Måned: oktober 2026

Fra min synsvinkel er det slik at de fleste onde mennesker er ikke selv klar over dette. De er lallende idioter, om du vil, som lar seg bruke (eller misbruke) av ondskapens opportunister og ideologer. En slags ubevisste smittebærere, med andre ord, som sannsynligvis befinner seg “i en film” med sin egen psykologiske tilstand; hvor de innbiller seg at det er noe helt annet som foregår enn det som virkelig skjer. For eksempel var nazistene i hovedsak vanlige mennesker som hadde henfalt til alskens vrangforestillinger. De var ute av stand til å se det store bildet. De klarte heller ikke å plassere seg selv innenfor noen rimelig korrekt realitetsoppfatning. Sånn har ting alltid fungert. Slik fungerer ting ennå. Realisme er en svært sjelden sjelsevne blant mennesker. De fleste lider under psykotiske vrangforestillinger både om hva de selv er og hvordan virkeligheten fungerer. Hva som holder de fleste i live er “systemet” av idèer, lover og forordninger som i sum total utgjør en kunstig matrise som “ligger oppå” selve fysikken og de naturlige forholdene.

Enhver diskusjon av ondskapens natur kjører seg umiddelbart fast i moralfilosofiens eldste problemstilling: Er det hva du mener å gjøre som betinger din moral eller er det konskvensene av hva du har gjort? De som har en dårlig forståelse av virkeligheten kan jo “mene det godt” men fordi de ikke forstår konsekvensene av sine egne valg og handlinger kan det de gjør likevel medføre at ondskapen manifesterer seg. Dette er velkjent. Jevnfør til ordtak som at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner, som i praksis betyr at mesteparten av alt det onde som skjer i verden kan spores tilbake til noen som “mente det godt” i gjerningsøyeblikket, men så mistet de kontroll over tingenes forløp. Filosofisk og juridisk er det vanskelig å trekke opp noen klare grenser for hva folk “burde forstå” — særlig på grunn av at systematisk uvitenhet utgjør et så sterkt kapitalgrunnlag i samfunnet. Du vet. Mange lever jo av vanlige menneskers mangel på innsikt og kompetanse overfor helt vanlige naturforhold. Folk ønsker typisk å “ringe til noen” når det er noe de behøver å få gjort og betale for den hjelpen de får utenfra med penger de tjener fordi de bruker tiden sin på noe annet enn praktiske problemløsninger i hverdagen. Store deler av vår moderne økonomi er basert i dette materielle misforholdet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Her er et interessant spørsmål: Er (og var) tilhengere og velgere av Donald Trump onde mennesker? Jeg vil si ja, uten tvil, men jeg er jo ikke særlig mild eller tilgivende av natur, så jeg aksepterer at nesten ingen vil være enig med meg. De foretrekker å se ting annerledes. For eksempel kan de snakke om tro, håp og denslags jåss – som jeg ikke engang godtar som elementer tilhørende den fysiske virkeligheten, men som psykiatriske sykdomstilstander – og hevde at alle har retten til å “definere sin egen virkelighetsoppfatning” (ofte innenfor en religiøs horisont) og forholde seg til “det de ønsker” mer enn til “det som faktisk finnes” når de står overfor en demokratisk valgsituasjon hvor de skal avgi stemme i forhold til hvem som skal sitte med den politiske styringen av landet, kommunen, distriktet, skoleutvalget, styret i borettslaget, eller hva det nå enn er som skal velges der og da. Hvorfor vil noen noensinne stemme på en sånn type som Trump? Han er jo en velkjent skikkelse innenfor den amerikanske kulturen og har vært “kjendis” siden på 70-tallet. Det går følgelig ikke an å si at de ikke visste hvem han var eller hva han sto for. Til og med i Norge finner du individer som synes at denne avskyelige rævklovnen er pokker til kar og beundringsverdig fordi “han tør å si høyt det som andre bare tenker” uten at de bryr seg nevneverdig om at han er fullstendig fette inkompetent i forhold til jobben som president — eller noen annen jobb som innebærer noe som helst slags nivå av ansvar, for den saks skyld. Han er bare et troll. Visst er han “modig” i en viss begrenset forstand, men dette er strengt tatt ikke relevant i forhold til hva jobben krever.

