Måned: juli 2026

Mengdelære er en gren av matematikken hvor begrepet mengde har en sentral plass. En mengde i denne sammenhengen er en samling objekter som kalles elementer. Vanligvis er elementene tall, symboler for tall, funksjoner, punkter eller linjer. Elementene kan også selv være mengder. Det er ikke noe krav at alle elementene i en mengde må være av samme slag.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det finnes en mengde av ord som begynner på mis. For eksempel mistanke, misunnelse, mislighold og misoppfattelse. Generelt sett betyr forstavelsen mis at vi snakker om en vrang – eller negativ – bruk av et ord eller egenskap. Misunnelse er således motstykket til å unne noen det de har. Når man misunner noen en ting betyr det at man ønsker at de ikke skal ha denne tingen. Ikke fordi man vil ha den for seg selv – det er ikke et poeng i saken – men fordi man ikke liker en person og derfor ikke unner dem glede, sunnhet, romantikk, eiendeler eller hva det skal være. Vi snakker med andre ord om det som på visse norske dialekter (og på svensk) kalles svartsjuke. Når du ikke tåler å se at noen du hater har det bra. Da kommer jævelen frem. Det stygge og svarte stiger opp langsetter ryggraden og eksploderer i hodet før kjeften siger åpen og energien kommer ut som lydbølger, enten bare brøl eller en mengde fæle gloser.

For at du skal kunne misforstå noe er du nødt til å engasjere misforstanden. Det er en alternativ del av personligheten som i hovedsak lokaliseres bortenfor bevisstheten. Det betyr at de fleste er ikke klar over at de har en misforstand. De bare bruker den uten å ha noen bevisst styring over det som skjer. I psykologien hans Carl Jung finner vi en mengde interessante elementer ute langs kantene av det vi kan forstå, eller altså begripe ved hjelp av forstanden. Som alle vet har jo den et litt innskrenket bruksområde. Det er så mye man ikke vet hvis man ikke har blitt trent opp til å bruke noe mer av hjernens krefter enn det minimum som behøves for å funksjonere som samfunnsborger og “økonomisk enhet” i spillet om penger og eiendom. Misforstanden er nødvendig å ha for å drive med selvbedrag på strukturert vis og over tid. Hvis man “våkner” og slipper “bevissthetens lys” inn i den skumringssonen man behøver for å misforstå så vil jo dette bare bli vanskelig og ubehagelig. Mange er avhengig av selvbedraget for å kunne leve slik de gjør.

Fra Jungs psykologi henter vi atter en gang dette med skyggen, som vi også kan kalle styggen på ryggen for å synke ting litt opp imot visse norske musikere som har oppdaget hvordan ting henger sammen. Poenget med skyggen er at det er der vi oppbevarer selveste mørket i oss selv. Selvfornektelse – som også er en form for selvbedrag – forbyr imidlertid at vi aksepterer sannheten om vår egen natur. Det går ikke an. I stedet for at vi bare tar det som det er og godtar jobben det medfører så blånekter vi for å ha “gjort noe galt” eller noensinne å ha hatt andre intensjoner enn det beste om det meste uansett om ting har gått på trynet i den virkelige verden. Det må være noen annens feil. Skyggen er noe “der ute” som vi ikke kan kontrollere, ikke noe “her inne” som vi kan ta ansvar for og lære å styre. Ondskapen er de andre. Aldri meg selv. Sånn fungerer misforstanden. Det er et slags begrepsapparat som brukes til å styre virkelighetsoppfatningen, men det er ikke korrekt bruk av menneskesinnet. Det er – for å holde oss til kategorien – misbruk. Ikke desto mindre er det vanlig, for ikke å si “det mest alminnelige” slik tingene fungerer i dagens verden.

Vi setter strek der og avslutter med litt elementær tungrock fra Stavanger.

