APECALYPSO

Kjell-Inge Røkke er et avskum. Han har aldri vært noe annet. Han begynte som rovfisker og fortsatte som rovkapitalist. Det er bra for Norge at han – og andre som ham – forlater landet. Bare de med slavementalitet tror at ting vil bli verre fordi disse som søker å leve av “eierskap” blir tatt ut. Det er noe patologisk over hele greia. Når får folk nok penger? Hvor mye makt og innflytelse er nok? Svaret er at dette er noe slags svart hull, en singularitet som fortærer alt i sin vei og som ikke har noe annet formål enn å vokse. Det er diabolsk. Rovkapitalistene er monstre som bare vokser seg større og mer sultne jo mer de spiser.

Knehøner vil alltid skjelve foran det de oppfatter som beundringsverdig. Penger. Makt. Skjønnhet. Berømmelse.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Det er imidlertid slik at “andre generasjons liberalistisk kapitalisme” har en begynnelse og en slutt. Harold Sydney Geneen (1910-1997) var den som fant opp faenskapet da han overtok som administrerende direktør for International Telephone & Telegraph (ITT) i 1959. Han hadde en økonomisk teori som handlet om “strukturerte eierskap” som gjør det ikke-relevant hva slags virksomhet den enkelte bedrift opererer med, fordi alt handler uansett om organisasjonsmessig reform og effektivisering med fokus på avkastningsbanen. Det er gallapyntet språk til fordel for hva som i praksis er gangstervirksomhet. Likevel tok alle etter Geneens modell da de kunne se hvordan han overtok et middels stort selskap med 500 millioner i omsetning og blåste det opp til en gigant på 20 milliarder i løpet av ti år.

Trikset er å kjøpe opp alt man kommer over av små og middels store bedrifter og siden organisere disse etter “modellen”. Hovedfokus er alltid å generere avkastning til eierne, altså aksjonærene, samt naturligvis å finansiere en oligarkisk livsstil for konsernets lederskap. Dette er den berømte pengemaskinen som de oppfant i Amerika ved inngangen til 60-tallet og som manifesterte seg i form av “rasjonaliseringstiltak” i Norge på 70-tallet. Det var mye vitsing om dette en stund. At en bedrift skulle rasjonaliseres innebar i praksis at halvparten av de ansatte ville miste jobben, mens de som ble igjen måtte jobbe hardere for mindre lønn. Men sånn måtte det være hvis Norge skulle kunne “hevde seg i den internasjonale konkurransen” ble det sagt. Så da så.

På denne måten etablerte vi den nyrike klassen av parasitter, som Røkke var en del av.

De er selvsagt ikke dumme, disse parasittene. De kan se hva som kommer. Tiden er inne for å sikre formuen gjennom å flytte hele sulamitten til et sted som har sterk tradisjon for å vokte over de rikes penger. Jeg er enig med dem. Ta med deg pengene dine og dra til helvete. Det vi behøver i Norge er folk som jobber, ikke “rentenister” som lever av andres arbeid. Etter at nettet kom har folk begynt å forstå hvordan denne bløffen henger sammen og at de har blitt systematisk rævkjørt av en slags nyføydalistisk klasse av “eiere” mens de trodde at alt var bare bra (selv om de visste at alt ikke var bare bra).

Min politiske stemme går til de første som innfører minst 200 kroner literen for diesel, noe som vil gi et mer korrekt perspektiv på hva slags skade slikt maskineri gjør på naturen og miljøet. Et slikt tiltak vil umiddelbart medføre avvikling av de fleste transportbedrifter her i landet, hvilket er smertefullt men nødvendig. Klimaproblemene er i stor grad en konsekvens av Geneens “strukturerte eierskapsmodell” som har hatt stor politisk innflytelse overalt hvor det har vært vanlig å drømme om raske penger og fete biler. Altså ikke minst i Norge. Dersom man driver et casino ønsker man at det skal være mye spillavhengighet i befolkningen. Selger man narkotika ønsker man flere narkomane. Dette er ikke atomfysikk, det er ikke vanskelig å forstå. Varmgang i økonomien er nødvendig for at de rike skal bli rikere.

Etter noen dager har de fleste fått sagt det de ønsket å si. Det er som man kan forvente. Det å være “royalist” er noe helt annet i Det forente kongedømme av Storbritannia og Nordirland enn i Norge. For det første har de et mye lengre navn. Det er ingen morsomhet. Det lange navnet skjuler noen århundrer med omskiftelige politiske værforhold. Det er sprikende staur den børa de bærer.

Jeg har systematisk rensket ut alle britiske nyhetskanaler etter Brexit og beholdt bare Novara og DDM, Mest på grunn av George Monbiot og Aron Bastami. Røkla kan de beholde. Det har gått seriøst nedover med det britiske prosjektet etter selvmordsforsøket. Folk har forandret seg. Samfunnet er i endring. Balkaniseringen er åpenbar for alle som har forstand. Tre av fire nasjoner i unionen stemte mot Brexit. Bare England hadde et flertall for å vende tilbake til tilstanden som “Europas syke mann” fra 70-tallet. Hvorfor? Det er ikke til å begripe.

Novara viste diverse klipp av folk som uttalte seg om hvor normal dronning Elizabeth var der hun lusket rundt i slottet sitt og skrudde av lys for å spare på strømmen. Akkurat som alle andre. Moderne LED-lyspærer trekker imidlertid sjelden mer enn 10 watt så man bør kanskje ha noen hundre rom i boligen sin før dette utgjør noen realistisk forskjell. Det lyder patetisk. Som om de griper etter halmstrå. Det var aldri noe normalt med “E2R” uansett hvordan man vrir og vender på det, bortsett fra at hun også tilhørte arten Homo sapiens.

Det finnes republikanere også i Norge, men de fleste av dem holder for det meste kjeft. Når eksakt er det en passende diskusjon å ta? Det opplegget vi har nå fungerer på det praktiske plan så får det eventuelt revurderes dersom politisk nødvendighet oppstår. Jeg ser ikke helt for meg hvordan de skulle kunne etablere noen britisk republikk uten at hele faenskapet kollapser. Skottene er allerede mer eller mindre en republikk og kommer sannsynligvis til å melde seg ut av den britiske unionen for å få tilbake fordelene de hadde som EU-medlem, uansett hva som skjer i England, Wales og Nordirland. Visse torier mumler imidlertid om å holde unionen sammen med militære midler. Det er jo en interessant tanke. Skottene er historisk kjent for sin medgjørlighet, særlig når de settes under tvang.

