Måned: august 2026

For noen dager siden ble det avholdt en høring i det amerikanske senatet, av doktor Anthony Fauci, presumptivt på det grunnlag at han skal ha løyet om opphavet til SARS-CoV-2 – altså “Severe Acute Respiratory Syndrome Coronavirus 2″ som er det fulle navnet på viruset som forårsaker sykdommen Covid-19 – fordi visse politiske krefter er av den oppfatning at det ikke kan ha oppstått naturlig, men at det kommer av en laboratorielekkasje tilknyttet et forskningsprosjekt under ledelse av den samme Fauci. Derfor krever de at han må tiltales og straffes. De er veldig sinte. Dette ga de ofte uttrykk for i løpet av det mange timer lange avhøret, hvor Fauci aldri sa noe annet enn å henvise til sin rett til å ikke svare på hypotetisk inkriminerende spørsmål, som følger av det femte grunnlovstillegget. Dermed forløp opplegget som en ènveis utskjelling av Anthony Fauci, som var direktør for NIAID (National Institute of Allergies and Infectious Diseases) fra 1984 til 2022 og i tillegg “medisinsk spesialrådgiver for presidenten” i de to siste årene av denne perioden, som sammenfaller med den verdensomspennende pandemien som mange sikkert husker med blandede følelser.

Opptak av greia ligger ute på nettet for de spesielt interesserte, men den korte historien er at dette var akkurat så kleint som det lyder. Om ikke enda verre, fordi enten er disse senatorene så evneveike at de faktisk tror på sitt eget vås – noe som er svært alarmerende med tanke på hvilken politisk maktposisjon de sitter i – eller så vet de at det bare er skuespill og sirkus beregnet på et nærmest åndssvakt publikum der ute, som ikke desto mindre har stemmerett, og da er det bare kynisk i grenselandet til det direkte ondsinnede. Uansett ser det ikke bra ut for normalt fornuftige mennesker. Imidlertid er dette beregnet på sånne som befinner seg i en psykotisk tilstand av paranoide vrangforestillinger, men de er ikke så syke at de behøver noen psykiatrisk behandling, så langt den nyere definisjonen av kognitiv funksjonsdyktighet rekker. Hvis du får til å stå i jobb, opprettholde en rimelig grad av personlig hygiene, ta vare på dine egne pengesaker, øvrige affærer og interesser i generell forstand – foruten at du ellers ikke utgjør noen akutt fare for deg selv eller andre – så erklæres du “frisk nok” til å operere på egen hånd i verden, inkludert på nettet. Du vet. Frihet. Det viktigste av alt i Amerika.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det ligger en pussig kognitiv dissonans i dette med at Covid-19 på den ene siden er “like harmløst som influensa” mens på den andre siden er Doktor Fauci skyldig i massemord fordi han slapp et livsfarlig virus løs på menneskeheten — og derfor må han i det aller minste settes i fengsel for resten av livet. Mange mener at han bør henrettes. Denne gruppen av folk (med stemmerett) ble ikke akkurat noe mindre opphisset av at Fauci nektet å si noe under avhørene, slik at de fant bare litt mager tilfredsstillelse i at flere av senatorene “snakket hardt” til den nå 85 år gamle mannen og truet ham med både private søksmål, ekstraordinære konsekvenser for sin uhørte frekkhet, og det ene med det andre. Som sagt: Sirkus og galimatias. En beklagelig men velkjent del av politikken, som handler om å fiske etter stemmene til sinnssyke mennesker. Sånn har det blitt. Slik er den verdenen vi har laget for oss selv. De som jobber med statistiske data og informatikk kan fortelle oss at før pandemien hadde 70% av amerikanerne full tillit til både vaksiner og helseforetak, foruten “myndighetene” i mer generell forstand, men i etterkant har dette tallet falt ned til bare 40%. Velsignet være de som kan se fornuften i dette. Jeg vet ikke engang hva jeg skal tenke. Det ser jo ikke bra ut.

Der setter vi strek med litt progressiv svartmetall fra Portugal.

