevet dette – jeg skriver ganske fort og slurvete – har det blitt noe mørkere ute, men det er fortsatt rester av dagen igjen. Nok til at det dramatiske lyset fortsatt er synlig på himmelen, pluss at jeg kan se noe jeg mener må være røyk, men det kan også være skyer. Det lukter ihvertfall ganske sterkt av den pågående skogbrannen borte i området rundt Las Medulas. Herregud. Sånn er det altså i syden. Problemet med klimaforandringer er jo først og fremst at alt blir så jævlig mye mer dramatisk enn det har pleid å være før om årene. Ja det er vanlig med hetebølger om sommeren i Spania, men de har blitt mer ekstreme enn før i tiden. Og når det kommer regn så er det liksom ikke måte på hvor sinnssykt mye regn det skal falle på bare noen få timer, sånn at den allerede litt for tørre jorda ikke klarer å ta vannet unna raskt nok og vi får “flash floods” som de sier på engelsk. Jeg vet ikke engang hva det norske ordet er. Springflo er jo noe annet. Overforsvømmelser var det noen som pleide å si. Sånn som stedet der jeg bor – Villafranca del Bierzo – ligger i terrenget så er det bent frem umulig at noe sånt vil ramme akkurat min bolig, men det går jo en liten elv – Rio Burbia – gjennom “nedrebyen”, men det er 40-50 meter lavere i terrenget slik at hvis det blir en “tusenårsflom” her også så vet jeg sånn omtrent hvor høyt det er teknisk mulig for vannet å rekke — før det kreves så gigantiske mengder med vann at det bare blir en latterlig fantasi. Sånn sett er det eksakte stedet der jeg bor ganske godt sikret både mot brann og flom. Jeg er omgitt av en vingård som ikke har nok brennbart materiale til at flammene kan nå helt frem til huset, og elveløpet ligger omtrent femti meter lavere i terrenget. Dette er ikke tilfeldig. Jeg ser alltid an sånne greier før jeg bestemmer meg for om det blir aktuelt å bo på en plass. “Absolutte kategorier” av typen aldri/alltid, umulig og så videre, er som regel litt uklokt å slenge rundt seg, men litt sannsynlighetsmekanikk kan man alltids bruke.

Vi avslutter med litt klassisk heavy metal, som har en ganske morsom tekst:

Hvordan bestemmer man et lands alder? Det spørs hva man snakker om. For eksempel er den politiske “Staten Norge” noe helt annet enn selve “Landet Norge”, mens “Konseptet Norge” – slik det er kjent blant folk – befinner seg et eller annet vagt sted midt imellom (dersom vi forutsetter at det var uråd å bosette Norge før etter slutten av forrige istid, altså fra og med omtrent 13.000 år siden). Vi vet for eksempel at diverse sjøfarende folkeslag betraktet norskekysten som “veien mot nord” og at det er dette som danner roten til selve navnet på landet. Selvsagt går det an å spekulere i om det fantes mennesker i Norge under den såkalte eemiske tidsalder (også kjent som forrige interglasiale epoke), men det virker vanskelig å bevise noe i noen som helst retning, ettersom innlandsisen jo skurte vekk mesteparten av alle de ting som eventuelt ville gitt oss noen pekepinner. Følgelig er vi nødt til å holde oss til slikt som kan bevises — og dermed er det mest korrekt å si at Norges maksimalalder er tretten tusen år, gi og ta litt i forhold til sesongmessige bosettinger langs kysten før istiden var helt slutt. Jeg vet ikke hvor presis man egentlig kan være med denslags. Det blir jo som å spørre om hvor lang norskekysten er, og forlange at svaret skal oppgis i millimeter. Det går selvsagt ikke an.