Det finnes noe som kalles Hanlon’s Razor (“barberkniv”) som i utgangspunktet ble sendt inn til 1980-opplaget av boken Murphy’s Law (den som sier at “alt som kan gå galt kommer til å gå galt, som regel på det verst tenkelige tidspunkt”), og den postulerer at “du skal aldri skylde på ondskap når idioti er en tilstrekkelig forklaring”. Vi kan si at Hanlon er en variant av det Johann Wolfgang von Goethe skrev i Den unge Werthers lidelser fra 1774: “Jeg har observert at det er oftere en følge av slurv og misforståelser når onde ting skjer, enn av renkespill og ond vilje.” Poenget er at ondskap og viljen til å gjøre skade – til tross for hvor ofte vi synes at vi kan observere det – faktisk er ganske sjeldne foreteelser. Det er mest i ettertid at vi kan se ondskapen — og selv da bare fordi det er hva vi ønsker å se. Du vet. Den enkleste forklaringen. Alle vet jo at verden og virkeligheten er et komplekst, skittent og rotete sted hvor mye “bare skjer” uten at noen kan forklare det verken før, under eller etter hendelsene. Så vi konstruerer en fortelling som tilfredsstiller våre egne følelsemessige behov og dermed blir alt det mystiske og ubegripelige noe mindre gåtefullt. Nå er det liksom akkurat som vi forstår noe. Vi har fått øye på et mønster som vi synes er en passende verdensforklaring og siden klamrer vi oss til dette. Ofte uten noen mer edel hensikt enn å etablere en unnskyldning for vår egen uforstand. Vår egen skyld i alt det gale som skjer og som fortsetter å skje til tross for alle menneskers gode hensikter. Sic transit gloria mundi.

Metalcore er ikke alles favorittsjanger innenfor musikk, men det passer til temaet.

Som vanlig har jeg en kontinuerlig strømmende fjernsynssending fra RTVE.es gående på en flatskjerm i stuen. Dog skal det sies at lyden er sensurert. Jeg forholder meg bare til bildene, inkludert grafikkbåndet nedenfor som gir en viss tekstlig følelse for hva som foregår. Det har handler mye om Frankrike denne helgen (selv om de akkurat nå er mest opptatt av høststormene i Sør-Spania). Kommer det en revolusjon? Forholdene er jo ganske lik hvordan ting var da franskene gikk fra konseptene i 1789 og giljotinerte hele adelsstanden. Du vet. Beinharde livsvilkår for “folk flest” mens de rike bare blir rikere. Saken er – nå som da – at samfunnet ikke mangler penger, men fordelingsnøkkelen for hvem som skal få hvor mye av hva og hvorfor er litt ute i kålåkeren. Frankrike har høy gjeld. Det er sant. Men de har også mange perverst rike folk, så der kan de jo begynne. Ingen blir rike fordi de fortjener det. Hva det handler om er å manipulere markedene og spille på systemene. Utnytte mulighetene uten skam eller blygsel og prompe rett i ansiktet på de som kritiserer opplegget. Det er sånn du blir rik. Du må bare ta deg til rette og være frekk som en flatlus. Kreve høye priser for alt og la deg henfalle til et aldeles psykotisk raseri overfor alle som våger å si noe. Etterhvert vil folk venne seg til at dette er tingenes naturlige tilstand og slutte å tenke på det. De fleste er jo redde og feige. Ynkelige klynkere som går og gjemmer seg heller enn å ta noen konflikter de ikke absolutt må forholde seg til, hvilket bringer oss til problemets natur.

Revolusjonen kommer når folk klikker totalt. Når de ikke kan skvises hardere og tynes mer. Når de får en følelse av at de kommer uansett til å dø så de kan likesågodt kjempe for livet frem til øyeblikket kommer. Det finnes i virkeligheten ikke særlig mange “revolusjonære typer” fordi folk vil jo typisk helst bare være i fred og holde på med sine egne greier. De har ikke lyst på noe bråk. Kall det gjerne husfreden og innse at nesten alle vil finne seg i svært mye – ikke alt men temmelig mye – før de tilter og går berserk, men når dette øyeblikket først kommer så vil det ta en stund før de roer seg ned igjen. Det har vært plyndring og ødeleggelser i Frankrike. De herskende klassene er indignerte og krever at de skyldige må få sin straff. Fortsatt er det ingen som tror at hele mannskiten er ute av kontroll. De regner med at politiet etterhvert skal få kontroll over de protesterende menneskemengdene sånn at alt kan vende tilbake til business as usual, men jeg er blant de som ikke tror dette. Ting er alvorligere enn som så. Fikk du ikke med deg hva som skjedde nå i sommer? La du ikke merke til alle som døde på grunn av hetebølgene? Og verre skal det bli. På spansk fjernsyn snakkes det om stormen. Det er blæst og idiotiske mengder med regn i sør. Torden og lyn. Naturen er ute av likevekt, inkludert menneskenaturen. Ordet krise dukker opp i annenhver setning som ruller over fjernsynsskjermen. Hvilken vei bærer dette? Jeg håper ting vil roe seg ned men jeg tror ikke på det. Svovelduften av verdenskrig har blitt alt for sterk. Det er alt for mange som ikke føler at de har noe å tape så de kan liksågodt gå ut i gatene og møte døden der.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi avslutter med en munter liten trudelutt om temaet fra et norsk band.