Nylig så jeg en kort dokumentar på YouTube om skuespilleren Jared Leto, som jeg i utgangspunktet ikke visste noe om, men vi kan trygt si at jeg satt igjen med et dårlig inntrykk. Nå var jo rimeligvis denne kortfilmen ikke ment som reklame for kisen heller da, men jeg synes ikke – i henhold til min egen mening og dømmekraft – at jeg er noen lettpåvirkelig person, eller for den saks skyld noen emosjonell værhane som blir forferdet over all ondskapen i verden. Hvor sannsynlig er det at en hvilken som helst tilfeldig “mann på gata” som du underkaster et dybdestudium vil vise seg å være noen som har evnen til å voldta, drepe og det som verre er? Svaret er noe ganske nært hundre prosent. Mennesker er ganske enkelt ikke gode skapninger — men verst er de som gjør seg til og utgir seg for å ha gode hensikter. Du behøver ikke å studere særlig mye historie før du legger merke til dette mønsteret: De verste ugjerningene vi vet om blir alltid begått av sånne som “mener det godt”, har et uselvisk vesen, ønsker å skape en bedre verden og den typen ting. Normale mennesker er jo typisk selvopptatte egoister som føler skepsis i forhold til å gjøre noe for andre uten verken takk eller lønn.

Åpenbart er det slik at folk gjør aldri alle ting de kan gjøre – teknisk sett og “i teorien” – fordi de enten skjønner at det er forskjell på rett og galt eller de ser for seg at konsekvensene av det de eventuelt kunne ha gjort ikke vil være bra for dem. Det finnes også en “tredje mulighet” som vi kan kalle øyeblikksforvirring. Det er dette som ligger bak alle de gangene når vi i etterkant ser for oss at vi kunne, skulle og burde ha sagt eller gjort noe helt annet enn det som faktisk skjedde, men det er for sent å gjøre tingen om igjen. Sånt er ofte eitrende irriterende – vi kaller det etterpåklokskap – men vi finner trøst i å tenke at neste gang skal det bli en annen dans. Neste gang skal jeg være raskere ute med det smarte svaret eller den kloke handlingen. Du vet. Det som snur situasjonen til min fordel og gjør meg til en “vinner”. Det vil si en som har grunn til å juble og feire resulatet av sin egen innsats heller enn å gremme seg over at ting kunne gått så mye bedre enn de gjorde. Den menneskelige psykologien er et underlig tivoli av tildels sterkt selvmotsigende energier. Det er helt alminnelig å frykte andre mennesker fordi man vet – på en ubevisst måte – hva slags uhyrlig jævelskap man selv er i stand til å begå under de rette (eller gale) omstendighetene, så man antar at alle andre er likedan. Dette er hva Carl Jung kaller projeksjon av skyggen og det handler i praksis om å “eksportere sin egen ondskap” og plassere den på noen ytre omstendigheter, personer eller folkegrupper — tradisjonelt kalt å konstruere en syndebukk som tar på seg all skyld for alt det onde og som siden ofres til de gudene man tror på, slik at man selv skal få syndenes forlatelse, frelsens sødme og gå fri og frank videre i livet.

Folk reagerer typisk svært negativt på seksualforbrytelser – inkludert ikke minst den fengselsbefolkningen slike forbrytere er nødt til å sone i selskap med – slik at det er “ganske alminnelig” å frike totalt ut så snart noen har blitt funnet skyldig hinsides rimelig tvil. Da er det akkurat som om de skal få for alt det alle andre kan ha gjort også, inkludert ikke minst alt det man selv kanskje kunne ha gjort hvis omstendighetene hadde hentet ut noen mørkere sjelsevner i situasjoner man har gjennomlevd. Er det sant at alle menn kunne blitt voldtektsforbrytere? Neppe. Eller rettere sagt, da måtte de vel ha vært fulle av noe slags dop – ofte alkohol – som nedsetter dømmekraften og fremkaller svarte hull i hukommelsen. De som noen gang har våknet med en vilt fremmed person sovende ved siden av seg vet til en viss grad hva dette handler om. Jeg mener, hva eksakt er det som forhindrer et bekvemt flertall av den mannlige befolkningen fra å noensinne begå noen overgrep? Er det bare flaks? Er det tilfeldighetenes spill? Skyldes det hemninger og seksuell sjenanse? For jeg tror ikke på den forklaringen som påstår det kommer av “respekt for kvinner”. Jeg er ved dette tidspunkt hva man kaller en godt voksen mann. Jeg har vært litt rundt i verden og sett mange ting. Truffet mange mennesker. Etter hva jeg har observert så er det lite “respekt for kvinner” blant menn. Det er bare noe de sier fordi de tror at dette er de magiske kodeordene som vil slippe dem forbi trusestrikken. Altså et simpelt sjekketriks, om du vil. Falskheten antar noen ganger psykopatiske dimensjoner, men alle vet likevel at enhver skapning som har en penis også har en penisfokusert psykologi.