Charles vil sikkert bli en helt ålreit konge, hvordan enn man måler denslags, men han arver et ustabilt rike. Den royale institusjonen står på ingen måte trygt, uten at jeg helt klarer å se for meg “Den forente folkerepublikken av Storbritannia og Nordirland”. Falleri fallera, som man sier når A lener seg på I. Plutselig faller hele korthuset og det kan skje svært raskt. Regjeringen jobber hardt for å blokkere en avstemming om skotsk uavhengighet som nesten helt sikkert vil ende med utmeldelse. Og hva skjer i så fall med Nordirland? Det er vanskelig å se for seg en fredelig irsk gjenforening. Riktignok har de en fredsavtale men bak sløret er frontene minst like harde som de alltid har vært.

Regjeringen til Liz Truss er et annet problem. Hun lever helt klart i Narnia, ikke den virkelige verden, og henter sin politiske støtte fra den fløyen av Tory-partiet som synes at Boris Johnson var litt i overkant Europavennlig. Hvis de får det som de vil kommer garantert bråket fra noen tiår tilbake til å starte opp på nytt i Nordirland. Dessuten synes de at Frankrike er veldig provoserende. Og at folk generelt sett har det alt for bra i Storbritannia. Folk kommer med krav og dette synes de blir litt i overkant frekt når de åpenbart er til for å suge sin næring fra tåneglene til adelsstanden. Pundet har allerede begynt å falle ettersom bedrifter flytter til Nederland og Belgia, mens “kloke penger” søker seg til steder hvor folk oppfører seg klokt. Det er dumt å ta inn penger i skatt bare for å betale dem tilbake som bidrag sier Liz Truss, før hun gjør den litt robotaktige greia med den lave delen av ansiktet som sannsynligvis er ment å skulle etterligne et smil.

Jeg har prøvd å bo i England gjennom noen vintere. Det er på ingen måte som i Norge men været kan bli ganske guffent. Kaldt og surt. Av og til snø. Oppvarming er nødvendig men prisene gjør at folk må velge mellom bespisning og belysning. Tilstandene er mye verre enn hva vi hører om her i Norge. Mange vil sitte i mørket og spise kalde tomatbønner rett ut av boksen denne vinteren. Mange vil dø. Det er uråd å spå om hva som vil skje med politikken, men for øyeblikket er det liten grunn til å være optimistisk.

Han forstod ikke at når man er sin egen herre så er man også sin egen slave.

For å lykkes i forretningslivet og tilegne seg stor rikdom må man bli andres herre. Uansett hvor mye du jobber kan du ikke blir rik gjennom eget arbeid. Det går an å tjene mange penger på å jobbe mye men det er en dårlig idè å bruke seg selv som melkeku. Man er på en eller annen måte nødt til å involvere seg i og organisere mange andre menneskers liv og virksomhet for å bli rik. Man må ta fra andre.

Teoretisk sett er det mulig å sette sammen noen slags helautomatisert operasjon som bare bruker maskiner til å fremstille noen uspesifiserte men enkelt salgbare produkter, men i praksis behøver man ansatte. Flere hundre av dem hvis man vil bli rik men hvis man nøyer seg med å flytte ting og organisere andre menneskers arbeidsdag mot en solid men ikke sensasjonelt stor lønn kan man klare seg med mindre. Slik er hverdagen i de fleste små og middels store bedrifter i Norge. Ting går rundt og folk har en jobb men ingen blir rike.

Så la oss fjerne hele konseptet.

Det de fleste mener når de sier at de har lyst til å være “sin egen herre” er at de ikke har lyst til å være i en situasjon hvor noen andre bestemmer hva de skal og ikke skal gjøre i løpet av dagen. Dette er i praksis slaveri, uansett hvor godt betalt det eventuelt måtte være. Vi kan snakke om begreper som plikt men i et fritt samfunn er det ingen som plikter å adlyde andre. De kan bare legge ned alt de har i hendene og gå sin vei. Ingen kan stanse dem. Hvis det å stanse dem med makt er en “rett” som noen har så er de ikke frie mennesker.

Imidlertid vil det ha visse konsekvenser for privatøkonomien hvis man legger ned sitt arbeid og går.

Livet er først og fremt et praktisk problem. Ting koster penger. Hvor skal man få pengene fra? Marx forutså at i et system med liberalistisk kapitalisme (som var det aktuelle tema midt på 1800-tallet) vil de fleste i praksis ikke ha noe annet valg enn å selge sin arbeidskraft til en produksjonsbedrift. Nominelt sett er dette “frivillig” så man er ikke en slave, man er en tjener. Imidlertid er det ikke noe realistisk valg hvis man vi ha penger til mat og klær og sånt. Den ene parten trenger arbeidskraft. Den andre parten trenger penger. Smokk og smitte skal sammen sitte. Resten er et forhandligsspørsmål. Samfunnets relative fattigdomsnivå dikterer hva slags lønnsnivå som vil gjelde.

Man må ha større baller enn hodemål for å kalle Otto von Bismarck sosialist, men jeg har hørt verre. Og dummere. Det som ser ut til å ha skjedd er at Bismarck leste Marx og bestemte seg for å ta grep. Det var ikke aktuelt med noen revolusjon i Tyskland hvis han kunne gjøre noe for å forhindre det, og det kunne han jo. Slik ble Tyskland den første velferdsstaten. Ikke innstiftet av sosialdemokrater, langt mindre av kulturmarxister, men av en prøyssisk general og yrkesmilitær som var opptatt av standarder og ære. Det er vanærende (forsåvidt også selvmotsigende) for en høyt utviklet stat å ha et fattigdomsproblem. Fattige land har fattigdomsproblemer. Rike land har rikdomsproblemer. Et av dem er sikkerheten. Forsyningsstrategi. Beredskap. Politisk stabilitet. Slike ting. Ethvert rikt samfunn tenderer mot å bli utarmet på grunn av grådighet. Stadig flere vil ha mye mere. Samfunnet blir topptungt. Ingen vil lenger gjøre “skittent arbeid”. Alle vil bestemme over sine egne liv. De ser hva som går an. De vil ha noe av dette for seg selv.

Så … hva med denne lysten til å være sin egen herre?

Det går i praksis ikke an å ha et normalt liv i dagens Norge uten å ha en jobb. Selv om man formelt sett er sjefen.

Men hva med de som får penger fra NAV? vil noen si. Javel. Hva med dem? Det finnes sjelden noen saklig grunn til å misunne de som er avhengige av statens velferdsprogram. Enda mindre de som sogner innunder kommunenes sosialtjenester. Minst av alle de som tigger på gata og sliter men rusproblemer og mental helse. Hva slags umennesker er det som lar seg forarge over andres ulykke? Herregud. Dette er Norge i 2022. Vi har standarder. Det er ikke viktig for noe høyt utviklet land om det finnes rike mennesker, men det er svært viktig at det ikke finnes fattige. Bare de rike synes at de selv er viktige, men de representerer også forsåvidt et psykiatrisk samfunnsproblem. Hva er det som forårsaker pengenarkomani? Hvorfor virker det som om man bare vil ha mer og mer jo mer man allerede har? Som tidligere nevnt er den daglige situasjonen i de fleste små og mellomstore bedrifter i Norge at sjefen også jobber. I den grad det går sånn noenlunde bra har man forsåvidt “god råd” men det er ikke det samme som å være rik. Slutter man å jobbe vil det ikke gå mange måneder før problemene tårner seg opp. Slik er virkeligheten for nesten alle innenfor privat sektor i Norge.