Selv er jeg ganske feig når det kommer til elektroverktøy, motorsag, gravemaskin og den typen ting. Jeg har brukt alle slags redskaper i denne kategorien ganske mye, men aldri uten verneutstyr. Jeg får bokstavelig talt vondt innvendig av å se for eksempel en “familiefar på hytta” som befinner seg bare en liten glipp unna alvorlig fysisk skade fordi han ikke viser respekt for hvor farlig redskapen kan være hvis du er uheldig. Selvsagt går det som regel bra, men det er ikke på grunn av kompetanse. Det handler om flaks. Eller fravær av uflaks, om du vil. Det finnes jo en del redskaper som kan være seriøst farlige i hendene på ukyndige og uforsiktige mennesker. Slik er realitetene.

Uansett hvor flink og forsiktig du måtte være så vil det skje – fra tid til annen – at du slår deg i fingeren med en hammer og skjærer deg med en kniv. Det er normalt. Her om dagen fikk jeg for eksempel et kutt i en fingertupp mens jeg jobbet med noen tomater. Da ble det noen stygge gloser men hva kan du gjøre? Sette på et plaster og fortsette. C’est la vie. Spør hvem du vil som tilbereder en del mat – særlig de profesjonelle – og alle vil si det samme: Skjære seg og brenne seg er nesten uunngåelig på kjøkkenet. Kunsten er å begrense det. Du vet. Ta forholdsregler slik at det ikke skjer særlig ofte. Ikke desto mindre bør du forvente å finne arrete fingre på de som holder på med kokkelering. Det er en integrert del av den vanlige yrkesrisikoen.

Planmessig redskapsbruk er endemisk hos menneskeslekten. Sånn har det alltid vært. Til og med visse dyr og fugler vil bruke ting de finner i nærheten som hjelpemidler når det er noe de skal ha gjort — men menneskene har tatt dette til et helt nytt nivå slik at vi til en stor grad har mistet evnen til å overleve uten diverse duppeditter og hjelpemidler som “gjør halve jobben” for oss. Og verre skal det bli. En av tingene i tiden er jo kunstig intelligens, som er et litt misvisende navn på datamaskiner som lærer gjennom prøving, feiling og tilpasning, men det er viktig å forstå at dette er et redskap. Det er ikke en levende skapning som har egenvilje og “strategiske planer”. Det er komplekse saker javisst, men det er likevel bare et verktøy — og heri består farligheten. Nærmere bestemt det håndverkere pleier å kalle “møkk på håndtaket”. Det betyr ukyndig, slurvete og flippete bruk av redskap – om vi ikke skal kalle det misbruk – som noen ganger til og med kan handle om destruktive og onde hensikter. Du vet. En person med stor gravemaskin vil jo for eksempel kunne føkke opp huset til noen ganske kraftig på kort tid. Sånt har skjedd. Folk blir sinte og de søker hevn. Andre ganger kan de komme med forbryterske planer som iverksettes med diverse bruk av redskaper. Dette vet vi om menneskene, så det er liten grunn til optimisme dersom galninger – det er mange av dem – får klørne i svært avansert datautstyr. Det er hva det er og utviklingen har kommet langt på dette området. Hva vil skje? Vi kan bare vente og se. Verken bekymringer eller fantsifull spekulasjon hjelper.

Vi avslutter med den nyeste sangen til dette smått geniale bandet.

