Måned: juni 2026

Statsministeren i Spania heter Pedro Sanchez og de kaller ham el guapo – “kjekkasen” – men ingen politisk figur er til en slik grad hatet av sine politiske motstandere som Sanchez. Det har blitt jobbet knallhardt gjennom mange år for “å få noe på ham” men så langt virker det som om han snakker sant: Han har ikke noe å skjule og han setter sin lit til det juridiske systemet. De må gjøre jobben sin så vil resultatene vise hva som er hva. Nylig ble José Luis Ábalos – tidligere kjent som statsministerens høyre hånd – dømt til 24 års fengsel for “korrupsjon”, nærmere bestemt uregelmessigheter i tildelingen av kontrakter for levering av ansiktsmasker og annet medisinsk utstyr under Covid-pandemien. Assistenten hans Ábalos heter Koldo Garcia og han fikk 19 års fengsel. Den siste medskyldige i dette komplottet var forretningsmannen Victor de Aldama, men han fikk bare fire og et halvt år; vesentlig mye mindre enn forventet, hvilket kan tyde på at han vitnet mot de to andre og fikk “strafferabatt” på dette grunnlaget. Som vi ser er det knallharde straffer etter norsk standard. Like mye som folk får for overlagt drap. Det mumles om at de tiltalte “nektet å tyste på Pedro Sanchez” og at de derfor fikk strengere straff enn hva de ellers kunne ha oppnådd. For i visse politiske kretser er de jo hellig overbevist om at det må være noe galt med Sanchez. At de ikke klarer å finne noe betyr bare at det er ekstra jævlig og godt skjult.

Jeg har ikke viet denne greia særlig stor oppmerksomhet, men det er såpass mye rapportering at det er vanskelig å ikke få ting med seg likevel. Kona til Pedro Sanchez heter Begoña Gómez og hun ble nylig satt under etterforskning mistenkt for “misbruk av stilling” – det samme som broren hans også er tiltalt for – og retten bestemte nylig at passet hennes skal inndras fordi de anser at det finnes en risiko for at hun skal flykte utenlands. Jeg vet ikke hva som er hva og har ingen mening om denne saken, men så langt jeg kan se ligner dette på en politisk heksejakt som preges av nedrige metoder og skittent spill. Det virker som om motstanderne av statsministeren prøver alt. Ingen hemninger og ingen begrensninger. Hva som er sant er mindre interessant enn “hva som virker” — særlig overfor folkeopinionen som selvsagt alltid er rask til å utpeke den sittende regjeringen som skyldig for alt de er misfornøyd med, særlig når politikerne i opposisjonen gjentar og gjentar dette budskapet ved enhver anledning. Slik er altså det presset Pedro Sanchez lever med, men det virker ikke som han tar seg særlig nær av det (noe som selvsagt gjør folk dobbelt så rasende). Han fortsetter å gjøre jobben sin og har lyktes med å plassere Spania i en slags europèisk lederposisjon, ikke minst på grunn av sin kritiske inntilling til Donald Trump – som nesten ingen våger å motsi – og Israels brudd på folkeretten i sin behandling av både palestinerne og diverse naboland. Han møter sterk motstand, men han har også sterk støtte. Noen sier han er Europas eneste mann fordi alle de andre har tydeligvis leppene sine sydd fast til trumperumpa, mens Sanchez gir ham fingeren. Og folk liker å se at i det minste noen har litt vågemot.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi signerer ut med litt tungrock, støttet av en video med temmelig radikal terrengsykling.

Blant kommentarene til en YouTube video om turisme i Spania observerte jeg en skalleknarp som mente at det er synd og skam hvordan enkelte knapt forlater charterhotellet, men tilbringer dagene med å drikke seg fra sans og samling på rommet sitt, rundt bassenget eller i den nærmeste baren. Hva skal man tenke? Det høres jo ikke akkurat ut som det sunneste valget disse folka kunne ha tatt, men på den annen side låter det temmelig typisk. Spania er beryktet for billig alkohol og liberale forhold ellers. Du vet. De har jo et annet forhold til synden i katolske land. Tillatelse og tilgivelse sitter løst begge deler. På den annen side betraktes det som personlig nedverdigende å være synlig beruset. I den grad du ser gatefyll i Spania – og folk som steller i stand typisk rølpetrøbbel – så er sjansen stor for at dette er turister. Folk drikker en del i dette landet, men ikke mer enn hva som er normalt i Europa, og det forventes at du skal “bære beruselsen” uten noe drama. Det forventes også at du selv skal forstå når nok er nok og tiden har kommet for å gå hjem.

