Karen på bildet over hadde vært død i 3200 år før han ble møysommelig krafset løs fra jordsmonnet ved elven Tollense noen mil øst for Hamburg i Tyskland — sammen med et sted mellom 1000 og 2000 andre ofre etter det som må ha vært et massivt slag mellom kanskje så mange som 5-10.000 aktive deltagere, hvis vi forutsetter at 20% av de tilstedeværende ble drept i løpet av trefningen. Men det er spekulasjon. Strengt tatt vet vi ikke annet enn at et stort antall mennesker ble drept på dette stedet rundt år 1200 før vår tidsregnings begynnelse, og alt skjedde i løpet av et døgns tid. Den ene populære hypotesen er at en fremmed invasjonshær som kom “sørfra” angrep og utslettet en mindre teknologisk sofistikert lokal gruppe av stammefolk. Den andre – som jeg selv foretrekker – er at en lokal stammebefolkning angrep, plyndret og utslettet en for dem fremmed handelskaravane som passerte gjennom dette området på sin vei sørover etter å ha vært på besøk i den baltiske regionen. Jeg liker den siste tanken best fordi den gir mest økonomisk mening. Motivet virker mer sannsynlig. Saken er uansett at det var to kulturelt svært ulike grupper som sto mot hverandre. Den ene var i realiteten en steinalderbefolkning, bevæpnet med stikkvåpen av flint, køller av treverk og denslags, mens den andre hadde for den tiden moderne bronsealdersverd, støpte pilspisser og annen snobbete utrustning, men alle døde en voldsom død.
Stedet ble funnet i 1996, nærmest på en måte som man noen ganger ser på film, når hunden til en lokal mann plutselig blir interessert i en knokkel som stikker opp fra jorda, som raskt viser seg å være overarmsbeinet fra et menneske. Det neste man la merke til var at det satt fast en pilspiss av flint i beinet, litt “oppover” rettet, som om pilen hadde blitt avfyrt mot noen til hest av noen som befant seg til fots, men det var definitivt sporet etter vold fra den fjerne forhistorien. Såpass var åpenbart for arkeologen som kom til stedet for å se på saken, etter at han som fant knokkelen hadde kontaktet myndighetene — og politiet hadde kunnet se at dette var en sak som fra deres synsvinkel var en liten smule “foreldet”. Først trodde man at det dreide seg om bare èn person, men under jobben med å grave frem resten av denne antatt ene personen ble det raskt klart at det dreide seg om flere individer, slik at det neste man tenkte var “massegrav” som i seg selv er mer enn nok til at en større arkeologisk utgravning vil bli iverksatt. Hvem er disse menneskene og hva er det som har skjedd her? Dette er de åpenbare spørsmålene. Det ingen hadde forventet var at det skulle dukke opp hundrevis på hundrevis av individuelle levninger etter det som må ha vært en massakre uten noe – for sin samtid – kjent sidestykke nordenfor Alpene og vestenfor Midt-Østen (hvor de holder på sånn den dag i dag). Saken var – og er – intet mindre enn en historisk sensasjon. Så langt har de gravd frem mer enn tusen døde løslig spredt nedetter elveløpet, med “fortetninger” her og der, slik at inntrykket man får er at likene bare ble slengt i elven etterpå, så har de drevet nedover med strømmen og samlet seg i klynger her og der, før naturlig dannelse av torv og jordsmonn etterhvert har dekket dem til og – i effekt – bevart levningene deres for ettertiden. Men de er på ingen måte “ferdig” med utgravningene ved Tollense.
Normalt intellektuelt henfall handler så å si om “svarte svaner” (og noen ganger hvite ravner). Det kreves jo faktisk bare èn av dem for å motbevise påstanden om at “alle svaner er hvite” — siden blir man nødt til å modifisere påstanden til at “de fleste svaner er hvite” eller noe, men saken er uansett at hendelsen ved Tollense motbeviser påstanden om at den nordiske bronsealderen var en fredelig tid. En voldelig konfrontasjon som ender med et tusentall døde ville ha reist noen øyenbryn selv i vår egen dekadente tidsalder av krig og massedrap. Det er jo ikke småsaker dette her. Det er en svær jobb å ta livet av så mange når alt man har er slag- og stikkvåpen. I den grad det går an å se det for seg så må det ha vært et helvetes kaos av skriking og blodsprut mens det sto på som verst. Du vet. Den typen historier som man snakker om livet ut – og som gjør deg smått “legendarisk” blant dine egne – dersom man selv var tilstede og overlevde. Selve tidspunktet for det angivelige slaget ved Tollense sammenfaller mistenkelig “beleilig” med den store kollapsen i bronsealdersivilisasjonene – bortsett fra Egypt – lengst øst i Middelhavet. Fordi det er enkelt å huske bruker jeg selv konseptet 1177BCE om fenomenet – årstallet ble angitt slik i en bok med samme tittel av spesialisten Eric Cline for noen år siden – men det er den dag i dag en drøy spasertur mellom Istanbul og Hamburg. Ingen hær marsjerer “nordover” uten noen mer spesifikk plan enn dette, eller altså “uten mål og mening” om du vil. De må ha et “ærend” av noe slag, hvis ikke er det bare “penger rett ut av vinduet” for den som betaler for å holde dem utrustet, velfødd og klar for kamp. Det virker ikke sannsynlig at det har foregått noe organisert folkemord heller. Jeg mener, hvorfor? Hvorfor skal “folk sørfra” marsjere nordover bare for å utslette noen ville stammefolk som bebor regionen? Hva har de å tjene på dette? Det virker mest sannsynlig – eller kanskje vi bør si “minst spekulativt” – at det som har skjedd ved Tollense var et planlagt og organisert ran av rikdommene som en handelskaravane fraktet med seg på sin ferd, og det skjedde ved en “strategisk flaskehals”; det ved den tiden mer enn fem hundre år gamle krysningspunktet av elven, som var rigget til med noen gangbroer og denslags, i et område som var betydelig mer sump og myraktig enn det er nå. Det er rett og slett et veldig bra sted å stille opp et bakhold.
Min erfaring med “interesse for historie” er at det typisk bare baller på seg. Jo mer man lærer om et tema, jo mer får man lyst til å finne ut. Det vanligste er at man henfaller til et “spesialistemne” som man går særlig dypt inn i, som for eksempel Romerriket, vikingtiden eller Den første verdenskrig, men jeg kan ikke si at jeg selv har noen slik “darling”, eventuelt kan man si at jeg har mange av dem. Det varierer med “dagsformen” hva slags historisk emneområde som fenger — og i dag er det “nordisk bronsealder”; som strengt tatt er en del av det vi kaller forhistorien, fordi det skulle jo gå tusen år til før man utviklet noe skriftspråk i denne regionen, og enda lenger før man begynte å skrive ned ting som hendte på noe organisert vis. Imidlertid har vi mye arkeologisk materiale å støtte oss mot, foruten gamle stedsnavn og annet som gir visse hentydninger om hva som har foregått i regionen og hvem som har bebodd den, slik at vi har noen “faktapunkter” men selve fortellingen om det som har skjedd og hvem som var innblandet i hendelsene handler mye om “famling i blinde”. Generelt sett er det derfor best å unngå alt for mange “påstander” fordi da binder man seg jo til èn spesifikk tolkning av åstedet, som kanskje senere vil vise seg å være ukorrekt. Samtidig er det vanskelig å ikke fantasere i alle slags retninger om “mulige forklaringer” for hvorfor man for eksempel finner en knokkelhaug på et sted. Ordet gravsted vekker allerede i seg selv noen uhyggelige assosiasjoner – det er ikke bra å forstyrre de dødes “evige hvile” og det ene med det andre – mens ordet massegrav er aldri bra å måtte bruke om et funnsted. Jeg mener, finnes det noensinne en god grunn til at noen etablerer en massegrav? Det lukter ihvertfall mannskit av saken når alle de begravde viser tydelige tegn på en voldelig død — og flertallet av dem er menn mellom 20 og 40 års alder. I det aller minste kan vi fastslå at dette er sporene etter en organisert voldshendelse. “Noen” ikke bare drepte alle disse individene, de gjorde også en oppryddingsjobb etterpå. Vi finner stadig et antall slike. Dog ikke så mye ved Tollense; der virker det som om de bare har kastet likene i elven etterpå. Vannstrømmen har siden ført dem bort fra selve krysningspunktet hvor massakren hendte, men det må stedvis ha vært et makabert syn nedover elvebreddene lenge etterpå. På bilder fra utgravningsstedene kan man se tyve-tredve hodeskaller omgitt av et kaos med diverse andre knokler. Hvor lang tid tar det før sånt oppløser seg og slutter å stinke? Ihvertfall et års tid og sikkert “noen tiår” før alle spor er utvisket. Når blir det glemt? Det er rimelig å anta at historien om hendelsen ved Tollense har sirkulert mellom folk “en stund” – la oss si et par hundre år – men siden forsvant det i historienes hav. Det skjer jo så mye rart. Tre tusen år senere dukket saken imidlertid opp igjen…
En eiendomsmegler er en person som bedriver eiendomsmegling, det vil si at hen opptrer som mellommann ved blant annet omsetning av fast eiendom. Eiendomsmegleres virksomhet er lovregulert i eiendomsmeglingsloven. Tittelen «eiendomsmegler» er lovbeskyttet og kan kun benyttes av personer med eiendomsmeglerbrev, jurister med tillatelse av Finanstilsynet og de som har drevet med eiendomsmegling over en viss tid før eiendomsmeglingsloven tredte i kraft. Advokater har også lov til å drive med eiendomsmegling.
En ting er om man på formelt grunnlag – utdannelse, bestått eksamen, diplom, fagbrev og så videre – har lov til noe. En annen ting er om man får det til i praksis. Du vet. Når man skal fungere i en virkelighet hvor man settes under økonomisk press. Jeg mener ikke nå å si at studenter har det enkelt i forhold til å skaffe de pengene de trenger, men det forlanges ikke av dem at de skal være “lønnsomme” som ansatte i et kommersielt foretak. Resulatene som forlanges av en som er under utdannelse er jo “faglige” av natur, ikke økonomiske, selv om dette med “lønnsomhet” som regel berøres på ymist vis også under utdannelsesprosessen. Min egen formelle utdannelse er en litt bisarr blanding av kokkeskole, økonomisk utdannelse og administrasjonsfag, men jeg har for det meste tjent pengene mine som designer og bygger av “dyre hageanlegg” for rike kunder siden midt på 90-tallet. Det litt absurde med sånne ting som grenser opp imot kunstfag er at det hovesaklig svært pengesterke kundegrunnlaget typisk har mer tillit til deg hvis du forlanger høye priser og “konkurrerer på kvalitet” heller enn å være den typen håndverker som går for å vinne et anbud med den laveste prisen. Sånt er “syntax error”. Folk som betaler opptil flere millioner for bilen sin er ikke typisk sånne som leter etter “de laveste prisene”, ihvertfall ikke på sånne ting. De vil tvert imot ha “det beste” – som de jo har råd til å betale for – og de forventer aldri at det beste også skal være det billigste.