Seksuelle jegere og samlere vandrer blant oss, på jakt etter trofèer de kan dekorere veggene med i sitt private mentale skjulested. Minnene fra et liv på jakt etter noe de aldri finner. Kanskje også noen hemmeligheter. Det er vanligere enn de fleste vil innrømme å lyste etter “tilfeldig sex” med noen de bare møter og neppe noensinne kommer til å se igjen, men ikke desto mindre ønsker nesten alle å stå i et “fast forhold” som gir dem emosjonell stabilitet og trygghetsfølelse. Den der andre greia er bare et uttrykk for trangen til litt “fart og spenning” i en hverdag som drar seg mot det kjedsommelige oftere enn det ideellt sett burde gjøre. Du vet. Slå ut håret. Trampe litt med rockefoten. Kjenne at man lever. Poenget med de fleste tilfeller av utroskap er nesten aldri at man har lyst til å bryte ut av det faste forholdet man står i, men heller noe som ligner trangen til beruselse og risikoatferd. Her er en litt interessant påstand: De som har det i seg til å begå utroskap har det også i seg å begå voldtekt. Dette gjelder enten de er menn, kvinner eller noe helt annet. Teknisk sett er jo sviket mot den faste partneren en slags form for “invers voldtekt” fordi – i den grad partneren senere finner ut hva som har skjedd – at det utsetter dem for emosjonelle traumer de ikke selv har noen skyld i. Da må de enten oppløse forholdet eller “ta et oppgjør på kammerset”. Uansett blir det å jobbe seg gjennom følelsene som kommer i kjølvannet av det som har skjedd, uten noen garanti for at det vil “gå bra”. Slik sett kan vi altså klassifisere utroskap som “avstandsvoldtekt” og fastslå at selv om tilgivelse er èn av mange mulige reaksjoner, så er det ikke sikkert at dette er gjennomførbart. Kanskje vil den partneren man har sveket aldri kunne finne tilbake til den tillitsfølelsen som var en vesentlig del av forholdet.

Vi avslutter med en pianospillende mann som synger om skyld og uskyld.

En influenser er en opinionsleder og/eller innholdsprodusent. Ordet brukes særlig om personer som ytrer seg offentlig i sosiale medier for å påvirke beslutninger, holdninger og handlinger hos sine følgere. Ved å benytte troverdigheten til influensere, kan en markedsfører effektivt påvirke målgruppene sine. Relasjonen mellom influenseren og følgerne består ofte av respekt og tillit.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ærlig talt så har jeg verken interesse, anelse eller mening om hvordan “de andre” oppfatter meg, enten vi snakker om her på bloggen eller det generelle livet i den fysiske virkeligheten der ute. Herregud. Det er jo ikke min sak. Folk kan tenke hva de vil. Det er samme for meg om de liker, misliker eller ignorerer meg. Jeg kommer uansett til å fortsette med mine greier, på min egen måte og i mitt eget tempo, sannsynligvis frem til jeg kreperer av sykdom, drap, ulykke eller noe annet som har dødbringende makt. Sånn er det med den saken. Slik sett er jeg forutsigbar i “metodikk” men kanskje ikke alltid i temavalg. Om jeg skal gjette så tipper jeg at en håndfull lesere ser på bloggen min som interessant men tidvis litt skremmende — fordi jeg kjører bevisst på en linje som kan kalles sakprosaens svar på skrekkfilm. Hva kan jeg si? Det er dette som føles riktig og naturlig for meg. Dette er en sjangermessig lek med språk og lite annet.