Etter et år som fastboende i Spania merker jeg at min oppfattelse av mildvær har blitt snudd på hodet. For eksempel var det “bare” femten grader i natt, slik at morgenen føles sval og behagelig, i motsetning til de femogtyve eller mer som det typisk var da jeg sto opp mens det var hetebølge. Du sover liksom helt annerledes. Temperaturbasert frihetsfølelse og “mildvær” i Norge er jo mer et spørsmål om stigende temperatur (men ikke alt for mye) slik at du kan bruke lette klær og sandaler, mens i Spania er det når solen ikke bombarderer deg i senk så svetten renner fra hele kroppen. Jeg så at de har lagt begrensninger på alkoholsalget i Frankrike under den stadig pågående hetebølgen der, men noe slikt har neppe engang vært vurdert i Spania. Jeg tror ikke det går an. Spanskene er ikke særlig kranglete av seg – til tross for hvordan det kan se ut når de har hissige ordvekslinger segimellom – men jeg tror du bør være forsiktig med å nekte dem gledene de mener å ha krav på. Formyndermentalitet mottas ikke med noen stor takk. Dette med “personlig ansvar” går jo begge veier. Derfor er det så skammelig når du viser i handling at du ikke forstår konseptet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Til sist en sang laget av noen dinosaurer fra 70-tallet, men sluppet i 1981.

Det er ikke vanlig med aircondition i Frankrike — og selv om det hadde vært det plages de med stadige strømbrudd på grunn av varmen. Mens folk i Norge samler seg for å “ro” søker franskene dekning som best de kan fordi temperaturene har gått over alle støvleskaft, selv om det fortsatt bare er juni måned. Den seriøse varmen i Sør-Europa er typisk ikke forventet før mot slutten av juli og utover i august. Likevel kommer de sikkert til å stable på beina litt fotballfeber til i kveld, når Norge atter engang skal møte hva som kanskje er det beste europèiske landslaget akkurat nå. Hva sier oddsen? Jeg vet ikke, men jeg tror ikke det er mange som tipper at Norge vinner.

Etter hundre år med diverse møter mellom landslagene er stillingen visstnok 22-22, slik at det laget som scorer flest mål i dag vil få et overtak i langsiktig forstand, fordi på kort sikt er det jo slik at Norge uansett er videre i VM så han Ståle Solbakken kommer sannsynligvis til å spare på kruttet foran den neste kampen som virkelig teller. De viktigste spillerne får hvile mens “reservene” skal få noe å bryne seg på, hvis jeg ikke tar mye feil. Det er jo Ståle som er sjefen uansett hvor lyst folk har til å se Haaland konfrontere Mbappe (mange fotballsynsere snakker om dette). Faktisk hadde de en overskrift på spansk fjernsyn nå nettopp: duelo de los goleadores som henspeilte på nettopp dette, med diverse bilder av Haaland og Mbappe i aksjon. (Selve nyheten er at Spania spiller mot Uruguay i kveld.)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi avslutter der og overlater ordet til selveste skarlagenskongen.