Referanse til NRK.no: Tilliten til Trump nærmer seg ødelagt for alltid

Donald Trump er en russisk agent og dette har han vært siden han ble rekruttert – sannsynligvis – en gang på 80-tallet. Dette er et velkjent faktum blant alle hemmelige tjenester, også de amerikanske. Hvordan de har klart å manøvrere ham inn i posisjonen som president er imidlertid det interessante spørsmålet i saken. Jeg husker ikke eksakt hvem og i hvilken sammenheng, men en eller annen russisk tjenestemann uttalte i 2015 at de har “fremstilt en informasjonsmessig ekvivalent til en kjernefysisk sprengladning” og står klare til å detonere dette våpenet. Hva fanden snakket han om? Ingen visste hva den gangen, men i ettertid ser vi at det sannsynligvis handlet om ondartet nettpropaganda. Som alle vet ble Trump valgt til president i USA i 2016 — med massiv hjelp fra russiske påvirkningsagenter på nettet som jobbet – dag og natt – med å splitte den amerikanske befolkningen og styrke alle konflikter som allerede fantes i samfunnet deres. Dette arbeidet pågår ennå, særlig gjennom naziplattformen hans Elon Musk. Du vet. Splitt og hersk. De gamle og godt etablerte teknikkene er fortsatt de mest effektive når det kommer til å styre mennesker.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hva er det Trump vil? Det ultimate målet er helt opplagt å ødelegge mest mulig for USA på alle fronter. Sabotere og rive ned samfunnet deres. Skape kaos og styrke alle konflikter. Hvis du ser ting fra denne vinkelen så vil alt Trump har sagt og gjort gjennom hele sin presidentperiode gi mening. Hvis du prøver å “forstå” ting fra andre anskuelsesvinkler enn denne virker hele opplegget hans direkte dustete. Donald Trump – og de kreftene han er alliert med – jobber for å svekke USA og undergrave den verdensordningen hvor amerikanerne spilte en økonomisk og politisk hovedrolle. Hvorfor han gjør dette er vanskelig å si, men handlingene hans taler jo sitt tydelige språk. Om det overhodet er mulig å reparere skadeverket han etterlater seg i det amerikanske samfunnet – mange tviler – så vil det ta sikkert 50-100 år med tålmodig kultiveringsarbeid. Vi får se. Ved dette tidspunkt er det tre uker til det amerikanske “mellomvalget” – hvor de skal stemme frem representanter til kongressen og senatet – og det er ennå litt i det blå om ting kommer til å gå riktig for seg. Hva vil vi se utover denne høsten? Det eneste vi kan gjøre er å vente og se.

Vi avslutter med en nyutgitt sang som beviser at 70-tallets “bluesbaserte rock” fortsatt eksisterer der ute.

Det vulgære, norske skjellsordet «kukskalle» betyr bokstavelig talt «kuk-hode» (av mannens kjønnsorgan og ordet skalle/hode). I dagligtale brukes det på samme måte som det engelske uttrykket «dickhead». Det brukes for å beskrive en person som oppfører seg: 1) Idiotisk eller utrolig dumt. 2) Uforskammelig, usympatisk eller drittsekk-aktig. Siden uttrykket inneholder et tabuord, regnes det som svært grovt og støtende. Det egner seg overhodet ikke i formelle eller høflige sammenhenger.

(Google Gemini, kunstig intelligens)

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Selv ville jeg ha definert det i mer psykologiske termer: En kukskalle er en person som i stor grad identifiserer seg med sin penis og oppfatter kjønnsorganets form og funksjon som hjørnesteiner i livet. Jevnfør til kastraksjonsangst, et uttrykk fra psykoanalysen som betyr frykt for å miste sin makt, styrke, autoritet og maskulinitet. Sigmund Freud postulerte at kastraksjonsangsten oppstår i små gutter ved 3-5 års alder – når de oppfatter at jenter ikke har penis – og det handler om frykt for å få stellet kappet bort av sin far på grunn av rivalisering om morens oppmerksomhet. (Se “Ødipuskomplekset”.) Her bør man kanskje ta med i betraktningen at Freud var jødisk og innenfor denne kulten er jo skikken slik at de allerede har utført beskjæring av smågutters penis – ritualet brit milah skal tradisjonelt utføres i løpet av guttebarnets åttende dag i livet – slik at “konseptuelt bevis” for at noen skal komme og angripe utstyret ditt med kniv er blitt etablert lenge før gutten utvikler noen spesifikt egen penisbevissthet. Frykten er med andre ord ikke irrasjonell hos de som allerede har vært utsatt for religiøst motivert kjønsslemlestelse. Det er jo en del av livserfaringen deres.