Av personlig idiosynkratiske årsaker liker jeg selv best å jobbe med “gamle ting” – ihvertfall noen hundre år gamle – som enten faktisk er antikke strukturer som skal restaureres og videreføres, eller de er nye ting som bygges i “gammel stil” hvor konseptet middelaldermur er det jeg selv trives best å jobbe med. Det optimale ville vært å kjøpe en gammel steinbygning i Galicia – altså “det grønne Spania – helst i området rundt Xinzio de Lima, langt ned mot grensen til Portugal; med en gruppe av hus og uthus arrangert rundt en sentral “patio”. Det finnes mye sånt på markedet. Problemet er bare at alt jeg ville kunne betale for er så forfallent at det krever en “dyp” renovasjon av hele mannskiten, slik at etter mye om og men, inkludert generøse doser fantasifull bannskap, ville jeg sikkert ha betalt mer for opplegget totalt sett enn noe som allerede er ferdig fikset og klart for innflytting. Saken er at det fortsatt vil ta sikkert tyve år, men en gang i ikke alt for fjern fremtid vil alle disse gamle landbruksanleggene ha blitt solgt og konvertert til moderne boligenheter med alle moderne bekvemmeligheter. Middelalderlandsbyene beveger seg sakte i retning av å gjenoppstå som arkitektonisk utendørsmuseum for nysgjerrige turister, som selvsagt skal bruke litt penger mens de er på stedet, kanskje på souvenirer og lokale produkter, men i det minste på litt mat og drikke, sånn at ting beveger seg sakte men sikkert i retning av “turisme” som den mest betydelige økonomiske faktor også i innlandet, men da mer en type “bussturister” som reiser rundt med det spesifikke formål å oppleve sånne gamle steder. Folk har selvsagt forskjellig smak, men etter min mening finner man det mest interessante Spania litt nord for en imaginær linje som går fra Burgos til Leon og Valladolid, altså definitivt en “fjellregion” men også det området Camino de Santiago går gjennom, grovt sett, ihvertfall for de som starter i øst, slik at mye av det som er annonsert flagges spesielt som “ganske nært ruta for pilgrimsleden”. Det er sikkert et salgsargument, det vet jeg ikke. Ihvertfall er det sikkert at det finnes mange snasne murbygninger på veien fra franskegrensen i Pyrenèene til Galicia i vest, og endelig Santiago de Compostela. Mye bra er til salgs, i varierende tilstander, fra det man bare må karakterisere som ruiner – det en øvet murer kanskje vil kalle “et godt emne” – med sammenstyrtede tak og greier, til ting som noen allerede har brukt en million eller så på å pusse opp til moderne teknisk standard mens de samtidig har beholdt det gamle preget på flest mulig synlige bygningsdetaljer. Det som er selve greia her er at det er svindyrt å nyoppføre en steinbygning som holder samme fagmessige kvalitet og standard som ting fra 15-16-17 og 1800-tallet (det er ofte vanskelig å si hvor gamle de eldste delene av bygningen egentlig er) — og det finnes bare et begrenset antall sånne. Det er stort men ikke uendelig stort. De forsvinner fra markedet en etter en.
Her er den svært uformelle prislisten: Nytt tak er noe jævelskap. Det koster fort fra hundre til tre hundre tusen kroner for en normalt stor familievilla – med lokale priser – litt avhengig av hvor vanskelig det er å tilpasse taket til diverse mystiske vinkler og retninger, som er hva man typisk finner på gamle bygg av ethvert slag, men mest på de virkelig store steinbygningene. Og et baderom – det lønner seg å ta kjøkkenet i samme slengen, mens man likevel driver og tukler med vann og avløp – kan sluke en halv million før man vet ordet av det. Vanlig sparkling, flikking, pussing og maling av vegger, tak og gulv er egentlig det minste problemet og i all hovedsak noe folk får til selv etter litt om og men. Det som driver opp budsjettet er som nevnt typisk taket, våtrommene og de tekniske anleggene, inkludert vann og strøm. (Litt avhengig av hvor man er i Spania kan også “bygass” være et aktuelt alternativ.) Det går generelt sett ikke an å gjøre disse tingene selv heller, fordi forsikringsselskaper krever vanligvis at autorisasjon og full dokumentasjon av jobben forøvrig skal foreligge, sikkert sånn at de selv har et formelt grunnlag for senere fremming av regresskrav, dersom dette blir aktuelt etter flom, brann eller noe. Videre så bør folk holde seg unna “murerjobber” hvis de ikke har noen slags trening sammen med fagfolk overhodet. Tro meg. En informativ video på YouTube er ikke nok. Murerfaget krever en form for taktil “følelse for materialet” som det tar tid å opparbeide seg. Snekring er heller ikke bra å begynne med uten en viss øvelse, særlig hvis det angår “mulig” bærende konstruksjoner i gamle hus. Be alltid om råd fra fagfolk, eller enda bedre: Få et firma – med godt rykte – til å gjøre jobben. I all hovedsak bør det jeg kaller “en vanlig sivilist” holde fingrene unna alle “dype” håndverksjobber og heller konsentrere seg om pussing og pynting av de overflatene som allerede er ferdige fra fagfolkenes hånd. Sorry, men sånn er det. Det beste man kan gjøre er å sette frem kaffe men ellers holde seg unna fagfolk på jobb. Man ender bare med å gå i veien, noe som forsinker – og dermed fordyrer – jobben.
Hvilket bringer oss til hagen. En designet og profesjonelt opparbeidet hage kan koste hvor mye som helst, men et budsjett på rundt en million for “noen hundre kvadratmeter” vil gi deg “noe substansielt” som har høy wow-faktor overfor fremmedfolk og høy trivselsfaktor for deg selv. Mange tror det er ment som er morsomhet av typen “faglig ironi” men uterommet er etter min mening et av husets viktigste rom, som folk ikke investerer nok i. Jeg mener, hvis man ikke virkelig trives i sin egen hage, hva fanden er da poenget? Selv kjenner jeg et antall individer som positivt hater å klippe plenen – hvorav de mest transhumanistisk anlagte har valgt å engasjere en robotgressklipper – men plen skal de ha, like forbannet, selv om de strengt tatt ikke bruker plenen til noe. Du vet. Barna har flyttet hjemmefra og det ene med det andre. Plenen er bare en grønn overflate som ser litt fin ut når man legger hodet på skakke og myser på en spesiell måte, men det er jo strengt tatt bare den urbane skinheadversjonen av en blomstereng. Hvorfor ikke heller anlegge en mer “filosofisk” hage som er preget av gangstier adskilt av “grupper med beplantning” som leder til diverse sittegrupper og andre “opplevelsesstasjoner”? Det er ikke minst et viktig element å tenke på lenge før noe arbeid blir utført eksakt hvor mye tid man har tenkt å bruke på hagestell. Noen liker dette, andre ikke. Det er viktig at man er klar på sånt så man ikke ender opp med “vedlikeholdskrav” som man ikke trives med. Blomsterbed kan for eksempel være et fint element i et uterom, men ikke hvis man ikke luker dem jevnlig. Da ender man jo med ugressbed. Hvis folk liker å tukle med hagevekstene bør de definitivt ha blomsterbed, kanskje også kjøkkenhage. Hvis ikke, ikke. Blant de designene jeg selv har utført er jeg definitivt mest fornøyd med de som har mikset naturlig “villskog” med diverse “kulturelle installasjoner” i skrånende (eller ihvertfall ganske ujevnt) terreng preget av mye synlig fjell, godt voksne furutrær og den typen ting. Du vet. Når man får frie hender til å leke med trapper, terrasser, utsiktspunkter, steinbelagte platåer med oppmurt “utegrill” og så videre. Det krever litt av det amerikanerne kaller både salesmanship og chutzpah å argumentere seg frem til “frie hender bare begrenset av et øvre budsjett” overfor fette steinrike folk som er vant til å forhandle under harde forhold, men jeg er ganske flink til å argumentere for meg og jeg føler dessuten aldri noen seriøs tvil om at jeg vet best hva som er optimalt for kunden så lenge jeg ellers vet hvordan de liker å bruke hagen og hvor mye penger de har tenkt å bruke på dette formålet. Jeg har så langt aldri møtt noen rik mann som ikke først og fremst lar seg imponere av “faglig tyngde” hos de han engasjerer til å utføre håndverksarbeider, og da helst følelsen av at de kjøper noe eksklusivt, noe som er sterkt etterspurt også blant andre rike kunder, men bare en av dem kan få det, altså “han som vinner”. Da blir de svært fornøyde.
Hvorom allting er, jeg nevnte vel forsåvidt her om dagen at jeg ser etter et hus i Spania, i det området i nord som jeg allerede har angitt, det vil si “det grønne Spania”. El España verde. Ørkenområdene i sør – inkludert horestrøkene langs kysten – kan de få ha i fred for meg. Men man vil vanligvis ikke oppleve vannmangel i de områdene hvor folk typisk klager oftere over regnet enn over varmen. Jeg tar ved dette tidspunkt ikke noen vanntilførsel for gitt noe sted sør for Madrid. Forsøk med myntstyrte tidsur på campingplass har vist at jeg rett og slett slipper opp for ting å gjøre i dusjen før det har gått fem minutter, så jeg er vel ikke blant de som forbruker mest vann heller. Klesvask er jo noe, men oppvask er noe jeg alltid gjør for hånd, selv om jeg eventuelt har en oppvaskmaskin installert på kjøkkenet. Jeg drikker nok mer vann enn jeg bruker til diverse rengjøringsformål i løpet av uken. Hva kan jeg si? Jeg har svært frugale husholdningsvaner. Jeg sløser aldri med noe, ikke engang med oppvaskvannet. Ikke fordi jeg er en sånn som samler på all mulig gammel drit heller – bare til en viss grad – jeg mener, avfallet skal jo vekk etterhvert, men først skal ressursen utnyttes til den grad det lar seg gjøre. Digresjon til side; jeg føler at jeg til en viss grad har “knekt koden” for den lave enden av det spanske boligmarkedet. Litt avhengig av hvor man setter standardene for hva man synes er “beboelig” – for meg er det nok at jeg har isolert unna er ren “hybel” hvor jeg sover og ellers oppholder meg når jeg ikke er engasjert i arbeider på resten av eiendommen, foruten at det må være et fungerende badeværelse, men andre krever mer – så starter prisene for beboelige objekter på rundt 15.000 euro, men da må man “et stykke ut på landet”, ihvertfall til en sånn grad at man må regne med at alle vesentlige butikker og denslags – altså bortsett fra “nærbutikken” og kanskje en bar – ligger en ti minutters kjøretur unna. Men sånn lever jeg jo allerede, så det er ikke noe problem. Språket er riktignok en vesentlig forandring, men jeg føler at jeg snakker spansk godt nok til å klare meg i de fleste normale sosiale situasjoner. Resten lærer jeg fort nok. Snart er jeg sikkert en like ufordragelig kødd på spansk som jeg allerede er på norsk og engelsk. Øvelse er som alle vet nøkkelen til det meste.
På grunn av budsjettbegrensninger har jeg satt en øvre grense på 25.000 euro for det jeg typisk ser etter, foruten at det må oppfylle visse tekniske kriterier. Jeg har allerede nevnt at taket må være bra, men det må også opplegget for vann og strøm. Alt må fungere og ellers være i forskriftsmessig stand. Dørene må være hele og tette — eller altså, eiendommen må være låsbar og dessuten “innbruddssikret” til en rimelig grad. Du vet hva jeg mener. Folk som vet hva de driver med og virkelig går inn for det kommer seg alltids gjennom en normal hinderløype av gjerder, dørlåser, alarmer og denslags, men det skal ihvertfall ikke være sånn at en hvilken som helst slusk på gata uten verken utstyr eller kompetanse bare kan spasere rett inn og ta seg til rette. De skal måtte jobbe for saken. Uansett, jeg lyver littegrann nå. Jeg er faktisk villig til å se på tredvetallet hvis det ellers er snakk om et seriøst røverkjøp innenfor kategorien “flaks” men dette medfører litt mer økonomisk smerte enn jeg egentlig er klar for, så jeg ser ikke aktivt etter sånt, jeg holder meg på femogtyve. Imidlertid er det jo forbløffende mye seriøst som går for mellom 15-25.000 euro, det er bare at de fleste av dem krever minst like mye i oppussingskostnader, ofte to-tre ganger mer, før de kan sies å være “beboelige” selv etter mine ganske lave standarder. Hvis man føler seg usikker på egne ferdigheter som håndverker er man nesten helt fette sikkert bedre tjent med å se etter noe i prisklassen 50-60.000 euro like godt først som sist, for dette er hva det minst kommer til å koste, foruten all tiden og stresset man er nødt til å ofre på sakens alter. Som en veldig generell tommelfingerregel får man omtrent det dobbelte for pengene når man kjøper hus i Spania enn i Norge, hvilket i praksis betyr at for de femti tusen euro må man tenke “millionvilla i bra bruksstand”, mens mine 15-25.000 henger mye på “eget arbeid” men etter et år eller to bør også mitt prosjekt befinne seg i prisklassen 50-60.000 euro i gjensalgsverdi, kanskje mer. Alt henger på hva slags utviklingspotensial som ligger i uteområdene. Folk liker å vanke i hagen i Norge også, men i Spania er dette en del av livsstilen. Det beste er når man kan sitte ute med middagsselskapet, eller hva greia enn måtte være. Klimaet er jo helt annerledes i Spania. Riktignok varierer det mye, men hver gang de snakker om snø tenker jeg hvor galt kan det være, gitt at jeg er vant til Østerdalen? Og når de snakker om vind tenker jeg hvordan er det sammenlignet med Finnmarksvidda? Alt er relativt men vinteren i Spania imponerer generelt sett ikke folk fra Norge.