Ta et lokalsamfunn hvor som helst i landet. Si at det bor noen tusen der. Du vil alltid finne et antall individer som ingen har lyst til å forholde seg til. De er ikke etterspurt selv om de eventuelt har lyst på en jobb og det ene med det andre. Hva med dem? Jeg har selv hatt folk i arbeid som var “løse kanoner på dekk” til en slik grad at jeg tenkte det er jo for faen billigere å bare gi ham en tusenlapp og sende ham hjem hver dag heller enn å mase med alt dette rotet og trøbbelet. Seriøst. Det har skjedd, og ikke bare èn gang. Jeg skal ikke snakke om råtne epler i kurven men la oss si at du har et band. Et rockeorkester. Hvis et av medlemmene stadig spiller surt og bommer på rytmen vil ikke resten av bandet få til å gjøre jobben om de er aldri så dyktige musikere. Det svakeste leddet i kjeden definerer kjedens styrke, ikke hvor solid den er på et gjennomsnittsnivå. Slik er storsamfunnet også. Det finnes en – egentlig ganske høy – prosentandel av individer som er “uansettelige” i den praktiske verden, hvor man er avhengig av å fremstille resultater som holder en viss standard. Hva gjør vi med dem?

Etter min mening bør Norge innføre såkalt borgerlønn. En flat sats, si for eksempel 25.000 hver måned til alle, uansett, ingen spørsmål stilt og ingen krav om noe. Værsågod. Ta disse pengene og gjør hva fanden du vil med dem. Det er nok til at man ikke “behøver” å jobbe, såfremt man aksepterer hva som med norske priser er en ganske spartansk standard, men jeg tror likevel de fleste ville ha lyst til å “gjøre noe” med sin levetid. De fleste vil også ønske et noe bedre budsjett enn dette. Uansett vil pengene for det meste bli brukt opp fra måned til måned så allerede der vil det finnes et etter måten kjøpesterkt publikum man kan henvende seg til med det man har å selge. I tillegg frigjør man betydelige ressurser som går med til å finansiere administrasjonen av den klovnedansen vi kaller NAV, hvor det virker som om de anser det som viktigere at folk er i “aktivitet” enn om de utgjør en fare for seg selv og andre, i det minste i kommersiell forstand.

Bildet ovenfor viser en tysk propagandaplakat fra 1930-tallet. Den gjengir en alminnelig paranoid vrangforestilling på den såkalte høyresiden i det politiske landskap, at de høyerestående raser skal bli utpult av mindreverdige undermenneskers enorme formeringstempo, slik at den edle hvite rasen vil opphøre å eksistere. En variant av denne tanken (som var mindre aktuell i Tyskland på den tiden) er at de samme mindreverdige raser skal gjøre selve formeringsprosessen på hjemmebane for deretter å skipe barna “hit” (altså til vesten), godt hjulpet av såkalte kulturmarxister “her hjemme” som ser seg politisk tjent med å importere fremmedkulturelle støttropper i en strategi som, nok en gang, handler om å avskaffe den hvite rasen, som jo er for intelligent til å la seg lure av agentene for en Ny Verdensordning.

Kanskje er det galskap, men det er i det minste komplett galskap. De har tenkt på alt.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Grunnen til at det er så vanskelig å definere hva eksakt fascisme, nazisme eller hva man nå skal kalle det betyr, er at de har ikke egentlig noe politisk program. De vil bare ha makten. Energien deres er misunnelse, misnøye, og en rekke andre ord som begynner på “mis”. De er sinte. De er redde. De liker ikke det de ser. De vil ha mer politi og strengere straffer, men de vil også ha billig sprit og flyreiser til syden, flere veier og lavere skatt. Velferd og strenghet. Selveste Hitler sa at “nasjonalsosialisme kan bety hva som helst”. Det partiet han ble medlem av i september 1919 het først “Det tyske arbeiderparti” men etter at han overtok som leder la han til “nasjonalsosialistisk” i partinavnet, fordi han kunne observere at nasjonalistene og sosialistene var de som på den tiden trakk flest medlemmer, så hvorfor ikke begge deler?

Legg merke til at de har alltid en fiende. Noe farlig. Noen de ønsker å “ta”. De vil ha hevn for all angst og uro som de føler.

I utgangspunktet er nazisme et psykiatrisk problem, men så finner de sammen og starter politiske partier. Det maksimale potensialet til denne typen bevegelser har tradisjonelt ligget rundt 20-30% i en hvilken som helst gitt befolkning. Men det er nok til å få tilstrekkelig politisk makt til å bli invitert inn i en koalisjon av de mer “normale” høyrepartiene. Så begynner det. Først tar de dem som alle uansett hater. Så tar de dem som mange misliker. Siden jobber de seg gjennom befolkningen med utrenskningene sine inntil de enten har oppnådd slik grad av “renhet” som de kan leve med eller noen konfronterer dem med voldelige midler og fjerner dem fra makten.

Det norske Fremskrittspariet har kanskje blitt en stuegris som Erna Solberg kan bruke som fotskammel mens hun sitter der med popcorn og fjernkontroll og deler ut gilde gaver til de som allerede har mer enn de behøver og tvinger kronisk syke ut i meningsløs “aktivitet”, men det er fortsatt først og fremst en gris. De er fascister. De vil “ta” folk. Planen deres er å skaffe seg politisk makt. Punktum. Særlig mye lengre har de ikke tenkt, men makten er jo til for å brukes, så da begynner vi med det som “folket” er mest misfornøyd med. Siden får vi se hva som skjer. Men alskens uansvarlige og destruktive ting må definitivt bli billigere mens straffenivåene må høynes. Hevnen er søt.

Vi vet om mennesker at lynsjegjenger er noe som kan oppstå spontant når et tilstrekkelig antall mennesker er opphissede nok. Og det finnes så mange slags grunner til å være sint. Så mange som bærer på “rettmessig harme” som de ikke får noe utløp for. De vil bare at noen skal gi dem lov til å “ta” det de hater og frykter så sterkt. Banke opp de som ødelegger og forpester nabolaget. Gi strenge straffer til sånne som tror de kan gjøre som de vil. Vi vil ha hevn for all angst og uro som vi føler. Du skal ikke tro at du er noe. Du skal ikke tro at du er bedre enn oss. Vi er mange. Vi er sinte. Og snart kommer vi og tar deg.

Vituð ér enn – eða hvat?