Spania er veldig annerledes. Det foreligger tekniske bevis for at mennesker har bodd i Spania i over en million år, slik at vi snakker i realiteten om “Europas eldste land” i en slik forstand. (Det er diskutabelt om Georgia er europeisk, men i så fall er de den eneste kjente “konkurrenten” til slik senioritet.) Vi kan ikke kategorisk utelukke at det kan finnes enda eldre menneskelige bosettinger i Europa, men vi har ingen bevis for noe slikt, eller engang noen saklig årsak til å reise påstand om det. Inntil videre kan det dermed bare fastslås at de eldste sporene etter mennesker i Europa er å finne i Atapuerca, Burgos, som ligger drøyt tredve mil rett østenfor der jeg bor. Nå er selvsagt en million år så latterlig lang tid at det går knapt an å “se det for seg” på noe meningsfullt vis, men vi kan i det minste si at dersom vi regner med fire generasjoner per hundre år, så snakker vi om førti tusen genetiske omstokkinger av menneskearten i dette tidsløpet. Altså godt og vel nok til at morfologiske karakteristika – altså folks utseende – rekker å endre seg i ganske dramatisk grad. Hva ville vi ha tenkt om et individ av kategorien homo erectus dersom vi møtte en av dem nå i dag? Jeg tipper at hvis de ellers var antrukket slik folk typisk er nå for tiden – la oss si for eksempel i en adidas sportsdress – så ville de fleste ganske sikkert ha tenkt at “han der har ikke vært helt heldig med ansiktet sitt, men ellers ser han jo normal ut”. Hadde de språk? Saken er omdiskutert, men vi vet at de må ha vært sjøfarende folk for å kunne etablere seg overalt der vi finner spor etter dem, og det virker urealistisk at noen skal ha vært båtbyggere uten å ha et avansert nok system for kommunikasjon.

Det interessante med den tidsalderen vi befiner oss i akkurat nå er at samtidig med fremgangen i oldtidsforskning har vi en ubønnhørlig pågående prosess med “menneskelig selvutryddelse” i den forstand at det miljøet vi baserer våre liv på er utsatt for en slik grad av stress at det for tiden er normalt å påstå at vi bare har kanskje 50-100 år igjen til hele mannskiten kollapser ned til “noen tusen år” med fundamental ustabilitet i naturprosessene, inntil noen slags ny balanse vil etablere seg igjen. Hvorfor har ting blitt slik? Jeg skal besvare med bare ett ord: Sivilisasjon. Du vet. Fremgang og utvikling innenfor områdene teknologi, sosial organisering og ressursutnyttelse. Mange oppfatter jo begrepet sivilisasjon som selve målet og meningen med å være et menneske, mens jeg betrakter det som en degenerativ mental sykdom. Vi har altså en fundamental uenighet her. Jeg skal ikke påstå at jeg “har rett” men at jeg har et gyldig poeng er vanskelig å motsi på noe saklig grunnlag. Imidlertid har jeg mange ganger fremkalt “opprørte følelser” hos diverse individer som liker å tro på sivilisasjonens udiskutable nytteverdi, med særlig vekt på at “mennesker er spesielle skapninger” mens jeg bare ser oss som dumme dyr. Hvis vi var bare halvparten så smarte som vi tror ville vi ikke stått til knes i mannskit på den måten vi gjør. Hva slags andre bevis behøver du? Eller et enda bedre spørsmål; hva slags argumenter har du til fordel for postulatet om at mennesker er intelligente skapninger? Nesten alle trekker frem “sivilisasjon” og de blir dritsure når jeg bare avviser det som evneveikt sludder. Men dette er ikke noe nytt. Sånn har det alltid vært.

Før jeg bestemte meg for å blogge på norsk – uten hensyn til om dette er “etterspurt” av noen – tilbrakte jeg omtrent tyve år med å blogge på engelsk. På det meste hadde jeg ganske mange lesere, som typisk delte seg mellom “fans” som sa de “likte hvordan jeg tenker” (jeg antar det til syvende og sist handler om å finne argumenter og formuleringer som på rimelig saklig vis illustrerer deres egen indre uro), og intuitive uvenner som kunne bli hvor opprørte som helst på grunn av den “blasfemiske” skrivestilen min, og da særlig dette med at mennesker er ikke vesensforskjellige fra andre pattedyr som flyr skrikende rundt i naturen. Vi har ikke noe formål i evolusjonær forstand — og vi er slett ikke “på vei mot noe” som skiller seg kategorisk fra livsløpet til et typisk dyr. Hva så om vi har en hjerne? Det betyr ingenting. Det er bare en bisarr egenskap som sannsynligvis har beveget seg i en mer strømlinjeformet retning på grunn av “seksuell seleksjon”, altså at de mest fantasifulle og/eller kløktige individene er de som har hatt mest formeringsmessig suksess. Er det ikke fortsatt sånn da? Visst er vi komplekse dyr, men altså fortsatt bare dyr. Ferdig diskutert. Det komiske høydepunktet for meg personlig var da noen begynte å sammenligne meg med amerikaneren Theodore John Kaczynski, best kjent som Unabomberen. Imidlertid er det en tøysete påstand å si at jeg er “menneskefiendtlig” og ute etter å ødelegge samfunnet og den typen ting. Sannheten er jo at jeg er uinteressert. Det krever en grad av engasjement som jeg ikke har for at man skal kunne bli en terrorist, eller hva som helst annen slags type som vil “forandre verden”. Herregud. Noe så patetisk. Jeg er ingen heltetype. Hva raker det meg om ting går til helvete? Jeg passer mine egne saker. Riktignok skriver jeg om ting jeg observerer, tenker og det ene med det andre, men jeg vil ikke ha noe slags psykodrama. Jeg er jo bare en ape.

