APECALYPSO

Jeg kan ikke gjøre eksakt rede for når og hvordan jeg utviklet en selvstendig musikksmak — og det tror jeg ikke at noen andre kan heller. Det vokser seg bare til etterhvert. Likevel er det rimelig å se på hva som beveger seg i kulturen mens man er i sin mest formative alder slik sett, som for mitt vedkommende dreier seg om første halvdel av 70-tallet. Norge på den tiden var et helt annet sted. Virkelig. Det handler om informasjon. Det man ikke vet, det vet man jo ikke, og det som i hovedsak var “vinduet mot verden” den gangen var NRK. Du kan si det var ett folk, en kanal. Radioens P2 kom ikke før i 1984 – med prøvesendinger fra 1978 av – og da var jeg allerede voksen, slik jeg oppfattet ting da. Det var ingen særlig tilrettelagte musikkprogrammer på NRK, bortsett fra “norsktoppen”, som ikke akkurat var det hippeste, men det gikk av å lete seg frem til Radio Luxembourg hvis man hadde gunstige mottaksforhold. De sendte “ny popmusikk” som var rettet mot ungdommer, mens NRK hadde – hva skal vi si – en litt annen programprofil.

Mesteparten av alt jeg ble eksponert for i den tidligste fasen handlet derfor om plater og kassetter som sirkulerte ute blant folk. Dette satte sitt preg. Det føles ennå mest “naturlig” for meg å relatere til innspilt musikk på LP, kassett eller CD. Jeg har ikke nå og har heller aldri hatt noen strømmetjeneste, verken på telefonen eller på noe annet vis (med mindre folk regner YouTube på PCen som en strømmetjeneste, men jeg tror ikke det). Dessuten er vel gullalderen for denslags mer eller mindre slutt, etter hva jeg hører, både for musikk, filmer og serier. Det var populært en stund da “alle skulle ha det” men nå er det stadig flere som klager over at formatet er lite tilfredsstillende. Hardkopi er tilbake. De dyptenkte blant oss påstår at dette er fordi folk liker å ha noe å tukle med. Du vet. Materielle gjenstander. De liker både selve tingens fysiske tilstedeværelse og ritualet med å ta innspillingsmediet ut av omslaget og putte det inn i avspilleren, lese i det vedlagte tekstmaterialet, studere kunsten på omslaget og det ene med det andre. Rene selvfølgeligheter for oss som vokste opp med dette, men det er visstnok en “ny oppdagelse” blant den såkalte Generasjon Z. Uansett, for meg personlig foreligger to hovedaspekter av musikksmak: Jeg liker “dansbarhet” – som minimum handler om at man nikker med hodet, tramper takten, klapper seg på låret og den typen ting, altså at det svinger – og jeg liker flinke musikere som gjør greia si.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Her er den første låta jeg helt distinkt husker som “et stort musikalsk kick” som jeg digga hemningsløst (teksten fortsetter under):

Musikkjennere kan høre at Ove Thue helt klart har vært litt influert av Steve Marriott og The Small Faces, men groovet i sangen peker jo mer på 60-tallet enn på den typiske hardrocken som sirkulerte rundt 1972-1973 når jeg begynte å lete meg frem til min egen “musikalske identitet” slik sett. Der ble jeg selvsagt også preget av det alle de andre i klassen min på skolen likte, så vi kan nevne for eksempel Deep Purple, Led Zeppelin, Black Sabbath og alt annet som var svært på det tidlige 70-tallet – samlebetegnelsen for denne musikksjangeren er Deep Black Zeppelin – foruten selvsagt alt som kunne assossieres til såkalt glam rock, som var det virkelig hotte i året 1973, med alle de outrerte kostymene og musikk som var både kjapp, hard og allsangvennlig. Altså hele forretningsidèen til de senere heltene i Turboneger, om du vil. Men det som virkelig var yndlingsmelodien min – ikke minst på grunn av artistens uutholdelig sexy stil – var denne temmelig rocka saken (teksten fortsetter under).

Du kan antagelig takke Suzi Quatro for at jeg aldri har sett noen grunn til å stille spørsmål ved “jenter i rocken”. Der ser du jo det som etter datidens mål var ei rype som spiller ræva av det meste, så hva er det å diskutere? Saken er bevist. Uansett, denne fasen satte utvilsom preg på alt jeg liker – og ikke liker – også senere. Jeg er ikke den eneste som hevder at 70-tallet var musikkens storhetstid, like mye på grunn av de tekniske begrensningene på utstyrssiden som musikernes relative dyktighet. Det handler jo til enhver tid om å gjøre det beste man får til med det man har, ikke sant? Senere tider har dessverre blitt litt preget av syndromet vi kaller “bortskjemte barn” i den forstand at det er for enkelt å få til noe som låter tålelig bra fordi det går an å trikse såpass mye i studioet med lydbildet. Ikke desto mindre finnes det fortsatt folk som lager musikk med “formatets begrensninger” i den forstand at de legger vekt på låtskrivermaterialet mer enn på diverse produksjonsforhold. Etter min mening går det an å høre om musikerne mener alvor med kunstuttrykket sitt eller om de er mest interessert i livet som “popstjerne”. Det er mulig dette bare er en illusjon, men det er likevel slik jeg bedømmer ting. Så får andre gjøre hva fanden de vil i sakens anledning. Jeg avslutter med noe svært lite “politisk korrekt”. Alle hatet The Osmonds den gangen – og det meste de laget var jo bare ræva – men denne svingte både da og nå:

Noen har surra bort et Picasso-bilde som er forsikret for 600.000 euro på vei fra Madrid til Granada, hvor det skulle stilles ut i anledning av et eller annet. Naturaleza muerta con guitarra – “stilleben med gitar” – ble laget i 1919 (bildet ovenfor har ikke noe med dette å gjøre, det er bare valgt på grunn av gitaren). Bildet er en guache, bare 13×10 cm stort og tilhører en privat kunstsamler i Madrid. Folka som skulle transportere denne mildt sagt kostbare lasten av Picasso-bilder til Granada stanset for å overnatte tre mil utenfor Granada – så der finnes det et vindu av muligheter – men det blir også sagt at det var noe surr med merking av kolli i forhold til fraktbrevet, så hele greia virker litt klønete, men politiet etterforsker saken, så da så. Flere nyheter kommer sikkert etterhvert. Foreløpig vet ingen noe mer eller annet enn at et grisedyrt kunstverk har blitt borte under transport. Hva kan man si? Ting forsvinner jo bare. Skjer hele tiden.

Noe mindre sensasjonelt – men kanskje likevel mer betydningsfullt – er et tyveri fra St. Fagans Museum of Natural History i Cardiff (Wales) forrige mandag. Et antall uerstattelige gullgjenstander fra bronsealderen forsvant etter et innbrudd og selv om politiet har pågrepet to mistenkte i saken har ikke tyvegodset kommet til rette. Det fryktes at planen har vært å smelte det ned og selge gullet på vekt, ettersom prisen er høy og disse tingene var forholdsvis lettstjålet sånn som de var oppbevart. Det er jo ikke alle som ser noe annet enn et kvantum gull som det går an å rappe når de besøker et museum som har utstilling av ting fra bronsealderen i Wales. Det antas at folk sitter og snakker om “sikkerhetstiltak” nå, men det er jo noe med å lukke stalldøra etter at hesten har rømt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ingenting av dette bør forbause noen. Vi lever jo i en verden hvor alle ting måles i penger, særlig hvilken grad av suksess folk har i livet sitt. Det er en føkkings sykdom. Du vet. Noe som er galt i hodet. Du skal jo ikke sitte og snakke særlig lenge med et hvilket som helst menneskelig individ før de forteller deg at de egentlig hater hele opplegget med mas etter penger og jag etter prestisje, karrière og det ene med det andre. Folk liker seg best på hytta, ved sjøen, på fisketur og den typen ting, men alle må jo jobbe. Alle må skaffe penger. Sånn fungerer det uansett hva man synes om saken. Det er ingen tvil om at menneskeheten har både kunnskap og ressurser til å skape en helt annerledes verden, men vi gjør det likevel ikke, uten at noen kan gjøre rede for hvorfor. Se bare på en sånn type som Putin. Hva fanden er det han driver med? Jeg tror ikke han engang vet svaret selv. Russland har blitt kjørt helt på trynet av det syke maktbegjæret til denne vemmelige lille fjøsnissen. Alle vet dette, men det går åpenbart ikke an å gjøre noe med saken.

Skal vi snakke om Gaza nå? De evneveike sier at det har blitt fred, mens de med mindre blår i øya ikke klarer å se annet enn at de har tatt seg en pause med den verste drapsorgien som noensinne har vært på offentlig utstilling. Herregud. Ting har gått så langt at det å stille ut en davidsstjerne nå betyr omtrent det samme som å stille ut et hakekors. Det betyr i det aller minste at man er komfortabel med å drepe noen mennesker noe av tiden, fordi man synes dette er nødvendig. Du vet. Fordi jødene har vært så plaget gjennom historien, eller noe. Forklaringene varierer. Det er bare sånne typer som synes at det aldri er greit å drepe folk – uansett hvem de er – som har et problem med opplegget. Spiller det noen rolle om de er jøder, muslimer, kristne eller hva har du? Jeg synes ikke det. Drap er drap. Det første bud i samfunnskontrakten er jo at vi må holde fred med hverandre. Det finnes ingen annen måte.

Selv finner jeg tegn til optimisme i sånt som at det fortsatt lages bra musikk. Denne kom for åtte timer siden:

Jeg kom til å tenke på filmen The Hit fra 1984, regissert av Stephen Frears – som har laget flere bra filmer enn jeg gidder å ramse opp (søk på nettet selv) – og med Terence Stamp, John Hurt og Tim Roth i hovedrollene. Handlingen foregår for det meste i Spania og det er en slags mikstur av kammerdrama og road movie. Sånn er det jo. Jeg sluttet ikke å tenke på bra 80-tallsfilmer etter at jeg skrev om saken i går, så det dukket opp både det ene og det andre på minneshorisonten i løpet av kvelden, natten og videre. For eksempel Mona Lisa, en Neil Jordan-film fra 1986 som alle bør se, foruten enda en med Bob Hoskins, fra året 1980, nemlig The Long Good Friday som man trygt kan kalle et hardkokt kriminaldrama. Uansett, saken er at 80-tallet får mye pepper for mange ting – ikke helt ufortjent, må vi vel si – men det var jo ikke bare sorg og jammer heller. Tiåret hadde sine kunstneriske lyspunkter innenfor musikk og film.

Hvem er det som ikke elsker Blade Runner? Da den kom (1982) var den jo mildt sagt forut for sin tid og filmen satte nye standarder for hele science fiction-sjangeren. Jeg vet ikke hvorfor jeg “glemte” den i går, men saken er sannsynligvis at jeg ikke tenker på den som en 80-tallsfilm noe mer enn jeg tenker på 2001: A Space Odyssey som en 60-tallsfilm. Det er liksom noe tidløst over Blade Runner. Dessuten er jo Scarface (1983) en formidabel film som “alle har sett” opptil flere ganger. Vi må også nevne Blood Simple (1984), den første filmen av Coen-brødrene — som derfra og ut laget sitt helt eget filmspråk. Mens vi snakker om episke mesterverk må selvsagt Akira Kurosawa sin produksjon Ran (1985) tas med. Jeg var faktisk på kino og så den da den kom. Det er en lang film men jeg husker den som “ikke lang nok”, i den forstand at jeg hadde ikke lyst til å forlate kinosalen etter at den var slutt. Du vet. Når man bare blir sittende helt til alt er over og de skrur på lyset igjen. Når det kommer en vakt bort til deg og spør om du har sovnet. Akkja. Det var også en film som het noe så sært som Kokken, tyven, hans kone og hennes elsker fra 1989. Temmelig teatralsk brutalitet kan du si, og det var like før den ble forbudt både her og der, men det er definitivt en film folk bør se. Dessuten må Withnail and I fra 1987 absolutt nevnes. Det samme må Michael Mann sin første film Thief fra 1981.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er mye jeg “ser for meg” og som kunne/burde nevnes — men det er nok nå. Jeg er lei av denne leken.

Rockens kuleste “gitardame” heter Wata og spiller i den japanske power-trioen Boris, som avslutter dette.

Skolemassakren på Sandy Hook Elementary School i Newtown i Connecticut i USA var en skolemassakre 14. desember 2012 der 26 mennesker ble drept: 20 skolebarn og seks ansatte ved skolen. Konspirasjonsteorier rundt skoleskytingen har florert på internett, og mange beskylder myndighetene for å ha iscenesatt massakren for å legitimere nye våpenlover og konfiskering av befolkningens våpen.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Om du ikke allerede vet hvem Alex Jones er så er han kort fortalt en slags “mediapersonlighet” som henvender seg til et publikum av gale mennesker som tror på hva som helst, men særlig konspirasjoner. Gjennom tidens løp har han bygd opp et veritabelt imperium av desinformasjon og spekulativ nonsens — men det han først og fremst har blitt rik av er å selge manndomspiller, altså “kosttilskudd” som angivelig skal gjøre deg til en mer maskulin mann. Jeg vet ikke noe mer om dette, men det er visstnok ikke steroider eller hormoner, det skal være såkalt naturlige preparater. Hva kan man si? De som tror på våset til Alex Jones er i stand til å tro på hva som helst, så hvorfor ikke manndomspiller.

Uansett har amerikansk høyesterett nylig bekjentgjort at de ikke kommer til å se på ankesaken hans, så dermed er dommen fra 2022 rettskraftig og han plikter å betale drøyt èn milliard dollar i erstatning til ofre og etterlatte etter Sandy Hook, etter at han gjennom lang tid hevdet at denne massakren aldri skjedde, at det var en operasjon iscenesatt av myndighetene, at de overlevende var betalte skuespillere og det ene med det andre. Foreløpig er det uklart hva slags midler han har, men det er neppe så mye som en milliard. Kanskje “noen hundre” millioner, men jeg aner ikke og det er heller ikke noe jeg interesserer meg stort for. Saken er at nå er han selvsagt ute og gråter i media — i den grad noen vil gi ham taletid. Blant annet var det nylig et intervju med Tucker Carlson som havnet på nettet.

Det virker litt kørka å gå så hardt ut imot fenomenet skolemassakrer gitt hvor følsomt temaet er, men det finnes etter alt å dømme et publikum som seriøst nekter å tro at det går an å bruke våpen til å gjøre onde gjerninger — eller at i den grad sånt skjer så må det være “myndighetene” som går til angrep på “folket” for å ta fra dem friheten. Hva vet jeg? Det er ikke verken enkelt eller fristende å sette seg inn i galskapen, men dette har altså kostet Alex Jones alt han har og vel så det. Det er vanskelig å bli klok på om han bløffer eller om han virkelig tror på sitt eget piss, men det kan man forsåvidt si om alle disse “høyreorienterte” typene. Etter hva jeg hører selger han fortsatt manndomspiller og han er fortsatt like “følsom” – i den forstand at han gråter over sin egen ulykke – når han blir intervjuet av noen fra det samme miljøet. Mannen burde jo vært på sinnssykeasyl spør du meg. Du vet. Et sted hvor han ikke kan gjøre skade på verken seg selv eller andre, men dette ville på den annen side vært det samme som å gi ham rett: Myndighetene er ute etter ham.

Vi avslutter med en munter melodi i sjangeren thrash metal.

Det finnes en kis som heter Peter Thiel. Han er sjef for et selskap kalt Palantir. De driver med overvåkning og kontroll av digitale og andre systemer — opp til og inkludert kunsten å avverge kriminalitet på forhånd, ofte før de kriminelle selv vet hva de har tenkt å gjøre. Kunstig superintelligens oppdager alle slike tilløp til opprør og ulydighet og slår raskt ned på de som planlegger forbrytelser med de for situasjonen passende våpen. I verste fall dødbringende ildkraft. Såpass må det jo være for at de lovlydige skal føle seg trygge og påpasset av en mektig og kompetent venn.

Nylig har det vært noen skriverier om Peter Thiel. Han søker etter Antikrist, i den forstand at han prøver å avdekke hvem dette kan være i dagens verden. Så langt har han konkludert med at det må være en ludditt – altså en person som er motstander av teknologiske fremskritt og endringer – og han har nevnt navnet Greta Thunberg som en mulig kandidat. Dette er komisk på mange slags vis samtidig. For meg ser det ut som plottet i filmen Angel Heart, hvor djevelen hyrer en privatdetektiv for å finne en person som til sist viser seg å være nettopp denne privatdetektiven selv, som reagerer med et så sterkt nervøst sammenbrudd som er å forvente når man får slike nyheter. Så slutter filmen.

Da Angel Heart kom i 1987 var det mange som havnet i noen slags paranoid konspiratorisk psykose etter å ha sett den, som for sånne forherdede jævler som meg var minst like interessant som selve filmen. Hva er det som skjer med dem? Jeg husker ennå hvordan folk snakket om “tegn” på at nå kommer han selveste Antikrist snart og tar dem. Huttetu. Som vanlig skjedde det ingenting. Det var jo ikke første gang – og ble heller ikke siste – at folk mistet det lille vettet de hadde fordi de er dødelig redde for “hva som skal skje med dem” når dommedag kommer og det blæser i basuner. Herregud. Og sånt skal kalles voksne mennesker som fortjener alminnelig respekt? Glem det. Blir ikke aktuelt. Dette er for fanden evneveike bavianer. Det kommer bare ikke på tale å behandle dem som tilregnelige mennesker. De har jo allerede vist at de er fette sinnssyke. Når noen viser deg hvem de er bør du helst tro på dem den første gangen.

Uansett, Peter Thiel identifiserer seg som “kristen” – men ikke veldig sånn – så det blir å anta at han tror på dette vrøvlet på noe slags nivå, selv om han jkke “tror veldig” på den kristne religionens essens og budskap. Følgelig mener han noe med å snakke om Antikrist, selv om det er vanskelig å bli klok på eksakt hva. Greta Thunberg? Herregud. Men han sier jo at det “må” være noen som er tilknyttet miljø og klimabevegelsen, selv om han også er åpen for at Antikrist kan bety noe annet enn en person. Jeg vet ikke engang hva jeg skal si om dette, men vi kan vel begynne med å slå fast at det ikke har noe å si for folks intelligens at de har idiotisk mye penger. De kan – som vi ser – likevel være lallende idioter. Det er helt andre personlige egenskaper som kreves for å legge seg opp en perverst stor formue. Er norske myndigheter på noe slags nivå involvert med Palantir? Kjøper de tjenester derfra? Det er i så fall en åpenbar sikkerhetsrisiko. Sjefen deres er jo sinnssyk. Det samme kan man forresten si om Sam Altman som er sjef for OpenAI – de som driver med ChatGPT – selv om han tilsynelatende ikke er full av religiøse vrangforestillinger. Der er det heller snakk om en kompulsiv trang til å lyve og bløffe. Siste nytt er at OpenAI vil tilrettelegge for en større grad av “personlig involvering” med maskinen deres. ikke minst inkludert muligheten for “erotisk materiale”. Så de har altså konstruert en digital runkemaskin til mange hundre milliarder dollar. Så imponerende. Kanskje de til og med begynner å tjene penger på greia nå.

Siste ord går til Sir Lord Baltimore og en sang fra den andre plata deres i 1971.

Referanseartikkel: NRK.no

Leder Jon Helghein i Stortingets justiskomitè ser få spor av at regjeringen prioriterer bekjempelse av kriminalitet i statsbudsjettet, sies det under et bilde av noe som ser ut som en 15 år gammel skolegutt i artikkelen som er linket ovenfor. Oslos byrådsleder Eirik Lae Solheim sier det er uforståelig. Han er riktignok litt grå i skjegget men han ser ellers ut som en typisk evneveik pyse fra vestkanten. Jeg blir sittende og klø meg i hodet. Hva er det disse småguttene prater om? Hva er det de ikke ser og forstår? Det spiller jo ingen rolle hvor mye penger man kaster etter politiet, eller hvor tungt man bevæpner dem. Kriminalitet i vår postmoderne verden handler om etterspørsel. Nærmere bestemt etter dop, flæsjete luksusprodukter og “farlige opplevelser”. En stortingsrepresentant ble jo tatt for butikktyveri. Tror du det handlet om dårlig råd? Neppe. Folk er hekta på risikoatferd og oppsøker det forbudte for safariformål.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mer politi og en hardere konfrontasjonslinje vil bare medføre de svenske tilstandene som de mindre begavede politiske kreftene går og mumler om. Herregud. Skjerp dere. Mange husker sikkert affæren med banankokain for et par år siden. Politiet sa den gangen at de ikke trodde det var beregnet på det norske markedet. Jeg tror de tar alvorlig feil. Jeg tror de undervurderer korrupsjonen i dagens Norge til en katastrofal grad — og med “korrupsjon” her mener jeg det ordet egentlig betyr, nemlig fravær av moral. En person er korrumpert når de setter vinning foran plikt. Hvorfor gjør de dette? Fordi hele det jævla samfunnet er gjennomsyret av “amerikanske” holdninger — fra toppen og ned. Dyrkelsen av symboler for luksus og rikdom – altså ikke nødvendigvis tingen i seg selv – eksisterer i konjunksjon med lav tillit til institusjonene og et nesten totalt fravær av alminnelig sosial solidaritet. Istedet har vi fått begrepet konkurranse, basert i en naiv tro på at mennesker er rasjonelle aktører i et “selvregulerende marked”.

Statsministerens ektefelle ble tatt for å snuske med noen aksjer og vi hører stadig om fusk med papirarbeider og ren løgn som retorisk mekanikk i samfunnsdenatten, så hva forventer de? Folk er ikke smarte men de er ikke fullstendig fette idiot heller. Alle kan jo se at det ikke finnes noen moral på samfunnstoppen; bare grådighet, hykleri og viljen til å “gå over lik” for å vinne frem i konkurransen om rikdom og sosial posisjon. Dette bør ikke være vanskelig å forstå. Korrupte foreldre får korrupte barn, uansett hvor streng oppdragelsen ellers måtte være. Uansett hvor mye de på toppen pisker, banker opp og straffer dem de har under seg, så vil de få den typen moralske holdninger som de bør kunne se i trollspeilet. Når ledelsen er korrupt er dette selvsagt hva som vil nedfelle seg på alle nivåer ellers i organisasjonen. Det finnes noe vi kan kalle tillatelsesstrukturer og disse bør ikke være vanskelig å forstå selv om emnet er temmelig abstrakt. Det handler ikke om lover og regler men om “eksempelets makt” i kombinasjon med et “debattklima” som etterspør visse typer etiske holdninger og handlinger. Eller vi kan si at det handler om hva som er normalt, om du vil.

Min egen erfaring fra livet – som er ganske variert og tildels svært eksotisk – antyder at kjeltringer er de eneste ærlige menneskene i det postmoderne norske samfunnet. Alle andre lyver, bløffer, fusker og snusker — uten at dette får noen konsekvenser for dem. Om du er gangster på profesjonelt nivå er det imidlertid livsfarlig å ikke levere i henhold til avtale, gå rundt og prate skit, bløffe og fuske med varer og den typen ting. Miljøet krever jernhard disiplin og tilbyr null tilgivelse for slurv og “feiltagelser”. Litt sånn Fremmedlegionen, kan du si. Hvorfor er sånt tiltrekkende for visse personlighetstyper? Tenk over saken. Det alminnelige borgersamfunnet har ikke engang faste standarder for hva virkeligheten består i. Alle kan se på den politiske debatten og legge merke til at virkelighetsoppfatningen er relativ. Hvis noe ikke behager deg kan du bare vri litt på gangsynet, fortelle deg selv et par løgner og vips så er tilstanden korrigert. Nå er det noen andres feil at verden ikke lever opp til dine fantasier om hvordan ting burde være. Herregud. Det er så evneveikt at jeg får hodepine av det. Hvis disse politiske kyllingene i byråd og justiskomitè ønsker seg bedre moral må de begynne med mannen i speilet. Så lenge de selv bløffer og snusker kan de ikke forvente noe annet fra omverdenen heller.

Som avslutning vender vi som så ofte ellers tilbake til den klassiske hardrocken fra 70-tallet.

Jeg har snakket ganske mye om film — og har vel stort sett sagt det samme hver gang: Det går ikke an å diskutere smak. Det er hva det er. Følgelig er det å si at når noen presenterer en liste over 80-tallets ti beste filmer uten å oppgi hva slags kriterier de har brukt som vurderingsgrunnlag, så velger jeg å tolke dette som de ti filmene fra 80-tallet som denne personen liker best. Jeg behøver ikke å være enig og det er idiotisk å hisse seg opp over at de “tar feil” eller noe sånt, så jeg ender med å ta det som hint eller tips om noe jeg kanskje har glemt, eller aldri fikk med meg. Uansett er det ikke noe dramatisk, bare litt “underholdning” i hverdagen. Jeg har jo uansett min egen mening om saken.

Først og fremst må filmene Blue Velvet (1986) og Angel Heart (1987) være med på listen. Hvis de ikke er det tror jeg ikke listemakeren og jeg bør diskutere film i det hele tatt, men okay. Det går sikkert an å skyve de to nedover plassene som kommer etter tallet ti hvis resten av ensemblet gir mening. Har de tatt med Blow Out (1981)? I så fall kan vi kanskje prate. Og hva med Kvinner på randen av nervøst sammenbrudd fra 1988? Den må nesten være med, synes jeg. Det må definitivt også den uhyggelige krigsfilmen Gå og se fra 1985. Hva kan jeg engang si? Gå og se. Herregud. Jeg var helt lamslått første gangen jeg så filmen. Det er også nødvendig å få med seg Hellraiser (1987). Den filmen flyttet jo grenser innenfor skrekksjangeren. Dessuten synes jeg Breathless fra 1983 må være med, selv om det “bare” er en remake av Jean Luc Godard sin film ved samme navn fra 1960 (originalen er bedre), fordi den prioriterer stil over innhold på en såpass frekk måte. Tarantino ti år på forskudd, kan du si. En annen severdighet er Repo Man (1984). Videre så er ingen liste over “typiske 80-tallsfilmer” komplett uten den råbarkede 52 Pick-Up fra 1986. Hvis vi runder av ved å ta med thrilleren Manhunter fra 1986 – den første filmen om Dr. Hannibal Lecter – så har vi vel kommet til tallet ti.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Tingen med sånne lister er at jeg vil nesten helt sikkert mene noe annet i morgen. Du vet. Huske noe som jeg ikke fikk med meg i dag eller noe sånt. Men det som står ovenfor er ingen dårlig liste. Om alle andre siden vil like disse filmene er ikke noe jeg kan uttale meg om. Alt jeg kan gjøre er å anbefale dem så får folk ta det som de vil. Jeg har ikke tenkt særlig nøye over hvilke filmer som “fortjener” å bli nevnt blant klassikerne fra 80-tallet, bare nevnt noen som jeg kom på uten å anstrenge meg, for eksempel ved å ta for meg 80-tallet år for år og skrive en kladd over alt som virker som det bør være med og siden stryke meg ned til tallet ti. Dette er noe jeg kanskje ville ha gjort hvis noen betalte meg for det, men så lenge jeg bare skriver på flipp og gøy så er det jo ikke så nøye. Det interesseante med “fimsmak” er at vi må opp i et høyt antall før det begynner å bli statistisk interessant. Jeg vedder tøflene mine på at hvis jeg skulle ramset opp hundre filmer fra hele den samlede filmhistorien så ville en typisk filmelsker vært enig i minst halvparten av dem, fordi til tross for hva man kanskje skulle tro så er det ikke laget så jævlig mange eksepsjonelt bra filmer i løpet av de drøyt hundre årene folk har holdt på med å lage film. Mesteparten av alt som er laget er nokså forglemmelige saker. Greit nok der og da, men ikke noe man gidder å se flere ganger — i motsetning til de ti jeg ramset opp ovenfor.

Vi avslutter med litt rølpete “kraftpop” fra hippietiden.

Det er en kis på YouTube som jobber under navnet The Conspiracy Files og han er en kilde til informasjon om Epstein og hele det opplegget der. Det viser seg at mens jeg i går kveld satt og drodlet noen spørsmålstegn rundt utviklingen i saken så drev TCF og skrudde sammen en video om hvor forbløffende mange personer tilknyttet denne saken som har avgått ved døden – beleilig nok – slik at de ikke lenger er tilgjengelig for kommentar. Hva skal man tenke? Det er litt for mye som lukter litt for vondt av hele greia, men som de sier i politibransjen: Det handler ikke om hva du vet men om hva du kan bevise. Skal man bygge en sak så behøver man jo tekniske spor, vitneforklaringer og den typen ting. Hvis alt sånt har blitt utryddet så kan man heller ikke bygge noen sak. Da blir det ord mot ord og alt går i stå. Ingen blir noe klokere og saken blir etterhvert glemt.

