Kategori: Blogg

Det kan være en tildels svært farlig illusjon å tro at man kan se på noen at de er psykopat. For eksempel ved å lytte til hvordan de velger å ordlegge seg eller hva slags kroppsspråk de viser. Psykopater har nesten alltid total stålkontroll over enhver detalj i atferdsmønsteret sitt. Hva de derimot ikke har er samvittighet. De forstår ikke engang konseptet. De kan være “akademisk interesserte” i andre menneskers følelsesliv fordi det fascinerer dem å trykke på knappene som fremkaller forskjellige typer reaksjoner, men det stanser der. Hva andre føler betyr ikke noe for psykopater. De føler ikke selv sorg og glede, frykt eller lykke, de er som regel kun opptatt av målbare prestasjoner. De er nesten alltid menn, selv om enkelte kvinnelige psykopater forekommer. Omgivelsene oppfatter dem som “naturlige ledere” og har ofte en tendens til å idolisere psykopatenes evne til å “få ting gjort”.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Psykopati er ikke en sinnslidelse og det finnes ikke som diagnose i DSM/ICD-manualene for statistisk basert psykiatrisk diagnostisering. Imidlertid finnes det en sjekkliste som kommer til anvendelse for eksempel under en kriminaletterforskning. De er ikke i utgangspunktet “onde” og fortjener nesten aldri den mytologiseringen man kan observere i for eksempel kriminallitteratur, på film, og så videre. Det finnes ingen større saklig grunn til å frykte psykopater enn en hvilken som helst annen kategori av mennesker som er som de er uten at de selv har gjort noe for å bli slik. Noen psykopater er “høyt fungerende” men de fleste er helt vanlige mennesker, bortsett fra at de har et avstumpet følelsesliv og en utpreget mangel på forståelse ev hvordan emosjonell tilknytning fungerer for andre. Begrepet sosiopat kommer til anvendelse når denne personen kan bedre karakteriseres som hensynsløs enn som manipulerende. Psykopaten er mer som en “katt” mens sosiopaten er mer som en “hund”. Begge kan være i stand til å begå uhyrlige forbrytelser men bare psykopaten “leker med maten”. Det er det sadistiske og manipulerende elementet som utgjør forskjellen mellom de to.

Utover 1970-tallet ble det iverksatt et stort program for samfunnsendring i den vestlige verden. Den modellen som hadde vært i bruk siden umiddelbart etter slutten av Den andre verdenskrig ble sjaltet ut til fordel for “ny økonomisk tenkning” basert i internasjonal frihandel og konkurranse om penger, kontrakter, jobber og det meste annet. Dette var et ideologisk basert veivalg som ble gjennomført både i det offentlige politiske liv og det private næringsliv. Idealet var “effektivisering”. En mer fleksibel og dynamisk økonomisk politikk ble ansett som nødvendig for å sikre fortsatt vekst og velstand i samfunnet. Privatisering av offentlig virksomhet ble introdusert med det formål å “slanke bort” de elementer av virksomheten som var ulønnsome, kostbare eller begge deler, slik at samfunnet som helhet ville bli mer økonomisk sunt og konkurransedyktig i internasjonal sammenheng.

Alt dette var (og er) imidlertid hva man på moderne norsk kaller bullshit.

Den nyliberalistiske ideologien (etter blant andre Friedrich Hayek) har aldri vært et realistisk prosjekt, og i motsetning til hovedkonkurrenten marxisme er det ikke engang fundamentalt menneskelig i sin natur. Det er gammelt nytt at de mest brutale, hensynsløse og manipulerende er de som vinner frem i en krigeraristokratisk fundamentert samfunnsmodell. Det ble imidlertid klinkende klart i løpet av det tyvende århundre at krigføring ikke er noen fremtidsrettet måte å drive forretninger, men samtidig vil bare en tosk fornekte at mennesker er farlige dyr slik sett. Følgelig landet man på “kokurranse” som det bærende filosofiske prinsipp mot slutten av forrige årtusen. Det er forsåvidt korrekt at det finnes “konspirasjoner” der ute, i den forstand at de som sitter med deler av makten i samfunnet søker sammen for å etablere strategier for videre fremdrift av mannskiten. Politikere, økonomer, næringslivsledere og andre arrangerer alle mulige slags internasjonale stevner og symposier med det todelte formål å både beholde den makten de allerede har og stake ut nye veier til mere makt og flere fremtidsmuligheter for seg selv og den gruppen de representerer.

Politikk er noe man fører med de midler man har. Det handler alltid mest om hva som er praktisk mulig å få til i en verden hvor ting aldri blir så bra som hva man kunne ha ønsket. Når konkurranse og “selvhevdelse” blir de grunnleggende prinsipper for samfunnslivet vil dette uten varians medføre den typen fjasete overfladiskhet vi typisk kan observere rundt oss i vår samtid. Men det vil også medføre at psykopater får et konkurransefortrinn via sin samvittighetsløse personlighetstype. Vanlig anstendige mennesker kvier seg for å lyve, stjele og utnytte andres svakhet eller ulykke. De føler et behov for å være “ekte” i sine liv heller enn å være performative. Bare et fåtall synes det er stor stas når alle andre misunner dem deres materielle rikdom og sosiale influens. Men slik har det blitt. Vår samtid favoriserer psykopater.

Da jeg opprettet denne bloggen skrev jeg et eller annet sted i profilen, eller hvor det nå havnet, at jeg ikke er interessert i sosiale medier og at det ikke finnes noen måte noen kan “følge meg” annet enn gjennom å lese det jeg skriver. Jeg har ikke kommet hit for å bli populær eller vinne venner, jeg er her for å skrive. End of story. Hva som ellers måtte foregå av drama og intriger bak kulissene er uinteressant for meg.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Det er ikke typisk slik at folk kommenterer ofte i bloggen min. Det har det aldri vært. Dette er bra. Når man ikke har noe å si bør man holde kjeft. Det er et kompliment til mitt eventuelle publikum at de forstår når det å “bare si hei” ikke vil bli godt mottatt. Jeg er ikke en vennlig type. Jeg er imidlertid ikke uvennlig heller. Det mest korrekte er å si at jeg er uinteressert i de normale, sosiale spillene. Jeg forstår ikke hvorfor noen eventuelt skulle være interesserte i detaljer fra privatlivet mitt og jeg har alltid vært skeptisk til denne mennesketypen. Det raker ikke meg hva andre driver med. Det raker ikke andre hva jeg driver med. Jeg er gammeldags sånn sett. Saker er diskutable, mennesker ikke.