Egentlig er “tyrefekting” et idiotisk navn, oppfunnet av individer som ikke forstår hva de ser. Det er ikke en kamp, og slett ingen “folkeforlystelse” (som ordboka påstår); det er et offer. Du vet. Noe hedensk-religiøst som handler om menneskets forhold til dyret. Det er meningen at tyren skal dø der i arenaen, men det er aldri sikkert at dette skjer problemfritt. Noen ganger blir matadoren – altså “dreperen” – tatt av tyren og selv drept eller alvorlig kvestet. Sånt hender. Jeg hører at folk som selv både spiser hamburger og det ene med det andre noen ganger har “fine følelser” i forhold til at det som foregår er både stygt og unødvendig. Javel. Hva faen trodde du? At det noensinne er vakkert å drepe et dyr? At det er noe som bør skje på mer diskrete og kontrollerte måter, bortgjemt i et hemmelig drapsrom på slaktefabrikken? Hele poenget med å trekke dette frem i dagslys og solskinn, foran et publikum, er jo at du skal se og vite hva prisen for en hamburger (og andre kjøttretter) egentlig handler om. Og hvis du synes synd på oksen har du misforstått hele opplegget. Dette er ikke vanlige “kjøttdyr” som oppbevares i fjøs og betraktes som fremtidig mat, dette er den best behandlede eliten av nesten kongelige dyr. De lever et helt annet liv enn “vanlig storfè” som ingen har noen slags respekt for.

Mens vi snakker om “respekt” bør det forøvrig nevnes at det er både fette urealistisk og bent frem uhøflig å forlange at spanske mennesker som bor i Spania bør kunne snakke engelsk. Hvorfor skal de det? De er jo hjemme. Det er du som er på besøk. Nå pleier imidlertid ikke nordmenn å hisse seg særlig mye opp over sånt, fordi vi forventer jo typisk aldri at noen andre folkeslag skal kunne snakke norsk, så det ene fremmedspråket er ikke prinsipielt annerledes enn det andre. Greia er mer et praktisk problem. Av “årsaker” er det obligatorisk å lære engelsk i norsk folkeskole, mens spansk er et valgfag som ikke engang tilbys overalt, til tross for at det sannsynligvis bor flere nordmenn i spansktalende enn i land hvor folk for det meste snakker engelsk. Hvorfor er det slik? Jeg tipper det har noe med Den andre verdenskrigen å gjøre, men dette vet jeg strengt tatt ikke. Spania ble vel betraktet som et fjernt, annerledes og abstrakt sted helt til langt innpå 70-tallet, da det begynte å bli vanlig med “pakketurisme” innenfor et prisområde som folk har råd til. Og den gangen dette skjedde var det litt hipp som happ om folk havnet i Hellas eller i Spania, men når de først hadde begynt å “vanke” i et av de tidligste ferielandene ble det gjerne til å de fortsatte med dette. Nå for tiden reiser man jo til både Kroatia, Tyrkia og Albania — men dette var nesten utenkelig på det tiden da pakketurismen etablerte seg.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ellers er det å si at det brenner mange steder i Spania nå om dagen, blant annet i Carucedo, som ligger et par mil unna der jeg bor, like ved turistattraksjonen Las Medulas. (Medula betyr “marg” så poenget med navnet er vel at fjellsidene ble strippet ned til margen av grådige romerske gulljegere for to tusen år siden, og sånn ser de fortsatt ut.) På nyhetene sier de at mer enn 700 mennesker har blitt evakuert fra området og det jobbes med å få situasjonen under kontroll, men varme og sterke vindkast kompliserer oppgaven. Det er uansett et sørgelig syn når mange flotte gamle steinhus etterlates som ruiner av den stadig like grådige ilden. Du vet. Før kalte man dette sommeren men nå heter det “brannsesongen” — og ikke bare i Spania. Det brenner friskt både i Hellas, Tyrkia og andre tradisjonelt “varme land”. Nylig ble nesten to hundre kvadratkilometer fransk terreng (i nærheten av byen Perpignan) ødelagt av en megaincendio som de ikke har sett maken til der over siden på 50-tallet. Så du kan si at situasjonen er ikke lystig. Og verre skal det bli ettersom den globale oppvarmingen fortsetter jevnt og trutt med en statistisk gjennomsnittsøkning på 0,2 grader per tiår, som det har gjort siden disse målingene ble innført i 1970. Vi vet hvorfor dette skjer, men det er “politisk vanskelig” å gjøre noe med saken, så da så. Folk vil jo ha både pengene og bekvemmelighetene sine. Alle som overhodet har noe valg foretrekker enkle og midlertidige løsninger, helt til ting blir så jævlige at det ikke lenger går an å late som ingenting. Dette er helt normal menneskelig psykologi. I mellomtiden fortsetter den spanske hetebølgen ihvertfall ut denne uken.