Hvorom allting er, uttrykket kastraksjonsangst brukes sjelden innenfor moderne psykologi, annet enn som en metafor for tap av maskulin identitet, særlig i forbindelse med erektil dysfunksjon – altså at de ikke får den opp og stå – men også i noen grad som sosial abstraksjon, for eksempel tilknyttet konspirasjonsteorier på nettet og ellers om hvordan feminister og andre interessenter har dannet forbund som jobber for å undergrave eksistensberettigelsen til “tradisjonelle menn” og latterliggjøre maskuline egenskaper, verdier og identitetsmarkører. Selv synes jeg dette er litt på den hysteriske siden av ting, fordi det er jo ingen som stanser deg hvis du går inn for å fullrigge din maskuline identitet med alt mulig slags jåss som “sender ut mandige signaler” — men det kan godt hende at noen vil le av deg. Ironisk nok er det jo ikke mandig å være redd for at du ikke er tilstrekkelig mandig. Dette er en balansegang som kan gjøres hvor vanskelig som helst, men du bør sannsynligvis vokse det av deg så tidlig som mulig, typisk i løpet av tyveårene, hvis ikke kan det utvikle seg i patologisk retning og utarte til kvinnehat, overgrep og den typen ting. Saken er jo at alle mennesker kan “lese tankene” til alle andre mennesker, selv om dette hovedsaklig foregår på et ubevisst nivå. Du vet. Man “får en følelse” av hva slags person man har foran seg ganske tidlig, selv om man ikke kan gjøre rede for hvorfor og hvordan man får denne følelsen. Det handler typisk om stemmeleie, ansiktsmimikk, kroppsspråk og det ene med det andre, saken er uansett at vi “danner oppfatninger” på hundre små måter.

Vi avslutter med en relevant popsang fra året 1976.

Det er ikke alle som får noe ut av en opphetet diskusjon om brunoise. Du vet. Meget presist finkuttede grønnsaker som skal brukes for eksempel til mirepoix – løk, gulrot, selleri – og som skal være fra 1-3 millimeter store terningformer. Det er ikke tillatt med over eller undermål. Det er ikke tillatt med andre polygonformer enn terninger. Den noe mer slurvete metoden kalles paysanne og da kan de ha slik form som følger naturlig av grønnsakenes konturer og være opptil en centimeter store. Sånt er viktig. Når du kommanderer kjøkkenslaven din til å lage brunoise og krapylet senere kommer og presenterer paysanne er det på tide å slå i bordet, sparke i stolen, kaste stekepannen i veggen og skrike sånne ord som det er 18-årsgrense på. Man skal da tross alt ha disiplin på kjøkkenet. Herregud. Anarkiet ditt kan du faen slakte og speke meg legge igjen der mor di bor, din evneveike skonrokk. Fatteru?

Jeg startet denne dagen med eksekursjon til supermarkedet for å handle ingredienser til mine to stabile grunnsalater: Zatziki og tomatsalat, begge i sin forenklede form. Førstnevnte laget av yoghurt, agurk, hvitløk og oregano. Sistnevnte av tomat, løk, persille, olivenolje og sitronsaft. Begge med “en passende mengde” salt og pepper. Dette er saker som tjener på å stå et par dager i kjøleskapet, men helst ikke særlig mye mer. Av smaksmessige årsaker foretrekker jeg å ha disse salatene for hånden til enhver tid, så du kan forsåvidt si at de er “nødvendigheter” innenfor min kjøkkenpraksis. Jeg har ingen mening om andres, men på generelt grunnlag er det jo sunt å spise en del ukokte grønnsaker og urter enten man lager det som en type salat eller noe annet. Sånn er det med den saken. Helse er viktig. Behøver jeg å gjenta det jeg til stadighet sier om ultraprosessert mat? Det er – bokstavelig talt – djevelens verk. Det er ikke mitt problem hva slags motbydelig guffe folk trøkker i trynet sitt – jeg kan lage bedre mat enn det der med rasshølet – men på generelt grunnlag bør ingen noensinne ta imot noe som er laget av folk som ikke har yrkesstolthet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Av årsaker har det etterhvert blitt sånn i livet mitt at jeg nesten ikke kan se for meg en pastasaus som ikke starter med et grunnlag av sofrito – hvor den klassisk italienske skal være det samme som mirepoix, men jeg pleier å frike ut i retning av både Spania, Karibien og Latin-Amerika – og siden blir det å bygge dette ut i den retningen jeg måtte ønske, som regel til det man kaller rød saus i Italia. Du vet. Tomatbasert. Det går jo ikke an å jukse med “aromatisk friskhet” som selve bærebjelken i det smaksmessige byggverket, men det går an å komplisere sausen med så mange elementer at ingen vil klare å gjette hva du har puttet oppi denne gryten. For eksempel er jeg glad i å putte hakkede svarte oliven oppi den røde sausen min, som jo også må ha såpass mye chili at den biter godt fra seg. (Jeg pleide å skrive chilli – med dobbel L – før om årene, men på grunn av spanske uttaleregler har jeg snudd i den saken.) Dessuten behøver jeg et episk megatonn med hvitløk i det meste jeg spiser. Hvilket utlagt betyr “noe mer” enn hva folk flest foretrekker. Uansett ender det med noe som ingen noensinne har klaget på, ikke engang jeg selv (og jeg er ganske kresen). Men så får det være nok habla habla for nå. Tiden har kommet for å entre kjøkkenet og starte opp dagens arbeider.