Hvis du ikke ønsker å vite svaret bør du la være å stille spørsmålet.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Kringla heimsins, sú er mannfólkit byggir, er mjök vágskorin; ganga höf stór or útsjánum inn í jörðina.

To filmer som kom ganske tett på hverandre på 80-tallet gjorde dypt inntrykk på meg, av noenlunde samme grunn. Den ene var Blue Velvet (David Lynch, 1986) og den andre var Hellraiser (Clive Barker, 1987). Jeg oppfattet dem begge som “studier i det umenneskelige”. Hvordan man beveger seg fra det barnaktig naive til den kyniske voksenerfaringen gjennom et landskap av grusomhet. Eller rettere sagt, hvordan man ikke gjør dette, fordi foran porten til de ytterste erfaringer som er menneskelig mulig å kjenne står en vokter og hans navn er frykten. Hans våpen er en stram klo rundt hjertet som får kroppen til å skjelve og pusten til å hikste. Vokteren ser på deg og smiler. Han kjenner alle dine hemmeligheter. Han vet hvor han har deg. Hva er det hjertet ditt begjærer? spør han deg, men du tør ikke å svare.

Ordet sadomasochisme er sammensatt av to personnavn, etter henholdsvis Donatien Alphonse Francois, Marki de Sade, og Leopold von Sacher-Masoch. Begrepene sadisme og masochisme ble imidlertid oppfunnet av Richard von Krafft-Ebing (som også oppfant begrepene homoseksualitet, biseksualitet, transvestisme, med mye mer) i løpet av sitt livsprosjekt, som handler om å kartlegge det han anså å være “parafilier”, eller unormale seksuelle objektsvalg, senere publisert i boken “Psychopatia Sexualis” (1886) som man trygt kan si har hatt en viss påvirkningskraft i forhold til menneskers idèer om det seksuelle. Sannsynligvis var Krafft-Ebing inspirert av Sigmund Freud, som ofte kaller “psykologiens far” og som muligens i noen grad overbetonte det seksuelles viktighetsgrad i de fleste menneskers liv. Imidlertid er det rimelig å påstå (som også var Freuds poeng) at de tyngste og mest komplekse nevroser man finner hos menneskelige individer har oppstått som en følge av seksuell dysfori, at man ikke klarer å godta seg selv som seksuell skapning. Dette kan bli hvor komplisert som helst ettersom man køler på med stadig flere lag av selvfornektelse, bortforklaringer og ubehag over egen kropp, eget utseende, og så videre.

De som husker 80-tallet husker også da AIDS ble noe folk begynte å snakke om. Fordi dette lot til å være en ihvertfall delvis seksuelt overførbar sykdom ble det igangsatt et stort arbeid med å kartlegge og kategorisere hva slags seksuelle uttrykk og aktiviteter som fantes der ute. Som et ledd i denne prosessen ble akronymet BDSM introdusert, som en sekkebetegnelse for ritualiserte seksuelle aktiviteter preget av sadomasochisme, seksuell dominans og underkastelse, fetisjisme, transvestisme og mye mer. Psykodramatiske rollespill som sammenfaller noenlunde med det man i enda eldre tider kalte seksualmagi, hvor man typisk har en “utøver” (eller “medium”) og en “seremonimester” og poenget er å “åpne dører” innvendig gjennom diverse mer eller mindre kontrollerte seksuelle ritualer. (Det er ikke vanskelig å finne stoff om dette på nettet dersom man er nysgjerrig.) En ikke ualminnelig fordom mot BDSM er at dette bare handler om dekadente menneskers degenererte søken etter stadig “sterkere stoffer” i sin jakt på nytelse. Til en viss grad er dette korrekt, men bare når vi snakker om BDSM som en cargo cult (søk på nettet hvis du ikke allerede vet hva det betyr), altså at man kopierer kostymer og kulisser, hermer etter aktivitetene og deretter forventer at “noe skal skje”, hvilket det selvsagt ikke vil gjøre fordi man mangler jo selve nøkkelen til det hele.

Postmoderne mennesker har en tendens til å preges av forbrukermentalitet. Vi vil typisk ha raske belønninger for kort tids halvhjertet innsats, ellers gidder vi ikke. Utålmodigheten preger våre travle liv. Raske årsaker, raske virkninger, alt sentrert rundt individets eksistens i et evig øyeblikk hvor man skriker som en sulten fugleunge etter flere og bedre stimulanser. Høyere! Raskere! Lysere! Fremskritt! Vi har på mange måter mistet kontakten med en dypere, mørkere og mer saktegående verden. Dette tapet er den sorgen folk bærer i hjertet når de leter etter noe “ekte”. Men som i den gamle historien om han som hadde mistet bilnøklene sine og lette etter dem under gatelampen fordi det var der det var lyst, kommer vi ikke til å finne det vi har mistet hvis vi ikke leter der vi var da vi sist hadde det. Kan du huske noe? Ved et tidspunkt i livet mistet man den inspirerte gnisten som man ble født med. Og hullet ble umiddelbart fylt av bekymringer. Portvokteren kom. Grensene ble etablert. Angsten eter sjelen. I filmen Hellraiser møter vi “cenobitter”. Engler for noen, demoner for andre. Slik presenterer de seg når de kommer, fordi noen har løst koden i en magisk boks (som det er vanskelig å tro at ikke Clive Barker baserte i landeplagen Rubiks kube som “alle” hadde på 70-tallet) og dermed “åpnet dører” til en annen verden, hvor smerte og nytelse går opp i en høyere enhet av eksistensiell erkjennelse. Cenobittene er legemliggjørelser av fryktens objekter. Det verste man kan tenke seg, bare enda mye verre. De er Guds sendebud og de kommer for å gjøre ende på deg. Men først skal de vise deg hva som bor i lidelsen. Først skal du få smake på alt du frykter mest av alt, og mens de systematisk demonterer både kroppen og sinnet ditt vil du erfare Kristuspasjonen, det å bli torturert ihjel av skapninger fullstendig blottet for empati. (Hellraiser er en veldig katolsk skrekkfilm.)

I filmen Blue Velvet blir vi presentert for den typen småbyidyll med hvitmalte gjerder og lykkelige mennesker som så mange drømmer om. Men så finner noen et avkappet menneskeøre og derfra og ut er det full berg-og-dalbane gjennom en underverden befolket av bisarre individer som tåler en sammenligning med eloidene og morlokkene fra Herbert George Wells’ debutroman “Tidsmaskinen” fra 1895. Det er naturligvis en variant av den klassiske “heltens reise” gjennom et sett med prøvelser som etterhvert leder ham frem til et høyere selv. Men filmen er også en skarp kritikk av den postmoderne menneskehetens virkelighetsfornektelse. Blue Velvet er ikke eksplisitt i sitt valg av sadomasochistisk tematikk slik som Hellraiser, men man blir tidlig introdusert for skremmende og uforståelig seksualitet hos filmens store skurk – som imidlertid ligner mer på selveste Satan enn på noen normal kriminell filmkarakter – og filmens hovedperson Jeffrey ender med å omfavne den voldeligheten i seg selv som han frykter og fornekter. Det går ikke an å beskrive den følelsen av lamslått wow som denne filmen gav meg da den kom, men den førte til en livslang elsk for det kunstneriske arbeidet til David Lynch. Siden har jo mye skjedd i livet og ved denne alder ligner jeg mer på Frank enn på Jeffrey, men det får bli en annen historie, en annen gang.