Noen kommenterte imidlertid til meg her om dagen. Det var et slags kompliment. Vedkommende synes jeg er med på å høyne standarden på blogg.no. Javel. Og så? Sånt betyr ingenting for meg. Jeg driter fullstendig i hva andre mener om meg og mitt. Allikevel, etter hva jeg kan observere virker det som om folk typisk setter pris på å ha meg i nabolaget. Jeg bor på et lite sted hvor ingen kan slippe en fis uten at det havner i avisen, som man sa før i tiden. Alle hilser på meg, selv folk jeg ikke aner hvem er. De er imidlertid ikke like vennlige mot hverandre. Dette er litt komisk. Men jeg tror det har sin forklaring i at jeg ikke stiller noen krav til hva, hvem og hvordan “folk skal være”. De kan være akkurat hvem faen de vil for meg. Min mangel på interesse for folks greier oppleves muligens som frigjørende.

Men nok om det. Poenget jeg skulle frem til handler om mine forsøk på å forstå hva som får folk til å bli religiøse, konspirasjonsteoretikere, nynazister, og så videre. Vaksinemotstandere, den typen ting. Det minste felles multiplum jeg er i stand til å observere er at alle disse er sykelig interesserte i andre folks privatliv. De er hva jeg kaller rævsnusere. Det vil si den typen som oppfatter det som helt naturlig å spørre om ting som for eksempel hva driver du med da? og som danner seg “meninger” om andre på et helt usaklig grunnlag. Samtidig driver de med det visse filosofer betegner som selbstdarstellung (“selvfremstilling”) på en sosialt løgnaktig måte. Oscar Wilde behandlet dette temaet på litterært vis i sin fortelling “Portrettet av Dorian Gray” hvor hovedpersonen hentet sin livskraft fra et kunstig selvbilde men han egentlig var en helt annen person “på innsiden”. Man kan si dette var en variant av Faust-myten. Altså det å “selge sin sjel” for et kvantum fordeler i relasjon til det sosiale spillet, hvor Faust hadde opplevd seg selv som mislykket inntil Mefistofeles kom og viste ham veien.

Det handler med andre ord om karaktersvakhet, sannsynligvis fundamentert i et underdiagnostisert angstkompleks. Frykt for “de fremmede” er hinsides enhver sammenligning den mest alminnelige formen for angst som finnes der ute, og et klassisk symptom på denne tilstanden er at pasienten opplever seg som truet av forskjellige abstraksjoner som for eksempel “samfunnsutviklingen”. Det er ikke uvanlig at folk går gjennom hele livet med ubehandlede angstkomplekser som de imidlertid i tiltagende grad mister kontrollen over etterhvert som ungdommen går tapt i livene deres og de ikke lenger ser poenget med å “holde på fasaden”. Ved et tidspunkt kommer hatet frem i dem, og de fremstår for sine omgivelser som bitre gamle individer som “søker hevn” for det de i psykosen sin opplever som urettferdighet.

Vi skal avslutte med å si at det er regelen snarere enn unntaket at folk har alskens mentale fortyrrelser. Det er etter min mening umulig å gå gjennom et helt liv i dagens verden uten å pådra seg tildels alvorlige mentale lidelser, dersom man i utgangspunktet hadde et normalt sunt følelsesliv. Man er nødt til å stykke opp sjelslivet sitt og etablere vanntette skott mellom de forskjellige aspektene av personligheten for å kunne godta den kannibaløkonomien vi lever med i dagens verden, hvor det å hensynsløst utnytte andre mennesker på enhver måte som er profitabel regnes som en beundringsverdig egenskap som vil gi deg fremgang og suksess. Slik sett er det ikke urimelig at folk henfaller til fantasier og vrangforestillinger når de skal utarbeide en pragmatisk strategi for emosjonell overlevelse fra dag til dag. Imidlertid havner vi i en svært farlig politisk situasjon når psykosen blir gjort til et virkelighetsbærende element. De moderate partiene later til å forstå at denne mekanismen eksisterer, mens de mer ekstreme enten ikke skjønner noe, eller de bryr seg ikke om det. Underbevisstheten vet ikke forskjell på det man frykter og det man begjærer. Underbevisstheten vil søke å manifestere alt som er omgitt av sterke følelser i personligheten. Er man sykelig redd for andre menneskers fiendlighet så er dette hva man ubevisst vil søke å manifestere og “bevise”. Denne verden er et hjelpsomt sted slik sett. Man vil typisk finne/skape det man leter etter, så lenge man leter med sterk overbevisning.

John Martin, “Pandemonium”, 1841

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Så vidt jeg vet ble ordet pandemonium oppfunnet av John Milton i 1667, som en del av diktverket “Paradise Lost”, nærmere bestemt som et stedsnavn for “hovedstaden i Helvete”. Det er en gresk neologisme som i norsk oversettelse betyr sånn omtrent “alle småjævlers sted”. For meg betyr det her og nå, det vil si dette livet på denne jorda. Det er her alle småjævlene bor. Man ser dem hver dag. De flyr rundt uten mål og mening mens de skriker som små fugleunger med oksehunger, deres begjær er umettelig. De vil ha mer og mer. Og når de tar seg en pause fra å rive og slite i liket av all menneskelig anstendighet er det for å snakke om seg selv og hvor interessante de er.

Religionskritikk er ikke noe som i utgangspunktet interesserer meg. Folk er sinnssyke. Javel. Og så? Slik har det alltid vært. De dikter opp de mest absurde fantasier om det de tror de observerer, men de bryr seg lite om å gå i dybden. Det blir rent for vanskelig. Slik kan man danse som en sommerfugl bortetter livets overflate uten å noensinne skjønne noe som helst om noe. Seriøst, det er bedre at jeg ikke tar dem på alvor. Det er bedre at jeg avskriver dem som hønsehjerner uten betydning, for hvis jeg skal ta de religiøse på alvor reiser dette umiddelbart det følgende spørsmål: Hvem faen er du til å si noe om hva Gud har ment med alt dette?

Det er blasfemisk å uttale seg på Guds vegne. At du har en jævla bok å peke på betyr ingenting. Gud skriver ikke bøker. Mennesker skriver bøker. Eller blogger, eller hva det nå skal være, vi er bare en slags forvirret form for ape med høye tanker om oss selv. Mellom angst, sex, vold og narkotikamisbruk sitter vi og sager i den grenen som bærer oss mens vi filosoferer rundt hva – tja – mon meningen kan være med det hele, men vi finner ingen svar. Bare flere spørsmål. Uansett hvor langt vi går i en hvilken som helst retning, det finnes alltid mer.

Jeg er etter måten godt orientert om teorigrunnlaget innenfor alle de store religionene, men også en mengde små. Metafysikk er en del av filosofien. Ikke den mest respektable delen, men likevel et slags fattigkvarter innenfor den menneskelige tenkning som man bør besøke og se seg litt rundt i dersom man søker å forstå den menneskelige tilstand. Imidlertid er jeg ikke så interessert i det teologiske grunnlaget for religionene, jeg er mest interessert i teopatien … altså “gudsopplevelsen”. Når, hvordan og hvorfor synes mennesker at de er i kontakt med det guddommelige? Hva slags eddekoppspinn av nervetråder i sinnet er det som får mennesker til å tro?