Altså, hvitøk heter ajo på spansk, ikke sant. Imidlertid finnes det mange forskjellige typer. Ajo blanco – som jeg foretrekker å bruke – betyr direkte oversatt “hvit hvitløk” (det henspeiler på fargen til innerskallet) mens den typen som det selges mest av i Norge heter ajo morado, altså “lilla hvitløk”. Det er visse nyanser i smaken, men dette er ikke viktig annet enn når hvitløken er “langt fremme i smaksbildet”, for eksempel hvis du lager alli-oli (“hvitløksmajones”) eller bruker den i salatdressing og den typen ting. Den lilla varianten er litt skarpere enn den hvite, som til gjengjeld har mer sødme og fylde. Betyr disse detaljene noe? Det kommer an på. Visse mennesker gir jo fullstendig faen i hva de spiser, basert i hva jeg antar er en rørende naiv grad av tillit til at matvareprodusentene vil dem vel. Faktisk pleier jeg å kalle denne mentaliteten invers paranoia, definert som en sykelig tro på at folk for det meste er hederlige, ærlige og seriøse med det de gjør. Alle som vet noe om livet har fått med seg at de inverst paranoide er de som blir føkka hardest og oftest. Du kan jo bare ikke stole på folk. Det er evneveikt. Du er nødt til å være tydelig, stå på krava og følge opp med hyppige kontroller, ellers går det rett til helvete. Alt blir bare surr og du ender med å betale dobbelt så mye for noe som bare er halvparten så bra. Som folk da også sier: Hvis du vil ha noe gjort må du gjøre det selv. Setter du bort jobben må du følge nøye med.

Hvilket bringer meg til det såkalte markedet, som visstnok er “selvregulerende” hvis man bare holder fingrene unna og lar folk jåsse fritt ivei med alt som faller dem inn. Herregud. Hvor dum går det an å bli? Halve grunnen til at vi overhodet har en statsmakt som utsteder lover og så videre, er jo for å knuse entusiasmen til “det private initiativ”. Det skal ikke være enkelt. Seriøst. Verden er jo allerede full av alskens meningsløs mannskit som verken er vakkert eller nyttig, men til gjengjeld er det dyrt. Folk gråter over at “millionærene flykter fra Norge” men det er jo bare bra. Parasittklassen kan bare reise og ryke. Gründere meg midt i ræva. Ingen har bruk for sånne idioter. Det vi behøver er solide og kompetente folk som gjør skikkelig arbeid — og som ellers preges av en jordnær mentalitet. Jeg har på ingen måte noe imot science fiction og fantasilitteratur, metafysisk spekulasjon og ville idèer, men det er ikke bra når folk blander drøm med virkelighet og henfaller til dement overtro. Virkeligheten er en streng herre, men kanskje ikke streng nok noen ganger. Vi må hente frem spanskrøret og banke fornuft inn den mennesketypen som “spiller på børsen” og ellers utnytter systemet på verste vis. Glem trygdesnyltere og sånne som jukser til seg penger på sosialen. De er bare snuskete småkjeltringer. De store fiskene i dette farvannet grafser til seg både millioner og milliarder med fantasifullt riggede svindelopplegg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Der setter vi strek med enda en progressiv popsang fra 1977.

En ting er at det er varmt, noe annet er de paranoide rykningene man får når det lukter røyk. Hvem vet hva som skjer. Er det bare noen som griller? Saken er jo at det er opptil flere innmeldte branner i Spania allerede. Foreløpig ingen som er gigantiske, men det er sannsynligvis bare et spørsmål om tid. Det var ganske infernalsk da det sto på som verst rundt her i fjor, med rødt farevarsel på telefonen og full pakke. Igjen denne greia med at du håper det går bra men forbereder deg på at alt går til helvete. Du vet. Sånne branner baller fort på seg når det er varmt og tørt, så får du sterk vind i tillegg. Vi snakket tidligere om denne årstiden som sommeren men nå heter det brannsesongen. Sånn fungerer fremskrittet her i verden. Herregud for et opplegg. Det er jo ikke mye som skal til for å sette fyr på hele mannskiten etter noen dager med førti grader på termometeret og lite nedbør. Sånn er realitetene. Dette må man bare leve med.