Vi avslutter med den best egnede musikken å lage mat til.

En av de mest klassiske manipulasjonsteknikkene er dette med å skuffe noen som tror på deg. Onde foreldre bruker det til stadighet i sin barneoppdragelse og det er en bærebjelke innenfor typisk syk kjærlighet. Hensikten er selvsagt å utøve makt på en passiv aggressiv måte, gjerne mens man flekker tenner i et troskyldig smil. Hvem, jeg? De dydige er også de uskyldige. De er blitt gitt retten til å dømme. For et par år siden fant jeg opp superhelten Skuffegutt som en av befolkingen innenfor mitt private Marvel-univers. Han har evnen til å gjøre folk helt matte og kraftløse av skuffelse, slik at de ikke vet sin arme råd og bare må sette seg ned og gråte. På slikt snedig vis har Skuffegutt kraften til å beseire både konger og keisere med alle deres væpnede styrker, bare ved hjelp av sin totalt overlegne mentale manipulasjonsteknikk. Hva synes du om det? Fette genialt, spør du meg.

En litt mer interessant psykologi dukker opp hos mennesker som – etter eget utsagn – er skuffet over seg selv. De hadde noe slags opplegg eller mål som de ikke greide å nå. I sin egen forhåndsfantasi genererte de bildesekvenser av hvordan ting kom til å gå, men så gikk det ikke slik likevel. Jeg mener dette er ganske vanlig blant idrettsfolk. Når det kommer en påtrengende journalist og spør dem hva de føler nå svares det ofte noe som har med skuffelse å gjøre. Sånn blir det vel når man går “all in” i en konkurranse som man håper å vinne, men så var det noen andre som stakk av med premien. Vi skjønner såpass — men skal likevel stille spørsmålet: Er du en dårlig taper hvis du blir skuffet når du ikke vinner? Jeg vet ikke, men det virker kanskje slik, gitt at ingen kan få til noe bedre enn det beste de klarer der og da, så hvis dette ikke er nok i den aktuelle konkurransen har du rett og slett bare møtt noen som er bedre enn deg. Er det er problem? I så fall bør du sannsynligvis ikke drive med konkurranser.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Til sist har vi menneskers ambisjoner i arbeidslivet. Hvor mye jern skal man egentlig gi? Det finnes visstnok yrker hvor du er nødt til å trampe flatt og yte ditt maksimale til enhver tid, med 70-80 arbeidstimer og mer hver uke hvis du i det hele tatt skal ha noen sjanse til å hevde deg innenfor bransjen eller firmaet som krever såpass av sine ansatte. Dette er perverst, men slett ikke uvanlig blant for eksempel forretningsadvokater og pengemeglere. Det går sannsynligvis døgnet rundt på toppnivå i departementer og direktorater også hvor det som gjelder er “vinn eller forsvinn” fordi hvis du ikke kan eller vil så finnes det alltids noen andre som er villig til å ofre alt annet til fordel for en profesjonell karrière. Hvordan oppleves en skuffelse i slike miljøer? Du får sannsynligvis sparken tvert hvis du ikke presterer på toppnivå — eller ihvertfall er det ikke særlig mange “second chances” å få når du føkker opp noe. Men hva vet jeg? Selv har jeg jo aldri engang vurdert å bli noe annet enn håndverker, hovedsaklig på selvstendig basis. Du vet. Ting tar den tiden de tar når du jobber med praktiske oppgaver. Hvorfor skal jeg skynde meg? Hastverk er lastverk, som de sier, og dette er uten tvil sannheten når du for eksempel skal lage en mur. Det er jo meningen at tingen skal stå der i tusen år. Ha litt perspektiv.

Etter å ha danset til denne avslutningslåten behøver du aldri mer å være flau eller skamfull for noe. Det er vaksinen.

Maktutøvelse fungerer best når den er irrasjonell og uforutsigbar. Det er når ingen skjønner hva som skjer – og enda mindre hvorfor – at folk er på sitt mest lydige. Selvstendighet er kjetteri. Egenvilje er opprør. Du vet at noe forventes av deg men du vet ikke eksakt hva. Straffene er harde og tilsynelatende umotiverte. Alle gjør så godt de kan for at de ikke skal bli lagt merke til. Ingen ønsker å bli utvalgt. Ingen vet hva som skjer med de som blir hentet. De bare forsvinner. I denne fangeleiren er alle like, fordi dette er den beste strategien for overlevelse fra dag til dag. Alt du gjør blir sett. Alt du sier blir hørt. Alt du tenker kan føre til din fortapelse og undergang. Hva er dette? Hva er det jeg beskriver nå? Bare noe jeg drømte nå i natt. Det er en historie om fjernamputasjon av personlighetsstrukturen din i et totalitært system. Saken er at du gjør det selv. Du tilpasser deg. Du gjør det som er nødvendig.