Så hva tenker du om landsbyferie i Spania? Minst halvparten av alt jeg ser på prøver å lokke med det argumentet at “stedet egner seg for landsbyturisme” (med litt arbeid og noen investeringer her og der, foruten at man selvsagt må ha lisens for å drive med sånt). Det er så mange som trekker frem dette poenget at jeg er nødt til å tenke at det må ligge noe realistisk bak alt sammen. Spanjoler flest – som ikke snakker noe annet enn spansk – ferierer tradisjonelt sett i Spania, eventuelt andre spansktalende land, hovedsaklig Sør-Amerika, så det er sikkert et visst trykk akkurat der. Folk fra Madrid og de andre storbyene som ønsker seg landsbyferie om sommeren. Det virker rimelig. Utlendingene vil jo helst til Solkysten eller noe. Steder som har egne opplegg nettopp for utlendinger. Jeg leser stadig om nordmenn og andre turister nordfra – relativt til Spania – som føler seg nærmest forulempet når de støter på spanjoler som bare kan snakke spansk, selv om de vet at de faktisk befinner seg i Spania. Herregud. Spanjolene er jo hjemme. Hvorfor skal de snakke utenlandsk? Det virker ikke som et rimelig krav. Vanlig folkeskikk tilsier jo at det lokale språket har rangen. Også nordmenn ville blitt sure hvis noen turister begynte å kjefte på dem fordi de ikke snakker engelsk, eventuelt at de ikke snakker det “godt nok”. Etter å ha dratt et sånt stunt bør de egentlig dra bort fra stedet for å være sikker på at ingen spytter i maten deres, eller pisser i kaffen. Du vet. Vanlig folkelig ondskap. Følelsen av at man “tar igjen” – selv om det skjer på hemmelig vis – er viktig for folk når de føler seg forulempet. Det er derfor jeg alltid bestikker de som står i serviceyrkene. Jeg driter i om dette kan oppfattes som å “kjøpe deres lojalitet” — saken er at folk alltid føler mer interesse (og ikke minst på en helt annen og mer positiv måte) for sånne som gir dem penger enn for sånne som bare gir dem kjeft og/eller “dårlige vibber”. Jeg har prøvd dette – og alle andre kjente alternativer – tilstrekkelig ofte til at jeg kan si det virker etter sin hensikt, gitt at hensikten er en behagelig avvikling av restaurantbesøket, eller hva det nå måtte være, fordi betjeningen går ikke rundt og lurer på om du kommer til å gi dem bra tips. Det har du jo allerede gjort. Ditt rykte som “raus” er allerede etablert. Resten er en dans på roser.
To forbrytere er satt i fengsel isolert i hver sin celle. Anklageren er overbevist om at de har samarbeidet om en forbrytelse, men han trenger en tilståelse for å kunne få noen dømt. Begge fangene blir dermed lovt at dersom han tyster på kameraten og kameraten holder tett, vil han slippe fri. Kameraten vil da få en straff på 10 års fengsel. Dersom begge tyster på hverandre, vil begge få en straff på fem år. Men begge fangene vet også at dersom ingen tyster, blir begge holdt fanget i ett år før de slippes fri. Det beste utfallet for begge parter er dersom ingen tyster og begge slipper unna med ett år. Det er imidlertid farlig. Begge fangene får en strafferabatt på fem år hvis de tyster – uansett hva den andre gjør. Det vil si at hvis det ikke finnes noen «konsekvens» for å tyste, vil begge to gjøre det fordi det er bedre enn å stole på kameraten og sitte 10 år i fengsel hvis det går galt. Dermed får vi en Nash-likevekt der begge fangene tyster. Dette viser oss hvordan to aktører som tar individuelle rasjonelle valg i sum kan ta kollektive irrasjonelle valg.
Det finnes et antall “vitenskapelige studier” av dette temaet. Nok til at allmenningens tragedie (“tragedy of the commons”) er velkjent, det vil si den spillteoretiske situasjonen som oppstår fordi en fellesressurs utnyttes for hardt i nåtid av alle brukere – som jobber bare for sitt eget beste hver og en især – og dermed ødelegger de for seg selv i fremtid. Overfiske i internasjonalt farvann, flathogst – eller brenning – av gammel villskog med dårlig gjenvekst og den typen ting er aktuelle eksempler. I det helt store bildet handler hele klimaproblematikken om at folk “tenker lokalt men handler globalt” heller enn det omvendte. Hver kubikkmeter eksos som slippes ut fra kjøretøy er for eksempel noe som har en målbar global effekt over tid selv om man merker liten til ingen umiddelbar forskjell akkurat der hvor man bor. Alle synes de selv må ha lov til å gjøre som de vil – de kjenner jo seg selv og vet at de er fornuftige mennesker som har en gjennomtenkt plan – men de er ikke like sikre på hva naboen bør ha lov til. Han virker ikke helt trygg alltid. Og sånn går dagene.
Mens fangens dilemma er noe som studeres innenfor alle fag som tar for seg “etikk” så er løgnerens dilemma noe mindre kjent, selv om det følger den samme psykologiske mekanikken: Det finnes ifølge løgnerens virkelighetsoppfatning uansett ingen konsensus rundt hva som er “objektivt sant” annet enn i de aller mest åpenbare tilfellene som ingen gidder å diskutere, slik at vi har i realiteten gående en “informasjonspolitisk konkurransesituasjon” hvor den som skriker høyest, argumenterer best, eller hva som enn gjelder som målestokk der og da, er den som “vinner frem” med saken eller i diskusjonen. Det spiller ikke i seg selv noen rolle om budskapet er “objektivt sant” eller om folk er “enige”. Oppmerksomhet er oppmerksomhet. Også motstand er engasjement av den typen som genererer penger innenfor den reklamebaserte oppmerksomhetsøkonomien. På folkemunne kalles dette å mate trollet og man anbefales generelt sett å ta fra dem oksygenet, så å si, ved å nekte dem den oppmerksomheten de krever. Likevel må man noen ganger engasjere de som driver med falsk og villedende informasjon – som kan være “godt ment” men misforstått, men det kan også være ondsinnet propaganda – nærmere bestemt når det begynner å gå på livet løs. Du vet. Når man anbefaler kreftpasienter å oppsøke astrolog heller enn “skolemedisinere” for å sette saken litt på spissen. (Det er egentlig mest aktuelt i de tilfeller hvor det finnes et underliggende psykiatrisk problem.)
En filosof klarer fint å leve med tilstanden “ingen objektiv sannhet” fordi de tar alt ansvaret hele veien hjem, ved å eklære seg selv inhabil i slike spørsmål. Jeg har ikke det som må til for å “kjenne sannheten”. Jeg har tvert imot alle mulige slags “alternative” tanker og fantasier om mulig hypotetiske årsaker og sammenhenger som jeg vet er bare mannskit – verden kan umulig være så banal – men det er ikke desto mindre morsomt å tillate det absurde, det groteske og det surrealistiske å bevege seg fritt i bevisstheten. Man behøver jo ikke å si høyt det man tenker på. Faktisk så bør man kanskje oftere holde kjeft. Jeg vet ikke. Hva slags erfaringer har du? Mine er “blandede”, men hvis man ønsker å feile på den sikre siden av ting så lønner det seg antagelig å “veie sine ord på gullvekt” som folk sier. Dette er egentlig ikke noe problem mesteparten av tiden, fordi de fleste fornuftige mennesker preges jo en sunn skepsis til sin egen evne til å oppfatte ting riktig den første gangen, så de stiller som regel noen “kontrollspørsmål”, men det er verre med disse som føler veldig sterkt st de ofte “har rett” i sin oppfatning av en sak, et spørsmål eller en problemstilling ofte lenge før de som snakker er ferdig med å beskrive den. Du vet. Når ting passer godt sammen med noe annet som man føler at man har dekning for. Puslespillbrikker som faller på plass. Den typen ting. Hvis man er litt i forkant av ting – i praksis hvis man har et disiplinert sinn – vet man allerede at man tar feil uansett, man bare “feiler bedre” med mer oppdatert informasjon om et emne, fordi uansett hvor godt gjennomtenkt noe eventuelt måtte være i hodet, så er det nede på bakken ting skjer og der finnes det som kjent plenty “overraskelser” som ikke presenterer seg før man setter i gang med noe.
Blant visse svært seriøse fysikere – jeg tenker særlig på Roger Penrose – finnes det litt sans for å blande kvantefysikk inn i debatten om å definere bevissthet (som så langt har vært vanskelig fordi begrepet brukes så forskjellig av så mange). Imidlertid har innvendingen de fleste har møtt disse spekulasjonene med vært at menneskehjernen som miljø sett både er for “varm” og for “våt” til at kvantemekaniske effekter kan ha særlig lengre varighet enn det som for oss oppleves som “momentant” – selv om det for faglærte filosofer lukter Zenon lang vei av dette materialet – men nå har det kommet støtte fra et litt uventet hold, nemlig anestesimedisinere – deres fag handler jo typisk om å “fjerne pasientens bevissthet” for kirurgiske og andre formål, så de må nødvendigvis operere med noen slags faglige definisjoner av virksomheten sin, inkludert grenseverdier for når en pasient er “av” eller “på” – som gjennom noen nyere empiriske forsøk har påvist at visse “mikrotubulære strukturer” som bygges opp av proteinet – eller er det en aminosyre? – tryptofan, til noen komplekse, svært “rene” (nesten krystalliske) rør, som brukes til et utvalg logistiske funksjoner inni cellene våre, viser en markert endring i “frekvens” hos en bedøvet pasient. Teoretisk sett er det mulig at de signalene som sendes gjennom disse “rørene” befinner seg i en kvantemekanisk bølgeform som ikke kollapser til en “ting” før det aktuelle røret utsettes for en forstyrrelse. Hvis dette bærer den veien jeg tror det gjør så står vi rett foran et sett med tekniske bevis for at menneskehjernen fungerer mer som en “kvantecomputer” enn som en vanlig digital innretning. (Google er din venn.) Som alle vet handler det digitale om “logiske porter” som kan ha verdien 0 eller 1, men i en kvantecomputer kan en “informasjonspakke” – som i det digitale universet handler om 0 eller 1 – ha et uendelig antall verdier langs en skala som går fra 0 til 1; det er bare når man gjør en avlesning at denne “bølgefunksjonen” kollapser til èn spesifikk verdi. På tilsvarende vis er det bare når man “gjør noe” at bevisstheten kollapser ned til noe konkret. Inntil dette øyeblikk har jo “alle muligheter vært åpne”. Folk har jo en tendens til å være mer “drømmeaktig vurderende” om tingene de ikke behøver å gjøre noe med der og da, enn om ting det er nødvendig å fokusere på for å få dem gjort. Spørsmålet må bli: Hva eksakt betyr dette? Svaret er at eksakthet ikke er bølgefunksjonens natur, den handler mer om et spektrum av “sannsynligheter” som ikke aktualiseres før man bestemmer seg for noe.
Rettspositivisme er et rettsfilosofisk syn som betrakter lov og rett som en sosial konstruksjon. Spørsmålet om hvorvidt en gitt regel er å anse som gjeldende rett i et samfunn må besvares kun ved å se på regelens samfunnsmessige kilder. Det kommer altså ene og alene an på om regelen blir, eller har blitt, fremmet, håndhevet, eller anerkjent, stilltiende eller uttrykkelig, på visse nærmere bestemte, sosialt aksepterte måter. I den forstand er lov og rett simpelthen et sosialt faktum.
Den klassiske striden står mellom positivister, som mener at alle lover er menneskeskapte, og naturalister, som mener at det finnes en “naturens lov” – eventuelt en som er “gitt av Gud” – som har høyere rang enn menneskeskapte lover. Jeg vet ikke hvordan disse to synene fordeler seg i korrelasjon med hvor folk står politisk, men jeg har vel mine mistanker. Hva slags grunnlag for protest virker rimelig? En god del av lovverket virker som rene selvfølgeligheter og derfor kanskje litt “naturlig” – i den forstand at ingen seriøse mennesker diskuterer om det skal være straffbart å stjele, vandalisere, svindle, voldta, myrde og så videre – men de fleste vil utvilsomt også klare å finne lover de synes er unødvendige hemninger som blir pålagt det private initiativ. Ta for eksempel fartsgrenser. Finnes det et “naturlig” tempo som man føler må være mer korrekt – og derfor veiledende for egen atferd – enn de fartsgrensene som myndighetene har bestemt?