Har jeg ellers noe å klage på? Nei det synes jeg ikke. Vi har i det minste ikke jordskjelv i disse traktene. Det allerede hardt prøvede landet Venezuela har nå vært nødt til å forholde seg til denne jævelskapen også. De viser bilder av folk som blir halt frem fra under sammenraste bygninger på fjernsynsnyhetene her. Riktignok bare de levende, men vi må vel anta at det finnes noen døde også. Det må sikkert være en litt uvirkelig opplevelse å bli gravd ut og halt frem av diverse redningsmannskaper etter å ha opplevd at hele skithuset raste sammen rundt deg. Som alle skjønner bor det ganske mange venezolanere i Spania (selv om colombianere er den største innvandrergruppen fra de latinske landene) og folk har litt blandede følelser rundt saken. Som i de fleste andre land finnes det innvandringsmotstandere og de har mange følelser, ikke minst i tilknytning til det “generelle amnestiet” som nylig medførte at rundt èn million mennesker meldte seg for myndighetene for å få orden på papirene sine — eller omtrent dobbelt så mange som de trodde på forhånd. Saken er at disse folka er jo allerede her. Det er bare det at de befinner seg i den svarte økonomien og lever papirløst. Dette amnestiet gjør dem til “medlemmer av samfunnet” og gir dem både rettigheter og plikter.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men der setter vi strek, med enda litt mer progressiv popmusikk fra 70-tallet.

En av mange måter å bedømme varmmatens kvalitet er gjennom vurdering av hvor bra den holder seg som kaldrett et døgn senere. Eller om den i det hele tatt tåler å bli varmet opp igjen og hva i så fall dette gjør med smakskvalitetene. De faglig belastede har en tendens til å like bedre litt “plyndring av liket” dagen etter enn selve middagen slik den ble satt frem i sin originale – og førstegangsoppvarmede – form. Alle vet jo at visse matretter blir bedre av å kjøles ned over natten før de varmebehandles på ny. Imidlertid krever dette en betydelig grad av struktur i maten. Den må være laget av og med bevaringsverdige materialer, så å si. Selvsagt er det variabelt hvor viktig det er å tenke slik, men hvis man bor alene og typisk lager mat bare til seg selv mesteparten av tiden er det avgjørende både for budsjettet, trivselen og det ene med det andre at det foreligger en gjenbruksstrategi. For eksempel at retten er “frysevennlig” i sin ferdige form, for da kan man jo bare øse opp et antall serveringsstore porsjoner, pakke dem i egnet emballasje og deponere disse i fryseren for senere avbenyttelse. Raskt, kjekt og ikke minst smart. Du får anstendig middag uten å gjøre hele jobben hver dag.

Livet handler mye om synsvinkler, ikke sant. Filosofer kaller dette den frie viljens problem og saken diskuteres minst like mye den dag i dag som da konseptet ble formulert for mange tusen år siden. Det er jo ikke bare at du kan velge å gjøre mange forskjellige ting, du kan også velge hvordan du skal oppfatte og “forklare” selve virkeligheten. Det er jo blant annet derfor det er så forbasket vanskelig å bli enig med andre mennesker, særlig de du har et nært forhold til. Hva skal vi mene om dette? Vi mennesker er noen kverulante tukleaper som ofte ikke engang klarer å bli enig med oss selv. Hva skal jeg gjøre? Hva er riktig? Hva lønner seg? Dessuten er det viktig å ikke se ut som en idiot foran alle de andre. Hvis vi ikke hadde en fri vilje ville alt vært mye enklere. Visse politiske og religiøse tiltak prøver å gjøre noe med saken. De vil fri deg fra løse tanker og gnagende tvil. Du får et regelement istedet. Du vet. En bok eller flere, som du kan slå opp i for å finne noen magiske ord som kan bedøve den frie viljens påtrengende mangetydighet. På slikt vis går det an å unnslippe smerten ved å måtte tenke selvstendig og fatte egne beslutninger. Verden er jo konfigurert slik at det finnes alltid tvil. Det finnes alltid ustabilitet, tvetydighet, usikkerhet og en dønn fette ufattelig grad av kompleksitet som bare blir verre og verre jo dypere du går inn i et hvilket som helst tema eller studieområde. Det er hva det er.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Og dette er litt progressiv pop-rock fra året 1979.