Etter å ha betraktet de som mener seg kvalifiserte for Guds rike og hele herligheta kan jeg bare konkudere med at ellers takk, jeg tror jeg foretrekker det andre stedet. Man bør sannsynligvis være kresen med hvem man ønsker å vanke sammen med til evig tid. Hvis det blir slitsomt etter bare ti minutter, hvordan vil det da være etter ti tusen år? Herregud. For en deprimerende tanke. Det er imidlertid ikke noe personlig. Jeg har ingen meninger om hvordan andre bør ordne seg. Hvis de får noe slags kick ut av det de holder på med får de bare holde på, det raker ikke meg. Jeg foretrekker det andre stedet. Denne verden er småjævlenes rike. Man ser dem hver dag.

Se Wikipedia for bakgrunn og referanser.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Alle har hørt om Dan Brown og hans romansuksess “DaVinci-koden” … en idè som det virker rimelig å anta at han “lånte” fra en bok som kom ut i 1983 under tittelen Holy Blood & Holy Grail, en bemerkelsesverdig publikasjon av typen “dokudrama” som begynner i det små med hva som er meningen med noen mystiske koder i et gammelt dokument … men etterhvert blir historien mer og mer spinnvill før den fortaper seg helt i tusenårsperspektiver rundt eksplosive, kongelige hemmeligheter, en ridderorden som ble utryddet og et hemmelig selskap innstiftet for å beskytte “det hellige blodet” som har vedvart helt til vår egen tid. Men alt begynner med demonpresten Bèrenger Saunière.

Dette er ikke en historiebok, ihvertfall ikke i noen fagmessig forstand, men vi kan godt kalle det et solid stykke journalistisk gravearbeid hvor det morsomste er den vantro som fremtrer mer og mer hos forfatterne, Henry Lincoln, Michael Baigent og Richard Leigh, ettersom de avdekker noe som vokser til å bli noen slags tusen år gammel konspirasjon som ingen før dette hadde hørt om. Hverdagskost er slikt ikke for journalister og uansett hvor skeptisk man måtte være får man “dyreskjelven” når man etter alt å dømme har kommet over historisk bevismateriale for kontakt merllom slekten etter Jesus (ja, han selveste) og det merovingiske kongedynastiet i Frankrike.

Det er mulig HB&HG er oversatt til norsk for å krafse med seg noen kroner i kjølvannet etter Dan Browns roman, men det vet jeg ikke noe om, jeg lest boka på engelsk for lenge, lenge siden og selv da oppfattet jeg det mest som en dokumentar om en skattejakt. Spennende sånn sett men ikke noe mer enn det. Imidlertid er hele denne greia litt av en markboks, som de sier på engelsk. A can of worms. Latterlige mengder vill spekulasjon rundt Tempelridderne og den merovingiske kongeslektens liv og levnet fantes allerede og det ble mildt sagt ikke noe bedre etter at Lincoln, Baigent og Leigh utgav denne boka. Med andre ord, hvis man er tilbøyelig til å tro på spøkelser, julenisser og hva vet jeg, så bør man kanskje la være å begynne å grave i dette materialet. Mye av det stikker dypt. Mye av det er veldig stygt.

Historisk sett var det interessante tider på 5-6-700-tallet i Frankrike. Ting topper seg etterhvert med Karl den store og det første såkalte hellige tysk-romerske riket, som utløste all mulig slags faenskap over hele smæla, som for eksempel vikingtiden her hjemme, men merovingerne var forhistorien til det som kom senere … og de er, hva skal man si, noen slags nasjonalmyte i Frankrike. Det er sannsynligvis en fordel om man allerede har litt oversikt over de politiske forholdene i Europa på den tiden, for det store bildets skyld, men det er på ingen måte noen nødvendighet. Imidlertid må man påregne noen timer med hakeslepp hvis man begynner å grave i saken. Så er du advart.

Selv har jeg en tendens til å ta tak i noe som ikke alle bryr seg så mye om, som i denne sammenheng rent spesifikt er … hvorfor kaller de det Rennes? Ordet betyr jo reinsdyr på fransk. De har ikke reinsdyr i Frankrike, eller rettere sagt, de har ikke hatt det siden det var istid i Europa. Det finnes to steder med slikt navn i Languedoc, og de er henholdsvis Rennes-le-Bains og Rennes-le-Chateau, som nevnt i overskriften til denne bloggposten. Det førstnevnte ligger som navnet antyder ved noen gamle “thermer”, altså romerske badeanlegg, men de er stengt ned nå, noe som har fått skjemtegaukene til å begynne å si Rennes-sans-Bains. Det andre stedet ligger i siktelinjen til et gammelt “chateau” (som kan bety mange ting, men her ruinen etter en middelanderborg) som man mistenker å være tilknyttet de tidligere nevnte Tempelridderne. Dessuten finnes byen Rennes lengre nord, i Normandie.

På Wikipedia sier de at navnet på byen Rennes er utledet fra en keltisk stamme som het Redonerne. (Hvilker minner meg om en kunstner det er verdt å guggle opp, Odilon Redon, ihvertfall hvis man liker surrealisme.) Om de to stedsnavnene i Languedoc sies det imidlertid at de fikk disse navnene i tilknytning til at en europèisk dronning skal ha passert gjennom nabolaget en gang. Mange sier Blanche de Castille. Om henne vet vi at hun ble hentet fra hoffet i Palencia av sin bestemor Eleanor av Aquitania for å giftes bort til den franske kongen Ludvig VIII på våren i år 1200. Ser man på kartet virker det imidlertid urimelig at de skulle ha tatt omveien helt ned til middelhavskysten når den enkleste veien går gjennom Vizcaya. Derfor satser vel så mange på at det egentlig var Blanche du Bourbon drøyt hundre år senere de mener. Men ingen kan bevise eller motbevise noen av delene. Spørsmålet blir uansett hvorfor det å døpe eller omdøpe et sted til “Rennes” skulle være noe som en dronning bryr seg om til en sånn grad at det skulle glede henne. Det hele virker litt sært. Vi har også det lille problemet at det ser ut som om Rennes-les-Bains ble kalt Les Baines de Montferrand ihvertfall frem til langt utpå 1600-tallet.

Mye av det såkalte mysteriet rundt Rennes-les-Chateau handler om ting som er gjemt i huler. For eksempel drev protonazisten Otto Rahn med sine undersøkelser i denne regionen, og han erklærte jo at han hadde funnet “Tempelriddernes hemmelighet”, men hvis dette er sant fortalte han ingen andre hvor det var eller engang hva det bestod i. Folk flyr fortsatt og snoker rundt i åssidene der. Til og med noen nordmenn som laget dokumentarfilm (den er ikke vanskelig å finne). Lascaux-hulen med sine gilde malerier fra steinalderen, blant annet av reinsdyr, ble oppdaget i regionen i år 1940. Kanskje var hulen allerede en hemmelighet som noen kjente? Slikt er uråd å vite. Som vanlig må vi slå oss til tåls med at livet er fullt av ting vi aldri vil få vite noe om. Alt vi kan gjøre er å synge om det (se under).