Salige er de enfoldige. Men jeg vet ikke hva de skal arve, om noe.

Problemet med skolefag i grunnskolen er at det tar tid før nyere forskning rekker å sive nedigjennom systemet. Sikkert opptil flere år. Hva som ihvertfall er sikkert er at de lærebøkene i fysikk vi hadde på 70-tallet er mildt sagt utdaterte nå. Imidlertid er vi som ble skolert i dette faget på den tiden fortsatt i sikulasjon … og ikke nok med det, de fleste av samfunnets tunge toppjobber er på hendene til folk som satt på skolebenken da lommekalkulatoren ble ansett å være en fantastisk ny oppfinnelse.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Siden har det jo skjedd et par ting med elektroniske regnemaskiner, eller computere som man sier nå.

Hvordan dette oppleves av andre vet jeg ikke noe om, men selv har jeg en tendens til å tenke at jo yngre folk er, jo mer sannsynlig er det at de vet både hundre og tusen ganger så mye som meg om datafag. Det lukter dinosaur av de som gikk på skolen på 70-tallet. Jeg forstår “litt” om prinsippene for logiske porter og grensesnittet mellom matematikk og programmeringsspråk, men på ingen måte nok til at jeg kan kalle meg skolert om greia. Bare det som følger naturlig av å ha en hobbyinteresse for astrofysikk og kvantemekanikk.

Hvis jeg hadde ligget i dvale fra året 1981 – da jeg gikk ut av videregående – til i dag, ville jeg ikke forstått et skvett av hva de snakker om innenfor fysikken nå for tiden. Hele virkelighetsgrunnlaget har endret seg tildels ganske dramatisk. En lærebok fra 1980 kunne likesågodt vært fra 1880 ut fra hvor relevant den er nå. Ikke engang selveste Albert Einstein ville ha forstått den nye fysikken. (Imidlertid var han en nysgjerrig og leken type så jeg tror han ville ha vært fascinert av feltet og hentet seg inn raskere enn de fleste.)

Filosofen Demokrit levde for drøyt 2500 år siden. Han tilhørte den samme gjengen som Epikur. Spørmålet han tumlet med var om det stoffet som virkeligheten er laget av var “glatt” eller “kornete” i sin grunnleggende struktur. Gjennom en serie tankeeksperimenter kom han frem til at virkeligheten er nødt til å være kornete for at vi skal kunne erfare den som vi gjør og han kalte kornene atomas, det udelelige. Dermed oppfant han det vi nå kaller kvantefysikk, men det skulle ta litt tid før idèene hans nådde frem til den verden de fleste mennesker befolker, altså “den naive realismen”. Folk har en tendens til å ikke høre på filosofer fordi filosofer har en tendens til å ligge lysår foran alle andre i tenkningen sin. Sånn har det alltid vært. Det handler ikke om intelligens (selv om det hjelper). Det er mer en slags evne til å se med sinnet.

Et par tusen år senere hadde Niels Bohr et filosofisk øyeblikk da han sent en kveld satt og så ut av vinduet sitt ved universitetet. Han la merke til en person som gikk langs en sti som var punktvis opplyst av gatelykter, men på en slik måte at det var mørke felter mellom dem. Måten denne personen vekslet mellom å være synlig innenfor kjeglen av lys fra gatelyktene og usynlig i de mørke feltene mellom dem gav ham en plutselig innsikt (som er noe folk av og til får) om partiklenes doble natur, eller hvordan alt som eksisterer “blinker” mer enn det “lyser”. I prinsippet det samme som Demokrit allerede hadde tenkt, men denne gangen av en person med stor matematisk uttrykksevne. Det neste som skjedde var etter måten revolusjonært. Folk måtte holde fast på hodene sine og seriøst vurdere sin egen mentale helse når det etterhvert ble klart hva de fysiske implikasjoner av kvantemekanikken egentlig er. Virkeligheten er ikke stabil. 

Som alle vet er det mye komisk i denne verden. Ikke minst menneskers forhold til det de tror er kunnskap. Om ikke allerede definisjonen av idioti er “det å tro at man vet noe” så burde den endres til dette. Det er ikke uvitenhet som gjør folk til idioter, det er følelsen av å ha rett. Det at man velger å tro på dårlig, mangelfull eller naiv informasjon. Det at man blir opphengt i noe. Og der henger man og vaier i vinden, inntil kunnskapen kommer og frigjør deg. Det vil si, hvis dette noen gang skjer. Mange går gjennom hele livet uten å bli frigjort på dette viset. Til og med Einstein, som er et navn de fleste typisk nevner hvis de blir spurt om de kjenner til noen særlig intelligente individer fra historien, klarte ikke helt å godta kvantemekanikken. Det var litt drama rundt saken for en hundre års tid siden, men alt dette er glemt nå.

Uansett, det som hendte her om dagen var at jeg observerte noen si Demokrit tok feil, for atomene er ikke de minste partiklene som finnes. Herregud. Sånn kan det gå når man tror at man har et poeng mens man egentlig har misforstått hele greia. Demokrit visste naturligvis ikke noe om atomer og selv om han hadde visst noe ville han ha sagt at det er ikke atomene han mener, men det som er inni dem. Det var noen andre – jeg tenker … kanskje John Dalton? – som begynte å bruke ordet atom om de minste stabile byggesteiner i materien, men dette hadde ikke noe med Demokrits lære å gjøre på noe annet vis enn at selve det greske ordet for “udelelighet” ble resirkulert til bruk i en moderne, teknisk sammenheng. Max Planck er den som mer enn noen andre har berørt Demokrit slik sett. Det vi kaller Planckskalaen handler om de minste, fysisk mulige enheter for tid, rom og masse. Avstanden fra den ene enden til den andre av et elektron måles i Plancklengder. (Bruk Google hvis dette er noe som vekker interesse.)