Tidligere i livet har jeg ikke helt forstått uttrykket dødsvarmt selv om jeg har brukt det ved et par anledninger. Nyhetene melder om folk som har omkommet på grunn av “varmesjokk” utendørs og folk som har hoppet entusiastisk uti kaldt vann og mistet styringen på kroppen på grunn av dette, med drukning til følge. De hadde en greie om det fordi de fleste ofrene for slike drukningsulykker var unge menn som i utgangspunktet var svømmedyktige og hadde bra fysikk, men så viser det seg altså at du ikke uten videre kan gå fra overoppheting til kraftig nedkjøling. Kroppen protesterer. Han eksperten sa at dette ikke nødvendigvis er farlig hvis man beholder roen, kommer seg over på ryggen og fokuserer på å flyte i de tyve sekundene eller så det vil ta mens krampetilstanden avtar. Hvis du får panikk ender du med å trekke vann inn i lungene og derfra og ut er ikke veien lang. Dette var interessant – på en morbid måte – for det hadde jeg aldri hørt om før. Nye og sikkert spennende måter å krepere. Ved denne alderen ville jeg neppe bare hoppet uti noe vann, men hvem vet hvis jeg var i tyveårene, for den gangen var jeg jo fullstendig fette idiot, troendes til hva som helst.

Det er som jeg har sagt et par ganger nå: Du må være forsiktig hvis du befinner deg utendørs når termometeret ligger og vaker rundt førti grader. Nyhetssendingene har elskverdigst presentert alle mulige slags leger og eksperter på anatomi som forklarer i detalj hva som skjer med deg og hvorfor det kanskje allerede er for sent når du merker symptomene. Vi er jo ikke laget for å tåle slik varme — men vi kan likevel håndtere temperaturen hvis vi tar de korrekte forholdsreglene, først og fremst å få i oss nok vann, som er ganske mye mer enn hva du tror. (For flere opplysninger om saken, søk på nettet.) imidlertid var det bare tyve grader i natt og gjennomtrekken føles frisk og livgivende, i motsetning til de mellom 25 og 28 jeg typisk har levd med den siste uken. Ganske pussig hvor mye bare noen få grader har å si for trivselen. Heldigvis er greia over for denne gang, men det blir neppe den eneste varmebølgen i år. Jeg mener, på nyhetene blir den jo kalt “den første” og dette antyder at de venter flere. Ikke et problem man opplever ofte – eller i det hele tatt – i Norge, hvor rekorden ble satt den 20. juni 1970, i Nesbyen, Buskerud, og er på bare 35,6 grader, ihvertfall så langt de offisielle målingene vet. Det kan jo hende at det har gått noe over dette på noen steder noen ganger, men det er i så fall anekdotisk. Spania er som alle vet et mye sørligere land slik at de norske rekordene for høy temperatur parkeres regelmessig. Rekorden har de registrert i Sevilla i 1995, med hele 46,6 grader den 23. juli det året. Ingen liker sånt. Vi håper det aldri blir så varmt noensinne igjen (men regner med at det blir enda verre).

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi setter strek der, med litt smakfull amerikansk tungrock fra året 1999. (Det tar av etter tre minuitter.)

Uten å undersøke saken våger jeg å påstå – basert i den mengden av menneskekunnskap jeg har – at det finnes mange studier av “viljen til maktbruk” både på et akademisk og et mer folkelig nivå. Vold og tvang er jo en naturlig del av vår art og neppe noe som kommer til å forsvinne. Folk fantaserer om å “vinne slagsmål” og kunstferdig kampteknikk på film er så vanlig at ingen engang tenker over saken. Sannsynligvis er det så mange som så ofte viker unna konfrontasjoner at de over tid bygger opp noen slags hatefull “vilje til hevn” inni seg, fordi som alle vet skal det lite til for å samle sammen en voldelig lynsjegjeng når og hvis det blir aktuelt å “ta noen”. Selv tror jeg dette handler om frykt. De er redde mennesker. Det handler om å gå til angrep på og rituelt fjerne “fryktens årsak” — som er identisk med hatobjektet deres. Som vi kan se både her, der og overalt er dette politisk nyttige egenskaper i menneskenaturen. Det går an å konstruere sin egen plattform for makt på toppen av lynsjegjengens vilje til å marsjere i takt og skrike slagord.