Hånden som beveger vuggen er hånden som beveger verden. Alle kjenner diktet av William Ross Wallace, eller i det minste den ene velformulerte linjen som understreker betydningen av å være den som et spedbarn først knytter seg til som “et menneske i sitt liv”, lenge før de utvikler en selvstendig personlighet. Det er naturligvis et etisk minefelt å forske på hvordan spedbarn utvikler tilknytningsfølelse til menneskene rundt seg og hvordan dette siden spiller seg ut. Vi kan filosofere rundt hva som hendte i våre egne liv, til og med intervjue våre foreldre og andre for å danne et bilde av “hvordan jeg var før jeg ble meg selv”, men saken er at ingen kan huske stort fra sine aller første leveår til tross for at vi vet at dette er den psykologisk sett viktigste fasen av et individs personlighetsutvikling.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Genotype og fenotype er arv og miljø definert på sitt mest tekniske og biologiske. Det er hva naturen programmerte deg til å bli og det et hva omgivelsene senere har formet. Ser vi sosiologisk på saken virker det imidlertid fornuftig å regne som “arv” også de påvirkningene man mottar mens man ennå er fullstendig forsvarsløst overlatt til de som håndterer deg før du lærer å snakke og gå, vanligvis de biologiske foreldrene eller andre “slektninger av blodet”. Det antas som det normale at barn blir som sine foreldre, eller i det minste at de på noe slags statistisk nivå ligner på resten av slekta. Ser vi på det enda større bildet – på befolkningsnivå i et helt land – ser vi imidlertid at barn arver i gjennomsnitt 11 mutasjoner fra sin mor og 45 fra sin far. Litt avhengig av hvor på den genetiske koden disse havner betyr det at noen barn kan bli tildels svært forskjellige fra sine foreldre.

Som et sidenotat kan det nevnes at interessant forskning foregår rundt til hvilken grad “kvante-tunnell-effekt” tilknyttet signaloverføringer i selve DNA-molekylet er den fysiske årsaken til at mutasjoner forekommer, men på det praktiske plan er det nok å forstå at det å “bli som” og det å “ta etter” sine foreldre er to tildels svært forekjellige ting. Uansett detaljene rundt hva som påvirker folk på hvilken måte i løpet av barndomstiden ender man uansett med tid og stunder som et (mer eller mindre) voksent individ med selvstendig ansvar for sitt eget liv. Det er stort sett for sent å “lære dem noe” etter at barna dine har kommet i puberteten. Alle oppdager dette. Imidlertid er sannheten at det har allerede vært for sent ganske lenge. All psykologisk forskning viser at barna påvirkes mer av hverandre enn av sine foreldre, hvilket utlagt betyr at skolemiljøet er viktigere for barnets sosiale utvikling enn til hvilken grad foreldrene evner å være “pedagogisk korrekte” i sin foreldregjerning. Barna har en naturlig tendens til å tro mer på sine aldersfeller enn på det foreldrene sier, hvilket må sies å være “biologisk fornuftig” siden det er sine jevnaldrende man kommer til å tilbringe resten av livet sammen med, mens foreldrene og deres generasjon er noe man etterhvert legger bak seg som dominant psykologisk påvirkningskraft.

Flokkinstinkt er et ord vi kan bruke, men hva slags “flokk” snakker vi egentlig om? Både ulver og sauer danner flokk, men av helt forskjellige årsaker. Det typiske mønsteret i naturen er at planteeterne er byttedyr for kjøtteterne. Flokkdannelse for selvforsvarsformål er så å si den motsatte strategi av flokkdannelse med det formål å drive effektiv jakt. Mennesket er imidlertid en kannibalistisk skapning så vi gjør begge deler, gjerne samtidig. Fordi rovdyr jobber langs utkantene av flokken med byttedyr er selvforsvarsstrategien deres å “søke inn mot midten” slik at man ikke blir isolert og tatt ut. For mennesket består dette i å søke popularitet og være omgitt av andre i en tilstrekkelig grad til å ikke føle seg eksponert for “faren ute langs kantene”. Rovdyrinstinktet påbyr imidlertid å se etter de svake og forsvarsløse slik at man får jobben gjort uten å utsette seg selv for fare i større grad enn nødvendig. Også her følger menneskelig atferd det samme mønster. De som ser etter et offer søker ikke konflikt, de søker et rimelig enkelt drap uten unødige komplikasjoner. Ulveflokkers atferd er orientert i retning av å søke ut et individ som de siden kan samarbeide om å drive inn i en killbox (jeg vet ikke hvordan eller engang om dette skal oversettes til norsk) uten noe håp om å unnslippe sin skjebne. Den menneskelige ekvivalenten kan for eksempel være å manipulere noen inn i et hjørne slik at de ikke har noen enkel mulighet til å “søke inn mot midten” og det rituelle karakterdrapet som følger blir en uunngåelighet.

Vi kan si at menneskeheten i utgangspunktet er en saueflokk, men at vi vil forme lokale ulveflokker for å ta ut individer eller grupper som etter vår mening ikke fortjener fred og velstand. For at dette skal kunne skje må vi introdusere et element vi kan kalle gruppekrystallen, det vil si en idè eller et prinsipp, eventuelt en leder eller fører, som gruppen kan organisere seg rundt. Ordet konspirere er fra latin og betyr “å puste sammen”, noe som henspiller på at man var i samme rom som de andre konspiratørene da gruppekrystallen ble introdusert og gjør man ikke noe for å stanse det som senere skjer så er man en medskyldig del av konspirasjonen. En populær gruppekrystall man observerer mye nå for tiden er såkalt “islamkritikk” som imidlertid må forstås som en poetisk omskrivning av klassisk rasisme. Den er ikke forskjellig i sitt vesen fra “jødekritikken” som var vanlig for hundre år siden, men som imidlertid ble tonet noe ned etter de uhyrlige forbrytelsene under Den andre verdenskrig (uten at “jødekritikken” noensinne forsvant helt, den stikker stadig hodet frem fra obskuriteten for å si hei). Omreisende agitatører av ymse slag gjør så godt de kan for å “disse”, skremme, fornærme og opprøre de som av ulike årsaker definerer seg som medlemmer av kategorien “islam”. Det er på det nåværende tidspunkt uklart hva slags Endlösung denne spesifikke ulveflokken ser for seg men de uler en hel del mot månen mens de streifer rundt der ute. De tørster åpenbart etter blod.

