Nesten uansett hva slags sær smak du har – inkludert det banalt normale – vil du nesten helt sikkert finne noe du liker i hyllene mine. Jeg bruker ikke strømmetjenester slik som for eksempel Spotify og har heller ikke noen lagringsmedier av typen ekstern harddisk. Alt musikken min er på CD. Før hadde jeg en del LP og kassett også, men det var før jeg flyttet til Spania og var nødt til å “stramme inn” på all min samling av diverse gjenstander som jeg har plukket opp gjennom livet og få det ned til en flyttbar mengde. Det er hva det er. Selvsagt er jeg gammel nok til å huske da kassetter var noe nytt og fancy som revolusjonerte måten musikken ble distribuert på. Du vet. Personlige mixtapes og den typen ting. Plater var jo ganske dyrt – og er det forsåvidt ennå – men opptak på kassett var et prisgunstig alternativ som dessuten også var mer robust i forhold til å dra musikken med seg rundt på fest, campingtur og andre risikosoner.
Jeg oppdaget artisten David Bowie i året 1977, helt på egen hånd. Det var ingen jeg kjente på den tiden som hadde noe forhold til ham — og selv om jeg hadde hørt navnet før så visste jeg ingenting om noenting. Bowie var bare ganske vagt assosiert med andre artister kalt David, så som Essex og Cassidy, som “jentemusikk”. Men så kom albumet Low. Det gjorde et ganske sterkt inntrykk på meg selv om det var veldig forskjellig fra alt det andre jeg likte på den tiden. Hva jeg ikke visste var at dette var ikke “typisk David Bowie” sånn som fansen hans fra tidligere på 70-tallet var vant til, men en ny retning preget av samarbeidet med Brian Eno og produksjonen hans Tony Visconti. Berlinerperioden, sier de om denne fasen av Bowies artistiske karrière, som var tildels inspirert av krautrock, det vil si den typisk tyske delen av progressiv rockemusikk på 70-tallet som var mer “industriell” og preget av tidlig elektronisk eksperimentering enn hva som var vanlig i Storbritannia ved den samme tiden.
Det er litt interessant i ettertid å observere at jeg hadde “gode instinkter” for musikk lenge før jeg hadde noen kunnskap om emnet. Gjennom uransakelige årsakssammenhenger fant jeg frem til Frank Zappa i året 1978. Som alle vet er det slik at å like Zappa – uten å selv være musiker på høyt nivå – er nærmest noen slags psykiatrisk diagnose mer enn et spørsmål om smak. Vi snakker jo om “organisert galskap” som ikke engang prøver å bli forstått. Samtidig fortsatte jeg å utforske også de andre arbeidene til musikere som spilte sammen med Zappa eller Bowie på den tiden — og slik fant jeg frem til Adrian Belew og Robert Fripp, som igjen ledet meg inn i det kreative universet til King Crimson. Noen flere kryssede konstellasjoner fremkom via Terry Bozzio, som førte meg til det progressive jazz-fusion prosjektet UK, som i sin første inkarnasjon hadde gitaristen Allan Holdsworth (men på den tiden var det Bill Bruford på trommer, for Bozzio kom ikke inn i bildet før Bruford trakk seg) som “alle” sier er noen slags verdensmester. Her er listen: Frank Zappa, Robert Fripp, Richie Blackmore, Yngwie Malmsteen, Eddie van Halen, Joe Satriani, John McLoughlin, Steve Vai, Carlos Santana og Pat Metheny har alle nevnt – mange ganger – Allan Holdsworth som “den beste gitaristen noensinne”. Og flere av de som er listet opp der er ikke akkurat kjent for å være rause med komplimentene.
Sannsynligvis går det ikke an å “ta feil” i smaksspørsmål – du liker jo det du liker, liksom – men det er fair game å snakke om god og dårlig smak. Selv er jeg relativt kresen selv om jeg liker mye variert musikk. Nulltoleransen min slår inn når vi konfronteres med artister som “strekker seg langt for å tekkes markedet” heller enn å jobbe med den musikken som bor i sjelen deres. Du vet. Heslige saker. Det er åpenbart dustete å påstå at salgstall ikke har noen betydning fordi det er jo dette musikerne lever av, men det går på den andre siden nesten alltid galt når artister “lar seg kommersialisere” bort ifra det de egentlig ønsker å holde på med. Imidlertid bør vi skille mellom komponister og utøvere, selv om mange er begge deler. For eksempel var jo Frank Zappa først og fremst en komponist og orkesterleder som hadde stålkontroll over alle utøverne han hyret inn til å fremføre musikken hans både på plater og i konserter — men om du går på YouTube og leter opp intervjuer med musikere som snakker om sin tid sammen med Zappa så sier de typisk at det var livsendrende for dem å jobbe sammen med ham. Selv er jeg fornøyd med å ha hatt de musikalske oppvekstårene mine i siste halvdel av 70-tallet, fordi dette sammenfaller med “musikkens gullalder” på en tid før plateselskapene fikk alt for stor makt og før den digitale utstyrsrevolusjonen gjorde det enkelt å kamuflere mangel på talent.
Vi avslutter med supergruppen BEAT – Tony Levin, Adrian Belew, Steve Vai, Danny Carey – som spiller King Crimson.