Det bekymrer med litt at rikmannen Abelardo de la Espriella vant presidentvalget i Colombia. Hvorfor stemmer folk på sånne typer? At han er advokat og forretningsmann er jo verken her eller der i forhold til politisk styring av et offentlig apparat, men i den grad det har noen betydning vil jeg påstå det er diskvalifiserende. Ingen av hans tidligere erfaringer styrker den formen for personegenskaper man bør ha for å lede et land. Jeg kan så klart ta feil, men jeg pleier ikke å ta feil særlig ofte. Espriella har jo selv sagt at han kommer til å bruke mano dura – hard hånd – overfor både de kriminelle og de revolusjonære geriljakrigerne som lusker rundt uti jungelen. Det er ikke aktuelt å fortsette med noen forhandlinger. Enten gir de seg og legger ned våpnene eller så blir det full frontal konfrontasjon med alle statens maktmidler. Hvilket bringer oss til problemets kjerne: Hvor mektig er den colombianske staten overfor kokainkartellene? Jeg vil påstå – basert i begrunnet mistanke – at enten så bløffer Espriella eller så er han fullstendig fette sinnssyk. Narkohandlerne har jo sikkert minst like mye penger som staten og bare gudene vet hvor mange som står på lønningslisten deres.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Dersom los narcos virkelig tror at Espriella er en realistisk trussel mot virksomheten deres så kommer de til å drepe ham innen ganske kort tid, men hvis de likevel ikke gjør dette – eller engang forsøker – så har de “laget en avtale”, som er det mest sannsynlige alternativet. Denne presidenten er ikke den første korrupte mann i verden og han vil ikke bli den siste. Narkoøkonomien er en konsekvens av etterspørsel og uansett hvor voldelig og rå man er mot narkohandlere på alle nivåer så er det så perverst mye penger i opplegget at folk står i kø for å få få sin mulighet, selv om de vet det er liten sjanse for at det skal gå bra, eller at de engang skal overleve. “Krigen mot narkotika” som USAs president Richard Nixon erklærte for over femti år siden er forlengst tapt, dersom man skal ta begrepet “krig” på alvor. Hovedproblemet er hvor asymmetrisk viljen til maktbruk er fordelt mellom partene. Statsmakten og de lovlige myndighetene kan ikke matche de uhyrlige grusomhetene som narkokartellene er villige til å begå. Mano duro er følgelig bare latterlig kakling fra en kylling som ikke vet at han står på middagsmenyen. Men velgerne til denne idioten fantaserer vel om å være tøffe og harde, så da så. Det virker mest sannsynlig at Abelardo de la Espriella har drevet med bløff og skuespill for å komme seg inn i maktposisjonen, for deretter å gjøre alt han kan for å øke sin personlige makt og rikdom på alle andres bekostning. Det kan som sagt hende at jeg tar feil, men det tviler jeg på. Vi må uansett bare vente og se.

Vi avslutter dette skrivestykket med en sang fra 2018 fremført av noen svensker.

Selvsagt er det slik at hvis man har kunnet observere posemat fra TORO og den typen ting i spiskammeret til noen, så er det nærliggende å betrakte det som en drapstrussel hvis de byr på “gryterett”. Sånne halvfabrikata er jo laget av onde mennesker som er så grådige, perverse og fattige på sjelsevner at ondskapen trenger igjennom materien og rammer deg direkte i hjertet. Det skjer ikke noe øyeblikkelig – det ville vært alt for drøyt – men over tid blir du syk. Spensten forlater kroppen din og i hodet får du tåke. Du vet. Det handler om zombifikasjon. Den langsomme skapelsen og formasjonen av forbrukere. Det kommer fra alle kanter og det kommer hver bidige dag, uten stans. Det postmoderne menneskets tragedie er at alt har blitt så enkelt at ingen behøver å undersøke og tenke gjennom ting. Alt er tilrettelagt og strømlinjeformet. Værsågod og slå deg løs. Bli alt du kan være. Samfunnet har bruk for deg. Vi elsker deg.