Livet er vanskelig for de som ikke har noe sted å bo. All menneskelig erfaring støtter denne påstanden. Det går selvsagt an å eksistere i en slags permanent reisemodus, slik at man flytter seg fra sted til sted fortløpende uten å noensinne “slå seg ned” mer enn for noen timers hvile, men dette er som sagt vanskelig. Den moderne livsstilen er lagt opp til at folk skal befinne seg på en fast adresse hvor de bruker sine liv på å samle opp og stille ut et utvalg av vakre gjenstander og diverse andre statusfremmende rikdommer. Slik skapes over tid en menneskelig kokong som er kunstferdig dekorert overfor det formål å transmutere organismen inn i den siste og mest materialistiske bardo-tilstanden av hard eiendom. Se dette menneske. Biologisk sett er vi aper som dekorerer våre omgivelser. Ikke nødvendigvis på noen vakker måte – slik universell estetikk blir oppfattet – men alltid i henhold til vedkommende individs oppfattelse av sin egen storhet og skjønnhet. (Disse egenskapene kan jo noen ganger ligge i nøysomhet, beskjedenhet og eksistensielt selvplageri.) På det ene eller det andre viset er det typisk at folk skaper et hjem.

Hvordan de dekorerer sitt hjem sier ganske mye om hvordan en person ønsker å bli sett av andre. Noen går for trivsel uten kompromisser og innreder seg slik de må for å “føle seg fornøyd” med hjemmets konfigurasjon av gjenstander både til praktiske og estetiske formål. I den andre enden av skalaen finner vi de som legger mest vekt på å imponere andre på ymist vis, enten det handler om å vise frem rikdom, god smak, ordenssans eller noe annet. Vi kan kalle disse to ekstreme motpolene henholdsvis den subjektive og den objektive skolen for interiørdesign og fastslå at de fleste sannsynligvis legger seg på en kombinasjon av de to, men med “slagside” mot det ene eller det andre. De som har øye for sånt legger merke til “tendensen” ganske raskt. Er dette boligen til en individualist eller et medlem av noen slags gruppe? Jeg har selv besøkt boliger som inngir følelsen av at det ikke er meningen at folk skal være her med all sin folkelighet og forstyrre de fine dekorasjonene, men jeg har også vært på steder som var “private” til en sånn grad at du omtrent står til knes i det skitne undertøyet deres bare en armlengde unna der de sover og avvikler mesteparten av sin promping. Ingen av delene er trivelig sett fra gjestens standpunkt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Regnes det som en menneskerettighet å ha et rimelig fornuftig sted å bo? Ikke i Norge. Der har vi et “boligmarked” som lokal gudsmakt. Det er meningen at folk skal betrakte boligen sin som en investering. Du vet. Noe som det går an å selge – helst med god fortjeneste – ved et tidspunkt som man selv velger. Forøvrig er jo boligen en formuesgjenstand som det skal skattes av, slik at uansett hvordan man vinkler saken så er det penger inne i bildet. I Norge regnes det som både litt snuskete, økonomisk suspekt og markedsmessig uintelligent å leie boligen, ihvertfall blant godt voksne folk. At du leier betyr jo at noe er galt med økonomien din. Alle vet dette. Det er mistenkelig. Hvorfor har du ikke fast eiendom og lån i banken? Det er jo meningen at folk skal eie sin egen bolig — og alt er lagt opp til at sånn skal det være. Jeg vet ikke hva det koster å leie en bolig i Oslo nå i dag, men jeg tipper at det jeg betaler 450 euro (cirka 5000 kroner) i måneden for her i Villafranca del Bierzo i Spania ville kostet tredve tusen og vel så det – litt avhengig av eksakt beliggenhet – i Oslo. Ut fra hva folk forteller meg lyder dette realistisk. Hva får du for 5000 på leiemarkedet i Norge? Svaret er en hybel med ikke særlig attraktiv beliggenhet — mens her har jeg både flere soverom og flere baderom enn jeg strengt tatt behøver, alt med ganske god standard. På den annen side så tror jeg ikke det går an å finne seg noen jobb her i området, men sånt er jo uvesentlig når jeg har “fast inntekt” (pensjon) likevel. Jeg fikk nettopp et offentlig brev i Digipost med beskjed om at jeg kan nå jobbe og tjene dobbelt så mye som før uten at dette påvirker pensjonen — men jeg ser ikke helt hva det skulle være i praksis. Kanskje som engelsklærer?