Men fra det minste til det største: Universet defineres som alt rom og all tid med alt sitt innhold. Det finnes ikke noe “utenfor” universet. Vi kan illustrere dette med å reise til nordpolen. Så snart man har kommet frem til det fysiske nordpolpunktet kan man ikke komme lengre nord. Retningene øst og vest opphører også å eksistere. Den eneste aktuelle retning man kan bevege seg i er sørover. (Vi utelukker “oppover”.) Tenk gjennom saken så vil du se poenget. Det er absurd å snakke om “utenfor universet” og den eneste grunn til at man allikevel klarer å fantasere om det er at man er idiot. Tilstå, slyngel. Din misforstand definerer deg. Enkelte snakker om “multiverset” (andre om branespace), altså at det skal foreligge et uendelig antall universer som vårt eget, som individuelle såpebobler i en evighet fylt av skum. Hva annet kan man gjøre enn å ta pannegrep og stønne. Herregud. For ikke lenge siden trodde man at galaksen vår – altså Melkeveien – var alt som fantes, men nå vet vi at vårt lokale hjemsted i universet, stort som det enn måtte være (faktisk veldig stort), bare er et nærmest usynlig støvkorn i den kosmiske veven. Menneskehjernen er dårlig egnet til å forså konseptet “uendelighet” men det lar seg håndtere matematisk.

Uansett, det er tidlig på morgenen her hos meg. Nok prat. Jeg vil ha kaffe.

Statistisk sentralbyrå definerer en innvandrer slik: Innvandrere er definert som personer som selv har innvandret til Norge, og som er født i utlandet av utenlandsfødte foreldre og fire utenlandsfødte besteforeldre. Slik sett vil for eksempel en såkalt norskamerikaner være å betrakte som innvandrer selv om vedkommende har bare “norske” slektninger og snakker språket. Jeg antar denne definisjonen har noen slags juridisk betydning i forbindelse med papirarbeidet som må til for å etablere statsborgerskap og få norsk pass, men det sammenfaller ganske bra med min egen intuitive følelse for saken.

Begrepet “innvandrerbakgrunn” er imidlertid mer flytende.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Man defineres som norsk hvis man er født og oppvokst i Norge, snakker språket og deltar i samfunnet, uansett foreldrenes status i så måte. Hvis man skal snakke om etnisk norsk bør man helst ha et par tusen års godt dokumentert stamtavle fra Norge, ellers har man bakgrunn som innvandrer. Det at man er hvit i huden betyr ingenting i denne forbindelse. Det finnes alle mulige slags hvite folkeslag. Alt dette beviser er at man har en varians i to spesifikke gener, pluss vanligvis et tredje som styrer øyenfargen. Begrepet rase er uvitenskapelig. Vi kunne sikkert stilt opp en oversikt over de genetiske haplogruppene og bruke dette til å kategorisere “raser” men hva er poenget? Mange som tar en av de kommersielt tilgjengelige gentestene som viser “hvor familen din stammer fra” blir dypt sjokkerte over det de finner ut. Man finner de mest usannsynlige blandinger gående løs der ute. Tenk tusen år. Mye kan skje. Det har det som regel også gjort.

I utgangspunktet betrakter jeg rasisme som en litt mentalt tilbakestående unnskyldning for å være en kødd. Man har lyst til å være jævlig så man tar tak i et eller annet som man rimelig enkelt kan forklare for seg selv. Det finnes til og med folk oppi dalen hvor jeg bor som bruker det at man er fra nabobygda på dette viset. Skrukkedølene er arvefiender til Gnukkedølene. Sånn har de holdt på i tusenvis av år. Det beste man kan gjøre er å ikke blande seg inn i saken. (Du kommer uansett ikke til å forstå forklaringen.) Imidlertid finnes pseudovitenskap. Det finnes fortsatt tabeller over skalleform og hårfarge som ble utarbeidet for hundre år siden og vel så det, men dette har ingen relevans i en tid når man har anledning til å foreta eksakte gentester, som på det mest presise vis som for øyeblikket er teknisk mulig vil påvise hva slags avstamming du faktisk har. Hvorfor bruke Olabil når du kan kjøre Mercedes?

Det er i det hele tatt ikke særlig mye som er holdbart i de kategoriene folk sorterer hverandre etter. Hele greia er latterlig idiotisk. Etter min mening er det eneste som teller at du passer jobben din, betaler skatt, og ellers oppfører deg som folk. Hvis ikke blir buen din rent for veik (parafrasert etter Einar Tambarskjelve, på frimerket i bildet ovenfor) og pilene du skyter etter andre har ingen moralsk kraft. Bare de som på konstruktivt vis bidrar til samfunnet har noe slags rettmessig grunnlag for å mene noe om samfunnet. Og selv da er det som regel best å holde kjeft. Det finnes til enhver tid mye kritikkverdig og ting som har “forbedringspotensial” (som eiendomsmeglerne sier), men hvis man ikke klarer å presentere en tydelig sak, som er “aksjonerbar” på tiltaksnivå, og argumentere rasjonelt for denne saken på lovmessig politisk vis, innenfor rammen av de demokratiske spillereglene, så er det definitivt best å holde kjeft.

Noe artig i denne sammenhengen er at “norsk” er noe jeg bare kaller meg når jeg er i utlandet, og selv da bare for å spare tid. It’s complicated. Hvis noen her i Norge spør hvor jeg kommer fra så er svaret at jeg er bortimot så trøndersk som det går an å bli, selv om jeg får til å snakke bokmål. Da er vi plutselig over i en helt annen debatt. De fleste vil umiddelbart godta påstanden om at trønderne har sine egne trøndergreier gående som det for andre kan være tildels vanskelig å forstå. Trøndersk identitet. It’s a real thing. Sant ja? Det er i det minste sant for trønderne. Vi er til resten av Norge som skottene er til Storbritannia. Trøndelag er en nasjon. Riktignok medlemmer av den norske staten men det er bare etter en 1200 år gammel konvensjon. Trøndelag har eksistert vesentlig mye lenger enn Norge, uten at vi går rundt og blærer oss over det. Ihvertfall ikke så lenge vi er edru. Hvilket bringer meg til det siste punktet på dagsordenen: Du har ikke noe å tjene på å skjenke en trønder. Du kan tro meg eller ikke tro meg, men hvis du ikke tror meg og prøver har du bare deg selv å takke for det som skjer i timene som følger.

Overskriften er (eller var) et såkalt kraftuttrykk fra de traktene hvor jeg vokste opp. Det er det tidligste jeg kan huske som overhodet vagt kan assosieres til islam. Det var noe typisk en onkel ville si dersom han holdt på og plagdes med et eller annet som var vanskelig. Hvor det kommer fra og hvorfor det oppstod vet jeg ikke noe om. Det folkloriske har en tendens til å dra mot det uetterrettelige.