Men nok om det. Alle vet jo allerede at verden i hovedsak er befolket av kjeltringer og idioter. Derfor blir det som det blir. Dette kan man vanskelig gjøre noe med, annet enn å passe sine egne saker og ellers “gjøre det som er riktig” så langt og lenge som man rekker med. For eksempel lære seg å lage skikkelig mat — og avvise de giftige produktene som tilbys av matvareindustrien. Selv er jeg kondisjonert til å reagere negativt på ordet gryterett fordi jeg har sett så mye semmert i denne kategorien gjennom livet. Imidlertid betyr ikke ordet i seg selv verken mer eller mindre enn at denne retten er laget i bare èn gryte (eller panne), slik at vi snakker om “samkokte ingredienser” som likevel utgjør en fullverdig middagsrett. For øyeblikket har jeg stående på komfyren en pannerett med linser som skal koke i en times tid før den er klar — og det tok meg omtrent en time å skru sammen ingrediensene, inkludert all vasking, kutting og annen tilberedelse. Som dette: Baconterninger, løk, grønn paprika, selleri og gulrot – alt kuttet i halvcentimeters terninger – freses sammen på relativt høy varme inntil de begynner å “svette” så tilsettes hvitløk og jalapeños i en “passende mengde” og sulamitten får surre enda et par minutter. Da er det på tide å ha oppi tre store tomater kuttet i terninger. Til sist hadde jeg oppi kjøttet fra en kokt svineknoke, et par never linser og nok kyllingkraft til å toppe hele smæla. Salt og pepper etter smak. Nå skal det bare putre i en times tid så er middagen klar. Før jeg tar maten av komfyren klipper jeg oppi et par never fersk persille som får koke med i noen minutter, så er det klart. Serveres med ferskt brød – og helst ris hvis man må ha noe ved siden av – og et glass tørr, hvit fino sherry.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er fortsatt like forjævlig varmt der ute, men jeg måtte likevel lage mat. Det går jo ikke i lengden å bare gnage på brød med pålegg som en annen evneveik stakkar. Jeg kan jo lage mat så da finnes det ingen unnskyldning som er holdbar i lengden, ikke engang det å sutre over hvor varmt det er. Herregud. Ta deg sammen mann. Hold kjeft og bare gjør det som er nødvendig. Sånn er reglene. Men når det er sagt så er det faktisk jævlig varmt der ute. På nyhetene sier de at Frankrike har registrert sin varmeste dag noensinne – eller altså siden de begynte å måle temperaturene for åtti år siden – og førti mennesker har omkommet ved drukning mens de har prøvd å avkjøle seg som best de kunne. Det er med andre ord ingen spøk. Klokken er 13 mens jeg skriver dette og termometeret har steget til 35 grader (det var 22 da jeg sto opp) og mer skal det bli før kvelden. Men så skal visst regnet komme i natt slik at det er meldt “bare” 27 grader i morgen. Det er bra. Da går det jo an å gå ut på dagtid. Ikke bare fordi jeg behøver noen ting fra butikken, men også fordi det er helt utmerket mosjon å spasere litt gatelangs i en søvnig småby med lite trafikk. Helt passe for meg.

Vi avslutter med enda en gammel gitarhelt som – utgitt i 1982 – spiller en komposisjon av James Mingo Lewis.