Det gikk nokså nøyaktig ni måneder fra da jeg fikk innvilget pensjon til jeg flyttet utenlands. Jeg vurderte egentlig aldri noe annet enn Spania, både på grunn av språket – jeg snakker jo litt spansk – og prisnivået, men også noe med at jeg vil ikke bo på et “fremmedkulturelt” sted. Følgelig er det ikke aktuelt å se på Albania, Romania, Tsjekkia og så videre. Det er ikke rimelig å påstå at jeg kjenner Spania men jeg har da i det minste vært på turistmessige besøk gjennom mange tiår og dannet meg en realistisk oppfatning av hva jeg kan forvente. Spanjoler virker ikke uberegnelige og selv om det er vanskelig å henge med når de snakker fort – noe de nesten alltid gjør – så er ikke språket deres uforståelig heller. For eksempel forstår jeg det meste som skal leses, type offentlige skjema, nettsteder og varers etiketter i butikken. Alt i alt føler jeg at dette er riktig sted for meg. Det aller viktigste enkeltelementet er boligspørsmålet. Jeg har rett og slett ikke råd til å bo i Norge, slik situasjonen er der, mens i Spania – kanskje bortsett fra særlig attraktive strøk i de store byene – kan jeg betale en “middelklassepris” for å leie noe i et boligmarked hvor det ikke er mistenkelig å leie. De politiske partiene insisterer ikke på en boligpolitikk som setter folk i gjeld slik at det er litt hipp som happ om man ønsker å kjøpe noe, men det som er virkelig viktig er at leieprisene er nærmest latterlig lave etter norsk målestokk. Selvsagt går det an å finne dyre leieobjekter, men poenget er at det går an å finne billige også. Dette har mye å si for livskvaliteten. Jeg føler meg jo altfor gammel til å ha en “rocka” livsstil hvor man flytter ofte.

Til sist en filosofisk sang fra vår venninne Rosalie Cunningham.

På det utmerkede nettstedet NRK.no legges det til stadighet ut diverse serier. Nå nylig har det tilkommet en produksjon fra Storbritannia ved navn Line of Duty som er å anbefale, særlig hvis man liker konspirasjonsfantasier. Jeg antar det går an å se bare overflaten av serien – i så fall er det en typisk politiserie med komplott, spenning og alt det der – men for de som har mye kulturell bagasje finnes det et veritabelt koldtbord av “referanser” i serien. Bare for å begynne et sted kan vi nevne Hong Kong kriminaldramaet Infernal Affairs fra 2002, som senere ble gjenskapt i USA som The Departed, i regi av Martin Scorsese, som gjorde det ganske bra isolert sett, men det var selvsagt umulig å transportere de buddhistiske elementene fra Infernal Affairs over til det amerikanske samfunnet som jo er verdimessig nihilistisk og derfor ute av stand til å forstå moralske problemstillinger.

Hvordan er det å leve i en permanent skumringstime hvor alt er tvetydig og ingen snakker sant? Plottelementet med en “dyp muldvarp” som har etablert seg grundig i organisasjonen er forsåvidt et velkjent grep fra “spionsjangeren” men det kan selvsagt også brukes som spenningsfaktor i en typisk politifilm, som er idèen bak Infernal Affairs og som altså brukes også i denne britiske kriminalserien. Premisset er at serien handler om avdelingen AC-12 (“Anti Corruption”) og deres jobb med å spore opp og ta ut uhederlige politifolk, noe som ikke er så enkelt som det kanskje lyder, fordi det er jo noen ganger vanskelig å skille mellom purk og skurk når man begynner å fingranske folks intensjoner. Hva om de for eksempel “tar snarveier” av hensyn til resultatene? Hva er de nødt til å gjøre for å passe inn i de kriminelle miljøene når de jobber “undercover” og derfor nødvendigvis må lyve om det meste nesten hele tiden? Det blir en gråsone.

Fortellerteknisk er serien slik at det finnes både korte og lange linjer. Karakterene som etableres i første sesong har en utvikling som ofte bringer dem tilbake – direkte eller indirekte – i senere sesonger (det finnes seks totalt), slik at hvis man vil ha med seg “den dype historien” bør man starte på begynnelsen og jobbe seg gjennom sesongene, men dette er ikke nødvendig for å ha et (mer overfladisk) utbytte av hver sesong isolert sett. De har alle sin egen problemstilling som blir utviklet gjennom sesongen før de leder frem til en konklusjon i siste episode, men i tillegg finnes det altså “lange linjer” som strekker seg fra første til siste sesong (jeg har ikke selv sett alle ennå). Jeg kjøpte første og andre sesong av serien på DVD via nettet i 2015 men mistet interessen den gangen på grunn av noen helt andre ting som skjedde i livet og siden har jeg ikke tenkt noe mer på det før jeg oppdaget at NRK har lagt ut alle seks sesongene. Åpenbart anbefaler jeg serien for de som er interessert i denslags — og skal selv se den ferdig i løpet av den nærmeste fremtid.