Mens vi venter på at drepingen skal begynne kan vi imidlertid si noe om menneskejaktlagenes struktur. De består typisk av tre kategorier og disse er ideologene, opportunistene og de nyttige idiotene. Den siste gruppen er alltid vesentlig mye større enn de to første og også alltid de samme som senere sier at “de ikke forstod hva de var med på”. Derfor er det disse man bør henvende seg til med forebyggende arbeid. En troende ideolog vil neppe la seg forandre og en opportunist vil alltid gå dit han oppfatter at han har “gode muligheter” så de to kan man se bort ifra, men samtidig holde et øye med. Idioter er mennesker som på irrasjonelt grunnlag tror at de forstår noe. Imidlertid kan de aldri gjøre rede for idèene og “meningene” sine på noe stringent og sammenhengende vis, de ender som regel med å mumle noe om ytringsfrihet. Vi er alle idioter i større eller mindre grad, men vi er også unyttige, vi stiller oss ikke til disposisjon for ideologer. Det typisk menneskelige er å være trassige troll og jævlige jævler, men også utpreget lojale mot de som vi deler en eller flere gruppekrystaller med. Jo mindre vi forstår av omverdenen jo mer har vi å tjene på denne lojaliteten. Gruppen imøtekommer våre fysiske og mentale behov. Det er derfor ideologer og opportunismer søker å rekruttere så mange idioter som mulig. De tjener vekselvis som soldater og som menneskelige skjold. Trikset er å lokke folk til å tro på noe som “virker fornuftig” på overflaten men som er den reneste kokkelimonke når man analyserer materialet i dybden. For eksempel religion. Jeg er ikke mer begeistret for islam enn jeg er for kristendom og jødedom, men jeg anerkjenner at mennesker har rett til å tenke, tro og føle hva pokker de vil. Imidlertid kan de ikke gjøre hva de vil.

Ytringsfrihet er bra i den forstand at det er bra vi kan snakke om ting som opptar oss, men det er mindre bra når folk søker å gjøre ordene til våpen og skape gruppekrystaller basert i fiendtlighet mot kategorier av mennesker som ikke rimeligvis kan forventes å gå langt for å tekkes de som er fiendtlige mot dem på irrasjonelt grunnlag. Homofobi er for eksempel ikke en gruppekrystall vi bør tillate å sveve fritt rundt der ute og “ytre seg som den vil”. Ethvert rimelig mentalt oppegående menneske bør kunne se hvordan homofobi kan være en gruppekrystall som motiverer og opphisser folk i retning av fiendtlige ord og gjerninger mens det er uklart hva kategrien av homofile kan, eller engang bør, gjøre for å tekkes de homofobe. Etter min mening bør man kontant avvise våset. Voksne menneskers seksualitet er deres privatsak. Ingen som man ikke deler sitt seksualliv med har noe rimelig grunnlag for meningsdannelse. Faktisk er det svært utidig å snuse rundt i andres underbukser når man ikke på noe vis har blitt invitert nedi der. De fleste mentalt sunne mennesker opplever dette som støtende, om ikke et direkte overgrep. “Uønsket seksuell oppmerksomhet” er et alvorlig samfunnsproblem som i mange tilfelle utarter i kriminell retning. I det store og hele har Norge et godt lovverk, utarbeidet av kompetente mennesker, som regulerer hvor den enes frihet slutter og den andres privatsfære begynner. Alminnelig rettsoppfatning tenderer mot at “frihet under ansvar” er en menneskerett. Det er ikke greit å provosere grensene på en na-na-na måte. Det bør være skuddpremie på skjemtegauk i denne skogen. Ingen av oss er “spesielle”, vi har de samme plikter og rettigheter alle sammen. Det er kanskje ikke rimelig å forvente sunn fornuft fra folk men det lov å håpe.

Nordmenn har for det meste vært vant til å ha tilgang på nærmest ubegrensede mengder med billig strøm. Slik er det ikke lenger. Per i dag har vi et kraftmarked med europèiske priser i et land med tildels arktisk klima … og nå kommer vinteren. Det varierer ettersom hvor man bor eksakt hva slags kulde man kan forvente – selv bor jeg i Innlandet fylke som typisk har en tørr og kald værtype om vinteren – men intet sted i Norge kan man bare fnyse av vinteren og late som ingenting. Det ville vært en dødelig farlig form for arroganse. Det finnes steder i Norge som knapt har noen vinter i den forstand, de har typisk bare en sesong med ufyslig ruskevær, men selv der blir ingen overrasket dersom det plutselig kommer en uke med ti minusgrader. Vi bor veldig langt nord i forhold til de fleste andre mennesker i verden.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Jeg er skeptisk til elektrisk optimisme når det handler om menneskehetens såkalte kraftbehov. Det finnes mange praktiske problemer med idèen om at vi kan alle bo i elektrisk fyrte hus og kjøre elektrisk drevne biler, opplyse byer og gater med elektrisitet og opprettholde en svært kraftkrevende industribase. Jeg tror vi må snakke om atomkraft dersom vi ønsker at dette regnestykket skal gå opp. Enten må vi på noe vis få ned kraftetterspørselen eller så må vi øke produksjonskapasiteten. Høy pris er definitivt et adekvat virkemiddel for å få ned forbruket blant befolkningen, samt i forhold til kraftkrevende industri som ikke er sikkerhetspolitisk viktig. Det finnes sikkert noen som sitter med tallene over bedriftsnedleggelser i 2022, selv hører jeg bare det jeg hører. Gjennom nyhetsmedia og via den daglige rykteflommen. Folk har ikke råd. Ikke jeg heller. Det koster for mye å holde boligen varm med strøm nå for tiden. Ting er ikke som de var før.

Det er en litt komisk tanke å prøve å se for seg de som demonstrerer mot utbygging av vind- og vannkraft i en situasjon hvor man har fattet politisk vedtak om å bygge et anlegg for utvinning av atomkraft. Jeg tror ikke det vil bli en behersket og avbalansert debatt preget av saklig argumentasjon. Jeg tror ikke selve anleggsplassen vil bli et fredelig sted hvor ting går sin gang. Jeg tror ikke driften av et ferdig anlegg for det meste vil foregå i det stille. Kort sagt, jeg tror ikke det er politisk mulig å få gjennomslag for atomkraftverk i Norge. Folk kommer til å gå helt av skaftet med alt sitt folkedemokratiske raseri. De såkalte følelsene kommer til å stå i kokokok. Hvilket naturligvis reiser det klassiske spørsmålet que vamos a hacer? Hva skal vi gjøre? Skal vi bare tilpasse oss det nye prisnivået og venne oss til at heretter vil en større andel av husholdningsbudjettet måtte settes av til å betale strømregningene? Det er slik jeg selv alltid tenderer mot å tenke. Jeg liker dårlig det nye prisnivået men jeg opplever ikke at jeg har noen makt til å gjøre særlig mye med saken heller, annet enn å la være å bruke strøm så langt det går. Temperaturene begynner typisk å falle ned under frysepunktet om nettene der jeg bor i løpet av september. Det går ikke an å være flippete og useriøs med oppvarmingsstrategiene om vinteren i Østerdalen. Det kommer man ikke til å overleve.