Det er ikke akkurat Houston der jeg bor, men poenget i sangen blir uansett det samme:

Spør du meg om jøder bør ha sin egen stat så kan jeg bare svare “ingen kommentar” — eller mer spesifikt ja, på den samme måten som pinsevenner, mormonere og scientologer bør ha sin egen stat. Det er jo bare en religiøs sekt. Hva har det ene med det andre å gjøre? Det finnes ikke noe “jødefolk”. Det har det aldri gjort. I genetisk topologi er israelere mest i slekt med palestinere. libanesere og andre i den samme regionen, sånn at det går egentlig ikke an å si hvem som er hva bare basert i normale blodprøver og farskapstester. Spør du meg så er de arabere alle sammen. Jeg driter jevnt i de fine følelsene hos visse kristne dommedagssekter som behøver Israel for å få regnestykket sitt til å gå opp med Antikrist, dyrets tall og alt det tøyset der. Hvem faen tror de at de er? Kom hit så skal dy få en knyttneve midt i trynet, ditt stygge troll. Det alle kan se akkurat nå er et organisert folkemord basert i bare luft og tullprat. Genetisk sett er det ingen betydelig forskjell mellom de som kaller seg palestinere og de som kaller seg israelere. Alt handler om ideologi. Mest av alt handler det om kristen ideologi. De som virkelig har ereksjon i denne saken er det samme gamle nazipakket. Alle andre oppfatter det bare som slitsomt og ikke så rent lite deprimerende.

Hvis jøder er en egen rase så har jeg jøder i familien. La oss si for eksempel slik som det ble definert av nazistene før og under Den andre verdenskrig, hvor alt handlet om hvem man var i slekt med. Fulljøde? Halvkaste? Kvarting? Alt går i den store forbrenningsovnen. Men hvis jøder er – slik som jeg alltid sier – bare en religiøs sekt på linje med pinsevenner, mormonere og andre snålinger, så kjenner jeg ikke engang noen jøder. Bare forvirrede individer som tror at identitet er noe man kan arve. Det blir som hvordan jeg oppfatter kristne: Er de seriøse? Herregud. Hvis du ikke engang kan avsi den normale trosbekjennelsen og er inneforstått med sakramentenes innhold er det faen ikke mye igjen av greia. Hva? At du har noen “følelser”? Gå og kyss geiteræva, din forbannede tosk. Jeg kan sitere bibelen bedre enn de fleste “kristne” jeg noensinne har møtt — og jeg er teknisk sett det man kaller en satanist. (Sjekk ut saken på churchofsatan.com) Det store spørsmålet er om du lever i samsvar med læren til kristendommens egen profet Jesus eller om du har “alternative oppfatninger” om saken. Det samme gjelder forsåvidt jøder, muslimer og andre religiøse også. Det er blasfemisk å si at man er “kulturkristen” mens man samtidig stiller seg agnostisk til selve troen. Du vet. Useriøst fjolleri.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Om Israel akkurat nå har jeg bare ett ord: Skam. Det som foregår er en skam som aldri vil gå bort igjen. Blodskam hvis du vil ha det ekstra sterkt, poenget blir uansett det samme. De dreper sin egen familie mens de synger lystige sanger og legger ut videodokumentasjon av ugjerningene sine på TikTok. Hva skal man egentlig si om sånt? Ord blir fattige. Alt vi kan gjøre er å bevitne det og bære det i hjertet. Det er ikke realistisk å forvente at disse evneveike idiotene noensinne kommer til å forstå hva slags uhyrlig synd de begår — men vi andre kan legge merke til det og huske det for fremtidige samtaler rundt leirbål eller hva man enn har dersom det fortsatt finnes mennesker om ti tusen år. Det virker ikke som noen selvfølge, men hvem vet. Vi har jo vært en ganske seiglivet art i noen millioner år ved dette tidspunkt.