Vi avslutter der, med noe skikkelig pompøs heavy metal (med opera-ambisjoner) fra Sverige.

En av de gamle kumpanene til Donald Trump heter Roger Stone. Han er – angivelig – dypt involvert med sex-nettverket rundt Jeffrey Epstein (med flere) og hvis du søker på ham vil du finne et antall intervjuer, uttalelser og bilder som viser at han er en noe spesiell type som har lang bakgrunn fra “kulissevirksomhet” innenfor amerikanske maktspill både i privat og offentlig sektor, altså det de kaller politisk svartekunst. Imidlertid handler ikke dette om ham personlig, men om noe han sa som jeg synes er erkekomisk. Det fantes jo en kis som het Roy Cohn som blant mye annet han drev med også var tilknyttet senator Joseph Raymond McCarthy under de såkalte kommunistprosessene på 1950-tallet. Du vet. Det som formelt sett het Kongressens Komitè for Uamerikansk Virksomhet. De lagde endel røre mens de holdt på, men til slutt fikk alle mer enn nok av alt det jævla maset rundt disse paranoide tvangsforstyrrelsene så hele staben fikk sparken og mannskiten ble lagt ned (men ikke glemt).

Saken er at Donald Trump er – eller ihvertfall var – en stor beundrer av Roy Cohn og han har ved flere anledninger uttalt at han skulle ønske at han selv hadde en Roy Cohn til å ta hånd om drittjobbene. (Alt han hadde var imidlertid bare en Michael Cohen som etter litt om og men sonet fire år i fengsel på grunn av ting han hadde gjort på vegne av Trump.) Uansett, det som skjedde var at noen brakte opp navnet Roy Cohn i en samtale med Roger Stone, hvor det ble lagt vekt på at Cohn døde av AIDS fordi han hadde vært en erkehomo av typen lærkledd sadomasochist som likte å bli tatt hardt bakfra av mange menn. Den andre parten i samtalen beskrev Cohn som gay men dette fikk Roger Stone til å tenne på alle plugger og erklære på det sterkeste at Cohn var på ingen måte “gay” — han bare likte å ha sex med menn. Akkurat der er det at jeg melder meg ut og begynner å le. Er ikke dette selveste definisjonen av homoseksualitet da? Jeg mener, det er jo samme faen for meg hvem folk liker å ha hva slags sex med, så lenge de er voksne, ansvarlige mennesker som deltar frivillig og forstår hva de gjør eller er med på. De fleste rettsinstanser vil sannsynligvis si det samme. Det som er irriterende – i den grad noe er det – må eventuelt være når de lyver og later som de er noe annet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det viser seg altså at ordet gay lever sitt eget liv i USA, tildels løsrevet fra homofili som seksuell legning. Folk kan være gay uten at dette har noe med sex å gjøre — og til og med “døde gjenstander” kan være gay. Det handler altså om stil mer enn innhold. Finnes det noe lignende på norsk? Jeg antar noe kan være “homsete” i stilen sin – eventuelt snakkes det noen ganger om skruller – men jeg synes ikke dette er noe som brukes særlig ofte. Definitivt ikke “til vanlig” når folk har samtaler segimellom. Da AIDS var en ny greie ble det imidlertid etablert en egen kategori av menn som har sex med menn (men som ikke er homo) innenfor de antatte risikogruppene, fordi medisinere og sexologer påviste behov for en slik identitetsgruppe. Det var jo faktisk en del flipping og fliring med dette kunstige begrepet også. For eksempel var det et pønkeband som kalte seg Menn Som Har Sex Med Menn i Oslo sist på 80-tallet. Forsåvist et interessant eksempel på at kroppen og hodet noen ganger skiller lag og går sine egne separate veier innenfor virkelighetsoppfatningen. Blir det ikke litt tøysete – eller skrullete om du vil – når menn som har seksuelle lyster overfor sitt eget kjønn er nødt til å konstruere noen slags kunstig bortforklaring av sine egne homofile tilbøyeligheter fordi de føler avsky for merkevaren homofili? Og sånn går dagene her i sirkusteltet.

Vi runder av med litt nyere amerikansk tungrock om alkoholisme, personlig undergang og denslags..