En værhard dag i mai stod Birger Borger og Tor Tomske ute på tunet og gestikulerte med armene. Så mange sorger hadde den Borger at han visste ikke sin arme råd. Ser du den båten der, Tomske? sa Birger frustrert. Joda jada sa han Tor, for han var en mann av få ord. Jeg bygde den båten sa han Birger, men er det noen som kaller meg Birger båtbygger av den grunn? Nei nei sa han Tor, slikt hører man aldri. Og når du ser over der kan du se huset som jeg sjøl har bygd, fortsatte Birger, men ingen kaller meg Birger husbygger bare fordi jeg en gang bygde et hus! Tomsken var enig han, så han nikket mange ganger. Sånn er det. Eller sånn er det ikke. Ingen sier Birger husbygger. Nå løftet Birger begge armene og hyttet mot himmelen med knyttede never. Men om man puler bare èn eneste sau så har man liksom et navn for all fremtid?!?!

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Døyr fe, døyr frender sier Håvamål. Men vinn du et gjetord gjevt så vil du bli husket for all tid. Dette er hele poenget med sagalitteraturen. Ordet saga betyr “det folk sier”. Det er ikke sikkert at det er det som er sant i alle sine detaljer, men det er sikkert at dette er de historiene vi forteller om disse skikkelsene fra en annen tid. Innenfor eurpèisk litterær tradisjon – til og med i verdensmålestokk – utgjør den norrøne sagalitteraturen et massivt bidrag som blåser omtrent alt annet det er naturlig å sammenligne den med fullstendig av banen. Det var dette jeg vokste opp med. Sagalitteraturen, samt eventyrsamlingen etter Asbjønsen og Moe, var blant det jeg likte best da jeg var liten. Men det var også andre ting. For eksempel fortellingene til Jules Verne. Eller den arabiske eventyrsamlingen vi kaller Tusen og èn natt.

Edward Wadie Said (1935-2003) var en palestinsk-amerikansk litteraturprofessor ved Columbia-universitet. Han ble en etablert skikkelse i den offentlige debatten med boka “Orientalismen” fra 1976. Dette var kort fortalt en kritisk analyse av vestlige idèer rundt hva vi grovt sett kan kalle “den muslimske verden” i Midtøsten og Nordafrika. Kontroversiell var imidlertid Edward Said først og fremst fordi han var en hard kritiker både av styresett og styresmakter i den samme regionen. Etter hans mening representerte ikke myndighetene folkets interesser. Når gjør de noensinne det? vi de kyniske si. Hvilket er et ganske interessant spørsmål. Er det rimelig å forvente at myndighetene i et land, særlig hvis de er demokratisk valgt, skal være opptatte av hva som er og ikke er i folkets interesse? Jeg synes ikke det. Etter min mening er det nærmest kriminelt naivt å forvente noe annet av noen, uansett hvem de er og hvor man befinner seg, enn at de er ute etter å mele sin egen kake. Mennesker er i utgangspunktet korrupte. Og ganske dumme. De tenker alltid først på seg selv, men siden de som regel er dårlige tenkere går det som det går. Det blir mye motgang og mange skuffelser i livet.

Eventyrfortellinger opererer med sin egen form for logikk, som er tildels svært forskjellig fra hvordan folks vanlige hverdag fungerer, med sine mange hensyn til yrkeskarrière og sosiale hierarkier. Mye, kanskje mesteparten, er åpenbart fantasifulle løgnhistorier som allikevel opererer med en slags form for “høyere sannhet” av moralsk eller metafysisk karakter. Hvis man prøver å forstå poenget med eventyrfortellinger så forstår man ikke poenget med eventyrfortellinger. Det er en slags folkedans med ord og begreper. Noe rituelt. Askeladden (eller Ali Baba) er i utgangspunktet  aldri noen ressurssterk eller beundringsverdig skikkelse, men gjennom sin “heltereise” kommer karakteren tydeligere frem og det som til å begynne med så ut som personlige svakheter viser seg i løpet av fortellingens gang å være nyttige sosiale egenskaper.

Det har blitt skrevet hvor mange litterære analyser som helst om “heltens reise” gjennom et mytologisk landskap hvor det handler om å konfrontere og overvinne et sett med prøvelser og komme ut på den andre siden som et Nietzschiansk “overmenneske”. Et høyere selv. Vi merker oss samtidig at det aldri går særlig bra med brødrene hans, Per og Pål, som er mer snusfornuftige typer, styrt av logikk og rasjonell egeninteresse. Per og Pål er det folk feilaktig kaller “materialister” mens Espen Askeladd strekker seg etter noe som ligger hinsides den verden vi kan forklare med ord. Strukturen i klassiske eventyrfortellinger har en tendens til å følge mønsteret i det vi kaller Pyramidetekster, hvor den døde sjelen må møte opp foran Osiris, underverdenens gud, for å få hjertet sitt veiet og målt. Hvis man har et hjerte som er tyngre enn en fjær vil man ikke slippe inn i den labyrinten man må gjennom for å komme til “den nye dagen”. Som vi ser, dette er gamle greier. Det å være menneske har til enhver tid og på ethvert sted alltid betydd det samme. Bare de ytre og i prinsippet ubetydelige omstendigheter har endret seg med tid og geografi. Den “annerledeshet” vi tror vi kan observere er en illusjon.

“Det er typisk norsk å være god.” (Gro Harlem Brundtland, 1992)

Det har etter min mening aldri eksistert mer primitive mennesker enn de som lever i dag. Materiell inkompetanse er regelen snarere enn unntaket. Et typisk postmoderne menneske kan ingenting, vet ingenting og bruker nesten all tilgjengelig tid på å konstruere det såkalte selvbildet, som er en relasjonell posisjoneringsmekanisme innenfor det sosiale hierarkiet. De fleste av oss ville ikke klare seg særlig lenge i vill tilstand. Slik sett er vi definitivt degenererte tamdyr. Den eneste naturegenskap vi har som virker til vår fordel er flokkinstinktet, men ikke engang det klarer vi å bruke på noe utpreget fornuftig vis.

Hjernen er menneskets stolthet. I evolusjonær forstand er menneskehjernen en absurd kostbar kroppsdel som konsumerer omtrent en fjerdedel av vårt totale kaloriinntak, mens den for de fleste overlevelsesformål er en komplett unyttig, om ikke direkte skadelig, egenskap å drasse på. Darwinisme som konsept ble introdusert av Herbert Spencer. De fleste som snakker om darwinisme – sosial eller materiell – vet lite om Charles Darwin og enda mindre om evolusjonsteori. Det er ikke de sterkeste som overlever, det er de mest tilpasningsdyktige. Men det handler mindre om hvem som overlever, det som virkelig teller er hvem som formerer seg.