Skulle jeg ytre et ønske om hvordan “de andre” bør skrive så vil jeg etterlyse bedre korrekturlesning. Stavefeil og slurv er ikke bare uskjønt, det trekker også ned respekten for vedkommende skribent. Men dette er forsåvidt noe du vil få høre hvor enn du snur deg blant “sånne som skriver”: Det går rett og slett ikke an å få for mye korrekturlesning. Alle er ute etter hverandre og kritikken sitter løst, som den bør. Det er ikke nok før du har funnet og korrigert alle feil — inkludert tegnsetting, semiologisk konsistens, ortografi, økonomisk bruk av avsnitt og det ene med det andre. Tekst er håndverk og faller derfor innunder de samme idealistiske ambisjonene om “perfeksjonell tilnærming” som alle andre håndverk der ute. Det finnes produksjonsarbeidere som kanskje heller burde kalles montører enn håndverkere, men de blir ikke respektert blant fagfolk (selv om de som driver med penger er glad i dem). Den ytterste mestringsfølelse blant håndverkere handler om organisk intelligens. Eller OI om du vil (som også er en musikksjanger). Det er noe som inntreffer når øynene, hjernen og hendene samarbeider knirkefritt om å fremstille vakre resultater. Hva mer kan du forlange?

Ut fra hva jeg kan observere så konkluderer jeg med at influensere er i hovedsak lite annet enn bløffmakere. Eller i den grad de kan tas på alvor så driver de med målrettet politisk påvirkning av opinionen på vegne av et parti eller noen annen slags organisasjon, inkludert de som driver propagandaarbeid på vegne av fremmede makter (som sannsynligvis er kriminelt men likevel svært alminnelig). Et komisk element akkurat her er alle de hundrevis av millioner med penger som ble investert av stormaktenes spioner i den hensikt å “fremme deres sak” i etterkrigstiden. Internettet har gjort at dette i praksis er blitt nærmest gratis i forhold, fordi en gjennomsnittlig “influenser” selger seg for et par tusenlapper. Noen av disse typene er imidlertid mer som et tobeint ukeblad, enten vi snakker om Hjemmet, Det Nye, Vi Menn eller Kvinner & Klær. Eller for den saks skyld: KriminalJournalen. Hva skal man tenke om sånt? Minst mulig er det fornuftige svaret, men i den grad man må mene noe så bør man helst le av dem. Særlig de som driver med reklame for alskens unyttig fjas av typen pyntegjenstander, souvenirer, “hurtigmoter” og den typen ting som folk ofte bare kaster i søpla uten noen nærmere omtanke. Det er jo skadeverk. De deltar i kjeden av folk som jobber aktivt for å gjøre vår verden til et styggere, dummere og i ytterste konskvens ondere sted — selv om ingen av kjedens mange små ledd hver især gjør noe storgalt. De bare traller og suller i sin egen lille verden, fullstendig blottet for bevissthet om årsak og virkning innenfor saksområdene klimaproblematikk, miljøforurensning og erosjon av de sosiale mekanismene i samfunnet. Deres eneste moralske posisjon er at “det er ikke ulovlig” og “noen kommer uansett til å gjøre det så hvorfor ikke jeg”. Dermed har de dannet rasjonell plattform og kan gjøre gale ting med god samvittighet.

Kanskje vil noen si at jeg er en influenser i noen slags språkmessig forstand, fordi jeg er litt sånn der vakthund for det norske språket, med lav toleranseterskel for slurv og tøys. Jeg har forsåvidt ikke noe imot dette. Vi som skriver driver jo med kunst så det er ikke egentlig noe poeng at det skal være “forståelig” men det er viktig at det “uttrykker noe” som har påvirkningskraft overfor leseren. Altså i praksis at teksten skal fremkalle følelser. Om disse siden er positive eller negative er ikke noe relevant poeng, fordi kunstverkenes målbarhet ligger i deres tyngde. Enten vi snakker om tekst, skulptur, musikk, maleri, dans eller hva det skal være. Hvis det ikke “treffer deg” så har ikke arbeidet oppfylt sin funksjon. Kunst er kommunikasjon og det mediet den aktuelle kunstneren jobber i er å definere som et transportmiddel for informasjon av en ganske spesifikk karakter. Vi kan kalle det en syntetisk opplevelse. Noe organisk som skjer med observatøren når de forholder seg til kunstverket. Hvorom allting er, dette er imidlertid “en høyere dimensjon” som ligger utenfor rammene til den konvensjonelle definisjonen av hva en influenser er og driver med. Jeg havnet en gang i en halvinteressant diskusjon om hvem som kan kalle seg filosof og hvorfor. Min posisjon er at man er født sånn. Det er en legning. Det er jo ikke slik at man blir lykkelig av å “filosofere” — men de som er født med denne legningen har ikke noe valg. Naturen deres påbyr denne atferden. Det er nødvendig for dem å stille spørsmål ved alle ting — til en slik grad at hele virkelighetsbildet vrenges, løser seg opp, og blir til et kaleidoskop av surrealistisk ubegripelighet. Siden handler jobben om å plukke opp disse bitene og lime dem sammen igjen på en måte som “føles sann” på et personlig plan. Kanskje vi kan kalle det å forene det subjektive med det objektive i en total verdensopplevelse.