Herregud, noen ganger er jeg så evneveik at jeg fortjener juling. Eller i det minste skammekrok. Saken er at det var jo avstemming om Brexit den 23. juni 2016, som betyr at jubalongen var i går. Mens i dag er den store bakrusdagen, som forrige gang. Siden gikk det tre og et halvt år, før de hadde nedtelling til den fulle og hele skilsmissedatoen den 1. januar i 2020. Så kom Covid noen måneder senere. Det var interessante tider i Storbritannia — og forsåvidt overalt ellers også, men britene hadde jo plassert seg i en ekstra vanskelig stilling. Humorister som tar opp Brexit til behandling passer på å trekke inn Covid-affæren som noe slags “Guds tegn” på at nå har de driti på draget. Spørreundersøkelser viser at det er nå et ganske solid flertall for å vende tilbake til start og gjøre hva som enn er nødvendig for å komme tilbake til EU, som på sin side føler litt skepsis. Du vet. Skilsmisseanger er jo noe som kan ramme folk når det har gått en stund og man får syn på sine nye realiteter. Var det egentlig dette jeg ville? Det går ikke alltid slik man hadde tenkt.

Ti år etter avstemmingen er det et biologisk faktum at èn generasjon har fortall dette livet, mens en annen har tilkommet. Det de kaller GenZ består av yngre mennesker – fra 18 til 28 år – og nå har de stemmerett ved valg. Statistikerne som så på spredningen av stemmer da Storbritannia valgte å tre ut av EU bemerket at det var solid overvekt av nei-folk blant de over 60 års alder. Man må jo lure på hva fanden det var som foregikk med dem. Hvorfor taper du ikke stemmerett når du kommer i pensjonsalder? Fremtiden tilhører jo ikke de gamle. Dette er kanskje ikke noe folk liker å ta inn over seg i sin fulle tyngde men det er ikke desto mindre sannheten: Du har sluppet opp for fremtid, gamle krapyl. Tre tilbake og la de som skal leve med konsekvensene av politiske beslutninger også være de som fatter dem. Sånn er det med den saken. Livet er slutt for deg. Din rolle er utspilt. Det viste seg altså at de største motstanderne av EU da avstemmingen skulle skje i det herrens år 2016 var “godt voksne” individer hvorav mange ikke lenger lever. Hva betyr det når folk har en sterk mening? Ikke en fluefjert. Det er bare handlinger som betyr noe. I dette tilfelle hvilken stemmeseddel folk plukket opp og la ned i valgurnene. Hva slags sadistisk tilfredsstillelse følte de da? Det gikk uansett som det gikk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Siden 2016 har britene hatt seks statsministre: David Cameron, Theresa May, Boris Johnson, Liz Truss, Rishi Sunak og Keir Starmer, som er i ferd med å gå av og overlate stolen til Andy Burnham. Dette er ikke noe bra tegn. Samtidig har det britiske samfunnet gått rett i dass, men i sakte film. Uansett hvem som kommer med hva slags forslag så vil de møte skarp motstand. Alt bare låser seg. Alle skjønner at det er mye som må gjøres for å få landet på beina ighen, men det er ingen som vil fire en tomme på “rettighetene”. Det er vanskelig å se hva de kan gjøre for å komme i gang med noe og skape en positiv utvikling, men noe må uansett skje. Det er forsåvidt ikke relevant om Storbritannia nå har politisk flertall for å vende tilbake til EU, for der er de jo ikke ønsket før de har greid å få skikk på opplegget sitt. Det er så mye som er ute av kontroll på så mange områder. Hva kan Andy Burnham gjøre som de de andre seks ikke fikk til? Sånn som det ser ut kan det til og med hende at Nigel Farage blir valgt inn som statsminister for partiet ReformUK – Mister Brexit himself (uten hans påtrykk hadde Brexit definitivt ikke skjedd) – og da blir det ihvertfall ikke noe EU-medlemsskap på Gud vet hvor lenge, sikkert mange tiår. Kanskje er dette hva britene behøver for å komme til sans og samling? Farage er selvsagt bare en løgner og bløffmaker som lever høyt som populistisk politiker i opinionen, hvor han kan si hva han vil uten å måtte bevise noe, men hvis partiet hans får flertall blir han nødt til å styre — det vil si gjøre det han kan med det han har, uten å fokusere så mye på alt han ikke har. Alle vet at det er vanskeligere å gjøre noe selv enn å kritisere andre folks idèer, fremgangsmåter og resultater.

I serien “store britiske gitarister” spiller vi i dag en sang fra 1976 (året med den legendariske hetebølgen).