Joachim Neander (1650-1680) var en kalvinistisk-lutheransk prest som blant annet skrev salmen Lover den herre, den mektige konge med ære og siden han bodde i Düsseldorf og fikk sin mosjon gjennom å gå turer langs elven Düssel ble denne elvedalen tidlig på 1800-tallet oppkalt etter ham. Neanderdalen. Eller Neandertal på tysk. Det var bestefar hans Joachim som endret familienavnet fra det opprinnelige Neumann til den greske formen Neander, som var en vanlig ting å gjøre på den tiden. Dersom vi fornorsker navnet blir det Nymann, hvilket gir Nymannadal som aktuelt stedsnavn og et artig perspektiv på menneskearten Homo neandertalensis som fikk sitt navn etter Neandertal fordi det var der man først gjorde funn av skjelettdeler innenfor denne kategorien, drøye femti år etter at dalen ble omdøpt.

Når det gjelder disse nymannadølene har vi få arkeologiske bevismaterialer men desto mer spekulasjon. En ting vi kan si, basert i faktisk bevismateriale, er at de var ganske grovbygde i kroppen og at hjernen deres var vesentlig mye større enn vår. Vi vet også at alle som ikke er afrikanere har fra to til fem prosent DNA-materiale fra neandertalere i seg. Det er imidlertid ikke de samme to til fem prosent hos alle individer, det er forskjellig genmateriale som befinner seg på forskjellige posisjoner i kromosomene, slik at totalt sett bærer Homo sapiens med seg omtrent førti prosent av neandertalergenomet. For eksempel er hvit hud en typisk neandertaleregenskap. Det samme er rødt hår. Men studiet av “det genetiske spøkelset” etter neandertalerne er foreløpig veldig ungt. Det er mye vi ennå ikke forstår.

Dersom du ikke allerede vet dette så kan en hvilken som helst kvinne fortelle deg at store hoder ikke er noen fordel når barn skal fødes. Vi befinner oss som art – bokstavelig talt – allerede ved et bristepunkt slik sett. Jeg har sett opptil flere barnefødsler på nært hold. Det er ikke noe vakkert syn, men det er slik jobben blir gjort. For å ha en stor hjerne må man imidlertid ha et stort kranium, som igjen krever formidable egenskaper for vaginal ekspansjon dersom dette er noe man har tenkt å overleve. Dødsfall under barnefødsel var noe ganske alminnelig før vi fikk moderne medisin. Om en høy prosentandel av neanderbarn tok livet av neandermødrene mens de sprenge seg vei ut gjennom fødselskanalen vet vi ikke noe om, men dette kan være en medvirkende årsak til at de døde ut som egen kategori og nå bare finnes som genetisk skygge hos vår egen art, samt noen beinrester her og der.

På den tiden Darwin publiserte sitt hovedverk Om artenes opprinnelse var menneskene så sprekkeferdige av stolthet over vår arts fantastiske talenter og egenskaper at de tok emosjonelt anstøt av tanken på at vi muligens kunne være noe annet og i det store bildet mindre viktig enn Guds beste barn. Den dag i dag er det mange som lar seg opprøre av dette. “Det manglende mellomledd” som på tydelig vis dokumenterer evolusjonære overgangsformer mellom aper og mennesker var lenge noen slags hellig gral innenfor antropologien. I dag vet vi imidlertid at vi ikke “stammer fra apene” — vi er en av de store rassapene, det vil si de som ikke har hale. Sjimpanser og bonoboer er våre nærmeste genetiske slektninger ute i den ville naturen. Øvrige rassaper er gibboner, orangutanger og gorillaer. Alle vi rassapene er så opptatte av ræva på hverandre at vi en gang røsket av halen for å fa enklere adkomst til skinkene. Der er vi ennå, evolusjonært sett.

Det vi kaller “vår vestlige sivilisasjon” har bare eksistert i noen få hundre år. Selve sivilisasjonsbegrepet strekker seg ikke lengre bakover enn de tidligste metalløkonomiene for fem-seks tusen år siden. Vi regner ikke steinalderen som sivilisert, uansett hvor godt organiserte de eventuelt var. Om vi dør ut fordi vi drukner i all den unyttige mannskiten som vi produserer for å dekorere habitatene våre er foreløpig et ukjent spørsmå, men ikke et uinteressant et. Hvor lenge vil monumentene våre bli stående? Om noen millioner år vil alle materielle rester etter menneskeheten utgjøre et centimetertykt lag i det geologiske registeret. Fremtidens forskere, uansett hva slags skapninger vi snakker om, vil kunne avlese dette som en geologisk periode med unormal materiell aktivitet. “Noe” foregikk. Det finnes allerede mange slike lag i det geologiske registeret, men de handler om kollisjoner med kosmiske objekter eller massiv vulkansk aktivitet. Det er vanskelig å si om vår storhetstid vil fremstå som særlig forskjellig fra for eksempel det å kræsje med en komet. Sannsynligvis ikke. Menneskelig virksomhet gjennom århundrene har først og fremt handlet om masseødeleggelse av det naturlige habitatet. Vi er noen lumske rovdyr slik sett.

Heinz Alfred “Henry” Kissinger begynner å bli en gammel mann nå. Han ble jo født i 1923. I Tyskland. Det var imidlertid problematisk å være av jødisk avstamming på den tiden. For mange ble det dødelig farlig, men ikke for Henry. Familien hans utvandret til USA i 1938, hvor han etterhvert valgte en politisk karrière som brakte ham til posten som utenriksminister i 1973. Det var interessante tider, men vi skal ikke her og nå fortape oss i historiens detaljer. Bare konstatere at Henry Kissinger var en av de mest betydningsfulle – og kontroversielle – politiske skikkelsene i etterkrigstidens USA. Han er særlig husket for sin Realpolitik — det at man må spille med de kortene man har, ikke de man skulle ønske at man hadde. Vi lever ikke i en perfekt verden og ikke alle er enige, om noen i det hele tatt er enige med noen andre.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Jeg kan huske Vietnamkrigen. Ikke på noen lineært oversiktelig måte men jeg kan huske at det var en snakkis. Det var på den tiden bildet av USA begynte å slå sprekker for folk. Og ut av sprekken kom Henry Kissinger som for mange ble, ikke alltid helt rettferdig, selve symbolet på amerikansk maktarroganse og urent spill på den internasjonale scenen. Jeg får ikke alltid inntrykk av at de som ikke selv opplevde Den kalde krigen helt klarer å forstå hva slags paranoide forhold folk levde under på den tiden, med særlig vekt på det såkalte atomkappløpet og den stategien som kaltes M.A.D. Mutually assured destruction. Gjensidig ødeleggelse som en garanti for fred i vår tid. Tanken var at hvis noen først trykket på knappen så ville alle trykke på alle knapper og hele mannskiten ville gå til helvete. Der er vi forsåvidt ennå.

