Den patriarkalske politiske teori er assosiert hovedsakelig med Robert Filmer. En gang før 1653 fullførte Filmer et verk kalt for Patriarcha, or the Natural Power of Kings. Det ble imidlertid ikke utgitt før etter hans død. I den forsvarte han monarkiets enevelde og kongenes guddommelige rett ved at deres tittel var nedarvet fra Adam, det første menneske i henhold til den jødisk-kristne tradisjon. Filmers teori er grunnlagt på utsagnet at farens styre av familien er den sanne opprinnelse og modell for all styring. I begynnelsen ga Gud autoritet til Adam som hadde eneveldig kontroll over hans etterkommer, over livet og døden selv.
(Wikipedia)
Som alle vet er Chicxulub en småby – omtrent fem tusen innbyggere – i Mexico, som av ukjente årsaker ble gitt dette navnet som er et ord på språket yucatec og betyr “djevelens loppe”. Selvsagt vet også alle som noen gang har blitt utsatt for loppebitt at alle lopper er djevelens lopper – eller satans udyr som vi kaller det på norsk – og at vi dessuten har et sted i Norge som heter Loppa. Et fint utgangspunkt hvis man skal dra på lopphavet som visstnok er noe enkelte nordlendinger sier når de mener omtrent det samme som “dra til helvete”, men jeg vet ikke om dette er sant, bare at karakteren “Bodø” i den gamle fjernsynsserien Stompa pleide å bruke dette som kraftuttrykk. Kanskje begynte folk å bruke det senere, på grunn av serien, eller kanskje gjorde de det allerede. Who cares. Jeg har uansett ikke tenkt meg til Loppa, verken over land eller vann, og definitivt ikke gjennom luften; som også er en litt upassende måte å ankomme Chicxulub. Stedet er jo først og fremst kjent som det nærmeste tettstedet til krateret etter den ti kilometer store asteroiden som landet der for 66 millioner år siden. Du vet. Den som kverket tre fjerdedeler av alt liv på jorda, inkludert alle dinosaurene (bortsett fra de som senere utviklet seg til fugler). Hendelsen er også kalt “den femte massedøden”, fordi vi kan lese ut av det geologiske registeret at det har vært fire slike hendelser før “djevelens loppe” kom inn i omtrent tyve kilometer i sekundet og skapte et krater som er tyve kilometer dypt og to hundre kilometer bredt.
Det var stusselige forhold i flere millioner år etter Chicxulub-affæren. Imidlertid er det sannsynligvis sant som alle sier, at pattedyrene neppe ville ha kunnet etablere seg så vidt og bredt som de har gjort hvis ikke “noe” hadde fjernet dinosaurproblemet. Det er jo vanskelig å etablere noen bærekraftig livsstil i et miljø hvor flere meter høye øgler løper rundt og skriker som ville dyr, foruten at de også – som er et mye større problem – sluker sånne småtasser som deg og meg i et par kjappe jafs, før de løper skrikende videre, helt uten mål og mening. Herregud. Det må være grenser for hva slags naboer man skal leve med. Uansett gikk utviklingen slik at omtrent tyve millioner år senere skilte det vi kaller “vestapene” – de som bor hovedsaklig i Mellom- og Sør-Amerika – lag med oss andre. Det er litt omdiskutert når de første “østapene” kom til det amerikanske kontinentet, men det er godt belegg for å si “fra Sibir for omtrent 25.000 år siden” både basert i arkeologisk og genetisk materiale. De hadde i mellomtiden utviklet seg til å bli mennesker – som er en ganske radikal ting å gjøre – mens vestapene forble mer konservative i stilen sin. Vi fikk ordene aper og apekatter på en tid da få hadde sett slike skapninger, men det betyr på norsk de som har og de som ikke har hale. Aper har ræva bar og oppholder seg mye på bakken. Apekatter har lange haler og beveger seg “katteaktig” rundt i trekronene. Alle klassifiseres imidlertid som “primater” og denne slekten hadde sin storhetstid for tredve millioner år siden, da det fantes mange hundre forskjellige arter. Vi regner som “mennesker” alle de aper som utviklet et oppreist, tobent ganglag og smidige tuklefingre. Det vi kaller intelligensen er sannsynligvis tiknyttet øye/hånd-samarbeidet og det må ha vært en sterk seksuell attraktor for at noen skapning skal utvikle en såpass snål egenskap. Som alle vet drives menneskekroppen av en forbrenningsmotor som yter omtrent hundre watt til enhver tid, hvorav tyve forbrukes av hjernevirksomhet. Dette er en svært kostbar egenskap. Hva slags talenter behøver en ape for å overleve og formere seg? Sahelantropus er det første mennesket vi kjenner til så langt, for omtrent syv millioner år siden, og “oppreist ganglag” er den store nøkkelen til hele mysteriet. Du vet. Blikkretningen.