Her er en sang som passer til temaet:

Dersom det oppstår divergens mellom hva noe “er” og hvordan folk oppfatter tingen, så er det oppfatningen som teller. Ta for eksempel et eldgammelt symbol: Hakekors. Hvis noen har et sånt tatovert på skulderen sin så vil ikke folk oppfatte det som at vedkommende gjorde det på grunn av “hell og lykke” – selv om det er dette symbolet egentlig står for – men av helt andre årsaker. Vel å merke, i den grad folk overhodet er interessert i “hva de tenkte” da de tatoverte et hakekors på skulderen sin. Jeg kan selvsagt ikke snakke for noen andre enn meg selv og en håndfull mennesker jeg kjenner godt, men jeg vil tippe de fleste er ferdig med å tenke gjennom saken i løpet av få sekunder hvis de støter på sånt. De vil ikke engang høre på noen forklaringer. Symbolet er så velkjent og “betydningen” er så etablert at mer snakk er overflødig. Du kan bare ikke gjøre noe sånt – ihvertfall ikke i Europa – og regne med noe annet enn “ubehagelige konsekvenser”.

Er dette urettferdig? Det har jeg ingen mening om. Jeg lever i en praktisk verden hvor handlinger er hva som teller, ikke hva folk “føler” om ting. Det du gjør definerer hva du er. De synlige aspekter av en person er hva folk først og fremst oppfatter og bruker som grunnlag for sin “prelimenære meningsdannelse” om hva/hvem de står overfor. Eller har du en annen erfaring av hvordan verden fungerer? Jeg tviler på det. Enten det er “rettferdig” eller ikke så vil folk typisk innta en annen holdning overfor rimelig hygienisk velstelte individer enn når de må forholde seg til noen som åpenbart “gir faen” i hvordan de blir oppfattet ute i det offentlige rom. Eller det som er enda verre; når noen helt åpenbart går inn for å terge og provosere uten noe annet formål enn å “gjøre seg interessant” med billige triks. Selvsagt godtar vi en del slakk når det er snakk om kyllinger som står midt i ungdomsopprøret sitt. Det skulle da bare mangle. La dem holde på. De vil tidsnok gå lei av hele greia og finne frem til en stil og identitet som fungerer for dem. I mellomtiden er det sannsynligvis best å ikke “bite på agnet” men heller bare ignorere forsøkene på gjøre seg til og skape konflikt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Her i Spania snakkes det mye om ola de calor – hetebølge – nå om dagen. Det blir noe så aldeles idiotisk varmt at det er vanskelig å fungere normalt, også her hvor jeg bor, og de sier det skal vare i en uke til. Jeg gikk til sengs noe over midnatt og da var det 33 grader utenfor og 26 grader inne, så du kan jo selv tenke deg. Søvnkvaliteten blir ikke toppers. Nå i løpet av morgentimene er det viktig å kjøre full gjennomtrekk i hele kåken mens det er “kaldt” – akkurat nå er det 22 grader – sånn at man starter så lavt som mulig når det er på tide å stenge alle dører og vinduer. Du vet. Når sola begynner å flekke tenner. Ganske interessant, egentlig. Det blir liksom det motsatte av norsk vintervær, altså når man kan kjenne kulda strømme inn i rommet hvis man åpner vinduet, bare at her er det en tsunami av brennhet luft. Bare hvis man skalker lukene klarer man å holde temperaturen levelig gjennom resten av dagen, og selv da er det kvalmende varmt utover kvelden. Herregud for et opplegg — men det er ikke annet å gjøre enn det beste man får til med det man har. Siesta på formiddagen gir mening når man ikke sover godt om natten. Og sånn går dagene. Hvis man har noe man behøver å få gjort bør man sørge for å få det unna i løpet av morgentimene. Som alle skjønner har denne greia visse psykologiske effekter på folk. Man blir irritabel og utålmodig. Svett, klam og grinete. Det spiller egentlig ingen rolle om du er “vant til det” eller om slik varme er en helt ny erfaring for deg. Alle reagerer mer eller mindre likt. Kroppen fungerer jo i det store og hele på det samme viset uansett hvem man er og hvor man befinner seg. Erfaring i denne sammenhengen handler mest om å vite hva man skal og ikke skal gjøre for å slepe seg gjennom dagens lidelser.