Ukraina er en republikk i det østlige Europa, ved nordenden av Svartehavet. Ukraina grenser i nord til Belarus (Hviterussland), i nord og øst til Russland, i sør til Svartehavet, Romania og Moldova, i sørøst til Asovhavet, i vest til Ungarn, Slovakia og Polen. Ukraina er nesten dobbelt så stort som Norge og er Europas nest største land. Hovedstaden er Kyiv. Navnet Ukraina ble brukt om landskapene vest for floden Dnipro (Dnepr) seint på 1500-tallet og betyr «landet ved grensa».

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Folk har mer eller mindre vent seg til “krigen i Ukraina” nå. Eller ihvertfall virker det slik. Nyhetsoppdateringene handler om det siste døgnets terrorbombing av sivilister fra Russland, og/eller om dronebombing av mer eller mindre legitime russiske mål fra Ukraina. Det er ikke – eller burde ihvertfall ikke være – noen tvil om moralen i dette bildet. Russland gikk til angrep på Ukraina. Ferdig diskutert. Skulle det eventuelt være noe mer å snakke om så må dette tas opp i de egnede diplomatiske spillerommene så snart krigshandlingene har blitt brakt til opphør.

Folk spekulerer mye rundt denne saken. Hva er det som egentlig foregår? For mitt eget vedkommende kan jeg bare vise til siste setning i forrige avsnitt: Stans våpenbruken først. Siden går det an å snakke. Er fiendtlighetene en russisk greie fra gammelt av eller handler det bare om personen Vladimir Putin og hans stormannsgalskap? Dette må undersøkes, slik at noen slags historisk forståelse kan bli etablert, men først må altså drepingen og ødeleggelsene kuttes ut. Ellers er det å si at “selve krigen” ligner mest på et scenario fra Den første verdenskrig, med enorme tap av liv uten at det skjer særlig mye bevegelse langs fronten.

Det er litt uklart hvor lenge krigen har vart. Litt avhengig av definisjonene man bruker kan vi si 2013 eller 2022, men det blir litt utidig flisespikkeri. Uansett trodde jeg – i likhet med de fleste andre, inkludert formodentlig Putin – at invasjonen som ble iverksatt i februar 2022 ville være over i løpet av kanskje et par uker. Du vet. Styrkeforskjellen mellom landene og den typen ting. Men jævelskapen pågår altså ennå. Hva skal man tenke om det? Det virker til og med som om ting har snudd litt og Ukraina er i ferd med å få overtaket. De har vist evne til å ramme “dype mål” i Russland og dette er noe som har blitt utviklet i løpet av krigen. Hva dette siden vil medføre må vi bare vente og se. Det meldes om stadig tiltagende desperasjon i kretsen rundt Putin mens den folkelige misnøyen med krigens konsekvenser nærmer seg kokepunktet. Vi som har lest litt historie husker jo hvordan det gikk med Russland i “den forrige første verdenskrig”. Putin, som sammenligner seg med tsar Alexander II, kan ende mer som tsar Nikolai II.

Til sist en sang om hvordan det er når “klokkene ringer for deg”.

Jeg så kampen mellom Frankrike og Marokko. Det var faen ikke mye å hoppe i taket over. Franskene vant omtrent så overlegent som noen kunne forvente, selv om Marokko hadde noen krampetrekninger underveis. Dermed skal de møte vinneren av kveldens kamp mellom Belgia og Spania i semifinalen — og de fleste tipper at det blir Spania. Dermed står de to antatt sterkeste lagene i dette VM overfor hverandre om fire dager, mens Norge møter England i morgen og Argentina konfronterer Sveits på søndag. Hvis vi slår England – og det burde være en overkommelig oppgave – så møter vi mest sannsynlig Argentina i semifinale. Banker vi dem også så blir det finale mot enten Spania eller Frankrike. Som jeg sa til alle lenge før noen spillere reiste til USA så er min drømmefinale at Norge vinner over Spania. Det er kanskje ikke det mest sannsynlige scenarioet i verden, men dæven døtte så kult det ville vært.