Folk har et litt variabelt forhold til ordet ape. Noen oppfatter det som en fornærmelse, selv om vi teknisk sett er aper innenfor biologien. Det er litt interessant hvordan språket fungerer slik sett. Ordenes makt er velkjent. Det skal i de fleste tilfelle ikke særlig mye til for å “psyke ut” og manipulere mennesker hvis man vet hvilke knapper man skal trykke på. Enklest er det å manipulere dem som insisterer på at “vi er noe mer enn bare dyr”. Det er jo en fullstendig evneveik tanke. På hvilken måte da? At vi er så smarte og flinke? Herregud. Se deg rundt. Eksakt hvor smarte og flinke ser det ut som om vi er? Belønningen for all vår kos og kultur er fedme og psykiske lidelser. Bon apetit som franskene sier. Jeg kan ikke huske sist gang det gikk en hel dag uten at temaet fedme og/eller temaet psykisk lidelse var fremme i presse og andre media. Folk snakker om disse tingene hele tiden, eventuelt om deres sekundære virkninger i form av skam og sosiale funksjonshemninger. Det er ikke som om vi ikke er klar over problemet. Vi skjønner jo at også vi har instinkter – som alle andre dyr – og at disse har kommet til oss som en lang arv etter alle mulige slags fjerne slektninger og deres evolusjonære strategier og tilpasninger. Vi behøver korrekt ernæring og gode stimulanser for å fungere optimalt som skapninger. Riktignok er vi svært versatile skapninger som kan klare oss på fæl skrotmat gjennom lang tid, men hvis vi ønsker å ha en stabilt god helsetilstand bør vi sannsynligvis sikte litt høyere enn dette lavmålet. Gode vaner i forhold til ernæring og mosjon er det viktigste man kan gjøre som selvstyrt helsetiltak. Kroppen og sinnet må forstås som en helhet hvor alle deler påvirker alle andre deler. Alt henger sammen med alt.
Homo erectus – det oppreiste mennesket – betraktes av de fleste som de første “egentlige” mennesker; som laget finurlige redskaper og kontrollerte ilden fra omlag tre millioner år siden. Det er også litt vanskelig å forklare hvordan de havnet på visse øyer i Sørøst-Asia hvis de ikke hadde ganske god greie på både vanngående farkoster og seil — hvilket selvsagt videre impliserer at de hadde språkbasert kommunikasjon og planer. Hvilket gir oss et hull på fire millioner år mellom sahelantropus og erectus, hvorav førstnevnte neppe hadde noe intellekt å snakke om mens sistnevnte definitivt hadde utviklet abstrakt tenkning. Blant mye annet i dette hullet finner vi mennskets “åtseleterfase”, da man typisk samlet seg i flokk nok til å forstyrre og skremme bort større rovdyr som hadde lagt ned bytter, muligens med en forutgående fase da man nøyde seg med å plyndre det som var igjen, knuse beina for å få tak i margen og så videre, etter at løven, ulven, bjørnen eller hva det nå enn var for slags “totemdyr” hadde forlatt kadaveret. Fett og proteiner styrket i henhold til konvensjonell tenkning fremveksten av intelligens i mennesket. Jeg ser ikke noe poeng i å diskutere med denne påstanden. Den virker rimelig. De som får energirik mat vil vokse til bedre og bli sterkere og sunnere enn de som må overleve på næringsfattig skrot. Alle vet dette. De var fra de tidlige menneskenes perspektiv en sunn strategi å gå for å plyndre kadaverne som de store og skrekkelige rovdyra etterlot seg. Over tid førte dette med seg sånne instilkter som det lønner seg å ha når man driver med sånne