Innenfor Carl Jungs psykologi opereres det med synkronisitet – når flere mennesker uavhengig av hverandre tenker omtrent det samme samtidig, uten å ha blitt påvirket av den samme kilden – så slik sett finner jeg det interessant at TCF kommer på banen bare noen timer senere med mere nytt materiale til spørsmålstegnene mine. Artig timing — men nå behøver man jo ikke akkurat å være noen Nostradamus for å forutse at “det vil komme mere Epstein-materiale på YouTube” men mye av dette er alt for “sensasjonalistisk” for min smak, mens TCF holder en ryddig og behersket stil med arbeidet sitt, så det går an å se på det uten å få en beklemt følelse av å være vitne til et psykotisk menneske som går i oppløsning. Men det er hva det er. Saken går sin gang til tross for all motstand. Her er videoen:

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er litt uklart hva folk egentlig mener med ordsammensetningen en god økonomi selv om mange sier det, i alle slags sammenhenger, hver eneste dag. Har Norge en god økonomi? Har jeg? Har du? Jeg tror ikke denne formuleringen gir mening med mindre den står i forhold til noe annet. En god økonomi kan jo ikke eksistere i et vakuum. Et videoklipp fra noen slags sammenheng viste Donald Trump mens han sa at USA har god økonomi nå, men de ville ikke hatt det hvis ikke han hadde blitt valgt. Jeg føler skepsis. I det store og hele ville det sannsynligvis ikke vært noen stor forskjell på om Trump ble valgt eller ikke, men hans tilstedeværelse i den stillingen har nok fremskyndet prosessen. Du vet. Det store krakket som er nødt til å komme — og bettingselskapene tilbyr varierende odds for om du tror kryptovaluta eller teknologi tilknyttet kunstig intelligens vil eksplodere først. Begge betraktes som ustabile.

For meg selv er det å si at jeg synes økonomien min er god hvis jeg får betalt alle regningene til riktig tid og fortsatt har igjen nok til å betale for et fornuftig kosthold og litt løs “underholdning” ellers. Hva mer behøver man? Jeg kommer ikke på noe jeg synes jeg bør gjøre i dette livet som jeg ikke allerede har gjort. Dette er sannsynligvis en bra innstilling å ha som pensjonist. Du vet. At man er ferdig med alt sånt som en gang virket veldig viktig og tildels var belagt med hastverk. Har du en liste? Mange har det. Ting jeg har lyst til å gjøre før livet tar slutt. Det er dette jeg snakker om. Jeg har gjort alt som sto på listen — derfor er jeg fri. Det er ingenting som “driver meg”. Teknisk sett er jeg vel en dagdriver nå, som er det eneste jeg aldri har vært før. Blant de tingene som overhodet er aktuelle, får jeg legge til, fordi det er jo strengt tatt mye jeg ikke har vært men som jeg heller aldri har hatt lyst til å være. Hva gjør en dagdriver?

En «dagdriver» er en person som unngår arbeid, sløser bort tiden sin og ikke er produktiv. Ordet beskriver noen som er latsabb, foretrekker lediggang fremfor arbeid eller forpliktelser, og er synonymt med uttrykk som «døgenikt» eller «lediggjenger».

(Google KI)

Så interessant. Heldigvis kan jeg noen synonymer, så jeg bør kanskje heller identifisere meg som flanør. Andre ord som kan passe er sybaritt, libertiner, hedonist, playboy, epikurèer, sensualist og “livskunstner”. Hva forventer folk av noen som er pensjonert? Nesten ingen regner med at du har en jobb — og hvis du likevel driver med noe så teller det som “hobby” selv om det er en betalt stilling. Poenget er at man kan gjøre som man vil. Ikke at jeg noensinne har gjort noe annet, men det har liksom likevel alltid vært noen slags plikt som har drevet meg tidligere i livet. Noe jeg er “nødt til å gjøre” og den typen ting. Dette bringer meg tilbake til emnet økonomi. Som alle vet trenger vi penger for å leve. Eksakt hvor mye er variabelt, men alle behøver noe. Det er ikke til å unngå. Løsningen de fleste velger er å jobbe. Igjen en veldig variabel sak, men idèen er uansett å tjene penger. Alt det der andre fjaset med “selvrealisering” eller hva har du, er bare jåss og tøys. Det handler om pengene. Du er nødt til å skaffe en viss mengde penger hver måned slik at du kan betale for de mange livsomkostningene. Klarer du ikke dette så spiller “selvrealiseringen” mindre rolle.

Vi avslutter med litt tungrock fra 90-tallet.

Bedragersyndromet eller bedragerfenomenet, etter engelsk impostor syndrome og impostor phenomenon, er en populær betegnelse på et psykologisk fenomen der en person uten grunn og feilaktig opplever å være en inkompetent «bedrager» i sitt fag eller miljø og er redd for å bli avslørt som det. De som er rammet av «bedragersyndromet», er objektivt sett intelligente, kunnskapsrike og dyktige nok for oppgavene eller stillingen de har, og presterer minst like godt som kolleger og konkurrenter, men tviler på evner og kompetanse. Personene kan innbille seg at de ufortjent eller uriktig har oppnådd posisjoner eller suksess på grunn av tilfeldigheter, flaks eller falske forutsetninger. Selv med gode resultater og anerkjennelse er de konstant usikre og føler en underliggende redsel for å bli oppdaget som bløffmakere på sitt felt.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Rekk opp hånden hvis du har hørt om dette før. Det er typisk for individer med høy intelligens å danne paranoide idèer om “ting som kan skje” i profesjonelle (eller andre) sammenhenger når de føler at de befinner seg på litt tynn is i forhold til jobben, faget, posisjonen eller situasjonen. Dette betyr ikke at alle som danner paranoide idèer har høy intelligens, men det betyr at hjerneaktivitet kan være vanskelig å styre for alle og da særlig de som har mye av den. En person med psykopatiske personlighetstrekk – som for eksempel jeg – kan utnytte denne svakheten til å manipulere folk. Frykten for å bli “oppdaget og avslørt” er noen ganger så sterk hos enkelte at det skal ikke mye til for å få dem til å “tilstå”. De som har litt historisk innsikt kan se hvordan denne psykologiske mekanismen er en fundamental manipulasjonsteknikk innenfor de fleste religiøse tradisjoner. Eksistensiell usikkerhetsfølelse er hard valuta for slike tiltak.

Selv vil jeg imidlertid hevde at bedragersyndrom er en form for narcissisme. Den fryktsomme overdramatiserer sin egen betydning i verden generelt og den foreliggende konteksten spesielt. I virkeligheten er de jo ikke viktige. Det har ikke mye å si om de er bedragere eller autentiske. Alt som betyr noe er om de kan håndtere oppgavene sine sånn cirka godt nok til at ting beveger seg videre – mer eller mindre sjanglende – på sin skjeve vei. Resten er utidig selvhevdelse med negative våpen. Livets ubarmhjertige sannhet er at ingen er uerstattelige selv om alle er unike — og alle vet dette på et eller annet tåkelagt nivå av seg selv. De vil bare ikke innrømme det. (Her hadde jeg egentlig tenkt å gå inn i en lang teknisk digresjon om fokuspunkter og parallakseforkyvning, men det tjener ikke tekstens fremdrift, så jeg dropper det.) Flere ting kan jo være sant samtidig, selv om de tilsynelatende er gjensidig utelukkende fenomener. Hvis du – hvem enn du er – forsvinner nå i dag så vil dette sannsynligvis utløse varierende grader av sorgreaksjon hos en håndfull mennesker som er vant til å ha deg i livet sitt, men etter noe tid vil de venne seg til den nye virkeligheten. Livet går videre, som folk sier.

Spillteori og Bayesiansk statistikk – søk på nettet – er hvordan intelligente mennesker forholder seg til livet. Faktisk er det hvordan alle forholder seg, men ikke alle er bevisste om slike ting. Noen er bare uvitende fjøsnisser som ikke har annet enn “tro” og håp, som jo er de mest evneveike strategiene som finnes, men det er bedre enn ingenting. De lever slik som de har lært å leve. Du vet. Slik som de har blitt trent opp til; av familien, samfunnet, kulturen og det ene med det andre. Når det kommer til mennesker vet vi at selv den mest tilbakestående fjesing vil – hvis du tillater det – vise seg å være et fascinerende individ med overraskende høyder og dybder i sjelen, men de er ofte fanget av angsten. De klarer ikke å bryte ut av det kognitive fengselet de har blitt innsatt i gjennom sin bakgrunn og “treningshistorie”. Eller vi kan si at de sitter fast i sine inngrodde vanemønstre, om du vil. Fryktsomme mennesker henfaller typisk til det siste de kan huske fra før de fikk skrekken tatovert inn i sjelen sin — som regel den slette oppdragelsen de fikk fra sine evneveike foreldre. Dette er hva arvesynden handler om. Det er bagasje som du bærer med deg videre, selv om den strengt tatt ikke er “din egen”. All erfaring tilsier at det er vanskelig – på grensen til det umulige – å befri seg fra disse elementene.

Har du hørt om JEBDEB? Det er et akronym som står for jeg er borte, du er borte og det betegner et strategisk grep som er svært vanlig blant mennesker som prøver å få noe gjort. Det beste eksempelet er politikken. Det blir å forhandle seg frem til et vedtak som ikke er bra for noen, men det fungerer her og nå, og fordi ingen av de som får gjennom saken vil være tilstede når konsekvensene må håndteres blir det som det blir. De skyver problemene foran seg heller enn å løse dem, fordi dette er det eneste de klarer å bli enig om på kort sikt. Klimapolitikken er sterkt preget av JEBDEB. Ingen vil røre de mekanismene folk tjener penger på selv om alle vet at det er mildt sagt nødvendig å tenke nytt, endre kurs og alt det der. Bare ikke i dag. Vi venter til i morgen. Noen andre vil sikkert ta seg av de vanskelige sakene. Dessuten kommer vi jo til å være borte lenge før situasjonen blir virkelig kritisk, til en sånn grad at det ikke lenger finnes noe valg. Og sånn går dagene. Det er ikke det at mennesker er for dumme til å forstå ting, det er snarere at de er for redde til å handle. Du vet. Arvesynden. Alle våre fantasier og forestillinger om hva som er hva i denne verden.

Vi avslutter med en av de mer “illevarslende” klassikerne fra året 1970.