Som alle sier: Det er lov å fantasere, drømme og håpe. Poenget er at det er jo ikke umulig at det går slik jeg ønsker, selv om det er lite sannsynlig. Først og fremst handler det om å ekspedere England hjem til den miserable øygruppen der de bor, så blir det siden å stirre argentinerne inn i hvitøyet. De fortjener bank bare fordi de har en gal president. Han er ikke god han Javier Milei så alt som kan gjøres for å påføre ham skuffelse, smerte og lidelse er Guds arbeid. Kommer vi oss forbi det hinderet også, så blir det å møte Spania (eller Frankrike, slik tingene står, men jeg heier på Spania). Hva skjer om Norge vinner VM i fotball? Det vil være en sensasjon, mens det er litt mer sånn gjesp hvis England, Argentina, Spania eller Frankrike vinner. Som du ser har jeg ikke engang faktorert inn Belgia og Sveits, siden det virker åpenbart at de ikke har noe å stille opp mot sine respektive motstandere i kvartfinalen. Vi får se.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi avslutter med et klassisk engelsk poporkester, her med sin hitsang fra året 1980.

Det er sannsynligvis ikke valgfritt om man skal ta til seg næring. Forsøk har vist – da tenker jeg særlig på visse velkjente sultestreiker – at man kreperer etter et par måneder hvis man slutter å spise. På den annen side er det heller ikke bra for kroppen hvis man overspiser. Det går jo fint an å spise seg ihjel hvis man bruker et par-tre år på kategorisk forspisning med usunn mat. Noe vil kollapse. Kanskje hjertet stanser. Kanskje tarmen sprekker. Hvem vet. Guffent er det uansett. Ellers er det å si at det tar sånn omtrent like lang tid å “spise seg ned” som det tok å “spise seg opp” enten vi snakker om planlagt vektøkning blant utøvere av styrkeidretter eller bare vanlig pådrag av fedme blant folk med dårlig selvdisiplin. Du må uansett regne med å følge både et veloverveid diettregime og et fysisk treningsprogram for en lang stund. De sier at man kan jo bare skyte seg opp på visse medikamenter, men jeg tillater meg å være skeptisk. All min livserfaring antyder at det eneste som virkelig virker i denne verden er planmessig arbeid og utholdenhet over tid.

Undersøkelser har vist at det folk typisk føler intuitivt stemmer. Det er vilt store forskjeller på fordøyelse og forbrenning fra person til person. Diettplanlegging er derfor ikke noe man bør tukle med på egen hånd, kun basert på “antagelser”. I det minste bør man rådføre seg med fastlegen, men det beste er å legge opp en plan i samråd med en ernæringsfysiolog (og da mener jeg ikke sånne som driver med åndemedisin og heksekunster, men en vitenskapsorientert fagperson som har dokumentert utdannelse). Problemet er som alle vet glykemisk indeks, grovt sett hvor raskt karbohydrater tas opp i kroppen og brytes ned til blodsukker, som har stor individuell varians basert på kroppskjemi og biomet i tarmen (det vil si din lokale bakterieflora). De særlig interesserte oppfordres til å studere saken på egen hånd, fordi her nevnes det bare som et eksempel på den lange rekken av ting som lett havner i sekkeposten for selvbedrag. Som vanlig gjelder den gamle regelen om at du skal ikke tro at du vet noe før du har undersøkt sakene nøye (og selv ikke da kan du stole på at du har oppfattet det riktig). Den enes brød er den andres død, så å si. Det man i særdeleshet bør unngå er nettbaserte “kostholdseksperter” som deler ut gratis råd om supermat og den typen ting. De er bare bløffmakere som er ute etter å loppe folk for pengene deres — og all svindel begynner med å vinne din tillit på snedig vis.

Vi avslutter med litt koselig tungrock fra en annen årstid.

Pedro Ximénez – ofte bare kalt PX – er en type drue som blant annet brukes til å lage sherry og lignende. På grunn av sine sære egenskaper – høy på sukker, lav på syre – brukes PX også en del som tilsetning, for å biffe opp særlig diverse lokale hvitviner i regionen Montilla-Moriles (rett sør for Cordoba). Enkelte kaller druen Pedro Sauterne, en åpenbar henvisning til den franske Bordeaux-appellasjonen Sauternes; som lager hva som muligens er verdens dyreste søte hvitvin. De rene PX-vinene kommer i mange prisklasser, men den jeg kjøpte skulle de ha ti euro for. Dette er ikke særlig kostbart etter norsk målestokk (cirka 110 kroner) men jeg visste ikke da jeg kjøpte den at vinen er søt, fordi jeg liker jo ikke søte ting, men denne var fette overbevisende likevel. Jeg mener, seriøst bra vare.