Alle som eier og bruker en såkalt smarttelefon befinner seg under konstant overvåkning. Alle som går på nett og deltar i sosiale medier befinner seg i påvirkningssonen som kontrolleres av maskinherrene. Det er frivillig. Du har signert på et juridisk bindende dokument som er utformulert slik at ingen deler av deg og livet ditt skal være utilgjengelig for de som eier og driver informasjonsteknologien. Slik er den nye verdensordningen. Det handler ikke lenger om hvem som eier produksjonsmidlene men om hvem som kontrollerer oppmerksomhetsrommet. Den klassiske økonomien er død. Spillet har fått nye regler. Prosjekt K er en historie om Dimitri Kulak og hans forvandling – fra det han en gang var og alt han noensinne kunne ha blitt – til et perfekt nymenneske. Han representerer ikke lenger noen form, bare en funksjon. Alt han gjør er reaktivt og oppmerksomhetsstyrt. Alle hans prioriteringer er programmer som oppdateres over nettet. Han har ikke lenger noen sinnstilstand som kan kalles våken, bare den påloggede oppmerksomhetens konstante alarmberedskap overfor signaler. Dimitri føler selv at han har forstått noe. En sammenheng.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi avslutter med denne ganske profetiske sangen fra året 1980.

De som for tiden sitter med regjeringsmakten i Spania heter Partido Socialista Obrero Español (PSOE) – “Spanias sosialistiske arbeiderparti” – under ledelse av Pedro Sánchez og de har vært i regjering siden året 2018, da de etterfulgte det konservative Partido Popular (PP) – “Folkepartiet” – under ledelse av Mariano Rajoy, som hadde regjeringen fra 2011-2018, etter at den forrige PSOE-regjeringen under ledelse av José Luis Rodriguez Zapatero styrte i perioden 2004-2011, som igjen avløste PPs José Maria Aznar sin regjering fra 1996-2004. De intelligente blant oss kan ane et tilløp til mønster her. Regjeringsmakten går frem og tilbake mellom PSOE og PP, sannsynligvis i takt med vingling i befolkningen, som typisk aldri får det de ønsker seg, men de blir da i det minste kvitt hva de ikke ønsker seg. Regjeringsslitasje er navnet på det som foregår i Spania. De kommer inn, styrer i åtte år, så blir de forkastet. Den som kvesser kniven i dagens Spania er selvsagt PPs Alberto Núñez Feijóo fordi han regner sikkert med at mønsteret blir fremført. Vi får se.

For meg personlig har det sannsynligvis liten betydning hvem som sitter med makten i Spania, hvor “business as usual” er hovedregelen for hva du kan forvente ettersom landet sjangler videre i sin relativt stødige sikk-sakk fra det ene til det andre mens tiårene går. Den største kalkunen som ligger på bordet nå for tiden og venter på å bli partert er den stadig pågående boligkrisen, som kort oppsummert handler om at markedsprisen – enter du eier eller leier – har fordoblet seg over det seneste tiåret. Vi snakker da selvsagt om de attraktive områdene – Madrid, Barcelona, Bilbao – hvor ting skjer og det går an å finne en jobb, fordi som mange påpeker: Omkring èn million boligenheter står ubebodd i dagens Spania. For eksempel der jeg bor. I denne blokken er det seks leiligheter og to av dem er ubebodd. Du kan se det samme hvis du vandrer litt rundt i gatene her. Skilt som annonserer at eiendommen er til salgs er plastret opp i alle landsbyens kvartaler bortsett fra akkurat de travleste sentrumsgatene. Du kan kalle dette La España vacia – “det tomme Spania” – eller La España vaciada; “det fraflyttede Spania”. Problemet er mangel på økonomiske muligheter i distriktene, som både fører til fraflytting og forfall av eiendomsmasse i lokalsamfunnene og økt press på boligmarkedet – samt alskens andre sosiale problemer, kriminalitet og det ene med det andre – i storbyene og de mest populære turistområdene.