Det samme kan man si om spekulasjon basert i mangelfulle data. Dette er typisk hva stjernetydere gjør. De ser en stjerne her og en stjerne der og så legger de merke til at hvis man trekker opp linjer mellom dem så ligner det på noe. Til sist har man et helt stjernekart med alskens dyrefigurer eller hva vet jeg, poenget er uansett at man kunne trukket opp et nærmest uendelig antall andre linjer mellom akkurat de samme stjernene og dermed endt opp med et like komplett stjernekart bestående av helt andre figurer.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Mye av det vi kaller menneskelig tankevirksomhet foregår på denne måten. Man begynner med noen observasjoner. Sjonglerer man siden litt med det induktive og det deduktive kan man etterhvert fremstille noe som ser riktig så smart ut. Et intellektuelt gjennomarbeidet stjernekart som åpenbarer mening for den innvidde. Siden blir det debatt. Stjernekart mot stjernekart. Hvem vinner til slutt? Det er nesten så man må holde pusten av spenning.

I utgangspunktet har jeg veldig liten tålmodighet med religion og enda mindre med religiøse individer. Imidlertid har jeg ingen mening om det såkalt store spørsmålet: Finnes det en Gud? Hvis han finnes ønsker han ikke å få skylda for noe. Hvis han ikke finnes spiller det ingen rolle. La oss kalle det Schrödingers gudsparadoks. Vi kan godt bruke ordet Gud om tanken på at universet kan være noen slags form for levende vesen, det fungerer like bra (eller dårlig) som noe annet. Igjen er det noe vi ikke kan si noe om og derfor et dumt spørsmål. Men det er en interessant tanke å leke med når man er i det hjørnet.

Åpenbart er religion i menneskers liv først og fremst et politisk verktøy. Noe man bruker mot andre som en hersketeknikk. På det politiske plan skiller man ikke mellom “ekte tro” og de som er med bare på gjørs, poenget er at de er lydige og gjør som de får beskjed om. Har man spørsmål kan man lese i boken. Har man flere spørsmål kan man åpne en slags kosmisk “chat” med Gud via bønn, faste eller andre rituelle tiltak som av ukjente årsaker sies å tiltrekke oppmerksomheten til universets mektigste skapning slik at “vedkommende” — det virker poengløst (og sikkert ikke så rent lite frustrerende) å ha et kjønn når man er den eneste av sitt slag — vil sette av litt tid til å ta seg av de lokale interessene til en håndfull mennesker, eller i noen tilfeller kun egeninteressene til et enkeltindivid. Jadda. Det virker jo fornuftig.

Det er ikke noe poeng for meg å slå meg på brystet å si at Gud ikke finnes. Jeg er jo bare et menneske. Jeg vet nesten ingenting om noe som helst. Imidlertid opplever jeg det som støtende når folk uttaler seg på Guds vegne. Jeg vil si det er bent frem blasfemisk. Troverdigheten øker ikke typisk av at man truer folk med bank (eller det som verre er) når de er skeptiske. Dokumenter er heller ikke bra å presentere. La oss forlikes over påstanden om at Gud har skapt verden og vi viser Gud respekt når vi viser den verdenen han har skapt respekt. Jeg kan skrive under på en slik avtale og binde meg til det. Men der stanser det. Det blir ikke aktuelt å gjøre noen slags fjollete sirkuskunster for å bli medlem av en sekt. Jeg er ikke sosialt nødlidende. Jeg er fornøyd med de vennene jeg allerede har, mange takk.

Da jeg var liten sa man “muhammedanere” men jeg kan ikke tidfeste når ordet “muslim” ble alminnelig. Det var noe som kom etterhvert. Jeg oppfatter dem ikke som politisk relevante. Hvor mange er det av dem? Et par hundre tusen? Det er småpoteter i forhold til den sekten av mentalt forstyrrede skalleknarper vi allerede har levd med i tusen år, altså de kristne. Det samme skjer med alle som kommer til Norge. Om de aldri så entusiastiske i to, tre, fire generasjoner så vil vinteren knekke dem til slutt. De ender som blåfrosne hutrekropper akkurat som alle oss andre. Særlig nå som strømmen er så dyr. Man kødder ikke med vinteren. Den kaldkvæler deg uten nåde hvis du ikke er forberedt når den kommer. Slik gikk det til at langt i nord bor det folk som bruker det ene halve året til å forberede seg på det andre halve året. Og sånn går årene. Det hjelper ikke å klage. Ingen bryr seg. Vinteren kommer uansett.

Det viktigste enkeltstående faktapunkt om Karl Marx som man bør ta med seg, hvis man ellers ikke har noen planer om å sette seg nærmere inn i saken, er at han ikke var hva man i dag kaller en marxist. Han var en vitenskapelig orientert filosof som gjorde noen observasjoner og stilte opp noen etterprøvbare hypoteser ut fra disse. I ettertid kan ingen si at han tok feil. Det er ikke problemet. Marx stilte ikke selv opp noen forslag til “hva man burde gjøre” men det kan man trygt si at andre gjorde i hans navn. Når det gjelder akkurat hvem som oppfant det vi kaller marxisme … jeg vil si Lenin, men dette kan diskuteres. Han var langt fra den eneste som utredet politiske handlingsplaner fra teoriene til Marx, men han var den mest betydningsfulle, målt etter hva slags politiske langtidskonsekvenser opplegget hans har hatt.

Imidlertid er det dessverre slik at hvis man ønsker å forstå Marx bør man begynne med Hegel og dermed har vi det gående. For å forstå Hegel bør man begynne med Kant. Og så videre. Denne visa vil etterhvert lede tilbake til Platon. Så hvorfor ikke begynne der? Ser man på den politiske tenkningen til Platon må man erkjenne at den er totalt ute på jordet. Riktignok var han en førsteklasses teoretiker men hans kunnskap om menneskenaturen ser ut til å være preget av en begrenset kontakt med den virkelige verden. Dette er interessant. Desto mer interessant er det når man begynner å se et mønster i dette fenomenet. Dypt tenkende mennesker later til å ofte ignorere det faktum at de som ikke tenker særlig dypt utgjør den største politiske kjøttvekta, slik at i et demokratisk system er det deres overfladiske driftsliv som vil prege de politiske løsningene som fremkommer. Med mindre de gjør noen selvdisiplinære tiltak vil mennesker naturlig tendere mot å være både late og dumme dyr. Hvorfor skulle de være noe “mer”? Livet krever jo ikke noe mer av dem.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Det største problemet jeg har i forhold til mennesker er denne pussige tendensen til å tro noe uten at de har det minste snev av greie på hva saken handler om. Eller for å være enda mer spesifikk, de har en tendens til å handle basert i hva de “tror” og derfor ender det ofte helt galt. Sånt er etter min mening forutsigbart, men filosofene ser det bare ikke. Hvilket først og fremst er komisk. (Monty Python hadde mange og ofte godt poengterte sketsjer om filosofers problemer med å forstå det “vanlige folk” er opptatt av.) Hvis man i systemet sitt forutsetter at mennesker er rasjonelle skapninger som fatter sine valg basert i fornuftig egeninteresse vil man ikke forstå hvorfor systemet ikke virker i den praktiske verden. Eller for å si det på en annen måte: Hvis man tror man kan forstå mennesker vil man ikke forstå mennesker. Ofte gjør de fullstendig vanvittige ting basert i gud-vet-hva og da går det som det går. Hvis du tviler på dette kan du jo bare ta deg en tur ut i trafikken og se på atferden der. Det ser ikke ut som om alle har planlagt å overleve dagen.