Saken er at jeg hadde kjøpt en liten spruteflaske med PX “cremoso” på superen. Det er en slags innkokt balsameddik med temmelig tykk konsistens som har mange bruksområder i kjøkkenet. Fra Norge tok jeg jo med meg vanen med å ha en flaske Modena Cremoso for hånden, så jeg skiftet til PX her i Spania på grunn av hva som egentlig begynte som en misforståelse: Jeg trodde det var sherryeddikens svar på MC, noe som ikke er direkte ukorrekt, men det er ikke presist nok til å kalles sant heller. Uansett påvirket det meg til å kjøpe en flaske PX vin – temmelig brun i fargen – under troen på at dette var sherry av typen Amontillado. Du vet. Den nøtteaktige, halvtørre sherryen de selger som generisk vare på Vinmonopolet i Norge. Den PXen jeg kjøpte viste seg å være en del søtere enn som så, men også helt utrolig på smak for noe som helst i den prisklassen. Seriøst. Herregud for en vin. Jeg tilgir den for å være søt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi avslutter med litt progressiv svensk jazz-rock-fusion fra 1992.

Som vi til stadighet sier i denne spalten så er ikke smak diskutabelt. Folk liker det de liker. Ikke vet jeg om det er et poeng at ting klumper seg – verden er jo tjokk full av ting jeg ikke forstår – men hvis du vil ha lett og luftig ris så må du vaske den før koking. Poenget er å bli kvitt overflødig stivelse som legger seg utenpå riskornene og virker som et bindemiddel under kokeprosessen. Jobben er enkel. Ha den rismengden som skal brukes i en bolle og tilsett kaldt vann. Bruk så hendene til å røre litt rundt slik at vannet blir blakt, skyete og melkeaktig. Hell av vannet og tilsett nytt vann. Gjenta vaskingen og hold på slik helt til vannet forblir klart og blankt. Da er risen ferdig vasket og klar for koking. Dette er bare ett av mange gysens eksempler på ting folk gjør – eller ikke gjør – når de lager mat. Jeg har mange, men vi gidder jo ikke å bruke tid på å dvele ved feiltagelser og andre negative elementer i livet. Vi fokuserer istedet på å få jobben gjort på korrekt vis. Vi aksepterer samtidig at selv om dette er vår fokus og vi gjør så godt vi kan så kommer vi likevel til å føkke opp og mislykkes ganske ofte. Sånn er det bare. Hva kan jeg si? Spar på bannskapen og de emosjonelle reaksjonene. Berg det som berges kan, kast resten og begynn på nytt. Annen råd er uråd. Vi kaster jo ikke bort verdifull levetid heller.

Under den mørke middelalderen – nærmere bestemt på 80-tallet – pleide jeg å samle på kokebøker. En ganske dustete greie, men sånn er jo mennesker. Mange har ting de samler på uten at de kan redegjøre for hva som motiverer dem til dette. Det føles riktig? Hvem vet. Greia er uansett at nå i dag er det nesten ingen saklig grunn til å samle på kokebøker fordi uansett hva slags informasjon du behøver så ligger det på nettet. Kanskje ikke på norsk men definitivt på engelsk, det er bare å plotte inn forespørselen og vente i omtrent et tidels sekund på hundrevis av svar. Hvordan koker man ris? Millioner av mennesker har lagt ut svar på dette spørsmålet — samt ethvert annet spørsmål man måtte ha om matlaging. Derfor føler jeg at det er liten grunn til å skylde på informasjonsknapphet hvis man er så frekk å si at man ikke kan å lage mat. Herregud. Enten er du bare lat eller så er du evneveik. Som sagt, uansett hva du har lyst til å lage så finnes det alle nivåer av fremgangsmåter grundig beskrevet ute på nettet. Enten du er nybegynner eller ekspert. Det er en pussig og litt skremmende form for analfabetisme når folk ikke skjønner hvordan de skal finne og følge enkle instruksjoner på nettet. Jeg godtar selvsagt visse former for spastiske læringsvansker hvis dette er problemet, men om du er normalt god til å forstå menneskespråk så ser jeg ingen akseptable unnskyldninger for å være uinformert. Det er rett og slett ikke respektabelt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Av og til vikler jeg meg inn i diskusjoner på nettet. Jeg har jo mange synspunkter som er “litt kantete” og derfor ikke alltid til å svelge for normies, altså “de normale”, eller borgerskapet om du vil. For eksempel dette med at jeg vil ikke beskrive vår art – homo sapiens – som intelligent, men heller som sinnssyk. Du vet. Den psykotiske apen. Bare se deg rundt så vil du fatte poenget mitt. Se på nyhetene. Hva fanden er det folk driver med? Nettopp. Fette sinnssyke. Men det er ikke noe jeg kan gjøre med det, med mindre tingene så å si ramler ned i fanget mitt, så jeg passer mine egne saker og forholder meg “disengasjert” til verdensproblemene. Joda javisst, jeg skriver om ting, men det er så langt ifra det samme som å ta tak i dem og gjøre noe med sakene. Det er viktig å være realistisk. Hva skal poenget liksom være med å gå rundt og føle seg stresset eller deprimert på grunn av ting man uansett ikke kan gjøre noe med? Det virker ikke klokt. Man må jo sette inn de små kreftene man har der hvor de kan gjøre nytte for seg, ikke sant? Så får man heller drite i at verden der ute går til helvete i sakte film, med fyrverkeri, allsang og hornorkester til. Det eneste personlige ansvaret man har – etter mitt syn – er å ikke direkte bidra til jævelskapen. Ikke vær en dust. Ikke vær medlem av ondskapens arbeiderklasse, det vil si alle de små og nesten kraftløse individene som hver især ikke har noen makt, men når du legger sammen all deres innsats på alle nivåer hver eneste dag, så blir det faktisk en ganske stor ødeleggelsesmaskin utav det. Troll på nettet, kjipe typer som oppfører seg smålig, skadefryd, hevn, hat, sosial sadisme og den typen ting. Vis en bedre moral enn dette hvis du vil være respektabel.