Mennesker er veldig kranglete skapninger. Jeg vet ikke hvorfor, men det bør være åpenbart for alle som har tilbrakt litt tid i denne verden at det skal ikke mye til før ting eksploderer og kaos manifesterer seg. Jeg vet ikke hvorfor Kissinger-familien ventet helt til 1938 med å komme seg ut av Tyskland men vi vet at det året ble Østerrike annektert og det ble satt en turbo på jødeforfølgelsene. Kanskje håpet de i det lengste at “noe ville skje” som gjorde at ting ville normalisere seg, men slik gikk det jo ikke. Folk var blitt trent opp til å tenke  “det er jødenes skyld” uansett hva galt de syntes de kunne se rundt seg. 9-10. november det året inntraff krystallnatten og siden var det mer eller mindre fritt frem for å gjøre hva man ville mot jødene. Statsmakten kom ikke til å gripe inn for å forhindre noe slags kriminelt overgrep begått mot jøder. De ble ikke definert som “ekte mennesker” men som et fremmed biologisk element som truet med å undergrave den germanske rasens renhet, eller i den grad de holdt seg for seg selv, konspirere mot det tyske rikets sikkerhet og det tyske folkets økonomiske livsgrunnlag. Jødene kunne være dårlige eller verre. Det fantes ingen god jøde. Derfor måtte Tyskland tømmes for jøder, på den ene eller den andre måten.

Grovt sett kan vi si at Henry Kissingers Realpolitik postulerte at ufred er ikke bra for forretningene. Det et overveldende flertall av alle mennesker ønsker er fred og velstand. Vi ønsker å overleve denne dagen og fortsette med greiene våre i morgen. Og den neste dag. Og så videre. Dette bør være ungangspunktet for samtalene våre. Vi kan sette i gang med å drepe hverandre her og nå men det er ikke bra for forretningene. Vi har ting vi behøver å få gjort. En jobb å passe. En familie å ta seg av. Det er faktisk mye smartere hvis vi setter oss ned og ser på hva vi kan gjøre for hverandre, om det finnes felles interesser, prosjekter vi kan samarbeide om som alle parter er tjent med. Slike ting. Internasjonalt dipomati ligner mest på forhandlinger mellom to mafiafamilier som ikke liker trynet på hverandre men som forstår at de ikke har noe å tjene på å gå til krig. Det er alltid mye lettere å starte noe slags faenskap enn å avslutte det. Det er sant at det skjedde mye stygt under Henry Kissingers tid som utenriksminister i USA, men dette var ikke alt som skjedde. Vi bør ikke undervurdere det fredsarbeidet som faktisk brakte resultater, uansett hva man ellers måtte mene om mannen.

Noen skrev et sted – ikke her på blogg.no – at han ikke forstår hva det betyr å være antirasist. Etter hans mening blir det i prinsippet det samme som å være rasist fordi man bringer “rasespørsmålet” inn i samtalen på en ubehagelig måte. Eksempler ble nevnt. Det blir litt lasagne av dette, så å si, fordi jeg forstår ikke hvordan det går an å ikke forstå hva antirasisme består i, nemig at man ikke holder kjeft og lar det passere når noen eksponerer sine rasistiske fordommer. Det består kort og godt i å si hei, det der er ikke greit. Det handler ikke om at man skal starte noen krangel, bare om å bevisstgjøre de som ordlegger seg på rasistisk vis om at det de sier blir ikke tatt vel imot.

Etter min mening handler alle forandringer i samfunnet om et langsomt og langvarig arbeid innenfor demokratiske rammebetingelser. Jeg er på ingen måte revolusjonær. Jeg er ikke engang (etter min egen vurdering) særlig “politisk bevisst”. Jeg er filosof av legning og pensjonert murer av yrke. Det finnes nesten ingenting av intellektuell karakter som er “for vanskelig” for meg men jeg liker ikke å snakke om følelser. Slik jeg vurderer det handler samtaler om politikk i praksis mest om hva folk føler. Hvordan er det relevant? Jeg forstår naturligvis at alle har alle mulige slags følelser rundt tingene i sine egne liv, også jeg, men vi er ikke dyr som er underlagt våre instinkter. Vi kan velge.

Vi kan velge å være fornuftige og disiplinerte. Dette er kanskje litt i overkant mye å forlange av de unge, som sliter med ville hormoner dagen (og natten) lang, men for en mann i min alder er det uverdig å skrike som et annet dyr om hva jeg “føler”. Jeg har ikke tid til denslags nonsens. Livet er for kort. Det er for mye jeg ikke har sett, gjort og spist ennå. Vi kan godt “snakke om ting” men bare i den grad vi er ærlige, rolige og bruker ord som betyr noe. Jeg liker ikke når folk snakker om “pakkiser”. Jeg har personlige venner som er “pakkiser”. De er skikkelige folk som gjør sin plikt og betaler sin skatt. Hva er meningen med å fornærme en hel kategori av mennesker for ting som de ikke har valgt og ikke kan gjøre noe med?

Statuen på bildet ovenfor er Duleep Singh, den siste maharajah av India. Eller “Sikh-imperiet” som det ble kalt den gangen, det vil si før hele smæla ble annektert av England i 1849, eller “det britiske imperiet” som det het den gangen. Juvelen i krona og alt det der. Britene var veldig stolte over at de hadde overtatt India. Siden kjørte de det som den gangen var verdens rikeste land fullstendig på ræva. Alle rikdommene ble hentet ut og overført til England. Det var et systematisk, væpnet ran og det går ikke an å karakterisere det på noen annen måte hvis man er en mann av ære som forholder seg til virkelighetens verden på lidenskapsløst vis.

På benken midt imot statuen av Duleep Singh satt jeg en vakker dag i 2011 da jeg bestemte meg for at nok får være nok. Da hadde jeg i tre samfulle år kjempet en tapende kamp mot omstendighetene som fulgte etter finanskrisen i 2008, med den hensikt å beskytte investeringene mine. Jeg var innblandet i et eiendomsforetak i Thetford, hvor man altså finner denne statuen. Jeg pleide å gå dit for å sitte der alene og tenke. Noen ganger med øl eller cider. Nesten alltid alene. Ikke mange kom til Butten Island hvor statuen ble reist i 1999 av prins Charles. Men en dag bestemte jeg meg altså for at det virker som en bedre strategi å ta dette tapet og pelle meg hjem til Norge enn å fortsette å stri med vrange banker og enda vrangere forretningsforbindelser i England. Gi meg bilnøklene dine sa jeg til en av dem. Så kjørte jeg derfra og har aldri siden vendt tilbake. Det kommer jeg sannsynligvis heller aldri til å gjøre.