Pamela Jo “Pam” Bondi er for tiden justisminister i USA. Hun har en litt brokete personlig historie som de spesielt interesserte kan utforske på egen hånd – som alltid finner man mye rart på nettet – men det hun særlig har utmerket seg som er “beskytter av seksuelle overgripere”, først og fremst den notoriske Jeffrey Epstein men også Donald Trump. Det er jo fort gjort å glemme at den amerikanske presidenten er en dømt seksualforbryter, gitt all den andre kriminelle virksomheten hans fra dag til dag. Folk blir utmattet. Det “er noe” hele tiden så man rekker liksom aldri å feste blikket og dermed forsvinner alle detaljene i den generelle tåka som til enhver tid omgir denne uhyggelige personen. Men nok om det, saken er at jeg så et videoklipp av Pam Bondi hvor hun åpenbart hadde brukt – eller misbrukt – lommekalkulatoren for å regne seg frem til at den sittende regjeringen i USA har reddet drøyt 250 millioner menneskeliv.
Det handler om fentanyl, et syntetisk opioid som er femti ganger sterkere enn heroin slik at dødelig dose for en voksen person med normal helse og kroppsmasse er på bare to milligram, en mengde som tilsvarer 5-7 saltkorn. På grunn av at myndighetene i USA har beslaglagt og destruert en viss mengde fentanyl hittil i 2025 går det altså an å påstå at dette kunne i teorien ha tatt livet av 250 millioner mennesker. De snusfornuftige vil imidlertid hevde at dette er en underlig påstand selv om den teknisk sett ikke er direkte ukorrekt. Har man virkelig reddet 250 millioner menneskeliv fordi man har fjernet et kvantum fentanyl fra narkomarkedet? For det første virker det usannsynlig at de har så mange misbrukere av narkotiske stoffer i USA, selv om det sannsynligvis er flere enn folk tror. For det andre søker jo ikke vanligvis de som bruker stoff å begå selvmord i noen umiddelbar forstand, selv om det kan argumenteres for at en typisk stoffmisbrukers livsstil har noe suicidalt over seg. Så hva er poenget med å si noe sånt? Vi kan bare spekulere.
Jeg er ingen ekspert på rusmidler, men jeg kjenner det berømte sitatet som sier at et stoffs giftighet handler om dose. Vi har jo mange legemidler som har god medisinsk effekt når de brukes korrekt, men som kan ta livet av deg hvis du får i deg mer enn den foreskrevne dosen. Dette gjelder i særdeleshet opioidene (syntetiske) og opiatene (naturlige) men også alkohol kan kverke folk hvis man bøtter innpå mye sterk sprit på kort tid (imidlertid er det vanskelig å se for seg at det går an å oppnå dødelig alkoholforgiftning gjennom å drikke øl og andre relativt alkoholsvake drikkevarer). Når det gjelder et stoff som kokain vet jeg faktisk ikke om en overdose kan være direkte eller indirekte dødelig. Jeg mener å ha hørt noe om at man kan føkke opp hjerterytmen hvis man bruker mye av jævelskapen, men at stoffet sjelden er dødelig i seg selv. Totalt sett har jeg – som de fleste andre – et litt ambivalent syn på rusmidler. Jeg både liker og misliker konseptet. Det er jo en etter måten harmløs nytelse å ruse seg litt, av og til, når tiden og anledningen passer slik, men samtidig er det også skingrende åpenbart at mange ikke har evnen til forsiktig måtehold i forhold til rusgifter. Jeg vet ikke hvorfor. Er de født sånn eller har de blitt sånn? Folk påstår forskjellige ting. Farlig er det uansett.
Ruspolitikk er et sirkus med flere klovner enn akrobater. Krigen mot narkotika – “war on drugs” – ble erklært av USAs daværende president Richard Nixon den 17. juni 1971, slik at denne fjollete greia har pågått i over femti år nå. Hva kan vi observere når det kommer til resultater? Det finnes flere og sterkere stoffer, lettere tilgjengelig for en lavere pris, enn noensinne tidligere. Hvis vi skal ta konseptet “krig” på alvor i denne sammenhengen må vi dermed fastslå at narkotikaen har vunnet krigen. Hva betyr dette? Først og fremst at tvang og harde straffer ikke virker etter sin hensikt. Selvsagt går det an å si at vi vet ikke hvor ille ting ville ha vært dersom vi ikke hadde vært engasjert i krigføring gjennom disse femti årene — men om jeg skal gjette, for egen regning og risiko, så tipper jeg at ting ikke ville vært særlig annerledes. De som har lyst på stoff får jo uansett tak i det. Selv i land som praktiserer dødsstraff for små brukerdoser er det etter måten lett å få tak i nesten alt man har hørt om på narkofronten. Hva er poenget med å late som noe annet? Selv tror jeg det beste middelet mot stoffmisbruk er å gjøre det kjedelig og ukult. Du vet. Noe teit og tilbakestående som bare idioter driver med. Spenning, drama, opprør – “det farlige og forbudte” – og alskens mytologisering har jo alltid en viss tiltrekningskraft som burde være velkjent blant alle voksne mennesker. Skremselspropaganda er således både talentløst og ineffektivt. Det er bedre å selge inntrykket av at stoffmisbruk er noe som snuskete middeladrende menn i brun dress typisk driver med. Det mest uhippe man kan komme på, om du vil.
For kontrastens skyld avslutter vi med litt hipp fransk dansemusikk fra 60-tallet.