forretninger. De som husker fjernsynsserien The Wire husker også karakteren Omar som levde av å rane narkohandlerne. Han var liksom den mest skrekkinngytende av dem alle, fordi hva slags “bad motherfucker” må man være for å etablere seg i en sånn jobb? Vel, der har du det tidlige mennesket, som stjeler fra bjørn og løve, først bare som tyv, senere som væpnet ransmann og terrorist. Enda senere skiftet vi imidlertid perspektiv og ble til jegere — som senere ble til landsbyboende jordbrukere, som er hva vi fortsatt er, med tillegg av alt det andre vi noensinne har vært. De som tror at vi ikke har instinkt for jakt bør prøve å bli med på en jakt. Det skjer ting med folk. Så hva med alle de andre instinktene vi la til oss gjennom tidens løp og som var til vår store fordel der og da, men som kanskje senere har falt litt ut av bruk? Det er et interessant spørsmål.
Det har vært litt støy rundt begrepet “evolusjonær psykologi” i noen år nå, men dette er bare vrøvl og humbug. Evolusjonært er bare sånt som foregår på artsnivå, mens psykologi handler om atferden hos individer. (Hva er det som motiverer dem? Sånne ting.) Vi bør heller snakke om “dyphistorisk sosialantropologi” hos grupper og deres “kulturelle tilpasninger” i forhold til de dominante livsutfordringene der og da. Man skal jo helst overleve med en noe større komfortmargin enn å streife rundt på sultedødens rand til enhver tid. Jeg ser for meg at menneskenes karrière begynte med å følge etter de rovdyrene som fulgte etter de store flokkene av byttedyr, med sikte på å overta byttet med list eller vold. Høres ikke det ut som typisk menneskelig atferd? Dette spillteoretiske utgangspunktet forklarer jo mye. Det virker også rimelig å anta at vi alltid har vært “fastboende” i den grad dette har vært praktisk mulig. At vi ikke finner spor etter boliger betyr jo ikke at folk ikke har hatt noen slags arrangementer med treverk, adobe, skinn og det ene med det andre, som ikke etterlater seg noen spor bortsett kanskje fra et ildsted. Det virker urimelig at folk gikk direkte fra å være omstreifende jegernomader til å bli byboere i elvedaler. Hvis man finner et bra sted med et tilfredsstillende næringsgrunnlag så flytter man jo ikke derfra uten noen slags god grunn. Sånn er det den dag i dag. Folk søker trivsel i kjente omgivelser oftere enn de søker “eventyr i det ukjente”. Dette er definitivt et instinktivt trekk. Nesten alle har ett eller flere “spesielle steder” som har en mening for dem som de ikke helt kan gjøre rede for. De bare liker seg der. Ferdig snakket. Og alle skjønner hva dette betyr. “Landskapsestetikk” berører oss dypt. Vi er aper som liker fine ting. Vi liker pynt. Vi har alle “kunstneriske evner” men vi har også sosial angst. Det er lett å krenke mennesker. Og vi er minst like lettskremte som alle andre dyr, i den forstand at når det oppstår noen slags brå og uventet jævelskap så er våre første instinkter å hoppe unna og komme oss på sikker avstand, eventuelt “søke dekning”, før vi begynner å vurdere hva det er som skjer. Nesten alle reagerer sånn, og ingen behøver å lære dem det. Jeg tror kanskje at de som fantaserer om evolusjonær psykologi kanskje egentlig mener å kartlegge evolusjonært betinget refleksatferd hos mennesket, slik det fremstår som art nå i dag, og i så fall er jeg helt med. Det er et interessant forskningsfelt.