Vi setter strek med en hitsang fra året 1977 (her i et konsertopptak fra 1978).

Det er sannsynligvis best å tolke fotball innenfor meningsrammene til religion. Visst er det en sport, men det er også så mye mer enn bare det. Jeg mener, se deg rundt. Hva er det som skjer? Folk havner i ekstase og påstår uten ironi at “det største de har opplevd” skjedde på en fotballbane. Det brennes av absurde pengebeløp bare for å “være der” når ting skjer. Selv om den optimale seeropplevelse sannsynligvis er å oppnå i sitt eget hjem, under kontrollerte og komfortanble forhold, beveger folk seg til “sosiale soner” for å dele opplevelsen av euforisk henrykkelse med et stort antall andre. Folk går kort og godt bananas, som det heter. Hva skal man tenke?

Som allerede sagt; hva jeg observerer er religionsutøvelse, nærmere bestemt av typen hedensk mysteriereligion, hvor det handler om å oppnå extasis og katarsis, eller emosjonell utladning, noen slags meta-orgasme om du vil. Dette er jo den typen ting folk blir hekta på. Kjenner du noen som er medlem av en supporterklubb? Alle lagene i den norske serien har sine egne – offisielle eller uoffisielle – opplegg for lagets tilhengere. Det strekker seg som regel langt ut over hva som under normale forhold er å anse som rimelig når det kommer til hvor mye energi, tid og penger folk bruker på greia. Det tolkes av mange som en “hobby” men på grunn av hvor dramatisk følelsesladet dette er for supporterne mener jeg det heller bør tolkes som deres form for “utøvende religion”.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Spørsmålet bør kanskje bli hva vi mener med ordet religion. Som alle vet feires det hvert år San Fermin festival i den spanske byen Pamplona (som på baskisk heter Iruña), hovedstad i delstaten Navarra. Festivalen er mest kjent for det såkalte okseløpet, som ser mildt sagt livsfarlig ut, men det skjer hvert år likevel. Festivalen begynner jo den 7. juli og skal vare i ni dager, så fjernsynet er akkurat nå fullt av bilder fra både okseløpet og all hurlumheien ellers. Litt etterforskning på nettet forteller oss at Fermin var sønn av en romersk guvernør som omvendte seg til kristendommen og drev som både prest og biskop før han til slutt ble drept i år 303. Siden har det vært vanlig å minnes Pamplonas skytshelgen med en drøy ukes assorterte festligheter hvert år. Greia er altså definitivt religiøs, men på en “aktivistisk” måte — som på ingen måte forhindrer de som ønsker det å holde på med bønn, meditasjon og den typen ting, men selve opplegget handler om galskap og beruselse. Det er altså på en lignende måte vi bør forstå fotball.

Det passer å avslutte med en religiøs sang i den samme ånden.