Desto eldre jeg blir desto mindre tålmodighet føler jeg for “åndelige” mennesker. Altså disse som sitter vaglet oppi prinsessekammeret sitt og fantaserer om engler når de egentlig burde komme seg ut på gata og studere hvordan demonene jobber. Bare de som på grunn av sine privilegier slipper å måtte forholde seg til materielle problemer har anledning til å leve som et åndsvesen. Det krever en hel stab av dedikerte tjenere å drifte bare èn filosof av typen Kant eller Kierkegaard. Det er sant at begge disse leverte betydelige bidrag til verdenshistorien når det gjelder ren filosofisk påvirkningskraft, men dette var bare mulig fordi de slapp å selv håndtere ekskrementene sine. Det blir ikke korrekt å si at jeg er klassebevisst men jeg observerer i det minste to distinkte samfunnsklasser: De som lever i den virkelige verden og de som lever i en drøm. De førstnevnte er typisk mindre “positive” enn de sistnevnte. Eller kanskje vi kan si at de to gruppene opplever sine øyeblikk av glede i dette livet av forskjelligartede årsaker. Ta for eksempel fotball. Riktignok liker jeg å noen ganger se noen kamper fordi jeg liker selve spillet, men det betyr ikke noe for meg hvem som vinner. Om det er de beste, de med mest flaks, eller kanskje de med minst uflaks. Det er vanskelig å forholde seg til de som ikke er tilsnakkendes på mange dager fordi “laget deres” tapte en kamp. Herregud. Er vi barn? Det er bare en lek. Et spill. Underholdende på sine egne premisser men knapt noen verdig selvmordsgrunn.

Jeg abonnerer på et par kanaler som analyserer fortløpende værdata opp imot klimamodeller og den korte historien er at det ser ikke bra ut. En jeg kjenner kritiserer meg for å ha “negativ fokus”. Jeg ser poenget han prøver å få frem, men slik jeg kjenner meg selv kan jeg med autoritet si at det fungerer enda dårligere for meg å ikke være velorientert om utviklingen, selv om det sjelden kommer noen gode nyheter. Hvis jeg ikke har kjennskap til sakens fakta vil den jævla hjernen bare konstruere modeller basert i “worst case scenario”.

Hvorfor det skulle være bra for sjelefreden å ikke vite noe om noenting er ubegripelig for meg.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Det neste store spørsmålet er … hvordan vet jeg at de snakker sant? Her kommer den paranoide psykosen inn i bildet. Altså følelsen av at du har rett mens mange andre tar feil, eventuelt at det foregår en organisert desinformasjonskampanje om klimaspørsmål som er assosiert med kulturmarxistenes strategi for å undergrave den vestlige sivilisasjon. Det er ganske forbløffende. Sakte, over lang tid, har rammene for hva vi i Norge oppfatter som en normal samtale flyttet seg mange mil ut i kålåkeren. Det har blitt normalt å være gal.

Er det meg? Er det jeg som er den gale? Dette kan aldri utelukkes helt. Mennesker er sårbare for ondartet informasjon. Ønsketenkning vil ta over virkelighetsoppfatningen på null komma blink hvis man ikke holder seg med disiplinert mentalhygiene. Man kan for det meste utelukke alt det som “folk sier” fordi hvis de ikke følger et program for kritisk analyse av all innkommende informasjon vil mennesker tendere mot å være de dummeste dyrene her på jorda. Uansett hva man ser på er statistisk sannsynlighetsgrad for at man tar feil noe over nitti prosent når man danner seg et førsteinntrykk av en sak eller en situasjon. Ganske ironisk kan du si. Hvis man for det meste antar at man tar feil så vil man for det meste ha rett. Det høres litt bakvendt ut men slik er det faktisk sunt å tenke. Man får et bedre grunnlag for databehandling.

Det føles kanskje ikke slik i Norge, men 2022 har hatt en varm sommer. Det har vært mye vær. Og mer vil det bli utover høsten. Slik har ting blitt. Jeg vet ikke om det representerer “positiv tenkning” å smile og si at det vil være bra hvis gjennomsnittstemperaturen i Norge øker med et par grader. Urealistisk “positivitet” er etter min mening minst like dumt som panikkangst fordi alt er så stort og overveldende. Det er hva det er. Jeg har kommet til slik års alder at det ikke er noe poeng i å planlegge for mer enn tyve år fremover, men, som mange har lagt merke til, mye kan skje på tyve år. Selve klimaproblematikken bekymrer meg ikke engang noe i nærheten av like mye som den dorske sløvheten man typisk finner ute blant folk. Hva fanden er det de går på? Lykkepiller og kokain?

Som vanlig sivilist er det ikke stort man kan gjøre med noe som helst. Feie for egen dør, passe sine saker, gjøre det man må, stemme på de politikerne som virker noenlunde mentalt avbalanserte og rolige. “Systemet” er stort og tregt. Som en supertanker på åpent hav. Man får ikke bremset sånn helt uten videre. Man får ikke engang lagt om kursen uten å fokusere på et punkt langt fremme. Det er mye tonnasje i fart og alle kjenner jo Newtons lover for akselrasjon og treghet. Eller kall det geodesisk gravitasjonseffekt hvis man foretrekker Einstein. Uansett blir den praktiske konsekvensen at det vi gjør i dag vil fremkomme som resultater fem eller ti år lengre nedi veien. Eller rettere sagt, det vi ikke gjør, som er noe av poenget. Det som skjer på internasjonalt politisk nivå er alt for tasslete og det kommer alt for sent. Selv om enhver idiot med sine egne øyne bør kunne se at ting er litt ute av vater så trekker folk bare på skuldrene og fortsetter som før.

“Svart humor” er en overlevelsesstrategi. Det vil kanskje ta femti år før ting blir virkelig kritiske. Derfor er det komisk at jeg bekymrer meg for utviklingen. Vi kan snakke om tyve eller til og med tredve og fortsatt være innenfor realismens horisont, men om fulle femti år kommer jeg definitivt ikke til å være her lenger. Det er ikke mitt problem i slik forstand. Hva kan jeg si? Jeg føler ubrytelig lojalitet til familie, venner, den norske staten og jordkloden som helhet, sistnevnte representert via den såkalte naturen. Resten kan jeg forhandle om. Men hvis noen føkker med det som faller innenfor lojalitetsgrensene mine blir de automatisk mine dødsfiender. Jeg er en enkel sjel på den måten.