Siste strek setter vi med litt trivelig britisk tungrock fra året 2015.

Milliardæren og den internasjonale naziføreren Elon Musk var nylig i et intervju hvor han – som vanlig – skjemte seg ut med toskete påstander og dårlig realistisk gangsyn. Det er ganske fascinerende at det går an å manøvrere seg inn i en slik stilling når man er så fullstendig fette evneveik som denne idioten. Han høres jo ut som den verste hasjrøykeren du noensinne vil møte når han legger i vei med de kosmiske fantasiene sine — og mangelen på selvinnsikt er intet mindre enn forbløffende. Jeg får fysisk vondt i hodet hvis jeg prøver å forstå hvorfor folk beundrer Elon Musk, så jeg foretrekker å bare klassifisere det som en av mange menneskelige perversjoner som følger av vår dypt skadde natur. Du vet. Se hvor du vil og du kommer til å observere diverse skakkjørte folk som holder på med noe slags idiotisk jåss. Vi er uten tvil de dummeste skapningene blant apeslekten.

Her er et spørsmål: Hva er den samlede verdien av alle tingene du eier? Innenfor en markedsøkonomi vil svaret være det markedet er villig til å betale for sakene, som ofte er vesentlig mye mindre enn det man selv synes tingene er verdt, fordi nesten alle lever jo i en virkelighet hvor det ikke er aktuelt å selge tingene sine slik at “verdien” består delvis i brukbarhet og delvis i affeksjon. Uansett vil du med stor sannsynlighet prise alt du eier høyere enn noe du vil klare å selge det for om du prøver. Jeg nevner det fordi økonomien i den forretningsdrivende delen av verden fungerer ikke vesentlig annerledes enn dette. De har en “notert verdi” på ting som ikke blir testet før det er aktuelt å selge sakene, for eksempel aksjene i et firma. Da blir det et spørsmål om “tilbud og etterspørsel” som ikke nødvendigvis har noe med virkeligheten å gjøre, fordi en typisk aksjespekulant jobber jo ut ifra teft og tro og den typen ting, uansett hvor mye de peker på analyseverktøy og statistiske modeller. Noen ganger handler aksjekursen også om ren skjær galskap. Tegningskursen for SpaceX lå på 135 dollar da firmaet ble børslansert og siden steg kursen til nesten 200 før den falt til rundt 120 hvor den ligger nå i dag, og det forventes ikke at kursen noensinne skal stige igjen. Hele opplegget er jo bare bløff og luftslott.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er ikke i virkeligheten ting foregår når noen taper 200 milliarder dollar i løpet av en uke. Dette er tryllepenger. Han Elon var dollar-billionær bare en kort stund, men det var sannsynligvis også hele poenget. Et narcissistisk kick som var med på listen over “ting man må gjøre i dette livet”, men etterpå kan det være det samme. Rekorden blir sannsynligvis stående lenge, fordi jeg tror ikke det er lenge igjen til KI-bobla sprekker — og da skal du få se på alle tiders noterte tap av tryllepenger ettersom de nominelle verdiene blir nedskrevet til noe som ikke krever en fullt så aktiv fantasi for å godtas. Bilmerket Tesla er for eksempel børsnotert til en verdi større enn alle de ti neste bilmerkene sammenlagt, uten at de har noen som helst eiendeler av den typen vi kaller solide aktiva eller engang markedsandeler som forsvarer en idiotisk høy prissetting. Tesla var blant de hippe bilmerkene for ti år siden men nå i dag handler det om BYD og andre kinesiske biler som gir deg vesentlig mye bedre vare for halve prisen. Det er bare urettferdige beskyttelsesordninger av typen tollmur som forsvarer Teslas markedsposisjon i 2026. Hvor lenge har de igjen? Vi må vente og se.

Vi avslutter med en slags Laurie Anderson inspirert dame som har valgt å kritisere kapitalismen.

Hvilke land har grense mot Spania? Dette er et typisk spørsmål man kan få på en quiz — og det er litt underfundig. Alle vet om Frankrike og Portugal, mens noen få vil mumle noe om Andorra (er det egentlig et eget land?) og enkelte synes det er noe med Gibraltar. Regnes ikke det som et britisk territorium? Hvis de i tillegg også får med seg Ceuta og Melilla, som “ligger i Marokko, men med ryggen mot havet” har vi dekning for det meste. (Det finnes i tillegg enda noen flere små områder – eller “besittelser” – langs Afrikakysten, men det forventes ikke at noen som ikke jobber for den spanske staten skal vite dette.) Noe pussig som skjedde i går – den 31. juli – var at omlag 60.000 “migranter” ganske brått og uten varsel tok seg forbi sperringene og inn i Ceuta. De fleste av dem var unge marokkanske menn. Senere har etter sigende 50.000 av dem vendt tilbake til Marokko, som jo gir en differanse av individer som ønsker å “gå gjennom systemet” og søke om opphold og arbeidstillatelse i Spania, men altså ikke den plutselige og voldsomme tilstrømmingen man først fikk inntrykk av. Folk på nettet var tildels ganske opprørte og snakket om en invasjon som burde konfronteres med militære midler.

Realistisk sett skjønner alle at dette var en organisert greie. En så stor folkemengde handler ikke spontant dersom det ikke er krig, brann eller noe annet som får dem til å løpe for livet. “Noen” har iverksatt denne aksjonen av en årsak som foreløpig ikke er kjent, men det spekuleres i at marokkanerne ønsker å “sende en melding” til Spania på grunn av den ustabile situasjonen i Vest-Sahara (kystområdene noenlunde rett innenfor Kanariøyene), som pleide å være en spansk koloni men nå er det et omstridt område hvor både lokalbefolkningen (som ønsker selvstendighet), Marokko og Algerie (som begge ønsker suverenitet i regionen), samt altså Spania er innblandet i den temmelig uklare situasjonen. Det har seg slik at Pedro Sanchez – Spanias statsminister – var på offisielt besøk i Algerie for noen dager siden, noe de liker dårlig i Marokko. Kommer han til å velge side nå? At det store flertallet av de angivelige migrantene bare stakk innom og så dro rett tilbake til Marokko igjen er jo i seg selv litt mistenkelig. Hva er det som foregår? Sanchez reiste uansett til Ceuta – for å vise tryne og inspisere situasjonen – hvoretter han uttalte at det som hadde skjedd var en krenkelse av Spanias suverenitet, noe som sannsynligvis var hele poenget hvis det var Marokko som sto bak greia.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Saken har imidlertid ballet på seg derved at Italia nå stenger Schengen-samarbeidet med Spania, noe som i praksis betyr at de som reiser fra Spania til Italia må stå i passkøen, men det er samtidig litt usikkert om EUs reglement tillater slike sololøp. Danmark har også kastet seg på lasset — og i Norge mumler partiene på høyresiden noe om at Spania må skjerpe seg, styrke grensene og den typen ting, noe som nesten helt sikkert ikke er inspirert av den fæle amerikanske presidenten Donald Trump sine hatefulle utspill mot Spania. Handler det om å smiske med Trump og slikke ham i rumpa eller har Danmark, Norge og Italia noen slags realistisk beef med Spania? Foreløpig er det jo ikke noe annet å si om det som skjedde i Ceuta enn at situasjonen har roet seg og nesten alle som kom veltende inn der har reist igjen. Noen har imidlertid blitt værende for å konfrontere det fryktinngytende spanske byråkratiet, noe som er deres rett, men ingen har for eksempel kommet seg videre til det spanske fastlandet og det kommer heller ingen av dem til å gjøre på månedsvis selv om de eventuelt får opphold i Spania. Så hvorfor stenger andre europèiske land grensene mot Spania? Bildet ser ikke bra ut, særlig når vi tar med i betraktningen at sjansen er omtrent fifty-fifty for at konflikten i og rundt Iran kommer til å balle på seg og bli en verdenskrig som også involverer store deler av Europa. Her er det mye mystisk som foregår i kulissene og mange som posisjonerer seg mer eller mindre “smart” i forhold til USA.

Vi avslutter med en aktuell melding fra dette klassiske Oslobandet.