De to tingene som fyller nyhetsbildet i Spania mens hetebølgen pågår er henholdsvis brann og voldssaker. Det er ingen tvil om at “lunta blir kort” over hele linja. Ordet er “eksplosivitet” enten vi snakker om det knusktørre terrenget eller om folks humørsvingninger. Plutselig flammer det opp og så har vi det gående. Det skal mye mindre til før folk går løs på hverandre – med eller uten våpen – når varmen driver dem til vanvidd. Særlig blant turister, virker det som, eventuelt så rapporteres saker som involverer turister i større grad enn sånt som bare angår spanjoler. Tenker ikke folk på at det finnes overvåkningskameraer overalt nå for tiden? Og der det ikke finnes overvåkning finnes det ihvertfall et antall personer som har prima opptaksutstyr på telefonen sin. Ting er ikke sånn som på 70-tallet lenger. Hvis du befinner deg på et offentlig sted må du regne med at noen filmer deg når du friker ut med bisarr og/eller avvikende atferd. Om ikke annet så bare fordi de vil ha noe billedmateriale å vise frem for venner og kjente når de snakker om “det som skjedde på den dagen”, men det er faktisk også salgbart i forhold til kommersielle nyhetskanaler hvis man lykkes i å fange opp noe spesielt på telefonkameraet sitt. Sånn har det blitt. Jeg tenker på Dziga Vertov og hans idèer om “kino-øyet” som først dukket opp for hundre år siden, rundt regnet, men som ikke egentlig har vært noe høyaktuelt tema i folks hverdag før det ble vanlig å gå rundt med et videokamera i lomma. Det er jo så mye som “dokumenteres” nå for tiden. For eksempel der det foregår en demonstrasjon – for eller mot hva det nå skal være – ser man tydelig at “halvparten av alle som er der” har et kamera rettet mot hva som enn foregår. Samtidig har fenomenet deepfake utviklet seg såpass langt at det ikke lenger er enkelt å se forskjell på ekte filmopptak og ting som folk lager ved hjelp av “kunstig inteligens”. Sånn sett går det nå an å “redigere” virkeligheten på en måte og i et omfang som ikke engang de mest deprimerende dystopikerne hadde sett for seg når de lagde sine mest pessimistiske spådommer om fremtidige menneskers toskeskap.

Varmen er det imidlertid ingen som kan rå for. Det er bare å vente til det verste gir seg.

I mellomtiden spiller vi tysk disco fra 1982:

Jeg husker ikke helt hvorfor. Sannsynligvis hadde han andre vært på befaring i musikkhyllene mine, hvor man trygt kan si det er “litt av hvert” men at omtrent halvparten sorterer under sjangeren hard rock & heavy metal. Noen viser fordommer ved å kalle dette “guttemusikk” men sannheten er at det finnes ingen kjønnsbestemmende faktorer innenfor musikk (og andre kunstdisipliner) annet enn de man har blitt pådyttet av samfunnet. Du vet. Jenteleker, gutteleker og det ene med det andre. Det er ikke naturlig. Uansett var det slik den gangen at vi ble sittende og snakke litt om musikk. Jeg kunne ikke – og kan fortsatt ikke – angi noen spesifikk favorittartist som jeg digger mer enn alle de andre – selv om Frank Zappa har en slags særstilling – så jeg endte med å si at “jeg er en rocker” og liker den typiske musikken man finner innenfor denne sjangeren. Turboneger? Jeg er ihvertfall medlem av fanklibben deres, Turbojugend, men selv det er mer noen slags bredt anlagt kulturell greie som handler mest om en “livsstil”. Men hva med han andre?