Amerikanerne diskuterer for tiden om de skal lovfeste en slags “tryneplikt” i samfunnet. Noen stater har allerede i lang tid hatt visse lover som forbyr folk å skjule ansiktet som et ledd i kampanjer mot Ku Klux Klan og lignende tiltak, men saken har fått ny aktualitet av akkurat det du tenker nå, nemlig maskeplikten som kom i forbindelse med pandemitiltakene; hvilket bringer oss beleilig tilbake til spørsmålet om det er forutsigbart ut ifra hvor folk står politisk om de er positivistisk eller naturalistisk innstilt til lov og rett. I utgangspunktet bør det kanskje først spørres om det er nødvendig å låse seg i noen av disse to posisjonene, men dette er bare et lurespørsmål. Innenfor manipulasjonens edle kunst har vi jo noe vi kaller “alternativsmetoden” — hvor man spør om de foretrekker den røde eller den blå tingen, heller enn å spørre om de liker selve tingen. På dette viset flyttes oppmerksomheten over på en annen type dilemma – tingens attributter og deres innbyrdes rangorden – enn på spørsmålet om man liker tingen overhodet. Hvis man er selger engasjerer man kunden i en “styrt indre dialog” på slikt vis — og hvis man er svindler gjør man stort sett akkurat det samme, bevisst eller ubevisst.
Spørsmålet handler ikke egentlig om man tilhører den røde eller den blå politiske bevegelsen, men om man anerkjenner at samfunnets høyeste autoritet er de institusjonene som vi – menneskene – har skapt for å “regulere spillet” om penger, posisjoner, sex, makt og alt annet som folk typisk krangler om. Man reserverer seg jo i større eller mindre grad overfor plikten til å “følge spillereglene” og respektere de institusjonene vi har når man mumler noe om at “det finnes en høyere lov” og det ene med det andre. For meg personlig har det vært en ganske mystisk reise fra da jeg først begynte å bli “politisk bevisst” sent på 70-tallet og frem til i dag. Få den tiden var det fette utenkelig at noen fra partiet Høyre noensinne skulle “utfordre samfunnsinstitusjonenes makt”. I den grad folk var anarkister på 70-tallet så ble dette assosiert med miljøet rundt Gateavisa og betraktet som omtrent så langt mot det ytterste venstre som det går an å komme før man mister språkets former og alt oppløser seg i en surrealistisk ursuppe av meningsløse lyder som ikke betyr noe. Det er når man har “allmøter” om alt mellom himmel og jord, alle skal få si hva de mener og ingenting noensinne blir gjort fordi det er selvsagt umulig å oppnå full enighet mellom noen gruppe av mennesker som er større i antall enn èn — og selv en enslig person opplever det ofte som vanskelig “å bli enig med seg selv” om hva de skal gjøre, både på kort og lang sikt.
Omtrent ved de tidene da finansmarkedene kollapset i 2008 begynte jeg imidlertid å legge merke til at høyreradikale nettdebattanter definerte seg selv som “anarkister” basert i sitt hat overfor staten og alle dens institusjoner, ikke minst “byråkratiet” og alt annet som de opplever som personlige hindringer på sin vei mot økonomisk selvstendighet. Dette har siden slått ut i full blomst som ancap-bevegelsen – “anarcho-capitalism” – som preges av det realister som meg kaller “dårlig fundamentert vrøvl”. Det virker for eksempel ikke som om de forstår dette med voldsmonopol og hvorfor det er en absolutt forutsetning for at man skal kunne ha en statsmakt — men det er bare på den ene hånd. På den andre er det det eneste kjente alternativ til den formen for privat initiativ hvor alt koker ned til vold og våpenbruk. Hvis ingen stanser en forherdet bande av forbrytere fra å simpelthen ta den politiske makten i et territorium ved hjelp av krigsmidler – se for eksempel på den nyere tids begivenheter i Haiti – så kommer de ihvertfall ikke til å stanse seg selv. Sannheten om voldsmonopolet er at det har vært den eneste kilden til “legitim maktbruk” i fem tusen år. Noe slags “samfunn” vil alltid eksistere – la oss si organisert ved hjelp av noe slags “stammens eldste råd” eller noe – men vi kan ikke ha et stort og komplekst moderne samfunn uten institusjoner og regler som i sin natur og essens er abstrakte, men ikke desto mindre eminent forståelige for de som er født og oppvokst i vedkommende samfunn. De andre? Vel, de kan lære. Først og fremst behøver de å lære at begrepet religionsfrihet i mye større grad enn alt annet betyr frihet fra religioner, religiøse bevegelser og ikke minst “religiøst påvirkningsarbeid” av enhver sort. At grunnloven definerer den norske staten som “lutheransk kristen” handler bare om praktiske hensyn, det vil si hva slags type seremonier som er de “offisielle” når det handler om den typen begivenheter man selv ikke vet helt hvordan man skal håndtere, for eksempel bryllup og begravelser. Den norske kirken er i så fall den “vaniljesmaken” man får hvis man ikke har spesifisert noen andre preferanser.
Kritikken mot den amerikanske politikken fokuserer selvsagt på at dette i praksis gjør folks ansikt til et “registreringsskilt” av den typen man finner på biler og som for eksempel politiet kan sjekke lynhurtig på dataen sin når og hvis de “føler mistanke om noe”. Som alle vet plikter jo alle kjøretøy å bære “godt synlige registreringsmerker” både foran og bak, nettopp av dette formål: Det skal la seg gjøre å sjekke om kjøretøyet er lovlig før man engasjerer føreren på noe vis. Du selv har sikkert blitt sjekket opptil flere ganger i løpet av den siste uken, både automatisk og manuelt, men dette merker man jo aldri så lenge man har alle papirer og forsikringer på stell. Folk har for det meste ingen problemer med dette opplegget så lenge vi snakker bare om bilen, som man jo kan gå inn og ut av som man ønsker, men de har også fått med seg dette med kunstig intelligens, ansiktsgjenkjennelse og de dystopiske potensialene for et “overvåkningssamfunn” som ligger i hele denne pakka. Hvor mange science fiction historier har handlet om sånne temaer? På den ene siden har vi en velkjent art av kranglete og aggressive tukleaper med irrasjonelle tilbøyeligheter. På den andre siden har vi utvalg eksakte og dødelige presisjonsinstrumenter som kan steke, brenne, flekke og flå store menneskemasser fra lang avstand. Hva kan gå galt? Vel, det mest nærliggende er utvilsomt diverse “private applikasjoner” som handler om strømlinjeforming av reklame, basert i ansiktsgjenkjennelse. Det kan bli interessant over noe tid, ettersom alle venner seg til at ingen ser det samme når de ser denne typen budskap. Som selvstendig mekanisme vil det sannsynligvis bidra i “ikke ubetydelig grad” til fragmenteringen av den felles virkelighetsopplevelsen som vi allerede kan observere der ute. Det er ikke noe poeng å diskutere fysikken, men “de psykologiske realitetene” – litt banalt oppsummert som “det folk tror på” – har minst like mye å si for hva de velger å gjøre, på kort og lang sikt, som de fysiske begrensningene de opplever.
Osiris (alternativt Ausir, Asiri eller Ausar) er i henhold til oldtidens egyptiske religion og mytologi en gud vanligvis identifisert som gud for etterlivet, underverden, og for de døde, men er mer passende som en gud for overgang, oppstandelse, og fornyelse (nytt liv). Han ble framstilt som en grønnskinnende mann med faraoskjegg, særskilt med mumiebånd om beina, iført en særegen krone med to store strutsefjær på hver side, og i hendene holder han hyrdestaven (heka) og sliulen (nekhakha), som i seg selv ble symbolene på faraoisk autoritet. Osiris ble til tider betraktet som den eldste sønnen av jordguden Geb, skjønt andre kilder hevdet at hans far var solguden Ra, og av himmelgudinnen Nut, foruten også å være bror og ektefelle av Isis hvor Horus ble betraktet som hans posthumt avlet sønn. Han var også knyttet til epitetet Khenti-Amentiu i betydningen «den fremste i Vest», en referanse til hans kongedømme i landet til de døde. Som hersker av de døde ble Osiris tidvis kalt for «konge av de levende» da oldtidens egyptere betraktet de velsignende døde som «de levende». Osiris ble betraktet som en bror av Isis, Set, Nefthys, og Horus den eldre, og far til Horus den yngre (begge ulike representasjoner av den samme guddom).
Som alle vet hadde den regionen vi i dag kaller Sahara en “våt periode” for 8-10.000 år siden. Det var et etter måten fruktbart terreng med mange innsjøer og vannveier, befolket både av mennesker og alle slags ville dyr. Vi finner hvor mange arkeologiske bevis som helst for dette spredt utover hele Sahara. Senere begynte ting imidlertid å tørke opp. Vi antar dette har sammenheng med solas såkalte “rytmer” eller hva man skal kalle det. Minkowskibevegelsene. Det er mange variabler inne i bildet, men saken er uansett at noe som en gang var et “vått” landskap har nå blitt beryktet som et av de tørreste stedene man finner. Om noen tusen år kommer dette til å snu igjen, på grunn av de eksakt samme rytmene, men for øyeblikket er Sahara en “tørr” region. Det er livsfarlig å reise inn dit uten utstyr og kompetanse. Det kan ha vært av denne grunn at oldtidens egyptere tenkte på “landet i vest” som dødsriket. Det vet vi strengt tatt ikke, men det virker som en rimelig inferens. På den tiden da det var våtere forhold i Sahara var også Nildalen våtere, nærmere bestemt en giftig sump som ikke var egnet for menneskelig beboelse, men da det ble tørt i vest ble det også tørt – eller skal vi si “tørrere” – langs elvebreddene i øst. Faktisk har det fortsatt å tørke sakte opp i regionen helt frem til i dag, og tørrere skal det bli. Men det ligger fortsatt langt foran oss.
Det gamle riket varte grovt sett i 500 år – fra for 4700 til for 4200 år siden, eller fra det tredje til det sjette dynasti av faraoer, om du vil. Det er viktig å huske at “Egypt” hadde eksistert allerede i ytterligere 500 år før Det gamle rikets formelle begynnelse, men vi tenker på det som “arkaisk tid”. Pyramidebyggerne kom først fra og med kong Djoser – som noen kaller Zoser – som bygget den første strukturen vi med noen rett kan kalle en pyramide, men som er vel så interessant på grunn av sin underjordiske labyrint med mange titalls kilometer av uthugde ganger i fjellet under det enorme anlegget (som også omfatter diverse store åpne plasser omkranset av statuer og templer, alt omgitt av kilometer på kilometer med høy mur. Jo mer man studerer opplegget jo mer imponert blir man — og jeg har “litt innsikt” i tekniske spørsmål tilknyttet bygningsarbeid så jeg gjenkjenner “et logistisk mirakel” når jeg ser det. Det eneste beklagelige med Djosers gravsted er at han sannsynligvis beordret ødeleggelsen av et ukjent antall tidligere minnesmerker for å rydde plass til seg selv. Det er som alle vet vanskelig å si hva som befinner seg “under” der hvor vi i dag finner moderne – men samtidig også gamle – byer som for eksempel Damaskus, for ikke å snakke om et antall steder i Anatolia. Så også i Egypt. Mye av det nye krever at man river det gamle først. Dette er en velkjent mekanisme som er i spill den dag i dag. Vi som lever nå knurrer noen ganger av det vi tolker som frivol rivningskåthet for hundre år siden og mer – det er mange historiske bygninger vi gjerne skulle ha hatt ennå – men vi er ikke noe bedre selv. Etter at alle er ferdige med å snakke er det jo i praksis den som betaler som bestemmer om noe skal skje og i så fall hva. Hvorom allting er, teknisk sett definerer vi en pyramide som “fire identiske triangeler som danner et kvadrat i bunnen og en spiss i toppen” – uten noe formelt krav til hvor bratte sidene skal være eller ikke være – slik at det er mange “pyramidelignende strukturer” som strengt tatt burde kalles noe annet, ikke minst det vi kaller “de søramerikanske pyramidene”, men det er hva det er. Språket har ingen regler, bare konvensjoner, og de handler om hva som er vanlig, ikke hva som er “korrekt”. Det kreves jo ellers ingen særlig høy IQ for å oppdage at strukturer som er tykke i bynnen og tynne i toppen er de mest stabile i forhold til jordskjelv og annet som hender, så det er naturlig å forvente at vi finner mye sånt over hele verden. Folk er jo ikke idioter, ihvertfall ikke til en sånn grad. Hvis noe er “topptungt” så velter det lettere.
Det er vanskelig å si om det har eksistert enda eldre små pyramider – som til syvende og sist er en formell representasjon av det de kaller urhaugen, eller benbensteinen, det første tørre land som ble bebodd av mennesker i henhold til egyptisk mytologi – men den første av de store regnes som den “røde” pyramiden hans kong Sneferu, far til Khufu som bygget den mest berømte pyramiden av dem alle, det vi noen ganger bare kaller “den store pyramiden” på Gizaplatået, en gammel kalksteinsformasjon som sannsynligvis har vært av rituell betydning siden arkaisk tid og enda eldre, men pyramidene dominerer mildt sagt horisonten der i dag, som de har gjort i 4500 år. Saken er at det gamle navnet for dette stedet lyder fonetisk likt som Khenti-Amenti, det vil si kongedømmet til Osiris. Dødsriket. Som er tilfelle med all kalkstein er også Gizaplatået gjennomboret av et nettverk av naturlig formede, underjordiske tunneller etterhvert som grunnvannet gjør sin naturlige jobb gjennom millioner av år. Et stykke nordvest for selve pyramideanlegget – det vil si alle de tre pyramidene, sfinxen, alle tempelstrukturene; dronninggraver, prosesjonsveier og øvrige anlegg – finner vi en naturlig kalksteinsklippevegg – “natural cliff” – med de tre tilhugde adgangsveiene NC1, 2 og 3, hvorav NC2 kalles “Fuglegraven” – på grunn av visse funn – og der har noen slått hull i en vegg som leder til slike naturlige tunneller i fjellet. Folk har beveget seg “noen hundre meter” innover der, men de kommer fort nok ut igjen. Det virker veldig ustabilt og risikabelt, dessuten stinker det så jævlig ammoniakk – etter alle flaggermusekskrementene – at det er vondt å puste, ifølge hva de som selv har vært der inne sier — blant andre den kjente lederen for egyptiske oldtidssaker Zahi Hawass, pluss et par eventyrere med egen YouTube-kanal som ikke ellers er kjent for å være skvetne i forhold til farlige – noen ganger direkte uansvarlige – ekspedisjoner for å “finne ut av ting”. Det folk spekulerer i er om disse naturlig formede, underjordiske gangene har vært brukt fra gammelt av – altså lenge før pyramidene ble bygget der på stedet – som noen slags prøvelse tilknyttet Osiriskulten. Si for eksempel at man må tilbringe natten der inne, eller noe, og at ryktet om dette hang ved Gizaplatået og motiverte kong Khufu til å velge stedet. Den store pyramiden gjenskaper jo forsåvidt et slags stilistisk fjell preget av “underjordiske ganger” som ikke nødvendigvis leder til noe men som det er skremmende å bevege seg inn i. Det er jo på alle måter et skummelt sted.
Et noe omdiskutert tema er hvordan de bygget pyramidene. Hvorfor er forsåvidt poengløst å diskutere. Nesten alle som noensinne har hatt mer makt enn hva som er bra for dem har ved et tidspunkt tenkt på seg selv som “byggere” av noe, for eksempel minnesmerker over seg selv, med varierende grader av skamløs ubeskjedenhet. Om de ikke direkte er gravsteder – mange pyramider virker som om de alltid har vært “tomme” slik sett – så er de i det minste kenotafer, eller “æresgravsteder” tilknyttet dødskulten etter vedkommende farao — som handlet mindre om “selve personen” enn om deres evne til å være toppsjef for hele operasjonen. Da som nå ble de bedømt ut ifra hvordan det vi fortsatt kaller “vanlige folk” opplevde sin økonomiske virkelighet. Når det var godt år og fred var det på grunn av god ledelse. Når det var det motsatte? Vel, da var det åpenbart det motsatte. Folk flest har jo ikke endret atferd, så det må være sjefen som ikke fungerer. Folk tenker sånn den dag i dag. Noe av alt som skjer skyldes sikkert ting regjeringen har gjort eller ikke gjort, men mesteparten er bare vanlig trøbbel av den typen som “bare kommer seilende” og som de må håndtere fordi det er de som står i jobben akkurat nå, men de får skylda for alt sammen uansett hva som kommer og hvordan det går. Skarpe individer hadde allerede lagt merke til at samtlige av de store pyramidene – med tillegg av mye annet – ligger orientert i forhold til hverandre på en litt snål måte i landskapet, men etter at vi fikk all mulig slags geofysisk radarutstyr som gir gode oversiktsbilder fra fly har det latt seg bevise at Nilen tidligere hadde et vestlig løp, men det har siden tørket opp. Mye kan jo skje i løpet av et par tusen år. Saken er at dette “vestløpet” fortsatt fantes under Det gamle riket i Egypt, og det er dette som forbinder alle pyramideanleggene. Materialene ble ikke slept mange kilometer over sand, de ble seilet inn med skip og levert direkte til anleggsplassen på den mest rasjonelle måten som var tilgjengelig på den tiden. Selvsagt, må vi vel nærmest legge til. De levde jo riktignok i en annen verden psykologisk sett, men fysikken har ikke forandret seg.
Ontologi er det filosofiske studiet av hva som mest grunnleggende sett finnes. Ontologi er en sentral del av metafysikk, som er det litt mer generelle filosofiske studiet av hva som ligger til grunn for virkeligheten. Finnes det egentlig komplekse objekter bestående av flere deler? Ta for eksempel stoler. Finnes det egentlig stoler? Eller er en stol bare mange enkle partikler uten deler som står i visse relasjoner i rom og tid, slik at det ser ut som om det finnes det vi kaller en stol? Om det finnes slike komplekse objekter med flere deler, er et sentralt ontologisk spørsmål. Det handler til syvende og sist om hva virkeligheten egentlig består i.
Fra et ontologisk synspunkt finnes det ingen forskjell mellom det vi kaller “selvfølgeligheter” og det vi kaller illusjoner. Alt vi kan observere er jo et ganske lite utsnitt av alt som finnes der ute, nærmere bestemt slike data som er formatert slik at vi kan sanse dem. Resten er for det meste utilgjengelig for oss, bortsett fra visse ting som vi kan måle med diverse teknisk utstyr vi har laget for formålet, men disse blir mer å betrakte som “sanseservoer” – altså sansekraftforsterkere – enn selvstendige kilder til informasjon av den samme orden som det vi oppfatter med sansene — bare annerledes enn dette alminnelige datamaterialet som vi på vanemessig grunnlag bruker til å navigere vår livsverden, det vil si der hvor kroppen befinner seg. Hodet kan jo som alle vet være – og er ofte – på “et helt annet sted”.
Vi vet med sikkerhet at for eksempel hunder lukter en helt annen virkelighet enn oss – i likhet med mange andre “luktorienterte” dyr, blant annet bjørner (som har en formidabel luktesans) – mens flaggermus hører en verden som er utilgjengelig for oss — og gudene vet hva insekter ser med de skremmende fasettøynene sine. Som art har vi blitt låst av utviklingen. Bundet til vår egen lille avkrok av en massiv “blokkvirkelighet” som kan tolkes på mange ulike vis, basert i hva slags sanseutstyr den aktuelle organismen behøver for å navigere innenfor sin nisje av skaperverket, eller altså det filosofer kaller vedkommende skapnings “livsverden”, som kan være fundamentalt annerledes enn vår. Dette er en av de mest banalt problematiske aspektene av å lete etter “fremmede livsformer” – og da særlig “fremmede intelligenser” – i verdensrommet. Det er så evneveikt at man får helt vondt i hodet av det. Hva slags erfaringer har vi fra de forholdene mennesker har etablert til andre skapninger her på jorda?
Det er ikke intelligens som har drevet menneskeartens utvikling, det er grådighet av aller mest dyriske merke. Vi er der vi er på tross av vår intelligens, ikke på grunn av den. Jeg sier ikke at alle alltid er slik, i alle sine tanker, ord og gjerninger, men at et tilstrekkelig antall av oss til enhver tid er engasjert i “ondskap” til at verden forblir ond. Og før du spør: Ja selvsagt er ondskap et klassisk ontologisk problem. Finnes det, og i så fall hva er det? Hvor kommer det fra? Hvordan virker det? Her er et eksempel på ondskap som alle kan kjenne seg igjen i: Når man føler skadefryd over at en man ikke liker opplever noe ubehagelig. Det er ondskap. Når dette skjer med deg så er det fordi du er ond. Det er ikke noe farlig, det er bare en “åndelig funksjonshemning” som er mest komisk. Mange får jo dårlig samvittighet etterpå og det ene med det andre. Du vet. Når man begynner å “tenke gjennom saken” som det heter. Ved et eller annet lyspunkt av erkjennelse må man jo innse at alle andre mennesker er i prinsippet akkurat som deg. De forskjellene vi kan observere er ganske små i forhold til for eksempel forskjellene mellom mennesker og hester. Vi har et mye bedre grunnlag for å kommunisere med andre mennesker enn med hester, men folk klarer likevel fint å etablere løpende “personlig kontakt” med individer av hesteslekten også, så alt er mulig.
La oss se litt nærmere på et ord jeg nevnte ovenfor. Blokkvirkeligheten. Det er et imaginært “fjell av data” hvor vi bare har tilgang til noen små og begrensede deler, som ikke desto mindre skal være nok til at vi overlever og formerer oss som art. Flere krav enn disse to stiller jo ikke naturen. Uansett, det er en adapsjon av det man i fysikken kaller AdS/CFT og det er veldig teoretisk, men likevel et logisk verktøy man godt kan bruke til å jobbe seg rundt visse andre intellektuelle utfordringer vi har i forhold til “hvordan virkeligheten fungerer”. Blokken står i forbindelse med randen ved hjelp av “pilotstråler” (se også Bohm-Broglie og deres modell for å tolke kvantemekaniske data) og på dette viset oppstår et hologram. (Eller altså, teknisk sett ikke et egentlig hologram, men noe som fungerer på lignende vis.) I dette tilfelle snakker vi altså om en “blokk av sansedata” som forholder seg til “en rand av sansende subjekter” og pilotstrålen som forbinder de to er grunnlaget for det sansende subjektets virkelighetsoppfatning. For å bruke noen metaforer fra computerens verden så er blokken som hele nettet, mens randen består av alle individuelle brukere – mennesker og andre – som er koblet opp mot nettet. Pilotstrålen blir da det man “har oppe” på computeren sin akkurat der og da. Det man har fokus på, så å si, som selvsagt bare er en svært liten del av hele internettet. (Etter hva jeg hører er mange milliarder av “vanlige brukere” uansett aldri i kontakt med mer enn toppen av isfjellet sånn sett.) Men la oss ikke sykle for langt ut i kålåkeren. Poenget jeg skal frem til med denne tekniske utlegningen er at alt som i prinsippet kreves for å fullstendig endre virkelighetsoppfatning er at man “flytter blikket” – det vil si pilotstrålen – over på andre aspekter av blokken. Dette lyder enkelt men er i virkeligheten et mesterstykke av selvdisiplin. Alt vi kaller “dyriske instinkter” har den motsatte tendens, det vil si bli så fullstendig fjetret av det de sanser – som er en biologisk nyttig egenskap – at de tror dette er alt de har evnen til å se og oppfatte.
Hvilket bringer oss til det menneskelige karneval: Følelseslivet. Der foregår det litt av hvert, men alt som foregår er ekko etter en mange millioner år lang utviklingshistorie, som har etterlatt oss med dette instinktgrunnlaget. På de fleste betydningsfulle vis er vi akkurat som alle andre dyr, med livsfunksjoner som varierer fra det nesten identiske – andre pattedyr – til det svært forskjelligartede – insekter, maneter og denslags, for ikke å si hele planteriket – men alle bruker det samme DNA-baserte kodesystemet til “kroppsbygging” og annet. Livet på jorda er i siste instans sams, for en gang fantes jo ikke noe annet enn alger, bakterier og andre encellede organismer. I prinsippet er det disse som lever videre i form av celler i kroppen til mer komplekse/sammensatte livsformer, deriblant oss. Vi bør kunne stille opp en rekke av stadig mer fremmedartede forfedre bakover gjennom generasjonene, inntil alt ender i denne “ursuppa” som danner grunnlaget for alle de livsformer som er og noensinne har vært. Til å begynne med ser vi familielikheten. Foreldre, besteforeldre, oldeforeldre. Det finnes kanskje fotografier. Vi kan se det, selv om de har snåle klær og det ene med det andre. Men vi skal typisk ikke mange generasjoner bakover før folk “mister bakkekontakten” og blir nødt til å gjøre mer eller mindre begrunnede inferenser basert i mangelfulle opplysninger om hvem slekta var si for eksempel på 1500-tallet. Noen må det nødvendigvis ha vært – alle har jo en avstamming – men nesten ingen vet noe om dem, og hvis vi spoler helt tilbake til år null ender vi bare med påstander – ofte med tvilsom troverdighet – om at folk stammer fra den og den kjente historiske skikkelsen; som jeg generelt sett ikke anbefaler folk å gjøre hvis de ikke har et generøst utvalg med veldig godt bevismateriale, eller i det minste et knippe interessante historiske dokumenter som kan få i gang en faglig debatt. Man ser bare ut som enda en av en endeløs rekke med idioter som fantaserer om at de var Julius Cæsar i et tidligere liv.
Her er en av mine favorittsetninger: De som tror at de alltid tar feil vil alltid ha rett. Dette er så å si det vitenskapelige blokkgrunnlaget. Vi snakker ikke om hva vi “vet” men om “de beste data vi har for tiden” når vi studerer et saksområde. Men vi antar a priori at hypotesen vår er gal. Det er noe vi har oversett eller feiltolket, men vi vet – ennå – ikke hva. Mange liker kriminalserier på fjernsynet og synes det er spennende og interessant å følge “politiarbeidet” slik det blir presentert, med sakte og møysommelig oppbygging av teknisk bevisgrunnlag basert i åstedsetterforskning, etablering av tidslinjer og forbindelser mellom sakens “interessante personer” gjennom dialog rundt et møtebord og så videre. Dette er ikke helt ulikt hvordan vitenskapen jobber. Man kan ikke bare påstå hva som helst under henvisning til autoritet og sterke følelser, før man hopper litt rundt med hendene over hodet og spiller den der Queen-låta som alle selvnytende idioter elsker. Kanskje ikke i helt bokstavelig forstand, men vitenskapen ligger selvsagt under for de samme typer “menneskelige svakheter” – de handler ofte om å etablere seg i en “ledende stilling” og deretter holde fast på den til krampa tar dem – som alle andre områder hvor man finner mennesker. Og de første symptomene man kan observere er at de tror de “har rett” i noe. Du vet. De har “en følelse” som de siden kan forfølge med større eller mindre grad av “besettelse” for resten av livet, som i heldigste fall er en styrt og disiplinert besettelse av typen “jeg vil være den som knekker koden for Linear A skriftspråket til den minoiske bronsealderkulturen” men det kan likesågodt handle om å “finne Atlantis”, som alltid er et sørgelig endelikt for den frie intelligensen. Det går jo ikke an å finne Atlantis. Det har aldri eksistert. For å forstå hva bløffen handler om skal jeg gi deg et navn: Ignatius Loyola Donnelly. Resten av jobben kan du gjøre selv.
Det er fortsatt en viss uenighet om neandertalere skal regnes som en egen art eller som en underart av mennesket (Homo sapiens). Neandertalernes genom ble kartlagt i 2010. Siden er det også ført bevis for at de tre artene eller underartene homo sapiens, homo neanderthalensis og homo denisova har hatt større genflyt mellom seg enn tidligere antatt. Nye og bedre metoder i senere år har dessuten ført til at tidligere tidsdateringer har måttet revideres, i det Homo sapiens ser ut til å ha nådd Europa mye tidligere enn før antatt.
Krabaten på bildet over er en neandertaler som har blitt “photoshoppet” inn i moderne klær, selv om de kunne fått til den flintkniven mye bedre. Det ser jo ikke ut som noe naturlig håndgrep rundt et verktøy, eventuelt så er det bare direktøren i selskapet som poserer med noe han strengt tatt ikke vet hvordan han skal bruke. Sånt forekommer jo. Det jeg tenker er at man neppe ville vurdert dette som noen utpreget vakker mann, men det er ikke noe “sensasjonelt” med utseendet hans heller. En litt sliten middelaldrende fyr som står der og tenker på noe? Selv ville jeg neppe sett to ganger på vedkommende dersom jeg passerte ham på gata — eller rettere sagt, jeg ville helt sikkert ha reagert på flintkniven, men hjernen min ville også øyeblikkelig ha klassifisert det som souvenir, filmrekvisitt eller noe annet i den kategorien av gjenstander. Jeg ville ikke trodd at noen bare sto der og filosoferte over en ekte arkeologisk artifakt.
Generelt sett var neandertalere i gjennomsnitt like mye større og sterkere enn oss som forskjellen i hjernestørrelse indikerer: Et moderne menneske er en 1200-kubikker mens neandertalerne var 1500-kubikkere. Kroppene deres var sånn sett mye “dyrere i drift” enn våre, noe som kan gi betydelige utslag for eksempel i en situasjon med hungersnød. Til gjengjeld virker det som om de ble kjønnsmodne noen år tidligere, la oss si ved 10-12 års alder heller enn ved 13-15 års alder — uten at jeg vil påstå at dette er noen stor sosial fordel. Uansett er det slik at kostholdet til neandertalerne var preget av “storvilt” – og da mener jeg storvilt, av typen nesehorn – som de engasjerte og nedla i nærkamp med stikkvåpen. Vi har så langt ikke noe bevis for at neandertalere noensinne brukte prosjektiler, de gikk til jobben med våpen av typen skarp stein som er delvis limt, delvis surret fast i enden av en lanse, slik at de løsner og forblir inni kroppen på det dyret de angriper, presumptivt fra mange hold samtidig i form av “flokkjakt”. Man ser det forsåvidt på bildet ovenfor. Den svarte substansen mellom bladet og skaftet er en form for lim som neandertalerne tilvirket av bjørkenever. Den samme substansen brukes den dag i dag blant mange såkalt primitive folkeslag som lever i territorier hvor bjørk er en vanlig tresort.
De som gjør et stort numner ut av “menneskets intelligens” er nesten aldri det jeg ville karakterisere som intelligente individer. Snarere av den typen som krever heder og ære for ting de ikke selv har gjort eller medvirket til på noen måte. Har du møtt noen sånne? De kan finne på å si ting som at de er “stolt av å være norsk” selv om dette bare er en kosmisk tilfeldighet som de selv aldri har kunnet kontrollere, eller engang påvirke på noe meningsfullt vis. De eneste som har oppnådd status som “norsk” på egen hånd er jo sånne som har søkt om og fått innvilget norsk statsborgerskap, slik at de kan med en viss rett være “stolte” av å ha oppnådd dette privilegiet – fordi sett i en global målestokk er det utvilsomt et privilegium å kunne slå det norske passet i disken, målt opp mot visse andre land som har en helt annen profil ute på “det sosiale markedet” og derfor havner i en helt annen kø foran passkontrollen, med helt andre “antagelser” og spørsmål – selv om jeg tror “lettelse” er en hyppigere erfart følelse enn “stolthet” i slike tilfeller. Uansett er det verd å reflektere over at menneskets såkalte intelligens har forblitt uforandret ihvertfall i en halv million år. Om noe så har den degenerert. På den samme måte som man kan bli slapp og lat av å aldri engasjere seg i mer fysisk aktivitet enn man absolutt må, så må vi jo anta at hjernefunksjonen også degenereres av å forbli ubrukt av “bekvemmelighetshensyn”. Jeg slipper å tenke på sånt. La oss si noe så enkelt som å jobbe frem et strategisk opplegg for matvareforsyninger. Vi behøver ikke det. Vi går bare på supermarkedet. Nesten ingen har noen annen plan enn dette, eventuelt så har de “kriseforsyninger” i form av tørrvarer, hermetikk og diverse, nok til å klare seg kanskje en måned eller to, sjelden mer enn dette. Folk i Norge har generelt sett dårlig kriseberedskap. Det skal vi jo per definisjon ikke behøve å ha fordi vi driver et såpass effektivt samfunn, men vi sklir kanskje noen ganger inn i det litt urealistisk selvsikre. Hva skal vi kalle dette? “Intelligent” er ikke det første ordet som dukker opp i den indre søkemotoren min, for å si det slik.
Noen foreslo at kunstig intelligens av den typen vi har nå – det vil si “store språkmodeller” – forholder seg til tekst litt på den samme måte som en lommekalkulator forholder seg til matematiske operasjoner: Vi kan gjøre dem “på papiret” hvis vi må, men stort sett så gidder vi ikke det. Vi tenker ikke dermed at lommekalkulatoren “kanskje vil regne feil” fordi vi ikke har oversikt og kontroll over alle steg på veien med disse regneoperasjonene. Det skal jo i utgangspunktet ikke gå an for en lommekalkulator å “regne feil” noe mer enn det skal gå an at en motorsag selvstarter og går til angrep på møblementet hjemme. Den har jo ingen “egenvilje” og kommer aldri til å få det. Det går an å se for seg at neandertaleren på bildet ovenfor plutselig vil stæbbe seg selv i øyet med den flintkniven han står og holder – uten at jeg kan si noe om hvorfor folk noen ganger skader seg selv med vilje på forskjellig vis – men hvis det skjedde ville det definitivt ikke vært fordi dette er noe som verktøyet “ønsker”. Jeg mener, det går selvsagt an å tenke sånt også; for eksempel finnes det hvor mange historier som helst om “magiske våpen” som krever å bli brukt, ofte på onde måter, men jeg tror som alle vet ikke på sånt. Jeg tror bare på suggesjonens makt. Jeg tror det går an å tro så sterkt på noe at man forveksler det med en av de nødvendige naturbetingelsene som eksisterer i livet. Du vet. Kulturelle koder, tabuer og den typen ting. De er “nødvendige” for at de sosiale strukturene skal kunne eksistere, men man kommer ikke til å bli syk og dø hvis man “går mot strømmen” heller. Ihvertfall ikke av det alene. Sosial utstøtelse kan imidlertid medføre alvorlige mentale problemer hos individet som siden kan balle på seg med andre og tredje ordens symptomer inntil vedkommende ikke lenger vet opp og ned på noenting. De har mistet kontakten med de menneskelige kjerneverdiene, som for eksempel instinktet for omsorg, medfølelse og “solidaritet med sine artsfrender”. Det har blitt skiftet ut med narrative strukturer som gis mening på en annen måte enn “naturens orden”.
Hvis jobben din på noen måte handler om “systematisk orden” er du sjanseløs i konkurransen mot kunstig intelligens. Din kompetanse er like nyttig som evnen til å gjøre matematiske operasjoner jævlig raskt på papiret. Det er en sirkuskunst som kan være underholdende, men i et profesjonelt marked av økonomisk tilbud og etterspørsel stikker de ikke av med “de beste jobbene” så lenge en lommekalkulator kan danke dem ut hinsides enhver realistisk konkurranse både på tempo, presisjon og utholdenhet. Saksbehandlerens tid er forbi, minst til den samme grad som tidsalderen til de som satt og førte kassedagbøker for hånd helt til langt inn på 80-tallet. En KI kan jo “sjekke om et skjema er korrekt utfylt” – med slike vedlegg som kreves og det ene med det andre – alvorlig lynhurtig i forhold til noen som setter brillene på nesetippen og huker av punkt for punkt nedover på en manuell sjekkliste — og som typisk flytter saker fra en innkurv til en utkurv som sin normale jobb, etter å ha utført de funksjonene som stillingen krever. Siden beveger saken seg videre i systemet. Du vet. Det vanlige byråkratiske opplegget, som har vært sånn i omtrent fem tusen år, under varierende former for styresett og “ideologier”. Alle disse kommer til å miste jobben, eventuelt så omskoleres en liten andel av dem til programmerere som jobber med kontrollfunksjoner i en høyere orden enn de “maskinoppgavene” som de så langt har hatt. Hvor mange kan det dreie seg om? Jeg har ingen realistisk idè, men jeg innbiller meg at så å si hele det offentlige apparatet er tjokk fullt av “saksbehandlere” som det strengt tatt ikke er noe behov for innenfor en fem års horisont. Sikkert flere titusener av individer. De kommer neppe til å savne selve jobben, men de trenger jo penger så hva skal de gjøre? Det vet jeg heller ikke noe om, men jo før de fjerner “det menneskelige elementet” fra for eksempel Nav, jo bedre. Hvis noen trenger “å snakke med noen” bør det selvsagt fortsatt finnes et opplegg for sånt, men “det formelle” bør ikke behandles av mennesker, men av en hundre prosent upersonlig entitet. Folk skal ikke oppleve “variabel saksbehandling” fra det offentlige i saker de personlig opplever som svært alvorlige og “spesielle” men som for saksbehandleren mest handler om rutine og formelle krav.
Her er noe som aldri kommer til å forlate menneskets hender: Fancy håndverk. Det er rett og slett for mange variabler i bildet til at man på noe økonomisk forsvarlig vis kan konstruere roboter som legger takstein, murer opp peisinnsatser, og så videre. For industrielle formål finnes det sikkert allerede roboter som kan sprøytemale svære anlegg og den typen ting, men ikke rosemale et framskap. Ser du poenget mitt? Alt som ligger i grenselandet mot “kunst” krever en form for “improvisert koordinasjon mellom øye og hånd” som ligger nærmere det vi typisk kaller åndelighet enn ren “intelligens”. For at noe skal kunne automatiseres må det jo kunne stykkes opp i en sekvens av faste og forutsigbare “oppgaver” som under normale forhold ikke endrer seg verken i detalj eller helhet. De er det vi kaller “ren rutine”. Riktignok kan man høre øvede håndverkere beskrive diverse oppgaver som “ren rutine” men det er fra et fundamentalt annerledes perspektiv enn den typen ren rutine man finner hos de som behandler bygningssaker i kommunen: Håndverksmessig kompetanse handler om å kunne ta skrittet fra det generelle til det spesielle – og tilbake igjen – så raskt som et fingerknips, noe som i informasjonsteknisk terminologi er en “P versus NP” type problem. (Du kan lese om det på nettet hvis dette uttrykket ikke betyr noe for deg.) Det befinner seg utenfor perspektivet vi har for engang teoretiske måter å løse oppgaven. Det lyder kanskje ikke som noen rimelig påstand, men det er faktisk vanskeligere å snekre “en vakker fuglekasse” enn det er å konstruere et stjerneskip som opererer med “Alcubierre WARP-drive”. Estetikk er jo som alle vet notorisk vanskelig å definere i intelligente termer. Vi ender alltid med å henvise til “noe følelsesmessig” som unnviker språklige grep. Vi kan selvsagt bare si at det handler om smak og dermed føle at vi er ferdige med alt som er å si i den diskusjonen, men du kan jo selv prøve å definere konseptet smak for automatiseringsformål. Svaret kommer ikke til å ligne på spørsmålet, for å si det slik.
Hans Jørgen Lysglimt Johansen (født 1971) er en norsk siviløkonom og politisk aktivist som er leder for det nasjonalkonservative partiet Alliansen – Alternativ for Norge. Johansen ble kjent i norske massemedier som tilhenger av den republikanske kandidaten Donald Trump under den amerikanske presidentvalgkampen 2016. Senere har han fått oppmerksomhet for flere uttalelser som er blitt betegnet som rasistiske, deriblant holocaustbenektelse. I tillegg har Johansen gitt uttrykk for holdninger som er knyttet til nynazistisk tankegods, blant annet ved å lovprise manifestet til Anders Behring Breivik, apartheidlovene i Sør-Afrika, dolkestøtlegenden og ideen om «den ariske rase».
Det første jeg undret meg over var selvsagt navnet Lysglimt. Hvor får man sånt fra? Det virker som noe han har funnet på selv. Vi kan til å begynne med utelukke at det har noe med hjernefunksjonen å gjøre – selv om dette eventuelt var tanken da navnet ble funnet opp – basert i hva slags fremtoning denne karakteren er og i hvilken sammenheng han presenterer seg for publikum. På den annen side kan det jo være et slektsnavn, kanskje noe nordfra, som har oppstått på lignende måte som stedsnavnet Hjemmeluft, det vil si at et samisk ord for noe ble transportert over på et helt annet – men likt lydende – norsk ord, sånn at det plutselig betyr noe nytt.
Det verste med disse nasjonalkonservative gjøkungene er at de trekker ned verdien av det å være norsk. De styggeste blant oss forlanger å stå først i rekka når “klassefotografiet” av najonen skal knipses og distribueres internasjonalt, fordi de håper på å skremme en migrant eller to fra å sette kursen hitover. I mellomtiden snyter og snylter de så godt de kan; på skatten, på dagpengene fra Nav, hva vet jeg, det virker jo ikke sannsynlig at en nazi kan stå i en vanlig jobb særlig lenge. Så snart de blir oppdaget får de – som de fortjener – folk imot seg på tildels ganske skarpt vis. Ting kan i verste fall bli fysisk farlige for dem. Jeg mener, hvis man går rundt og forfekter noe slags positivt syn på opplegget til Anders Behring Breivik så bør man ikke bli overrasket hvis man plutselig får bank. Mange har vesentlig mye sterkere følelser enn meg rundt greia, og betydelig dårligere evne til å formulere det de føler.
Det er en skam for Norge at det finnes nazister her. Det er de ynkeligste og mest evneveike avskummene vi har – til og med verre enn pedoer – og de setter uforholdsmessig mye “dagsorden” i forhold til hvor få de egentlig er. Jeg mistenker mange av dem for å være lite mer enn troll som nyter følelsen av å være “kontroversiell” på nettet, men de ville sannsynligvis blekne raskt i forhold til å gjøre selve jobben med å “fjerne de uønskede elementene” fra samfunnet. Det mangler liksom noe i midten. På den ene siden observerer de noe de synes er et problem – for eksempel at to homofile menn lever i et fast og “uskjult” parforhold – og på den andre siden ser de for seg et samfunn som er “fritt for jøder, kommunister, homoseksualitet og fremmede raser”, men de snakker ikke om det som er i midten. Eksakt hvordan hat de tenkt å gå frem for å “fjerne” omtrent to hundre tusen norske muslimer? Hvor skal de sende dem og hvordan tenker de seg den logistiske siden av prosessen? Vi som er mer praktiske av natur har selvsagt ingen illusjoner om hvor ting bærer hen. Galskapen oppsto og ble implementert som politikk på et vesentlig mye tidligere tidspunkt: Vi ser ikke disse menneskene som “individer” som er minst like forskjellige fra hverandre innbyrdes sett som noen av dem er i forhold til “oss”. De forblir en truende gruppe. Faktisk en invasjonshær, hvis vi skal bruke retorikken til Donald Trump og mange andre høyreekstreme skalleknarper. Og man kan gjenkjenne dem på hudfargen.
Selv bruker jeg ordet nazist om alt som befinner seg til høyre for Arbeiderpartiet og idiot om alt som er til venstre. La gå at alle har sine egne greier og “saker” som er viktige for dem, men det viktigste av alt er at vi betaler hva det koster for å drive et moderne samfunn med høye standarder for helse, sikkerhet, utdanning, samferdsel, velferd, menneskerettigheter og så videre. Primærjobben består i å forvalte de felles oppleggene for økonomi og sosial sikring, så får de heller “drive politikk” mens de relativt sett er arbeidsledige, det vil si når de befinner seg i opposisjon til det sittende stortingsflertallet (som vanligvis er grunnlaget for regjeringsdannelse i Norge). Den eneste lovlige måte en vanlig sivilist kan påvirke politikken – annet enn gjennom aktiv deltagelse i det vanlige demokratiske opplegget – er gjennom å stemme ved valg. Hvis man ikke engang gidder å trekke den late ræva si ned til de godt annonserte valglokalene som finnes hver gang dette er aktuelt så har man egentlig tapt det saklige grunnlaget sitt for å “mene” noe om norsk politikk. Jeg mener, hva gjør du selv? Har du gjort alt du kan? Har du gjort alt som forventes av deg? Hvis ikke bør du heller ikke kritisere de som faktisk prøver, selv om det er vanskelig å komme noen vei med de fine idealene i forhold til alskens vemmelige praktiske problemer som dukker opp som troll i eske dagen lang når man har en jobb på høyt administrativt nivå, enten dette er som regjeringspolitiker eller konsernsjef i et stort privat foretak. Greia er uansett at man er nødt til å ta beslutninger på stående fot, hele tiden, mens “toget er i bevegelse” så å si. Man må jo alltid gjøre noe, selv om “den beste løsningen” ikke er praktisk mulig der og da, bare skamløst synlig for alle, som sporenstreks starter opp kritikken sin. Sånt må man tåle. Tror du for eksempel det har vært “personlig tilfredsstillende” for Støre å lede regjeringen sin det siste året eller så? Herregud. Folk har brukt noen ganske hårete adjektiver om ham til tider. Vi kaller dette “regjeringsslitasje” og det rammer alle.
Klassisk sett har partiet Høyre alltid handlet om handelsstanden, advokatene, de militære og ellers det som overalt og i alle samfunn utgjør det konservative “kjernematerialet”, eller høyborgerskapet om du vil. De som sent på 70-tallet følte seg hjemme i partiet Høyre var definitivt “borgere”, uansett hva annet man kunne si om dem. Du vet. Moralens voktere og det ene med det andre, men ikke først og fremst på en kristen måte, mer noe i retning av “skamstyrt normalisme” sammenfattet som skikk & bruk, hvor det å kunne de rette frasene og kodene avgjør i hvilken grad man er “fin” slik sett. Korrekt formalisme pleide å være det høyeste personlige ideal i Høyre, hvor det mest legendariske eksempelet kanskje er den uforstyrrelige intellektuelle skarpheten, i kombinasjon med en uklandreverdig (om enn ofte noe nedlatende) høflighet, hos en mann som Kåre Willoch. Senere har de imidlertid åpnet opp for en mer “Harry” innfallsvinkel, og dagens Høyre er i praksis bare en mer velstelt og veltalende utgave av fjøsnissene i Fremskrittspartiet. Det en gang så krystallklare distinksjonen mellom nazister og høyborgere har nesten erodert helt bort — annet enn at det fremkommer som “personlige nykker” noen ganger, når fjøsnissene går alt for langt med å vise frem de brunstige brune bremsesporene sine i offentlighet. Best observerer vi denne nye sammenblandingen av reinspikka fascisme med tradisjonell europèisk “høyrepolitikk” – altså en som er tildels sterkt preget av “sosial isolasjonisme” hos de høyborgerlige; de vil ikke omgås (og definitivt ikke inngiftes) med andre enn “sine egne” – i dagens Storbritannia, og som forventet har det ledet til full oppløsning av hele blokken. “De konservative” faller fra hverandre som tydelige representanter for den erketypiske “britiske stilen” som tradisjonelt handler om joviale fraser som jolly good, old chap og den typen ting. Yes Minister er en britisk fjernsynsserie som alle burde se, om de ikke allerede har gjort det. Denne formen for “britiskhet” er nesten helt borte nå. Serien står på sine egne bein som “komedie om det politiske miljøet” men den er samtidig også et interessant tidsdokument. “De borgerlige” har vært så romslige så lenge med å “inkludere” alt annet som lusker rundt ute på høyrefløyen at de har mistet grepet på sin egen bevegelse — som i naturnødvendig konsekvense dermed strengt tatt ikke lenger er noen borgerlig bevegelse. De er “noe annet” nå.
Uansett hva annet man kan si om “hatefulle ytringer på nettet” og/eller “truende atferd” ute i selve jungelen, så er det definitivt ikke “god folkeskikk” å holde på sånn. Det er ikke tradisjonell politikk innenfor partiet Høyre, eller noen de historisk sett har ønsket å bli assosiert med. Fordi selv om de kanskje er drittsekker når vi ser bare på tallene i politikken deres, så har de alltid i det minste holdt seg med en slags aura av “sosial overlegenhet” basert i at de ikke gjør formelle feil med salatgaffelen i forhold til rekekniven og den typen ting. De kan kunsten med å dekke på til et dusin og de vet alt om hva som “passer seg” i selskapslivet. Sånn var det ihvertfall før. Høyrefolk var de man henvendte seg til med spørsmål om slipsknuter og sånt. Man regner jo med at de vanker på slottet og skjønner hvordan man skal hilse, hva som er korrekt antrekk ved hvilken anledning, hva man ikke skal si, og så videre. Du vet. De høyborgerlige ritualene. Det forbauser meg litt at vår Monsieur Eclair de Lumiere – som han heter på fransk – altså Jørre-Børre Lysglimt, bærer tittelen siviløkonom. Han bør dermed ha godt faglig – kanskje bedre enn Sindre Finnes, som også noen ganger har slik tittel – grunnlag for å regne seg frem til hva som skjer når han snyter Nav, som faktisk er det alvorligste tiltalepunktet han står overfor, målt i grad av straffbarhet. Jeg svindlet faktisk Nav selv en gang, under pandemien, da de hadde gående et “tilbud om forskudd på dagpenger” og jeg la inn en søknad for å være i forkant av begivenhetene fordi jeg regnet med å miste sykepengene om noen uker den gangen (jeg var sykemeldt på grunn av en skade i høyre skulder), men slik gikk det ikke. Imidlertid greide jeg der og da ikke å bare betale tilbake de ti tusen som plutselig kom inn på kontoen, fordi jeg var på etterskudd på så mange fronter, så det ble til at jeg betalte regninger med alle pengene og aksepterte litt “mild irettesettelse” og en tilbakebetalingsordning med mange små avdrag over de neste månedene. Noe mer skjedde aldri. Jeg antar det var mange av oss.
På spørsmålet om når jeg sist kom på jobb med “blåveis” så tror jeg faktisk vi må helt tilbake til det lykkelige 80-tallet. Jeg tror jeg hadde hoven leppe også, hvis jeg ikke husker helt feil, så det hadde åpenbart “vært noe”. Hvordan sånt blir mottatt på arbeidsstedet henger mye sammen med hva slags kolleger man har. Det første som skjedde med meg var at formannen snudde seg til en av de andre og sa “der ser du, jeg sa jo at idrett alltid ender på den måten”. Og så lo alle. Dermed var den delen av introduksjonsangsten dekomprimert og avskaffet. Konteksten for morsomheten er at jeg hadde rykte for å være “en sånn som trener” og formannen var en sånn som mener at flere folk skader seg på grunn av trening enn av det meste annet her i livet, inkludert arbeidsulykker. Hvem vet, han kan ha rett i dette for alt jeg vet. Problemet er bare at den typen skader man som regel får på grunn av trening sjelden har samme alvorlighetsgrad som “arbeidsulykker” — ihvertfall ikke når man jobber på sagbruk, anleggsplass og den typen ting. Som alle skjønner hadde imidlertid min blåveis ikke noe å gjøre med verken idrett eller arbeid, det var noe jeg klarte å pådra meg “ute på byen” i samarbeid med noen andre unge idioter. Det var – som det alltid er – et fullstendig evneveikt opplegg. Mer er det ikke verd å si om saken.
Jeg vet ikke om et mer klassisk iøynefallende tegn på at noen er en rabagast enn når de stiller med blåveis “dagen derpå”. Herregud. Det skal jo ikke i dagens norske samfunn være vanskelig å unngå denslags — og med “dagens” mener jeg egentlig hele etterkrigstiden. Det er ikke et voldelig samfunn og nesten ingen har noen sympati for “voldsmenn” – altså sånne som til stadighet er innblandet i noe – enten de gjør det med vilje eller de av ellers uforklarlige årsaker stadig er uheldige på den måten. Første bud når man skal etablere og drive en hvilken som helst sivilisasjon – inkludert vår egen – er jo at man får “den frie voldsbruken” under kontroll: Bare statsmakten har lov til å bruke vold og selv de bare i henhold til lovfestede prosedyrer etter at alt annet har vært forsøkt. Hvis statsmakten ikke kan eller vil etablere voldsmonopol – si for eksempel hvis et antall “private grupper” praktiserer “relativ justis” overfor befolkningen – kaller vi det en “feilet stat”. Det finnes noen av dem i verden, men det virker som om Norge er på omtrent så trygg grunn som noen kan forvente i slike saker. Folk ønsker å ha det slik som vi har det: Staten tar seg av alt sånt som har med straff og hevn å gjøre. Vi andre behøver bare å “holde oss på matta” som best vi kan, så kommer spesialister i svarte uniformer for å ta seg av eventuelle voldelige situasjoner som oppstår. Du vet. Sånn som agentene i spillefilmen The Matrix. Det handler om å justere virkelighetsoppfatningen, eventuelt å sørge for at innstillingene i de justeringene som allerede er foretatt ikke blir brakt ut av likevekt med “uorden”. Har du ikke hørt? Politiets fremste oppgave er jo “å ivareta den offentlige ro og orden”, hvilket i praksis betyr å innta en proaktiv rolle i forhold til alle de velkjente “elementer av uorden” man kan observere der ute slik at de har et godt etablert strategisk overtak i sitt eget “marked” lenge før det blir aktuelt å konfrontere noen individuell aktør. Alle vet at det er i utgangspunktet dødfødt å motsette seg arrestasjon, nekte å etterkomme pålegg fra politiet, og så videre. Det kompliserer bare den saken man allerede står til knes i. Taksameteret for straffesatser tikker og går i omtrent den samme takt som kjeftbruk og “motstand” hos noen som ikke liker å bli utsatt for “maktbruk” — som i praksis vel er de fleste av oss, men de fornuftige innser at det mest effektive de kan gjøre i sånne situasjoner er å bare “følge programmet” og bevege seg i den retningen politiet peker. Man skal jo på kort sikt først og fremst ut av denne knipa — og det er alltid uaktuelt å “slå seg vei ut” i forhold til statsmakten. Hvis de først har festet klørne sine i deg så er det ikke noe annet du kan gjøre enn å “følge ordre”.
Gitt at det i utgangspunktet er – presumptivt sett – så enkelt å unngå vold i dagens norske samfunn, hvorfor er det likevel såpass mye av det der ute? Jeg mistenker at dette først og fremst angår “unge menn” – kvinner bruker helt andre metoder – men hva er det som får dem til å gå fysisk løs på hverandre med slag og spark over “fornærmelser” som kanskje bare er innbilte? Hårsår og pisstrengt pleide vi å si om en bestemt type hissig mannsperson på 80-tallet. De bruker sikkert helt andre ord i dag – kanskje noe mer i retning av “diagnostiske kriterier” – men poenget er det samme. Man blir nødt til å konkludere med at visse krigerske typer rett og slett har lyst til å slåss. Det er jo helt åpenbart dette de går for. De stenger på en måte for alle andre utveier fra situasjonen, slik at det vil etter min mening helt klart telle som selvforsvar hvis man går til angrep først, for å nøytralisere trusselen lenge nok til at man kan komme seg bort fra stedet. Dette er sannsynligvis hovedårsaken til at allerede bryske og breiale personlighetstyper ofte også utvikler seg i utpreget paranoid retning over tid. Andre opplever dem jo som truende, insisterende, intimiderende og den typen ting, sånn at de tar på seg pigghammen helt automatisk. Ingen liker sånne som gjør et poeng ut av det de tror er den fysiske overlegenheten sin. Du vet. “Torpedotyper” på steroider og den typen mannfolk. Det beste er å bare holde seg noen hundre meter unna dem. Egentlig en selvinnlysende sak, på samme måte som det ikke bør være nødvendig å henge opp et skilt som sier IKKE KLAPP KROKODILLENE der hvor de har denslags, men folk har så mange rare idèer, hvorav forbløffende få viser seg å være “smarte” i lengden. Samfunnets holdning til vold er èntydig: Det er aldri greit. Hvis du i noe annet enn ytterste nødsfall griper til vold så havner du i en straffbar posisjon, sannsynligvis inkludert en viss fengslingsperiode. Det tilbys ikke noen nåde til voldsmenn. Hvorfor de eventuelt forventer noen nåde er en gåte for meg, men det skjer noen ganger at man hører dem sutre over “urimelig strenge dommer”. Så hva skal unge menn gjøre hvis de har slik legning at “lysten til å erfare vold” kribler i kroppen deres? Svaret er åpenbart. Da skal de disiplinere seg. Begynne med boksing, MMA eller noe, sånn at de får kontekstualisert det som skjer med dem på en forsvarlig måte.
Som med alle selvfølgeligheter er det litt uklart hvordan man skal definere rumpa. Jeg mener, folk vet jo stort sett hvor de har den og hva den skal brukes til så det finnes ikke egentlig noe behov for ytterligere presisjon. Vi kan imidlertid ta med oss at når ordet skrives med O istedetfor U – altså rompe – så er dette et norsk dialektord som betyr hale, hvilket i neste orden betyr at rompestumpen henviser til det såkalte halebeinet, som det går an å få skikkelig vondt i dersom man faller på en litt uheldig måte, slik at denne nebbformede og på alle måter fullstendig unyttige “innveksten” – coccyx – får seg en solid smell. Brudd kan oppstå. Det har hendt med meg. Det er vondt. Men hos meg har det i det minste leget seg på korrekt vis. Jeg sliter ikke med livslange “fantomsmerter” i rumpa på grunn av et halebein som har grodd litt skjevt, eller noe. Herrgud for en skjebne. Jeg leste noe om en fyr som ikke har sittet normalt på femti år, men det er ikke selve historien som interesserer meg, det er dette fenomenet med “meningsløse smerter”.
Alle er inneforstått med saksgangen i det å slå seg og få vondt. Det er jo noe av det første man lærer i denne verden. Det sitter i kroppen. Vi har visse forventninger til hvordan en typisk smerteopplevelse skal utvikle seg, med først et skarpt au faen! når man for eksempel slår seg over fingeren med en hammer, deretter fremfører man kanskje noe slags kort dramanummer med sang og dans, før man til sist bare resignerer seg til å vente på at det skal gå over, med eller uten plaster. Det er vondt mens det står på men det går over etterhvert. For min egen del vil jeg si at de verste og mest intense smertene jeg har erfart – i den forstand at de “driver deg til vanvidd” – var tilknyttet tannverk, men også dette gikk over — etter en time hos tannlegen. Ut over dette har jeg hatt diverse slag, kutt og bruddskader fordelt ut over hele kroppen, men ikke noe som på egen hånd representerer “et særlig problem” i forhold til nerver i klem når det har grodd sammen og den typen ting, selv om jeg har hørt et antall historier om sånt. Jeg antar jeg har vært heldig, for klok har jeg definitivt ikke vært. Imidlertid har jeg ikke vært heldigere enn at jeg likevel har pådratt meg et knippe med “kroniske smerter” av den typen man tradisjonelt kaller gikt, og som har en utpreget tendens til å henge sammen med været, selv om jeg ikke egentlig helt ser logikken i det annet enn i forhold til at kulde ikke er bra. Før hadde jeg ingen problemer med å håndtere kulde, men nå har jeg blitt mer “frøsen”. Kjernetemperaturen virker ikke like stabil som før om årene. Strategien blir selvsagt å kle seg bedre. Flere og tykkere plagg. Den typen ting. Når det gjelder selve dette med “væromslag” så er det kanskje noe med det lokale trykket som har noen slags effekt, jeg vet ikke. Det føles uansett som en smerte som er “unødvendig”, eller som jeg sa ovenfor “meningsløs”, fordi den har ingen saklig varslingsfunksjon. Den lærer meg ingenting som jeg ikke allerede visste. Men sånt er normalt for “min mannstype” når de kommer opp i årene. Og verre skal det bli.
Juni har vært en ganske depressiv måned så langt, selv om plantelivet sikkert har en helt annen mening om saken. Det er grått og kaldt, med innlagte regnskurer døgnet igjennom. Det tørker liksom aldri helt opp — og siden dette jo er en elvedal kommer det plenty med tåke både tidlig og sent, selv om det typisk klarner til midt på dagen. Den grønne vinteren kalles det her. Folk kler seg riktignok i både shorts, sandaler og ermeløse skjorter, men jeg tror det er mest på trass. Det er jo for fanden ikke mer enn ti grader der ute. Hvis man sikter bare etter komfort – slik som jeg gjør – blir det langbukser, skjorte og sommerjakke. Dessuten bør man ha oransje kode for paraplyberedskap. Stort sett er det ikke noe problem for meg at sommeren er “kjølig” så lenge den ikke er helt urimelig, fordi jeg foretrekker ærlig talt heller dette enn “tropevarmen” jeg forbinder med de høye tyvegradene, oppimot tredve og mer. Jeg tar heller minus tredve enn pluss tredve, for å si det slik. Kulde kan man beherske med å kle seg bra og fyre, men varme får man liksom ikke gjort så mye med. Man må bare holde seg i skyggen, passe på at det er god luftsirkulasjon og drikke mye vann mens man venter på at kveldstimene skal gjøre det mildere, sånn at det går an å bevege seg uten å risikere livet under den hamrende sola der ute. (Når det er sagt så må imidlertid ingen av de maktene som administrerer denslags misforstå det jeg sier, for jeg ønsker på ingen måte tredve kuldegrader heller, jeg er bare bedre trent i forhold til å tackle kulde enn varme.) Uansett, de fleste som av en eller annen årsak lever med smerter som en del av hverdagen sin foretrekker sannsynligvis sommeren. Om ikke annet, så har jo det varme halvåret en mer “optimistisk” aura enn den norske vinteren, som stiller harde krav til folk. Que una vida, som de pleier å si. For et liv.