Samtidig kan du observere de samme tendensene til radikalisering langs de politiske ytterfløyene i Spania som i resten av Europa – og forsåvidt alle andre land med en “vestlig” type postindustriell økonomi – bortsett fra at i Spania har de hatt en mye sterkere vekst enn i andre land som det er naturlig å sammenligne dem med, særlig på grunn av hva vi kan kalle Spanias hemmelige våpen: Omtrent 500 millioner spansktalende mennesker såvel i Latin-Amerika som i andre tidligere kolonistater som ikke ugjerne kunne tenke seg å flytte hit for å forbedre sine livsvilkår. Selvsagt er dette kontroversielt og denne skremselstaktikken med fremmedkulturelle migranter er like hyppig brukt her som i andre land, men det er ikke like enkelt å legge seg på en rasistisk vinkling. Du skal jo ikke lese særlig mye spansk historie før du oppdager at landet har vært et etnisk lappeteppe siden den jævla bronsealderen. Men de klarer likevel å kryste relativt mye skriking ut av den lille mengden med ull som de har, for eksempel den stadig pågående “migrantkrisen i Ceuta”. Hver dag har de noe om denne saken på nyhetene, selv om den er relativt ubetydelig i det store bildet. Overturisme er også et begrep som kastes litt rundt, særlig i tilknytning til presset på boligmarkedet, Airbnb og andre opplegg for korttidsutleie, som i siste instans utkrystalliserer seg i et krav om “færre men bedre turister” — mindre fyll og mere kultur, om du vil. Pensjonister og andre fra Nord-Europa – i det siste også ganske mange fra USA – viser også en økende interesse for å flytte til Spania og nyte de relativt gunstige livsvilkårene man finner her, ihvertfall sammenlignet med de fleste andre steder. Så hvem vinner valget i november? De fleste tipper PP, men det er jo ikke umulig at PSOE tryller frem et mirakel og blir valgt inn for enda en periode, bare usannsynlig.

Vi avslutter med en klassiker av to italienske syngemenn fra Torino som konsekvent foretrakk spansk språk.

Svenskene har sin vargtime – særlig godt kjent av de som liker Ingmar Bergman sine filmer – som egentlig er to timer, fra 3 til 5 om morgenen; når søvnen er på sitt dypeste, marerittene er mest livaktige og de søvnløse er mest deprimerte. Vi skal imidlertid snakke om regnskapstimen, som ikke har noen fast tid på timetabellen men som inntreffer når som helst du setter deg ned med penn, papir og kalkulator for å filosofere over pengene og livet. Hvilke betalinger kan utsettes og hvilke er det kritisk viktig å få ut av verden med èn gang? Du vet. Sånne spørsmål. Jeg kjenner faktisk ingen som ikke på det ene eller andre viset er plaget av regnskapstimen. Som folk pleier å si: Regnskapets time skal komme. Det er noen slags overtro som henspiller på skjebnemaktenes spill, karma, poetisk justis og den typen ting — men det er også den trygge vissheten om at ingen slipper unna. Kemneren kommer til deg også.

Den 15. mars i året 1984 ble den såkalte blindetieren sluppet. Altså den særlig tykke tikronesmynten som i året 1995 ble avløst av den tikroningen vi ennå bruker. Jeg er jo som jeg er – og slik har jeg alltid vært – så jeg var naturligvis i banken samme morgen for å veksle til meg et antall av dem for å se hvordan de fungerte uti butikkene. Jeg ble ikke skuffet. Det var mange som nektet å ta imot den nye tikroningen fordi de følte at det var noe galt med dette bildet. De var jo vant til seddelen, altså blåtieren, og konseptet med tiermynt var så fremmed for dem at de ikke ville ta noen sjanser. Selvsagt var det ikke alle som reagerte slik, men det var mange nok til at jeg fikk uttelling for min “practical joke”. Skal vi kalle det et uformelt eksperiment i privat regi? Det mest interessante som skjedde med meg og den nye tikroningen var imidlertid litt senere – noen dager eller uker, jeg husker ikke eksakt – når jeg satt ved skrivebordet og knipset mynt eller kron på en åndsfraværende måte. Plutselig skjedde det at tieren ble stående på høykant. Hva skal det liksom bety? Herregud. Har mynter også en tredje side? Du er jo vant til å tenke fifty-fifty. Det ene eller det andre. Slå mynt og kron er jo noe alle gjør for å tvinge frem et utfall når de ikke kan bestemme seg for alternativ A eller alternativ B. Før dette skjedde hadde jeg faktisk aldri engang vurdert muligheten for at mynter har en tredjeside — men det har de naturligvis. En mynt er jo hva vi med matematisk terminologi kan kalle en svært lav sylinder, ikke noe todimensjonalt objekt, og blindetieren – som var ny den gangen – hadde jo tilstrekkelig tykkelse til at høykanten ble et aktuelt alternativ. Sånn kan det gå. Man lærer noe nytt hver dag.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi avslutter med litt aktuell svensk folkerock fra året 1998.