Han sa at det er kanskje ikke særlig mandig, men han liker faktisk ABBA. Okay. Hva har det med mandighet å gjøre? Jeg lot temaet ligge, men tenker vel at i den grad “mandighet” vedkommer saken så handler det i så fall om å være ærlig og stå for det man er og hva man liker. Fasthet, liksom. Hvorfor skulle det være umandig å like ABBA? Folk er vel mer eller mindre “barn av sin tid” og miljøskadd på den måten, men jeg har selv aldri hatt noe imot ABBA. De var gigasvære artister ihvertfall gjennom hele 80-tallet (som jeg er ganske preget av) og jeg synes ikke det er rimelig å klage på låtene deres, arrangementene, produksjonen eller noen av de andre “profesjonelle” aspektene av gruppa, slik at vi ender med et smaksspørsmål. Nå sier vel utvalget i musikkhylla til folk alt om hva de liker — og jeg har to album av ABBA, men ti eller tolv av King Diamond (og/eller Mercyful Fate), så det er “noe” der – hitsamlinger – men det går ikke an å si at ABBA er blant favorittene mine. Imidlertid skjønner jeg både at folk liker gruppa og hvorfor. Bare idioter “disser” ABBA og det de har oppnådd som musikkartister. De sorterer i samme kategori som for eksempel Lionel Richie slik jeg ser det.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men så kommer vi til problemet med “nye artister” (og ordet ny i denne sammenhengen betyr vel etter år 2000) og det store problemet med at pengefolk har overtatt makten i musikkindustrien. Alt er veldig produsert og formattert for det de kaller markedet. Sånn sett handler det mer om salgsvennlige tapetmønstre enn om billedkunst. Jeg befinner meg jo i Spania og ser derfor bare spansk fjernsyn, hvor det fremkommer diverse reklame, reportasje og nyheter om den og den musikkartisten og greiene deres. Herregud så mye dårlig det er. Og da mener jeg kvalitativt dårlig, som i at dette er rett og slett ikke bra håndverk. Låtskrivinga suger geiteballe. De er flinke til å danse og se bra ut, men det er ikke noe “mer” der. Dette er – som de sier i matematikken – “tomme mengder”. Såpeopera og slett skuespill. For eksempel var det bent frem sjokkerende hvor banal og talentløs en megaselgende artist som Taylor Swift viste seg å være da jeg undersøkte saken. Herregud. Hva er dette? Man blir jo for fanden pinlig berørt på alle de involverte sine vegne. ABBA er hundre og tusen ganger bedre enn dette. Hva er det folk “ser” i sånne greier? Jeg fatter det bare ikke — men så er jeg jo sikkert en litt sånn der “vanskelig type” i det store og hele. Du vet. Jeg liker “vanskelig musikk” som ikke umiddelbart appellerer til alle, eller særlig mange engang. Det er ikke uten grunn at jeg pleier å si at jeg kan klare meg fint uten musikk som har blitt laget senere enn året 1980. Det som gikk for å være lettvint popmusikk den gangen er jo nærmest komplekse “prog” greier sammenlignet med den fæle mannskiten de lager nå for tiden. Hva er problemet?

For å gjenta meg selv enda en gang: Vi lever ikke i “musikernes tidsalder” lenger. Selvsagt finnes det fortsatt musikere som jobber med sitt, men det som dominerer det storselgende popmarkedet er dæven døtte meg en fornærmelse mot både intelligens og god smak. Det er til musikken som kunst det samme som Burger KIng er til matlaging som kunst. Det er ikke meningen at det skal være noe slags “artistisk uttrykk” der, det skal bare skli ned uten motstand. Du vet hva du får når du hendvender deg der, liksom. Og stort mer er det vel egentlig ikke å si om saken.

Jeg nevnte Frank Zappa. Lytt til teksten i denne låta fra året 1981: